Videre ble det fra panteloven § 6-4 første ledd knesatt en norm om at tingretten, ved innsigelser mot et krav om tvangssalg, skal foreta en konkret vurdering av om tvangssalg er nødvendig for å dekke nødvendige boomkostninger. Dette medfører at boet ikke kan gjøre panteretten gjeldende dersom boet har tilstrekkelige andre midler til å dekke nødvendige boomkostninger. Høyesterett uttalte at tingrettens vurderingen blir skjønnsmessig, særlig i tilfeller hvor det er tidlig i bobehandlingen.

Ut fra en praktisk betraktning ble det uttalt at et krav om tinglysning synes å være nokså svakt begrunnet. Kravet om tinglysning vil utelukkende bety at boet må foreta tinglysning av legalpanteretten for boomkostninger i tidsrommet mellom konkursåpningen og begjæring om tvangssalg. Førstvoterende uttalte at dette fremstod som et nokså unødvendig formalkrav.

Kjennelsen ble avsagt under dissens 3-2. Mindretallet fremhevet særlig at konsekvensene av reglene om godtroerverv av eiendom tilsa at det ikke forelå tvangsgrunnlag uten tinglyst legalpant i eiendommen. Det ble argumentert for at tinglysning av boets legalpant gav bedre rettsvern enn det boet har uten tinglysning, og at dette gjenspeiler lovgivers intensjon bak ordlyden «registrert» i tvangsl. § 11-2 første ledd bokstav d.

Kjennelsen finner du her.