Beslag i rettigheter tilknyttet litterære verk
Av Stud. jur Henrik Bondy
Innholdsfortegnelse
Forord
1 INNLEDNING
1.1 Presentasjon av tema
1.2 Faglig tilnærming
1.3 Avgrensning av oppgaven
1.4 Oppgavens oppbygning
2 RETTSKILDER
3 OPPGAVENS GJENSTAND
3.1 Opphavsrett til litterære verk
3.2 Overdragelse av opphavsrett
3.3 Forlagsavtalen
3.3.1 Forfatterens forpliktelser
3.3.2 Forlagets forpliktelser
4.0 BESLAG I OPPHAVSRETT
4.1 Innledning
4.2 Unntak for opphavsmannen og hans arvinger i åndsverkl. § 39 l
4.3 beslag i ervervet opphavsrett
5 RETTSVERN FOR DISPOSISJONER I OPPHAVSRETT
5.1 Innledning
5.2 Ekstinksjon ved avtaleerverv
5.3 Rettsvern overfor rettighetsoverdragers kreditorer
6 FORLAGET ER SKYLDNER
6.1 Innledning
6.2 Boets rett til å tre inn i avtalen på forlagets vegne
6.2.1 Innledning
6.2.2 Vilkår for inntreden
6.2.3 Konsekvenser av inntreden
6.2.4 Boets oppsigelsesrett etter inntreden
6.2.5 Boet velger å ikke tre inn i avtalen
6.3 Forlagets insolvens som hevingsgrunn
6.3.1 Innledning
6.3.2 Begrepet "avtalens art" med hensyn til forlagsavtaler
6.3.3 Hensynet til kreditorene
6.3.4 Lignende kontraktsområder
6.3.5 Avtalen regner insolvens som hevingsgrunn
6.3.6 Obligasjonsrettslige momenter
6.3.7 Konklusjon
6.3.8 Kritikk av regelen i § 7-3 annet ledd
6.3.9 Sammenligning med fremmed rett
6.4 Særregel for avtale om produksjonsavgift, deknl. § 7-12
6.4.1 Innledning
6.4.2 Grunnvilkårene i deknl. § 7-12
6.4.3 Unntak for del av avgiften som svarer til forfatters medvirkning
6.4.4 Omfanget av boets rettigheter etter
6.4.5 Litt om bestemmelsens bakgrunn
6.4.6 Sammenligning med fremmed rett
6.4.7 Vurdering av deknl. § 7-12
6.4.8 Forfatters hevingsrett til tross for at kravene i § 7-12 er oppfylt
6.5 Kreditorenes beslagrett i forlagsrettigheter etter deknl. § 2-2
6.6 Forfatters tilbakeholdsrett
6.6.1 Tilbakeholdsrett etter deknl. § 7-2
6.6.2 Forholdet mellom deknl. § 7-2 og § 7-12
6.7 Boets muligheter til å overdra forlagsrettighetene
6.7.1 Vilkårene i § 7-12 er ikke oppfyllt
6.7.2 Vilkårene i § 7-12 er oppfylt
6.7.3 Boets ansvar for forlagets forpliktelser etter en overdragelse
7 AVTALER OM OVERDRAGELSE AV OPPHAVSRETT I SIN HELHET
7.1 Innledning
7.2 Erververs beskyttelse mot overdragers kreditorer
7.3 Overdragers beskyttelse mot erververs kreditorer
8 UTLEGGSPANT I RETTIGHETER TIL LITTERÆRE VERK
8.1 Utleggspant i opphavsrett
8.2 Åndsverk som inngår i driftstilbehør
8.3 Utleggspant i forlagsrett
9 SAMMENDRAG
10 LITTERATURHENVISNINGER
Forord
Flere problemstillinger kan reises under temaet beslag i immaterielle rettigheter. I denne oppgaven vil jeg konsentrere meg om spørsmål rundt beslag i opphavsrett, nærmere bestemt rettigheter til litterære verk. Intensjonen var i utgangspunktet å inkludere flere rettighetstyper, herunder patenter og varemerker. Dette ville imidlertid ha sprengt grensene for hva som kan tas inn i en ti-vekttals avhandling.
Jeg mener at fremstillingen kan ha en viss overføringsverdi, og håper den kan være til inspirasjon for videre arbeid med temaet beslag i immaterielle rettsgoder. Jeg vil takke veileder, professor Erik Røsæg, for generøs bistand under skriveprosessen. Videre vil jeg takke førsteamanuensis Are Stenvik og advokat Jan Morten Evertsen, som begge har lest gjennom utkast av oppgaven og kommet med nyttige kommentarer. Ellers kan det nevnes at Den norske forleggerforening har gitt meg tillatelse til å ta inn deres normalkontrakt for forlagsavtaler innen skjønnlitteratur som vedlegg.
Hovedformålet med oppgaven er å redegjøre for kreditorenes muligheter til å ta dekning i rettigheter tilknyttet litterære verk. Det siktes her både til forfatters opphavsrett, ervervet opphavsrett og begrensede rettigheter i åndsverket stiftet ved forlagsavtale e.l.
Opphavsrett skiller seg ut fra andre formuesgoder på grunn av et utpreget personlig element. Dette har påvirket reglene om overgang av slike rettigheter, også reglene om kreditorforfølgning.
Opphavsmannen har med visse begrensninger økonomisk rådighet over et åndsverk. Vedkommende står fritt til å inngå avtaler om overdragelse og om stiftelse av begrensede rettigheter i verket. I praksis er det vanlig at forfatter mot et vederlag overdrar en rett til å fremstille og distribuere eksemplarer av et verk, såkalt forlagsavtale. Oppgaven vil i høy grad dreie seg om konkursrettslige problemstillinger rundt slike avtaler.
Det må skilles mellom selve opphavsretten og eksemplarer av åndsverk. Opphavsretten har det særpreg at den ikke er knyttet direkte til en fysisk gjenstand. En kan derfor ikke som f.eks. i godtroloven oppstille overlevering av godet som den alminnelige regel om rettsvern. For opphavsrett er det heller ingen adgang til å oppnå beskyttelse ved registrering, slik som ved tinglysning av rettigheter i fast eiendom. Et problem blir derfor å fastslå når det oppnås rettsvern for disposisjoner som gjøres i forhold til et åndsverk.
For å komme til bunns i oppgavens problemstillinger er det nødvendig å trekke inn flere av rettsdisiplinene innen formueretten. Litterære verk faller direkte under definisjonen av åndsverk, åndsverkloven § 1 annet ledd. Opphavsrettens regler vil derfor stå sentralt i oppgaven.
Fremstillingen er skrevet med en konkursrettslig innfallvinkel, men flere av de spørsmål som reises ligger på grensen mellom konkursrett og kontraktsrett. Særlig når det gjelder spørsmål rundt konkursboets inntreden i forlagsavtalen vil obligasjonsrettslige momenter være av relevans. For å løse konflikter mellom konkurrerende rettighetshavere i åndsverk, blir det dessuten nødvendig å trekke inn elementer fra tingsretten.
Som det fremgår av hovedproblemstillingen, vil jeg kun ta for meg rettigheter til litterære verk. Det avgrenses således mot spørsmål om rettigheter i åndsverk for øvrig. Flere av drøftelsene vil imidlertid ha overføringsverdi til andre typer åndsverk som kunstverk, musikkverk etc.
Jeg vil konsentrere meg om problemer knyttet til konkursboets beslagrett og enkeltforfølgende kreditorers muligheter til å ta utlegg i de aktuelle rettigheter. Gjeldsforhandling og offentlig skifte av insolvent dødsbo vil ikke berøres, selv om disse tilfelle i og for seg går under hovedregelen om beslag i deknl. § 2-2, jfr. § 2-1.
Jeg vil heller ikke gå nærmere inn på hvordan beslag gjennomføres etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven og konkursloven.
Det avgrenses videre mot spørsmål rundt stiftelse og realisering av avtalepant i opphavsrett som driftstilbehør etter panteloven §§ 3-4 flg. Reglene om slik pantsettelse vil likevel ha en viss relevans med hensyn til reglene om utleggspant i pantel. kap 5.
I oppgavens hoveddel gis først en kort redegjørelse for hvilke rettskilder som vil være av relevans. Deretter følger en presisering av oppgavens gjenstand, der det gis en kort gjennomgang av reglene om opphavsrett til litterære verk. Herunder gis også en presantasjon av forlagsavtalen.
Videre vil jeg se på kreditorenes muligheter til å ta beslag i opphavsretten som sådan, enten den er på forfatters hånd eller ervervet ved arv eller avtale.
Etter dette vil jeg i to kapitler konsentrere meg om partenes rettigheter etter forlagsavtalen. Først vil jeg se på forlagets rettsvern overfor rettighetsoverdragers suksessorer, herunder både avtaleerververe og kreditorer.
Dernest vil jeg behandle de situasjoner som oppstår der forlaget er skyldner. Denne delen vil på mange måter utgjøre oppgavens kjerne. Særlig viktig blir da spørsmålet om forlagets konkursbo kan nyttegjøre seg den økonomiske verdien av forlagsretten ved å tre inn i avtalen etter reglene i deknl. kap 7.
I fortsettelsen av dette vil jeg kort gjennomgå problemene som oppstår der det er inngått avtale om overdragelse av opphavsrett i sin helhet, og avtalen ikke er fullbyrdet.
Til slutt vil jeg i ta for meg spørsmål angående utleggspant i opphavsrett og forlagsrett.
Spesiallovgivningen på opphavsrettens område sier lite direkte om kreditorbeslag, men de generelle reglene om overdragelse av opphavsrett i åndsverklovens tredje kapittel vil være av interesse.[1] Reglene om opphavsrettens tilblivelse, gjenstand og innhold kan også gi en viss veiledning med hensyn til beslag i slike rettigheter. På grunn av den manglende særregulering faller en tilbake på de alminnelige regler om kreditorenes dekningsrett i formuesgoder. I tillegg til hovedregelen om beslag i deknl. § 2-2, vil lovens kap. 7 om konkursboets inntreden i skyldners kontrakter stå sentralt.[2]
Enkelte uttalelser i åndsverklovens forarbeider vil ha relevans, særlig med hensyn til spørsmål rundt opphavsrettens overgang.[3] Dekningslovens forarbeider vil også være av interesse. Flere steder brukes blant annet forlagsavtaler som eksempel i sammenheng med konkursboets utnyttelse av skyldners avtaler etter deknl. kap. 7.[4]
Det finnes lite relevant rettspraksis på området. Enkelte underrettsdommer innen opphavsretten kan ha en viss betydning. I dansk og svensk rett finnes også noe praksis som det kan være verdt å nevne.
Juridisk litteratur kan være med på å belyse rettstilstanden på tilgrensende områder innen konkursretten og opphavsretten. Jeg tenker her først og fremst på uttalelser om opphavsrettens overgang på den ene side og konkursboets forhold til skyldners kontrakter på den andre side. Enkelte svenske forfattere har tatt for seg problemer knyttet til forlagsavtaler og konkurs.
Når det gjelder kreditorenes forhold til partene etter forlagsavtalen, vil det avtaleverk som benyttes i det enkelte tilfelle være av interesse. Forleggerforeningen har inngått flere avtaler med ulike interesseorganisasjoner for forfattere. Resultatet er en rekke normalkontrakter som i høy grad brukes ved inngåelse av forlagskontrakter. De to viktigste er "Normalkontrakt for skjønnlitteratur" og "Normalkontrakt for faglitteratur".
Den vanskelige rettskildesituasjonen gjør at det kan være nyttig å sammenligne med nordisk rett for øvrig. Rettstilstanden i de nordiske land har mange likhetstrekk både når det gjelder opphavsrett og konkursrett. Det eksisterer likevel enkelte oppsiktsvekkende forskjeller, blant annet med hensyn til kreditorenes rettigheter i forlagskonkurs. Jeg pretenderer ikke å gi noen helhetlig fremstilling av rettstilstanden i våre naboland, men vil gjøre noen utvalgte sammenligninger.
Til tross for at forlagsavtalen har mange særegenheter, finnes kontraktsområder som i høy grad er sammenlignbare. Jeg tenker da blant annet på andre typer langvarige kontrakter som entrepriseavtaler og leieavtaler. Det kan være interessant å trekke linjer til slike avtaletyper, særlig med hensyn til spørsmål rundt konkursboets inntreden i skyldners avtaler, deknl. kap. 7.
Jeg vil her presentere hovedlinjene innen de rettighetstyper som skal behandles. Først vil jeg si litt om opphavsrettens tilblivelse og innhold. Deretter tar jeg for meg forlagsavtalen.
3.1. Opphavsrett til litterære verk[5]
Åndsverkloven § 1 første ledd bestemmer at den som "skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket".
Tradisjonelt stilles to krav for at et verk skal kunne anses som et åndsverk. For det første må det være resultatet av en "åndelig prestasjon", noe som følger av ordene "skaper" og "åndsverk". Dermed faller en del arbeider utenfor, f.eks. frembringelse av tabeller, registre og bibliografier. Enkelte slike arbeider får imidlertid et visst vern etter åndsverkl. § 43.
For det andre må verket må være originalt - det må ha "verkshøyde". Med andre ord må verket være et resultat av en original eller individuell skapende innsats fra frembringer. Dette er tilfellet der et arbeid er utslag av opphavsmannens fantasi, talenter eller faglige dyktighet, men ikke bare av flid.
Kravet om verkshøyde medfører på den annen side ikke at det skal foretas noen kvalitetsvurdering av det frembragte. Åndsverk er et rettslig begrep, ikke et estetisk. Det er derfor kun tale om å avgjøre hvor kvalifisert den individuelle og skapende åndsinnsats må være for å ha verkshøyde. Grensen kan være vanskelig å trekke, og varierer for ulike typer verk. Loven forutsetter at det er skapt noe subjektivt nytt, hvilket medfører et krav om originalitet.
Opphavsretten oppstår samtidig med verket, noe som fremgår av ordlyden i åndsverkl. § 1 første ledd. Det kreves ingen registrering eller andre formaliteter. Her skiller opphavsretten seg fra andre immaterielle rettigheter som patentrett og varemerkerett. Beskyttelsen inntrer uavhengig av om verket blir offentliggjort, åndsverkl. § 8. Det kan derfor ikke tenkes tilfeller hvor frembringelsen fyller kravene for åndsverk uten at vernet samtidig aktiveres. Vernetiden kan riktignok løpe ut etter en viss tid, åndsverkl. § 40, men det frembragte verk taper av den grunn ikke status som åndsverk.
For at det frembragte skal anses som skapt, må det imidlertid ha fått en ytre realitet, slik at det kan reproduseres eller meddeles til andre. Rene ideer som opphavsmannen sitter inne med kan altså ikke oppnå beskyttelse som åndsverk.
3.2. Overdragelse av opphavsrett
Åndsverklovens § 2 første ledd gir opphavsmannen en "enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøre verket tilgjengelig for allmenheten…". De rådighetsbeføyelser som bestemmelsen etablerer, omtales gjerne som opphavsrettens økonomiske innhold. Dette i motsetning til bestemmelsen i § 3, som verner opphavsmannens ideelle interesser, blant annet retten til å bli navngitt.
Opphavsmannen står fritt til å overdra opphavsretten helt eller delvis, dersom dette ikke kommer i strid med hans ideelle rettigheter, åndsverkl. § 39 første ledd. En person som har ervervet opphavsrett ved avtale må imidlertid ha opphavsmannens samtykke om han vil overdra retten videre, § 39 b annet ledd. Dette gjelder likevel ikke der retten overdras sammen med forretning eller forretningsavdeling.
Som påpekt innledningsvis må det skilles mellom selve opphavsretten og eksemplarer av åndsverket. Overdragelse av eksemplar innbefatter ikke overdragelse av opphavsretten eller noen del av denne, selv om det er et originaleksemplar som overdras, åndsverkl. § 39 annet ledd. På den annen side medfører ikke overdragelse av opphavsrett som sådan noen overgang av eiendomsrett til eksemplar. Dette til tross for at overdragelsen markeres ved overlevering av manuskript eller lignende.
Forlagsvtalen består i at en virksomhet mot et vederlag får rett (og plikt) til å fremstille og omsette eksemplarer av et vernet åndsverk, se Normalkontrakt for skjønnlitteratur pkt. 1.1 og åndsverkl. § 39 e første ledd.
Forlagsavtaler har sin opprinnelse i bokbransjen. Men de er senere også tatt i bruk i musikk- og kunstbransjen. Typiske produkter er bøker, noter og trykk av bildende kunst. Lignende avtaler brukes også for fremstilling og utgivelse av standardiserte datamaskinprogrammer. I denne oppgaven vil jeg imidlertid konsentrere meg om forlagsavtaler om litterære verk.
Forfatteren er som oftest avhengig av hjelp om han ønsker at verket skal bli gjenstand for mangfoldiggjørelse og distribusjon. Forlagene har de nødvendige ressurser for å bære omkostninger ved setting, trykking, lagring og markedsføring. Forlaget påtar seg ikke sjelden en betydelig økonomisk risiko ved avtalen, som en forfatter ikke har anledning til å bære.
3.3.1. Forfatterens forpliktelser
Opphavsmannens hovedforpliktelse er å skaffe forleggeren retten til fremstilling og utgivelse av arbeidet - såkalt forlagsrett. Praktisk skjer dette ved overlevering av manuskriptet, Normalkontrakt for skjønnlitteratur pkt. 2.4.
I praksis er det vanlig at forlaget får enerett, se Normalkontrakt for skjønnlitteratur pkt. 1.1. Men åndsverkl. § 39 e må også gjelde for avtaler der forlaget ikke gis en slik eksklusiv rett. Dette forutsettes i forarbeidene til den tidligere åndsverklovens § 34.[6] Avtaler som ikke gir forlaget eneretten betegnes imidlertid ikke som forlagsavtaler, men som enkle lisensavtaler.
Forfatteren vil fortsatt være eier av selve åndsverket. Forlaget eier satsen, men kan naturligvis ikke av denne grunn trykke opp og publisere eksemplarer utover det som følger av avtalen.
Forfatteren er normalt også pålagt såkalte biforpliktelser. Det er vanlig at forfatteren leser korrektur på verket før det går i trykken. Forlagsavtalen gir som regel forfatteren både en rett og en plikt til å lese korrektur, se Normalkontrakt for skjønnlitteratur pkt. 2.6.1.
3.3.2. Forlagets forpliktelser
Etter åndsverkl. § 39 e annet ledd skal forlaget "utgi verket innen rimelig tid".
Normalkontrakt for skjønnlitteratur bestemmer at forfatter kan heve dersom "verket ikke er utgitt innen 18 måneder etter at forfatteren har levert trykkeferdig manuskript".
Forlaget plikter videre å "sørge for utbredelsen på sedvanlig måte".
Det må kreves at forlaget har et noenlunde effektivt distribusjonsapparat, og at det gjør boken kjent for bokhandlerne. Forlagets fortjeneste er også avhengig av salget, og det er sjelden noen interessemotsetning mellom forlag og forfatter på dette punkt.
Blant forlagets forpliktelser står også betaling av det avtalte forfatterhonorar.
Det finnes to hovedtyper vederlag: engangsvederlag eller vederlag regnet etter salg. Førstnevnte vederlagstype beregnes ut ifra forventet salg. Selger boken bedre enn ventet, og nye opplag er nødvendig, er det vanlig at forfatteren sikrer seg et ekstra honorar gjennom en avtaleklausul.
Vanligst er det imidlertid at vederlaget regnes etter salg. Det benyttes her som regel produksjonsavgift (royalty). Avgiften kan settes til et fast beløp per produserte eller solgte enhet eller knyttes nærmere opp til forlagets fortjeneste ved avtalen (se nærmere om dette i avsnittet om lisensavtaler nedenfor). Forfattere vil derfor ikke få noe vederlag dersom boken ikke selger. Men i praksis avhjelpes dette ved at forfatteren får en del av produksjonsavgiften i forskudd, f.eks. for en tredel av opplaget, se
Normalkontrakt for skjønnlitteratur pkt. 2.8.4. I denne oppgaven vil jeg forutsette at det er produksjonsavgift som vederlag.
I Normalkontrakt for skjønnlitteratur er forfatters vederlag satt til "15 % royalty av de første 5.000 eksemplarer og deretter 20 % royalty av bokens utsalgspris pr. solgt eksemplar i heftet stand (heftepris)".[7]
Hovedregelen om kreditorenes beslagrett fremkommer av deknl. § 2-2. Kreditorene har i utgangspunktet rett til å ta dekning i "ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden, og som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger". Bestemmelsen gjelder både beslag ved utlegg og konkurs, deknl. § 2-1 første ledd.
Et formuesgode kjennetegnes ved at det har en økonomisk verdi og at det kan omsettes. Et åndsverk vil som regel ha økonomisk verdi. Spørsmålet om kreditorenes beslagsrett vil derfor avhenge av opphavsrettshaverens muligheter til å omsette verket.
Jeg vil konsentrere meg om kreditorenes muligheter til å ta dekning i opphavsrett som sådan. Selve opphavsretten står uavhengig av eiendomsrett til eksemplarer, jfr. forutsetningsvis åndsverkl. § 39 annet ledd. Det kan f.eks. tas beslag i et helt boklager, uten at det dermed er gjort noe inngrep i opphavsretten.
I det følgende vil jeg først gjennomgå bestemmelsen i åndsverkloven § 39 l om beslagsfrihet for selve opphavsmannen og hans arvinger. Deretter vil jeg ta for meg kreditorenes adgang til å ta dekning i ervervet opphavsrett. Sentralt står her kravet til opphavsmannens samtykke for videreoverdragelse, åndsverkl. § 39 b annet ledd.
4.2. Unntak for opphavsmannen og hans arvinger i åndsverkl. § 39 l
Beslag kan ikke gjøres i verk som tilhører opphavsmannen eller hans arvinger, åndsverkl. § 39 l. [8]
"Opphavsmannens rett til å råde over et åndsverk kan ikke være gjenstand for utlegg eller annen tvangsforfølgning fra kreditorene, verken hos ham selv, eller hos noen som opphavsretten er gått over til ved opphavsmannens død i henhold til § 39 k første ledd.
Det samme gjelder manuskript eller tilsvarende eksemplar, plater, former e.l. som er laget for å tjene som middel ved fremstilling av eksemplar av et bestemt kunstverk, og om kunstverk som ikke er utstilt, frembudt til salg eller på annen måte godkjent til offentliggjørelse."
Bestemmelsen er et resultat av hensynet til opphavsmannens ideelle interesser. Regelen er likevel ingen ubetinget fordel for debitor. Da opphavsrettighetene er utilgjengelige verdier for kreditorene, kan dette gjøre det vanskeligere for opphavsmannen å få kreditt.
Et spørsmål som oppstår er hvem som omfattes av uttrykket "noen som opphavsretten er gått over til ved opphavsmannens død etter § 39 k første ledd". Etter ordlyden skulle det være ganske klart at det kun er opphavsmannens direkte arvinger som berøres. I teorien er det imidlertid gjort gjeldende at unntaket også omfatter suksessive arvinger (arvinger av arvinger).[9]
Det opprinnelige lovutkastet til den tidligere lovs § 29 omfattet mer generelt opphavsmannens "ektefelle eller arvinger".[10] Det sies uttrykkelig i forarbeidene at de endringer som senere ble gjort utelukkende var av redaksjonell art.[11] Lassen (1983) hevder således at det ikke er holdepunkter for å anta at det ved utformingen av lovteksten var en tilsiktet virkning at suksessive arvinger skulle utelukkes. Han påpeker at de hensynene som ligger bak regelen også vil gjelde for suksessive arvinger.
Han mener også at denne løsningen er best i tråd med nordisk rett.
En kan spørre seg om denne bestemmelsen er preseptorisk, eller om opphavsmannen eller hans arvinger kan gi avkall på den beskyttelse § 39 l gir overfor kreditorer. Ordlyden, "…kan ikke være gjenstand for utlegg eller annen tvangsforfølgning fra kreditorene…", taler mot at bestemmelsen kan fravikes. Skyldneren må likevel kunne gi avkall på beslagsfrihet i forbindelse med utleggsforretning eller konkurs. Dette prinsippet er lovfestet i deknl. § 2-9 for så vidt gjelder beslagsforbudene i §§ 2-3 til 2-7.
Skyldneren kan derimot ikke gi avkall på slike rettigheter før en evt. utleggsforretning eller konkurs. I denne sammenheng kan det nevnes at opphavsmannen heller ikke kan pantsette opphavsrett som driftstilbehør, pantel. § 3-4. Dette går frem av uttrykket "ervervet opphavsrett". En slik adgang ville i realiteten medført en rett til forhåndsavkall på beslagsfriheten etter åndsverkl. § 39 l.
Etter åndsverkl. § 39 l annet ledd unntas også manuskript eller tilsvarende eksemplar av åndsverket dersom verket ennå ikke er "frembudt til salg eller på annen måte godkjent til offentliggjørelse". Tanken bak regelen er at verket ikke bør offentliggjøres før opphavsmannen selv ønsker det.
4.3. Beslag i ervervet opphavsrett
Hvilke muligheter har så kreditorene til å ta dekning i rettigheter som er overdratt i sin helhet ved avtale eller som gave med hjemmel i åndsverkl. § 39 første ledd?[12]
Dette tilfellet omfattes ikke av unntaket i § 39 l. Likevel gjelder det generelle kriteriet om at rettigheten må være overførbar etter deknl. § 2-2. Det følger av § 39 b annet ledd at retten ikke kan overdras videre uten opphavsmannens samtykke, med mindre en forretning eller forretningsavdeling overdras sammen med opphavsretten.
Bestemmelsen må også være avgjørende for kreditorenes adgang til å ta beslag i opphavsretten.[13] Samtykkekravet er basert på opphavsmannens antatte ønske om å kontrollere hvem som skal få rådigheten over åndsverket. Dette hensynet må gjelde like sterkt dersom en videreoverdragelse skal skje ved kreditorbeslag.
Mest praktisk vil det her være at forfatter har gitt et generelt forhåndssamtykke, f.eks. i forbindelse med overdragelsen av åndsverket. Men det er intet i veien for at forfatter godkjenner det aktuelle kreditorbeslaget.
Samtykke til overdragelse er likevel ikke nødvendig dersom rettighetene inngår i en forretning eller forretningsavdeling og overdras sammen med denne, jfr. § 39 b annet ledd. Tanken er at forfatterens medkontrahent formelt blir den samme, idet forretningen/avdelingen overdras i sin helhet. Hensynet til å beskytte opphavsmannens interesser står ikke da like sterkt. En kan likevel ikke ta for gitt at forretningen eller avdelingen blir den samme med hensyn til ledere, personal o.l. ved slik overdragelse.[14]
Adgangen til overdragelse i tilknytning til forretning eller forretningsavdeling må også bli avgjørende for kreditorbeslag etter deknl. § 2-2. Her vil hensynene være de samme som ved en avtaleoverdragelse. Det faktum at forretningen/avdelingen skifter eier gjennom et konkursbo eller et utlegg vil være uten betydning for opphavsmannen.[15]
Det er antatt at bestemmelsen i § 39 b annet ledd også gjelder for videreoverdragelse av forlagsrett.[16] Følgelig må det åpnes for kreditorbeslag i forlagsrett sammen med forlaget eller avdeling av dette.[17]
(se nærmere nedenfor under pkt. 6.5)
I avsnitt 6.5 om beslag i forlagsrett vil jeg gå nærmere inn på hva som ligger i begrepet "forretning eller forretningsavdeling" i åndsverkl. § 39 b annet ledd.
5. Rettsvern for disposisjoner i opphavsrett
Som nevnt innledningsvis er ikke selve opphavsretten direkte tilknyttet noen fysisk gjenstand. Opphavsrettens flyktige karakter kan gjøre det vanskelig å fastsette generelle normer for rettsvern med hensyn til de disposisjoner som gjøres.
Selv om fremstillingen i hovedsak dreier seg om kreditorbeslag, vil jeg for helhetens skyld se på mulighetene for å ekstingvere opphavsrett ved avtaleerverv. Først gjennomgås forlagets forhold til andre frivillige rettsstiftere i åndsverket, henholdsvis avtaleerververe og panthavere. Deretter refereres et par underrettsdommer der det reises spørsmål om opphavsrett kan være gjenstand for ekstinksjon i hjemmelsmannkonflikter. Til slutt vil jeg se på forlagets beskyttelse mot rettighetsoverdragers kreditorer.
5.2. Ekstinksjon ved avtaleerverv
Det første spørsmål jeg vil ta opp er hvilken beskyttelse et forlag kan oppnå i forhold til andre avtaleerververe. Utgangspunktet der det foreligger to konkurrerende rettighetsoverdragelser må være at den rettighet som er etablert først vinner rett.
Det eksisterer ikke noe register der forlaget kan få sine rettigheter registrert. Erververen kan heller ikke oppnå rettsvern ved å frata opphavsmannen besittelse av en gjenstand. Opphavsrett går ikke under lov om godtroerverv av løsøre av 2. juni 1978 nr. 37 § 1.[18] Her gjelder altså det såkalte avtaleprinsippet. Rettsvern oppnås allerede idet gyldig forlagsavtale er inngått.[19] Forlagets rettigheter kan ikke ekstingveres ved senere avtaleerverv. Riktignok foretas det på ett punkt overlevering av manus, men dette kan ikke anses som noen rettsvernsakt.
En forlagsavtale gir som tidligere nevnt forlaget enerett til distribusjon av et verk (evt. geografisk og tidsmessig avgrenset). Overdras i ettertid tilsvarende rettigheter til et annet forlag, må dette siste forlaget vike. Et annet spørsmål er om opphavsmannen da blir erstatningsansvarlig overfor det forlaget som taper rett.
Overdras opphavsretten i sin helhet må erververen respektere tidligere inngåtte forlagsavtaler. Det har ingen betydning om erververen var oppmerksom på avtalen eller ikke. Erververen blir forpliktet og berettiget på forlagsavtalens vilkår.
Avtaleinngåelsen må også være avgjørende for forlagets rettsvern i forhold til andre frivillige rettsstiftelser, deriblant avtalepant i ervervet opphavsrett etter pantel. § 3-4.
Regelen om at opphavsrett ikke kan ekstingveres ved avtaleerverv, må også gjelde ved hjemmelsmannskonflikter. Dette bekreftes blant annet i to underrettsdommer. Den første dommen ble avsagt i Gulating lagmannsrett 14. november 1988, og er gjengitt i NIR 1991 s. 413.
Salco A/S utformet på bestilling reklamemateriell for firmaet A/S Papir. Logoen på reklamemateriellet ble utformet av Egil Korsnes som drev reklamebyrået Studio 46. Senere kjøpte A/S Papir rettighetene til logoen for å bruke den på brevpapir, firmabiler etc. Korsnes ble etter noe tid kjent med denne bruken. Han krevde vederlag fra A/S Papir for overdragelse av rettighetene til logoen. Salco A/S var i mellomtiden gått konkurs.
Kravet ble ikke imøtekommet og Korsnes stevnet A/S Papir for byretten. Byretten la til grunn at logoen ikke utgjorde et åndsverk, og rettighetene tilhørte A/S Papir.
Dommen ble imidlertid opphevet i Gulating lagmannsrett og Korsnes ble tilkjent et honorar for bruken av logoen. Retten kom her under tvil til at logoen utgjorde et åndsverk. Opphavsretten til logoen tilhørte Korsnes og kunne således ikke rettmessig overdras fra Salco A/S til A/S Papir. At A/S Papir ikke kjente til at Korsnes hadde utarbeidet logoen var uten betydning.
Lov om godtroerverv var ikke anvendelig, og det kunne heller ikke skje ekstinksjon på noe annet grunnlag.
Den andre dommen ble avsagt i Oslo byrett 6. desember 1996. Tvistens gjenstand var opphavsrett til dataprogram.[20]
Philips hadde overdratt opphavsrett til datamaskinprogrammet MOCS til Moberg Holding og EM-data. Det avgjørende spørsmål var om Philips i det hele tatt hadde ervervet opphavsrettigheter til MOCS fra Microform (opphavsmannen). Det hadde eksistert et samarbeide mellom Microform og Philips om utvikling av datamaskinprogrammet MOCS. Retten kom imidlertid til at dette samarbeidet og de inngåtte samarbeidsavtalene mellom Microform og Philips, ikke hadde medført noen overgang av opphavsrett til Philips. Moberg Holding og EM-data hadde ikke ekstingvert opphavsrett til dataprogrammet.
Hovedregelen der opphavsrett er gjenstand for hjemmelsmannskonflikter må være vindikasjon.
5.3. Rettsvern overfor rettighetsoverdragers kreditorer
Hvilken beskyttelse har så forlaget overfor rettighetsoverdragers kreditorer?
Som jeg tidligere har vært inne på, kan det ikke tas beslag i opphavsrett på forfatters eller hans arvingers hånd, åndsverkl. § 39 l. En forutsetning må her altså være at opphavsretten først er overdratt ved avtale etter åndsverkl. § 39. Videre må det være adgang for overdragelse etter åndsverkl. § 39 b annet ledd. Dersom beslaget i rettigheten ikke gjøres sammen med forretning eller forretningsavdeling må det foreligge samtykke fra forfatter.
Om det til tross for disse begrensningene kan tas beslag i opphavsretten, blir spørsmålet hvilken beskyttelse forlaget har overfor rettighetsoverdragers kreditorer.
Utgangspunktet må være at forlaget har oppnådd rettsvern for sine rettigheter ved avtaleinngåelsen. Forlaget har ingen særlige muligheter til å gi avtalen notoritet ved registrering eller lignende. Da det ikke gjelder noen regel om kreditorekstinksjon, faller en tilbake på det grunnleggende prinsipp om "først i tid, best i rett".[21]
Forlagets rettigheter står seg således overfor opphavsrettshaverens kreditorer. Boet må da som hovedregel respektere forlagets rettigheter etter avtalen. Forlaget kan begynne/fortsette produksjon og distribusjon av det aktuelle åndsverket. Men konkursboet vil etter forholdene kunne ha muligheten til å tre inn i avtalen på opphavsrettshaverens vegne etter, deknl. § 7-3 første ledd. Etter § 7-4 første ledd vil da boet være berettiget til å motta vederlag etter forlagsavtalen, evt. royalty, som opprinnelig skulle gått til innehaveren av opphavsretten.
Boet må ved slik inntreden oppfylle opphavsrettshaverens forpliktelser etter avtalen.
Dette kan by på problemer, særlig med hensyn til biforpliktelser som forutsetter personlig oppfyllelse fra opphavsrettshaveren - f.eks. korrekturlesning. Slike forpliktelser vil ikke alltid et konkursbo alltid være egnet til å oppfylle. Derfor kan det hende at forlaget har rett til å påberope insolvensen som opphørsgrunn etter avtalens art, deknl. § 7-3 annet ledd.
Uansett kan forlaget heve avtalen dersom det på forhånd er klart at oppfyllelsessvikt med hensyn til biforpliktelser vil medføre vesentlig mislighold fra boets side. Dette må følge av alminnelige obligasjonsrettslige regler om antesipert mislighold, sml. kjøpsloven § 62.
Erstatningskrav mot konkursboet på grunn av at avtalen faller bort, kan bare gjøres gjeldende som dividendefordring etter deknl. § 7-7 annet ledd i.f. Forlaget må derfor vurdere om det er mer lønnsomt å fortsette avtaleforholdet med boet, til tross for at biforpliktelsene ikke blir oppfylt etter avtalen. Det er selvfølgelig ingenting i veien for at skyldner går med på å oppfylle disse forpliktelsene for sitt konkursbo mot et vederlag.
Forlagsavtalen kan inneholde en klausul som forbyr rettighetsoverdrager å overdra opphavsretten til tredjemann uten forlagets samtykke. En slik avtalebestemmelse er nok obligasjonsrettslig bindende, men forlaget kan ikke gjøre den gjeldende overfor opphavsmannens kreditorer. Det kan ikke inngås avtaler som fortrenger kreditorenes lovhjemlede dekningsrett, med mindre vilkårene for private beslagsforbud etter deknl. kap. 3 er oppfylt.
Rettighetene etter en forlagsavtale vil kunne utgjøre en stor del av verdiene i et insolvent forlag. Det kan derfor være interessant å undersøke hvilke muligheter forlagets kreditorer har til å utnytte disse rettighetene.
Jeg vil først ta for meg hovedregelen om inntreden i skyldners avtaler i deknl. § 7-3 første ledd. Deretter vil jeg i et eget kapittel se nærmere på tilfelle der insolvensen kan påberopes som hevingsgrunn på grunn av "avtalens art", § 7-3 annet ledd. Etter dette vil jeg behandle særbestemmelsen for avtaler om produksjonsavgift i § 7-12. Videre vil jeg gjennomgå kreditorenes muligheter til å ta beslag i forlagsretten med tanke på videresalg. I denne sammenheng vil jeg ta opp rettighetsoverdragers tilbakeholdsrett etter deknl. § 7-2. Til slutt vil jeg se nærmere på konkursboets mulighet til å overdra forlagsretten til tredjemann, både i forbindelse med et beslag og etter en eventuell inntreden i avtalen.
6.2. Boets rett til å tre inn i avtalen på forlagets vegne
Hvilke muligheter har forlagets konkursbo til å tre inn i avtalen med bindende virkning overfor forfatteren, og hvilke rettsvirkninger får en slik inntreden?
Lovgiver har valgt å sette et skille der produksjonen er påbegynt og det er foretatt investeringer av betydning, se nærmere om deknl. § 7-12 nedenfor under avsnitt 6.4. Jeg tar her utgangspunkt i situasjonen der disse vilkårene ikke er oppfylt.
Etter hovedregelen i deknl. § 7-3 første ledd har boet en alminnelig rett til å tre inn i skyldnerens gjensidig tyngende avtaler. Denne retten gjelder trolig selv om skyldnerens rett etter avtalen ellers ikke kan overdras som følge av samtykkekravet i åndsverkl. § 39 b annet ledd.[22]
I dansk rett har Munch (1987) tatt et tilsvarende standpunkt. Ved en inntreden i avtalen vil boet som regel overta forlaget i sin helhet. En slik inntreden vil derfor kunne likestilles med det tilfellet der opphavsretten overdras sammen med forretning eller forretningsavdeling. Her gjelder ikke samtykkekravet, dansk åndsverklov § 28, jfr. den norske åndsverkl. § 39 b annet ledd.[23]
Det gjelder omfattende unntak fra inntredelsesretten. Forarbeidene betegner derfor hovedregelen i § 7-3 første ledd som mer formell enn reell.[24] Det viktigste unntaket gjelder der insolvensen kan gjøres gjeldende som opphørsgrunn etter "avtalens art", § 7-3 annet ledd, jfr. § 7-1. Spørsmålet om forfatter kan heve avtalen etter denne bestemmelsen er såpass omfattende at jeg vil ta dette opp i et eget avsnitt 6.3.
Først vil jeg gå gjennom situasjonen der boet kan tre inn.
Visse grunnvilkår må være oppfylt for at boet skal kunne tre inn i forlagsavtalen.
For det første må det være inngått en gyldig avtale, som foreligger ved konkursåpningen. Det kan f.eks. tenkes at forfatter har rett til å heve på grunn av vesentlig mislighold fra forlagets side som forelå før konkursen. Etter deknl. § 7-7 første ledd annet pkt. kan forfatteren heve dersom slikt mislighold ikke står i direkte sammenheng med insolvensen. Her kan den konkrete avtalens bestemmelser om forfatters hevingsrett bli avgjørende. Normalkontrakt for skjønnlitteratur pkt. 5.2.1 bestemmer at forfatter kan heve om verket ikke er utgitt innen 18 måneder etter at forfatteren har levert trykkeferdig manuskript.
Om et slikt mislighold fra forlagets side ikke har direkte sammenheng med insolvensen, vil forfatter kunne heve. Boet kan da naturligvis ikke tre inn i noen avtale.
Etter § 7-3 første ledd annet punktum kan den annen part "kreve at boet uten ugrunnet opphold tar stilling til om det vil benytte sin rett". Denne bestemmelsen har to funksjoner.[25] For det første fastslår den at boet normalt må avgi en uttrykkelig erklæring om at det ønsker å tre inn. Men etter alminnelige avtalerettslige prinsipper vil konkludent adferd fra boets side kunne få samme virkning som uttrykkelig inntreden. Dersom boet får et manuskript i hende og setter i gang produksjon og salg etter forlagsavtalen vil inntreden etter forholdene kunne ha skjedd. Det er i rettspraksis ikke satt særlig høye krav til når inntreden anses å ha skjedd, se Rt. 1915 s. 850.[26]
Bestemmelsen gir også den annen part en interpellasjonsrett. På forfatterens oppfordring må boet "uten ugrunnet opphold" ta stilling til om det ønsker å tre inn. Det tidsrom boet har til å bestemme seg vil variere noe etter kontraktens art og boets stilling generelt.[27] Forlagskontrakter vil ofte være langvarige og risikofylte, noe som taler for en relativt lang betenkningstid.
6.2.3. Konsekvenser av inntreden
Velger boet å tre inn i avtalen, blir det berettiget og forpliktet på avtalens vilkår, deknl. § 7-4 første ledd første pkt. På den ene side kan boet kreve at forfatteren oppfyller sine forpliktelser. Dersom forlaget ikke har fått rådighet over manuskriptet før boåpningen, kan boet kreve at dette overleveres i den stand som avtalen forutsetter. Forlagsretten medfører som regel en enerett for forlaget til å utgi verket, se Normalkontrakt for skjønnlitteratur pkt. 1.1. Boet vil ved inntreden i avtalen overta denne eneretten, og forfatter kan ikke overdra tilsvarende rettigheter til et annet forlag så lenge avtalen løper. Forfatter blir også forpliktet (og berettiget) til å oppfylle biforpliktelser som å lese korrektur og foreta nødvendige endringer, se Normalkontrakt for skjønnlitteratur pkt. 2.6.1.
På den annen side blir boet ansvarlig for forlagets forpliktelser etter avtalen. Forfatteren vil da for det første få krav på avtalte royalty-utbetalinger etter produksjon eller salg. Forpliktelsen dekkes som massefordring, deknl. § 7-4 første ledd annet pkt., jfr. § 9-2 nr. 3. Forfatteren vil normalt ha overgitt manuskriptet til forlaget/boet før krav på royalty begynner å forfalle. Etter deknl. § 7-5 første ledd kan det da bli aktuelt for forfatter å kreve at boet stiller sikkerhet for fremtidige krav på royalty.
Det kan tenkes at produksjonen og evt. salg er begynt uten at det er foretatt investeringer av betydning etter deknl. § 7-12. Her kan boet bare tre inn i avtalen for den uoppfylte dels vedkommende, deknl. § 7-4 annet ledd. Det må likevel antas at boet får rådighet over eksemplarer av verket som er produsert men ikke solgt før konkursåpningen.[28]
6.2.4. Boets oppsigelsesrett etter inntreden
Deknl. § 7-6 første ledd gir boet en særskilt hjemmel for oppsigelse etter at inntreden har skjedd. Skjer oppsigelse før det etter avtalen er adgang til det, kan den annen part kreve det tap vedkommende lider dekket som dividende, § 7-6 første ledd annet pkt. En kan stille spørsmål om bestemmelsen omfatter forlagsavtaler. Ser en på ordlyden skulle det ikke være noen tvil om at forlagsavtaler omfattes.
Men etter forarbeidene tar § 7-6 først og fremst sikte på "løpende langsiktige avtaler, f.eks. leieavtaler, arbeidsavtaler og avtaler om forskjellige tjeneste-, transport- og tingsytelser".[29]
Sandvik (1985) mener at regelen kun vil gjelde for "kontrakter om løpende ytelser, som leie av fast eiendom (husleie, forpaktning) og av løsøre (vanlig tingsleie og "leasing"), abonnementskontrakter, time-charter osv." Han hevder videre at bestemmelsen f.eks. ikke gjelder for skipsbygningskontrakter. Trer boet inn i en slik kontrakt og senere vil kansellere, må det dekke avbestillingserstatningen som massekrav.[30] Andenæs (1994) uttaler tilsvarende at § 7-6 antagelig ikke omfatter entreprisekontrakter.[31]
Når det gjelder skipsbygnings- og entreprisekontrakter kommer helt særegne hensyn inn. Her vil den annen part påføres store tap om boet ikke fullfører kontraktsarbeidet etter en inntreden. Dette momentet kan ikke gjelde like sterkt for forlagsavtaler. Forfatter vil ikke her lide det samme tap som følge av en oppsigelse. Et nytt forlag vil kunne fortsette produksjonen og ta over distribusjonsavtaler etc. Eventuelle forsinkelser vil ikke ramme forfatter like hardt som f.eks. et rederi vil rammes av forsinkelser for ferdigstilling av et skip. Dessuten vil det være urimelig å tvinge boet til å fortsette oppfyllelsen av forlagsavtalen, dersom det er ønskelig med en rask avvikling.
Mye taler etter dette for at § 7-6 også må gjelde for forlagsavtaler.
I de ulike normalkontraktene for forlagsavtaler er det ingen særlige bestemmelser om oppsigelsestid. I mangel av andre holdepunkter i praksis eller teori, må derfor lovens deklaratoriske bestemmelse om tre måneders varsel bli avgjørende.
Skulle en komme til at § 7-6 ikke gjelder for forlagsavtaler, må konkursboet likevel ha en rett til å fri seg fra avtaleforholdet. Men i dette tilfellet må boet dekke forfatters erstatningskrav som masseforpliktelse. Dette følger indirekte av § 7-4 første ledd om at boet blir forpliktet på avtalens vilkår, noe som også må gjelde eventuelle erstatningskrav som følge av oppsigelse før tiden.
6.2.5. Boet velger å ikke tre inn i avtalen
Det kan være flere grunner til at boet velger å ikke tre inn i forlagsavtalen. Det anser f.eks. prosjektet for å være risikabelt. En inntreden kan også hindre en rask avvikling av boet. Dersom boet ikke trer inn i forlagsavtalen, eller ikke betaler eller stiller sikkerhet etter § 7-5, kan forfatteren heve avtalen, deknl. § 7-7 første ledd.
Deknl. § 7-7 gjelder kun i forhold til inntreden etter § 7-3. Forfatters rett til å heve avtalen etter § 7-7 vil gå tapt idet vilkårene i § 7-12 blir oppfylt - det vil si når produksjonen er påbegynt og forlaget har foretatt investeringer av betydning.[32] Se nærmere om dette nedenfor under pkt. 6.6.2.
Om forfatteren hever på grunn av at boet ikke trer inn eller stiller sikkerhet etter § 7-7, får han krav på erstatning for kontraktsinteressen som dividendefordring, § 7-8.
6.3. Forlagets insolvens som hevingsgrunn
En forlagsavtale vil som regel være bygget på et tillitsforhold mellom partene. Rettighetsoverdrageren må kunne stole på at forlaget har de nødvendige egenskaper og ressurser som skal til for å oppfylle sine forpliktelser etter avtalen. Særlig kan her nevnes bransjekunnskaper, produksjonsapparat og økonomisk ryggrad generelt.
Det er ingen tvil om at forlagets insolvens kan forringe mulighetene til å få gjennomført en vellykket distribusjon av verket.
Et spørsmål blir da i hvilken grad opphavsmannen kan heve forlagsavtalen på bakgrunn av forlagets insolvens. Deknl. § 7-3 annet ledd åpner for en slik rett på bakgrunn av «avtalens art». Denne bestemmelsen anses som en spesialutforming av prinsippet i
§ 7-1 om at reglene lovens kapittel 7 bare kommer til anvendelse "når ikke annet følger av andre lovbestemmelser eller vedkommende rettsforholds egenart". Det må her foretas en vurdering der forfatters interesser i å frigjøres fra avtaleforholdet må settes opp mot boets ønske om å utnytte forlagsretten. I forarbeidene uttales at insolvensen på bakgrunn av kontraktens art kan være en "relevant bristende forutsetning".[33] Det må her være rom for å trekke inn rent obligasjonsrettslige momenter, med tanke på det avvik fra avtalt oppfyllelse som konkursen vil medføre.
Jeg forutsetter i det følgende at konkursboet ønsker å tre inn i forlagets kontrakt og fullføre forlagets forpliktelser. Spørsmål rundt konkursboets overdragelse av forlagsretten vil jeg ta opp nedenfor i avsnitt 6.7.
6.3.2. Begrepet "avtalens art" med hensyn til forlagsavtaler
Vurderingstemaet "avtalens art" omfatter både den konkrete avtale og mer generelle trekk ved det aktuelle kontraktsområdet.
Forlagskontrakter byr på en rekke særegenheter i forhold til andre kontraktstyper. Her er to hovedmomenter iøynefallende. For det første vil forlagskontrakten ofte forutsette personlig oppfyllelse fra forlaget. For det andre er en forlagskontrakt ofte langvarig, og kan undertiden løpe så lenge verket er beskyttet, se Normalkontrakt for skjønnlitteratur pkt. 1.1. Det sier seg selv at et godt samarbeid er essensielt i et slikt avtaleforhold.
Forlagsavtalens personlige karakter
Dersom forholdet mellom forfatter og det insolvente forlag var utpreget personlig, er dette et moment som taler mot å la boet tre inn i avtalen. Forfatterens interesser knyttet til boken er sjelden kun økonomiske, men også i høy grad ideelle. Normalt er det viktig for forfatteren å bestemme hvilken person eller bedrift som står for utnyttelsen av verket. Hans valg av forlag kan ha stor betydning for den ønskede utforming mht. stil og kvalitet. Forlaget kan videre være særlig egnet til å foreta distribusjon av verket. Dessuten kan valg av forlag være knyttet til en viss prestisje.[34]
I forarbeidenes kommentar til deknl. § 7-12 finnes en uttalelse som kan være relevant her:
«Det vil i mange tilfelle være grunn til å trekke inn synspunktet insolvens som bristende forutsetning. (...) For en forfatter kan det f.eks. tenkes å være meget uheldig at hans verk blir utgitt av et insolvent forlag. Det kan bety dårlige salgsutsikter og vanskeliggjøre samarbeidet mellom forlag og forfatter om fremtidige prosjekter. Forfatteren vil i slike situasjoner ofte stå seg på straks å gå over til en ny forlegger, som han også kan regne med å benytte i fremtiden. Enkelte fremmede lover har ut fra slike betraktninger statuert at forleggerens insolvente bo ikke har rett til å tre inn i en løpende forlagsavtale med mindre mangfoldiggjørelse av verket er påbegynt før boåpningen. (...) Hvor forholdet mellom forlegger og forfatter har et utpreget personlig preg, kan løsningen etter disse linjer være rimelig, og § 7-3 (...) gir den nødvendige hjemmel.»
(NOU 1972:20 s. 327).
Uttalelsen må tas til inntekt for en utstrakt hevingsadgang der hvor konkursen inntrer før produksjonsstart. Når det her henvises til "fremmede lover" kan en blant annet ha ment tysk rett. Den tyske forlagslovens bestemmer at opphavsmannen kan tre tilbake fra avtalen som følge av forlagets insolvens, såfremt produksjonen ikke er påbegynt ved konkursåpningen.[35]
Et sentralt moment er altså at forfatteren burde stå fritt til å velge sin kontraktspartner. Dette hensynet er vel ivaretatt ellers i lovgivningen. Etter åndsverkl. § 39 b annet ledd kan ikke forlaget overdra forlagsretten uten forfatterens samtykke. Forfatteren kan altså normalt ikke tvinges til å samarbeide med et nytt forlag. I svensk rett har disse hensyn angivelig blitt avgjørende for boets inntredelsesrett. Her er den antatte hovedregel at forfatteren bør få heve avtalen dersom produksjonen ikke er i gang før konkursen, med mindre dette vil påføre boet store tap.[36]
Motsatt vil hevingsadgangen være mer begrenset der forlagsavtalen er av en utpreget kommersiell karakter, og rettighetsoverdragerens interesser stort sett er økonomiske. Dette kan være tilfellet der rettighetsoverdrageren ikke er forfatteren selv, men en som har fått opphavsrett overdratt til seg.
Forlagsavtalens varighet
Forlagsavtalens varighet er også et moment som må tale mot boets inntreden. Avtalen vil ofte løpe langt utover den normale avviklingstiden for et konkursbo - det er vanlig at forlagets enerett gjelder for hele verkets vernetid etter åndsverkl. § 40 flg., se Normalkontrakt for skjønnlitteratur pkt. 1.1. Det kan lett tenkes at boets avviklingsformål kommer i konflikt med en tilfredsstillende oppfyllelse. Den omstendighet at forlaget er under avvikling, innebærer en risiko for at virksomheten blir tappet for personell og materiell som trengs for prestasjonen.
Konkursen medfører ikke bare problemer med å beholde de ressurser forlaget rår over ved konkursåpningen, men kan også vanskeliggjøre forholdet til leverandører og andre samarbeidspartnere. Endringer i forlagets ledelse og konkursboets kortsiktige driftsperspektiv vil lett kunne føre til en risiko for at boet ikke er i stand til å oppfylle kontrakten på tilfredsstillende vis.[37]
Selv der boet skulle klare å fullføre produksjon og salg av det første opplaget etter avtalen, er ikke nødvendigvis problemene over av denne grunn. Forfatteren kan være avhengig av å fortsette samarbeidet med tanke på nye opplag og reviderte utgaver av verket. Her kan det være en betraktelig ulempe for forfatteren om han må lete etter en ny samarbeidspartner fordi boet har avviklet sin drift.
Hensynet til å la forfatter heve vil ikke gjelde like sterkt ved kortvarige forlagsavtaler der det skal trykkes opp et mindre antall eksemplarer.
6.3.3. Hensynet til kreditorene
I helhetsvurderingen må det også være rom for å ta hensyn til følgene for konkursboet dersom forfatter skulle gis hevingsadgang etter § 7-3 annet ledd.
Et viktig moment i denne sammenheng er hvor langt forlaget har kommet i utnyttelsen av rettighetene før konkursen inntrer. Boet kan tape store verdier om avtalen faller bort etter at forlaget har satt i gang arbeidet med å publisere det aktuelle verket.
Dersom produksjonen er påbegynt og det er foretatt investeringer av betydning, er boets interesser vel ivaretatt i deknl. § 7-12, se nedenfor under avsnitt 6.4.
Men det kan tenkes at publikasjonsprosessen er startet uten at vilkårene i § 7-12 er oppfylt. Dette vil være tilfellet der produksjonen satt i gang, uten at det er foretatt investeringer av betydning. Hever forfatter avtalen, vil boet miste retten til å gi ut verket. Det arbeidet forlaget har gjort og de ressurser som er satt inn i produksjonen vil ikke komme konkursboet til gode. Denne konsekvensen kan virke lite rimelig overfor de øvrige kreditorene, særlig de kreditorer som har bidratt til den aktuelle produksjonen, herunder papirleverandører, boktrykkere, bokbindere osv.
Hensynet til kreditorene vil altså tale mot en hevingsadgang etter § 7-3 annet ledd, avhengig av hvor langt publikasjonsprosessen er kommet og hvor mye ressurser som er satt inn i produksjonen.
6.3.4. Lignende kontraktsområder
Det kan trekkes linjer til andre typer langvarige kontrakter. Standardkontrakt for entreprise NS 3430 bestemmer i pkt. 35.1:
"Går byggherren konkurs, eller hvis han bevislig blir eller erkjenner å være insolvent, kan byggherren heve kontrakten, med mindre det uten ugrunnet opphold blir godtgjort at kontraktsarbeidet vil bli fullført i samsvar med kontrakten."
Riktignok kan en slik avtalebestemmelse ikke gå foran konkursboets rett til å tre inn i avtalen, § 7-3 annet ledd annet pkt. Men sannheten er nok at en avtalt hevingsadgang ofte vil være i tråd med gjeldende rett. En omfattende entreprenørkontrakt med stort og risikofylt engasjement vil boet kunne være uegnet til å oppfylle. Byggherren vil derfor ofte kunne fri seg fra avtalen som følge av entreprenørens insolvens. I forarbeidene til dekningsloven forutsettes at en tilsvarende avtalebestemmelse i standarden NS 3401 ikke vil komme i strid med konkursboets inntredelsesrett etter § 7-3 første ledd.[38]
Et annet eksempel har vi der et rederi går konkurs og boet vil tre inn i løpende tidscerteparti for et av boets skip. Her vil det ofte fra befrakterens side være forutsatt personlig oppfyllelse fra rederiet - det legges i praksis stor vekt på hvem som står for driften av det befraktede skip. At rederiet er et konkursbo, kan f.eks. tenkes å forstyrre forholdet til nødvendige samarbeidspartnere i de ulike havnene. Befrakter kan peke på at en forsvarlig drift av skipet forutsetter at bortfrakteren har visse økonomiske reserver. For langsiktige certepartier vil en da kunne anse konkursen som en bristende forutsetning.[39]
Som et siste eksempel vil jeg se på skyldnerens leierett til privatbolig. I forarbeidene til dekningsloven er en slik leierett brukt som eksempel på avtaler som er av slik personlig karakter at de må unntas fra kreditorbeslag.[40]
Et gjennomgående trekk ved de nevnte kontraktstyper er at de medfører et langvarig samarbeidsforhold, noe som taler for å la den annen part fri seg fra avtaleforholdet. Hensynet til den annen part forsterkes ved at avtalen forutsetter et nært samarbeid, noe som kan være vanskelig om boet skal tre inn. Det kan også være at skyldneren innehar særlige kunnskaper eller ressurser som var nødvendige for en kontraktsmessig oppfyllelse. Alle disse hensyn kommer inn i større eller mindre grad når det skal vurderes om en forfatter skal gis hevingsrett i forhold til boet etter § 7-3 annet ledd.
6.3.5. Avtalen regner insolvens som hevingsgrunn
Forlagsavtalen vil ofte inneholde en særskilt bestemmelse om heving ved forlagets eller forfatterens insolvens. Normalkontrakt for faglitteratur inneholder en slik bestemmelse i pkt. 14.3:
"Hvis forlaget eller forfatteren
- innstiller sine betalinger,
- åpner akkord- eller gjeldsforhandlinger,
- går konkurs,
- eller er i et selskap som trer i likvidasjon,
og partene ikke snarest mulig blir enige om vilkårene for fortsettelse eller opphør av forlagsavtalen, kan den annen part heve forlagsavtalen med umiddelbar virkning. For øvrig gjelder lov om gjeldsforhandling og konkurs".
Når det gjelder slike avtalebestemmelser må det gjøres et viktig forbehold.
Deknl. § 7-3 annet ledd annet punktum: "Avtalebestemmelse som gir den annen part en videre adgang til å heve på grunn av skyldnerens insolvens, er ikke bindende for boet."
Normalkontraktens pkt 14.3 kan altså gi hjemmel for heving dersom det ikke ville være grunnlag for dette etter deknl. § 7-3 annet ledd første punktum.
Etter den ovennevnte drøftelse kan det likevel konstateres at forfatter ofte vil ha slik hevingsadgang. I så fall er en avtalebestemmelse om insolvens som opphørsgrunn forenlig med gjeldende rett.
Når det gjelder entreprisekontrakter er det i forarbeidene forutsatt at en avtalebestemmelse om heving må kunne stå seg.[41]
"Justisdepartementet legger til grunn at reglene i NS 3401 pkt 27.1 vil gjelde innen det regulerte område, og viser i denne forbindelse til reglene om unntak fra paragrafens første ledd på grunn av avtalens art. Unntaket innebærer i dette tilfellet at boet for å kunne tre inn må godtgjøre at det vil kunne fullføre arbeidet i samsvar med kontrakten…"
Denne uttalelsen bygger på den forutsetning at byggherren uansett vil kunne påberope insolvensen som hevingsgrunn på grunn av avtalens art etter § 7-3 annet ledd.
Byggherren må i stedet for å heve kunne sette betingelser for at konkursboet skal fortsette kontraktsarbeidet. På tilsvarende måte kan forfatteren, i stedet for å heve, sette betingelser for at konkursboet skal kunne tre inn i forlagsavtalen, jfr. formuleringen "…snarest mulig blir enige om vilkårene for fortsettelse eller opphør av forlagsavtalen…".
Han kan f.eks. kreve at boet redegjør for sin evne til å fullføre distribusjonen av verket
6.3.6. Obligasjonsrettslige momenter
Som nevnt innledningsvis kan også rent obligasjonsrettslige momenter trekkes inn i vurderingen. Konkursen vil ofte innebære et forventet mislighold fra forlagets side. Om det ventede avvik fra riktig kontraktsoppfyllelse vil utgjøre et vesentlig mislighold, må dette tale sterkt for å la forfatteren heve.[42]
Forfatter kan uansett heve dersom det er klart at boet ikke vil oppfylle forlagets lovbestemte plikt etter åndverkl. § 39 e annet ledd:
"I den utstrekning en forlagsavtale gir enerett, plikter forleggeren å utgi verket innen rimelig tid og sørge for utbredelsen på sedvanlig måte. Hvis forleggeren etter at verket er utgitt ikke sørger for at eksemplar av verket er tilgjengelig for allmennheten innen rimelig tid etter at dette ble krevd av opphavsmannen, kan opphavsmannen si opp avtalen og beholde mottatt honorar."
Hva som ligger i standardene "innen rimelig tid" og "sørge for utbredelsen på sedvanlig måte" vil variere med hensyn til verkets egenart og marked.
Hevingsrett kan også være avtalt. Normalkontrakt for skjønnlitteratur pkt. 5.2.1 bestemmer at forfatter kan heve dersom "verket ikke er utgitt innen 18 måneder etter at forfatteren har levert trykkeferdig manuskript". Er det klart at insolvensen vil medføre overskridelse av denne fristen, vil forfatteren ha rett til å heve avtalen.
Det er vanskelig å trekke noen generell konklusjon på spørsmålet om forfatter kan heve som følge av forlagets insolvens. Her må det foretas en konkret vurdering, der blant annet avtalens varighet og personlige karakter blir sentrale momenter.
Hensynet til å la forfatteren fri seg fra avtaleforholdet vil nok ofte få gjennomslag. En kan likevel ikke som i tysk rett utelukke at boet kan gis rett til å tre inn. Inntreden kan være uproblematisk der det er snakk om en kortvarig forlagsavtale. Det samme gjelder dersom avtalen har et kommersielt preg og rettighetsoverdrager først og fremst har økonomiske interesser.
6.3.8. Kritikk av regelen i § 7-3 annet ledd
Dekningslovens kap. 7 gjelder i utgangspunktet alle skyldnerens kontrakter. Derfor har lovgiver gjort unntak på såpass vage kriterier som "vedkommende rettsforholds egenart" og "avtalens art". Det kan hevdes at spørsmålet om insolvens som hevingsgrunn burde vært særregulert på visse kontraktsområder, blant annet for forlagsavtaler.
Möller kritiserer regelen i den norske dekningsloven § 7-3 annet ledd. Han mener at den norske rettstilstanden skaper en unødvendig uklarhet blant annet rundt spørsmålet om forlagets insolvens som opphørsgrunn.
"Även om författaren anses ha ett starkt intresse av att snabbt få byta till en annan förleggare, gäller i princip den allmänna regeln om att konkursboet har inträdesrätt om inte annet följer av avtalets art, vilket här fremst är fallet då upplåtelsen är av utpräglad personlig karaktär. Själv anser jag att den norska ordningen på ett lite onödigt sätt skapar ett osäkert rättsläge. Intresset av att boet i undantagsfall även ska ha möjlighet at utnyttja verk som inte börjat mangfaldigas, är knappast av den styrka att en så oföruttsebar regel kan anses motiverad."
(Möller, Konkurs og kontrakt s. 627-628)
6.3.9. Sammenligning med fremmed rett
Når det gjelder spørsmål rundt boets inntreden i forlagsavtaler kan det være interessant å se på rettstilstanden i våre naboland. Også her er det et begrenset omfang av rettskilder, men det foreligger en del relevante uttalelser i litteratur og lovforarbeider. I de tilfelle der produksjonen av det aktuelle verk ikke er påbegynt, er den generelle oppfatningen at forfatter bør gis vide rettigheter overfor boet. I den tyske lov om forlagsavtaler § 36 er det som nevnt gjort til en hovedregel at forfatteren kan heve avtalen der hvor produksjonen ikke er påbegynt.
I dansk rett finnes det ingen særlig regel for konsekvenser av forlagets konkurs. Den danske dekningsloven av 1977 § 55 gir en regel om boets rett til inntreden i skyldners avtaler, tilsvarende det vi har i den norske deknl. § 7-3.
Boets inntreden kan etter forholdene hindres av "vedkommende retsforholds beskaffenhed", dansk dekningslovs § 53, jfr. norsk deknl. § 7-1.
Lovens § 61 stk. 2 gir skyldners medkontrahent hjemmel for oppsigelse av et "vedvarende retsforhold" med "sædvanligt eller rimeligt varsel". Dette gjelder selv om avtalen ikke åpner for oppsigelse eller bestemmer lengre oppsigelsestid. I lovens forarbeider nevnes blant annet lisensavtaler som eksempel på slike langvarige avtaler.[43] Bestemmelsen må også være aktuell i forhold til forlagsavtaler.
Rettighetsoverdrageren kan likevel ikke si opp avtalen om forlaget hadde rett til å overdra avtalerettighetene videre, § 61 stk. 2, annet pkt.[44]
Rettstilstanden ble ikke vesentlig endret da den danske dekningsloven ble innført i 1977. Uttalelser om den tidligere rettstilstand kan derfor være av interesse.
Grundtvig (1918) mente at den tidligere danske deknl. § 16 ikke gav konkursboet rett til å tre inn i avtalen for å fortsette produksjon og salg. Boet hadde kun rett til å utnytte retten ved å overdra den til et annet forlag sammen med det insolvente forlag eller en avdeling av dette.[45]
Jacobsen (1951) gir uttrykk for en litt annen oppfatning. Han påpeker at forlagskontrakter står i en særstilling i forhold til alminnelige gjensidige kontrakter.[46] Han mener likevel ikke at forlagets konkurs uten videre medfører opphør av avtalen. De forlagsrettigheter som skyldneren har ervervet tilfaller som hovedregel boet. Men under henvisning til tysk rett antyder han at forfatter bør beskyttes, særlig der produksjonen ikke er begynt. Jacobsen påpeker at daværende konkurslovs § 16 (nå dansk deknl. § 55) "i flere henseender ikke passer godt på forlagskontrakter, og at det ved en revisjon af konkurslovgivningen ville være på sin plads at tage de herhenhørende spørgsmål op til overvejelse".[47] Denne oppfordringen ble ikke tatt til følge ved lovendringen av 1977.
I finland har Saxén (1955) uttalt seg om rettstilstanden ved forlagskonkurs.[48] Hans oppfatning av forfatters rettigheter ligger nær opptil Jacobsens synspunkter.
I svensk rett er spørsmålet om konkursboets inntreden i skyldners avtaler løst på en litt annen måte. Den svenske upphavsrättslagen (url.) § 28 inneholder en regel som begrenser rett til videreoverdragelse av opphavsrett, tilsvarende den norske åndsverkloven § 39 b. I motivene til den svenske loven uttales at mulighetene til å overdra rettighetene både er avgjørende for kreditorenes beslagsrett og mulighetene til å utnytte forlagsretten på annen måte. Om forlaget ikke kunne overdra rettighetene videre etter url. § 28 kan boet ifølge Auktorrättskomitén heller ikke tre inn i forlagsavtalen.[49] I svensk litteratur er det bred enighet om at forfatteren bør få heve der konkursen inntrer før produksjonen er påbegynt.[50]
Möller (1988) påpeker at forlagsavtalen er grunnet på et tillitsforhold mellom partene, på forlagets bransjekunnskaper, på hans produksjonsapparat og på hans økonomiske ryggrad. Å gi ut verket på et insolvent forlag kan således svekke mulighetene til å distribuere verket på beste måte. Det opprinnelige forlaget kan dessuten være den eneste som forfatteren er villig til å akseptere. Möller fremholder videre at betydningen av forlagets person også kan sies å gå fram av regelen om at separat overdragelse av forlagsrett krever forfatterens samtykke, jfr. url. § 28 og den svenske rammeavtalen § 9.
Rettstilstanden er en annen der produksjonen er påbegynt før konkursen. Ifølge dommen i NJA 1966 s. 241 gis konkursboet her større rettigheter, se pkt. 6.4.6.
6.4. Særregel for avtale om produksjonsavgift, deknl. § 7-12
Flere spørsmål reiser seg dersom forlaget går konkurs etter at produksjonen er begynt, men før rettighetsoverdrageren har fått fullt oppgjør. Dette kan være tilfellet om det er avtalt produksjonsavgift (royalty) som vederlag for forlagets utgivelse av verket, noe som i praksis er mest vanlig, se Normalkontrakt for skjønnlitteratur pkt. 2.8.
Her må det for det første tas stilling til hvilke muligheter boet har til å ta over forlagets rettigheter etter avtalen og fortsette utgivelsen. For det andre må det avgjøres hvilke rettigheter forfatter da har overfor boet. Disse spørsmål er avgjort i deknl. § 7-12, som ifølge forarbeidene er ment å gjelde for forlagsavtaler og lisensavtaler.[51]
"Har skyldneren forpliktet seg til å betale avgift (royalty) av sin produksjon, kan avgiftkravet for produksjon som er blitt påbegynt før åpningen av bobehandlingen og hvor det er foretatt investeringer av betydning, bare gjøres gjeldende som dividendekrav selv om produksjonen blir fullført eller det produserte solgt av boet. Boet må likevel betale som masseforpliktelse så meget av avgiften som svarer til den medvirkning den annen part har ydet etter åpningen av bobehandlingen".
Som jeg har vært inne på vil konkursboets interesse i å fortsette publikasjonen være sterkere dersom forlaget har begynt utnyttelsen av åndsverket før konkursen. Begrenses boets rett her, vil de ressurser som forlaget har satt inn i arbeidet med utgivelsen helt eller delvis gå tapt. Derfor har lovgiver i § 7-12 gitt konkursboet en utstrakt adgang til å utnytte forlagsretten. Det kan imidlertid spørres om bestemmelsen gir boet for omfattende rettigheter i forhold til forfatteren.
I det følgende vil jeg først gå gjennom vilkårene i bestemmelsen. Jeg vil så ta for meg litt om bakgrunnen for regelen og de hensyn som gjør seg gjeldende. Videre vil jeg trekke noen linjer til rettstilstanden i de øvrige nordiske land, særlig Sverige. Til slutt vil jeg i et avsnitt gi en vurdering av bestemmelsens hensiktsmessighet og dens forhold til tingsretten for øvrig.
6.4.2. Grunnvilkårene i deknl. § 7-12
To vilkår må altså være oppfylt for at bestemmelsen skal få anvendelse. For det første må produksjonen være påbegynt. For det andre må det være foretatt investeringer av betydning. Som vi skal se henger disse to vilkår nært sammen.
Utredningen av 1972 gir en forklaring på når produksjonen er påbegynt i lovens forstand.[52] Som utgangspunkt vil produksjonen anses å være startet når forlaget har foretatt investeringer som direkte gjelder den aktuelle produksjonen. For litterære verk vil her som regel tidspunktet da setting av manuskriptet påbegynnes være avgjørende. Innkjøp av maskiner er som regel uavhengig av det konkrete prosjekt, og således ikke avgjørende for om produksjonen er startet. Innkjøp av et nytt dataanlegg e.l. spesielt med sikte på det konkrete prosjektet kan ikke være tilstrekkelig, dersom forlaget ville fått bruk for anlegget ved en senere anledning.
Grensen for når det er foretatt investeringer av betydning er nok vanskeligere å trekke. Det må her foretas en helhetsvurdering. Et sentralt moment er investeringenes betydning i forhold til de totale forventede produksjonskostnader. I forarbeidene gis en viss indikasjon på når vilkåret er oppfylt:
"Det bør neppe kreves at investeringene er så vesentlige at de i alminnelighet løper opp i 25 pst. av de totale beregnede produksjonskostnadene, men de må under enhver omstendighet være av en slik størrelsesorden at de veier tungt ved avgjørelsen av om produksjonen skal fortsette eller ei". (Ot prp nr. 50 1980-81 s. 191)
Det opprinnelige lovforslaget inneholdt kun kriteriet om at produksjonen måtte være påbegynt. Dette ble kritisert blant andre av Birger Stuevold Lassen som da var nestformann i Det sakkyndige råd for åndsverker.[53] Det ble pekt på at kriteriet om produksjonsstart ville sette mange opphavsmenn, særlig forfattere, i en dårlig stilling. For mange litterære verk er forlagets forberedende investeringer ved setting etc. helt ubetydelige. Det ville således ikke være noen stor ulempe for konkursboet om produksjonen ble stoppet. Motsetningsvis vil f.eks. en patentert oppfinnelse kunne kreve millionbeløp til testing etc. før produksjonen starter. Lassen uttalte at skjæringslinjen "påbegynt produksjon" ville gi seg "fundamentalt forskjellige utslag alt etter ytelsens art, og den vil ramme boets medkontrahent hardt der hvor han leverer en "ferdig" ytelse, slik som opphavsmannen normalt gjør, men langt mer lempelig der hvor han leverer en mer "uferdig ytelse" slik som [patenthaveren] ofte gjør."
På denne bakgrunn valgte Justisdepartementet å ta inn tilleggsvilkåret om at det må være foretatt investeringer av betydning.[54] Departementet mente det var urimelig å "legge så avgjørende vekt på spørsmålet om produksjonen er påbegynt som konkurslovutvalget har gjort".[55]
Er de to ovennevnte vilkår oppfylt før boåpningen, kan boet altså nyttegjøre seg manuskriptet uten å tre inn i avtalen etter § 7-3. Dette gjelder både dersom boet fullfører produksjonen eller nøyer seg med å selge det allerede produserte. Forfatteren får da kun krav på dividende av sine royaltyfordringer etter avtalen. Dette gjelder også for eksemplarer som er produsert etter boåpningen.
En kan spørre seg hvorfor lovgiver her har innført en såpass "kreditorvennlig" regel. I motivene begrunnes regelen med situasjoner som typisk oppstår der et forlag går konkurs. Her vil ofte lageret av ferdigproduserte bøker og bøker under produksjon utgjøre størstedelen av midlene i boet. Dessuten vil salget av bøkene ofte måtte skje i store partier til svært redusert pris. Om forfatteren fikk krav på royalty etter avtalen som massefordring, ville han ofte legge beslag på store deler av salgsinntektene. Dette har ikke lovgiver funnet rimelig i forhold til de andre kreditorer som kanskje også har bidratt til produksjonen, herunder papirleverandører, boktrykkere, bokbindere, korrekturlesere m.fl. Slike bidrag kan etter omstendighetene være like verdifulle som forfatterens.[56] Dersom forfatteren skulle stilles i en særstilling, måtte det være ut fra det synspunkt at royaltyutbetalingene trer i stedet for arbeidslønn. Her er det også gjort et forbehold i bestemmelsen (se rett nedenfor).
6.4.3. Unntak for del av avgiften som svarer til forfatters medvirkning
Boet må likevel betale som masseforpliktelse så meget av avgiften som svarer til den medvirkning forfatteren yter etter boåpningen, § 7-12 annet punktum. Dette vil typisk gjelde biforpliktelser som korrekturlesning og rådgivning ved utforming av produktet.
Begrunnelsen for dette unntaket er at slike ytelser har karakter av lønn for arbeid. En kan her trekke linjer til deknl. § 9-3 første ledd nr. 1. Her bestemmes at "Fordring på lønn eller annet arbeidsvederlag i skyldnerens tjeneste" er fortrinnsberettigede fordringer av første klasse (etter massefordringer). Lønn for arbeid står i en særstilling, da slik inntekt ofte er nødvendig for at arbeidstageren skal kunne dekke løpende utgifter.
6.4.4. Omfanget av boets rettigheter etter § 7-12
Forlagsavtalen vil som regel angi et bestemt antall eksemplarer som skal produseres. Partene kan også ha nøyet seg med å angi en øvre grense for eksemplarer. Om ikke forlagsavtalen angir et bestemt antall eller en grense for opplag, gir åndsvl. § 39 e en deklaratorisk regel der grensen for bøker er 3000, musikkverk 1000 og billedverk 200.
Skal det produseres mer enn dette må boet inngå en ny avtale med opphavsrettshaveren for den overstigende delen av produksjonen.[57]
Den opprinnelige forlagsavtalen kan gi forlaget enerett til å forhandle frem avtale om produksjon og utgivelse av nytt opplag. En slik avtalebestemmelse må boet kunne tre inn i på vanlig måte etter deknl. § 7-3. Men her som ellers må det stilles som vilkår at inntreden ikke hindres av avtalens art, § 7-3 annet ledd.
Inngås en ny avtale, må boet for denne produksjonen betale royalty etter avtalen som masseforpliktelse (og altså ikke kun dividende), jfr. hovedregelen i § 7-4 første ledd.
6.4.5. Litt om bestemmelsens bakgrunn
Dekningslovens § 7-12 gir konkursboet en sterkere stilling enn det en inntreden etter § 7-3 ville medført, idet forfatteren kun får dividende av krav på produksjonsavgiften. Tanken er at forfatteren har overgitt sin ytelse før konkursen - nemlig rådigheten over manuskriptet. Han må derfor stilles likt med forlagets andre kreditorer.
Ifølge utredningen til konkurslovutvalget av 1972 var ikke dette et enkelt spørsmål. Når det gjelder forfatters stilling i forlagskonkursen, kan en resonnere etter to "linjer".[58]
Etter den første linjen har forfatteren oppfylt sin del av avtalen idet han har gitt fra seg den informasjon som er nødvendig for at produksjonen skal settes i gang.
Hans royaltyfordring er oppstått som en betinget fordring i og med inngåelsen av royaltyavtalen. Etter deknl. § 6-2 vil det da foreligge en dividendefordring selv om betingelsen, altså salg av vedkommende enhet, først inntrer etter boåpningen.
Den andre linjen tar utgangspunkt i at royaltyfordringen oppstår ved salget av hver produsert enhet. Hvis det er boet som foretar salget, blir royaltyfordringen for så vidt en fordring stiftet av boet selv, og følgelig en massefordring. Man kan også si at boet ved å gå til salg har trådt inn i royaltyavtalen ved konkludent adferd. En kan også se spørsmålet fra en opphavsrettslig synsvinkel: Hvis boet ikke trer inn i forlagsavtalen, har det ikke noen rett til å foreta spredning av verket. Foretas likevel salg, er dette et brudd på forfatters enerett til å utnytte verket etter åndsverkloven § 2.[59]
Konkurslovutvalget gav sin tilslutning til det første resonnementet og fant at konkursboet her måtte trekke det lengste strået:
"Man kan ikke uten videre foreta deduksjoner fra en forutsatt absolutt enerett for opphavsmannen til å bestemme over spredningen av verket. Reglene om opphavsmannens stilling i forleggerens konkurs må fastlegges på grunnlag av en avveining av opphavsmannens og boets (dvs. de øvrige kreditorers) interesser, disse reglene vil så i sin tur være med på å bestemme omfanget av opphavsmannens enerett."
(NOU 1972: 20 s. 325)
Utvalget konkluderte etter dette med at salg foretatt av boet ikke burde gi rettighetshaveren rett til å kreve den tilsvarende royalty som massefordring. Utredningen la mye av grunnlaget for bestemmelsen i deknl. § 7-12 som ble vedtatt i 1984, men i tillegg kom altså det vilkår at det måtte være foretatt investeringer av betydning.
6.4.6. Sammenligning med fremmed rett
Den norske § 7-12 skiller seg ut i nordisk sammenheng. Selv om rettskildene er begrensede er det i teorien i de øvrige nordiske land inntatt en annen prinsipiell holdning til dette spørsmålet. Den gjennomgående regel er angivelig at boet må tre inn i avtalen om det ønsker å fortsette produksjon og salg av det aktuelle verk. Boet blir da forpliktet til å betale fullt vederlag etter avtalen.[60]
Dette gjelder imidlertid kun der produksjonen er skjedd etter konkursåpningen. Stillingen blir en annen dersom konkursboet får hånd om bøker som er produsert før konkursåpningen, se rett nedenfor.
Særlig om svensk rett - dommen i NJA 1966 s. 241[61]
Sentralt i svensk rett står høyesterettsdommen i NJA 1966 s. 241, også gjengitt i NIR 1967 s. 139. Dommen tar for seg spørsmålet om konkursboet kan selge bøker som er produsert før konkursen, uten at forfatterne kan gjøre krav på royalty som massefordring.
To forfattere hadde meddelt forlagsrett til et forlag som senere gikk konkurs. Avtalen innebar at forlaget (Ege-forlaget) fremstilte og solgte forfatternes bøker mot royalty per solgte bok.
Gjenstand for tvisten var et parti bøker som var produsert før konkursen.
For den ene forfatteren (Stjernfelt) ble det solgt 29 bøker før og 2 bøker etter konkursåpningen. For den andre forfatteren (Nilsson) ble det solgt 458 bøker før og 268 eksemplarer etter konkursåpningen. Bøkene til Nilsson ble solgt til vesentlig nedsatt pris, selv om det avtalte tidspunkt for realisasjon ennå ikke hadde inntruffet.
Begge forfatterne hevdet at boets salg av deres verk gav dem massefordringer mot boet. Stjernfelt krevde avtalt royalty på 10 % av hver solgte bok. Nilsson krevde erstatning for tap hun var påført fordi bøkene var solgt tidligere enn avtalt og dermed til redusert pris.
Forfatterne anførte at konkursboet ikke hadde sagt opp forlagsavtalen og derfor hadde trådt inn i forlagets plikter etter avtalen, også plikten til å betale royalty. Ifølge forfatterne kunne ikke boet fortsette utgivelsen uten å tre inn i avtalen i sin helhet. Boet kunne således ikke isolert sett ta beslag i de produserte bøker med tanke på videresalg.
Mot dette innvendte boet at det ikke var bundet av forlagsavtalens bestemmelser, men at forlagets rett til distribusjon av verkene ble "konsumert" i og med konkursåpningen. En slik realisasjon var et normalt ledd i utnyttelsen av de verdier som tilkom boet. Boet anførte at hensynet til å beskytte forfatternes rett i forlagskonkurs ikke veier tyngre enn flere av de andre kreditorene, og at forfatterne således kun hadde krav på dividende av krav på royalty.
Högsta Domstolen kom ved dissens 4-1 til at konkursboet måtte få medhold.
Konkursboets salg av bøker kunne ikke anses som en inntreden i avtalen, ettersom salget omfattes av den rett til publisering som var overlatt til forlaget. Forfatternes vederlag var oppstått gjennom selve forlagsavtalen og således før forlaget fikk rådighet over forlagsrettighetene.
En av dommerne som tilhørte flertallet uttalte at det likevel kan tenkes "särskilda omständigheter" som kunne føre til at forlagets konkursbo likevel burde bli masseansvarlig for royalty-kravene, men slike omstendigheter ble ikke ansett å foreligge her.
Den dissenterende dommeren kom til at forfatterne skulle ha dekket sine fordringer som massekrav. Fordringene hadde riktignok sitt grunnlag i forlagsavtalen. Men kravene ble ikke utløst før boet tok avgjørelsen om å fortsette salg av eksemplarene i bokhandelen. Således forelå det vesentlige grunnlaget for royaltykravene først etter konkursåpningen. Fordringene kunne derfor ikke etter den svenske nåværende konkurslovs 5:1 anses å ha oppstått før konkursen.
Dommen skapte diskusjon i svensk litteratur og den har vært gjenstand for kritikk.
Adlercreutz (1969) sier seg enig med den dissenterende dommeren (Walberg), og han peker på den uheldige konsekvens av dommen at "konkursboet kanske under ganska lång tid kan utnyttja förlagsrätten utan att ett öre kommer til författaren till godo".[62]
Ljungman (1977) kritiserer også flertallets standpunkt og dets begrunnelse:
"Man saknar i rättsfallet en mera ingående diskussion av konsekvenserna av den ena eller den andra lösningen, när nu skilda tolkningsalternativ tydligen ansetts föreligga. Den av majoriteten valda linjen innebåar t ex att om en kort före konkursutbrottet förlagt debutroman visar sig bli en bestseller, måste författaren åtminstone till en tid dela sin förhållandevis begråansade vinstandel med förlagets samtliga oprioriterade fordringsägare. Här förefallar ett inngripande av lagstiftaren lämpligt, när nu saken icke kunde lösas genom utveckling i praxis." [63]
Möller (1988) har også kritisert dommen.[64] Flertallet støttet seg på en teori om at royaltyfordringene ble stiftet ved avtaleinngåelsen - altså før konkursen, og at forfatters fordringer må likestilles med andre fordringer i konkursen. Möller mener derimot at forlagsavtalen ved konkursen ennå ikke var fullbyrdet fra noen av partene. Om boet drar nytte av skyldnerens prestasjon, i dette tilfellet retten til å selge eksemplar av skyldnerenes litterære verk, blir boet forpliktet etter avtalen. Boet har ikke sagt opp avtalen, men snarere trådt inn ved konkludent adferd idet de startet salget av bøkene. Forfatterne bør som følge av dette få dekket sine krav som massefordringer.
Rettstilstanden Danmark og Sverige er antagelig sammenfallende på dette området. Sentralt i dansk rett står høyesterettsdommen gjengitt i Ufr 1983 s. 545H. Skyldneren var her et selskap som forvaltet ulike tekstforfatteres, komponisters og musikkforlags opphavsrettigheter, og benyttet disse for produksjon og salg av grammofonplater og kassetter. Højesterett kom her til at boet hadde rett til å selge de platene og kassettene som var produsert før konkursen, uten å tre inn i avtalen.
6.4.7. Vurdering av deknl. § 7-12
Bestemmelsen i § 7-12 bygger på den forutsetning at forfatteren har oppfylt sin del av avtalen, og som følge av dette har tapt sin separatistrett. Konkursboet kan fullføre produksjon og salg av verket uten å tre inn i avtalen på vanlig måte etter § 7-3.
Det kan stilles et spørsmålstegn ved om denne forutsetningen er i tråd med tingsrettslige prinsipper. Som påpekt i forarbeidene kan en her resonnere etter to linjer.
Etter den første linjen oppstår forfatters krav på royalty ved inngåelsen av avtalen, og salg av bøkene er bare en utløsende begivenhet. I så fall er kravet stiftet før konkursen og forfatter må stilles likt med andre kreditorer i konkursen. Dette er den rettslige konstruksjonen som Konkurslovutvalget bygget på ved utformingen av forslaget til deknl. § 7-12.
Etter den andre linjen oppstår royaltyfordringene etter hvert som salget skjer, og boet må tre inn i avtalen med masseansvar for å utnytte forlagsretten. I svensk rett har blant andre Möller argumentert etter denne linjen. Som vi har sett, har han tatt til orde for at forfatter bør få utbetalt royalty som massefordring dersom boet utnytter forlagsrettighetene, også med hensyn til bøker som er produsert før konkursen.[65]
Selv om § 7-12 avklarer rettstilstanden i norsk rett, vil jeg se nærmere på spørsmålet de lege ferenda. Det er vanskelig å ta noe standpunkt til hvilken linje som stemmer best overens med tingsretten for øvrig. Det kan føres gode argumenter for begge løsninger. Opphavsrettens "flyktige karakter" gjør det problematisk å anvende generelle regler for separatistrett i formuesgoder. Når en har innført regelen i § 7-12 er dette trolig mer motivert ut fra det ønskede resultat enn rent tingsrettslige prinsipper. I forarbeidene brukes mye plass på å forklare hvorfor hensynet til de øvrige kreditorene tilsier en slik regel.[66] Hensynet til å avklare et vanskelig spørsmål på en ryddig måte har nok også gjort seg gjeldende.
Det kan være interessant å se på rettstilstanden på lignende kontraktsområder.
Hvilke kontraktsområder er det så naturlig å sammenligne forlagsavtalen med?
Ser en på forlagsavtalen som en slags overdragelse av bruksrett til opphavsretten, kan det være naturlig å sammenligne med ulike typer leieavtaler.[67] Etter deknl. § 7-10 trer boet automatisk inn i skyldners avtale om leie av fast eiendom i forbindelse med skyldners ervervsvirksomhet, dersom bruken er tiltrådt før konkursen. Men boet blir ansvarlig for leiebetalinger som masseforpliktelse etter hovedregelen i § 7-4, frem til avtalen løper ut eller evt. sies opp etter § 7-6.[68] Dette må sies å være den gjennomgående regel også for andre typer avtaler om overdragelse av bruksrett til et formuesgode.[69]
Til støtte for denne konstruksjonen kan det hevdes at opphavsretten går tilbake til forfatteren ved avtaletidens utløp, i likhet med avtaler om tidsbegrenset bruksrett. Dessuten beholder forfatteren under forlagsavtaletiden de øvrige rettighetene til verket, se Normalkontrakt for skjønnlitteratur pkt. 1.7. Forfatteren beholder i prinsippet også retten etter åndsverkl. § 39, jfr. § 2 til å overdra opphavsretten til tredjemann, selv om erververen da må respektere forlagets rettigheter.
Disse momenter kan tale for at en forlagsavtale bør likestilles med avtaler om overdragelse av tidsbegrenset bruksrett til formuesgoder, f.eks. leieavtaler.
Om en tenker seg at en slik konstruksjon skulle legges til grunn, måtte boet for å utnytte rettighetene tre inn i avtalen for den uoppfylte dels vedkommende etter deknl. § 7-4 annet ledd. Boet ville da bli masseforpliktet for royaltykrav på bøker som ble solgt etter konkursen.
På den annen side kan en se på forlagsavtalen som en delvis overdragelse av opphavsretten som sådan. Forlaget har i avtaletiden enerett til å utgi verket og har i realiteten overtatt deler av de økonomiske beføyelser som er knyttet til opphavsretten, jfr. åndsverkl. § 2. Om en legger dette synspunktet til grunn, kan det være naturlig å sammenligne forlagsavtalen med andre typer avtaler om hel eller delvis overdragelse av et formuesgode. De økonomiske rettighetene vil da tilhøre skyldneren på beslagstiden og kan således være gjenstand for beslag etter deknl. § 2-2. Kravene på royalty oppstod ved avtaleinngåelsen og kan bare gjøres gjeldende som dividendefordringer, på linje med andre krav som oppstod før konkursen. Dette til tross for at royaltyfordringene først forfaller ved salg av de aktuelle eksemplarene.
Til støtte for denne konstruksjonen kan det sies at forfatteren har overgitt et ferdig arbeid. Sammenligner en med kjøpsretten, vil her forfatters separatistrett ha gått tapt, kjøpsloven § 64, jfr. deknl. § 7-2, selv om vederlaget forfaller senere. En kan si at forfatter har sagt fra seg rådigheten over de aktuelle rettigheter, og kan ikke lenger holde sin ytelse tilbake.[70]
Når deknl. § 7-12 forutsetter at forfatter har tapt sin separatistrett, må dette bygge på det ovennevnte resonnement.
Det finnes ikke noe svar på hvilken av de to rettslige konstruksjonene som er best i tråd med gjeldende rett for øvrig. Løsningen må derfor bero på en vurdering av hvilken regel som er mest formålstjenlig ut fra de hensyn som gjør seg gjeldene.
Bestemmelsen i § 7-12 bygger på hensynet til de øvrige kreditorene - særlig de kreditorene som har bidratt til produksjonsprosessen. Hensynet til en rettsteknisk god regel har også gjort seg gjeldende. Deknl. § 7-12 skaper konsekvens og forutsigbarhet med hensyn til kreditorenes dekningsrett i forlagsrett.
Bestemmelsen kan imidlertid gi uheldige resultater for forfatteren. En kan tenke seg at et verk som inngår i det insolvente forlaget viser seg å bli en bestselger. Kreditorfellesskapet vil da få store inntekter. Forfatter, som i utgangspunktet f.eks. har krav på 15 % av utsalgsprisen, vil kun få krav på dividende av dette igjen. Andre kreditorer som papirprodusenter, leverandører av maskiner kan ha omfattende krav som gjør at forfatters del blir minimal.
Möller (1988) kritiserer den norske deknl. § 7-12 på et interessant grunnlag. En forlagsavtale innebærer som regel at forfatteren overdrar en enerett til å utnytte verket, se Normalkontrakt for skjønnlitteratur pkt. 1.1. Dette forutsetter at forfatter er forpliktet til å respektere forlagets rettigheter. Ifølge Möller kan således forfatteren ikke anses å ha oppfylt alle sine forpliktelser idet han har overbrakt den informasjon som er nødvendig for produksjon og salg av verket. Fortsatt gjelder en plikt til å unnlate å overdra rettigheter i verket til et annet forlag e.l. Selv om denne plikten er negativ bør den tas i betraktning.[71] Forfatteren må respektere at konkursboet innehar denne eneretten, samtidig som han selv kun mottar dividende av royalty-kravet. Dette kan fremstå som en skjev fordeling av rettighetene.
Det norske Konkurslovutvalget konkluderte i 1972 med at "salg foretatt av boet ikke uten videre gir rettighetshaveren rett til å kreve den tilsvarende royalty som massefordring. Til dette resultat er også den svenske HR kommet, se NJA 1966.241 (dissens 4-1)." [72]
Men det nevnes ikke her at dommen kun gjelder bøker som var produsert før konkursåpning. En har således ikke holdepunkter for at norske deknl. § 7-12 er sammenfallende med nordisk rett for øvrig når det gjelder royalty for produksjon etter konkursåpning. I dommen uttales i et obiter dictum at forlaget likevel kan bli masseansvarlig dersom det foreligger særskilte forhold (se referat ovenfor). En omfattende produksjon og salg etter boåpningen som fører til store inntekter for boet, må typisk kunne anses som et slikt særskilt forhold.
Bing (1975) hevder at heving av forlagsavtalen ikke nødvendigvis medfører at boet taper et restopplag.[73] Selv om vi ikke hadde hatt deknl. § 7-12, kan det godt hende at en domstol ville gitt boet rett til å selge de gjenværende bøkene uten å tre inn i avtalen. Dette altså til tross for at boet ikke trer inn og forfatteren hever avtalen etter deknl. § 7-7.
På denne bakgrunn kunne en tenke seg en regel som gav boet rett til å selge bøker som var produsert før konkursåpningen. Men om boet ønsker å fortsette utgivelsen utover dette, er det etter min mening mest rimelig å kreve at boet trer inn i avtalen etter hovedregelen i § 7-3, og at forfatter får krav på fullt vederlag etter § 7-4. Det vil her eventuelt være snakk om en delvis inntreden etter § 7-4 annet ledd.
Det kan nevnes at flertallet i Det sakkyndige råd for åndsverker gikk inn for et tillegg i lovforslaget til deknl. § 7-12: "Som masseforpliktelse anses også enhver slik avgift som gjelder vederlag til opphavsmann eller kunstner og som oppstår som forpliktelse gjennom produksjon og salg etter boets åpning." [74] Subsidiært sluttet Rådets flertall seg til forslaget fra Rådets nestformann (Birger Stuevold Lassen). Sistnevnte forslag - tilleggsvilkåret om at det måtte være foretatt investeringer av betydning - ble tatt inn i den endelige lovteksen. Det er vanskelig å se noen grunn til at de to forslagene ikke skulle være forenlige.
6.4.8. Forfatters hevingsrett til tross for at kravene i § 7-12 er oppfylt
Det kan spørres om forfatteren har adgang til å påberope forlagets insolvens som hevingsgrunn også i de tilfelle som faller innunder § 7-12. Den rettslige konstruksjon må i så fall være at § 7-12 kan miste sin virkning på grunn av "vedkommende rettsforholds egenart" etter den generelle unntaksbestemmelsen i § 7-1. Thommesen (1993) har hevdet at bestemmelsen i § 7-12 ikke avskjærer muligheten for å "bringe disse hensyn inn i vurderingene".[75] Lovteksten taler for at det bør være en slik adgang. § 7-1 henviser til "Reglene i dette kapittel", noe som også må omfatte § 7-12. Men dette er ikke nødvendigvis avgjørende. Men en uttalelse i forarbeidene kan tale for at slik hevingsadgang likevel ikke foreligger:
"Av reglene i nærværende paragraf følger at den berettigede ifølge en avtale om produksjonsavgift ikke kan heve avtalen for så vidt angår produksjon som er påbegynt før boåpningen." [76]
Denne uttalelsen må sees i sammenheng med den tingsrettslige forutsetningen som ligger bak § 7-12, nemlig at forfatteren har oppfylt sin forpliktelse etter avtalen.[77] Deknl. § 7-7 annet ledd bestemmer at den annen part (her: forfatteren) ikke har hevingsrett for den leverte del av ytelsen, med mindre det er tatt gyldig eiendomsforbehold. Ser en regelverket i sammenheng, kan det da hevdes at forfatterens hevingsrett er avskåret.
Generelle rimelighetsbetraktninger taler også mot at forfatteren skal kunne heve avtalen. Hensynet til de øvrige fordringshavere vil gjelde enda sterkere der hvor produksjonen er begynt og det er foretatt investeringer av betydning. De ressurser som er satt inn i forlagets utgivelsesprosess vil ha vært forgjeves dersom boet ikke får fullføre produksjon og salg. Papirleverandører, maskinleverandører, bokbindere og andre kreditorer vil da ha mindre muligheter for å få dekket sine krav.
Spørsmålet er også uavklart i svensk rett. I den refererte dommen i NJA 1966 s. 241 ble det ikke vurdert om forfatterne kunne si opp avtalen som følge av forlagets konkurs. Når spørsmålet ikke engang ble nevnt, kan dette tyde på at en slik hevingsrett ikke var aktuell, og at det generelt er lite rom for å la forfatteren heve i slike tilfelle. I svensk litteratur er det antydet at dette spørsmålet burde vært drøftet i dommen.[78]
Det er vanskelig å ta noe generelt standpunkt til spørsmålet. Hensynet til kreditorene tilsier at mulighetene til å heve må være svært begrensede der vilkårene i § 7-12 er oppfylt. Adgangen til å trekke inn § 7-1 kan likevel ikke være helt utelukket. Dersom det f.eks. er forutsatt personlig oppfyllelse fra forlagets side, må dette her som ellers tale for å la forfatteren gå klar av avtaleforholdet.
6.5. Kreditorenes beslagrett i forlagsrettigheter etter deknl. § 2-2
I hvilken utstrekning kan kreditorene ta dekning i forlagets rettigheter etter forlagsavtalen etter hovedregelen i deknl. § 2-2, med tanke på videreoverdragelse?
Enkeltforfølgende kreditorer kan ønske å ta utlegg i forlagets rettigheter etter tvangslovens kap. 7. Det kan også tenkes at et konkursbo ønsker å utnytte verdien av rettighetene uten å tre inn i avtalen etter deknl. kap. 7.
Konkursboet har imidlertid begrensede muligheter til å ta beslag i forlagsretten etter § 2-2 med tanke på videresalg. Dersom boet ikke trer inn i avtalen etter deknl. § 7-3, kan forfatter heve etter deknl. § 7-7. Det vil ikke lenger finnes noen avtalerettigheter å ta dekning i dersom avtalen heves.[79] Et beslag vil dermed kun være aktuelt om forfatter velger å ikke bruke sin rett til å heve avtalen etter § 7-7, noe som er lite sannsynlig.
Hevingsretten etter § 7-7 gjelder ikke der hvor vilkårene i § 7-12 er oppfylt. I dette tilfellet må boet kunne utnytte verdien av forlagavtalen ved et videresalg, se pkt. 6.7.2.
Forlagsrettighetene vil kunne være gjenstand for beslag dersom de på beslagstiden tilhører skyldneren, deknl. § 2-2. Dette vil være tilfellet om forlaget har fått rådigheten over den informasjon som er nødvendig for å starte produksjonen av verket. I motsatt fall vil forfatteren ha tilbakeholdsrett etter § 7-2.
Det er et vilkår for beslag at et formuesgode kan "selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger", deknl. § 2-2. Forlagets mulighet til å overdra rettighetene etter forlagsavtalen vil derfor bli avgjørende for kreditorenes beslagrett.
Åndsverkloven § 39 b annet ledd bestemmer at en opphavsrett som er overdratt ikke "kan overdras videre uten samtykke (fra opphavsmannen) med mindre den går inn i en forretning eller en forretningsavdeling, og overdras sammen med denne".
Det er antatt at denne bestemmelse også må gjelde for overdragelse av forlagsrettigheter. Dette er som regel uttrykkelig bestemt i forlagsavtalen, se f.eks. Normalkontrakt for skjønnlitteratur pkt. 6.1.
Enkeltforfølgende kreditorer må altså ta beslag i forlagsrettighetene sammen med forretning eller forretningsavdeling, med mindre forfatter har gitt samtykke til overdragelse etter åndsverkl. § 39 b.
Hva ligger så i begrepet forretningsavdeling i lovens forstand? Avdelingen må ha en viss grad av selvstendighet, et visst omfang og dekke et naturlig avgrenset område av overdragerens virksomhet. Et typisk eksempel er her overdragelse av en del av forlaget som står for faglitteratur eller barnelitteratur. Etter en dansk dom er det også godtatt at et forlags musikkavdeling ble skilt ut for overdragelse.[80]
Hvis en del av forlaget kun står for et enkeltverk, vil dette normalt ikke kunne anses som en "forretningsavdeling" i denne sammenheng. Men her kan det tenkes unntak om det dreier seg om store verk som f.eks. leksikon der avdelingen jobber kontinuerlig med oppdatering.[81]
6.6. Forfatters tilbakeholdsrett
6.6.1. Tilbakeholdsrett etter deknl. § 7-2
Dersom forlaget, før rådigheten over rettighetene er gått over, beviselig mangler midler til å oppfylle sin del, kan overdrageren holde tilbake sine ytelser etter avtalen, deknl. § 7-2.[82] Dette gjelder selv om kravene mot forlaget, evt. royalty, ikke har begynt å forfalle. Avgjørende for om rettighetene har gått over vil være det tidspunktet forlaget etter avtalen har fått rådigheten over manuset. Praktisk vil den avgjørende begivenhet være overlevering av manus, se f.eks. Normalkontrakt for skjønnlitteratur pkt. 2.4.
Detensjonsretten kan utøves ved at forfatteren nekter å overlevere manus. Denne retten kan imidlertid få liten praktisk betydning i konkurs. Dersom avtalen forelå før konkurs, kan boet tre inn i avtalen etter deknl. § 7-3, selv om rådigheten ikke er gått over til forlaget. Detensjonsretten får således kun betydning der konkursboet tar beslag i forlagets rettigheter med tanke på videresalg, og som vi har sett er mulighetene til slikt beslag begrensede.
Bestemmelsen i deknl. § 1-6 annet ledd om lovens virkeområde og overskriften til dekningslovens kapittel 7 skulle tilsi at stansningsretten etter § 7-2 var begrenset til gjeldsforhandling, konkurs og offentlig skifte av insolvent dødsbo. Men i forarbeidene uttrykkes det klart at bestemmelsen forutsettes gitt anvendelse ved insolvens, selv om insolvens ikke leder til formell insolvensbehansling.[83] Stansningsretten gjelder derfor også f.eks. overfor enkeltforfølgende kreditorer som ønsker å ta utlegg i forlagsretten etter tvangsloven kap. 7, jfr. deknl. § 2-2.
6.6.2. Forholdet mellom deknl. § 7-2 og § 7-12
Forfatter har tilbakeholdsrett frem til manuskriptet er overlevert. Det er ikke dermed sagt at hans separatistrett er tapt etter dette tidspunkt. Dersom boet ikke trer inn i avtalen, eller ikke betaler eller stiller sikkerhet etter deknl. § 7-5, kan forfatteren heve avtalen etter § 7-7 første ledd. Forfatteren er således gitt en mulighet til å løse seg fra avtalen etter at rådigheten over rettighetene er gått over til forlaget. I realiteten har forfatter altså en separatistrett også etter at manuskriptet er overlevert.
Hevingsretten går imidlertid tapt i det vilkårene i § 7-12 er oppfylt.
Hovedregelen i § 7-7 første ledd er at forfatter kan heve avtalen dersom boet ikke trer inn i avtalen. Men etter § 7-7 annet ledd gjelder denne hevingsretten ikke for ytelser som er overlevert før boåpningen. Det samme må gjelde for forlagsavtaler der vilkårene i § 7-12 er oppfylt. Dersom en legger lovgivers forutsetninger til grunn, må forfatter her likestilles med leverandører som har prestert sin ytelse.[84]
Forfatters separatistrett gjelder derfor frem til produksjonen er påbegynt og det er foretatt investeringer av betydning.
6.7. Boets muligheter til å overdra forlagsrettighetene
I dette avsnittet vil jeg se på boets muligheter til å utnytte verdien av forlagsretten ved å overdra den til tredjemann. Det er grunn til å sondre mellom tilfelle der vilkårene i § 7-12 er ikke er oppfylt og tilfelle der vilkårene i § 7-12 er oppfylt.
6.7.1. Vilkårene i § 7-12 er ikke oppfyllt
Forfatteren kan heve avtalen:
Konkursboet kan av ulike grunner avstå fra å tre inn i forlagsavtalen, selv om deknl. § 7-3 åpner for dette. Etter deknl. § 7-7 kan forfatteren som hovedregel heve avtalen dersom boet ikke trer inn i avtalen, eller ikke betaler eller stiller sikkerhet etter § 7-5, se pkt. 6.2.5. Det kan også tenkes at forfatter kan påberope insolvens som opphørsgrunn etter avtalens art, § 7-3 annet ledd jfr. § 7-1.
Spørsmålet blir om konkursboet likevel kan få et visst økonomisk utbytte av forlagsavtalen ved å overdra den til tredjemann. Fra et rettsteknisk synspunkt kan det hevdes at det ikke lenger finnes noen avtale for boet å overdra, dersom forfatteren har brukt sin rett til å heve avtalen.[85] Hensynet til å la forfatteren stå fritt til å inngå nye avtaler, må nok her bli avgjørende. I dette tilfellet kan det heller ikke ha noe å si om det er gitt et generelt forhåndssamtykke til overdragelse etter åndsverkl. § 39 b.
På den annen side kan det ikke være noe i veien for at boet trer inn i forlagsavtalen med tanke på en rask videreoverdragelse av rettighetene. Dette medfører imidlertid at boet blir solidaransvarlig for forlagets forpliktelser etter åndsverkl. § 39 b annet ledd, annet pkt, jfr deknl. § 7-4
Boet trer inn i avtalen etter § 7-3:
Hva så hvis boet trer inn i avtalen og starter/fortsetter produksjon og salg av verket?
Etter en stund kan det tenkes at boet ønsker å fri seg fra avtaleforholdet. Det har f.eks. vist seg at utgivelsen ikke brakte inn de inntektene som var forventet.
Kan boet her overdra forlagsretten til tredjemann? I prinsippet skulle det ikke være noe i veien for dette. Utgangspunktet må være at boet ved en inntreden får samme rettigheter til å overdra forlagsretten som det opprinnelige forlaget hadde, jfr. § 7-4 første ledd. Men her som ellers må de generelle vilkår for overdragelse foreligge.
Dersom forfatteren ikke har gitt samtykke til overdragelse, må forlagsretten overdras sammen med selve forlaget eller avdeling av dette, åndsverkloven § 39 b annet ledd.
6.7.2. Vilkårene i § 7-12 er oppfylt
Selv om produksjonen er begynt og det er foretatt investeringer av betydning, er det ikke sikkert at boet ønsker å benytte seg av den rett som deknl. § 7-12 gir. Videre produksjon og salg kan komme i konflikt med boets ønske om en rask avvikling. Det kan også tenkes at boet ikke anser forlagsretten som lønnsom, selv om forfatteren kun har krav på dividende av royaltyfordringene etter § 7-12. Slike ulønnsomme forlagsavtaler kan jo ha vært grunnen til at det opprinnelige forlaget gikk konkurs.
Hvilke muligheter har boet i dette tilfellet til å overdra forlagsrettighetene videre?
Der hvor vilkårene i § 7-12 ikke er oppfylt er overdragelsesretten hindret av at forfatter kan heve avtalen etter § 7-7. Men denne hevingstretten gjelder ikke der hvor vilkårene i § 7-12 er oppfylt, se pkt. 6.6.2. Dersom produksjonen er påbegynt og det er foretatt investeringer av betydning må boet derfor stå fritt til å overdra rettighetene, forutsatt at vilkårene for overdragelse ellers er oppfylt, jfr. åndsverkl. § 39 b annet ledd.[86]
Det samme må gjelde dersom boet en stund benytter seg av retten til å fortsette utgivelse etter § 7-12, men så bestemmer seg for å overdra forlagsretten.
Boet kan derimot ikke overdra sin rett etter § 7-12. En eventuell overdragelse vil medføre at forfatteren får krav på fullt vederlag etter avtalen. Retten til å fortsette utgivelsen mot at forfatteren kun får dividende av royaltykravene, er forbeholdt boet.
6.7.3. Boets ansvar for forlagets forpliktelser etter en overdragelse
Dersom boet overdrar rettignetene, etter å ha trådt inn i forlagsavtalen etter § 7-3, vedblir boet å være ansvarlig for at avtalen med opphavsmannen blir oppfylt. Dette følger av deknl. § 7-4 samholdt med åndsverkl. § 39 b, annet ledd siste punktum. Ifølge forarbeidene er sistnevnte bestemmelse kun tatt med for "tydelighetens skyld":
"Ellers følger det allikevel av alminnelige rettsgrunnsetninger at overdrageren vedblir å være ansvarlig overfor opphavsmannen; han kan jo ikke ensidig fri seg fra de forpliktelser han etter avtalen har med denne." [87]
Boet blir stående som ansvarlig selv om rettighetene blir overdratt på grunnlag av tillatelse fra opphavsmannen etter åndsverkl. § 39 b annet ledd. Det må antas at overdrageren (boet) først blir fri hvor opphavsmannen frafaller ethvert ytterligere krav mot "overdrageren". Samtykket til overdragelse kan altså ikke uten videre tolkes som et avkall på kravene mot konkursboet.[88]
Boet blir stående som solidaransvarlig med den nye innehaveren av forlagsrettighetene. Det kan imidlertid hevdes at det gjelder et alternativt ansvar, slik at boet går fri dersom forfatter først gjør kravet gjeldende mot den nye innehaveren.[89]
Dersom vilkårene i § 7-12 er oppfylt, og boet overdrar rettighetene, vil boet ikke vedbli å være ansvarlig etter åndsverkl. § 39 b annet ledd – i dette tilfellet vil boet ikke være forpliktet etter deknl. § 7-4.
7. Avtaler om overdragelse av opphavsrett i sin helhet
Ved avtaler overdragelse av opphavsrett i sin helhet kan det oppstå problemer i forhold til partenes kreditorer, i den utstrekning avtalen ikke er fullbyrdet.
Det forutsettes her at opphavsretten overdras til eie mot et bestemt vederlag i form av et avtalt fast beløp.
7.2. Erververs beskyttelse mot overdragers kreditorer
Erverver av opphavsrett som helhet vil oppnå beskyttelse mot rettighetsoverdragerens kreditorer allerede ved avtaleinngåelsen.[90] Det som er sagt i kap. 5 om forlagets beskyttelse mot overdragers kreditorer gjelder tilsvarende her. Erververen trenger uansett ikke å bekymre seg dersom overdrager/skyldner er opphavsmannen selv eller hans arvinger. Her vil opphavsretten være unntatt fra beslag etter åndsverkl. § 39 l.
7.3. Overdragers beskyttelse mot erververs kreditorer
Dersom rettighetserververen før rådigheten er gått over beviselig er insolvent, kan overdrageren holde tilbake sine ytelser etter avtalen, deknl. § 7-2. Dette gjelder selv om kravet på erververens vederlag ikke er forfalt. Overdrageren kan da hindre at erververen får den informasjon som er nødvendig for å råde over åndsverket. Praktisk skjer dette ved at han nekter å overlevere manuskript e.l. Krav på erstatning for tapet ved at avtalen ikke blir oppfylt kan forfatter gjøre gjeldende som dividendefordring, deknl. § 7-8.
Tilbakeholdsretten gjelder frem til det tidspunkt da erververen etter avtalen får rådighet over rettigheten. Ofte vil dette ikke være selve avtaletidspunktet, men et senere tidspunkt da avtalen skal fullbyrdes. Om ikke avtalen har særlige bestemmelser om fullbyrdelse må det foretas en tolkning. Som regel vil overtagelse av manus e.l. være avgjørende.
Selv om rådigheten over opphavsretten ikke har gått over, vil boet likevel ha en rett til å tre inn i avtalen på erververens vegne etter deknl. § 7-3 første ledd. Overdrageren vil da få dekket sitt krav på vederlag etter avtalen som massefordring, § 7-4 første ledd, annet pkt.
Når det gjelder overdragelse av opphavsrett som helhet skal det mye til for å la forfatteren heve som følge av erververens inolvens etter deknl. § 7-3 annet ledd. Denne bestemmelse vil være mer aktuell ved et forlags konkurs, da det her er snakk om et langvarig avtaleforhold, se ovenfor pkt. 6.3.[91]
Riktignok taler sterke hensyn for at opphavsmannen skal ha kontroll over hvem som får rådighet over åndsverket. Dette hensynet er imidlertid ivaretatt gjennom samtykkekravet i åndsverkl. § 39 b annet ledd. Om det er gitt et slikt samtykke til videreoverdragelse, må forfatteren som hovedregel respektere at rettighetene bytter eier - selv om dette skjer ved et kreditorbeslag.
Situasjonen blir en annen der overdragelse av opphavsrett er fullbyrdet ved at rådigheten over rettighetene er gått over til erververen før åpning av konkurs. Her vil overdrageren (forfatteren) ha tapt sin separatistrett. Opphavsretten går inn i erververens konkursbo i likhet med hans øvrige eiendeler, forutsatt at vilkårene for beslag i deknl. § 2-2 er oppfylt. Overdrageren kommer her i samme stilling som de øvrige kreditorene, og har kun krav på dividende av sitt krav på vederlag etter hovedregelen i deknl. § 6-1.
8. Utleggspant i rettigheter til litterære verk
¨ 8.1. Utleggspant i opphavsrett
Hovedregelen for beslag i deknl. § 2-2 gjelder også for enkeltforfølgende kreditorer som ønsker å ta utlegg i skyldners formuesgoder, tvangsloven § 7-1 annet ledd, jfr. deknl. § 2-1 første ledd. Det som er sagt tidligere i oppgaven om beslag i opphavsrett får derfor anvendelse også for utleggstagere. Utlegg kan ikke gjøres overfor opphavsmannen eller hans arvinger, åndsverkl. § 39 l første ledd. Dersom det skal tas utlegg i ervervet opphavsrett, må opphavsmannen ha gitt samtykke til videreoverdragelse, med mindre beslaget gjøres sammen med forretning eller forretningsavdeling, åndsverkl. § 39 b annet ledd, jfr. deknl. § 2-2.
Panteloven § 5-9 har en særbestemmelse om rettsvern for utlegg i immaterialrettigheter:
"Når det kan tas utlegg i patent, varemerke, mønster, opphavsrett eller lignende rettighet, får panteretten rettsvern ved registrering i særskilt register som måtte finnes for vedkommende rettighet. Dersom det ikke finnes noe særskilt register, får utlegget rettsvern ved tinglysing på saksøktes blad i Løsøreregisteret."
For opphavsrettigheter eksisterer det ikke noe særlig register, så her oppnås rettsvern ved registrering på pantsetterens blad i Løsøreregisteret.
8.2. Åndsverk som inngår i driftstilbehør
Pantel. § 5-4 (1) gir en særskilt regel om utleggspant i næringsdrivendes driftstilbehør som helhet. Her gjelder de vilkårene som følger av pantel. §§ 3-4 og 3-5, jfr. § 5-4 første ledd annet pkt.
Jeg vil for sammenhengens skyld foreta en rask gjennomgang av disse vilkårene.
For det første er det et vilkår i § 3-4 at pantsetteren er næringsdrivende. Etter legaldefinisjonen i § 3-5 skal ordet "næringsdrivende" i denne sammenheng forstås i relativt vid forstand. I tillegg til foretak registrert i Foretaksregisteret omfatter begrepet også "sykehus, pleiehjem, skole, universitet, museum, idretts- eller fritidsinstitusjon og andre institusjoner av sosial, humanitær eller lignende art, selv om de ikke blir drevet med sikte på fortjeneste, i den utstrekning dette bestemmes av Kongen i forskrift". (En slik bestemmelse er nå gitt i kgl. res av 21. november 1980)
Videre er det et krav at det aktuelle tilbehøret "brukes i eller er bestemt for hans næringsvirksomhet". Som "næringsvirksomhet" i forhold til bestemmelsen må først og fremst anses den virksomhet som er grunnlaget for at pantsetteren blir ansett som næringsdrivende i lovens forstand. Særlig i enkeltmannsforetak vil de aktuelle rettigheter som blir brukt i næringsvirksomheten, også kunne bli brukt privat. Det kan f.eks. være snakk om et ervervet maleri som brukes i et lokale som både er den næringsdrivendes kontor og hjem. Skal bildet omfattes av driftstilbehørspantet, må det "hovedsakelig" være i bruk i næringsvirksomheten, dvs. at lokalet må brukes hovedsakelig som kontor.
Etter § 5-4 første ledd første punktum oppnås rettsvern ved tinglysning på saksøktes blad i løsøreregisteret, tilsvarende det som gjelder for driftstilbehørspant i § 3-6.
Det ingenting i veien for at det tas utlegg i enkelte enheter av driftstilbehøret.. Tvangsloven § 7-15 annet ledd forutsetter likevel at de aktuelle formuesgoder ikke fra før er pantsatt i tingsinnbegrep etter bestemmelsene i panteloven §§ 3-4 til 3-13.
Utleggspant i enkelte enheter av driftstilbehøret som utgjør immaterialrett, får rettsvern ved tinglysning på saksøktes blad i Løsøreregisteret, pantel. § 5-4 annet ledd, jfr. § 5-9.
8.3. Utleggspant i forlagsrett
Det må kunne tas utlegg i forlagsrettigheter, forutsatt at vilkårene for beslag etter deknl. § 2-2, jfr. åndsverkl. § 39 b annet ledd er oppfylt. Rettsvern oppnås da ved registrering på forlagets blad i Løsøreregisteret, pantel. § 5-9, jfr. uttrykket "lignende rettighet".
Et annet spørsmål er om kreditorene kan ta utlegg i forlagsrett som del av driftstilbehør etter pantel. § 5-4. I så fall må vilkårene i §§ 3-4 og 3-5 være oppfylt, jfr. § 5-4 første ledd annet pkt.
Forlagsrett faller trolig inn under uttrykket "rett til…ervervet opphavsrett" i pantel. § 3-4 annet ledd b). Riktignok skal § 3-4 annet ledd anses som uttømmende mht. hvilke rettigheter som kan inngå i driftstilbehørspant. Men forlagsrett er en begrenset rett i opphavsrett og må således være omfattet.[92]
De øvrige vilkårene for pantsettelse etter pantel. § 3-4 må også være oppfylt. Men dette byr sjelden på problemer da forlaget som oftest vil være en næringsvirksomhet og forlagsretten vil ha den tilstrekkelige tilknytning til virksomheten.
Rettsvern oppnås ved tinglysing på saksøktes blad i Løsøreregisteret, pantel. § 5-4 første ledd første pkt.
Formålet med oppgaven var å klargjøre hvilke muligheter kreditorene har til å ta dekning i rettigheter til litterære verk. Fremstillingen har vist at denne adgangen er svært begrenset. Beslag kan ikke gjøres i verk som tilhører opphavsmannen eller hans arvinger, åndsverkl. § 39 l. Når det gjelder ervervet opphavsrett gjelder et omfattende unntak fra beslagretten gjennom samtykkekravet i åndsverkl. § 39 b annet ledd, jfr. deknl. § 2-2. Samtykkekravet gjelder likevel ikke der det gjøres beslag i opphavsrett sammen med forretning eller forretningsavdeling.
Rettsvern for frivillige rettsstiftelser i åndverk oppnås på avtaletidspunktet, enten det er snakk om overdragelse av åndsverk som helhet eller etablering av forlagsrett.
Rettighetsoverdragers kreditorer kan ikke ekstingvere slike disposisjoner.
Et konkursbo kan til en viss grad utnytte den økonomiske verdien av forlagsretten ved å tre inn i avtalen etter reglene i deknl. kap 7.
Der det er avtalt produksjonsavgift som vederlag, har lovgiver satt et skille ved det tidspunkt da forlaget har startet produksjonen og foretatt investeringer av betydning.
Om konkursen inntrer etter dette tidspunkt, gjelder særregelen i § 7-12, som i høy grad favoriserer konkursboet. Etter denne bestemmelsen kan boet utnytte forlagsretten fullt ut, mens opphavsmannen kun får krav på dividende for royaltykrav.
Som vi har sett er deknl. § 7-12 særegen i nordisk rettssammenheng. I svensk og dansk rett er spørsmålet delvis løst gjennom rettspraksis. Rettstilstanden er her at boet kan selge eksemplarer som var produsert før boåpningen, mot å betale dividende av royaltykravene. Boet må derimot tre inn med masseansvar, om det ønsker å fortsette produksjonen med tanke på videresalg.
Om konkursen inntrer før produksjonen er startet, er boets muligheter begrensede.
Avgjørende blir her om forfatter kan påberope forlagets insolvens som opphørsgrunn etter "avtalens art" etter deknl. § 7-3.
Forfatter kan holde tilbake manuset e.l. dersom forlaget/rettighetserververen mangler midler til å oppfylle sine forpliktelser etter avtalen, deknl. § 7-2. Forfatter kan videre heve en forlagsavtalen dersom konkursboet ikke trer inn i avtalen, deknl. § 7-7. Denne hevingsretten gjelder ikke der vilkårene i § 7-12 er oppfylt.
Forlagets kreditorer kan i utgangspunktet ta beslag i avtalerettighetene med tanke på videresalg, dersom vilkårene for overdragelse er oppfylt etter § 39 b annet ledd, jfr. deknl. § 2-2. Men om vilkårene i § 7-12 ikke er oppfylt, vil forfatter kunne heve avtalen etter deknl. § 7-7. Følgelig kan beslag med tanke på videresalg kun skje der hvor forlaget har startet produksjonen og foretatt investeringer av betydning, jfr. § 7-12.
Har det skjedd en inntreden etter § 7-3, kan konkursboet overdra forlagsrettighetene videre, forutsatt at vilkårene i åndsverkl. § 39 b annet ledd er oppfylt. Boet forblir her ansvarlig for forlagets forpliktelser, åndsverkl. § 39 b annet ledd i.f., jfr. deknl. § 7-4.
Er vilkårene for beslag oppfylt, kan det tas utleggspant i ervervet opphavsrett og i forlagsrett. Rettsvern oppnås ved registrering på saksøktes blad i løsøreregisteret.
Adlercreutz, Axel, Avtalet och fordringen, särskilt vid varaktiga avtal.
Nordisk gjenklang, Festskrift til Carl Jacob Arnholm, Oslo 1969 s. 293 flg.
Andenæs, Mads Henry, Konkurs. 2. opplag, Oslo 1994.
Bing, Jon, Forlagsavtalen. Oslo 1975.
Brækhus, Sjur, Konkursrett, utvalgte emner. Oslo 1970.
Brækhus, Omsetning og kreditt 2, Pant og annen realsikkerhet. 2. utgave, Oslo 1994.
Falkanger, Tingsrett. 4. utgave, Oslo 1993.
Grundtvig, L. A., Kort fremstilling af forfatterretten. 2. opplag, København 1918.
Håstad, Sakrätt avseende lös egendom. 3. opplag, Stockholm 1986
Jacobsen, J. Hartvig, Forlagsretten. København 1951.
Knoph, Ragnar, Åndsretten. Oslo 1936.
Koktvedgaard, Mogens, Lærebog i immaterialret, 3. utgave København 1994.
Lilleholt, Kåre, Personskifte i husleigeforhold. Bergen 1986.
Munch, Mogens, Konkursloven af 1977 med kommentar. 5. utgave København 1987.
Munch, Mogens, Konkursloven af 1977 med kommentar. 8. utgave København 1997, ved Lennart L. Andersen, Lars L. Petersen og Nils Ørgaard.
Möller, Mikael, Konkurs og kontrakt, Om konkursboets inträde i gäldenärens avtal. Skrifter från Juridiska Fakulteten i Uppsala nr. 21, utgitt 1988.
Rosén, Jan, Förlagsrätt, Rättsfrågor vid förlagsavtal.
Juridiska fakulteten i Stockholm; skriftserien nr. 23, utgitt 1989.
Sandvik, Tore, Lærebok i materiell konkursrett, Utdrag. Bergen 1985.
Saxén, Hans, Förlagsavtalet. Åbo 1955.
Stray, Anne Lise Sijthoff, Opphavsretten, "Lov om opphavsrett til åndsverk m.v." kommentert og supplert. Oslo 1989.
Stuevold Lassen, Birger, Åndsretten, i Knophs oversikt over Norges rett. 10. utg.
ved Birger Stuevold Lassen, Oslo 1993, s. 837 flg.
Stuevold Lassen, Birger, Sameie i opphavsrett og i opphavsrettslige "naboretter".
Tfr 1983 s. 324 flg.
Thommesen, Gunnar, Rettsvern for avtaler om immaterielle rettigheter.
Vennebog til Mogens Koktvedgaard, Marianne Levin (red.) Stockholm 1993, s. 313 flg.
Wagle, Anders Mediaas og Magnus Ødegaard jr., Opphavsrett i en digital verden.
Oslo 1997.
Vedlegg: Normalkontrakt for skjønnlitteratur
[1] Lov om opphavsrett til åndsverk av 12. mai 1961 nr. 2
[2] Lov om fordringshavernes dekningsrett av 8. juni 1984 nr. 59
[3] Ot. prp. nr. 26 (1959-60)
[4] se NOU 1972:20 s. 313 flg. og Ot.prp. nr. 50 (1980-81) s. 176 flg.
[5] Se nærmere om dette i Stray, Opphavsretten s. 31 flg.;
Stuvevold Lassen i Knoph 10. utg. s. 841 flg.;
Knoph, Åndsretten s. 62 flg.; Bing, Forlagsavtalen s. 13 flg.;
Koktvedgaard, Lærebog i immaterialret s. 51 flg.
[6] Innstilling til lov om opphavsrett til litterære verk, avgitt av de ved kongelig resolusjon av 24. februar 1939 oppnevnte delegerte, Oslo 1950 (heretter: Komitéinnstilling 1950) s. 21,
jfr. Stray, Opphavsretten s. 193
[7] Bing, Forlagsavtalen, s. 92 flg
[8] Bestemmelsen tilsvarer den tidligere åndsverkloven § 29 og fikk den nåværende utforming ved lovendring av 2. juni 1995 nr. 27. Lovendringen medførte ikke noen stor endring av rettstilstanden. Men annet ledd ble utvidet til også å omfatte visse eksemplarer som brukes til fremstilling av nye eksemplarer, f.eks. såkalte «master-tapes». Denne endringen ble gjort etter forbilde i dansk lovgivning.
[9] Stuevold Lassen, Sameie i opphavsrett, Tfr 1983 s. 380 og Stray, Opphavsretten s. 183 flg.
[10] Komitéinnst. 1950 s. 20
[11] Ot. prp. nr. 26 (1959-60) s. 72
[12] Beslag i forlagsrett behandles nedenfor i avsnitt 6.5
[13] Komitéinnstilling 1950 s. 21 og Stuevold Lassen, Sameie i opphavsrett, Tfr 1983 s. 382
[14] Ot. prp. nr. 26 (1959-60) s. 69
[15] Stray, Opphavsretten s. 186
[16] Bing, Forlagsavtalen s. 115
[17] Rosén, Förlagsrätt s. 489; Möller, Konkurs og kontrakt s. 646; Jacobsen, Forlagsretten s. 227-228; Saxén, Förlagsavtalet s. 274 flg.
[18] Ot.prp. nr. 56 (1976-77) s. 35
[19] Knoph, Åndsretten s. 139 og Möller, Konkurs og kontrakt s. 657
[20] Wagle og Ødegaard, Opphavsrett i en digital verden s. 240 flg.
[21] Knoph, Åndsretten s. 139 og Thommesen, Vennebog til Mogens Koktvedgaard s. 319
[22] Stuevold Lassen, Sameie i opphavsrett, Tfr 1983 s. 382 note 140; Annerledes i svensk rett: SOU 1956:25 s. 302, jfr. Rosén, Förlagsrätt s. 488 (se avsnitt 6.3.9 nedenfor)
[23] Munch, Konkursloven med kommentar 5. utgave s. 348 flg.
[24] NOU 1972:20 s. 313
[25] NOU 1972:20 s. 313
[26] Dommen tar for seg et boets inntreden i et partsrederi. Den gjelder riktignok rettstilstanden før dekningsloven av 1984, men må likevel være relevant mht. deknl. § 7-3. Dommen er referert og dels kritisert i Brækhus, Konkursrett - utvalgte emner, s. 172.
[27] NOU 1972:20 s. 313, jfr. Brækhus, Konkursrett - utvalgte emner, s. 173
[28] Se Bing, Forlagsavtalen s. 125 flg. og den svenske høyesterettsdommen i NJA 1966 s. 241.
[29] NOU 1972:20 s. 317
[30] Sandvik, Lærebok i materiell konkursrett s. 94
[31] Andenæs, Konkurs (1. utgave) s. 297
[32] Se forutsetningsvis Andenæs, Konkurs (1. utgave) s. 281
[33] NOU 1972:20 s. 313
[34] Stray, Opphavsretten s. 185
[35] "Gesetz über das Verlagrecht" 19.01.1901 § 36 pkt. 3
[36] SOU 1956:25 s. 302, jfr. Rosén, Förlagsrätt s. 488 og Möller, Konkurs og kontrakt s. 627
(se nedenfor pkt. 6.3.9 der sammenligner mer nordisk rett for øvrig)
[37] Brækhus, Konkursrett, utvalgte emner s. 169
[38] Ot.prp. nr. 50 (1980-81) s. 183, jfr. Sandvik, Lærebok i materiell konkursrett s. 89
[39] Brækhus, Konkursrett, utvalgte emner s. 171
[40] NOU 1972: 20 s. 313 og Brækhus, Konkursrett - utvalgte emner s. 164-165
Se også Lilleholt, Personskifte i husleigeforhold s. 281 flg.
[41] Ot.prp. nr. 50 (1980-81) s. 183
[42] Rosén, Förlagsrätt s. 506 flg.
[43] Betænkning nr. 606/1971 s. 132, jfr. Munch, Konkursloven med kommentar 8. udgave s. 401
[44] Se Munch, Konkursloven med kommentar 8. udgave s. 400 flg.
[45] Grundtvig, Kort fremstilling af forfatterretten 2. opplag s. 110
[46] Jacobsen, Forlagsretten s. 226 flg.
[47] Jacobsen, Forlagsretten s. 229
[48] Saxén, Förlagsavtalet s. 274
[49] SOU 1956:25 s. 302
[50] Rosén, Förlagsrätt s. 489 og 509; Möller, Konkurs og kontrakt s. 627;
Håstad, Sakrätt avseende lös egendom s. 306
[51] NOU 1972: 20 s. 325
[52] NOU 1972: 20 s. 326
[53] Ot prp nr. 50 1980-81 s. 190
[54] Ot prp nr. 50 1980-81 s. 191
[55] I det opprinnelige lovforslaget fra konkurslovutvalget forutsettes at produksjonen ikke kunne anses å være startet dersom de investeringer som er foretatt var av helt ubetydelig omfang (NOU 1972:20 s. 326).
Det må likevel være en fordel at dette er gjort til et uttrykkelig krav i lovteksten.
[56] NOU 1972: 20 s. 325
[57] NOU 1972: 20 s. 325
[58] NOU 1972: 20 s. 325
[59] Jacobsen, Forlagsretten s. 228-229
[60] Möller, Konkurs og kontrakt s. 632 flg.; Jacobsen, Forlagsretten s. 228-229;
Saxén, Förlagsavtalet s. 231 og 277
[61] Dommen er referert og analysert av Möller, Konkurs og kontrakt s. 594 flg.
Se også Rosén, Förlagsrätt s. 489-490.
[62] Adlercreutz, Festskrift til Carl Jacob Arnholm s. 305
[63] Ljungman, Svensk rättspraxis, Upphovsrätt och fotografirätt 1957-1976, SvJT 1977 s. 523
(Her gjengitt etter Möller, Konkurs og kontrakt s. 597)
[64] Möller, Konkurs og kontrakt s. 607-626
[65] Möller, Konkurs og kontrakt s. 623
[66] NOU 1972: 20 s. 326
[67] Möller, Konkurs og kontrakt s. 622
[68] Lilleholt, Personskifte i husleigeforhold s. 281 flg.
[69] Unntak må gjøres for avtaler der leierens insolvens kan gjøres gjeldende som opphørsgrunn på grunn av avtalens art etter § 7-3 annet ledd, f.eks. leierett til bolig.
[70] Adlercreutz, Festskrift til Carl Jacob Arnholm s. 306
[71] Möller, Konkurs og kontrakt s. 633
[72] NOU 1972: 20 s. 326
[73] Bing, Forlagsavtalen s. 125 flg.
[74] Ot. prp. nr. 50 (1980-81) s. 190
[75] Thommesen, Vennebog til Mogens Koktvedgaard s. 327
[76] NOU 1972: 20 s. 327
[77] NOU 1972: 20 s. 325
[78] Håstad, Sakrätt avseende lös egendom, 5. utgave s. 316
[79] Möller, Konkurs og kontrakt s. 644 flg.
[80] U. 1908 s. 351, jfr. Jacobsen, Forlagsretten s. 199
[81] Bing, Forlagsavtalen s. 115 og Stray, Opphavsretten s. 178 flg.
[82] Stray, Opphavsretten s. 185
[83] Ot. prp. nr. 50 (1980-81) s. 180, jfr. Falkanger, Tingsrett 4. utgave s. 536, note 12.
[84] NOU 1972:20 s. 325-326
[85] Möller, Konkurs og kontrakt s. 644 flg.
[86] Et forbehold må gjøres for de særlige tilfelle der forfatteren gis hevingsrett etter § 7-1, til tross for at vilkårene i § 7-12 er oppfylt, se ovenfor pkt. 6.4.8.
[87] Ot. prp. nr 26 1959-60 s. 69
[88] Bing, Forlagsavtalen s. 116
[89] Bing, Forlagsavtalen s. 117
[90] Knoph, Åndsretten (1936) s. 139 og Thommesen, Vennebog til Koktvedgaard s. 319
[91] se Thommesen, Vennebog til Mogens Koktvedgaard s. 322
[92] Brækhus, Omsetning og kreditt 2, annen utgave s. 158 flg.
Opprettet 12.08.02