Borgarting lagmannsrett, dom avsagt 2. mars 2007. Saken dreiet seg hovedsakelig om hvorvidt et gjeldsbrev var fiktivt eller ikke. Den daglige leder i håndverkerbedriften A hadde blitt pågrepet med et større pengebeløp, og han ble mistenkt for å forsøke å underslå penger fra bedriften. Den daglige leder hevdet imidlertid på sin side at pengene kom fra et lån gitt av konen til lønnsmotaker B. For å underbygge dette presenterte han et gjeldsbrev hvor B var ført opp som vitne. 

I forbindelse med håndverkerbedriftens konkurs meldte håndverkeren B sitt lønnskrav i boet. Bostyrer nektet imidlertid å gi lønnskravet prioritet med den begrunnelse at det ville være urimelig overfor boets andre kreditorer. Bostyrer var av den oppfatning at B hadde bistått den daglige leder ved utarbeidelsen av et fiktivt gjeldsbrev for å støtte opp om den daglige leders forklaring. En dekning av B`s lønnskrav etter deknl. § 9-3 ville i følge bostyrer være urimelig som følge av B`s tilknytning til arbeidsgiveren, og B`s lønnskrav måtte således anses som en etterprioritert fordring. I følge bostyrer kunne man trekke analogier fra lønnsgarantiloven § 7 annet ledd, som gir grunnlag for nektelse av dekning dersom arbeidstakeren står i et slikt forhold til arbeidsgiveren at dekning av kravet over statsgarantien må anses som urimelig.

Lagmannsretten mente det måtte legges et skjerpet beviskrav til grunn ved vurderingen av om gjeldsbrevet var fiktivt eller reelt. Retten påpekte at når boet i realiteten hevder at B ved sin medvirkning til utstedelse av gjeldsbrevet har begått en sterkt klanderverdig og straffbar handling, følger det av rettspraksis at det kreves en klar eller betydelig sannsynlighetsovervekt for å legge dette alternativ til grunn. Etter en konkret vurdering av sakens faktum og bevis kom lagmannsretten frem til at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at gjeldsbrevet var fiktivt. Det ble konkludert med at lønnskravet hadde prioritet i boet etter deknl. § 9-3.

Som følge av rettens vurderinger i tilknytning til gjelsbrevet var det ikke foranledning til å ta standpunkt til konkursboets anførsel om at lønnsgarantiloven § 7 annet ledd kan anvendes analogisk ved tolkingen av dekningslovens prioritetsregler. Retten utalte likevel følgende:

"Retten vil likevel peke på at lønnsgarantiloven gjelder en statlig garantidekning som har et sosialt tilsnitt, og lovens bestemmelse om at det kan foretas en rimelighetsvurdering der arbeidstakeren står i et særskilt forhold til arbeidsgiveren, må ses også under denne synsvinkel. Dekningslovens prioritetsregler regulerer derimot direkte forholdet mellom kreditorene i boet. Mye taler for at det måtte gått uttrykkelig fram av dekningsloven dersom man skulle kunne avgjøre spørsmålet om godkjenning av arbeidstakers lønnskrav etter en konkret rimelighetsvurdering." 

Uttalelsene i dette obiter dictum viser tydelig at selv om retten hadde kommet frem til at gjeldsbrevet var fiktivt, ville man likevel ikke nektet lønnskravet prioritet på bakgrunn av en analogisk anvendelse av lønnsgarantiloven § 7 annet ledd.

Les hele avgjørelsen her.