Med tillatelse fra Oslo Skifterett gjengis et rundskriv de har sendt alle advokater som har bobestyreroppdrag i konkursboer ved Oslo Skifterett.

Rundskrivet omhandler muligheten for - under bobehandlingen - å beslaglegge konkursdebitors lønn mm, jf dekningsloven § 2-11. I rundskrivet blir det drøftet hva som skal anses som nødvendig til livsopphold. Det blir videre pekt på skattelovens bestemmelser om at konkursdebitor ikke skal ilignes skatt for inntekter som tilflyter boet. Skifteretten påpeker at det er tilstrekkelig med en frivillig avtale for å beslaglegge slike inntekter. Det blir gitt anvisning på når det er nødvendig å innhente skifterettens kjennelse for beslag:

Det følger av dekningslovens § 2-11 at konkursdebitors lønn og dermed likestilte inntekter, som tilfaller skyldneren under konkursen, kan trekkes inn i bomassen. Hvilke inntekter dette gjelder fremgår av dekningslovens § 2-7. Det gjelder bl. a. vanlig lønn, feriepenger, faste utgiftstillegg, næringsinntekt, annet vederlag for personlig arbeid - herunder arbeidsgodtgjørelse for skyldnerens åndsverk, oppfinnelser m.m., pensjoner, livrente, føderåd, stønader, trygd, underholdsbidrag, erstatning eller oppreisning for person-/helseskade eller for tap av forsørger. Beslag i lønnsinntekter kan kun skje i det som overstiger "det som trengs for underhold av skyldneren og dennes husstand under hensyn til skyldnerens sannsynlige fremtidige inntekter."

Oslo skifterett opplever fra tid til annen at bobestyrerne har et svært forskjellig syn på når det bør foretas beslag i inntekter som tilfaller konkursdebitor under konkursbehandlingen. Dette gjelder både med hensyn til hva som trengs til nødvendig underhold og med hensyn til når det vil være hensiktsmessig å sette i gang med lønnstrekk hvis det foreligger slike "frie" inntekter. Særlig når det gjelder vurderingen av hva som skal anses som nødvendig til livsopphold, har det vært store sprik.

Ut fra ønsket om å tilstrebe en likeartet praksis når det gjelder nivået for nødvendig livsopphold, har skifteretten innhentet opplysninger fra namsmannen i Oslo om hvilke normer som benyttes i forbindelse med behandling av gjeldsordningssaker, jfr. vedlagte kopier. Etter gjeldsordningslovens § 4-3 har skyldneren kun anledning til å beholde så mye av sin inntekt "som med rimelighet trengs til underhold av seg og sin familie". Tilsvarende bestemmelse finner vi i dekningsloven § 2-7, 1. ledd. I praksis har det i gjeldsordningssaker utviklet seg en veiledende norm på 85% av minstepensjonen + rimelige boutgifter + eventuelt ekstra høye utgifter til medisiner o.l. (transport innen stor-Oslo, telefon, strøm o.l. er inkludert i satsen). I saker etter dekningsloven § 2-7 har satsene for sosialhjelp eller minimumsytelsene etter folketrygden vært brukt som veiledende, men ikke avgjørende satser, jfr. bl.a. Rt. 1993, side 1069 og RG 1977, side 403. Se også Thor Falkanger m.fl.: Tvangsloven med kommentarer, side 272.

Disse satsene og da særlig satsene i tilknytning til gjeldsordningssakene kan gi en viss veiledning med hensyn til hva som trengs til nødvendig underhold. Det presiseres imidlertid at disse satsene kun er veiledende normer også for namsmannen og at de på ingen måte er bindende hverken for namsmyndighetene eller skifteretten. For øvrig påpekes at ordlyden i dekningsloven § 2-11 er noe forskjellig fra ordlyden i dekningsloven § 2-7 og gjeldsordningsloven § 4-3, idet "med rimelighet" er utelatt i dekningsloven § 2-11. Det antas videre at det ved vurderingen av nivået for nødvendig underhold gjør seg gjeldende forskjellige hensyn alt etter om det er en gjeldsordningssak eller en konkurssak som behandles. Bl. a. er det ved fastsettelsen livsoppholdssatsene i gjeldsordningssakene tatt hensyn til at skyldneren og dennes familie normalt skal leve 5 år med disse satsene. En konkursbehandling tar vanligvis langt kortere tid, hvilket kunne tilsi at satsene for midler til nødvendig livsopphold i konkurssammenheng burde være noe lavere. På den annen side foretas det normalt en større "opprydding" i skyldnerens økonomi i en gjeldsordningssak, slik at skyldneren har større forutsetninger for å klare seg med det beløp som fastsettes til livsopphold. Retten firmer også grunn til å vise til adgangen til å begrense beslagsretten ut fra en rimelighetsvurdering av arbeidets art, de forhold arbeidet er utført under eller den tid konkursbehandlingen har pågått, jfr. dekningsloven § 2-11, 1. ledd, siste punktum. Det må etter dette foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Bobestyreren bør imidlertid så tidlig som mulig få en oversikt over konkursdebitors inntekter og utgifter og foreta en vurdering av om det foreligger inntekter som overskrider det som trengs til nødvendig livsopphold. Dersom det er tilfellet, bør bobestyreren snarest ta dette opp med konkursdebitor for om mulig å få til en frivillig avtale om trekk i lønn/innbetaling av driftsoverskudd. I den forbindelse kan det være hensiktsmessig å orientere konkursdebitor om den gunstige skattemessige bestemmelsen i skatteloven (1911) § 21, 2. ledd, (nå skatteloven § 2-33; red. anm) om at konkursdebitor ikke ilignes skatt for inntekter som konkursdebitor erverver for egen regning under bobehandlingen, dersom disse inntektene tilflyter boet, samtidig som det påpekes at vedkommende fortsatt vil være ansvarlig for den del av gjelden som ikke blir dekket under bobehandlingen. I tilknytning til dette gjøres det likevel oppmerksom på at bobehandlingen ikke kan fortsettes alene i den hensikt å inndra slike nye erverv i bomassen, jfr. Rt. 1986, side 959 HRKj. Se også Mads Henry Andenæs: Konkurs, 1993, side 70 og Kristian Huser, 1988, side 166 og 303-304.

En frivillig avtale vil normalt være tilstrekkelig for beslag av slike "frie" inntekter. Da det antas at utleggstrekk besluttet før konkursåpningen løper videre uberørt av konkursen, bør det i dike tilfelle likevel innhentes skifterettens kjennelse for beslag, idet utleggstrekk i medhold av dekningslovens § 2-11 antas å gå foran utleggstrekk som løper, jfr. bl.a. Mads Henry Andenæs: Konkurs, 1993, side 68 og 234. Tilsvarende bør skje dersom det er fare for at ikkedividendeberettigede fordringshavere vil gå til enkeltforfølgning, f.eks. til dekning av fordringer oppstått etter konkursen. Det vises i denne sammenheng bl.a. til Henry Mads Andenæs: Konkurs, side 346-347 og Sjur Brækhus: Omsetning og kreditt 1, 1991, side 204-205. Når det gjelder utleggstrekk for underholdsbidrag, antas slikt trekk likevel å gå foran boets beslagsrett, jfr. innkrevingsloven § 8, 2. ledd. Det vises for øvrig også til dekningsloven § 2-8.

Spørsmålet om beslag i konkursdebitors lønnsinntekter bør normalt være vurdert og eventuell avtale inngått før første skiftesamling.

Dersom frivillig avtale ikke oppnås, må det vurderes om det skal begjæres skifterettens kjennelse for beslag i slike inntekter. Dette vil normalt være en litt mer omstendelig prosess. Det bør derfor foretas en nærmere vurdering av om dette vil være hensiktsmessig ut fra det arbeid, den tid og de kostnadene som dette medfører. Hensikten må være at det kommer kreditorfellesskapet til gode. Som et utgangspunkt bør derfor et beslag i lønnsinntekter normalt dekke en betydelig del av masseomkostningene. Av sentral betydning vil derfor være størrelsen på de "frie" inntektene og antatt bobehandlingstid. Det er likevel viktig at de prosessøkonomiske vurderingene ikke fører til at debitor regelmessig vil se seg tjent med å nekte å inngå en frivillig avtale. Dersom bostyret finner at det er "frie" midler, men at det etter en totalvurdering ikke finnes hensiktsmessig å begjære beslag i disse midlene, bør dette fremgå av bostyrets innberetning, slik at enkeltkreditorene eventuelt kan forfølge sitt krav ved enkeltforfølgning.