I standardavtaler som i dag er i bruk av flere banker er det blitt vanlig å avtale at ”banken kan motregne ethvert krav den har mot kontohaver mot innestående på konto, med mindre annet er utrykkelig avtalt ". Denne klausulen er oppfattet å gi banken rett til å motregne i alle næringsdrivendes konti (også driftskonti). Etter finansavtaleloven § 29 kan det ikke motregnes ”i innestående på konto, unntatt for forfalte krav som springer ut av kontoavtalen.". Loven innførte mao et generelt forbud mot motregning i alle bankkonti. (Tidligere praksis etter Bobyggdommen, Rt 1992. 1474, var at ”… motregningsretten - når den ikke er regulert ved avtale - bare bør være avskåret ved de typiske betalingsformidlingskonti.”) Det følger imidlertid av finansavtaleloven § 2(2) at ”Når institusjonens kunde ikke er en forbruker, viker loven for avtale, etablert praksis mellom partene eller annen sedvane som anses bindende mellom partene". Det er derfor antatt at næringsdrivende kan avtale med sin bank at banken skal ha rett til å motregne innestående på bakkonti (også driftskonti). Ved bruk av standardavtaler som fastsetter motregningsrett blir imidlertid resultatet at bankene alltid vil hevde at det er avtalt motregningsrett i alle bankkonti den næringsdrivende har, og at dette ikke strider mot finansavtaleloven. I en konkurssituasjon vil da lette alle bankkonti bli motregnet og med det resultat at det blir enda færre frie midler i boet. Noe av formålet med finansavtalelovens § 29 var å begrense bankenes motregningsrett. I forarbeidene (Innst. O.) ble det bl.a. uttalt at det er ”svært betenkelig at finansinstitusjoner skal ha en utstrakt motregningsrett, siden de står i en særstilling ved at de ofte er i både en kreditor- og debitorsituasjon i forhold til kunden. Komiteen støtter derfor forslaget om et forbud mot å motregne i innskuddskontoer med annet krav enn det som springer ut av kontoavtalen, og et absolutt forbud mot motregning ved betalingsformidling….” Et konkursbo har forsøkt å angripe disse standardavtalene og hevdet at avtalefriheten etter finansavtaleloven § 2 ut fra uttalelser i forarbeidene og reelle hensyn må tolkes innskrenkende slik at det ikke gyldig kan avtales å fravike forbudet i § 29 når det gjelder driftskonti. Boet fikk ikke medhold i dette i en kjennelse fra Alstahaug Skifterett 14. februar 2002. Skifteretten aksepterte at banken hadde motregningsrett i bedriftens bankkonti fordi dette var avtalt i bankens standardavtale. Retten tok ikke konkursboets anførsler til følge og viste til at finansavtaleloven utenfor forbrukerforhold kan fravikes ved avtale, jf § 2(2). Retten viste også til at det i finansavtaleloven ikke var inntatt begrensinger i forhold til driftskonti. En slik bruk av standardavtaler, som kan medføre at alle bankkonti blir motregnet innebærer nok et inngrep i boenes frie midler. Det er nå hovedregelen at bankene har sikkerhet i alle bedriftens eiendeler. Dette oppslaget er lagt ut på konkursrådets debattforum, og vi inviterer til synspunkter på denne problemstillingen.