Kjennelse fra Hålogaland lagmannsrett om konkursloven § 63
I Hålogaland lagmannsretts kjennelse LH-2014-24255 hadde en person som påsto seg ansatt som arbeidstaker i et selskap begjært selskapet konkurs. Begjæringen var hjemlet i konkursloven § 63, idet selskapet ikke innen fristene i § 63 hadde utbetalt et påstått lønnskrav.
Kravet var bestridt av selskapet, og både tingretten og lagmannsretten fant at kravet ikke var klart og forfalt, jf. konkursloven § 63 første ledd første punktum. Det ble vist til at dersom kravet er omtvistet, må retten prejudisielt ta standpunkt til dette. Etter rettspraksis kreves en meget høy grad av sannsynlighet for å kunne konstatere at kravet består, fordringen må fremstå som «klar». Lagmannsretten viste til Rt-1994-889, Rt-2003-909 og til Wiker og Ro, Konkursloven, Kommentarutgave 2003, side 237-238. Retten uttalte at det er konkursrekvirenten som har bevisbyrden. «Kravet til klarhet er begrunnet i at bestemmelsen snur bevisbyrden for at en skyldner er solvent. Det er som utgangspunkt ikke kurant å etablere insolvenspresumsjon på en fordring som er omstridt, og hvor det underliggende saksforhold er vidløftig og komplisert.»
Rekvirenten hadde heller ikke sannsynliggjort at selskapet var insolvent, jf. § 60. Anken over tingrettens kjennelse, om at konkursbegjæringen ikke ble tatt til følge, ble deretter forkastet.
Les hele kjennelsen her.