Spørsmålet i saken var om panteloven § 6-4 første ledd andre punktum om lovbestemt pant for boomkostninger i formuesgoder som en tredjeperson har stilt som pantesikkerhet for konkursskyldnerens gjeld, bare gjelder for pant som er stiftet ved en egen disposisjon fra tredjepersonens side, eller om den lovbestemte panteretten også gjelder når konkursskyldneren før konkursåpningen har overdratt et formuesgode hvor det påhviler en panteheftelse uten at pantet er slettet.

Med støtte i ordlyd, forarbeider og reelle hensyn fant Høyesterett at lagmannsrettens avgjørelse om å nekte begjæring om tvangssalg av to eiendommer bygget på feil lovtolkning. Utvalget benyttet seg deretter av muligheten til å treffe ny avgjørelse, da det ut fra korrekt regelforståelse og det faktum underinstansen la til grunn bare var én mulig løsning på spørsmålet anken gjaldt, jf. tvisteloven § 30-3 første ledd, jf. § 29-23 fjerde ledd, Skoghøy, Tvisteløsning, 2. utgave side 1233 og blant annet Rt-2011-181 avsnitt 81. Med den tolkningen av panteloven § 6-4 første ledd annet punktum utvalget la til grunn ble konklusjonen at boet hadde lovbestemt pant for sine boomkostninger. Begjæringen om tvangssalget ble derfor tatt til følge.

Les kjennelsen her (lenken krever tilgang til LovdataPro, en abonnementstjeneste fra Lovdata).