1 Innledning

Overskriften er bevisst valgt: I praksis vil regnskapsanalyse og bilagskontroll av skyldnerens regnskaper bli utført av bostyrer selv. Dersom det er oppnevnt kreditorutvalg, jfr. konkursl. § 83 , vil konklusjonene bli behandlet av bostyret. De refereres deretter i innberetningene, jfr. §§ 120-122.

Dette var i hvert fall tilfellet frem til lovrevisjonen (lov nr. 72/1999) som trådte i kraft ved tusenårsskiftet, idet bare et minimalt antall boer fikk oppnevnt borevisor. All den stund Etterkontrollutvalgets forslag om obligatorisk borevisor ikke ble fulgt opp, ¹⁾ gjenstår det å se om intensjonene i § 90 om hyppigere borevisoroppnevnelse vil (kunne) bli fulgt opp i praksis av de lokale skifterettene. Formentlig vil det fremdeles bli slik at i flertallet av konkursboene er det utilstrekkelige midler til dette.

Boet kan imidlertid, dersom dets midler muliggjør det og forholdene konkret ellers tilsier det, selv engasjere regnskaps- eller revisjonsmessig bistand til avgrensede og definerte oppgaver.

De fleste bostyrere har liten formell regnskapsutdannelse, men har tilegnet seg praktisk kunnskap etterhvert; ved tilleggsutdannelse, spesialkurs, lesing av bedriftsøkonomisk litteratur og - fremfor alt - gjennom utførelsen av sine verv. Dessuten kan man ofte trekke noe på kyndige regnskapsressurser i eget firma. I praksis blir det imidlertid til at også denne delen av bostyrervervet i mindre boer er en "ensom jobb".

Det finnes ingen samlet konkursrettslig relevant og praktisk fremstilling av emnet. I all beskjedenhet kan derfor nærværende artikkel kanskje være til hjelp. ²⁾ Leserne behøver ikke å huske det forhatte T-kontobegrepet helt tilbake fra studiedagenes bokføringsundervisning, men det er jo ikke akkurat diskvalifiserende heller...

Med tanke på hvor heterogene konkursboene er, både med hensyn til rettssubjekt, bransje, størrelse, tilgjengelig masse osv. må nødvendigvis fremstillingen bli generell. Dessuten påpekes at jeg har måttet foreta et subjektivt utvalg av hvilke forhold det kan være mest naturlig, men også minst ressurskrevende, å se på - det var ikke meningen å skrive en ny lærebok verken om regnskapsanalyse eller omstøtelse. Jeg har primært søkt å ha for øyet det kanskje nokså typiske bo der debitor er et aksjeselskap og med beskjedne tilgjengelige frie aktiva. Fremstillingen er i hovedtrekk rettet mot handelsbedrifter. ³⁾

Overensstemmende med de krav som stilles til innberetningens innhold, har jeg under de enkelte avsnitt søkt å beskrive de minimumsundersøkelser som må foretas, for deretter gradvis å behandle mer omfattende kontroll- og analysearbeid som bør foretas dersom boets økonomi muliggjør det.

2 Hensikten med regnskapsgjennomgangen

Regnskapsgjennomgangen har ikke som målsetning å overta rollen til det konkursrammede selskaps valgte revisor eller generelt å rydde opp etter debitor. Hensikten må primært være å forøke boets masse utover det som ellers er enkelt tilgjengelig gjennom gitte opplysninger og boets kontrollforespørsler m.v.

Det er etter min oppfatning først og fremst tre problemstillinger det er naturlig å konsentrere regnskapsgranskningen om, og forslagsvis i følgende prioritet:

1. Avdekke eventuelle omstøtelige forhold (jfr. § 120 første ledd nr 4)
2. Fremskaffe grunnlag for mulige erstatningskrav, typisk mot ledelsen (jfr. § 85 første ledd nr 1 og 3)
3. Medvirke til å konkludere om det foreligger grunnlag for mistanke om sanksjonerte, straffbare og/eller karantenebetingende forhold (jfr. § 120 første ledd nr 5 - 7, jfr. § 122 a).

Generelt kan dessuten medtas å fastslå insolvenstidspunktet så godt som mulig, idet dette regelmessig bl.a. har sammenheng med og betydning for de tre øvrige punkter.

Naturlig nok skal resultatet av disse undersøkelsene refereres i bostyrets innberetninger. Av den s.k. "Malen"⁴⁾ ser vi at regnskapsrelevante forhold først og fremst skal (s.k. A-punkter) eller bør (s.k. B-punkter) omtales i følgende hovedpunkter dér:

VI Konkursdebitors økonomiske virksomhet
IX Straffbare forhold
X Karantenebetingende forhold.

Det kan også nevnes at selv en beskjeden regnskapsanalyse nettopp kan gi indikasjoner på forhold som igjen tilsier at det er mulig å oppnå garanti for videre bobehandling og eventuelt finansiere revisjonsbistand - m.a.o. "en god sirkel".

3 Den videre fremstilling

Jeg skal innledningsvis behandle den praktiske sikring og innsamling av den konkursrammede bedrifts regnskapsmateriale (punkt 4).

Deretter vil jeg ta for meg de punkter i tremånedersinnberetningen (§ 120, jfr. Malen) som allerede der kan omtales (punkt 5). Når jeg sier "allerede" er det fordi den foreløpige redegjørelse som fremlegges i første skiftesamling, i hvert fall i Oslo, som oftest der har blitt godkjent som § 120-innberetning dersom den medsigneres av det eventuelt oppnevnte kreditorutvalg.

Avhengig av boets økonomi og omfang vil det mere dyptpløyende analysearbeidet fortsette, og det er derfor naturlig å si noe om innsamlingen av ytterligere data og analyseverktøy (punkt 6).

I etterfølgende innberetning(er), jfr. § 122 eller også § 121, vil det formentlig foreligge grunnlag for å konkludere om de øvrige punkter i boinnberetningsmalen, og overensstemmende med denne behandles de enkelte forhold der (punkt 7).

4 Sikrings- og innsamlingsfasen⁵⁾

Umiddelbart - og da mener jeg helst allerede på konkursåpningsdagen - bør det tas rede på hvor regnskapet fysisk befinner seg. Rent praktisk betyr dette å skaffe kjennskap til om selskapet selv, ved ansatt personell, fører det eller om det skjer ved eksternt byrå.

I sistnevnte tilfelle bør vedkommende kontaktes like umiddelbart for å få verifisert hvor ajour regnskapsførselen er, for hvilke perioder vedkommende besitter regnskapsutskrifter og bilag og hvor resten oppbevares.

Regnskapsførere kan, til sikring av ubetalte honorarkrav, ha tilbakeholdsrett i eget materiale uaktet § 18 a, jfr. § 101 fjerde ledd⁶⁾. I praksis blir spørsmålet sjelden satt på spissen etter min erfaring. Noen velvalgte ord om alternativt bevisopptak løser gjerne opp i knuten.

Hvis bedriften selv fører sitt regnskap:

Bostyrer må fremskaffe navnet på og oppnå personlig kontakt med de(n) aktuelle ansatte. Hvis arbeidsplassen er intakt kan vedkommende benyttes i "koste- og feieperioden" et par dager uten problemer i forholdet til lønnsgarantidekning⁷⁾.

I så fall bør regnskapsavdelingens personale instrueres til å prioritere (det gjenstående) arbeidet slik:

1. Full back-up av harddisken der dette er mulig og praktisk. Deretter fullstendig utkjøring av allerede bokført materiale i form av de rapporter m.v. som skal omtales i punkt 6 i.f.
2. Ferdigstillelse av lønningsregnskapet, eventuelt manuelt oppsatt oversikt over ubetalte (førsteprioritets) lønnskrav og feriepengegrunnlag samt lønnsgrunnlag i oppsigelsestiden.
3. Kontering, registrering og senere utkjøring av alle ikke-bokførte bilag, som deretter bankavstemmes og eventuelt korrigeres.

Videre må man etterspørre: Hva slags regnskapsprogram benyttes? Hvilken PC føres de på? Det kan for øvrig være praktiske problemer relatert til å medta maskinen (den fungerer bare i nettverket/økonomiprogrammet er bare lisensiert, det er pant i driftstilbehør osv.).

I alle tilfelle må man altså bringe på det rene hvilke perioder som er bokført, og hvor regnskapsutskriftene er, jfr. også etterfølgende punkt 7.5.a.

Bilag for de periodene som ér ført kan man eventuelt la styreformannen oppbevare inntil videre - men man får her som ellers "se sine folk an". De siste ca 6 måneders bilag bør bostyrer i alle tilfelle straks beslaglegge og medta.

Så langt er man fremdeles i bobehandlingens første, hektiske dager. Parallelt har man bl.a. intervjuet ledelsen, snakket med enkelte av de ansatte, gjennomgått panteforholdene og skaffet en foreløpig oversikt over aktivasituasjonen.

Formentlig er det likevel noe for tidlig å konkludere om spørsmålet hvorvidt boet skal betale for å få ajourført regnskapene. Spesielt fordi man vanligvis bare gjør dette hvis man i hvert fall har noen indikasjoner på at dette kan forøke aktiva; f.eks. ved ajourføring av en omfattende debitorreskontro, fremskaffelse av grunnlag for m.v.a.-refusjon (som ofte overses) eller antatte omstøtelige forhold o.a.

5 Omtale av økonomiske forhold i § 120-innberetningen

a)

De opplysninger som naturlig bør inntas i § 120-innberetningen er fra malens avsnitt VI (jfr. § 120 første ledd nr 1); først og fremst punktene

A1 om oversikt over forretningsførselen
A2 om regnskap og regnskapsførsel (herunder revisjon) og
A3 om virksomheten og ansatte pr konkursåpningstidspunktet.

Dette er "greie" faktaopplysninger man bør ha skaffet seg på dette tidspunkt av bobehandlingen og som kan refereres uten særlige kommentarer. Etter min mening bør man her være ytterst kortfattet: Hvem foresto den daglige ledelse og hvorledes var bedriften i hovedtrekk organisert? Hvem førte regnskapene og hvor ajour var regnskapsførselen pr konkursåpningen? Hvem var bedriftens valgte revisor, og hvilke årsoppgjør var revidert og innsendt Regnskapsregisteret? Hva slags type forretningsdrift var det snakk om og hvor mange ansatte hadde det vært/var gjenværende?

b)

Deretter bør man ta for seg følgende øvrige punkter i malens avsnitt VI: B1 og B2.

Man kan, for å få og gi en viss oversikt, begynne med det enkle:

Sammenstill de to siste årsoppgjørene. Da kan man riktignok risikere å operere med riktig gamle tall (enten fordi konkursen inntrer f.eks. i 3.-4.kvartal, eller fordi foregående regnskapsår ikke er avsluttet, enn si revidert. Men dog...).

Fra årsoppgjøret setter man opp og inntar i innberetningen følgende oppstilling (gjerne tall, avrundet, i kr 1.000,-):

Fra resultatregnskapet:

	Driftsinntekter
-	Driftskostnader
=	Driftsresultat
+/-	Resultat finansposter (netto)
+/-	Evnt. ekstraord. poster
-	Evnt. skattekostnad
=	Årsresultat8)

Fra balansen: ^{9 )}

	Omløpsmidler
+	Anleggsmidler
=	Eiendeler
	Kortsiktig gjeld
+	Langsiktig gjeld
=	Samlet gjeld
	Egenkapital (+/-)10)

Oppstillingen bør helst kompletteres med de tilsvarende tallene fra det ferskeste, ikke-reviderte, perioderesultatet (husk i så fall å angi hvor mange måneders drift resultatet andrar seg til samt pr hvilken dato balansen dermed er satt opp). I så fall har man gitt den nødvendige og foreløpige informasjon som kan forlanges i en tremånedersinnberetning, jfr. § 120 første ledd nr 1.

c)

For å høyne informasjonsgraden i innberetningen og som et ledd i eget videre arbeid, kan det passive tallreferatet "krydres" med enkelte kommentarer - men vær foreløpig generelt forsiktig med å trekke konklusjoner eller å bruke for bastante formuleringer:

Om resultatregnskapet:

-	Hvor meget har omsetningen endret seg i prosent11) fra foregående til siste år/periode sammenholdt med ditto prosentendring på kostnadssiden? Dette sier noe om ledelsens evne eller mulighet til å "sette tæring etter næring".
-	Når endret eventuelt driftsresultatet seg fra positivt til negativt? Dette forteller med andre ord når firmaet begynte å tape penger på virksomheten.
-	Dersom det foreligger ekstraordinære poster av beløpsmessig betydning bør man kommentere hva disse består i - svaret finnes som regel i noteform, eller ledelsen/regnskapsfører/revisor (jfr. § 18 a smh. med § 101 fjerde ledd) bør kunne opplyse nærmere om slike poster.

Om balansen:

-	Når oversteg sum gjeld sum eiendeler (når ble egenkapitalen negativ)? Dette indikerer i hvert fall når regnskapsmessig insuffisiens inntrådte og kan gi en foreløpig pekepinn på når selskapet begynte å bli kreditorfinansiert. Se også aksjel. §§ 3-4 og 3-5.
-	Når oversteg kortsiktig gjeld omløpsmidlene? Tidspunktet indikerer i hvert fall noe om når likviditeten må ha blitt svært anstrengt, og kan kompletteres med henvisning til tidspunktet for avholdte utlegg, ref. Løsøreregister-utskriften man har mottatt.

Eventuelt generelt:

Hvis det ligger til rette for det, kan man på bakgrunn av ovenstående si noe høyst foreløpig og generelt om hva bedriftens offisielle tall indikerer:

- Synes det først og fremst å være ren omsetningssvikt som har skapt problemene?
- Ved å se på forholdet mellom anleggsmidler og langsiktig gjeld - synes det som om bedriften har vært sunt finansiert?
- En indikator på soliditeten finnes ved å sammenligne den s.k. egenkapitalandelen (i prosent)¹²⁾ over flere perioder.
- Dessuten bør man for de enkelte år eventuelt referere fra revisors beretninger de uttalelser som går ut over s.k. "ren revisjonsberetning". Har styret i sine årsberetninger eller ordinære styremøtereferater kommentert bedriftens økonomi særskilt, kan man også referere til dette, i hvert fall hvis uttalelsene er noenlunde svadafrie.

6 Forberedelser til den videre granskning

Avhengig av bl.a. omfanget av bobehandlingen og tilgjengelige frie aktiva, må bostyrer så begynne å planlegge og tilpasse regnskapsanalysens eventuelle videre omfang. Formentlig kan dette arbeid utstå til uke 2-4 av bobehandlingen; oftest har man annen prioritert "brannslukking" som krever mer oppmerksomhet (for ikke å snakke om at man kanskje i mellomtiden har fått ytterligere nye boer...).

I de aller minste boene kan ovennevnte (punkt 5) enkle arbeid i praksis nok være den eneste regnskapsgjennomgangen som reelt blir utført - men dét er ikke tilfredsstillende. Analysefasen, som kan defineres som en kritisk gjennomgang av bedriftens bokførte tall, vil nok måtte tilpasses i omfang; men noe bør man i hvert fall gjøre - om ikke annet så bla gjennom de siste 3-6 måneders regnskapsbilag på jakt etter de forhold som beskrives i punkt 7 (særlig 7.3).

Ytterligere må i praksis påpekes at bostyrer/bostyret nå må ta stilling til om man for boets midler skal bekoste debitors regnskaper ajourført eller endog rekonstruert, idet det ikke så sjelden hender at regnskapsbilagene "finnes i bæreposer". I de enkelttilfellene der regnskapsmaterialet er "stjålet/bortkommet/brent/slettet" osv. må man som en nødløsning bestille nye bankutskrifter (transaksjonene der inneholder nokså mye tekstinformasjon om mottager m.v.) og for utvalgte perioder bestille kopier av bankbilagene for større utbetalinger, mistenkelige mottagere o.l. Det kan imidlertid, grunnet de høye bankgebyrene, bli en kostbar affære å helt eller delvis rekonstruere et regnskap på denne måten.

Følgende materiale bør på dette tidspunkt ellers være tilgjengelig til støtte for en nærmere granskning:

-	Årsoppgjørene for de inntil siste tre regnskapsårene
-	Ferskest mulig, helst fullstendig ajourført og bankavstemt, perioderesultat med balanse
-	Styre- og generalforsamlingsprotokollene
-	Avgitte revisjonsbrev (disse skal være nummerert) / revisjonsprotokoll
-	Bostyrers egne notater fra samtaler med bl.a. ledelsen, regnskapsfører o.a. Under slike samtaler har man ofte fått innspill, kanskje fra folk som er skuffet eller kritisk til bedriftens endelikt - f.eks. aksjonærer, ansatte, panthavere o.a. Herunder kan fremkomme tips om privatuttak, forfordeling av viktige kreditorer eller nærstående/favoriserte selskaper osv.
-	Rapporter fra bokettersyn, som man rutinemessig bør forespørre kemneren og fylkesskattesjefen om er avholdt
-	Månedlige eller i hvert fall kvartalsvise perioderegnskaper for de siste seks eller i hvert fall tre måneders virksomhet
-	Selvangivelsene
-	Avholdte takster

Alene armert med ovennevnte materiale vil man ha meget brukbare letepunkter for det etterfølgende arbeid.

Ideelt sett bør det, for en virkelig kritisk og grundig analyse, kompletteres med følgende, ajourførte regnskapsutskrifter/dokumenter:

-	Kontoplan
-	Saldobalanse
-	Varelagerliste, sammenholdt med siste virkelige varetelling
-	Anleggskartotek
-	Bankkontiutskrifter
-	Debitor- og kreditorreskontri, aldersfordelt og med periodens bevegelser. Vær oppmerksom på at også konti (mellomværende) som står i 0,- bør utkjøres post for post, idet nettopp disse kan skjule f.eks. omstøtelige transaksjoner.
-	Hovedbokutkjøring, som er en voluminøs utskrift, men som er spesielt verdifull fordi den konto for konto og der post for post angir referansenumrene til selve bilagene, som dermed kan fremfinnes og granskes for de enkelttransaksjoner som virker mistenkelige. Merk også her det som sies i foregående punkt.
-	Posteringsjournalen (transaksjonene i rekkefølge), som ofte overses, er også av interesse.
-	Alle regnskapsbilagene for en definert periode, minimum de siste seks månedene. Etter min oppfatning er det alltid lurt å starte med et par timers blading i disse; for så vidt uten noen spesiell plan. Det er mer for å få en feeling av bedriftens transaksjoner i den kritiske periode og for å gjøre notater om større transaksjoner eller mellomværendereguleringer med mistenkelige kontrahenter.
-	Eventuelt også bedriftens (forhåpentligvis utarbeidede !) egne budsjetter med avviksrapporter, for derigjennom raskt å se hvor de forventede marginene ble spist opp.

Hva skal man i det videre arbeid systematisk se etter? Her gjelder det å tilpasse analysen til formålet, ref. punkt 2. Jeg skal i avsnittene 7.1-.6 omtale dette så konkret som mulig - basert på mitt subjektive utvalg av kontrollpunkter.

7 Selve analysefasen

I den kommende års- eller sluttinnberetning tar man så for seg de punkter (i h.t. malen) som ikke ble behandlet i § 120-innberetningen, eller eventuelt modifiserer/endrer uttalelser gitt i den. Vi følger innberetningsmalens systematikk og rekkefølge:

7.1 Konkursårsakene

I henhold til malen for boinnberetninger punkt VI.A.5, jfr. § 120 første ledd nr 1, skal bostyret gi opplysninger om de forhold som har ført til konkursen.

Isolert sett er de - ofte sammensatte - årsaksforhold som vanligvis fremkommer, i seg selv ikke egnet til å tilføre bomassen aktiva eller avdekke straffbare forhold, og bør derfor neppe være av bostyrets fremste oppgaver å avdekke i detalj. Konkursårsakene kan imidlertid være av en slik karakter at de f.eks. bygger opp under en mulig karantene grunnet uforsvarlig forretningsførsel (§ 142 nr 2).

I "normalboene" må det således kunne sies at bostyret på dette punkt bør kunne nøye seg med å påpeke det iøynefallende; de mer objektive forhold man kan lese ut av regnskapene. Typisk i så henseende kan være

-	Sviktende omsetning - men hvorfor?
-	Manglende korresponderende kostnadsinnsparinger - f.eks. for høye (reelt) faste kostnader
-	Urealistisk budsjettering - og dermed underfinansiering
-	Store (enkelt-)tap på fordringer osv.

I tillegg bør dessuten selvsagt anføres så mange individuelle forhold som er aktuelle i det enkelte bo, men man skal være forsiktig med å "etterplapre" ledelsens ofte manglende grad av selvinnsikt her.

Pass under enhver omstendighet på at innberetningen beskriver de reelle årsakene og ikke symptomene: Det er ikke en konkursårsak at selskapet ble begjært konkurs (sic !), heller ikke er det særlig klargjørende å peke på at det har drevet med underskudd eller at ledelsen ikke synes å ha hatt den nødvendige oversikt...

7.2 Insolvenstidspunktet

Det vises til malens punkt VI.B.3.

Insolvensdefinisjonen fremgår av konkursl. § 61 , og det kan bl.a. vises til den omfattende fremstillingen hos Huser (bind II s. 98-136), som i seg selv viser hvor komplekst emnet er.

Det er viktig å fastslå at insolvens er et juridisk begrep - og ikke nødvendigvis sammenfallende med økonomenes bruk av det.

Jeg tror likevel det må være riktig å si at dersom boorganene gjennom økonomisk analysearbeid kan dokumentere regnskapsmessig insolvens, vil den som da skal ta til motmæle i hvert fall få en relativt tung rettslig bevisbyrde.

Det er videre helt på det rene at man ikke ukritisk må legge bedriftens egne bokførte tall til grunn - dét kan bære helt galt av sted. Likevel må det understrekes at bostyrer må være forberedt på faglig og bevismessig å kunne dokumentere eventuelle korreksjoner.

Husk for øvrig på at korreksjoner i balanseposter normalt medfører tilsvarende resultatendringer - og vice versa.

Fremfinningen av et mer eller mindre fiksert insolvenstidspunkt har betydning i flere relasjoner; først og fremst strafferettslig (jfr. straffel. §§ 283 a-285) og i relasjon til omstøtelsesregler (jfr. dekningsl. §§ 5-2 annet ledd flg. smh. med 5-3, §§ 5-5 annet ledd, 5-6 første ledd annet punktum flg., 5-7 annet ledd, 5-8 annet ledd, 5-9 og FAL § 16-2 ), men også til erstatningsansvar (jfr. aksjel. § 17-1 ) og karantenevurderingene.

Tradisjonelt har man som kjent bygget på at insolvens omfatter underbegrepene insuffisiens og illikviditet, og jeg skal fremstillingsmessig følge denne sondringen.

a) Insuffisiens:

Insuffisiens foreligger når debitors forpliktelser overstiger verdien av eiendelene. Selskapet har da negativ egenkapital; det er i underbalanse, som man også sier.

Utgangspunktet er derfor bedriftens balansetall pr et bestemt tidspunkt. Disse er lettest tilgjengelig i årsregnskapet. Deretter får man ved periodeutkjøringer etterhvert sirkle inn det nærmeste tilnærmet sikre tidsrom for når insuffisiens inntrådte.

Har boet midler til det, vil det videre analysearbeidet gå ut på å finne den verdijusterte (negative) egenkapital, og dette gjøres i praksis ved at man kritisk etterprøver de bokførte tall for eiendeler og gjeld.

Det sies gjerne at en bedrift i gode tider (av skattehensyn) vil søke å redusere de gode tallene, mens den i dårligere tider vil søke å gi inntrykk av at stillingen er bedre enn reelt. Det er ulike måter et regnskap kan "sminkes" på; og de fleste kan nok for så vidt være lovlige, men med et langt strukket skjønn (kfr. det s.k. forsiktighetsprinsippet i regnskapsl. § 4-1 nr 4).

Vi skal først se på eiendelssiden:

Bokførte bankinnskudd skal naturligvis ordinært være reelle, men en saldokontroll mot bankutskriftene kan noen ganger by på overraskelser.

Kundefordringene derimot, er en post det kan være grunn til å se med adskillig skepsis på. I årsoppgjøret skal det finnes noter om avsetninger til forventet tap på fordringer. Dersom man ser at det ikke er foretatt tilstrekkelige tapsavsetninger i forhold til hva man prosentvis gjorde tidligere år, eller at den aldersfordelte debitorreskontroen viser en uforholdsmessig andel av svært gamle krav, kan det være grunnlag for å korrigere med et skjønnsmessig delkrederebeløp. En annen korreksjonsindikator foreligger dersom det er merkbart lite samsvar mellom (prosentvise) endringer i omsetningen og ditto i fordringsmassen.

Varelageret er en annen gjenganger som kan være overvurdert. Manglende avsetning for ukurans m.v. kan på samme måte indikeres ved historiske data. Det er grunn til skepsis dersom varelageret (prosentvis) øker uforholdsmessig mer enn omsetningen.

For begge de foregående aktivaposter bør man særskilt undersøke hvorvidt revisor har stilt seg kritisk til verdiansettelsen, eller om styret selv har behandlet forholdet som problematisk.

Anleggsmidler må vurderes til verdi som going concern, men det bør kontrolleres at ikke enkeltmaskiner e.l. reelt er solgt uten at dette er bokført. Dessuten må det kontrolleres at det har vært benyttet en fornuftig avskrivning for verdifall. Det kan faktisk tenkes at enkelteiendeler her er undervurdert, men dersom ikke et etterfølgende salg eller en daværende innhentet salgstakst kan dokumentere merverdier på balansetidspunktet, er det liten grunn til å korrigere bokført verdi for s.k. skjulte reserver.

Aktiverte utviklingskostnader (FoU) i kunnskapsbedrifter er en gjenganger, men det kan være problematisk å fastslå at disse utgiftene burde vært løpende kostnadsført - i hvert fall hvis revisor har godkjent at de skal avskrives. Det samme gjelder goodwill.

Vi ser deretter på gjeldssiden:

Vanligvis kan man legge de bokførte tall til grunn her (de føres som nevnt i en kritisk fase neppe opp med for høye tall), men det kan være grunn til å etterprøve den bokførte gjelden ved å sammenholde med fordringsanmeldelsene; eventuelt anmode kreditorene om å sende kontomellomværende for tidligere perioder.

Særskilt bør man i mere omfattende saker be om en utskrift fra kemner og skattefogd om hvorledes deres krav periodevis har påløpt og er blitt betalt, og sammenholde dette med hva bedriften selv har bokført. For de perioder det eventuelt ikke er innlevert oppgaver, må disse korrigeres for reelt påløpne forpliktelser; eventuelt for skjønnsfastsatte tall. Her kan selvsagt materiale fra eventuelle kontrollettersyn også være til hjelp.

I tillegg må man se på det som på nynorsk kalles "off balance"-forpliktelser; i.e. avgitte garantier, (solidar)kausjoner, søksmål osv. Slike skal finnes i noteform, og så får man medta disse fra siste årsoppgjør til det etterfølgende perioderegnskap man analyserer.

Etter en slik gjennomgang kan det oppstilles tre tallkolonner i balanseanalysen:

Bokført tall

Korrigert

Reell verdi

Svært ofte vil man etter dette arbeidet, selv etter forsiktige korreksjoner, kunne påvise at regnskapsmessig insuffisiens må ha inntruffet tidligere enn dette fremgikk av regnskapet.

b) Illikviditet:

Illikviditet foreligger når selskapet, på varig basis, ikke er i stand til å innfri sine økonomiske forpliktelser ved forfall.

Dette begrepet er mye vanskeligere å forholde seg til ut fra rene regnskapstall, selv etter korreksjoner eller til og med etter en omfattende s.k. kontantstrømsanalyse over flere måletidspunkter. Det er dessuten det primære kriteriet for den samlede insolvensvurdering, så her "gjelder det å holde tunga rett i munnen" samt å avstå fra for bombastiske konklusjoner.

Det tallmaterialet som danner utgangspunkt for analysen, er den s.k. arbeidskapitalen: Omløpsmidler minus kortsiktig gjeld (jfr. igjen punkt 5).

Regnskapsloven har fastsatt definisjonene av hvilke aktiva som skal regnes som omløpsmidler og hvilken gjeld som skal regnes som kortsiktig. For begge gjelder at forfallstiden skal ligge innenfor ett år.

Postene er i praksis blant dem som er kommentert under a) ovenfor om omløpsmidler / kortsiktig gjeld, og det vises til fremstillingen der hva angår eventuelle korreksjoner.

I tillegg er det viktig å være oppmerksom på følgende:

Enkelte bankkonti kan være bundne (skattetrekk, som ikke engang tilhører bedriften selv; depositumskonti eller konti sperret/pantsatt for f.eks. garantiforpliktelser), og disse må eventuelt uttas i denne sammenheng.

Fordi kassekreditten kun forfaller etter (ekstraordinær) oppsigelse, må vi dessuten foreta en korreksjon av arbeidskapitalbegrepet for de bedrifter som har slik finansiering: Vi omdefinerer kassekredittlimiten til langsiktig gjeld, og finner den likvide (L) arbeidskapitalen slik:

Omløpsmidler inkl. ubenyttet trekkrettighet
- Kortsiktig gjeld (eks. kassekredittrekket)
= Arbeidskapital (L)

c) Konklusjon om insolvens: ¹³⁾

Å fastslå at bedriften tapte egenkapitalen og/eller fikk negativ arbeidskapital i måned eller kvartal x 20xx er imidlertid ikke tilstrekkelig til å fastslå at selskapet da ble insolvent i juridisk forstand. Det er i tillegg nødvendig å se på diverse indikasjoner som eventuelt støtter opp under dette - blant de viktigste er:

-	Betydelige forsinkelser med terminbetalingen av offentlig gjeld (skattetrekk, moms eller arbeidsgiveravgift) er en meget praktisk indikator.
-	Avholdte utleggsforretninger (sml. konkursl. § 62 ) som viser oppnådd utlegg på overbeheftet prioritet eller med resultat "intet til utlegg" (sistnevnte kan f.t. ikke tinglyses, men det foreligger forslag om det).
-	I perioder minimale s.k. mest likvide midler (bankinnskudd, fordringer, kassekredittreserve opp til limit). Med andre ord: hvis omløpsmidlene (eks. varelager) over en ikke helt kortvarig periode er mindre enn den kortsiktige gjelden (den s.k. "syretesten" / Likviditetsgrad II), foreligger en sterk presumpsjon for illikviditet.
	- Innført betalingsstans og/eller innledet forhandlinger om underhåndsakkord. - Mye gammel gjeld som for lengst er forfalt og opptatt til inkasso.
-	Minimalt med nyinvesteringer/innkjøp.
-	Hvorvidt ubeheftede anleggsmidler, som vel og merke ikke er nødvendige for fortsatt normal drift i selskapet, relativt enkelt og raskt kan selges.

Man bør, etter at det antatte illikviditetstidspunktet således tidsmessig er "sirklet inn", nå foreta ytterligere 2-3 tilsvarende målinger over en 3-6 måneders etterfølgende periode, for derigjennom å fastslå at insolvensen ikke var forbigående - selskapet drev i så fall vedvarende med tap.

Det sier for øvrig seg selv at selskapets tidligere ledelse bør få anledning til å kommentere og eventuelt imøtegå bostyrers arbeidskonklusjoner så langt. Dersom utgangspunktet tas i et revidert årsoppgjør bør tilsvarende også den valgte revisor få bostyrers vurdering til eventuell uttalelse. ¹⁴⁾

7.3 Omstøtelige forhold

Det vises innledningsvis til § 120 nr 4 og malens punkt VII.A.2.

La oss først vurdere hvilke transaksjonstyper som i praksis er blant de hyppigst forekommende og dessuten lettest lar seg avdekke - selv med begrensede midler:

Jeg ville satset på dekningslovens objektive bestemmelser i

-	§ 5-5, særlig tredje alternativ om betalingsoppgjør som betydelig forringet betalingsevnen (forfordelingsbestemmelsen)
-	§ 5-7 bokstav a om pant for eldre gjeld

Selvsagt er også de andre bestemmelsene relevante og ikke så sjeldent forekommende, men vi skal altså se omstøtelsesreglene i lys av hva en - eventuelt summarisk - regnskapsgjennomgang kan avdekke.

Vi skal derfor ta for oss noen enkle øvelser som med relativt stor grad av sikkerhet vil fange opp mange av de ovennevnte omstøtelige transaksjoner:

a) § 5-5:

Omstøtelsesfristen er tre måneder, og er dermed den tidsperioden vi konsentrerer ressursene om.

Transaksjoner med nærstående utvider riktignok fristen til inntil to år, men på dette tidspunkt av bobehandlingen bør vi ha en såvidt god indikasjon på hvilke konkrete personer/selskaper som faller inn under dekningsl. § 1-5 at vi relativt lett, via reskontroutkjøringen for ulike periodetidspunkter, kan identifisere utviklingen i mellomværendet med disse og dermed slå ned på eventuell forfordeling av dem.

Det omstøtelige etter dette alternativ er altså at betalingen er av en slik størrelse at den kan sies å betydelig ha forringet skyldnerens betalingsevne: et beløp utgjørende ca 20-25% av eiendelene, for å legge listen litt høyere enn teorien. Aktivatallet får vi i forkant ha sjekket ut, ref. punkt 5, ved å ha fått utarbeidet en aktivaoppstilling pr 90 dager før fristdagen. Vær oppmerksom på at det er netto aktiva som er forholdstallet; m.a.o. fradratt effektiv pantegjeld ¹⁵⁾. Selve transaksjonsbeløpet skal imidlertid medtas som aktiva (banksaldo f.eks., før utbetalingen).

Det betyr altså ikke at vår bedrift behøver å ha vært insolvent på dette tidspunkt, eller å ha blitt det som følge av transaksjonen. Men livets alminnelige lov tilsier at såvidt kort tid som ett kvartal før konkurs inntraff, vil det være grunn til å se med en viss skepsis på enhver utbetaling i en slik størrelsesorden.

Dersom virksomheten var liten og bilagsmassen relativt beskjeden, kan det selvsagt være like praktisk å bla gjennom bilag for bilag i den siste tremånedersperioden.

Jeg nevner som et praktisk meget viktig poeng at enhver mottatt kreditnota må sjekkes - disse vil ofte skjule en vareretur og dermed kunne representere "usedvanlig betalingsmiddel".

I større selskaper må man gå mere systematisk til verks:

Vi tar utgangspunkt i kreditorreskontroen pr 90 dager før fristdagen, og noterer leverandørgjelden da. Å finne frem til slik reskontro pr gitt dato er selvsagt ikke noe problem hvis regnskapet er ajour og regnskapsmaskinen tilgjengelig - eller hvis man kan få en slik utkjøring hos den eksterne regnskapsfører. Men hvis det ikke er tilgjengelig? Tja, på et eller annet tidspunkt forut for 3 måneder vil det nesten alltid foreligge en reskontroutkjøring, og så får man starte med denne, og i verste fall gå på hovedboken eller bla i bilagene til man via betalinger og mottatte fakturaer kommer frem til "startstedet".

På samme måte etablerer man referanse- "mål"området: kreditorreskontroens utvisende pr fristdagen. Riktignok står vi da i fare for å overse de mellomliggende kredittleveranser og -oppgjør som skjer nettopp i denne perioden, men det må vi leve med hvis bilagsmengden er stor- i hvert fall ved en ellers summarisk gjennomgang.

Dermed har vi etablert lister med mellomværender til kreditorene (typisk leverandørene og utlånerne) pr to forskjellige tidspunkter. Vi ser stort på det, og overser de reduksjoner i mellomværender som ikke fyller 20-25%-kriteriet.

De kreditorer vi står igjen med, må individuelt vurderes, og da må vi - via hovedboken - til enkeltbilagene. Vi vil da finne at de enten er (helt eller delvis) betalt eller motregnet, og får dessuten en kontroll på første og annet alternativ av § 5-5.

Før konklusjonen trekkes må man dessuten vurdere bestemmelsens "ordinær"-reservasjon. Stikkordet her er at det vil transaksjonen vanligvis være dersom betalingen skjedde ved eller like etter angitt forfallsdato¹⁶⁾.

Og endelig: Forfordeling mellom to offentlige instanser kan vi i praksis se bort fra; typisk ved at det er betalt inn (straffesanksjonert) skattetrekk mens førsteprioritetskravene blir "liggende igjen" i boet. På tross av Gamvikfisk-dommen¹⁷⁾ får man i praksis ikke (lenger) Direktoratet for arbeidstilsynet til å garantifinansiere søksmål mot kemner eller skattefogd - og det kan man vel kanskje ikke fortenke staten i...

b) § 5-7: ¹⁸⁾

Her tar vi utgangspunkt i når rettsvernet ble etablert ( dekningsl. § 5-10 ); typisk dagbokføringsdato i Løsøreregisteret. Alle de sikkerheter som således ble etablert i tremånedersperioden forut for fristdagen, er det grunn til å se på med mistenksomhet.

Vi går inn i kreditorreskontroen pr 90 dager forut for samme, og ser på hva saldiene da eventuelt var, idet dette vil kunne være den usikrede kreditten, og dermed ikke omfattet av pantet.

Dermed har vi etablert et godt grunnlag for å avkreve panthaver en nærmere forklaring - som bør være god...

7.4 Erstatningsbetingende forhold

a)

Det bostyrer i praksis vil måtte konsentrere seg om, er mulig ansvar for styremedlemmene, primært hjemlet i aksjel. § 17-1 som følge av at bedriften i lengre tid drev for kreditorenes regning. Det vises til tilsvarende problemstilling i punktene 7.2.c og 7.5.b.

"I bunnen" ligger kravet om at styremedlemmenes ansvar skal vurderes individuelt, og at det må foreligge relativt massive forsømmelser for å komme i ansvar. Applisert på vårt emne vil bostyret måtte foreta en samlet juridisk vurdering av om ansvar kan gjøres gjeldende.

Ikke så sjelden vil det kunne være slik at styret unnlot å inngi oppbud til tross for at alle varsellamper om drift for kreditorenes regning måtte ha blinket for en noenlunde aktsom person. Vi har tre høyesterettsdommer om dette - som ikke nødvendigvis er helt enkle å forene; alle inntatt i Rt. 1993 - henholdsvis s. 20 (Sjødal), s. 987 (Stiansen) og s. 1399 (Ytternes).

Essensen av rettstilstanden etter disse dommene synes, særdeles komprimert, å kunne oppsummeres slik:

-	Erstatningsansvar for tap påført selskapet kan forfølges av konkursboet
-	Erstatningskravet kan etter omstendighetene utgjøre underbalansen/summen av anmeldte krav

I praksis ser man dermed at boets påståtte krav oftest langt vil overstige styremedlemmers privatøkonomi, men også at det gjennomgående vil foreligge betydelig prosessrisiko som mindre boer ikke har økonomi til å ta. Det ligger dermed rimelig godt an til å fremforhandle forliksløsninger. Formentlig fremsettes i praksis slike krav for sjeldent av boene.

b)

Et annet og typisk eksempel på mulige erstatningskrav mot ledelsen vil være de tilfeller der det kan dokumenteres s.k. "svart" omsetning: praktiske eksempler er ikke ukjent fra restaurantbransjen, f.eks. unnlatt bokført cover charge. Relevante fremgangsmåter for å avdekke slike tilfelle blir derfor viktige hjelpemidler.

Generelt er et fornuftig sjekkpunkt å innhente kontrollopplysninger fra de viktigste leverandørene.

I restaurantbransjen for eksempel, bør man sammenholde de bokførte tall over varekjøpet, via leverandørkontoen med underbilagenes spesifikasjon av antall leverte liter øl. Konkursdebitor har et problem dersom innhentede opplysninger fra bryggeriet viser et større antall leverte liter.

Et annet bransjeeksempel husker jeg fra en renseribedrift som nok hadde vasket mere enn tøy...Vi har alle sett disse stålhengerne som de ferdigrensede klærne leveres i, og i dét tilfellet viste det seg å være et påfallende avvik mellom antall leverte slike hengere og den bokførte omsetning etter at vi hadde kunnet beregne oss frem til antall plagg salgsinntektene representerte.

Et meget praktisk kontrollmetode til å avdekke svart omsetning, baserer seg på analyse av selskapets bruttofortjeneste.

Bruttofortjenesten utgjør (alle tall må beregnes eks. m.v.a.) differansen i kroner mellom varesalg (korrigert for en akseptabel svinnprosent m.v.) og varekjøp. Bruttofortjenesten i prosent er det fremkomne tall dividert på varesalget.

Dersom innhentede bransjeopplysninger indikerer at gjennomsnittlig bruttofortjeneste i prosent for tilsvarende virksomheter ligger f.eks. i størrelsesorden ca 70 %, bør bostyret vurdere å engasjere revisjonsmessig bistand for en nærmere gjennomgang dersom den konkursrammede bedrifts tilsvarende tall avviker vesentlig fra dette; si 60 % eller mindre.

7.5 Straffbare forhold¹⁹⁾

Konkursl. § 122 a, jfr. § 120 første ledd nr. 5 og malen punkt IX.A.1 og 2, fastslår at det skal undersøkes hvorvidt skyldneren har gjort seg skyldig i straffbare forhold.²⁰⁾ Primært er det forholdet til straffelovens bestemmelser i kap. 27 som skal utredes.

I Konkursråd nr 8 s. 2 er gjengitt resultatet av Økokrims konkursteams boundersøkelser i 1991-93. Det er neppe grunn til å anta at fordelingen av de vanligste straffbare forhold har endret seg vesentlig siden den gang. Den langt hyppigste overtredelse var strfl. § 286 om regnskapsovertredelser. Bortsett fra brudd på spesiallovgivningen fulgte deretter § 283 a om drift på kreditorenes regning. Det er således naturlig å se helt kort på disse to bestemmelsene i lys av den regnskapsmessige gjennomgang som foretas:

a) Strfl. § 286 ²¹⁾

Jeg skal ikke si så meget om tolkingen av selve straffebudet, skyldkravet m.v.

Derimot påpekes at bestemmelsen gjelder generelt for overtredelse av lovbestemmelser om bokføring, avgivelse av årsregnskap og regnskapsoppbevaring, og at den inneholder et vesentlighetskrav - det er med andre ord de mer alvorlige brudd som rammes. § 286 tar sikte på såvel formelle feil (årsoppgjør er ikke utarbeidet, 10 års-oppbevaringsplikten er ikke overholdt, regnskapene er ikke ført i det hele tatt eller i hvert fall ikke for et lengre tidsrom) som realitetsfeil. Eksempler på det siste vil kunne være fiktive fakturaer, manglende avskrivninger o.a. manipulasjoner. Slike forhold er selvsagt vesentlig vanskeligere å oppdage og dokumentere, men det vises bl.a. til drøftelsen under punkt 7.2 ovenfor.

b) Strfl. § 283 a ²²⁾

Bestemmelsen rammer unnlatelse av å inngi oppbud i de mere håpløse tilfellene, og krever at insolvens dokumenteres (se punkt 7.2).

Det er kanskje særlig bestemmelsens nr 2 som er mest praktisk - det foregår drift på kreditorenes regning når bedriften klart og vedvarende går med tap. Støtte for at bedriften går med underskudd og at underbalansen øker finner man (forhåpentligvis!) allerede i § 120-innberetningen (se punkt 5 b og c) eller i hvert fall som følge av en eventuelt foretatt dypere insolvensanalyse over flere tidsperioder. Bostyret må - i etterpåklokskapens klare lys - dessuten vurdere hvorvidt det kan sies overhodet å ha vært noen realistisk utsikt til at bedriften igjen skulle kunne begynne og tjene penger. Dersom ikke faktisk foretatte relevante tiltak fra ledelsens side kan påvises er det liten grunn til å la generell optimisme være straffriende.

Bestemmelsens annet ledd behandles ikke utover å påpeke at ikke bare må eventuell noenlunde aktiv aksept være gitt fra de viktigste kreditorer både med hensyn til antall og beløp; man må også se hen til at eventuelle prioriterte kreditorer forutsetningsvis må ha gitt samtykke til fortsatt drift - hvilket de i praksis svært sjelden gjør.

7.6 Karantenebetingende forhold²³⁾

Det vises her til konkursl. § 120 første ledd nr 7, ref. malens pkt. X.

Konkursl. § 142 gir to alternative grunnlag for ileggelse av karantene:

Når det gjelder bestemmelsens nr 1 om mistanke om straffbare forhold i forbindelse med konkursen, vil det dermed være en nær sammenheng med det foregående punkt 7.5.

Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at det, foruten en beskrivelse av de mulige straffbare handlingene, må gis en redegjørelse for om de subjektive straffbarhetsvilkår kan antas å være oppfylt. Foruten signerte referater fra egne møter med de(n) mistenkte, bør man i hvert fall underbygge de faktiske forhold som leder hen til at f.eks. forsettskravet er oppfylt.

Når det endelig gjelder § 142 nr 2 om uforsvarlig forretningsførsel har jeg inntrykk av at dette alternative vilkåret sjelden benyttes alene som begrunnelse for karanteneinnstilling - det "henges gjerne på" i et bo der det også foreligger nr 1-vilkår. For en nærmere fremstilling av hva som materielt ligger i uforsvarlighets- og uskikkethetsbegrepene vises til Huser II s. 428, der det bl.a. nevnes ikke-avholdte styremøter, mangelfull regnskapsføring og kontroll samt overdrevent risikopreget virksomhet.

[Bostyrers kontroll av konkursdebitors regnskaper - ajourført 24.11.99]

Fotnoter

1. NOU 1993: 16 s. 52-53, s. 91-92 og s. 97, kfr. Ot.prp. nr. 26 (1998-99) s. 82-87 og innst. O. nr. 77 (1998-99) s. 15
2. Jeg har i liten grad henvist til litteratur. Dels fordi fremstillingen langt fra ønsker å være teoretisk anlagt, og dels fordi de juridiske standardverkene (Andenæs/Huser o.a.) i liten grad behandler overgangen fra konkret regnskapsanalyse til konkursrettslige standpunkter. I de enkelte underavsnitt har jeg imidlertid i noen grad henvist til spesialhefter, rundskriv o.a. som bostyrerne kan ha glede av. For dem som ønsker en mer omfattende innføring i økonomenes verden kan anbefales Eklund/Knutsen/Sending: "Praktisk Bedriftsøkonomi" (tidl. "Økonomi for jurister") (Ad. Notam 1997).
3. Ansvaret for eventuelle feil og utelatelser hviler utelukkende på meg. Jeg foretrekker derfor å si "ingen nevnt, ingen glemt" til tross for at jeg under arbeidet har plaget omgivelser og forbindelser som har juridisk, regnskaps- og revisjonsbakgrunn.
4. Ref. Justisdepartementets rundskriv G78/94.
5. Se § 80 første ledd, Ot.prp. nr. 26 (se s. 223-224) og § 135 annet ledd (se samme).
6. Se Ot.prp. nr. 26 s. 79-81, s. 211-212 og innst. O. nr. 77 s. 14.
7. Se Konkursråd nr. 11 s 14.
8. Eventuell disposisjon av årsresultatet er i denne sammenheng mindre interessant.
9. I (den nye) regnskapsloven må man være oppmerksom på at oppstillingen er "snudd" i f.t. tidligere år, slik:
   Eiendeler:
   Anleggsmidler
   Omløpsmidler
   Egenkapital og gjeld:
   Egenkapital
   Langsiktig gjeld
   Kortsiktig gjeld
10. Naturlig nok utgjør egenkapitalen sum eiendeler minus sum gjeld.
11. Formel: (økning, alt. reduksjon, i kr. X 100) : referanseåret; m.a.o. det eldste av de to.
12. (Egenkapitalen X 100) : Totalkapitalen (dvs. brutto aktiva).
13. Av litteratur kan det vises til:
    Økokrims skrift nr. 6 s. 67-81
    Konkursråd nr 8 s. 49 flg.
14. Se Ot.prp. nr. 26 s. 240 om § 120 nr. 6 samt innst. O. nr. 77 s. 14.
15. Huser III s. 314
16. Jfr. NOU 1972:20 s. 292
17. Rt. 1993.289
18. Litteraturhenvisning:
    Konkursråd 2 s.14, som har en god generell sjekkliste for gjennomgang av pantsettelser.
19. Generell litteratur:
    Konkursråd nr 7 og 8
    Justisdept. kommentarer i rundskriv G-78/94
    Økokrim heftene 1,2 (og 3)
    Se dessuten Ot.prp. nr. 26 s. 118 flg. og innst. O. nr. 77 s. 18 flg.
20. Se Ot.prp. nr. 26 s. 241-242.
21. Litteratur:
    Konkursråd 8 s. 3-7
    Økokrims hefte 1 s. 60-65
    Økokrims hefte 6 s. 16-21
22. Litteratur:
    Konkursråd 8 s. 10-12
    Økokrims hefte 1 s. 41-50
    Økokrims hefte 6 s. 22-28
23. Litteratur:
    OSR’s rundskriv til bostyrere av 30.10.1996
    Konkursråd nr 9