En kolonialforretning med franchiseavtale med Rema 1000 hadde gått konkurs. I underkant av tre måneder før konkursåpning hadde Rema 1000 hevet franchiseavtalen, og med henvisning til bestemmelser i denne avtalen overtok Rema 1000 kolonialens drifttilbehør samt varebeholdning til innkjøpspris. Rema 1000 hadde immiderltid et vesentlig krav utestående hos kolonialforretningen, og med henvisning til franchiseavtalen motregnet Rema 1000 sitt krav med varebeholdningen og driftstilbehøret med det resultat at kolonialens gjeld til Rema 1000 ble redusert fra ca. 2,5 millioner kroner kroner til ca. 850 000 kroner. Umiddelbart etter overtakelsen solgte Rema 1000 varebeholdningen og driftstilbehøret til Mobutikken AS som begynte drift i franchisetakerens tidilgere lokaler.

Bostyrer fremsatte krav om omstøtelse etter deknl. § 5-5 men dette kravet ble avslått i Oslo tingrett 11. september 2006. Heller ikke lagmannsretten kom frem til at transaksjonen kunne omstøtes siden framgangsmåten måtte anses som ordinær ved opphør av franchiseavtalen. Lagmannsretten avviste også en rett til omstøtelse etter deknl. § 5-9.

Høyesterett (enstemmig) var imidlertid av en annen oppfatning.  Retten fant at i den grad det var tale om betaling av gjeld var det "klart" at vilkåret om at  betalingen er foretatt med usedvanlige betalingsmidler var oppfylt. Det samme måtte etter rettens mening også gjelde det alternative vilkår om at betalingen har skjedd  med beløp som betydelig har forringet skyldnerens betalingsevne siden det var på det rene at overtakelsen av varelageret og driftstilbehør i vesentlig grad, ca. 67 %, reduserte kolonialens tilgjengelige dekningsmidler.  Mer tvil var det imidlertid knyttet til hvorvidt det forelå en betaling av gjeld og hvorvidt betalingen likevel måtte ansees for å være ordinær.

Ved vurderingen av hvorvidt det forelå en betaling av gjeld oppsatte Høyesterett som vilkår at gjeldsdekning har vært den vesentlige hensikt med transaksjonen. Et vesentlig spørsmål ble således om motregningen var en nødvendig forutsetning for å oppnå gjeldsdekning. I stedenfor å gå nærmere inn på denne vudering foretok Høyesterett en samlet vurdering som i all hovedsak dreiet seg om hvorvidt Rema 1000's behov for å sikre kontinuitet i kolonialdriften likevel måtte tilsi at transaksjonen var ordinær. Uttalelser i forarbeidene ble ikke funnet å være til hinder for en slik løsning, og det ble presisert at forarbeidene ikke gir en uttømmende beskrivelse av hva som fallen innenfor lovens begrep. Det ble videre bemerket at ordningen hadde en rasjonell funksjon og åpnet for en smidig overgang av forretningsdrift, noe som kunne ha betydelige fordeler. Retten la imidlertid vekt på at det her var tale om en fordringshaver som bevisst hadde valgt en ordning med varekjøp på kreditt og som bevisst hadde unnlatt å etablere pant i varelager. Ved å godta Rema 1000's disposisjon ville man etter rettens syn gi Rema 1000 en skjult sikkerhet uten den nødvendige publisitet og notoritet. En slik løsning harmonerte dårlig med de hensyn som lå bak legalitetsprinsippet i panteloven § 1-2 annet ledd.  Et ytterligere moment som i følge Høyesterett talte for at disposisjonen ikke var ordinær var den posisjon (blant annet som regnskapsfører med full innsikt i franchisetakers økonomi) Rema 1000 hadde overfor franchisetakeren. Det ble her trukket analogier til situasjonen i Rt. 1997 s. 1623 som gjaldt betaling av gjeld mellom selskaper i samme konsern.

Høyesterett konkluderte enstemmig med at det forelå betaling av gjeld ved motregning og at vilkårene for omstøtelse etter deknl. § 5-5 forelå. Det var således ikke nødvendig å vurdere vilkårene etter § 5-9.

Les hele avgjørelsen her (link til Lovdatas gratistjenester).