I 2001 drev selskap A entreprenørvirksomhet på Østlandet, og i den forbindelse hadde en underentreprenør B utført installasjonsarbeider for ca. 200.000 kroner. A betalte ikke B`s krav ved forfall, og B begjærte derfor selskapet konkurs. Kort tid etter konkursbegjæringen ble kravet innbetalt, og konkursbegjæringen ble deretter trukket. Konkurs ble senere åpnet i selskap A 23. september 2002. A`s konkursbo krevde innbetalingen omstøtt etter deknl. § 5-5, og fikk medhold i skifteretten. B påkjærte avgjørelsen til lagmannsretten. For lagmannsretten hevdet B blant annet at betalingen måtte anses for å være ordinær. Retten måtte vektlegge vanlig praksis i bransjen, og denne gikk i følge B ut på at betaling innen et halvt år etter sluttoppgjøret ikke i seg selv kunne være ekstraordinært. Betalingen hadde heller ikke forringet skyldnerens betalingsevne i betydelig grad, ca 14 prosents forringelse av betalingsevnen kunne ikke være betydelig i lovens forstand. Ved ansettelsen av betalingsevnen måtte man i følge B ta hensyn til de regnskapsførte utestående fordringer på betalingstidspunktet. Lagmannsretten foretok blant annet en vurdering av A`s likviditet på betalingstidspunktet. I følge retten var en vesentlig del av kundefordringene allerede forfalt, og måtte anses som uerholdelige. Det kunne heller ikke legges til grunn at en del av fordringene kunne vært solgt for noen nevneverdig verdi. Etter rettens beregninger utgjorde innbetalingen til B ca 25 prosent av betalingsevnen, og innebar dermed en vesentlig forringelse av A`s betalingsevne. Lagmannsretten fant heller ikke at betalingen likevel måtte anses for å være ordinær. For det første fant retten at betaling var forsinket med elleve måneder. Retten var videre enig med skifteretten i at betalingen klart bar preg av å være opprydning i gamle forhold. Betalingen kunne ikke relateres til den løpende drift, blant annet fordi B ikke utførte ytterligere oppdrag for A etter siste forfall. Betalingens forhistorie, med inkassovarsel og konkursbegjæring, talte også for at den ikke kunne anses som ordinær. Lagmannsretten var enig med skifteretten i at det betalende selskaps økonomi har vekt ved vurderingen av om en betaling skal anses som ordinær eller ikke. Det var ikke tvil om at selskapet var insuffisient og illikvid på betalingstidspunktet. Siden betalingen innebar en vesentlig forringelse av A`s betalingsevne, og likevel ikke var ordinær, kunne omstøtelse etter deknl. § 5-5 foretas. Skifterettens kjennelse ble dermed stadfestet. Les hele avgjørelsen her.