Konkursskyldnerens opplysningsplikt og bistandsplikt etter konkursloven § 101

For en rasjonell bobehandling er bobestyreren som regel avhengig av bistand fra skyldneren eller den tidligere ledelsen i det selskap som har gått konkurs. Drev konkursobjektet næringsvirksomhet, er det disse som har den nødvendige oversikt over virksomhetens kontrakter, eiendeler, forpliktelser, arkiver og regnskaper. Reglene om bistandsplikten slike personer har overfor konkursboet er derfor sentrale i praktisk konkursrett. På denne bakgrunn har Konkursrådet funnet det nyttig å utgi denne publikasjonen.

Manuskriptet er en del av en studentavhandling om et selvvalgt emne innlevert til femte avdeling ved Universitetet i Oslo våren 1997. Det er skrevet av Thorbjørn Klundseter (født 1968, cand. jur. våren 1997). Klundseter arbeider i dag ved domstolavdelingen i Justisdepartementet. Professor dr. juris. Jo Hov har godkjent emnet og vært veileder. Manuskriptet er noe endret før publisering i samråd med Konkursrådet. Avhandlingen står like fullt helt og holdent for Klundseters regning og innholdet har ikke vært gjenstand for behandling i Konkursrådet.

1. INNLEDNING

1.1. PRESENTASJON AV EMNET

Hovedemnet for denne avhandlingen er rettsreglene om skyldnerens plikter etter kkl § 101 . Bestemmelsen pålegger skyldneren "... å gi skifteretten, bobestyrer, bostyret og revisor alle opplysninger om sine økonomiske forhold og om sin forretningsførsel før og under konkursen.", jf første ledd første punktum. Videre har skyldneren plikt til å "... hjelpe til med å fremskaffe korrespondanse, regnskapsbilag og andre dokumenter av betydning for bobehandlingen, og for øvrig yte nødvendig bistand for å sikre boets eiendeler og fastslå omfanget av dets forpliktelser.", jf første ledd andre punktum.

Fremstillingen tar først og fremst sikte på å gjøre rede for det nærmere innhold i skyldnerens plikter etter kkl § 101, med særlig vekt på skyldnerens plikt til å bidra med opplysninger. Selv om bestemmelsen tilsynelatende er klar nok, reiser den atskillige tolkningsproblemer. Grunnen er at konkursbobehandling reguleres av konkurslovens særlige regler, hvor de generelle sivilprosessuelle regler etter tvistemålsloven får begrenset anvendelse. Det følger av kkl § 149 første ledd første punktum at de fleste deler av tvistemålsloven "... får tilsvarende anvendelse så langt de passer og ikke annet er bestemt." Det betyr at hvis konkursloven har bestemmelser som regulerer forholdet, skal disse anvendes selv om tvistemålsloven har bestemmelser om det samme. Er bestemmelsene innholdsmessig like, byr ikke dette på noen problemer. Er det derimot forskjell mellom bestemmelsene, følger det av kkl § 149 første ledd første punktum at når "... ikke annet er bestemt.", vil konkurslovens spesialbestemmelser gå foran. Det gis altså anvisning på en lex specialis-tolkning. I de tilfeller hvor konkursloven ikke har bestemmelser som regulerer forholdet, følger det av kkl § 149 første ledd første punktum at man faller tilbake på tvistemålslovens generelle bestemmelser. Konkursloven § 149 første ledd første punktum inneholder imidlertid en reservasjon for de tilfeller der man anvender de generelle prosessregler i konkurs: De generelle regler kommer bare til anvendelse "... så langt de passer...". Det er grunn til å troat det med dette gis anvisning på at man kan tolke og anvende tvistemålsloven i tråd med konkurslovens formål. Eller sagt på en annen måte, tvistemålsloven vil under konkursen komme til anvendelse i en form tilpasset konkurssituasjonen.

Et annet problemstilling som bør avklares, er at kkl § 149 etter paragrafens overskrift, tilsynelatende bare gjelder skifterettens saksbehandling. Det kan virke som at den del av bobehandlingen som skjer utenfor skifteretten, ikke omfattes av henvisningen til tvistemålsloven. Skifterettene har ikke særlig befatning med konkursboenes behandling etter at konkurs er åpnet, og første skiftesamling er avholdt. Det må derfor avklares i hvilken grad tvistemålsloven kommer til anvendelse også på bobestyrerens arbeid.

Tolkningsproblemer oppstår særlig hvor man skal trekke grensen for skyldnerens plikt til å bistå bobehandlingen enten med opplysninger, eller hjelp på annen måte. Grunnen er at konkursloven ikke inneholder noen uttrykkelige regler om slike grenser. Det gjør derimot tvistemålsloven §§ 204 flg. Det blir derfor sentralt for oppgaven å avklare om disse reglene kommer til anvendelse, eventuelt i en form tilpasset konkurssituasjonen.

Når en skal bestemme omfanget av skyldnerens plikt til å forklare seg for boets organer, vil konkursens formål være en vesentlig tolkningsfaktor. Tradisjonelt har det økonomiske, vært det sentrale formålet for konkursbobehandling: Man skulle fordele den netto som generaleksekusjonen innbrakte, på kreditorene etter en nærmere fastsatt prioritetsordning. Dette hensynet kommer til uttrykk i kkl § 85 som angir bobestyrerens plikter. Det er imidlertid andre hensyn som i den senere tid, har kommet mer i forgrunnen. Offentlige myndigheter benytter konkursinstituttet for å ivareta det man kan kalle offentligrettslige hensyn. Herunder hører blant annet bekjempelse av økonomisk kriminalitet, og da særlig konkurskriminalitet. Grunnen til at jeg vil trekke inn de offentligrettslige hensyn ved bobehandlingen, er at både tvistemålsloven og ikke minst straffeprosessloven, har regler som beskytter individer mot å bidra til sin egen straffeforfølgning. Etter min oppfatning, kan man ikke ta stilling til skyldnerens opplysnings- og bistandsplikter uten å undersøke om, eventuelt i hvilken grad, dette kan begrense pliktene som følger av konkursloven. Formålet med konkursbobehandlingen, vil jeg komme tilbake til under 2 nedenfor, mens jeg vil behandle skyldnerens plikter, og eventuelle begrensninger i denne, under punkt 4.

Jeg mener videre at det må avklares hvilken prosessuell stilling skyldneren har under konkursen. Reglene i tvml §§ 204 flg gjelder etter sin ordlyd, bare for vitner. Spørsmålet blir om den prosessuelle stillingen skyldneren har under konkursen, får betydning for om han kan påberope seg de begrensninger som gjelder for vitners forklaringsplikt. Det er ikke bare den personlige skyldners stilling som må undersøkes; ved konkurs i selskapsforhold,må det avklares hvem som representerer selskapet overfor konkursboet. Dette vil jeg behandle under punkt 3.

Det er ikke alltid at skyldneren er villig til å etterleve de plikter konkursloven pålegger ham. Derfor har kkl § 105 til dels sterke virkemidler som kan benyttes mot den lite samarbeidsvillige skyldner. Ett av disse virkemidlene, er at skyldneren kan holdes i fengslig forvaring. Dette er ikke straff, men sivil arrest for å forhindre at boet lider under skyldnerens manglende vilje til samarbeid. Jeg vil i avhandlingens punkt 5, se nærmere på tvangsmidlenesom kan benyttes mot skyldneren, eller dennes representanter hvis skyldneren er et selskap. Jeg vil også se nærmere på de krav som må stilles til bruken av disse tvangsmidlene, dels etter våre internrettslige rettssikkerhetsgarantier, dels etter internasjonale forpliktelser om menneskerettigheter (hovedsakelig EMK).

1.2. HISTORIKK

Konkurslovens regler om skyldnerens plikt til å gi sitt konkursbo opplysninger, samt plikt til å bistå under konkursbehandlingen, er ikke nye. Den gamle konkursloven av 1863, inneholdt tilsvarende regler, men disse var spredt på forskjellige steder i loven, og var dessuten mer kasuistisk utformet.

Det fremgår av Konkurslovutvalgets innstilling, NOU 1972:20 s 6 og 172, samt Justisdepartementets rundskriv G- 143/85 s 6, at man ved den nye loven, ikke tok sikte på endring av reglenes innhold, men bare en modernisering.

Det var kkl 1863 §§ 25 og 35 som var de sentrale bestemmelser om skyldnerens opplysnings- og bistandsplikter under konkursen. Konkursloven 1863 § 25 første ledd i f bestemte at bobestyreren "... av skyldneren kunne fordre alle de opplysninger og all den hjelp som denne er i stand til å yde". Denne bestemmelse måtte leses i sammenheng med kkl 1863 § 35, som påla skyldneren å svare på spørsmål som ble forelagt ham på skiftesamlingen. Konkursloven 1863 § 34 gav hjemmel for bruk av tvangsmidler mot skyldneren hvis han viste seg "... uvillig til at gaa til haande med Oplysninger, ...". Plikten etter den gamle lov synes med andre ord å ha favnet meget vidt, slik som også dagens kkl § 101 første ledd gjør. Men i motsetning til dagens bestemmelse kunne ikke borevisor kreve opplysninger av skyldneren direkte. Han måtte enten gå via bobestyreren som kunne stille skyldneren spørsmål, eller skifteretten, for etter kkl 1863 hadde skyldneren utenfor skiftesamling, bare plikt til å svare på de spørsmål bostyret eller skifteretten stilte ham, kkl 1863 § 35.

Plikten til å forklare seg for de øvrige boorganene foruten bobestyreren, var begrenset til skiftesamlingene, jf Huser 2 s 193 note 30. Dette var en lite effektiv ordning, som ble endret ved den nye loven. Kreditorer må imidlertid fremdeles nøye seg med å stille spørsmål til skyldneren under skiftesamlingen.

Konkursloven 1863 § 6 andre ledd i f, må også nevnes. Regelen bestemte at skyldneren, når hans bo var tatt under konkursbehandling uten hans egen begjæring, snarest mulig pliktet å gi skifteretten en fortegnelse lik den som skulle følge med om han hadde begjært oppbud. Denne fortegnelsen skulle blant annet inneholde balanseregnskap, saldolister, kreditorlister m v, jf kkl 1863 § 6 andre ledd første punktum, som er tilsvarende regelen i kkl 1984 § 66 andre ledd. Konkursloven 1984 inneholder imidlertid ikke noen regel tilsvarende kkl 1863 § 6 andre ledd i f, men det er likevel grunn til å anta at noe tilsvarende kan utledes av kkl 1984 § 101 første ledd.

Konkurslovutvalget uttalte at "I første rekke vil det her bli tale om de opplysninger som er nevnt i U § 63.2." Konkurslovutvalgets § 63 tilsvarer dagens kkl § 66, og i andre ledd bestemmes det at skyldneren, ved oppbudsbegjæringen, skal legge ved fortegnelse lik den som ble krevet etter kkl 1863 § 6.

Heller ikke reglene om bruk av tvangsmidler mot skyldnerens pliktbrudd, er nye i Konkursloven 1984. Etter kkl 1863 § 34 var det bare sivil arrest som kunne brukes. Det ble imidlertid i praksis benyttet mildere former for tvang. Regleneble forandret i større grad ved den nye loven, enn pliktreglene ble. Dette ble først og fremst begrunnet i rettssikkerhetsgarantier (NOU 1972:20 s 176).

1.3. KILDER

1.3.1. Rettskilder

1.3.1.1. Lover
Hovedkilden for avhandlingen er lov 8 juni 1984 nr 58 om gjeldsforhandling og konkurs. Loven trådte i kraft 1 januar 1986 sammen med dekningsloven (lov 8 juni 1984 nr 59). Konkursloven regulerer hovedsakelig de prosessuelle spørsmål, mens dekningsloven regulerer de materielle spørsmål. Videre vil også en rekke bestemmelser i lov 13 august 1915 nr 6 om rettergangsmåten for tvistemål ( tvistemålsloven), komme til anvendelse, jf kkl § 149 første ledd første punktum. Lov 22 mai nr 25 1981, om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven), vil også kunne få betydning, ikke bare fordi den inneholder regler som dels begrenser vitners forklaringsplikt, men også fordi den begrenser siktedes plikt til å forklare seg.

Reglene i någjeldende konkursloven, bygger som nevnt, på konkursloven av 1863. Dermed vil også den gamle lov og avgjørelser i medhold av denne, kunne ha en viss rettskildemessig betydning.

1.3.1.2. Forarbeider

Konkurslovens forarbeider er omfattende. For det første har man Konkurslovutvalgets utredning i NOU 1972:20. Den omhandler reglene i både konkursloven og dekningsloven. For det andre har man Ot prp nr 50 (1980-81) og Ot prp nr 39 ( 1982-83). Innst O nr 56 (1983-84), Forh O (1983-84) s 550-626 og Forh L (1983-84) s 62-63, kan også nevnes. Det er særlig NOU 1972:20, Ot prp nr 50 og Ot prp nr 39, som er av interesse. Konkursloven ble endret ved lov 3. september 1999 nr. 72. Forarbeidene til lovendringen er NOU 1993: 16, Ot. prp. nr. 26 (1998-99) og Innst. O. nr. 77 (1998-99).

1.3.1.3. Etterarbeider

Etterarbeider kan ha rettskildemessig betydning ved at de dels bidrar til å klargjøre hva som først var meningen med loven, dels kan etterfølgende standpunkter bli tillagt selvstendig betydning. En tredje betydning er at etterarbeidene kan tjene til støtte for at rettsoppfatninger er endret etter at loven ble gitt (Eckhoff s 81-82). Forarbeidene til lov 3. september 1999 nr. 72 er eksempler på etterarbeider. Etterkontrollutvalget gir i NOU 1993: 16 dels forslag til nye regler på bakgrunn av hvordan nåværende regler er blitt forstått og praktisert, dels klargjøres forståelsen av en del andre regler i konkurslovgivningen. På denne måten vil Etterkontrollutvalgets utredningsarbeid, få betydning for praktiseringen av regler i konkursloven som ikke ble endret ved endringsloven.

Dette gjelder i særlig grad vektleggingen av de offentligrettslige hensynene i konkursbobehandlingen, ettersom disse ikke var så sterkt fremtredende i lovens forarbeider (se 2 nedenfor).

1.3.2. Litteratur

Problemstillinger omkring de prosessuelle regler i konkurs, er først og fremst behandlet hos Sjur Brækhus, Omsetning og kreditt 1. Her tas problemene knyttet til skyldnerens forklaringsplikt, opp i relativt storbredde. Av annen litteratur som omhandler den någjeldende konkursloven er det særlig Kristian Huser, Gjeldsforhandling og konkurs Bind 2, som berører problemene.

Brækhus og Huser representerer ulike oppfatninger når det gjelder omfanget av skyldnerens opplysningsplikt. Denne uenigheten kommer jeg tilbake til.

Litteratur som omhandler den gamle konkursloven, kan fremdeles være av interesse for forståelsen av dagens regler. Av eldre litteratur er det særlig Francis Hagerup, Konkurs og akkordforhandling fjerde utgave ved P I Paulsen (1932), som er av betydning. Videre kan Stian Bech, Konkurslovgivningen med kommentarer og domsuddrag (1928), nevnes.

Av litteratur som omhandler tvistemålslovens regler, har jeg først og fremst benyttet Jo Hov, Rettergang i sivile saker (1994), samt Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer bind I og II (1990).

1.3.3. Rettspraksis

Høyesteretts avgjørelser av tolkningsspørsmål, og deres uttrykk for rettsregler, er den rettskildefaktor med høyest vekt. Dette innebærer at underordnede domstoler, og rettsanvendere ellers, vil rette seg etter Høyesteretts forståelse av loven (Eckhoff s 136), noe som selvfølgelig også gjelder i konkurs. Men det finnes imidlertid ikke mange avgjørelser fra Høyesterett som berører problemstillingene jeg skal ta opp i denne avhandlingen. Den praksis som foreligger, skriver seg dessuten hovedsakelig tilbake til konkursloven av 1863. Praksis etter loven av 1863 har, etter min mening, likevel betydning som rettskildefaktor. Begrunnelsen er at någjeldende lov i stor grad bygger videre på reglene fra loven av 1863 (se 1.2 ovenfor).

Lagmannsrettenes og herreds- og byrettenes praksis har normalt mindre betydning som rettskildefaktor, enn Høyesteretts praksis. Men når det gjelder anvendelse av spesialreglene etter konkursloven, kan man spørre segom ikke dette synet må modifiseres. Skifterettens avgjørelser blir sjelden påanket, eller påkjært videre. Det er dessuten kun et fåtall saker som går helt til Høyesterett. Dermed vil underrettenes praktisering av reglene, i mange tilfeller bli bestemmende for rettstilstanden. Det er klart at underordnede domstolers praksis aldri kan få samme autoritet som Høyesteretts praksis. Dette skyldes blant annet at det er mer tilfeldig hva som blir gjort kjent av de underordnede domstolers praksis (Eckhoff s 136). Men det er til en viss grad tale om spesialdomstolers anvendelse av spesialregler. Dette gjelder i størst grad for Oslo skifteretts vedkommende, som er landets eneste rene skifterettsembete, men vil også gjelde for skifterettspraksisen ellers, iallfall for de større rettskretsene. Så lenge det følges en noenlunde ensartet praksis, vil skifterettspraksisen ha en faktisk betydning som rettskilde, selv om den somunderrettspraksis kanskje ikke formelt sett, er anerkjent som rettskildefaktor av betydning.

Et annet moment er at Konkursrådet har til oppgave å gjøre skifterettenes praktisering av konkurslovens prosessuelle regler mer ensartet. Dette er, etter min mening, med på å øke betydningen av skifterettenes praksis som rettskildefaktor. Se nedenfor under punkt 1.3.4

1.3.4. Andre rettskilder

Konkursrådet er oppnevnt av Justisdepartementet etter forslag fra Etterkontrollutvalget (NOU 1993:16 s 78-82). Det er et rådgivende organ for Justisdepartementet, men har også en rekke andre funksjoner som,etter min mening, gjør at det rent faktisk får en rettskildemessig betydning.

Konkursrådet er satt sammen av åtte medlemmer fra ulike organer som har befatning med konkursbobehandling. Representert i rådet er domstolene, advokater, revisorer, skatte- og avgiftsmyndigheter, påtalemyndigheten og Justisdepartementet. Rådet, den gang med syv medlemmer, ble oppnevnt av Justisdepartementet 22 april 1994, for en prøveperiode på to år. Konkursrådet ble reoppnevnt, og utvidet med ett medlem, 20 juni 1996 for en ny periode på to år.

Konkursrådets mandat, fastsatt samme dato som oppnevnelsen, gir det en rådgivende og veiledende funksjon, se Konkursråd nr 1 - 1994 s 1-2. Det har til oppgave å arbeide for en effektiv, praktisk og resultatorientert konkursbehandling innenfor de gjeldende lover og forskrifter. Det skal videre arbeide for en harmonisering av praksis i de forskjellige landsdeler. Konkursrådet skal også avgi prinsipputtalelser vedrørende praktisk bobehandling.

Den rettskildemessige betydningen av Konkursrådet, er at man har et organ som avgir anbefalinger og uttalelser på et praktisk, prosessuelt plan. Konkursrådets uttalelser retter seg i første rekke til dem som driver med, eller på annen måte har befatning med praktisk bobehandling; domstolene, advokater, revisorer, innfordringsmyndigheter og påtalemyndigheten. I den grad rådets anbefalinger blir fulgt, vil man få en ensartet praktisering av konkurslovens regler i underinstansene.

2. HVA ER FORMÅLET MED KONKURSBOBEHANDLINGEN?

2.1. UTGANGSPUNKT

Formålet med konkursbobehandling har, som nevnt, tradisjonelt vært å realisere skyldnerens aktiva, og fordele den netto dette innbrakte på kreditorene. Det er hovedsakelig de økonomiske forhold som har vært fremtredende. Slik er det også etter dagens konkurslov som i stor grad bygger på konkursloven av 1863. Konkursloven § 85 første ledd nr 1 - 4, bygger helt klart på slike økonomiske hensyn. Bestemmelsen har sin parallell i kkl 1863 § 24.

Det er naturlig at konkursloven har slikt økonomisk formål. Den bygger på en forutsetning om at fordringshavere skal kunne ta dekning i hele skyldnerens beslagbare formue, for å få dekning for sine krav.

En annen sak, er at formålet ikke helt holder stikk. Fra Oslo skifterett opplyses det at det bare utdeles dividende til uprioriterte krav i ca. 5% av boene (det synes riktignok å være en tendens til at andelen øker). Det er grunn til å tro at dette tallet varierer en del rundt om i landet, jf rapport i Konkursråd nr 4 - november 1995.

Konkursloven inneholder imidlertid bestemmelser som skal ivareta andre hensyn enn det å skaffe kreditorene dekning. Konkursbobehandling har samfunnsmessige sider som bostyret plikter å ivareta. Dette fremgår klart i kkl § 85 første ledd andre punktum, jf § 88 første ledd andre punktum, jf § 119 andre ledd tredje punktum. Dessuten fremgår det av § 120 første ledd nr 5, hvor bostyret i sin innberetning til skifteretten, skal opplyse om det antas at skyldneren har gjort seg skyldig i straffbare forhold. Hvis det kan være grunn til straffeforfølgning av skyldneren, skal innberetningen sendes til påtalemyndigheten, jf kkl. § 122a første ledd. I innstillingsboer,jf kkl § 135, er det en prioritert oppgave å granske det strafferettslige så langt det er mulig innenfor rammen av sikkerhetsstillelsen, eller så langt det er hensiktsmessig. Det følger videre av kkl § 120 første ledd nr 7, at bobestyreren skal innberette forhold som kvalifiserer til konkurskarantene, til skifteretten. I de fleste tilfeller vil arbeidet med oppgavene etter kkl § 120 nr 5 og 7, være sammenfallende. Etter kkl. § 120 første ledd nr. 6 skal bostyrerens innberetning også inneholde opplysning om hvorvidt det antas å foreligge forhold som kan gi grunnlag for sanksjoner fra Kredittilsynet overfor skyldnerens revisor etter revisorloven §§ 9-1 og 9-2.

De offentligrettslige hensyn er stadig kommet mer i forgrunnen. Dette henger sammen med det store antall innstillingsboer. Det er rett og slett intet til fordeling, fordi boene er tomme. Grunnen til det store antall innstillingsboer, ser man lett når man sammenligner de anmeldte fordringer i et konkursbo med de frie aktivaene.

ØKOKRIM hadde i perioden 1 oktober 1991 til 1 oktober 1993, to konkursteam som bisto lokale politikammere med etterforskning av konkurssaker. I alt ble det etterforsket 1286 saker. I disse boene var det anmeldt fordringer for drøyt 4,7 milliarder kroner, mens det var frie aktiva for 128 millioner. Kilde: ØKOKRIMS skriftserie nr 6.

Den viktigste årsak til at det er betydelig underdekning i konkursboene, er likevel panteloven av 1980 og utviklingen i praksis etter denne loven. 1980-loven kodifiserte ikke bare de ulovfestede regler som hadde dannet seg i rettspraksis etter den gamle pantelov av 1857, dens formål var en reform av de materielle regler i panteretten, jf Ot prp nr 39 (1977-78).

Ved loven av 1980 ble det innført tilnærmet ubegrenset adgang til pantsettelse. Varelager og driftsløsøre kan nå pantsettes jf panteloven § 3-4 og § 3-11. Dessuten kunne en etter panteloven § 4-10 slik Høyesterett tolket bestemmelsene i Rt 1987 s 35 og Rt 1987 s 984, pantsette utestående fordringer en-bloc (factoringpant). Videre ble det gitt regler om salgspant panteloven § 3-14 . Disse reglene medførte ikke drastiske endringer i pantsettelsesadgangen, da de hovedsakelig var kodifisering av tidligere ulovfestet rett.

Etter dette synes kreditorenes interesse i konkursbobehandlingen, ikke lenger å være så fremtredende som den gang konkursloven ble til (man må huske at arbeidet med den nye loven startet i 1953, og at mye har forandret seg siden den gang). Enten har kreditor pantesikkerhet for sitt krav, og holder seg på den måten mer eller mindre utenfor konkursen. Eller så har han tatt en forretningsmessig risiko, og må nøye seg med liten eller ingen dividende.

Disse betraktningene gjelder først og fremst private fordringshavere, og ikke det offentlige når det opptrer som kreditor i konkursboer. I motsetning til private, har det offentlige i mange tilfeller bedre prioritet for sitt tilgodehavende hos skyldneren.

Når det gjelder det offentliges rolle som fordringshaver, må man sondre mellom krav som har sitt utspring i privatrettslige avtaler, og krav som har sitt utspring i myndighetsutøvelse. Eksempel på det første er låneopptak i statsbanker, kommunale festeavgifter m v. Krav som har sitt utspring i offentlig myndighetsutøvelse er typisk skatte- og avgiftskrav. Det er bare disse siste som er prioriterte fordringer etter dekningsloven.

På bakgrunn av det ovenstående, kan man trygt si at den vesentligste økonomiske interesse i konkursbobehandlingen, ligger hos det offentlige, og ikke hos private kreditorer. På den annen side, antar Konkursrådet at det er "... i alle kreditorers interesse at ulovlige forhold i debitors næringsvirksomhet og ulovlig unndragelse av midler blir bekjempet bl.a. gjennom strafferettslig forfølgning.", jf Konkursråd nr 3 - august 1995 s 7.

Konkursrådet foreslår derfor at det må overveies om ikke offentligrettslige hensyn må komme klarere frem i konkursloven § 85 og § 88, jf Konkursråd nr 3 - august 1995 s 15. Slik reglene er utformet i dag, kommer de offentligrettslige hensyn til konkursbobehandlingen, bare til uttrykk i kkl § 120 nr 5-7 og § 135.

Det følger også av kkl. § 85 om bostyrerens oppgaver, at bostyreren skal gi opplysninger som nevnt i kkl. § 122a til påtalemyndigheten og Kredittilsynet, og gi melding til fylkesmannen dersom skyldnerens virksomhet antas å kunne medføre fare for forurensning som ikke er lovlig uten tillatelse etter forurensningsloven, jfr. kkl. § 85 første ledd nr. 7 og 8.

Jeg er imidlertid ikke sikker på om konkursinstituttet er det rette virkemiddel for bekjempelse av økonomisk kriminalitet, slik loven er formet nå. En sak er at konkursbobehandlingen kan avdekke forhold som påtalemyndigheten kan arbeide videre med, og er ofte en forutsetning for at straffeforfølgningen skal komme igang. Men det å benytte konkursbobehandlingen som et ledd i bekjempelsen av økonomisk kriminalitet, reiser etter min mening prinsipielle spørsmål. Særlig viktig er det å avklare hvor grensene går mellom bobestyrers undersøkelser og påtalemyndighetens etterforskning. Ved lov 3. september 1999 nr. 72 ble det vedtatt lovendringer som tar sikte på å forbedre kommunikasjonen mellom bostyreren og påtalemyndigheten.

2.2. DE OFFENTLIGRETTSLIGE HENSYN

Jeg vil gå nærmere inn på det jeg velger å kalle offentligrettslige hensyn. Grunnen er at de stadig gjør seg mer gjeldende i bobehandlingen, slik at det må undersøkes om dette kan få noen betydning for skyldnerens plikter etter kkl § 101 .

2.2.1. Det offentliges befatning med konkursbobehandlingen

Ut over det å være kreditor, har det offentlige befatning med konkursbobehandlingen når de offentligrettslige hensyn skal ivaretas. Det er særlig forfølgelse av økonomisk kriminalitet som står i forgrunnen.

Målet med å prioritere de strafferettslige hensynene ved konkursbobehandlingen, er for det første å få avdekket straffbare forhold. Dette er en forutsetning for å kunne bekjempe uønskede tilstander. For det andre er det en målsetning at det blir reagert mot straffbare forhold som avdekkes. For det tredje må reaksjonene være effektive, slik at man sender ut signal om at økonomisk kriminalitet ikke lønner seg ( Konkursråd nr 3 - august 1995 s 2).

Dette må ses i sammenheng med Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet, Finansdepartementets rundskriv G-0161 februar 1995. Det er et uttalt mål for de offentlige myndigheter å bekjempe økonomisk kriminalitet, jf planens s 10. Ett av de prioriterte områdene er konkurskriminalitet, jf planens s 17.

Det vil i denne avhandlingen, føre for langt å gi noen presis definisjon av hva som ligger i begrepet "økonomisk kriminalitet". Grunnen er at slik form for kriminalitet er mangeartet. Jeg nøyer meg derfor medå peke på at økonomisk kriminalitet ikke er begrenset til ulovlige virksomheter, men forekommer i lovlige virksomheter, eller i virksomheter som iallfall utad virker lovlige.

Det kan imidlertid være hensiktsmessig å sondre mellom lovbrudd som tar sikte på økonomisk vinning, og brudd på mer formelle regler som f eks krav til styresammensetning, jf asl. § 16-15 nr 2, ikke oppnevntrevisor, jf asl § 16-4 nr 4 og ikke innsendt regnskaper til Regnskapsregisteret i Brønnøysund, jf asl § 16-15 nr 5. De lovbrudd som faller inn under den sistnevnte gruppe, er i motsetning til førstnevnte, ikke økonomisk kriminalitet, men regelbrudd som myndighetene ønsker å reagere mot, og da ved hjelp av konkursinstituttet (se nedenfor). En annen sak er at slike lovbrudd, kan være ledd i økonomisk kriminalitet. Dette gjelder kanskje særlig brudd på plikten til å sende inn regnskaper, og plikten til å ha revisor. Ofte vil det i slike tilfeller foreligge brudd på regnskapslovgivningen i alminnelighet, noe som etter Høyesteretts mening er alvorlig, jf Rt 1996 s905, hvor en forretningsmann ble dømt til ni måneder ubetinget fengsel for til dels grove overtredelser av regnskapslovgivningen.

Et særlig problem er at kriminalitet ofte blir skjult i en konkurs, fordi det ikke finnes midler i boet til å granske slike forhold gjennom konkursbobehandlingen. Boet skal som hovedregel innstilles etter kkl § 135, hvis det ikke er midler til fortsatt bobehandling. På den måten kan skyldneren, eventuelt et selskaps ledelse spekulere i at deres virksomhet ikke blir så nøye gransket, og dermed unndra betydelige midler fra å tjene til kreditorenes dekning. Det kan i slike tilfeller bevilges penger fra de statlige garantiordninger til fortsatt bobehandling, hvis bobestyrer mener det er mistanke om at det er begått ulovlige forhold, som bør avklares nærmere, før eventuell innberetning til påtalemyndigheten skjer. På denne måten håper man å kunne komme de "svarte konkursene" til livs. De forskjellige offentlige garantiordninger er omtalt i Konkursråd nr 1 - 1994. (Se om de praktiske problemene som bobestyrerne møter på i artikkelen "Svarte konkurser: Konkursadvokatenes mareritt" i Økonomisk Rapport nr 4 1995).

Jeg vil presisere at det ikke er noen direkte sammenheng mellom konkurs og økonomisk kriminalitet. Konkursrådet poengterer dette i Konkursråd nr 3 1995 s 5. Hovedårsaken til konkurs, er svake økonomiske resultater hos skyldneren. Konkursrådet trekker frem konjunkturfølsomme virksomheter, sykdom hos innehaver og pådratt kausjonsansvar som eksempler på forhold, som ikke har med økonomisk kriminalitet å gjøre. På den annen side, er det en kjensgjerning at det i enkelte tilfeller er en sammenheng mellom konkursen og økonomisk kriminalitet, slik som nevnt ovenfor. Av ØKOKRIMS skriftserie nr. 6 fremgår det at av de 1286 sakene konkursteamene etterforsket, ble 51 % ble avgjort med påtalemessig avgjørelse (forelegg/siktelse).

Et annet offentligrettslig hensyn konkursbobehandlingen ivaretar, er det man kan kalle renovasjonsmessig avvikling av uønsket virksomhet. Tvangsavvikling av aksjeselskaper etter konkurslovens regler, jf asl § 16-15 første ledd , er en utrenskning av virksomheter som ikke følger de formelle krav, som ble nevnt ovenfor. Grunnen til at avviklingen skjer etter konkurslovens regler er dels at dette er en praktisk og effektiv avviklingsform, dels at nær sagt alle disse selskapene er insolvente, og at det er et ønske fra myndighetenes side om granskning av virksomheten og forretningsførselen i disse selskapene.

Konkurskarantene etter kkl § 142 er også en form for renovasjon - et tiltak mot uønsket forretningsførsel - et offentligrettslig hensyn som konkursbobehandlingen skal ivareta. Skifteretten kan ilegge karantene etter eget tiltak, men som oftest er det bobestyrerens granskning og dennes innstilling til skifteretten, jf kkl § 120 første ledd nr 7, som danner grunnlaget for beslutningen. Poenget med konkurskarantene, er at man setter skyldnere som enten mistenkes for straffbare forhold under konkursen, forut for konkursen, eller som ved sin forretningsførsel har vist seg uskikket til å drive næringsvirksomhet, ut av stand til å lede nye virksomheter med begrenset ansvar som kan lede til tap for kreditorer for en periode (to år).

2.2.2. De offentligrettslige oppgaver forbundet med konkursbobehandling

Det er for en stor del bostyret, først og fremst ved bobestyrer, som har plikt til å følge opp de offentligrettslige oppgavene ved bobehandlingen, herunder det å granske om det foreligger grunnlag for konkurskarantene og straffeforfølgning mot skyldneren.

Når bostyret har slike plikter, forutsetter dette at det foretas noen undersøkelser for å avdekke mulig økonomisk kriminalitet, selv om det ikke forelå mistanke om det ( Konkursråd nr 3 - august 1995 s 4 og Konkursråd nr 8 - august 1997 kap 2). Problemstillingen blir om dette får noen innvirkning på skyldnerens plikter under konkursen: Hvor langt kan det forlanges at skyldneren medvirker til en granskning med slikt formål? På et sted krysser man grensen for straffeprosessuell etterforskning, og dermed er man utenfor konkurslovens område. Dette må få betydning ikke bare for skyldnerens plikt til å medvirke under bobehandlingen, men også for hvor langt konkursboet kan tillates å gå i sin granskning.

Ved lov 3. september 1999 nr. 72 ble det innført nye regler om borevisors og bostyrets informasjons- og bistandsplikt overfor påtalemyndigheten. Etter kkl. § 122a første ledd skal bostyreren så tidlig som mulig gi opplysninger til påtalemyndigheten dersom det antas å foreligge forhold som nevnt i kkl. § 120 første ledd nr. 5, og til Kredittilsynet dersom det antas å foreligge forhold som nevnt i kkl. § 120 første ledd nr. 6. I kkl. § 122a andre og tredje ledd er det gitt regler om bistandsplikt for bostyreren og borevisor overfor påtalemyndigheten og Kredittilsynet. Bakgrunnen for reglene i § 122a er at bedre kommunikasjon mellom bostyrer og påtalemyndigheten kan innebære et bidrag til bekjempelsen av konkurskriminalitet. Ved endringsloven ble bostyrerens innberetningsplikt om straffbare forhold etter kkl. § 120 første ledd nr. 5, utvidet. Innberetningsplikten gjelder nå straffbare forhold generelt i forbindelse med næringsvirksomheten, ikke bare forhold som rammes av straffeloven §§ 281 til 286 jfr. § 288.

Skyldnerens opplysningsplikt gjelder i utgangspunktet boets verdier og dets forpliktelser. Men i mange tilfeller vil de forklaringer som avkreves skyldneren, ofte gjelde forhold som kan medføre straffansvar for ham. Skyldneren har plikt til å forklare seg om sin forretningsførsel og sine regnskaper etter kkl § 101 . Ofte vil staten ha udekket krav på merverdiavgift mot skyldneren. Merverdiavgiftsunndragelse kan undertiden være straffbart, jf mva-loven § 72, jf strl § 270 og § 271. Likevel må en anta at skyldneren, til tross for at han kan straffes etter disse bestemmelsene, må forklare seg om merverdiavgiftsforpliktelsen. Men det er nødt til å gå en grense et eller annet sted. Tilsvarende blir det ved skyldnerens forklaringer om boets verdier. Han har i utgangspunktet plikt til å forklare seg om de aktiver som finnes i boet. Dette gjelder ikke bare de som bobestyreren kommer over ved registreringen av boet, men også verdier som han kan tenkes å ha gjemt unna. Men også her må det gå en grense. Grensen for hva man kan tilplikte skyldneren av samarbeid her, er vanskelig å trekke. Det vil være vanskelig i praksis å trekke noengrense ettersom forklaring om et forhold nettopp kan være av betydning både sivilrettslig og strafferettslig.

Når man skal trekke grensen for hvor omfattende undersøkelser boet skal tilpliktes å gjøre, og hvor mye skyldneren skal medvirke hertil, må man ikke tape av syne at man prinsipalt har med sivilrettslig gjeldsforfølgning å gjøre. Påtalemyndighetens arbeid er av strafferettslig/straffeprosessuell art, og reguleres av straffeprosesslovens regler. Å skaffe dekning til kreditorene, er bakgrunnen for skyldnerens opplysningsplikt. Avdekkingen av straffbare forhold, blir egentlig bare et biprodukt av dette. Dette må være retningsgivende for hvor langt boet kan gå i granskningen, og i samarbeidet med politiet og påtalemyndigheten. Grunnen til at jeg sier dette, er at Konkursrådet går inn for at det i visse tilfeller kan være "... hensiktsmessig å avtale en arbeidsdeling mellom bobestyreren og politiet.", ( Konkursråd nr 3 - august 1995 s 16). Det er, slik jeg ser det, ingen ting i veien for at politiet benytter seg av materiale som bobestyrer utarbeider i forbindelse med det ordinære bobestyrerarbeidet. Det er heller ikke noe i veien for at politiet henvender seg til bobestyrer, eller borevisor med forespørsler om konkrete opplysninger. Det må derimot trekkes en grense slik at politiet og påtalemyndigheten, som må forholde seg til straffeprosessloven og påtaleinstruksen i sitt etterforskningsarbeid, ikke kan omgå disse reglene ved å benytte boets organer som et slags etterforskningsinstrument til å operere utenfor straffeprosesslovgivningens regler.

NOU 1972:20 s 211 forutsetter helt klart at det er påtalemyndighetens oppgave å foreta de nødvendige undersøkelser av om det foreligger overtredelse av bestemmelsene om forbrytelser i gjeldsforhold. Dette må være et udiskutabelt utgangspunkt. Men ettersom konkursbobehandling er et tjenlig og effektivt middel for å avdekke økonomisk kriminalitet - og ofte en forutsetning for at etterforskning skal komme igang - må det være adgang for boet til å gjøre visse undersøkelser omkring slike forhold. Dessuten vil i mange tilfeller boets søking etter beslagbare aktiver, avdekke straffbare forhold uten at dette prioriteres på noen måte. Etterkontrollutvalget gir uttrykk for at "... bobestyreren i første rekke skal rapportere om mulige straffbare forhold som avdekkes i forbindelse med det ordinære bostyrerarbeidet.", jf NOU 1993:16 s 78 (min understrekning).

Grunnen til å ta opp dette problemet, er at det for å skaffe fordringshaverne dekning, er hensyn som taler for at skyldneren pålegges omfattende opplysningsplikt overfor konkursboet. Videre er det hensyn som taler forat bostyret skal ha omfattende opplysningsplikt overfor påtalemyndigheten, eller kanskje til og med samarbeidsplikt, for å bekjempe økonomisk kriminalitet. Men dette reiser et ikke ubetydelig problem, for til syvende og sist vil dette kunne bety en uthuling av det vern en siktet/mistenkt har i straffeprosessloven. Den som er siktet for straffbart forhold, har ikke forklaringsplikt, hverken for politiet eller retten, jf strpl § 230 og § 90. Den siktede kan, i motsetning til vitner, eller for den saks skyld konkursskyldneren, ikke holdes til ansvar om han nekter å forklare seg, eller om han forklarer seg falsk ( strl § 167 ). Regelen kan begrunnes i at den siktede ikke skal tvinges til å bidra med opplysninger som kan føre til domfellelse av ham selv. Dette er en meget grunnleggende rettssikkerhetsgaranti, og det vern som strpl § 90 og § 230 gir, står i fare forsåvidt gjelder skyldnerens plikt til å gi konkursboet opplysninger.

I det mest ekstreme tilfelle kan man tenke seg at det på bakgrunn av anmeldelse fra bostyret, er innledet straffeprosessuell etterforskning mot skyldneren mens bobehandlingen ennå pågår. Hvis denne strander, kan det være lett for politiet å rette en henvendelse til bobestyrer om ikke han kan forsøke å fiske ut opplysninger som politiet, etter alminnelige etterforskningsmetoder, og straffeprosesslovgivningen, ikke klarer å få ut. Hvis skyldneren ikke gir disse opplysningene, kan det tenkes at bobestyreren fremmer en begjæring om bevisopptak etter kkl § 149 tredje ledd. Hvis dette skjer for å skaffe påtalemyndigheten opplysninger, er dette klart istrid med formålet med bestemmelsen i kkl § 149 tredje ledd (se Ot prp nr 50 s 128-129, og 4.4.2.3 nedenfor). Er skyldneren lite samarbeidsvillig under bevisopptaket, eller vanskelig å få tak i, kan det tenkes at bobestyrer begjærer skifterettens kjennelse for pågripelse og fremstilling av skyldneren etter kkl § 105 . Hvis skyldneren fremdeles er lite villig til å komme med opplysninger, kan det tenkes at han kan fengsles etter kkl § 105 . Blir han fengslet etter dennebestemmelsen, har politiet et tvangsmiddel til sin disposisjon som ikke faller inn under de regler som politiet skal operere etter. Selv om fengslig forvaring etter kkl § 105 har visse likhetstrekk med varetektsfengsling, er det ikke grunnlag for sammenligning her. Grunnen er, som jeg kommer tilbake til, at fengsling etter kkl § 105 skal forhindre pliktbrudd som vil føre til ulempe for boet (tvangsmidlet står til konkursboets disposisjon, ikke til politiets). I eksemplet vil det være brudd på samarbeidsplikten. Dette pliktbruddet består frem til skyldneren velger å samarbeide. Sagt med andre ord, vil påtalemyndigheten indirekte ha tvangsmiddel til disposisjon for å fremtvinge opplysninger skyldneren som siktet/mistenkt ikke har plikt til å gi påtalemyndigheten. Dette vil være meget betenkelig rettsikkerhetsmessig sett, og klart i strid med EMK Art 5 nr 1 bokstav b.

Når det gjelder bobestyrers granskning, og grensen mot den straffeprosessuelle etterforskning, har Justisdepartementet uttalt: "Konkursbehandlingens karakter av sivil kreditorforfølgning er ikke til hinder for formålstjenlige former for samarbeid med påtalemyndigheten, ...", jf Ot prp nr 50 (1980 - 81) s 56. Videre mente departementet tydeligvis at grensen ikke måtte trekkes for snevert. På samme side i Ot prp nr 50 fortsetter departementet: "... selv om man ikke direkte kan peke konkret på noen nytteeffekt for det enkelte bo, bør påtalemyndigheten få dra nytte av det kjennskap bostyret mv har fått til boet og skyldnerens forhold.". Men jeg mener det er langt fra dette, til at bobestyrer skal innlede et tett samarbeid med politiet og påtalemyndigheten. En ting er at påtalemyndigheten benytter seg av det bobestyrer har kommet frem til i sitt ordinære bobestyreroppdrag. Dette er i mange tilfeller en forutsetning for at etterforskningen skal komme igang. Og jeg mener heller ikke at politiet skal måtte gjøre arbeid som bobestyreren allerede har gjort for boet i form av ordinært bobestyrerarbeid. Men det er noe helt annet hvis bobestyrer blir et ledd i politiets etterforskningsapparat.

3. SKYLDNERENS PROSESSUELLE STILLING

3.1. ER SKYLDNEREN PART ELLER VITNE?
Konkursloven sier ikke på noe sted hvilke prosessuell stilling skyldneren har under konkursen. Jeg mener at det er av betydning å få avklart hvilken stilling skyldneren har. Grunnen til det er å få avklartom tvistemålslovens regler som fritar vitner fra forklaringsplikt, gjelder for skyldneren. Men det er også viktig å få avklart forholdet til bobestyreren. Som nevnt under punkt 1.1 ovenfor, må en ta stilling til om tvistemålslovens regler overhodet kommer til anvendelse på skyldneren samtaler med bobestyrer.

Eldre teori har lagt til grunn at skyldneren er part under konkursbobehandlingen. Hagerup mener at : "Konkursen er, (...) en retsforfølgning; og under denne er konkursskyldneren part", (Hagerup s 16). Men det er flere grunner som taler for dette synet. Skyldneren har anledning til å benytte rettsmidler overfor skifterettens beslutninger; han kan med de begrensninger som følger av kkl § 82 påkjære skifterettens avgjørelser. Dette er en rettighet han har som part. Skyldneren har ikke bare plikt, men også rett til å være til stede på skiftesamlingen, jf kkl § 103 . Han har også rett til å uttale seg ut over det som følger av hans plikt til å gi forklaring, noe som følger av hans stilling som part. Skyldneren behøver imidlertid ikke møte til skiftesamlinger hvis han får tillatelse av bobestyrer til å være fraværende, jf kkl § 103 . Men om bobestyrer meddeler skyldneren at han ikke behøver å møte til skiftesamlingen, har han likevel i kraft av sin partsstilling, rett til å møte. Skyldneren kan videre tilpliktes å være til stede ved registrering av konkursboet, jf kkl § 80 tredje ledd. Plikten til å være tilstede under registreringen forutsetter at skyldneren får pålegg om dette av bobestyrer eller skifteretten, men skal man få fullstendig oversikt over boets eiendeler må skyldneren være til stede. Skulle bobestyrer mot formodning mene at skyldneren ikke behøver å være til stede under registreringen, må skyldneren kunne kreve å være det. Også dette må følge av skyldnerens stilling som part. Skyldneren er derimot ikke tillagt innflytelse på selve boets forvaltning og realisasjon. Skyldneren kan heller ikke kreve at det skal avholdes skiftesamling (Hagerup s. 165). Det gjelder selv om han formelt sett, er eier av bomassen.

Nyere teori synes å legge opp til et mer nyansert syn på om skyldneren er part eller vitne under konkursen. Huser skriver at tvml § 208 "gjelder også for debitor når han forklarer seg som vitne - i eller utenfor rettsmøte." (Huser 2 s 200). Brækhus skriver at "Når skifterett og bostyre forlanger at debitor skal gi opplysninger om sine økonomiske forhold, må han derfor kunne gjøre gjeldende at han i så fall forklarer seg som vidne, undergitt de almindelige regler om vidneplikt.". Dette tyder på at skyldneren har status som vitne, ikke part.

Et annet moment som taler for at skyldneren har vitnestatus under konkursbobehandlingen, er at tvml § 117 nr 2. Bestemmelsen sier at reglene om vitner i tvistemålsloven kap 15, helt ut kommer til anvendelse "paa konkursskyldneren i saker som angaar konkursmassen, naar han ikke er part." Saker som angår konkursmassen som skyldneren ikke er part i, er f eks omstøtelsessøksmål mot tredjemann eller erstatningssøksmål som reises mot boetsom følge av fortsatt forretningsdrift ( kkl § 119 ). Grunnen til at bestemmelsen er tatt inn i tvistemålsloven, var tvil om skyldnerens stilling i slike saker. Utfallet av f eks et erstatningskrav mot boet ved fortsatt drift, er bindende for skyldneren fordi han er eier av bomassen, og således personlig ansvarlig for de krav som ikke dekkes under konkursen. Til tross for at avgjørelser i slike saker er bindende for skyldneren, er han ikke part i saker som kun er reist av eller mot boet. Forklaringer skyldneren eventuelt avkreves i slike sammenhenger, avgis derfor som vitne. Dette taler for at skyldneren under konkursen bare er part i de tvister som oppstår mellom ham og boet.

Skyldneren bør etter min mening ha partsstilling under hele konkursen, ikke bare der hvor det oppstår uenighet mellom ham og boets organer. Grunnen til det er først og fremst at det er tale om gjeldsforfølgning som kan få store konsekvenser for skyldneren. Til sammenligning, er det ikke tvilsomt at skyldneren er part under hele gjeldsforfølgningen etter tvangsfullbyrdelsesloven. Riktignok er det ved alminnelig tvangsfullbyrdelse slik at skyldneren har en motpart, nemlig kreditor som begjærer tvangsfullbyrdelse. Under konkurs er det ikke noen definert motpart slik som ved tvangsfullbyrdelse, men i stedet kreditorene i fellesskap som forfølger skyldneren. I spissen for kreditorfellesskapet, står bostyret og bobestyreren. Jeg oppfatter det slik at partsstillingen gir bedre prosessuelle rettigheter enn hva skyldneren ville ha hatt som vitne. Dette taler etter min mening, sterkt for at skyldneren er part under hele gjeldsforfølgningen slik som Hagerup sier. 3.2. SÆRREGLER FOR KONKURS I SELSKAPSFORHOLD

Er det åpnet konkurs i en personlig skyldners bo, er det lett å fastslå hvem som er part, og således hvem som har plikter overfor konkursboets organer. Er det derimot tale om konkurs i selskapsforhold, kan det by på større problemer å fastslå hvem som har disse pliktene overfor boet. Det er selskapet som er konkursskyldner, men det kan som juridisk person, ikke representere seg utad annet enn gjennom sine ledende organer. Dermed mådet være en eller flere av personene i selskapets ledelse som har plikter overfor konkursboet.

Jeg velger å holde meg til aksjeselskaper, da denne selskapsformen er den vanligste, og står for ca to tredjedeler av det samlede antall konkursboer.

Et aksjeselskap representeres utad av dets styre, jf asl § 6-10. Under prosess vil selskapet også representeres av styret, eller det styremedlem som av styret er oppnevnt til å representere selskapet, eventuelt en prosessfullmektig med prosessfullmakt, jf tvml § 42, jf dstl § 191 andre ledd. Den som ved fullmakt fra styret representerer selskapet, er selskapets lovlige stedfortreder. Når selskapet er representert ved lovlig stedfortreder, inntar stedfortrederen stort sett samme prosessuelle stilling som parten selv (Hov s 224).

Det er imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om reglene om representasjon av selskapet, innebærer at styret har plikter overfor boet som skyldner. Konkursloven løser spørsmålet.

Konkursloven § 108 første ledd bestemmer at under konkurs i en sammenslutning eller stiftelse, skal pliktene i kkl §§ 101 - 107 "... gjelde tilsvarende for den som er eller har vært personlig deltaker i, forretningsfører for eller styremedlem i sammenslutningen." Bestemmelsen gjelder alle former for juridiske personer, og alle som har hatt en slik tilknytning til sammenslutningen (NOU 1972:20 s 179). Bestemmelsen innebærer at personer som ellers kanskjeville ha vært å anse som vitner, som f eks. daglig leder, har plikt til å gi opplysninger, og å bistå bobehandlingen, jf kkl § 101 . Plikten til å møte i skiftesamling, er imidlertid lempet noe i forhold til den personlige skyldner: Møteplikt foreligger bare når bobestyrer gir pålegg om det, jf kkl § 108 første ledd annet punktum.

Slikt pålegg bør alltid gis til den som representerer selskapet under konkursen, jf Konkursråd nr 2 Mars 1995 s 6. Årsaken til valgmuligheten må være at bobestyreren selv kan velge hvemhan finner det mest hensiktsmessig å pålegge møteplikt.

Konkursloven § 108 innebærer videre at disse personene er underlagt reiseforbudet i kkl § 102 . Tvangsmidlene i kkl § 105 kan også anvendes mot slike personer som bestemmelsen nevner, som f eks daglig leder hvis han forlaterlandet uten samtykke fra bobestyrer eller skifteretten.

Bruk av tvangsmidler etter kkl § 105 er meget alvorlige inngrep i en persons frihet, og må derfor benyttes med forsiktighet. Dette gjelder især personer som kanskje har fjern tilknytning til selskapet, selv om de faller inn under ordlyden i kkl § 108 . Grensene for bruk av tvangsmidler kommer jeg tilbake til under 5 nedenfor. Jeg vil imidlertid peke på at reiseforbudet i kkl § 102 gjelder automatisk alle som omfattes av kkl § 108 første ledd. Hvorvidt det er nødvendig å opprettholde reiseforbudet for alle disse er en konkret vurdering, men skifteretten og bobestyrer bør være raske til å dispensere fra forbudet i kkl § 102, for personer som ikke antas å ha særlig å tilføye bobehandlingen. Kategorisk nektelse av anmodninger om dispensasjon, kan undertiden være uforholdsmessige inngrep i den personlige frihet.

Konkursloven § 108 første ledd gjelder ikke bare den som innehar ledende posisjoner i selskapet, men omfatter også den som har hatt slike posisjoner. Denne gruppe må deles i to. For det første har man de som har hatt styreverv m v i selskapet senere enn ett år regnet tilbake fra fristdagen. For disse er plikten den samme som for dem som på konkurstidspunktet innehar slike posisjoner. For det andre gjelder pliktene også personer som har hatt slike verv og stillinger tidligere enn ett år før fristdagen. Men her bestemmer kkl § 108 andre ledd at for disse kommer reglene i kkl §§ 101 - 107 "... bare til anvendelse i den utstrekning skifteretten bestemmer det." Begrunnelsen for å pålegge personer som ikke lenger innehar ledende posisjoner i selskapet, plikter etter kkl kap XI, er åpenbart at disse kan tilføre boet opplysninger som kan føre til at midler kommer kreditorene til gode. Adgangen er begrenset fordi en fjern tilknytning, normalt vil ha mindre verdi.

4. SKYLDNERENS OPPLYSNINGSPLIKT OG BISTANDSPLIKT

4.1. BOETS BEHOV FOR INFORMASJON

Et vesentlig moment når omfanget av skyldnerens plikter skal bestemmes, er formålet med konkursbobehandlingen. Uansett om man legger vekt på konkurslovens formelle formål, det økonomiske eller offentligrettslige hensyn (som kanskje er det reelle), har konkursboets organer behov for informasjon for å kunne utføre sine lovpålagte plikter. Skyldneren er utvilsomt en viktig informasjonskilde for boorganene, og da særlig for bobestyreren. Men som nevnt under 2.2.2 og 3.1 ovenfor, er det usikkert hvor mye man kan forlange av skyldneren, særlig når opplysningene kanskje kan benyttes i en etterfølgende straffesak mot ham.

Bobestyreren skal, slik det følger av kkl § 85, få hånd om skyldnerens aktivaposter, og om mulig forøke disse. Dette er verdier som skal gå inn i bomassen, og deretter realiseres og fordeles på kreditorene. Bobestyrerens arbeid skal lettes ved at skyldneren plikter å gi informasjon, muntlig eller i form av dokumenter, som er av betydning for bobehandlingen.

For å kartlegge omfanget av skyldnerens aktivaposter, bygger konkursloven på den forutsetning at skyldneren er førstehåndskilde til nødvendig informasjon. Brækhus skriver at "... debitor er en nøkkelperson når det skal bringes på det rene hva boet omfatter." (Brækhus s 183).

Praktisk viktig vil det være med opplysninger om verdier som skyldneren er eier av, men som befinner seg hos tredjemenn. På den annen side kan grunnen til at verdiene befinner seg hos tredjemann, nettopp være å holde disse skjult for kreditorene og konkursboet. Men i slike tilfeller vil nok ikke skyldneren være særlig villig til å fortelle om dette.

Jeg vil imidlertid påpeke at skyldneren, eller dennes representanter, i de fleste tilfellene samarbeider med bobestyreren, og gir nødvendig informasjon.

Videre vil opplysninger om transaksjoner som kan omstøtes, være viktig. Særlig viktig vil det være å få rask oversikt over transaksjoner som kan omstøtes etter de objektive regler. Omstøtelse etter de subjektive regler, vil ofte være mye vanskeligere.

På den annen side vil en omstøtelsessak ofte bli for kostnadskrevende for boet, slik at søksmål ikke reises. Dette skyldes dels at det ikke finnes midler i boet, slik at det skal innstilles etter kkl § 135, eller at det er så usikkert om omstøtelsessøksmålet vinner frem, at bobestyreren ikke vil risikere å redusere kreditorenes utsikt til dividende.

Bobestyreren kan selvfølgelig bygge mye av sitt arbeid på opplysninger fra skyldnerens selvangivelse og regnskaper. Men ofte er det nødvendig med supplerende opplysninger fra skyldneren selv, eventuelt fra selskapets representant.

Et problem for bobestyrerne er imidlertid at svært ofte finnes ikke slike kilder til informasjon. Årlig oppløses hundrevis selskaper i Norge fordi de ikke har innsendt sine årsoppgjør til Regnskapsregisteret i Brønnøysund. Grunnen til at regnskapene ikke er innsendt, er ofte at de er mangelfulle, eller så finnes det ikke regnskaper i det hele tatt. Man kan spørre seg om ikke selskapets styre burde ha plikt til å bringe regnskapene i stand for boet, enten ved egen innsats, eventuelt for egen regning. Jeg kommer tilbake til dette nedenfor under punkt 4.6 nedenfor.

4.2. OVERSIKT OVER SKYLDNERENS PLIKTER

For å sikre at bobestyreren i sitt arbeid får den informasjonen han trenger, pålegger konkursloven skyldneren bestemte plikter. Konkursloven § 101 er den mest sentrale. Det følger av bestemmelsen at skyldneren skal gi boorganene alle opplysninger om sine økonomiske anliggender, og sin forretningsførsel både før og under konkursen. Etter bestemmelsens andre punktum, skal skyldneren for det første hjelpe til med å fremskaffe korrespondanse, regnskapsbilag og andre dokumenter som er av betydning for bobehandlingen. Dette gjelder både dokumenter som han selv besitter og dokumenter som finnes hos tredjemenn. For det andre pålegger andre punktum skyldneren å yte nødvendig bistand for å sikre boets eiendeler, og for å fastslå omfanget av boets forpliktelser.

Konkursloven § 101 første ledd andre punktum pålegger skyldneren en viss arbeidsplikt for boet. Men loven sier intet om skyldneren skal gjøre dette gratis, eller om han har krav på noen godtgjørelse. Dette kommer jeg tilbake til i punkt 4.6 nedenfor.

Konkursloven § 102 er et generelt forbud for skyldneren mot å reise utenlands. Utenlandsreise kan derimot skje med skifterettens samtykke. Poenget med bestemmelsen, er å sikre at skyldneren, eller selskapets representant, oppfyller sine plikter. Det er særlig pliktene etter kkl § 80 tredje ledd, § 101 og § 103 som skal sikres ved at skyldnerens bevegelsesfrihet begrenses.

Ved konkurs i selskapsforhold, følger det av kkl § 108 at reiseforbudet gjelder for alle som bestemmelsen nevner, og ikke bare den som opptrer på vegne av selskapet. Særlig praktisk kan det være at daglig leder er tilgjengelig for bobestyreren, i tillegg til f eks. styreformannen. Skifteretten bør imidlertid ikke være for streng når det gjelder å gi samtykke til utenlandsreiser for de personer som omfattes at kkl § 108, mensom ikke er viktige for bobehandlingen. Brækhus antyder at skifteretten må "... i de fleste tilfeller nokså omgående gi et generelt samtykke til utenlandsreiser." (Brækhus s 204). Dette er jeg enig i. Hvis bobestyrer er godt hjulpet av de opplysninger han får fra selskapets representant, er det meningsløst å nekte de øvrige personer å reise til utlandet.

Konkursloven § 102 forbyr også skyldneren, eventuelt andre personer etter kkl § 108, å forlate rettskretsen hvis skifteretten har gitt slikt forbud.

Konkursloven § 103 pålegger skyldneren å møte i alle skiftesamlinger. Nå behandles riktignok de aller fleste boer etter de forenklede regler i kkl § 141, slik at det som oftest bare er første skiftesamling, det blir aktuelt for skyldneren å møte til. Det følger av kkl § 108 første ledd i f, at ved konkurs i selskapsforhold, har de personer som bestemmelsen nevner, bare møteplikt når bobestyreren gir pålegg omdet.

Konkursrådet antar at slikt pålegg alltid skal gis selskapets representant, jf Konkursråd nr 3, 1995 s 6.

Bobestyrer kan, som antydet i punkt 3 ovenfor, tillate at skyldneren ikke møter til skiftesamlingen. Slik tillatelse bør nok bare unntaksvis gis til første skiftesamling. Skyldneren, eventuelt selskapets representant, jf kkl § 108 første ledd i f, kan være fraværende når de har lovlig forfall, jf dstl § 105 .

Det følger av tvml § 89, at det skal mye til for å ha lovlig forfall. Det er ikke nok at han er sykemeldt som arbeidsudyktig. Det kreves fare for hans helbred eller velferd, for at han skal kunne slippe å møte.

Skyldneren har plikt til å være til stede under registreringen av boet hvis skifteretten, eller bobestyreren krever dette, jf kkl § 80 tredje ledd i f.

Det er etter lovens ordlyd skifteretten som skal foreta registreringen. Denne oppgaven overlater de fleste skifteretter til bobestyrer. Dette er også av Konkursrådet ansett som en hensiktsmessig ordning ( Konkursråd nr 2 mars 1995 s 4). Begrunnelsen for dette, er åpenbart at man ikke skal legge unødvendig beslag på skifterettenes kapasitet.

Skyldneren har videre plikt til å delta under fordringsprøvelsen, dersom denne skjer på skiftesamling, jfr. kkl. § 111 første ledd tredje punktum jfr. § 103.

Konkursloven § 120 forutsetter også at skyldneren medvirker under bobehandlingen. Det følger av andre ledd andre punktum at sammen med bostyrets innberetning, skal det følge med en erklæring fra skyldneren "... om at opplysningene i innberetningen om dennes økonomiske forhold etter skyldnerens vitende er riktige og uttømmende." Bestemmelsen må leses i sammenheng med skyldnerens opplysningsplikt etter kkl § 101 første ledd, og pålegger ham å kontrollere at bostyrets innberetning gir en riktig beskrivelse av hans økonomiske forhold, og de opplysninger han selv har gitt.

Skyldnerens erklæring omfatter ikke bostyrets vurderinger om han har gjort seg skyldig i f eks økonomiske forbrytelser, eller dets vurderinger om konkurskarantene bør ilegges. Skyldneren må dessuten ha anledning til å reservere seg mot opplysninger og påstander som fremsettes av bostyret i innberetningen.

De plikter som nå er regnet opp, er alle begrunnet i at man skal sikre at skyldneren oppfyller sine opplysningsplikter. Brudd på pliktene kan føre til at skifteretten benytter tvangsmidler mot skyldneren etter kkl § 105 (se punkt 5 nedenfor). Skyldnerens pliktbrudd kan også være straffbare etter bestemmelsene om forbrytelser i gjeldsforhold i straffeloven kap 27.

4.3. FORHOLDET TIL OPPLYSNINGSPLIKT ETTER ANDRE LOVER

Ovenfor under punkt 1.1 nevnte jeg at det må avklares om de alminnelige regler som begrenser vitners forklaringsplikt overfor retten, kommer til anvendelse på skyldnerens forklaringer til bobestyrer. Dette har sammenheng med overskriften i kkl § 149 som lyder: "Alminnelige regler om skifterettens saksbehandling m v.". Dette kan tyde på at tvistemålslovens begrensninger i vitneplikten, kun kommer til anvendelse ved den del av bobehandlingen som skjer i skifteretten.

Det er bobestyrer som skyldneren oftest forholder seg til under bobehandlingen. På bakgrunn av overskriften i kkl § 149, oppstår spørsmålet om de begrensninger som gjelder vitnepliktens omfang etter tvistemålsloven, også gjelder skyldnerens forklaringer avgitt til bobestyrer. Som nevnt trekker ordlyden i den retning at det kun er saksbehandlingen for skifteretten som er omfattet av begrensningene i tvistemålsloven. I samme retning trekker forarbeidene (NOU 1972:20 s 230-231).

Skyldnerens opplysningsplikt etter kkl § 101 er ikke ulik de opplysningsplikter en finner i blant annet ligningsloven § 4-1 og § 4-10, merverdiavgiftsloven § 46, konkurranseloven kap 6 og pristiltaksloven § 3 . Etter alle disse lovene gjelder det omfattende opplysningsplikter til det man kan kalle kontrollmyndigheter. Etter disse lovene er det ikke bare brudd på plikten til å gi riktige opplysninger som kan straffes, men også unnlatelsen av å gi opplysninger i det hele tatt, er straffbar. Plikt til å gi opplysninger til kontrollmyndighetene etter disse lovene, er ikke undergitt vitnepliktens begrensninger hverken i straffeprosessloven eller tvistemålsloven, jf Andenæs Straffeprosess I s 213. Detkrever uttrykkelig hjemmel i kontrollovgivningen for at fritaksreglene skal komme til anvendelse (Rt 1976 s 1219).

Plikten til å gi opplysninger om sine formuesforhold etter ligningsloven § 4-10 skiller seg i utgangspunktet ikke mye fra opplysningsplikten etter konkursloven. Det er derfor nærliggende å spørre om skyldneren i det hele tatt kan påberope seg de begrensningene i vitneplikten når bobestyrer avkrever ham opplysninger. Plikten til å medvirke til ligningsmyndighetenes kontroll er meget streng. Hvis skattyteren ikke medvirker, taper han sin klagerett, jf ligningsloven § 9-2 nr 7 bokstav c. Unnlatelsen til å medvirke kan som nevnt medføre straff, jf ligningsloven § 12-1 nr 1. Tilsvarende gjelder etter merverdiavgiftsloven § 46 . Den merverdiavgiftspliktige skal på skattefogdens forlangende gi de opplysninger som forlanges. Men i motsetning til ligningsloven, er det antatt at opplysningsplikten etter merverdiavgiftsloven § 46, står tilbake for lovbestemt taushetsplikt.

Jeg mener at parallellen mellom konkurslovens opplysningsplikt og opplysningsplikt etter kontrollovgivningen ikke er fullstendig. Vitnepliktens begrensninger kan ikke påberopes overfor kontrollmyndighetene, annet enn når det er uttrykkelig hjemmel for det. Samme synspunkt kunne en legge til grunn for skyldneren for så vidt gjelder hans opplysningsplikt overfor bobestyreren. Men jeg mener bestemt at skyldneren er part under hele gjeldsforfølgningen, nettopp fordi opplysningene kreves utenfor rettergang. Opplysningsplikten etter konkursloven gjelder, som nevnt ovenfor under 4.3, under bobehandlingen. Bobehandlingen, herunder bobestyrerens samtaler med skyldneren, er undergitt de prosessuelle reglene i konkursloven. Jeg mener at det ikke kan legges avgjørende vekt på ordlyden i overskriften i kkl § 149 . Dermed er skyldnerens opplysningsplikt undergitt de prosessuelle begrensninger som følger av tvml § 204 flg. Men på grunn av formuleringen i kkl § 149, må det klarlegges om eller i hvilken grad begrensningene i vitneplikten kommer til anvendelse. Dette kommer jeg tilbake til i punkt 4.6 nedenfor.

4.4. NÅR INNTRER PLIKTENE?

Skyldnerens plikter etter kkl § 101, oppstår først etter at konkursåpningskjennelse er avsagt av skifteretten. Pliktene består under hele konkursbobehandlingen. Det vil si at boorganene kan kreve bistand av skyldneren, helt frem til bobehandlingen er endelig avsluttet. Det følger av kkl § 137 at konkursen er endelig avsluttet når enten sluttutlodning er foretatt ( kkl § 128 ), tvangsakkord er stadfestet, ( kkl § 125 ) eller at bobehandlingen er innstilt ( kkl §§ 135 og 136), og disse kjennelsene er rettskraftige.

Konkurslovutvalget erkjente at skifteretten nok kunne ha behov for informasjon før konkurs ble åpnet. Utvalget fant imidlertid ikke grunnlag for å oppstille noen generell opplysningsplikt forut for konkursåpningen (NOU 1972:20 s 172). Konklusjonen blir derfor at man faller tilbake på de generelle sivilprosessuelle regler i tvistemålsloven, jf kkl § 149 første ledd første punktum. Reglene om parters forklaringsplikt, tvml § 111 og § 113, jf § 184 andre ledd kommer derfor til anvendelse.

Det er ikke krav om at konkursåpningskjennelsen er blitt rettskraftig, for at pliktene etter kkl § 101 skal inntre, jf kkl § 72 andre ledd andre punktum (NOU 1972:20 s 172). Dette kan være uheldig sett fra skyldnerens synspunkt, særlig hvis han mener at konkurs er åpnet på uriktig grunnlag. Skyldneren kan påkjære konkursåpningen, jf kkl § 152 andre ledd, men under den tid kjæremålsfristen løper (to uker, jf kkl § 153 ), og lagmannsretten behandler kjæremålet, vil pliktene etter kkl § 101 bestå. Med andre ord, vil skyldneren ha plikt til å samarbeide med bobestyreren til tross for at konkursen, etter skyldnerens mening, ikke skulle vært åpnet. Grunnen til at pliktene etter kkl § 101 inntrer selv om konkursåpningen ikke er rettskraftig, er åpenbart at det ikke skal være mulig for skyldneren å utsette generalbeslaget ved å inngi kjæremål. Konkursloven § 72, andre ledd andre punktum bestemmer derfor at kjæremål ikke skal gis oppsettende virkning (dette er også hovedregelen for kjæremål i alminnelige saker, jf tvml § 400 første ledd). Det at kjæremål over konkursåpningen ikke gis oppsettende virkning, vil si at bobestyreren plikter å gå igang med det arbeid kkl § 85 pålegger ham, samt at skyldneren plikter å bistå slik som kkl § 101 forutsetter. Dette skaper et problem i forhold til generalbeslaget, ettersom selve grunnlaget for dette, konkursåpningen, skal overprøves av en overordnet domstol. Det vil si at hvis bobestyreren setter igang med å realisere aktiva før overprøvingen er skjedd, vil den fundamentale rettssikkerhetsgaranti som ligger i retten til overprøving, kunne bli satt til side. Konkursloven § 72 andre ledd andre punktum bestemmer derfor at "... før en kjennelse om åpning av konkurs er blitt rettskraftig, bør det som regel ikke foretas andre disposisjoner over skyldnerens eiendeler enn de som trengs for å hindre tap for boet." Bobestyreren vil likevel kunne kreve de opplysninger og den hjelp som er nødvendig fra skyldneren,til tross for at konkursåpningen er påkjært.

4.5. HVORDAN SKAL SKYLDNEREN BISTÅ UNDER KONKURSBOBEHANDLINGEN?

Etter at konkursåpningskjennelsen er avsagt, krever konkursloven at skyldneren hjelper til under bobehandlingen, slik at denne blir så effektiv som mulig. Jeg skal her se nærmere på hvordan han skal medvirke.

4.5.1. Utgangspunkt

Konkursloven § 101 sier intet om i hvilke former opplysningene skal legges frem, eller hvordan den øvrige bistanden skal gis.

Det vanligste, og mest praktiske, er at skyldneren gir de opplysninger og den dokumentasjon han sitter inne med, direkte til bobestyreren. Dette er slik jeg ser det, også lovens forutsetning. Etter at konkursåpningskjennelsen er avsagt, vil skyldneren bare i liten grad ha kontakt med skifteretten.

Praksis ved Oslo skifterett er at skyldneren, hvis han har møtt opp til rettsmøtet for behandling av konkursbegjæringen, blir bedt om å gå direkte til bobestyrer umiddelbart etter at retten er hevet.

Konkursrådet har i Konkursråd nr 2 1995, utarbeidet en huskeliste som veiledning for bobestyrerne, for spørsmål som bør stilles skyldneren.

Skyldnerens plikt er ikke uttømt ved at han passivt svarer på de spørsmål som bobestyreren stiller ham. Etter min oppfatning, krever opplysningsplikten noe mer av skyldneren. Opplysningsplikt er, slik jeg ser det, noe mer enn forklaringsplikt. Med forklaringsplikt forstår jeg plikt til å svare på de spørsmål som stilles, eller plikt til å forklare seg om bestemte emner. I dette ligger det etter mitt syn en forutsetning om at den som har forklaringsplikten, må oppfordres til forklaringen ved f eks et spørsmål. Opplysningsplikt omfatter forklaringsplikt, men plikten er ikke uttømt ved at man svarer eller forklarer seg på oppfordring. Opplysningsplikten etter kkl § 101 forutsetter etter min mening, at man av eget tiltak skal gi den informasjon som plikten omfatter, enten muntlig, eller ved å legge frem dokumenter. Men man kan imidlertid ikke forlange for mye av skyldneren her. Hvis han skulle glemme å ta med noe som bobestyreren ønsker av f eks. dokumenter, må bobestyreren be om å få utlevert dette. Brudd på slikt påbud kan undertiden rammes med frihetsinnskrenkninger etter kkl § 105, såvel som straff etter strl § 281 .

Når skyldneren går direkte fra skifteretten til bobestyrer, kan man ikke forvente at han skal ha med seg alle de opplysninger og dokumenter han plikter å gi bobestyreren, selv om han etter tvml § 115 jf § 202, kan pålegges å ha med seg visse dokumenter til rettsmøtet for behandling av konkursbegjæringen. Man bør vel kunne forlange av bobestyrerne at skyldneren får nøye forklart hvilke opplysninger han plikter å gi, og hva slags bistand loven krever av ham. Før det kan komme på tale med frihetsinnskrenkninger etter kkl § 105 eller straff, må skyldneren ha fått en sjanse til å oppfylle sine plikter. Vilkårene for anvendelse av tvangsmidler mot skyldnerens pliktbrudd, vil jeg behandle nedenfor under punkt 5.2.

4.5.2. Andre måter å innhente opplysninger på

Ikke alle skyldnere er like villige til å gi opplysninger på den måten konkursloven forutsetter at de bør gis. Riktignok er den store hovedregel at de aller fleste skyldnere, og representanter for selskaper, samarbeider med bobestyreren

Grunnen til dette er kanskje at skyldnere føler de skylder sine kreditorer dette, men det er ikke utenkelig at mange gir opplysninger av frykt for tvangsmidlene i konkursloven, eller sågar straffetrusselen.

4.5.2.1. Kan skyldneren kommunisere gjennom sin advokat?
Skyldneren kan la seg bistå av advokat under bobehandlingen. Dette kan også være hensiktsmessig, ettersom advokaten kan ha forberedt skyldneren på hva han bør gi av opplysninger til bobestyreren, slik at møtene blir mer effektive. Konkursrådet antar at det ofte kan være hensiktsmessig at skyldneren lar seg bistå av advokat ( Konkursråd nr 2 1995 s 2).

Det kan imidlertid tenkes at skyldneren ikke ønsker å snakke med bobestyreren, men mener i stedet at dette får han ordne opp med advokaten. Konkursrådet antar at bobestyrer ikke har plikt til å kommunisere gjennom skyldnerens advokat. Det er nærliggende å utlede dette direkte av kkl § 101, alternativt kan en bygge på en analogi fra reglene i tvml § 113 andre ledd første punktum.

4.5.2.2. Plikter skyldneren å frita sin advokat fra hans taushetsplikt?

Et mer sentralt spørsmål, er om skyldneren har plikt til å frita sin advokat fra dennes kallsmessige taushetsplikt, jf tvml § 205 . Advokater er i utgangspunktet bundet av sin taushetsplikt når det gjelder opplysninger som er betrodd dem under utøvelsen av deres advokatgjerning. Klienten kan imidlertid frita advokaten fra denne taushetsplikten. Brækhus er av den oppfatningen at skyldneren har plikt til å frita advokaten fra taushetsplikten, slik at boet får de opplysninger som er av betydning for bobehandlingen (Brækhus s 191). Spørsmålet ble reist i Rt 1983 s 430.

Rt 1983 s 430. Saken gjaldt om to av avdøde skipsreder Hilmar Rekstens advokater, hadde plikt til å utlevere dokumenter fra sitt arkiv, som omhandlet Reksten, og som kunne være av betydning for bobehandlingen. Førstvoterende tok ikke stilling til spørsmålet om skyldnere har plikt til å frita sin advokat fra taushetsplikten etter tvml § 205 (Rt s 438).

Andrevoterende som representerte mindretallet, tok utgangspunkt i skyldnerens plikt til å gi konkursboet opplysninger om sine økonomiske anliggender. Herunder måtte det høre at skyldneren skal skaffe til veie de dokumenter som er av betydning for bobehandlingen, men som befinner seg hos skyldnerens advokat. Andrevoterende uttalte: "Når konkursdebitor i konkursloven er pålagt en slik opplysningsplikt om økonomiske forhold, må det i dette ligge at han også er forpliktet til å frita advokaten fra hans taushetsplikt." (Rt s 441). Andrevoterende ville imidlertid sette grener for hvilke opplysninger som kunne kreves fremlagt (dette kommer jeg tilbake til nedenfor under 4.5nedenfor).

Jeg er enig med andrevoterende i at det i skyldnerens plikt til å samarbeide med boet, også ligger en plikt til å gi samtykke til at bobestyreren kan få opplysninger fra skyldnerens advokat, eventuelt fremlagt dokumenter som kan være av betydning for bobehandlingen. Spørsmålet blir etter dette om det går noen grense for hva slags opplysninger som kan kreves fremlagt selv om skyldneren fritar advokaten fra taushetsplikten. Trolig mårammen ligge innnenfor skyldnerens opplysningsplikt etter kkl. Opplysninger som ikke har noe med bobehandlingen å gjøre faller utenfor, f eks opplysninger om at skyldneren ble seksuelt misbrukt som barn.

4.5.2.3. Kan skyldneren forklare seg skriftlig?

Konkursloven sier intet om at skyldneren kan kreve å gi opplysningene skriftlig, eller om han kan tilpliktes å gi dem skriftlig. Motivene til konkursloven sier at de opplysninger skyldneren plikter å gi, kan kreves gitt såvel muntlig som skriftlig (NOU 1972:20 s 172). Det kan være praktisk at opplysninger blir gitt skriftlig. På den måten får man på en grei måte dokumentasjon for de opplysninger skyldneren gir.

Under bobestyrerens samtale med skyldneren, vil de opplysninger skyldneren gir, rutinemessig bli nedskrevet. Dermed er man sikret dokumentasjon for skyldnerens forklaring ( Konkursråd nr 2 mars 1995 s 2).

Det er så vidt jeg kan se ingen bestemmelse i konkursloven som gir tilstrekkelig hjemmel for å tilplikte skyldneren å gi opplysninger skriftlig, foruten de dokumenter som han besitter eller kan skaffe frem. Skyldnerenhar, antar Huser, "... neppe noen plikt til å svare skriftlig." (Huser 2 s 194). Regelen må derfor være at skyldneren kan gi opplysningen skriftlig om han ønsker, men har bare plikt til å gi dem muntlig, så fremt disse opplysningene ikke allerede finnes i dokumenter. Da har han plikt til å legge frem dokumentene, men da i kraft av dokumentfremleggelsesplikten som følger av kkl § 101 .

4.5.2.4. Kan skyldneren kreve å forklare seg etter reglene om bevisopptak?

Konkursloven § 149 tredje ledd gir skifteretten hjemmel til å beslutte bevisopptak etter reglene i tvistemålsloven §§ 221 flg. Det vil si bevisopptak utenfor hovedforhandling, og uten at det foreligger noen konkret tvist.

Bestemmelsen kom inn i konkursloven ved Ot prp nr 50. Det gis der uttrykk for at de strenge vilkårene for bevisopptak utenfor hovedforhandling i tvml § 220 og § 267, ikke bør gjelde i konkurstilfellene (s 128). Begrensningene i adgangen til å holde bevisopptak etter disse reglene, er begrunnet i at det bryter med bevisumiddelbarhetsprinsippet, men adgangen er holdt åpen for at viktige bevis skal kunne bli ført, riktignok som middelbare. Meni konkurs skal bevisopptak kunne avholdes, selv om disse vilkårene ikke er oppfylt. Dette har også de beste grunner for seg. Bevisopptaket vil ofte bli avholdt nettopp for å kunne beslutte om det er forhold som kan gi grunnlag for f eks. erstatningssøksmål eller omstøtelsessøksmål.

Huser antar at skyldneren kan kreve å forklare seg etter reglene om rettslig avhør jf kkl § 149 tredje ledd, uten at han av den grunn krenker opplysningsplikten etter kkl § 101 (Huser 2 s 194). Grunner for et slik krav fraskyldneren, kan være at svaret kan aktualisere erstatningsansvar, eller straffansvar for ham selv eller andre.

Jeg kan ikke se at skyldneren kan nekte å forklare seg for bobestyreren, og samtidig kreve å få forklare seg etter reglene om bevisopptak etter kkl § 149 tredje ledd. Grunnen er for det første at skyldnerens plikt til å gi boorganene opplysninger gjelder uttrykkelig overfor bobestyreren, borevisor og bostyret, foruten skifteretten. Loven bygger, slik jeg ser det, på forutsetningen om at skyldneren plikter å gi opplysningene selv utenfor rettsmøte. For det andre vil skyldnerens plikt til å forklare seg for bobestyrer eller skifteretten - hvis hans forklaring kan få strafferettslige følger for ham - være undergitt de samme begrensninger uansett hvilket av boorganene han forklarer seg for (se 4.5 nedenfor). Er det forklaring som kan utsette ham for erstatningsansvar, vil de forhold som kan utløse ansvaret, høre inn under de opplysninger skyldneren plikter å gi utenfor rettsmøte. For det tredje er det dessuten opp til skifterettens skjønn, om det overhodet skal holdes bevisopptak etter kkl § 149 tredje ledd. For det fjerde vil boet bli påført ekstra kostnader ved at det her er tale om opplysninger skyldneren enten har plikt til å gi utenfor rettsmøte, eller det er opplysninger han er fritatt fra å gi uansett om han forklarer seg i eller utenfor rettsmøte.

Bevisopptak etter kkl § 149 tredje ledd, har kanskje sin viktigste funksjon hvor opplysningsplikten ligger helt i grenseland, slik at det er nødvendig å få rettens kjennelse på forklaringspliktens grenser basert på en konkret situasjon. Videre er det anledning for skyldneren å påkjære skifterettens kjennelse. Dermed er han sikret en overprøving av skifterettens avgjørelse i en høyere rettsinstans. Et annet poeng med regelen om bevisopptak er etter mitt skjønn, å gi skifteretten en hjemmel til å kunne få skyldnerens forklaring i de tilfeller hvor dette tidligere ikke har vært mulig. Det kan f eks. tenkes at skyldneren ikke har møtt opp til første (og vanligvis eneste) skiftesamling. Hvis skifteretten finner det mer hensiktsmessig, kan den beslutte bevisopptak i stedet for å holde ny skiftesamling. Grunnen er at skifteretten står friere i henhold til hvem som skal varsles om bevisopptaket, og bevisopptaket trenger ikke kunngjøres slik som skiftesamlingen, jf kkl § 93 .

Adgangen til å avholde bevisopptak etter kkl § 149 tredje ledd, er begrenset på flere måter. For det første krever loven at bevisopptak bare skal avholdes til "... avklaring av boets rettigheter eller forpliktelser." Dette innebærer slik jeg ser det, en klar avgrensning av formålet. Dette er utdypet i Ot prp nr 50. Justisdepartementet antok at bare sivilrettslige krav kunne avklares på denne måten. Dette ble sagt for å poengtere grensen mot det strafferettslige. Justisdepartementet sa: "Avhør under strafferettslig etterforskning bør bare foretas av påtalemyndigheten og etter straffeprosesslovens regler." (Ot prp nr 50 s 128-129). Dette ble ytterligere presisert av departementet: "Det må presiseres at det ikke er meningen at det skal drives regulær etterforskning på denne måten" (Ot prp nr 50 s 129). En annen sak er at det kan være vanskelig å skille i praksis, idet de samme forholdene vil være av betydning både sivilrettslig og strafferettslig. F eks vil et spørsmål som gjelder boets eiendeler kunne avdekke straffbar bounndragelse. For det annet mente Justisdepartementet at adgangen til å holde bevisopptak etter kkl § 149 tredje ledd måtte avgrenses selv om formålet lå innenfor det jeg nettopp har nevnt. Adgangen måtte etter departementets syn begrenses til "... særlige tilfeller..", jf kkl § 149 tredje ledd.. Grunnen til dette var at bobestyrerne ikke ubegrenset skulle kunne begjære bevisopptak, noe som lett kunne gå ut over skifterettenes kapasitet.

4.5.2.5. Skyldnerens plikt til å legitimere bobestyrer

Skyldnerens plikter er ikke uttømt ved at han gir opplysninger alene. Det følger av kkl § 101 første ledd andre punktum, at skyldneren skal "... hjelpe til med å fremskaffe korrespondanse, regnskapsbilag og andre dokumenter av betydning for bobehandlingen, ...". Det vil si at skyldneren har plikt til å gi bobestyreren tilgang til sine arkiver, eventuelt å hente inn slike dokumenter bestemmelsen nevner, fra tredjemann.

Skyldnerens plikt er imidlertid ikke uttømt ved at han skaffer til veie slike dokumenter heller. Etter min mening, må skyldneren ha plikt til å utstyre bobestyreren med nødvendige fullmakter slik at boet får hånd om eiendeler som tilhører skyldneren, og som omfattes av generalbeslaget. Dette er særlig viktig når skyldneren har verdier som befinner seg i utlandet. Til tross for at konkursen etter norske regler er universell - omfatter alle skyldnerens verdier uansett hvor de måtte befinne seg - vil bobestyreren ofte kunne møte motvilje i fremmede stater, mot å utlevere verdiene til konkursboet. Dette skyldes at det finnes få avtaler om anerkjennelse av konkurser over landegrensene. Det kan derfor være viktig for hva som kan tilføres boets masse, at bobestyreren får fullmakter av skyldneren til å disponere over hans eiendeler som måtte finnes i utlandet. Spørsmålet blir etter dette om det finnes noen grenser for skyldnerens plikt til å gi bobestyreren fullmakter.

Enkelte av de problemer som kan oppstå når skyldneren har eiendeler, og kanskje driver virksomhet i utlandet, ble drøftet under Konkursrådets konferanse "Konkurs over landegrensene" 14 juni 1996, referert i Konkursråd nr 6 - oktober 1996.

4.6. HVA PLIKTER SKYLDNEREN Å GI AV OPPLYSNINGER

4.6.1. Utgangspunkt

Etter å ha redegjort for hvordan skyldneren skal gi opplysninger til boet, vil jeg nå gå over til å behandle hvilke opplysninger han plikter å gi (eventuelt legge frem i form av dokumenter). Omfanget av skyldnerens plikt til å gjøre arbeid for boet, vil jeg behandle under 4.7 nedenfor. Hjemmelen for opplysningsplikten er kkl § 101 første ledd første punktum som bestemmer at skyldneren skal gi "... alle opplysninger om sineøkonomiske forhold og om sin forretningsførsel før og under konkursen." Hjemmel for fremleggelsesplikten er andre punktum. Men betyr dette at skyldneren positivt skal gi enhver opplysning han sitter inne med om sine økonomiske forhold, eller gjelder det noen form for begrensning? Til tross for konkurslovens klare ordlyd i § 101, finnes det i prosesslovgivningen ellers, regler som begrenser plikten til å avgi forklaring for retten. Det følger av tvml §§ 204 flg og strpl §§ 119 flg, at vitners plikt til å avgi forklaring er underlagt visse begrensninger. Spørsmålet blir om noe tilsvarende gjelder for skyldnerens opplysningsplikt under konkursen.

Svaret på dette spørsmålet vil få stor betydning for når det vil foreligge pliktbrudd fra skyldnerens side som kan kvalifisere til bruk av tvangsmidler mot ham, jf punkt 5 nedenfor.

Spørsmålet om hvilke grenser som gjelder for skyldnerens opplysnings- og fremleggelsesplikter, vil jeg dele inn i to: Kravet om at de opplysninger som kreves er relevante for, eller har saklig sammenheng med bobehandlingen, og spørsmålet om de regler som begrenser vitneplikten, kommer til anvendelse.

4.6.2. Saklig begrensning av skyldnerens plikter

Det er ikke alle opplysninger om skyldneren konkursboet har rett til å kreve lagt frem. Dette gjelder ihvertfall personlige skyldnere, men bør også gjelde en juridisk persons representanter. Det må med andre ord, trekkes en grense for hvilke opplysninger skyldneren kan tilpliktes å gi, eventuelt legge frem i form av dokumenter. Boets rett til å kreve opplysninger, må begrenses til opplysninger som er av en slik art at boet har en saklig interesse i å få disse fremlagt. Grensen for hva boet kan kreve besvart, vil måtte følge dels av ordlyden i kkl § 101, og dels av konkursens formål. Konkursloven § 101 første ledd første punktum sier at opplysningene skal gjelde skyldnerens "... økonomiske forhold ...", eller hans "... forretningsførsel ...". Hjelpeplikten er begrenset til tiltak som er av "... betydning for bobehandlingen, ...", eller for å "... sikre boets eiendeler eller å fastslå dets forpliktelser.", jf første ledd andre punktum. Det følger videre av kkl § 149 tredje ledd, at bevisopptak bare kan holdes med det formål å avklare boets rettigheter eller forpliktelser. Dette må også oppfattes som en saklig begrensning av boets rett til opplysninger fra skyldneren. Etter den gamle konkursloven, var kravet at skyldneren hadde plikt til "... at besvare de Spørgsmaal Boet vedkommende, som af Retten forelægges ham.", jf kkl. 1863 § 35 første punktum.

Problemstillingen blir hvor grensen går for hvilke opplysninger som er relevante for bobehandlingen: Hva er avgjørende for at konkursboet har en saklig begrunnet interesse i de opplysninger som kreves av skyldneren?

Jeg velger å vise til Rt 1986 s 1160, for å illustrere hvilke vurderinger som bør legges til grunn for å bestemme om boet saklig sett, har rett til å kreve opplysningene fra skyldneren.

Rt 1986 s 1160: Johan Reksten nektet å besvare spørsmål fra sitt konkursbo. Begrunnelsen var prinsipalt, at disse opplysningene ikke vedkom boet, jf kkl 1863 § 35. Disse spørsmålene gjaldt ikke bare hans personlige økonomi og forretningsførsel, men også virksomheter som Johan Reksten ikke hadde eierinteresser i, men han hadde verv som styremedlem, eller var ansatt i disse virksomhetene. Noen av spørsmålene berørte forhold til tredjepersoner som Johan Reksten hadde hatt kontakt med gjennom disse selskapene. Dessuten berørte flere av spørsmålene forhold i Hilmar Rekstens bo. Jeg vil også vise til Midhordland skifteretts kjennelse 7 februar 1986 i samme sak, ettersom Høyesteretts Kjæremålsutvalg viser til denne flere steder. Skifterettens kjennelse er ikke gjengitt i Norsk Rettstidende.

Johan Reksten påstod at kkl 1863 §§ 35 og 25 ikke kunne tolkes slik at omfanget av skyldnerens forklaringsplikt, avhenger av boets størrelse og kompleksitet. Skifteretten hadde lagt til grunn at en saklig begrunnet mulighet for at boorganene vil kunne ha nytte av opplysningene, var nok for at skyldneren har opplysningsplikt (kjennelsen s 32). Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte om rekkevidden av skyldnerens forklaringsplikt, at "... det kan ikke være tvilsomt at meningen har vært å pålegge debitor en vidtgående plikt til å gi opplysninger om forhold av betydning for klarleggelse av konkursens årsaker, av hva som skal trekkes inn i boets masse og av hvilke fordringer som kan gjøres gjeldende mot boet." (Rt s 1163). Jeg er enig i dette, og det ville vært åpenbart uholdbart om ikke rammene for forklaringsplikten overfor boorganene, skulle være avhengige av boets størrelse og kompleksitet. Hvis skyldneren har drevet omfattende virksomhet, kanskje med en innviklet organisasjonsstruktur, må det kunne forlanges av ham at han klargjør dette for boet, og bistår på annen måte slik at bobestyrer får oversikt.

Johan Reksten påstod videre at de opplysninger som ble krevet ikke vedkom boet, fordi han var pålagt å redegjøre for sin generelle kunnskap om tredjepersoner, og gi opplysninger som han hadde fått i egenskap av styremedlem, eller ansatt i selskaper han selv ikke hadde eierinteresser i. Skifteretten tolket kkl 1863 § 35 slik at "... det ikke kan oppstilles noen prinsipiell begrensning i forklaringsplikten som går ut på at debitor ikke plikter å forklare seg om forretningsvirksomhet gjennom eller befatning med selskaper hvor han ikke selv har eierinteresser, men har vært ansatt eller har hatt ulike verv." (Kjennelsen s 30). Skifteretten forutsatte etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs mening, "... her klart at det må dreie seg om opplysninger som har betydning for bobehandlingen." Kjæremålsutvalget var videre "... enig med lagmannsretten og skifteretten i at det ikke av § 35 kan utledes at det ikke kan kreves opplysninger om forhold som nevnt dersom opplysningene er av betydning for bobehandlingen." (Rt s 1163). Det vil si at hvis det er en saklig begrunnet mulighet for at opplysningene kan komme boet til nytte, vil ikke det at skyldneren ikke er eier av virksomheten, forhindre boet i å kreve opplysninger om denne. Men det kan ikke være meningen at en skyldner som er ansatt i en virksomhet, skal måtte forklare seg om alle forhold hos sin arbeidsgiver. Dette vil være opplysninger som boet i utgangspunktet ikke har noen saklig interesse i.

Johan Reksten påstod også at flere av spørsmålene ikke vedkom hans eget bo, men i stedet Hilmar Rekstens bo. Spørsmålene hadde da ikke relevant betydning for bobehandlingen. Skifteretten var av den oppfatning at alle spørsmålene hadde relevans til bobehandlingen i Johan Rekstens bo. Dette ble begrunnet med at Johan Reksten var ansvarlig medlem av firmaet Hilmar Reksten (rederiet), og var aktivt engasjert i rederiets virksomhet. Det var en begrunnet antakelse om at Johan Reksten selv kunne ha hatt, eller hadde eierinteresser i ett eller flere av selskapene, eller at han gjennom selskapene, kontrollerte aktiva hans personlige bo var berettiget til å trekke inn, eller ihvertfall hadde kjennskap til slike aktiva. Skifteretten uttalte: "Disse omstendighetene må etter rettens oppfatning i seg selv være tilstrekkelig grunnlag for boet til å kunne kreve spørsmålene besvart." (kjennelsen s 78). Kjæremålsutvalget mente at dette ikke var en uriktig tolkning av kkl 1863 § 35: "Det kan ikke være til hinder for at slike spørsmål stilles, om svarene skulle ha betydning også ved behandlingen av Hilmar Rekstens særeiedødsbo, dets konkursbo." (Rt s 1164).

Sammenfatningsvis kan man si at hvis det kan legges til grunn at de aktuelle spørsmål har saklig sammenheng med bobehandlingens formål, og de oppgaver boets organer er satt til å ivareta, faller spørsmålene etter min oppfatning, inn under opplysningsplikten. Det kan ikke stilles krav om at svaret vil ha avgjørende betydning for bobehandlingen. Avgjørende for om opplysninger har saklig sammenheng med bobehandlingen, er at det er en mulighet for at svaret, ut fra foreliggende opplysninger, kan tilføye boet opplysninger til nytte for bobehandlingen.

Huser synes derimot å legge en snevrere forståelse til grunn. Han tar utgangspunkt i at opplysningsplikten må "... leses med den modifikasjon at opplysningene må ha betydning for bobehandlingen ...", (Huser 2 s 194). Dette er forsåvidt overensstemmende med det som er sagt ovenfor. Men Huser fortsetter: "Debitor kan f.eks. i utgangspunktet ikke være forpliktet til å gi opplysninger over beslagsfrie midler." (s 194). I utgangspunktet er det vel riktig at skyldneren ikke har opplysningsplikt om det som ikke går inn i konkursbeslaget. Men dette kan ikke gjelde mer enn som et utgangspunkt. Opplysningsplikten gjelder, som nevnt, også skyldnerens økonomiske forhold under konkursen. Grunnen til dette er, i følge motivene til kkl § 101, at man "...skal kunne øve kontroll med om skyldneren har midler som boet kan inndra, ..." (NOU 1972:20 s 172). Skal denne kontrollen være effektiv, og i det hele tatt ha noen hensikt, må boet kunne kreve opplysninger om skyldnerens disposisjoner over beslagsfrie midler. På denne måten vil boet kunne avklare hvorvidt aktiva hører til boets masse, eller om det er faller utenfor generalbeslaget.

Det er opp til boet å godtgjøre i tilstrekkelig grad at nødvendig saklig sammenheng med bobehandlingen foreligger. Johan Reksten påstod at det ikke var stilt tilstrekkelig strenge krav til sannsynliggjøring av at spørsmålene fra bobestyrerne, vedkom hans bo. Skifteretten mente at det ikke kunne stilles for strenge krav til bevisene. Etter skifterettens oppfatning, syntes også en sannsynlighetsovervekt å være for strengt: "En saklig begrunnet mulighet for at boorganene vil kunne ha nytte av en opplysning bør etter rettens oppfatning være nok." (Kjennelsen s 32). Selv om et svar ikke får nevneverdig betydning for bobehandlingen, kunne ikke skyldneren av den grunn nekte: "Dersom boet sannsynliggjør et rimelig og saklig behov for opplysninger, kan debitor i tilfelle ikke komme unna forklaringsplikten uten gjennom de fritakelsesregler som gjelder for vitneplikt i konkurssammenheng, ...", (kjennelsen s 32). Kjæremålsutvalget uttaler imidlertid ikke noe direkte om dette, noe som skyldes at dette blir konkret rettsanvendelse som Kjæremålsutvalget ikke har kompetanse til å prøve, jf tvml § 404 . Jeg mener at man likevel kan legge vekt på skifterettens uttalelser. Grunnen er at hvis man skal legge til grunn et for strengt krav til sannsynlighet for at opplysningene vedkommer boet, vil det i mange tilfeller kunne utelukke boet fra å kunne kreve opplysninger, eller dokumenter fremlagt.

4.6.3. Begrenser de generelle regler om vitnepliktensgrenser skyldnerens opplysningsplikt?

4.6.3.1. Utgangspunkt

Innledningsvis under punkt 1.1 pekte jeg på problemstillingen om de regler som begrenser vitners forklaringsplikt i alminnelige sivile saker, kommer til anvendelse på skyldnerens forklaringer til bobestyreren. Underpunkt 3.1 har jeg vist til at skyldneren er part under hele bobehandlingen, og legger dette til grunn i det følgende.

4.6.3.2. Generelt om vitnepliktens grenser

For å ta stilling til om, eventuelt i hvilken grad, de begrensninger som gjelder for vitners forklaringsplikt kommer til anvendelse på skyldnerens forklaringer under konkurs, vil jeg først ta for meg i hvilken grad disse reglene gjelder for parters forklaringsplikt. Grunnen er at skyldneren har partsstilling under konkursen (se 3.1 ovenfor), mens reglene som begrenser forklaringsplikten i tvml §§ 204 flg etter sin ordlyd, bare gjelder for vitner. Hvis man skal gi disse reglene anvendelse i konkurs, og da på skyldnerens forklaringer, må det, etter min mening, bygge på at man etter de generelle regler anvender vitnereglene tilsvarende på partsforklaringer. Men som nevnt ovenfor under 3.1, er jeg av den oppfatningen at de ulovfestede regler om partens rett til å nekte forklaring om forhold han som vitne ville vært fritatt fra å gi, ikke uten videre kommer til anvendelse på skyldnerens plikt til å gi opplysninger. Etter min mening, må dette bero på en tolkning av reglene.

Vitner har plikt til å forklare seg for retten. Dette følger forutsetningsvis av tvml § 199, jf § 202 og § 211 andre ledd. Denne plikten begrenses altså av bestemmelsene i tvml §§ 204 flg. Hjemmel for parters plikt til å avgi partsforklaring er, tvml § 111, jfr §§ 113 og 114.

Reglene om partsavhør er plassert i tvistemålslovens første del, som inneholder alminnelige bestemmelser, mens reglene om vitneavhør er plassert i lovens andre del som omhandler bevis. Dette henger sammen med at partserklæringer etter lovkonsipistenes oppfatning, ikke ble regnet for å høre til bevismidlene. Partserklæringer kan imidlertid ha stor bevismessig betydning, og kan dermed være avgjørende for resultatet i saken. Retten skal treffe sin beslutning etter en fri bevisbedømmelse, jfr. tvml § 183, og herunder hører det å vurdere hvilken betydning partserklæringene skal tillegges (Schei I s 249).

Når man taler om begrensninger i vitneplikten, sondres det mellom bevisforbud og fritakelsesgrunner. Bevisforbud, jf tvml §§ 204 - 206, er regler som i utgangspunktet setter absolutt forbud mot at vitnet skal forklare seg om forhold som er omfattet av disse reglene. Reglene forbyr ikke bare vitnet å forklare seg om slike forhold, men forbyr også retten å ta imot slik forklaring selv om vitnet ønsker å forklare seg. Dette betyr at retten heller ikke kan kreve forklaringen av parten. Vitneforklaring om forhold som er underlagt bevisforbud, forutsetter at den som har krav på hemmelighold, samtykker til dette, jf tvml § 205 andre ledd. Videre innebærer bevisforbudet at retten må avskjære vitnets forklaring der den skjønner at den er i strid med forbudet, og samtykke ikke foreligger.

Fritakelsesgrunner, jf tvml §§ 207 - 209a, er regler som gir vitnet rett til å kreve seg fritatt fra plikten til å avgi vitneforklaring.

Det sondres forøvrig mellom absolutte og relative fritakelsesgrunner. Absolutte fritakelsesgrunner gir vitnet en ubetinget rett til å nekte å forklare seg, hvis vilkårene for fritak ellers er tilstede. Relative fritakelsesgrunner gir i utgangspunktet rett til å nekte forklaring, men retten kan etter en interesseavveining av de hensyn som taler for at forklaringen skal gis, mot de hensyn som taler for fritak, pålegge vitnet å svare på spørsmål.

I tilknytning til skyldnerens opplysningsplikt, er det fritakelsesgrunnene i tvml §§ 208 og 209 som er av praktisk interesse. Bevisforbud etter tvml § 205 har først og fremst praktisk interesse når opplysninger søkes hos tredjemann, men det kan tenkes at skyldneren også er underlagt de strenge regler om taushetsplikt i tvml. § 205 .

I motsetning til med vitner, kan ikke retten ved tvangsmidler fremtvinge en parts forklaring. Domstolsloven § 210, som inneholder sanksjoner mot pliktbrudd fra parter under rettergang, viser ikke til tvml § 113 . Dermed kan man ikke fremtvinge partsforklaringer, slik som man kan fremtvinge vitneforklaringer (retten kan etter reglene i dstl § 206 straffe et vitne som uten grunn nekter å avgi forklaring). Videre er det slik at vitner som uteblir fra rettsmøter de er lovlig innkalt til, kan avhentes til samme eller et senere rettsmøte, jf tvml § 203 . Er det derimot en part som uteblir, kan denne ikke avhentes, jf tvml § 115 første punktum.

I konkurs er dette annerledes. Konkursloven § 105 gir regler om bruk av tvangsmidler hvis det er grunn til å tro at skyldneren vil krenke sine plikter etter loven, jf punkt 5 nedenfor. Skyldneren kan f eks avhentes til første skiftesamling selv om han er part.

I alminnelige sivile saker, er det antatt at reglene som begrenser vitners plikt til å forklare seg for retten, gjelder tilsvarende for parters plikt til å avgi partsforklaring. Hov skriver på s 408: "Selv om det ikke er sagt i loven, må de begrensninger i forklaringsplikten som gjelder for vitner, også kunne påberopes av en part." Schei antar at både bevisforbudene og fritakelsesgrunnene kommer til anvendelse: "Reglene om vitneforbud i kap. 15 - §§ 204 - 206 - må gjelde tilsvarende for parter. Parter kan heller ikke ha plikt til å svare på spørsmål de som vitner ville vært fritatt for å svare på.", (Schei II s 44).

Det sentrale spørsmål blir etter dette: Hvilken betydning får det for skyldnerens opplysningsplikt (som part) at partsforklaringer i alminnelige sivile saker, er underlagt de samme begrensninger som vitnenes plikt til å forklare seg for retten?

4.6.3.3. Får reglene som begrenser vitneplikten anvendelse på skyldnerens opplysningsplikt?

Slik jeg ser det, må utgangspunktet tas i spesialreglene, hvoretter skyldneren har en uttrykkelig plikt til å gi boets organer alle opplysninger om sine økonomiske forhold. Det følger av spørsmålsstillingen ovenfor, at det avgjørende for omfanget av skyldnerens opplysningsplikt, blir om de generelle regler om vitnepliktens begrensning, innebærer en innskrenkende fortolkning av kkl § 101 første ledd.

4.6.3.3.1. Bevisforbud

Det kan tenkes at en advokat, lege eller andre personer som etter tvml § 205, jf strl § 144 har kallsmessig taushetsplikt blir slått konkurs. Men hvis f eks en advokat som konkursskyldner, skulle sitte inne med opplysninger i sine klientarkiver som kan være av betydning for konkursboet, kan disse opplysningene ikke gis uten etter samtykke fra den som har krav på hemmelighold. Tvistemålsloven § 205, og de interesser den verner, må gå foran boets interesse i å få opplysningene. Et unntak fra taushetsplikten krever uttrykkelig hjemmel, jf Svalheim, Advokaters taushetsplikt s 198. Opplysningsplikten etter kkl § 101 kan altså ikke modifisere dette,

Et annet interessant spørsmål som reises hos Svalheim, er om konkursskyldneren kan påberope seg sin advokats taushetsplikt overfor boets organer. Spørsmålet kommer på spissen hvor det fra boet kreves at skyldneren skal legge frem dokumenter som etter sitt innhold omfattes av advokatens taushetsplikt, men som nå beror hos skyldneren. Generelt (altså utenfor konkurs) vil klienten kunne påberope seg advokatens taushetsplikt mot et utleveringskrav etter tvml § 250 første ledd eller § 251 nr 2, jf Svalheim, Advokaters taushetsplikt s 181-183. Det vern som tvml § 205 skal gi klienten, er ikke bortfalt ved at han går konkurs: "Stilt overfor et krav fra boet om å utlevere et dokument, må debitor følgelig kunne påberope seg en advokats taushetsplikt som fritaksgrunn i samme utstrekning som når det fremsettes krav om fremleggelse av dokumenter i en sivil rettssak." (Svalheim, Advokaters taushetsplikt s 185).

4.6.3.3.2. Fritakelsesgrunner

Tvistemålsloven § 209 første ledd gir et vitne (og en part) i alminnelige tvistemål, rett til å nekte forklaring hvis svaret vil medføre at drifts- eller forretningshemmeligheter, vil røpesved forklaringen. Retten kan imidlertid etter en interesseavveining, pålegge vitnet å forklare seg om disse forholdene, selv om det da må røpe hemmelighetene, jf tvml § 209 andre ledd. Denne adgangen har skifteretten også,men er ikke nødvendig overfor skyldneren. Konkursloven § 101 andre ledd viser til samme lovs § 18 andre ledd, som går videre enn tvml § 209 andre ledd, for skifteretten kan "... der den finner det påkrevd, pålegge skyldneren å gi opplysning som nevnt i første ledd, selv om skyldneren derved må åpenbare en forretnings- eller driftshemmelighet." Det er ikke nødvendig å foreta noen interesseavveining slik som etter tvml § 209 andre ledd. Begrunnelsen for dette, er at opplysninger om drifts- eller forretningshemmeligheter, kan være påkrevet for at boet skal kunne få ut den fulle verdi av de aktiver som skal realiseres. Det kan tenkes at skyldneren sitter med opplysninger boet saklig sett har behov for, men som han av hensyn til tredjemanns interesser har taushetsplikt om, uten at de er undergitt bevisforbudene. Konkursloven § 101 første ledd første punktum gir ikke hjemmel for å pålegge skyldneren å bryte denne taushetsplikten (NOU 1972:20 s 173). Konkurslovutvalget fant det imidlertid ønskelig at skifteretten i slike tilfeller kunne pålegge skyldneren å åpenbare drifts- og forretningshemmeligheter. Men som nevnt under 4.5.2 ovenfor, vil dette være opplysninger som konkursboet i utgangspunktet ikke har saklig interesse i å få innsyn i. Men unntaksvis kan det være forhold som bør belyses nærmere, selv om skyldneren har taushetsplikt om drifts- eller forretningshemmeligheter av hensyn til tredjemann. Det kan tenkes at konkursboet på denne måten får avklart hvorvidt det kan rettes omstøtelseskrav mot tredjemann.

Et annet tilfelle hvor det kan tenkes konflikt mellom retten til å nekte forklaring etter tvml § 209 første ledd, og skyldnerens plikt til å gi boet opplysninger, er der hvor ett av skyldnerens aktiva ikke går inn i konkursbeslaget. Boet vil her ofte ha et saklig begrunnet behov for å få innsyn i drifts- eller forretningshemmeligheten (se 4.5.2 ovenfor). Begrunnelsen er at man må fastslå hvorvidt dette kan føres inn i boets masse eller ikke.

Et tredje tilfelle hvor skyldneren har uttrykkelig plikt til å åpenbare drifts- eller forretningshemmeligheter, er i forhold til aktiva som går inn i konkursbeslaget, og som derved skal realiseres. Det kan tenkes at en produksjonsbedrift selges en bloc til en oppkjøper. Bostyret må ha anledning til å videregi opplysninger om fremstillingsprosesser etc. til den som erverver bedriften (Brækhus s 182).

Større problemer er knyttet til tvml § 208 . Konkursloven har i motsetning til kkl § 101 andre ledd jf § 18 andre ledd, som bare regulerer det nærmere forholdet til den generelle bestemmelsen i tvml § 209, ingen bestemmelsesom regulerer forholdet til tvml § 208 . En må således falle tilbake til en tolkning av bestemmelsene med utgangspunkt i kkl § 149 første ledd.

Spørsmålet om konkursskyldner kan kreve seg fritatt fra å gi bestemte opplysninger, faller i to deler, jfr. Rt 1986 s 1160 (s 1164). For det første om bestemmelsen gjelder under konkursbobehandling, eventuelt om den kommer til anvendelse i en form tilpasset konkurssituasjonen. For det andre om vilkårene for fritak er til stede.

Et vitne kan nekte å svare på spørsmål hvis svaret kan medføre straff, tap av borgerlig aktelse eller vesentlig velferdstap for det selv eller noen nærstående, jf tvml § 208 .

Tvistemålsloven § 208 viser selv til § 207 for hvilke andre personer som skal være beskyttet etter bestemmelsen. Dette er slekt i opp og nedadstigende linje, og søsken. Videre er ektefellen (og under visse forutsetninger samboere) omfattet av regelen. Etter en interesseavveining, kan retten frita vitnet fra å svare på spørsmål som berører dets forlovede, fosterforeldre, fosterbarn og fostersøsken, jf tvml § 208 andre ledd. Jeg velger for enkelhetens skyld å bruke ordet "nærstående" eller "nærmeste" om alle de øvrige personer, foruten vitnet (eller parten), som er beskyttet etter bestemmelsen i tvml § 208 .

Når man skal ta stilling til det nærmere innhold i bestemmelsen, må man ta utgangspunkt i vitnets plikt til å forklare seg for retten. Utgangspunktet er at vitner har plikt til å forklare seg, jf 4.6.3.1 ovenfor. Brudd på plikten til å forklare seg for retten kan medføre rettergangsstraff, jf dstl §§ 205-207. Tvistemålsloven § 208 er en begrensning av denne plikten.

Vurderingstemaet etter tvml § 208 er om svaret, hvis det går i en bestemt retning, kan medføre straff, tap av borgerlig aktelse eller vesentlig velferdstap for vitnet eller noen nærstående. Hvis vitnet skal fritas fra vitneplikten, må det sannsynliggjøres at svaret vil kunne få slike virkninger som beskrevet i § 208. Hvordan man skal vurdere dette konkret, kommer jeg tilbake til nedenfor.

Med "straff", menes bare straff i dens egentlige form. Erstatning eller inndragning, vil ikke gi fritak. Derimot gjelder bestemmelsen alle former for straff; ikke bare fengsel, men også bøtestraff vil berettige fritak, uansett om den er stor eller liten.

Med" tap av borgerlig aktelse" menes at den stilling vitnet eller dets nærstående, har i det miljø man til daglig lever i vil bli skadet. Ikke bare fullstendig tap av aktelsen, men også vesentlig reduksjon i en persons omdømme, vil gi fritak (Hov s 396, Schei II s. 66).

Med "vesentlig velferdstap", jf tredje punktum, menes virkninger av annen art enn straff og tap av borgerlig aktelse. Det skal svært mye til for fritak etter tvml § 208 tredje punktum (Schei II s 67). Det er ikke nok at det er ubehagelig for vitnet å gi forklaring. Vurderingstemaet er om det er så urimelig hardt å fremtvinge forklaring, at straff eller andre tvangsmidler ikke vil bli brukt.

Det kan tenkes at et styremedlem kan nekte å forklare seg fordi han risikerer store økonomiske konsekvenser for seg selv, f eks erstatningsansvar overfor boet.

Etter den alminnelige oppfatningen i teorien, gjelder regler som fritar vitner fra forklaringsplikten, også for parter (se punkt 4.5.3.1 ovenfor). Schei peker på at spørsmålet om tvml § 208 gjelder for skyldneren, er reist, men ikke avgjort i Rt 1986 s 1160. Schei antar imidlertid at: "Hensynene bak § 208 taler for at den kan påberopes av konkursdebitor også i en slik situasjon.", (Schei II s 66).

Etter kkl 1863 § 35, hadde skyldneren plikt til å svare på de spørsmål som ble forelagt ham på skiftesamlingen. Heller ikke etter ordlyden etter denne bestemmelsen, var det noen begrensning i plikten. Mendet var likevel alminnelig antatt i teori og praksis at vitnepliktens begrensninger, også gjaldt skyldnerens forklaringsplikt. Hagerup skriver: "Men af almindelige grundsætninger flyder det, at han ikke mere end et vidne vil kunne paalægges at besvare spørgsmaal, hvis besvarelse kan forudsættes at ville udsætte ham for straf eller tab af den borgerlige agtelse ( rettergangsl. § 208).", (Hagerup s 167). Tilsvarende betraktninger finner man hos Bech s 85 som visertil Hagerup.

Hvilken vekt skal eldre teori som dette tillegges, når man skal vurdere forholdet mellom någjeldende kkl § 101 og tvml § 208, jf kkl § 149? Tvistemålsloven § 208 hadde før endringen som fulgte i forbindelse medreformen i straffeprosessloven, en bestemmelse som innholdsmessig var lik dagens § 208. Den gamle konkurslovens § 35 om skyldnerens plikt til å besvare spørsmål, er av eldre dato enn tvistemålsloven. Konkursloven 1863 § 35 ble tatt inn ved lovendring 6 mai 1899, mens tvml § 208 innholdsmessig har vært lik siden vedtagelsen av tvistemålsloven i 1915. Her hadde man altså en konflikt mellom nyere generell og eldre spesiell bestemmelse. Prinsippene lex specialis og lex posterior, taler for hvert sitt resultat, men som sitert ovenfor mente man altså at den generelle regelen gikk foran den mer spesielle, og det til tross for at kkl 1863 § 130 første ledd innholdsmessig var lik kkl § 149 første ledd. Det man kan trekke ut av dette er, etter min mening, at eldre teori anså tvml § 208 for å gi uttrykk for en rettssikkerhetsgaranti som også innebar en innskrenkende fortolkning av kkl 1863 § 35, og ikke bare vitneplikten. Dermed må man oppfatte dette som et argument for at någjeldende kkl § 101, må tolkes innskrenkende på samme måte som Hagerup i det ovenfor nevnt sitat, gir utrykk for.

Spørsmålet om tvml § 208 begrenser skyldnerens opplysningsplikt, eventuelt i en modifisert form, har, som nevnt, vært reist, men ikke avgjort i Rt 1986 s 1160 (Johan Reksten).

Rt 1986 s 1160: Johan Reksten nektet å besvare spørsmål som bobestyrerne i hans konkursbo hadde stilt ham, blant annet med den begrunnelse at han måtte være fritatt etter bestemmelsen i tvml § 208 . Høyesteretts Kjæremålsutvalg tok ikke stilling til spørsmålet om tvml § 208 kom til anvendelse, eventuelt i en tilpasset form, ettersom skifteretten og lagmannsretten i kjæremålet, hadde kommet til at vilkårene for fritak etter bestemmelsen, ikke var oppfylt. Dette var konkret rettsanvendelse som Kjæremålsutvalget ikke hadde kompetanse til å prøve, jf tvml § 404 .

Problemstillingen om tvml § 208 gjelder, og dermed begrenser omfanget av skyldnerens plikt til å forklare seg, har også vært oppe i Rt 1983 s 430 (Hilmar Reksten).

Rt 1983 s 430: Saken gjaldt om to av avdøde skipsreder Hilmar Rekstens advokater hadde plikt til å utlevere dokumenter fra sitt klientarkiv, som omhandlet Reksten, til Rekstens særeiedødsbo, dets konkursbo. Advokatene nektet fordi de mente seg bundet av sin taushetsplikt, jf tvml § 205, jf strl § 144 . Selv om saken ikke direkte angår spørsmålet hvorvidt en skyldner kan påberope seg tvml § 208, eller om bestemmelsen skal komme til anvendelse i en tilpasset form, finner man uttalelser både hos flertallet og mindretallet som kan belyse spørsmålet. Konkursboet hadde argumentert ut fra at en konkursskyldner ikke kunne nekte å forklare seg om midler som var holdt skjult for kreditorene, under henvisning til tvml § 208 . Videre ble det argumentert for at i tilfeller hvor skyldnerens samarbeid ikke var mulig, måtte boet kunne disponere over dennes rett til å oppheve advokatenes taushetsplikt, slik at tvml § 205 ikke ville hindre utlevering av dokumenter. Førstvoterende som ledet flertallet på tre dommere, sa at om man skulle modifisere tvml § 205 på grunnlag av skyldnerens opplysnings- og bistandsplikt, vil dette "... reise vanskelige spørsmål først og fremst med sikte på de reservasjoner som i tilfelle vil være nødvendige av hensyn til de lovfestede begrensninger i debitors egne plikter.", (s 439). Det synes for meg som om førstvoterende her forutsetter direkte anvendelse av tvml § 208 for skyldnerens forklaringer, når førstvoterende fortsetter: "Av spesiell interesse i denne forbindelse er den begrensning i debitors egen opplysnings- og bistandsplikt som følger av tvistemålslovens § 208, hvoretter debitor ikke plikter å medvirke for så vidt det kan utsette ham eller hans nærmeste for straff eller tap i den borgerlige aktelse.", (s 439).

Andrevoterende uttaler dette enda klarere: "Konkursdebitors forklaringsplikt reguleres av de bestemmelser som under rettergang gjelder for vitner. Dette fremgår ikke klart av den någjeldende konkursloven, men det synes å ha vært alminnelig enighet om at slik er rettstilstanden i dag." (s 442). Andrevoterende viste til Hagerup og Bech, samt forarbeidene til konkursloven av 1984, NOU 1972:20 s 174, og uttalte at det lå nær å anta at de samme begrensninger måtte gjelde for skyldnerens forklaringer, som for vitner ellers under rettergang. Den rettslige begrunnelse for dette synet, var kkl 1863 § 130 som på samme måte som dagens kkl § 149, gav reglene i tvistemålslovens kap 15 tilsvarende anvendelse forsåvidt de passet. Også andrevoterende forkastet konkursboets argument om at tvml § 208 ikke kunne påberopes av skyldneren til tross for at han mente innvendingene mot dette hadde utvilsom vekt: "Forå fravike en regel av så fundamental betydning som denne må det etter min oppfatning kreves lovhjemmel." (s 442). Dette forstår jeg slik at det må være en lovgiveroppgave å bestemme om det vern tvml § 208 girmot å bli tvunget til å bidra til sin egen strafforfølgning, skal vike for skyldnerens opplysnings- og bistandsplikter etter konkursloven.

En svakhet ved dommen i Rt 1983 s 430, slik jeg ser det, er at hverken flertallet eller mindretallet tok utgangspunkt i at skyldneren har stilling som part under konkursbobehandlingen. Det synes som om Høyesterett forutsatte at begrensningene i vitneplikten kom til anvendelse uten videre. Jeg er ikke enig i en slik innfallsvinkel, for det er ikke selvsagt at ulovfestede regler med bakgrunn i annen generell lovgivning, skal gjelde tilsvarende i spesialprosessen. Henvisningsbestemmelsen i kkl § 149 første ledd første punktum gjelder i utgangspunktet de skrevne regler i tvistemålsloven, mens det beror på en tolkning om de ulovfestede regler som har blitt dannet på bakgrunn av tvistemålsloven, skal gis anvendelse i konkurs. Etter min mening, må en drøftelse av om reglene som begrenser vitneplikten under rettergang kommer til anvendelse på skyldnerens opplysningsplikt, bygge på at han er part, og at det er den alminnelige oppfatning at disse reglene får anvendelse på partserklæringer i alminnelige sivile saker. Det er med utgangspunkt i dette man må vurdere om reglene i tvistemålslovens kap 15 kommer til anvendelse og begrenser skyldnerens opplysnings- og bistandsplikter.

I nyere teori har Brækhus hevdet at det må gjøres vesentlige begrensninger i skyldnerens rett til å påberope seg tvml § 208 . Grunnen er at en slik adgang, vil sette til side skyldnerens plikt til å gi opplysninger på områder opplysningsplikten vil være av størst betydning. Brækhus skriver at man "... ville få den noe barokke regel at debitor nok har plikt til å forklare seg om sine eiendeler, dog ikke omeiendeler som han har stukket unna eller på annen måte har søkt å holde skjult for boet." (Brækhus s 183). Etter Brækhus’ syn, foreligger det her motstrid mellom kkl § 101 første ledd og tvml § 208, og i konkurssituasjonen bør kkl § 101 gå foran. Begrunnelsen for dette er "... formelt at kkl § 101 .1 er en spesialregel i forhold til den almindelige sivilprosessuelle regel i tvistl. § 208, og at tvistemålslovens regler ifølge kkl § 149 .1 bare får anvendelse "så langt de passer", reelt at debitor er en nøkkelperson når det skal bringes på det rene hva boet omfatter." (Brækhus s 183). Det er først og fremst en lex specialis-vurdering som skal legges til grunn, slik at konkurslovens spesialregel går foran den mer generelle regel i tvistemålsloven. Dette er overensstemmende med den tolkning som følger av ordlyden i kkl § 149 første ledd første punktum. Dernest legger Brækhus vekt på det reelle hensyn at skyldneren er den som er nærmest til å gi de opplysninger boet har interesse i å få. Brækhus mener derfor at : "Bortsett fra de tilfeller hvor debitor er siktet straffeprosessuelt, bør han ikke kunne nekte å forklare seg om midler som han har stukket unna, under henvisning til den straff selve forstikkelsen kan medføre dersom den blir kjent gjennom hans forklaring (derunder også straff etter skatte og valutalovgivningen)." (Brækhus s 183). Jeg er enig i dette som et utgangspunkt, men det er slik jeg ser det, andre forhold som kommer inn. For det første at bostyrets innberetning skal sendes til påtalemyndigheten, hvis det er mistanke om straffbare forhold ved skyldnerens forretningsførsel, jf kkl § 120 femte ledd siste punktum. Bare unntaksvis vil bobestyreren anmelde skyldneren mens bobehandlingen pågår. Mer vanlig er at dette blir overlatt påtalemyndighetens egen vurdering, og da på bakgrunn av bostyrets innberetning. Det vil si at skyldneren sjelden eller aldri er straffeprosessuelt siktet under konkursbobehandlingen, men det er en fare for at han kan bli det i ettertid. For det andre er denne "faren" for skyldneren, etter min mening, nå større enn tidligere på grunn av det offentliges økte satsing på bekjempelse av økonomisk kriminalitet gjennom konkursinstituttet.

I tillegg til dette kommer det at Etterkontrollutvalget har foreslått å utvide området for hvilke straffbare forhold bobestyreren skal innberette (se punkt 3 ovenfor).

På grunn av at skyldneren på et senere tidspunkt kan risikere strafforfølgning, ville en regel som den Brækhus gitt uttrykk for, bety at skyldneren under bobehandlingen har plikt til å gi opplysninger, selv om dette kan medføre straff, eller tap av borgerlig aktelse for ham, eller hans nærmeste. Som siktet, har ikke skyldneren plikt til å forklare seg for hverken politiet, eller retten, jf strpl §§ 230 og 90. Men denne beskyttelsen som siktede har i straffeprosessloven, kan ikke skyldneren nyte godt av idet han på et tidligere tidspunkt, kanskje under trussel om bruk av tvang etter kkl § 105, har måttet gi disse opplysningene. De opplysninger som kan medføre straff for skyldneren, skal innberettes skifteretten, jf kkl § 120 første ledd nr 5 og 6, og innberetningen skal sendes påtalemyndigheten, jf § 120 siste ledd andre punktum. Skyldneren kan i sin forklaring for politiet eller retten, vanskelig gåfra disse opplysningene heller, fordi det etter kkl § 120 andre ledd andre punktum sammen med innberetningen skal vedlegges en "... erklæring fra skyldneren om at opplysningene i innberetningen om dennes økonomiske forhold etter skyldnerens vitende er riktige og uttømmende."

Dokumentene fra bobehandlingen, herunder de forklaringer skyldneren har gitt til bobestyrer og skifteretten (og eventuelt politiet), kan legges frem til konfrontasjon etter reglene i strpl. § 290 . Adgangen til fremleggelse av dokumenter i en etterfølgende straffesak som er innhentet på kontrollstadiet, som bobehandlingen er, er berørt i en dom fra Menneskerettighetsdomstolen, den såkalte Saunders-saken (dom 17 desember 1996).

Saunders var direktør for Guinness PLC, og ble av britiske domstoler dømt for å ha manipulert verdiene på Guinness-aksjer i forbindelse med overtakelse av et annet selskap. Saken gjaldt fremleggelse av forklaringer Saunders hadde gitt til inspektører fra the Secretary of State for Trade and Industry i forbindelse med undersøkelser foretatt før straffesak ble reist mot ham. Det var på det rene at Saunders hadde forklaringsplikt til inspektørene, og at plikten var straffesanksjonert. Under den etterfølgende straffesaken mot Saunders, ble flere av forklaringene han avga, brukt som beviser mot ham. Bare to forklaringer som ble avgitt etter at straffesaken ble reist, ble avvist av retten. Blant annet ble det foretatt opplesing av forklaringene for juryen i tre hele dager jf dommens punkt 72. Det fremgår av dommen at forklaringene var de altoverveiende beviser mot Saunders. Domstolen fant at Art 6 i EMK, prinsippet om "fair hearing" var krenket. Retten til å nekte å forklare seg under en straffesak, var etter domstolens syn, en internasjonal anerkjent rettighet, og som lå i hjertet av Art 6: "The Court recalls that, although not specificaly mentioned in Article 6 of the Convention, the right to silence and the right not to incriminate oneself, are generally recognised international standards which lie at the heart of the notion of a fair procedure under Article 6." dommens punkt 68.

Konsekvensen av Saunders-saken, er at bruk av pliktmessig avgitte forklaringer under hovedforhandling, må tåle betydelige innskrenkninger i forhold til hva som tidligere har vært antatt her i landet. Høyesterett fant i Rt 1994 s 610 (Bølgepappsaken) at slike forklaringer avgitt under kontrollstadiet, måtte anses avgitt i anledning saken, og kunne bare legges frem etter reglene om konfrontasjon, jf strpl § 290, § 296 og § 297. Etter Saunders-dommen, erdenne adgangen til konfrontasjon ikke til stede hvis forklaringen som skal legges frem utgjør det vesentligste bevis mot tiltalte. Spørsmålene er mer utførlig behandlet av førstestatsadvokat i ØKOKRIM, Hans PetterJahre i Konkursråd nr 7 - november 1996, og Konkursråd nr 8 - august 1997.

Skyldneren kan, og bør, reservere seg mot vurderinger fra bostyreinnberetningen som han er uenig i, men dette løser ikke problemet i forhold til opplysninger han selv har gitt. Skyldneren risikerer å bli stillet vesentlig dårligere prosessuelt sett, enn en siktet i andre straffesaker; "skaden" er for ham allerede skjedd i og med at han kan tilpliktes å gi opplysninger som han - ikke bare som siktet i en straffesak, men også som vitne eller part i en alminnelig sivil sak - ville vært fritatt fra å gi. Hvis det skulle være slik at skyldneren ikke kunne påberope seg fritakelsesgrunnene i tvml § 208 før han var siktet, kan det, slik jeg ser det, være en fare for at bobestyreren venter med å anmelde skyldneren, for på den måten å utsette skyldnerens rett til å nekte forklaring om bestemte forhold. Andrevoterende i Rt 1983 s 430 pekte på dette problemet, og uttalte: "Bostyret kan ikke suspendere denne retten for debitor ved å vente med å inngi anmeldelse.", (s 442). Det andrevoterende siktet til, var den rett skyldneren som siktet, har til å nekte å forklare seg for politiet eller retten, jf strpl § 230 og § 90. Det ville være uholdbart om bobestyreren kunne sette skyldneren i klisteret på denne måten. Etter Saunders-dommen, har en også fått et klart uttrykk for at retten til å ikke måtte inkriminere seg, står meget sterkt.

I Rt. 1983 s. 430 argumenterte konkursboet ut fra Brækhus’ syn. Høyesterett tok imidlertid avstand fra de betraktninger som ble gjort gjeldende.

Huser er av en annen oppfatning enn Brækhus, og fører videre den tradisjonelle oppfatningen fra blant annet Hagerup og Bech. Slik jeg forstår Huser, vil skyldnerens opplysningsplikt være begrenset av de regler som begrenser vitneplikten. Huser skriver at tvml § 208 "... gjelder også for debitor når han forklarer seg som vitne - i eller utenfor rettsmøte." (Huser 2 s 200). Etter min mening, er skyldneren part under konkursen, og ikke vitne (jf 3 ovenfor, og Hagerup s 16). Skyldneren skal forklare seg som part under konkursbobehandlingen, unntatt i saker som bobestyreren fører for bomassen, jf tvml § 117 nr 2 (se ovenfor under 3.1). I disse sakene vil reglene om vitnepliktens begrensninger komme til anvendelse direkte. Ut over dette er skyldneren part, og dette må være utgangspunktet for en drøftelse om tvml § 208 kommer til anvendelse på hans forklaringer. Avgjørende for om skyldnerens opplysningsplikt begrenses av tvml § 208, på samme måte som partsforklaringer i alminnelige tvistemål, blir en tolkning av reglene i kkl § 101 første ledd og tvml § 208 . Utgangspunktet for denne tolkningen er, som tidligere nevnt, kkl § 149 første ledd første punktum, og det springende punkt blir om det av denne bestemmelsen følger at tvml § 208 må tilpasses konkurssituasjonen, eller om det er andre hensyn som kommer inn.

Med utgangspunkt i det som er sagt ovenfor, vil det avgjørende, etter min mening, være hva kkl § 149 første ledd første punktums uttrykk "... så langt den passer..." betyr. Brækhus mener, som nevnt, at spesialregelen skal gå foran, noe som betyr at tvml § 208 må tilpasses konkurssituasjonen. Mot dette synet står altså Hagerup, Bech, Huser og uttalelser i Rt 1983 s 430, som synes å legge vekt på at tvml § 208 representerer en rettssikkerhetsgaranti av så stor betydning, at den må få betydning for tolkningen av kkl § 101 .

Konkurslovutvalget hadde i utkast til ny konkurslov § 15 tredje ledd og § 98 andre ledd (som tilsvarer kkl § 18 tredje ledd og kkl § 101 andre ledd), foreslått en uttrykkelig regel om at "Skyldneren er undergitt de alminnelige regler om vitneplikt.", jf NOU 1972:20 s 174. Forslaget ble strøket av Justisdepartementet i Ot prp nr 50. Begrunnelsen for dette var: "Bestemmelsen kan utgå. Det er tilstrekkelig med henvisning i utkastets § 149 første ledd, som gir de vanlige prosessregler anvendelse "så langt de passer". Denne bestemmelsen gir den nødvendige elastisitet.", Ot prp nr 50 s 10. Brækhus mener at det var elastisiteten i forhold til tvml § 208, departementet hadde i tankene da endringen i lovutkastet ble gjort. På bagrunn av dette mener Brækhus videre at "Det ikke er sikkert at løsningen vil bli den samme under kkl. 1984.", som etter dommen og kjennelsen i hhv Rt 1983 s 430 og 1986 s 1160 (Brækhus s 184). Huser kan derimot "... vanskelig se noen grunn til at den ikke skulle bli det.", og mener på bakgrunn av departementets uttalelser at "... problemstillingen fortsatt er nøyaktig slik den var i Rt. 1983/430." (Huser 2 s 200 note 51).

Hvilken betydning skal uttalelsen i fra departementet i Ot prp nr 50 s 10 ha når det gjelder forståelsen av kkl § 149 første ledd første punktum, og tolkningen av kkl § 101 og tvml § 208? Man kan ikke komme utenom at bestemmelsen åpner for en fortolkning av tvml § 208 tilpasset konkurssituasjonen. Jeg mener at når departementet tok vekk den klare henvisningen til vitnebegrensningsreglene - og uttaler at det er tilstrekkelig med en henvisning som gir de generelle prosessregler anvendelse så langt de passer, samt at kkl § 149 første ledd første punktum gir den nødvendig elastisitet - må meningen ha vært at anvendelse av tvistemålslovens regler kan tilpasses konkurssituasjonen. Jeg er ikke enig med Huser når han sier at problemstillingen også etter den nye konkursloven er nøyaktig lik som i Rt 1983 s 430. Grunnen er at departementet valgte å ta ut en foreslått bestemmelse som ville ha kodifisert den oppfatning, som var gjort gjeldende i praksis og teori, av hensyn til en mer elastisk regel. Nettopp det at henvisningen til at formuleringen "... så langt de passer..." skulle gi elastisitet i forhold til de generelle prosessregler, må ha en viss betydning. Men henvisningen er generell, slik som reglene i tvistemålsloven også er generelle. Det springende punkt blir om henvisningen til "den nødvendige elastisitet" også omfatter tvml § 208, eller om denne regelen på grunn av dens betydning som rettssikkerhetsgaranti, innebærer at den ikke berøres. På bakgrunn av det som er sagt ovenfor, vil jeg som andrevoterende i Rt 1983 s 430 hevde at når det tale om en regel av så fundamental betydning som tvml § 208, må det kreves klar lovhjemmel for å fravike den.

I ett tilfelle har lovgivningen en bestemmelse som gjør unntak fra tvml § 208 . Barneloven § 21 bestemmer at under vitneførsel og partsforklaringer i farskapssaker, "... kan ingen nekte å svare på spørsmål fordi svaret kan føre til at vedkommande taper borgarleg vørdnad, ..." Her har lovgiver vurdert hensyn for og imot vitneførsel, og kommet til at de generelle regler må vike, og derfor gitt en uttrykkelig regel om dette. Men bestemmelsen gjelder bare tap av borgerlig aktelse, og ikke straff. I den grad farskapssaker blir prøvet for retten etter innføring av DNA-bevis, vil både vitner og parter ha adgang til å påberope seg "straffalternativet" i tvml § 208 som nektelsesgrunn. Dette kan slik jeg ser det bare begrunnes i denne regelens store betydning som rettsikkerhetsgaranti.

Alt i alt mener jeg at tvml § 208 bør komme til anvendelse på skyldnerens plikt til å gi opplysninger under konkursbobehandlingen. Grunnen er at dette er en rettssikkerhetsgaranti for skyldneren. Bestemmelsen er med på å sikre at vitner og parter ikke tvinges til å bidra til sin egen strafforfølgning. At forbudet mot selvinkriminering har en sterk stilling, viser Saunders-dommen. Jeg mener at retten til å nekte å forklare seg ikke bare slår igjennom overfor de forklaringer som avkreves i skifteretten, men også overfor bostyret, bobestyrer og borevisor. Dette henger sammen med at jeg mener at skyldneren har partsstilling under hele konkursen, og at prosessreglene gjelder under hele bobehandlingen (punkt 3.1 ovenfor). Mot dette kan det hevdes at dette vil kunne gjøre det lettere for skyldnere bedra sine kreditorer, fordi man vet at boet ikke kan kreve opplysninger som kan føre til straff, eller tap av borgerlig aktelse senere. Men en tyv er ikke nødt til å forklare seg om tyveriet han har begått, hverken til politiet, eller til retten, jfr strpl §§ 230 og 90. Det er ikke dermed sagt at lovgivningen gjøre det lettere å begå tyverier. Dessuten er det økonomiske interesser som står på spill på den ene siden, mens det er et spørsmål om straff - det kraftigste tvangsinngrep man kan gjøre overfor en person - på den andre. Hvis man så ser det slik at i de aller fleste tilfeller har kreditorene tatt en forretningsmessig risiko, skal det etter mitt syn svært mye til for at dette skal kunne oppveie et innhugg i en rettssikkerhetsgaranti som tvml § 208 . De tilfeller hvor det er åpenbart at det er svikaktig opptreden fra skyldneren, må man kanskje heller bare ta med på kjøpet, for disse tilfellene kan iallfall ikke være nok til at man ad tolkningsvei, kan utelukke anvendelse av tvml § 208 i konkurssituasjonen, og sannsynligvis ikke en innskrenkende fortolkning heller. Det må etter min mening kreves klar lovhjemmel.

Jeg legger i det følgende til grunn at tvml § 208 kommer til anvendelse, og vil se nærmere på de vilkår som må være oppfylt for at begrensningen i opplysningsplikten skal kunne påberopes av skyldneren under konkursen.

Vilkåret for at skyldneren kan kreve seg fritatt fra plikten til å gi opplysninger under henvisning til tvml § 208, er at det svar han avgir "... vil kunne utsette..." ham selv, eller noen nærstående, for straff eller tap av borgerlig aktelse (jeg ser fremdeles bort fra vesentlig velferdstap). Avgjørende for om fritak skal gis, vil være spørsmålets art. Det vil si at hvis spørsmålet er egnet til å fremkalle et svar, i en eller annen retning, med virkninger som nevnt i tvml § 208, skal skyldneren fritas fra opplysningsplikten. Det må være tilstrekkelig for skyldneren å peke på at spørsmålet er av en slik art. Grunnen er at hvis skyldneren skal være nødt til å foreta en nærmere påvisning av at det forelå grunnlag for fritak, ville det i realiteten bety at han måtte besvare spørsmålet. Det er i praksis og teori en generell oppfatning at ikke enhver mulighet for straff, eller tap av borgerlig aktelse, kvalifiserer til fritak. For fritak kreves det at det er en "... forholdsvis nærliggende mulighet..." for straff eller tap av borgerlig aktelse; det er altså ikke nok med en teoretisk mulighet (Hov s 397 og Andenæs Straffeprosess I s 206).

Problemstillingen blir hvordan man skal vurdere skyldnerens anførsel om at han vil risikere straff eller tap av borgerlig aktelse, hvis han svarer på boorganenes spørsmål. Det er vanskelig å trekke generelle retningslinjer for en slik vurdering, ettersom spørsmålet må avgjøres konkret. Problemstillingen var fremme i Rt 1986 s 1160, men Høyesteretts Kjæremålsutvalg tok ikke stilling til spørsmålet,da det gjaldt den konkrete rettsanvendelse, og lå derfor utenfor Kjæremålsutvalgets kompetanse, jf tvml § 404 (Rt s 1164). Spørsmålet er derimot behandlet i Midhordland skifteretts kjennelse 7 februar i samme sak. Jeg vil vise til uttalelser i skifterettens kjennelse for å illustrere hvordan vilkårene for fritak, straff eller tap av borgerlig aktelse, kan vurderes.

Johan Reksten påberopte seg tvml § 208, både i relasjon til straffalternativet, og tap av borgerlig aktelse. De spørsmål skifteretten tok stilling til var for det første om besvarelsen av bobestyrerens spørsmål, kunne krenke avdøde Hilmar Rekstens minne. Skifteretten tok utgangspunkt i at det var alminnelig kjent at Hilmar Reksten kontrollerte aktiva i utlandet som boet hadde rett til (og som boet i stor grad klarte å hjemføre). Det var dessuten offentlig kjent at slike aktiva kunne finnes, dels gjennom pressen og dels gjennom bøker som var skrevet. Skifteretten fant på dette grunnlag det lite sannsynlig at svarene ville berøre Hilmar Rekstens minne i negativ retning ut over de opplysninger som allerede forelå, selv om Johan Reksten ved å svare måtte bekrefte at slike verdier virkelig fantes. Jeg forstår skifteretten slik at omstendighetene lå slik an at selv om den sterke mistanken om en hemmelig utenlandsformue ble bekreftet, ville ikke dette tilføre Hilmar Rekstens minne ytterligere skår. Skifteretten avviste med andre ord dette som nektelsesgrunn.

Det neste spørsmålet var om besvarelse av bobestyrernes spørsmål, kunne utsette Johan Reksten for straffeforfølgning. Johan Reksten hadde vært siktet for bedrageri overfor Garantiinstituttet for skip og borefartøyer. Til grunn for siktelsene, lå Johan Rekstens fortielser av opplysninger vedrørende egne, og/eller Hilmar Rekstens mulige eierinteresser i en rekke selskaper, eller akkumulering av aktiva gjennom utenlandske selskaper. Disse selskapene hadde Hilmar Reksten full kontroll over gjennom et omfattende avtaleverk. Fortielsen av opplysningene overfor Garantiinstituttet førte til enorme tap for rederiets kreditorer. Straffesaken mot Johan Reksten ble imidlertid henlagt etter bevisets stilling. Påtalemyndigheten fant ikke å kunne føre tilstrekkelig bevis for at Johan Reksten regnet med at garantiene ville få et annet omfang, om han hadde brakt sin viten til Garantiinstituttet. Påtalemyndigheten fant det derimot bevist at Johan Reksten hadde innsikt i at det fantes en utenlandsformue, og fortiet dette under forhandlingene med Garantiinstituttet. Skifteretten vurderte dette slik: "Det er således klart at de spørsmål boet har stillet angår i det vesentlige samme faktiske forhold som påtalemyndigheten etter årelang etterforskning henla, dog etter å ha funnet tilstrekkelig bevist en vesentlig del av straffbarhetsvilkårene.(...) På bakgrunn av dette finner retten ikke å kunne legge til grunn som sannsynlig at korrekte svar på spørsmålene vil lede til en gjenopptakelse av straffesaken.", (kjennelsen s 87). Fritaksgrunnen kunne med andre ord ikke påberopes fordi det ikke var sannsynlig at straffesaken mot Johan Reksten ville bli gjenåpnet, selv om mistanken som lå til grunn for siktelsen, skulle bli bekreftet.

Det tredje spørsmålet skifteretten tok stilling til, var om besvarelse av bobestyrernes spørsmål, kunne føre til tap av borgerlig aktelse for Johan Reksten selv. Skifteretten mente at spørsmålet måtte vurderes ut fra hva som var kjent om virksomheten på Fjørsanger, på det tidspunkt kjennelsen ble avsagt (februar 1986). Det var offentlig kjent at det var antakelser om en skjult utenlandsformue, og at Johan Reksten hadde befatning med dette, eller iallfall kunnskap om dette, jf siktelsen som ble nevnt ovenfor. Skifteretten kunne derfor vanskelig se at Johan Rekstens borgerlige aktelse, ville bli nevneverdig berørt om han besvarte bostyrets spørsmål. Det var etter skifterettens mening snarere et spørsmål om ikke aktelsen ville kunne fremtre som mer positiv enn tidligere om Johan Reksten overfor konkursboet fremkom med alle relevante opplysninger. Jeg kan nok være enig i at Johan Rekstens omdømme gjennom årelang mediefokusering, var tilført betydelige skår.

Hva kan man trekke ut av dette? Hvis det ikke er sannsynlig at skyldneren vil straffeforfølges, til tross for at forhold han er mistenkt for bekreftes, vil han ikke kunne nekte forklaring. Hvis det derimot ved hans forklaring, gis nye eller utfyllende opplysninger, slik at det er grunn til å tro at skyldneren vil kunne straffes, eller at en straffesak gjenopptas, vil han kunne nekte forklaring. Tilsvarende betraktninger må gjelde for tap av borgerlig aktelse. Hvis skyldnerens anseelse allerede er tilført betydelige skår på grunn av forhold som er kjent, eller antas å være kjent, vil ikke en bekreftelse av dette fra hans side gi fritak. Men hvis det avdekkes nye forhold som tilfører skyldneren ytterligere tap av aktelsen, kan han fritas.

4.7. SÆRLIG OM SKYLDNERENS PLIKT TIL Å UTFØRE ARBEIDSOPPGAVER FOR BOET

Bistandsplikten, eller hjelpeplikten om man vil, kan ses på som et supplement til skyldnerens opplysnings- og edisjonsplikt (Huser 2 s 241). Ordlyden i kkl § 101 første ledd i f innebærer ingen begrensning i skyldnerens plikt til å utføre arbeid for boet bortsett fra at bistanden må være "... nødvendig (...) for å sikre boets eiendeler og fastslå omfanget av dets forpliktelser." Det er imidlertid klart at hans plikt til å yte bistand, må være begrenset til det som er av betydning for bobehandlingen. Det vil for det første si at det bare er arbeid som boet har saklig begrunnet interesse i at skyldneren utfører, som kan pålegges ham, jf punkt 4.6.2 ovenfor. Videre kan det ikke forlanges at skyldneren ved arbeidet skal bli tvunget til å røpe opplysninger som han enten ikke har anledning til å gi, eller er fritatt fra å gi, jf punkt 4.6.3.

Ved konkurs i selskapsforhold, vil denne plikten tilligge selskapets representanter, jf 3.2 ovenfor. Reglene som nevnes her vil således gjelde tilsvarende for den, eller de som representerer selskapet overfor boet.

Det at bistanden må være nødvendig, innebærer etter kkl § 101 første ledd i f ytterligere begrensninger i skyldnerens plikt. For det første er det et krav om at boet må trenge å få utført arbeid det er tale om å pålegge skyldneren (Huser 2 s 242). Dette følger forsåvidt av det generelle saklighetskravet (som det er redegjort for under punkt 4.5.2). Videre må det foreligge et behov for at det er skyldneren som må yte bistanden (Huser 2 s 242). Som tidligere nevnt, er det skyldneren som kjenner sin virksomhet best. Det er han som kjenner best til sitt arkiv, noe som innebærer at han som oftest er den nærmeste til å yte bistanden. Man kan imidlertid ikke begrense skyldnerens bistandsplikt til å bare gjelde forhold der ingen annen kan yte bistanden. Huser sier boets krav på bistand fra skyldneren ikke ekskluderes "... dersom debitors kjennskap til forholdene gjør hans bistand vesentlig mer effektiv." (Huser 2 s 242). Det er jeg enig i, for selv om andre kan gjøre jobben skyldneren settes til, vil det nok i de fleste tilfellene være mest lønnsomt at han gjør denne.

Huser mener at skyldneren ikke er forpliktet til å gjøre rent rutinearbeid som kan gjøres av andre. Dette stemmer med uttalelsene i motivene til kkl § 101 første ledd i f, som gir uttrykk for at boet må treffe særskilt avtale med debitor, hvis det ønsker ytterligere bistand fra ham, enn det som følger av bestemmelsen. (NOU 1972:20 s 173).

Bestemmelsen gir ikke boet noen rett til å kreve at skyldneren deltar personlig i fortsettelsen av hans virksomhet (Huser 2 s 242). Men skyldneren har plikt til å bistå i nødvendig grad, slik at virksomheten kan fortsette hvis boet beslutter fortsatt drift etter kkl § 81 . Dette innebærer at skyldneren først og fremst må gi de opplysninger som er nødvendige for at en eventuell produksjonsprosess kan holdes igang. Videre må det kunne forlanges av skyldneren at han stiller de dokumenter som er nødvendige for å holde driften igang, til boets disposisjon. Dessuten kan det være nødvendig at skyldneren kontakter kunder og leverandører, samt påviser varebeholdning (Huser 2 s 242).

Som nevnt ovenfor under 4.1, vil regnskapene i konkursboer (og særlig tvangsavviklingsboer) ofte være mangelfulle. Problemstillingen er om det faller inn under skyldnerens arbeidsplikt, enten å føre regnskapene selv, eller kanskje dekke denne utgiften av egen lomme. Edisjonsplikten sammenholdt med hjelpeplikten, pålegger skyldneren å fremskaffe regnskapsbilag, jf kkl § 101 første ledd. I dette ligger det ikke noen plikt til å bringe regnskapene i orden slik jeg ser det. Men spørsmålet er ikke avklart med dette: Det følger av samme bestemmelse at skyldneren skal yte nødvendig bistand for blant annet å "fastslå omfanget" av boets forpliktelser. Problemstillingen blir etter dette, om det i denne formuleringen kan ligge en slik plikt. At regnskapene foreligger, vil kunne være av stor betydning for bostyret når det skal ta stilling til krav som meldes i boet. Dette taler for at skyldneren bør bringe dette i orden. Er skyldneren kvalifisert til å gjøre dette, vil det være en god løsning. Alternativt kan skyldneren dekke denne utgiften av egen lomme. Er skyldneren derimot personlig konkurs, vil han ikke ha økonomiske muligheter til å betale andre for arbeidet.

Skyldneren har ikke krav på vederlag for det arbeid han etter kkl § 101 første ledd andre punktum, plikter å gjøre for boet. Skifteretten kan imidlertid ta hensyn til omfanget av skyldnerens bistand, når det skal tas stilling til spørsmålet om han bør ha underholdsbidrag av boet etter kkl § 106 andre ledd (NOU 1972:20 s 173, Huser 2 s 243 og Brækhus s 201). Men ettersom de fleste konkursboer er meget dårlig stilt økonomisk sett, er det sjelden at det kommer på tale å tilkjenne skyldnere underholdsbidrag. Behovet er dessuten ikke særlig stort, da arbeidsledighetstrygd og sosialstønad vil dekke skyldnerens behov. Skyldneren har imidlertid krav på å få dekket de nødvendige utgifter han har i forbindelse med at han utfører oppdrag for boet (Huser 2 s 243).

Er det tale om personlige ytelser fra skyldnerens side, som faller utenfor rammen for bistandsplikten, forutsetter dette som nevnt særskilt avtale mellom ham og boet. Det vil dermed avhenge av denne avtale, hvor mye han skal ha ivederlag arbeidet. Dette synes å være forutsatt i NOU 1972:20 s 173. Uansett kan skifteretten ta hensyn til omfanget av skyldnerens arbeidsplikter, når den avgjør om han bør ha underholdsbidrag etter kkl § 106 .

I en upublisert kjennelse 5 januar 1995 fra Borgarting lagmannsrett, ble en skyldner tilstått godtgjørelse av boets midler for arbeid denne hadde gjort (LE-1994-02259 K). Vedkommenede skyldner hadde drevet flere forretninger. Arbeidet for boet besto i dels å vikariere for medarbeidere i forretningene som var syke, dels vareopptellinger og dels ganske aktiv deltakelse i boets arbeid for å få solgt virksomheten. Meget av det arbeidet som skyldneren hadde gjort, lå utenfor plikten etter kkl § 101 .

5. TVANGSMIDLER MOT SKYLDNERENS PLIKTBRUDD

5.1. OVERSIKT OVER TVANGSMIDLENE

5.1.1. Tvangsmidler etter konkursloven

Det er, som antydet ovenfor, ikke alltid at skyldneren har vilje til å samarbeide med bobestyreren under konkursbobehandlingen. Konkursloven § 105 inneholder regler om hvilke tvangsmidler som kan benyttes mot pliktbrudd fra skyldnerens side. Overfor den som krenker sine plikter under konkursen, kan skifteretten ilegge frihetsinnskrenkninger av ulik art.

Begrunnelsen for å ha en bestemmelse om tvangsmidler til bruk mot skyldneren, er i utgangspunktet preventiv: Den skal virke som "... ris bak speilet.", jf NOU 1972:20 s 176. Konkursloven § 105 bygger i hovedsak på kkl 1863 § 34, men er strammet inn av rettssikkerhetsgrunner, jf NOU 1972:20 s 176. Men Konkurslovutvalget mente at man fremdeles måtte ha adgangen til å anvende frihetsinnskrenkninger mot skyldneren, for ikke å stå helt uten tvangsmidler overfor ham. Grunnen er naturlig nok at en pliktregel ikke alltid er nok. Men plikten må også kunne fremtvinges, slik at boet ikke lider under skyldnerens pliktbrudd.

5.1.2. Tvangsmidlene og straff

Konkurslovutvalget presiserte i NOU 1972:20 s 176, at frihetsinnskrenkninger som ilegges etter kkl § 105, ikke er straff, men "... bare ment som tvangsmiddel for å unngå at skyldneren i fremtiden opptrer på en måte som vil volde alvorlig ulempe for bobehandlingen." Det vil si at frihetsinnskrenkningene ikke er sanksjoner som kan brukes i straffehensikt, men et virkemiddel for å presse skyldneren til å oppfylle sine plikter.

I tillegg til konkurslovens regler om tvangsmidler, må også reglene om rettergangsstraffer nevnes. Domstolsloven inneholder i kap 10 regler som har til hensikt å sikre at prosessen går sin gang. Deter bestemmelser om straff og erstatning, for vitner og parter som ikke overholder sine plikter etter rettergangslovene. Mens frihetsinnskrenkninger etter konkursloven, bare kan ilegges skyldneren, eventuelt et selskaps representant, jf kkl § 108, kan rettergangsstraffer ilegges alle som opptrer i retten. Rettergangsstraff under konkursbobehandling, har imidlertid liten praktisk betydning på grunn av kkl § 105 . Derimot vil den ha mye større praktisk betydning under prosessen før konkurs åpnes, eller mot skyldnerens prosessfullmektig hvis denne under konkursen, f.eks. på skiftesamlingen, opptrer på en klanderverdig måte.

5.2. FORHOLDET TIL MENNESKERETTIGHETSKONVENSJONEN

5.2.1. Generelt om konvensjonsforpliktelsen

Tvangsmidler mot skyldneren kan bare brukes innenfor de rammer som følger av våre regler om rettssikkerhet for den enkelte. Kort sagt vil det si at inngrepet skal ha hjemmel i lov, ikke være et uforholdsmessig inngrep mot skyldneren og må ikke krenke noen av de prosessuelle prinsipper som skal bidra til rettssikkerheten, som f.eks. det kontradiktoriske prinsipp. I tillegg til disse interne regler, kommer Norges forpliktelser om varetakelse av internasjonale menneskerettigheter, først og fremst gjennom Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950 ( EMK), og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter 1966 (SP).

Oppmerksomheten har i stadig sterkere grad blitt rettet mot norsk rettspleies varetakelse av rettssikkerhetsgarantier, pålagt gjennom internasjonale forpliktelser. Det er i all hovedsak straffeprosessen som har vært gjenstand for denne oppmerksomheten. Men det er ikke tvil om at også tvangsinngrep etter annen lovgivning, herunder konkursloven, også må holde seg innenfor de gjeldende prinsipper om rettssikkerhet, og kan heller ikke krenke menneskerettighetene.

Konkurslovutvalget tok hensyn til at reglene om fengsling av skyldneren måtte strammes inn av hensyn til rettssikkerheten, jf NOU 1972:20 s 176, men forholdet til EMK nevnes ikke. Grunnen til dette er nok at Konkurslovutvalget mente at reglene slik de ble utformet, i tilstrekkelig grad ville ivareta hensynene til rettssikkerheten, og ville dermed ikke komme i strid med menneskerettighetene etter EMK.

Det samme forholdet gjelder for straffeprosesslovens tilblivelse. Andenæs har i artikkelen Den europeiske menneskerettighetserklæring og norsk straffeprosess ( Lov og Rett 1992, gjengitt i Etter overveielse), beskrevet hvorfor man ikke hadde EMK i tankene den gang straffeprosessloven ble utformet: "Det falt ikke medlemmene av komiteen inn at de bestemmelser som vi utformet med flid og møye, og med hensynet til rettssikkerheten sentralt i tankene, kunne komme i strid med menneskerettighetene." (Andenæs, Etter overveielse s 213). Jeg tror man med stor sikkerhet kan si at det samme gjelder for konkurslovens tilblivelse.

På samme måte som menneskerettighetene har fått større betydning i straffeprosessen, vil de også få betydning for anvendelsen av tvangsmidler etter konkursloven. Det følger av kkl § 149 første ledd første punktum, jf tvml § 36a, at også konkursloven må gjelde med de begrensninger som følger av folkeretten, eller overenskomst med fremmed stat.

I straffeprosessen er EMK direkte inkorporert i straffeprosessloven ved strpl § 4, med den virkning at i tilfelle motstrid mellom straffeprosessloven og EMK, vil konvensjonens regler gå foran, jf Bjerke og Keiserud Is 32. I tvfbl § 1-4 er det tatt inn en bestemmelse med samme innhold, med den virkning at i tilfelle motstrid mellom tvangsfullbyrdelsesloven og en konvensjonsforpliktelse, vil førstnevnte måtte vike. Disse reglene tok i utgangspunktet sikte på å regulere forholdet til visse immunitetsbestemmelser (Wien-konvensjonen av 1961 om diplomatisk immunitet), og konvensjoner om den stedlige kompetanse for bruk av tvangsmakt. Men det er en almen oppfatning at bestemmelsene i disse to lovene, ikke bare kan innskrenkes til dette. Andenæs skriver: "Lovbestemmelsen er i seg selv klar, og det er ingen grunn til å tolke den innskrenkende."(Andenæs Etter overveielse s 214). På den annen side ville flertallet Høyesterett i Rt 1994 s 1244, ikke overføre tolkningen av strpl § 4 til tvml § 36a (Rt s 1252). Mindretallet derimot, mente at EMK fikk anvendelse på tvistemålslovens prosessregler.

Grunnloven § 110c gir en uttrykkelig bestemmelse om at menneskerettighetene skal ha en sentral plass. Betydningen av Grunnloven § 110c er at det slås fast at konvensjoner om menneskerettigheter, vil ha samme rettskildemessige trinnhøyde som formelle lover. De vil følgelig stå under Grunnloven. Hvordan eventuell motstrid mellom en formell lov og en konvensjonsforpliktelse skal løses, er imidlertid ikke avklart med grunnlovsbestemmelsen. Dette er derimot løst i lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Etter lovens § 3 skal bestemmelsene i EMK ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.

Dersom det oppstår konflikt mellom konkurslovens regler om tvangsmidler og EMK, må derfor førstnevnte vike.

5.2.2. Kort om Menneskerettighetskonvensjonen Art 5

Menneskerettighetskonvensjonen Art 5 sikrer borgernes personlige frihet, jf nr 1 første punktum. Det er klart at bestemmelsen ikke er begrenset til rettergang i straffesaker. Det vil si at den får anvendelse på sivilprosessuelle regler som gjør inngrep i den personlige frihet, jf Opsahl s 32. Bestemmelsen verner mot vilkårlig frihetsberøvelse, jf Møse i Karnov 1996 s 716 note 24. Enhver form for frihetsberøvelse omfattes, jf Guzzardi-saken (1980).

Guzzardi mot Italia, dom 6 november 1980, Series A/39. Guzzardi ble under etterforskning mot ham, tvunget til å oppholde seg på en øy i tre år. Selv om oppholdet ikke varte lenger enn 16 måneder, og Guzzardi hadde mulighet til å bevege seg mer eller mindre fritt omkring, var forvisningen å anse som frihetsberøvelse etter Domstolens syn.

Derimot omfattes ikke begrensinger i friheten som ikke innebærer frihetsberøvelse. Dette innebærer at en må trekke en grense mellom frihetsberøvelse og andre tvangstiltak, jf Engel-saken.

Engel m fl mot Nederland, dom 8 juni 1976, Series A/22. Engel og fire medsoldater ble under avtjening av verneplikt ilagt refselser. Refselsene gikk ut på å gjøre tjeneste ved en spesiell avdeling, mild arrest, skjerpet arrest og streng arrest. Domstolen kom til at plasseringen i en avdeling med skjerpet disiplin og streng arrest innebar frihetsberøvelse. Derimot var mild og skjerpet arrest ikke i strid med konvensjonen Art 5. Forskjellen bestod i tvangstiltakets intensitet.

I utgangspunktet forbyr EMK Art 5 frihetsberøvelse av en person, jf nr 1 andre punktum. Men det gjøres unntak i seks tilfeller, regnet opp i bestemmelsens bokstaver a-f. Det er sikker praksis for at oppregningen av unntak er uttømmende, jf Møse i Karnov 1996 s 717 note 26. Konvensjonen krever i tillegg til at frihetsberøvelsen skal falle inn under noen av dens unntak, at frihetsberøvelsen må skje etter en fremgangsmåte foreskrevet i nasjonal lovgivning. Konvensjonen setter altså krav til at saksbehandlingen skal ha hjemmel i lov.

Kravet til lovhjemmel er dessuten gjentatt i hvert av unntakene, men da for å understreke at de materielle krav til frihetsberøvelse må ha hjemmel i lov.

Det aktuelle unntak for fengsling etter konkursloven § 105, er Art 5 nr 1 bokstav b. Bestemmelsen tar sikte på å fremtvinge oppfyllelse av en forpliktelse pålagt av en domstol eller en lovpålagt forpliktelse.

EMK Art 5 nr 1 bokstav b andre alternativ åpner for frihetsberøvelse av en person som ikke har etterkommet forpliktelser pålagt ham ved lov. Bestemmelsen er generell, og er blitt tolket innskrenkende av EMD, jf Møse i Karnov 1996 s 717 note 30. I Engel-saken (nevnt ovenfor), kom EMD til at frihetsberøvelse etter dette alternativet bare kunne brukes for å fremtvinge en spesifikk og konkret forpliktelse som parten inntil da hadde nektet å oppfylle :" The Court considers that the words "secure the fulfilment of any obligation prescribed by law" concern only cases where the law permits the detention of a person to compel him to fulfil a spesific and concrete obligation wich he has until thenfailed to satisfy." (dommens punkt 69). Domstolen la videre vekt på at en for vid tolkning ville være i strid med konvensjonens grunnsetninger: "A wide interpretation would entail consequences incompatible with the notion of the rule of law from which the whole Convention draws its inspiration." (dommens punkt 69).

EMK Art 5 nr 1 første alternativ åpner for frihetsberøvelse av en person som ikke etterkommer lovlig pålegg fra en domstol. Dette alternativet bør vel forstås slik at domstolen for det første må ha hjemmel i nasjonal lov for å gi pålegget. Dette kan f eks være plikt for vitner til å møte jf Møse i Karnov 1996 s 717 note 29. For det andre er det mulig at det må legges en innskrenkende fortolkning til grunn også etter dette alternativ, slik som EMD har gjort i forhold til andre alternativ. Uttalelser i Guzzardi-saken (nevnt ovenfor), kan tyde på det.

Videre vil EMK Art 5 nr 4 komme til anvendelse når det gjelder krav til saksbehandlingen for skifteretten. Bestemmelsen er en viktig rettssikkerhetsgaranti ettersom den slår fast prinsippet om domstolskontroll av lovligheten av frihetsberøvelsen. Bestemmelsen skal dessuten garantere en rask domstolsprøvelse. Jeg kommer tilbake til bestemmelsen nedenfor under punkt 5.5.

5.2.3. Kort om Menneskerettighetskonvensjonen Art 6

EMK Art 6 inneholder rettergangsgarantiene, jf Opsahl s 36. Inn under begrepet faller prinsippet om en rettferdig rettergang (nr 1). Ved bruk av tvangsmidler etter kkl § 105, er det særlig prinsippet om rettferdig rettergang i Art 6 nr 1 som er aktuelt. I Saunders-saken, var det brudd på prinsippet om rettferdig rettergang, jf punkt 4.6.3.2.2 ovenfor.

5.3. VILKÅR FOR Å ILEGGE FRIHETSINNSKRENKNINGER

5.3.1. Utgangspunkt

Konkurslovutvalget mente at frihetsinnskrenkninger bare burde benyttes hvor det var fare for grove pliktforsømmelser, jf NOU 1972:20 s 176. Det vil si at ikke ethvert pliktbrudd fra skyldneren vil oppfylle vilkårene i kkl § 105 første ledd.

Konkursloven § 105 opererer med tre alternative vilkår for frihetsinnskrenkninger; unndragelse av aktiva (nr 1), brudd på plikter etter kkl § 102 (nr 2) og grove pliktbrudd ellers (nr 3).Men før en vurderer om vilkårene for å ilegge frihetsinnskrenkninger er oppfylt, må det tas stilling til hvilke krav til bevis som stilles i kkl § 105 . Eller sagt på en annen måte, i hvilken grad det må sannsynliggjøres at skyldneren har brutt sine plikter etter loven. Det er klart at dersom det ikke kan sannsynliggjøres at vilkårene i kkl § 105 nr 1-3 er oppfylt, kan ikke tvangsmidlene benyttes.

Konkursloven § 105 krever at det skal være "...grunn til å tro..." at skyldneren bryter sine plikter, jf første ledd. Spørsmålet blir således hva som ligger i dette uttrykket. Det alminnelige beviskrav i sivilprosessen er sannsynlighetsovervekt. Ordlyden i kkl § 105 kan imidlertid tyde på at beviskravet er mindre strengt.

Bruk av tvangsmidler mot skyldneren etter kkl § 105 har visse likhetstrekk med tvangsmidlene pågripelse og fengsling etter strpl § 171 og § 184. Vilkår for bruk av disse straffeprosessuelle tvangsmidlene er skjellig grunn tilmistanke. Dette kravet oppfattes som at det skal være sannsynlighetsovervekt (Rt 1993 s 1302). Etter den gamle konkursloven § 34, var det adgang til å bruke sivil arrest hvis skifteretten fant "... Anledning til at antage, ..." at skyldneren ville handle i strid med sine plikter.

Forarbeidene til kkl § 105 sier intet om hvilket krav til sannsynlighet som må kreves. Huser antar at uttrykket er en henvisning til det alminnelige sannsynlighetsovervektsprinsippet (Huser 2 s 245). Konkursloven av 1984 bygger idet vesentligste på 1863-loven, hvoretter sannsynlighetsovervekt var tilstrekkelig (Huser 2 s 245 note 194).

Etter det ovenstående mener jeg at beviskravet er sannsynlighetsovervekt.

Selv om vilkårene for bruk av frihetsinnskrenkninger etter kkl § 105 foreligger, må skifteretten vurdere om denne adgangen skal brukes. Loven bruker uttrykket "kan", og dette må innebære at skifteretten måforeta en skjønnsmessig vurdering av om bruk av tvangsmidler er hensiktsmessig og rimelig.

Frihetsinnskrenkninger kan ikke iverksettes overfor skyldneren hvis dette vil medføre et uforholdsmessig inngrep overfor ham. Dette er ikke kommet til uttrykk i konkursloven, men det fremgår klart av NOU 1972:20 s 176.Konkurslovutvalget pekte på at "... skyldneren ikke kan fengsles når dette innebærer fare for hans helbred, ...", et prinsipp som var hentet fra tvangsfullbyrdelsesloven 1915 § 256 første ledd i f.

Også någjeldende tvfbl § 14-17 første ledd i f inneholder en tilsvarende reservasjon for frihetsinnskrenkninger. I utlendingsloven § 37 finner man også igjen samme reservasjon. Det samme gjør man i strpl § 174 . Man kan altså tale om et alminnelig prinsipp om at tvangsinngrepet ikke må være et uforholdsmessig inngrep overfor den det rettes mot. Dette må selvfølgelig også gjelde konkurs.

5.3.2. Skyldneren unndrar aktiva - kkl § 105 første ledd nr 1

Etter kkl § 105 første ledd nr 1, er det et vilkår for bruk av tvangsmidler at "...skyldneren søker å unndra boet noen av dets eiendeler eller rettigheter." Uttrykket "søker å unndra", innebærer at forsøk på unndragelse, er tilstrekkelig for bruk av tvang mot skyldneren. På den annen side kan det ikke være nok at skyldneren bare mistenkes for å planlegge å unndra aktiva (Huser 2 s 245). Det vil være skyldnerens opptreden like før og etter konkursåpningen som vil være avgjørende. Hvis det konstateres at skyldneren har gjemt unna verdier, kan skifteretten ilegge ham frihetsinnskrenkninger inntil bobestyreren får tilgang til verdiene. Da foreligger det et pliktbrudd, og inntil skyldneren oppgir hvor verdiene befinner seg, kan det benyttes tvangsmidler mot ham.

Det kan imidlertid tenkes at det må gjøres unntak hvis frihetsberøvelse gjør at skyldneren ikke kan klare å oppfylle sine plikter.

5.3.3. Skyldneren handler i strid med reiseforbudet i kkl § 102 - kkl § 105 første ledd nr 2

Vilkår for bruk av frihetsinnskrenkninger etter kkl § 105 første ledd nr 2, er at "...skyldneren vil handle i strid med sine plikter etter kkl § 102 ." I motsetning til kkl § 105 første ledd nr 1 som bruker presensformen "søker å", bruker nr 2 futurum, "vil handle". Det vil si at kkl § 105 første ledd nr 2 etter sin ordlyd hjemler bruk av tvangsmidler hvor det er tale om fremtidige pliktbrudd, ikke bare konstaterte pliktbrudd.

Konkursloven § 105 første ledd nr 2 må antakelig tolkes innskrenkende. Ordlyden i bestemmelsen er trolig i strid med EMK Art 5 nr 1 bokstav b. Dette har sammenheng med Menneskerettighetsdomstolens tolkning av konvensjonsteksten i Engel-saken. Konvensjonen Art 5 nr 1 bokstav b "forpliktelse pålagt ved lov" ble tolket innskrenkende av hensyn til rettssikkerheten. Frihetsberøvelse etter dette alternativet kan etter Domstolens praksis, bare ilegges hvor det er brudd på en plikt parten hittil ikke har oppfylt. En bestemmelse i nasjonal lov som hjemler frihetsberøvelse ved antesiperte mislighold, vil med andre ord være konvensjonsstridig. Dette må få betydning for tolkningen av kkl § 105 første ledd nr 2. Det at skyldneren mistenkes for å ha planer om å forlate riket, kan således ikke være tilstrekkelig for at vilkåret etter nr 2 er oppfylt. Men på den annen side kan ikke den innskrenkende fortolkningen være så streng at skyldneren kan forlate landet for at vilkåret skal være oppfylt. Det ville innebære at bestemmelsen er uanvendelig.

Ved tolkningen av kkl § 105 første ledd nr 2, vil ordlyden i nr 1 være en relevant tolkningsfaktor. Vilkåret etter kkl § 105 første ledd nr 1 er, som nevnt, "søker å unndra". Jeg har ovenfor under5.3.2 vist hva som ligger i dette uttrykket. Tilsvarende må man legge i kkl § 105 første ledd nr 2. Det vil si at frihetsinnskrenkninger kan ilegges skyldneren hvis han søker å bryte reiseforbudet i kkl § 102 . Det vil si at hvisdet er en påviselig fare for at skyldneren vil forlate landet, kan frihetsinnskrenkninger brukes.

Andre tolkningsfaktorer er formodentlig tvfbl § 14-17 og § 14-19. Bestemmelsene hjemler bruk av frihetsinnskrenkninger mot skyldnere under gjeldsforfølgning og tvangsfullbyrdelse. Det følger av tvfbl § 14-17 førsteledd første punktum at "Utreiseforbud kan besluttes når skyldneren er i ferd med å forlate riket under slike forhold at det er usikkert om skyldneren vil vende tilbake." Det følger videre av tvfbl § 14-19 andre ledd at "Om nødvendig kan det under særlig graverende forhold besluttes at skyldneren skal settes i fengslig forvaring eller undergis andre innskrenkninger i sin personlige frihet."

Det er imidlertid viktig å peke på en liten forskjell mellom konkursloven og tvangsfullbyrdelsesloven her. Konkursloven § 102 har et obligatorisk forbud mot utreise, som skifteretten kan dispensere fra. Etter tvangsfullbyrdelsesloven er det ikke noe obligatorisk forbud, men derimot hjemmel for å treffe avgjørelse om utreiseforbud. Konkurslovutvalget har åpenbart vurdert hensynet til at skyldneren skal være tilgjengelig for boets organersom så viktig at utreiseforbud ble gjort obligatorisk. Denne forskjellen innebærer at det, i konkurslovens tilfelle, fra lovgiverhold, er tatt stilling til flere av de vurderinger namsretten må gjøre etter tvfbl § 14-17 . Men likevel er det etter min mening mulig å hente relevante tolkningmomenter fra tvfbl § 14-17 .

Tvangsfullbyrdelsesloven § 14-17 første ledd første punktum inneholder to kumulative vilkår for at utreiseforbud kan besluttes. For det første må skyldneren være i ferd med å forlate riket. I dette ligger det ikke at skyldneren fysisk må ha påbegynt reisen ut av landet. Det er tilstrekkelig at det foreligger en påviselig fare for at han vil forlate landet (Falkanger m fl s 865). Hvorvidt dette vilkåret er oppfylt, beror på en konkret vurdering av skyldnerens handlemåte. På samme måte må kkl § 105 første ledd nr 2 forstås.

Det andre kumulative vilkår for å kunne beslutte utreiseforbud etter tvfbl § 14-17 første ledd første punktum, er at skyldnerens utreiseforberedelser skjer under slike forhold at det er usikkert om han vil vende tilbake. Slik jeg ser det, er denne vurderingen som namsretten skal gjøre, tatt stilling til i konkursloven i og med at det allerede er et obligatorisk forbud. Men dette kan få betydning for skifterettens, evt bobestyrerens vurdering av om en skal dispensere fra utreiseforbudet. Dersom det ikke lenger er nødvendig med skyldnerens tilstedeværelse, vil det nok være et urimelig inngrep i hans frihet om han ikke kan reise på en ordinær ferie.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 14-17 første ledd andre punktum inneholder to begrensninger i adgangen til å beslutte utreiseforbud. For det første må utreiseforbudet være nødvendig for å sikre tvangsfullbyrdelsen. Jeg oppfatter kkl § 102 slik at det er tatt hensyn til denne begrensningen, men at det er lagt så stor vekt på skyldnerens tilstedeværelse at utreiseforbudet er gjort obligatorisk

Det kan riktignok diskuteres om Konkurslovutvalget gjorde en slik vurdering, slik at det obligatoriske utreiseforbudet kanskje i stedet er en etterlevning fra den gamle konkursloven. At det var strengere regler for utreisedengang, skyldes dels andre kommunikasjonsmidler, dels dårligere samarbeid mellom statene på lovgivningssiden og mindre anerkjennelse av fremmede staters rettsavgjørelser.

Den andre begrensningen i tvfbl § 14-17 første ledd andre punktum er at utreiseforbud bare kan besluttes hvis arrest i formuesgoder ikke gir tilstrekkelig sikkerhet. Denne begrensningen kan ikke brukes som tolkningsfaktor ved fastleggelsen av vilkåret for frihetsberøvelse etter kkl § 105 første ledd nr 2. Grunnen er at tvfbl § 14-17 skal sikre tvangsdekningen, mens kkl § 102 skal sikre skyldnerens tilstedeværelse.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 14-19 andre ledd inneholder også to kumulative vilkår for bruk av tvangsmidler mot skyldneren. For det første må bruken av frihetsinnskrenkninger være nødvendig. Vilkåret vil normalt være oppfylt når skyldneren til tross for beslutningen om utreiseforbud ikke avholder seg fra å forlate landet, Falkanger m fl s 869. For det andre kreves det at skyldneren har gjort seg skyldig i særlig graverende forhold. Det er således ikke tilstrekkelig at det sannsynliggjøres at skyldneren vil bryte utreiseforbudet. Hvis det er klart at skyldneren søker å unndra seg gjeldsforfølgningen ved å planlegge en nært forestående utenlandsreise, kan frihetsberøvelse benyttes, jf Falkanger m fl s 870.

Ved at tvfbl § 14-17 og § 14-19 benyttes som vesentlige tolkningsfaktorer ved fastleggingen av vilkåret for bruk av frihetsinnskrenkninger etter kkl § 105 første ledd nr 2, vil man unngå å komme i strid med EMK Art 5 nr 1 bokstav b.

Det er konkursboet som må sannsynliggjøre at vilkåret etter kkl § 105 første ledd nr 2 er oppfylt. Beviskravet er sannsynlighetsovervekt, jf 5.3.1 ovenfor. Hva som konkret skal til for at vilkåret er oppfylt, beror på skyldnerens atferd. Etter tvfbl § 14-19 vil frihetsinnskrenkninger kunne benyttes mot en skyldner som under tvangsfullbyrdelse, søker å unndra seg gjeldsforfølgningen ved å planlegge en nært forestående reise til utlandet, forutsatt at dette finnes nødvendig, jf Falkanger m fl s 870. Dette må også være retningsgivende for bruk av frihetsinnskrenkninger etter vilkåret i kkl § 105 første ledd nr 2: Hvis konkursboet sannsynliggjør at skyldneren vil unndra seg den gjeldsforfølgningen som konkursen er, ved å planlegge en nært forestående utenlandsreise, må skifteretten kunne treffe avgjørelse om frihetsberøvelse.

5.3.4. Andre grove pliktbrudd fra skyldneren - kkl § 105 første ledd nr 3

Vilkår for å bruk av frihetsinnskrenkninger etter kkl § 105 første ledd nr 3, er at skyldneren "...ellers (...) grovt vil krenke sine plikter etter denne lov." Bestemmelsen er ikke avgrenset til å gjelde skyldnerens plikter i kkl kap XI, men gjelder generelt alle plikter skyldneren har etter konkursloven. Tvangsmidler kan således etter ordlyden brukes mot den skyldner som disponerer over verdier som er underlagt rådighetsforbud før konkurs åpnes, jf kkl § 75, mot den skyldner som nekter å møte ved registreringsforretningen, jf kkl § 80 tredje ledd og mot skyldner som nekter å avgi erklæring etter kkl § 120 andre ledd andre punktum. På samme måte som kkl § 105 første ledd nr 2, er også denne bestemmelsen anvendelig på antesiperte pliktbrudd fra skyldneren.

Et temmelig ekstremt eksempel på pliktbrudd finner man i RG 1984 s 535 (Frostating). Her ble styreformannen som også var selskapets daglige leder, fengslet etter den gamle konkursloven § 34. Han hadde nektet å legge frem styre- og generalforsamlingsprotokoll uten å stille bestemte vilkår, nektet å bistå bobestyreren med å skaffe oversikt over selskapets debitorer og kreditorer, samt å fremskaffe forretningsdokumenter forøvrig, fortsatt å representere selskapet utad overfor forretningsforbindelser i utlandet og unndratt midler i forbindelse med konkursåpningen.

Konkurslovutvalget mente at bestemmelsene i nr 1 og 2, kunne henføres under vilkåret i nr 3, men valgte å ha slike uttrykkelige bestemmelser av pedagogiske årsaker. Dermed vil kkl § 105 første ledd nr 3, gjelde andre pliktbrudd enn unndragelse av aktiva og utenlandsreise i strid med kkl § 102 (NOU 1972:20 s 176). Huser 2 s 245-246 peker imidlertid på en nyanse som Konkurslovutvalget nok ikke var oppmerksom på. Etter nr 3 kreves det at pliktbruddet skal være grovt. Noe lignende krav finnes ikke i nr 2. Dermed mener Huser at regelen i nr 2, vanskelig kunne vært inntatt i nr 3, slik som Konkurslovutvalget hevdet. Men likevel gjelder kravet om at pliktbruddet må være til alvorlig ulempe for bobehandlingen, for at frihetsinnskrenkninger kan ilegges. Dermed skulle vel forskjellen i hvor grov forseelse som kreves, ikke være så stor som det umiddelbart kan virke som.

På bakgrunn av det som er sagt ovenfor i punkt 5.3.3, må også kkl § 105 første ledd nr 3 tolkes innskrenkende. Grunnen er at bestemmelsen, til tross for sin ordlyd, vanskelig kan gis anvendelse på pliktbrudd som man mistenker skyldneren for å ville gjøre. På bakgrunn av praksis fra Menneskerettighetsdomstolen i Engel-saken og senere, vil man også her måtte kreve brudd på en konkret og spesifikk plikt som skyldneren hittil ikke har villet oppfylle.

Hva som skal til for at vilkåret for bruk av frihetsinnskrenkninger etter kkl § 105 nr 3 er oppfylt, vil variere etter hva slags pliktbrudd det er tale om. Hvis bobestyrer mistenker skyldneren for ikke å ville møte til første skiftesamling, jf kkl § 103, vil han ikke kunne få skifterettens kjennelse for at skyldneren skal pågripes og fremstilles for skifteretten. Derimot må skifteretten kunne beslutte at skyldneren skal avhentes av politiet og fremstilles på skiftesamlingen dersom han ikke har møtt opp til denne, jf kkl § 105 første ledd nr 3. Pliktbruddet vil være konstatert i det rett settes forutsatt at skyldneren er kjent med når skiftesamlingen holdes.

Mer problematisk vil det være med den erklæring skyldneren skal avgi etter kkl. § 122a første ledd andre punktum, som skal følge med bostyrets innberetning til skifteretten. Som nevnt skal også denne innberetningen oversendes påtalemyndigheten, jf kkl § 120 femte ledd andre punktum hvis bostyret mener det kan være grunn for strafforfølgning. Etter Saunders-dommen, er det imidlertid en betydelig begrenset adgang til å bruke opplysninger somskyldneren har avgitt til bostyret under en etterfølgende straffesak.

I tilknytning til plikten etter kkl § 120 andre ledd andre punktum, kan også X mot Tyskland (sak A 5025/71) nevnes. Saken er bare behandlet av Den europeiske menneskerettighetskommisjon (EMRK). Saken kom aldri så langt som til Domstolen fordi EMRK fant at forholdet ikke var konvensjonsstridig. Etter tysk rett kan (eller iallfall kunne) en skyldner holdes i fengslig forvaring hvis han ikke på kreditors forespørsel gir opplysninger om sine eiendeler.X nektet å avgi en erklæring om sine eiendeler til kreditor, og ble holdt i fengslig forvaring i seks måneder. X fikk ikke medhold i klagen fordi bestemmelsen som påla ham plikten til å avgi erklæringen, var konkret og spesifikk nok. Det samme prinsipp som Engel-saken gir uttrykk for.

5.4. FRIHETSINNSKRENKNINGENES INNHOLD

Konkursloven § 105 andre ledd angir hva tvangsmidlene kan gå ut på: "Frihetsinnskrenkninger kan bestå i pågripelse og fremstilling for skifteretten eller bostyreren, i fengslig forvaring eller i andre innskrenkninger i den personlige frihet etter nærmere bestemmelse av retten." Det fremgår uttrykkelig av bestemmelsen og av lovens forarbeider at oppregningen av tvangsmidler ikke er uttømmende (NOU 1972:20 s 176). Skifteretten er altså i følge loven gitt kompetanse til å ilegge andre frihetsinnskrenkninger etter eget skjønn.

Hvor langt går denne kompetansen? Konkursloven § 105 andre ledd må leses slik at den gir skifteretten stor frihet til, på skjønnsmessig grunnlag, å ilegge skyldneren frihetsinnskrenkninger, som ikke er frihetsberøvelse. Begrunnelsen for dette er at skifteretten bør ha mulighet til å ilegge en form for tvang overfor skyldneren som er egnet til å forhindre pliktbruddet. Skyldnerens bevegelsesfrihet kan innskrenkes på mange måter. Passbeslag skal forhindre at skyldneren forlater landet, men ellers står han ganske fritt (det er jo passfrihet i Norden). Forbud mot å forlate rettskretsen, jf kkl § 102, skal sikre at skyldneren er lett tilgjengelig for bobestyreren. Skyldneren kan også pålegges meldeplikt for skifteretten eller bobestyreren, slik at man har stor kontroll over skyldnerens atferd. Dersom skyldneren bryter disse innskrenkningene og pliktene, vil det være nærliggende å holde ham i fengslig forvaring.

Det kan være naturlig å sammenligne med bruk av fengslingssurrogater etter straffeprosessloven. Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at dersom formålet like godt kan oppnås med et mindreinngripende tiltak, skal dette velges fremfor pågripelse eller fengsling (Andenæs straffeprosess II s 171). Straffeprosessloven § 181 inneholder alternativer til pågripelse. Dette kan være meldeplikt, innlevering av pass osv. Disse alternative tiltakene kan godt ilegges etter kkl § 105 . Straffeprosessloven § 188 inneholder alternativer til fengsling. I tillegg til alternativene etter strpl § 181 nevnes også sikkerhetsstillelse. Konkursloven inneholder ikke et slikt alternativ. Hvis det er tale om sikkerhetsstillelse fra en personlig skyldner, vil ikke dette være særlig praktisk. De midlene skyldneren i så fall klarer å frembringe, vil sannsynligvis gå inn i boet. Er det derimot konkurs i et selskap, kunne det være praktisk at styret stilte sikkerhet som alternativ til bruk av andre tvangsmidler.

Jeg har under 5.3 nevnt at tvangstiltakene ikke kan brukes mot skyldneren, hvis dette medfører et uforholdsmessig inngrep overfor ham. Det må bety at skifteretten må vurdere konkret om det er tilstrekkelig med et mindre inngripende tiltak overfor skyldneren. Hva slags inngrep som skal benyttes for å forhindre pliktbrudd fra skyldneren, vil være avhengig av hvor alvorlig pliktbrudd det er tale om. Men det er klart at hvis skifteretten med et mindre inngripende tiltak kan oppnå det ønskede resultat - forhindre pliktbrudd fra skyldneren som kan føre til alvorlig ulempe for boet - vil det være et brudd på prinsippet om forbud mot uforholdsmessige inngrep at skyldneren holdes i fengslig forvaring.

Etter kkl 1863 § 34 gjaldt det ingen tidsbegrensning for den sivile arresten. I teorien kunne skyldneren bli sittende i varetektsarrest helt til skifteretten eller boet fikk tilfredsstillende opplysninger eller hjelp av ham (se f eks Bech s 84 -85). Etter kkl § 105 tredje ledd, kan fengslig forvaring besluttes for "... høyst tre uker om gangen, men kan forlenges ved ny beslutning av retten.", noe som i teorien kan innebære at skyldneren kan holdes fengslet på ubestemt tid. Men bestemmelsen må forutsette at skifteretten, etter at tiden for fengslingen er ute, må foreta en ny vurdering av om vilkårene for fengsling fortsatt foreligger. Det sier seg selv at hvis vilkåret for fengsling er opphørt, kan ikke skifteretten beslutte fortsatt fengsling. Dessuten tør det være ganske så selvsagt at hvis vilkåret for fengsling bortfaller i løpet av den periode fengsling er besluttet for, skal skyldneren slippes fri. Noe annet vil være et uforholdsmessig inngrep. Dessuten vil det mangle hjemmel i lov, og dermed være i strid med EMK Art 5. Men selv om vilkårene for fornyet fengsling objektivt sett foreligger, kan en ny fengsling være uforholdsmessiginngrep overfor skyldneren på grunn av subjektive forhold ved hans person.

5.5. SAKSBEHANDLINGSREGLER FOR SKIFTERETTENS AVGJØRELSE OM FRIHETSINNSKRENKNINGER MOT SKYLDNEREN

Konkursloven § 105 fjerde ledd inneholder saksbehandlingsregler for skifterettens avgjørelser om frihetsinnskrenkninger. Etter kkl 1863 § 34 ble frihetsinnskrenkninger ilagt ved formløs beslutning. Av hensyn til rettssikkerheten, fant Konkurslovutvalget at avgjørelsen bør skje ved kjennelse (NOU 1972:20 s 176). Kjennelse om fengslig forvaring, kan nå påkjæres etter regelen i kkl § 152 andre ledd, men bare når kjennelse er avsagt ettermuntlig forhandling, jf kkl § 105 fjerde ledd i f.

Begrunnelsen for at fengsling av skyldneren skal skje ved kjennelse, er at kjennelser skal ha grunner, jf tvml § 164 . Nå er det også krav til at beslutninger skal ha grunner, men kravet er ikke like strengt somfor kjennelser. Konkurslovutvalget ville med kravet til at avgjørelsene skulle være kjennelser, gi lagmannsretten kompetanse til å prøve hensiktsmessigheten av avgjørelsen, jf NOU 1972:20 s 176.

Reglene om innskrenkninger i skyldnerens personlige frihet forutsetter at dette kan skje uten muntlig forhandling, jf kkl § 105 fjerde ledd første punktum. Grunnen er at i de fleste tilfellene hvor det er aktuelt med tvang overfor skyldneren, har han ikke møtt til skiftesamlingen, og heller ikke hos bobestyreren. Hvis skyldneren forsøker å holde seg skjult for bobestyreren, og kanskje attpåtil prøver å stikke unna verdier, er det heller ikke særlig sannsynlig at han vil møte frivillig til muntlig forhandling over spørsmålet om det skal iverksettes tvangstiltak mot ham. Derfor åpner konkursloven for at frihetsinnskrenkninger kan ilegges uten forutgående muntlig forhandling. Men for å sikre at skyldnerens kontradiktoriske rettigheter ikke krenkes, pålegger loven skifteretten å innkalle til muntlig forhandling snarest mulig hvis skyldneren eller bostyret ber om det, jf kkl § 105 fjerde ledd første punktum. Dette gjelder i utgangspunktet for alle frihetsinnskrenkninger etter kkl § 105, men hvis skifterettens avgjørelse går ut på fengslig forvaring, skjerpes skifterettens plikter. Det følger av fjerde ledd andre punktum, at hvis frihetsinnskrenkningen går ut på fengslig forvaring, skal skifteretten foreta innkallingen til muntlig forhandling av eget tiltak.

Praksis, slik jeg kjenner den fra Oslo skifterett, er at hvis bobestyreren ikke klarer å få tak i skyldneren, eller det konkursrammede selskaps representant, kan han begjære ham pågrepet og fremstilt for skifteretten, eller seg selv. Hvis begjæringen tas til følge, vil skifteretten avsi kjennelse om pågripelse av skyldneren. Det vil fremgå av kjennelsen at skyldneren skal pågripes av politiet, og holdes i forvaring frem til fremstilling kan skje enten hos skifteretten eller bobestyreren. Det vil stå uttrykkelig i kjennelsen at skyldneren ikke kan holdes i forvaring ut over tre døgn. På den måten pålegger skifteretten seg selv å måtte holde rettsmøte for fremstilling, eventuelt muntlige forhandlingen innen kort tid. For å sikre at skyldneren blir behandlet på den mest skånsomme måte, vil det til politiet følge et brev fra skifteretten som forklarer hvordan politiet må opptre. Det forutsettes fra skifterettens side, at bobestyreren skal kontaktes uansett når skyldneren måtte pågripes. Politiet får derfor beskjed om å kontakte bobestyreren umiddelbart etterat skyldneren er pågrepet. Det overlates til politiet å avgjøre om bobestyreren skal møte opp i arresten, eller om politiet skal bringe skyldneren til bobestyrerens kontor. Hvis skyldneren gir opplysninger som er tilfredsstillende, vil han slippe fri umiddelbart etter, fordi bobestyreren har fullmakt til å beslutte løslatelse. Dessuten er grunnlaget for forvaringen ikke lenger tilstede. Skifteretten poengterer også overfor politiet at den skal kontaktes snarest mulig, noe som innebærer dagen etter, eller første virkedag etter pågripelsen. Grunnen er selvfølgelig at skifteretten skal få forberedt fremstillingen som etter den selvpålagte fristen for forvaringen, må skje raskt. Hvis skyldneren er samarbeidsvillig, vil han kunne slippes fri umiddelbart etter fremstillingen. Hvis skifteretten har grunn til å tro at vilkårene for fengslig forvaring er til stede, kan den innlede muntlige forhandlinger umiddelbart.

Jeg vet ikke om Oslo skifteretts praksis følges ellers i landet, men jeg ser klare fordeler ved at en slik praksis følges. Jeg kan forøvrig legge til at det er meget sjelden at skyldnere blir holdt fengslet ut over et døgn i Oslo. Grunnen er at bobestyreren raskt blir tilkalt, og ofte får de opplysninger som han ønsker. Dermed kan skyldneren løslates.

Et spørsmål som er av stor praktisk interesse, er hvor raskt skyldneren må fremstilles for skifteretten for å få prøvet fengslingsspørsmålet, etter at han er pågrepet. Som nevnt, kan skifteretten beslutte fengslig forvaring uten foregående muntlig forhandling, jf kkl § 105 fjerde ledd andre punktum. Det er imidlertid et krav om at muntlig forhandling til behandling av spørsmålet, holdes så snart som mulig, jf kkl § 105 fjerde ledd første punktum. Bestemmelsene skal sikre retten til domstolsprøvelse, en meget grunnleggende rettsikkerhetsgaranti for den som berøves friheten. EMK Art 5 nr 4 stiller også krav til saksbehandlingen: Den som er berøvet friheten, skal raskt få prøvet lovligheten av frihetsberøvelsen. Her ligger det etter min mening to spørsmål. For det første om kravet til fremstilling etter kkl § 105 fjerde ledd, oppfyllerkonvensjonsforpliktelsen. For det andre om praktiseringen av regelen i kkl § 105 fjerde ledd er tilfredsstillende, slik at menneskerettighetene ikke krenkes. Konkursloven er, slik jeg ser det, ikke i strid med EMK Art 5 nr 4. Pålegget om snarest mulig fremstilling, må være i samsvar med kravet til rask domstolsprøvelse. Når det gjelder praktiseringen, er det for meg vanskeligere å bedømme om den kan være konvensjonsstridig. Her kan det oppstå komplikasjoner. Jeg har ovenfor antydet at pågripelse og fengslig forvaring etter kkl § 105, har visse likheter med pågripelse og varetektsfengsling etter straffeprosessloven.

EMK Art 5 nr 3 er avgrenset til straffesaker, og er således ikke anvendelig på frihetsberøvelse som skjer etter sivilprosessuelle regler. Det er imidlertid EMK Art 5 nr 3 som angir kravet til hvor raskt den som mistenkes for straffbart forhold, skal fremstilles. EMK Art 5 nr 3 krever at den pågrepne skal fremstilles straks, mens nr 4 altså krever raskt. Etter ordlyden stilles det altså strengere krav til hurtigheten når den pågrepne er mistenkt for straffbare forhold. Straffeprosessloven § 183 bestemmer at den pågrepne skal fremstilles for forhørsretten "... så snart som mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen." Konvensjonsforpliktelsen er oppfylt forsåvidt gjelder ordlyden i strpl § 183 . Men også her kan praktiseringen av regelen tenkes å skape problemer, men da i forhold til EMK Art 5 nr 3. Det følger nemlig av dstl § 149 at tvist som faller på lørdag, søndag eller helligdag, utsettes til først påfølgende virkedag. Dette følges også for fremstillinger for varetektsfengslinger. Det vil si at personer som pågripes på fredag, ikke fremstilles for varetektsfengsling før førstkommende mandag. Men hvis en person pågripes f.eks. onsdag før skjærtorsdag, vil han ikke kunne fremstilles før tidligst tirsdag etter andre påskedag. Tilsvarende vil det bli for fengsling etter kkl § 105 ; det kan gå noen dager før skyldneren kan fremstilles for skifteretten til avgjørelse av fengslingsspørsmålet.

KONKURSRÅDET

Konkursskyldnerens opplysningsplikt og bistandsplikt etter konkursloven § 101

Kontakt

Nyttig

Lenker