Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. uttalt i denne anledning følgende: ”Forberedende dommer har – blant annet foranlediget av begjæringen om muntlige forhandlinger – sett nærmere på spørsmålet om korrekt rettsmiddel for kjennelser avsagt av skifteretten i omstøtelsessaker. Oslo skifterett og byskriverembete har avslutningsvis i kjennelse av 23. april 2003 gitt anvisning på at kjennelsen kan påkjæres, og partene har inngitt henholdsvis kjæremålserklæring og kjæremålstilsvar. Undertegnede er av den oppfatning at slike avgjørelser er gjenstand for anke. Ved lovendring av 3. september 1999 nr. 72 fikk skifteretten (som behandlet konkursboet) kompetanse til å avgjøre spørsmål om omstøtelse jf. Konkurslovens § 145 annet ledd. Forarbeidene til lovendringen er på dette punkt svært begrenset, og så langt undertegnede kan se er det verken i ot.prp. nr. 26 (1998-1999) (herunder side 52) eller NOU 1993: 16 (herunder side 111) skrevet noe av interesse for spørsmålet om rettsmiddel. Konkursloven § 152 om rettsmidler ble ikke endret ved lovendringen i 1999. Og ut fra ordlyden i bestemmelsen er det mulig å forstå første ledd slik at den ikke omfatte kjennelser om omstøtelse. Flere tungtveiende grunner taler imidlertid etter undertegnedes oppfatning for at ”tvist om utlevering eller dekning av midler som er under skifterettens behandling” tolkes utvidende, eventuelt at man bygger på en analogisk fortolkning for å fange opp omstøtelsessakene. Den altoverveiende hovedregelen er at ”endelige” avgjørelser av materielle tvister truffet av førsteinstans – enten det er tale om kjennelse eller dom- er gjenstand for anke. Omstøtelsessaker vil gjennomgående dreie seg om ikke ubetydelige beløp, de vil involvere tredjemenn og behovet for muntlige forhandlinger vil gjennomgående være stor. Dersom kjæremål skulle være det korrekte rettsmiddelet vil spørsmålet om det skal holdes forhandlinger reguleres av tvistemålslovens § 403 tredje ledd. Skifterettens kompetanse er videre fakultativ; den kan etter omstendighetene avstå fra å ta en sak opp til avgjørelse. Og i stor grad har det hittil vært vanlig å anlegge søksmål mot den påståtte gavemottaker der vedkommende bor, som da avgjøres ved dom som er gjenstand for anke. En gjennomgang av sakene på lovdata underbygger dette. Undertegnede kan ikke se hvilke grunner som skulle tilsi ulike rettsmidler avhengig av hvordan saken er anlagt. Et skille vil videre ha som konsekvens at Høyesteretts kompetanse vil være ulik, avhengig av hvordan saken er anlagt, jf at utvalgets kompetanse er begrenset ved videre kjæremål. Undertegnede er oppmerksom på at Borgarting lagmannsrett ved kjennelse 31. oktober 2002 (LB-2003-02763) har behandlet kjæremål i en omstøtelsessak, uten at avgjørelsen isolert sett kan tillegges vekt. Problemstillingen om korrekt rettsmiddel er ikke berørt. Det legges til grunn at kjæremålserklæringen og kjæremålstilsvaret kan endres formløst ved at ”kjæremål” erstattes med ”anke” og at partene omtales som ankende part og ankemotparter. For øvrig tilfredsstiller de inngitte skriv vilkårene i tvistemålsloven § 365. Lagmannsretten beslutter da etter dette at saken skal behandles som ankesak som nevnt. Det legges til grunn at beslutningen kan påkjæres innen 1 måned fra beslutningen er meddelt, men det vil av hensyn til sakens videre behandling være ønskelig om partene kan ta raskere stilling til forholdet.” Beslutningen er etter det opplyste ikke påkjært.