En nederlandsk bank hadde gitt et konsern med dansk morselskap lån, mot at det danske morselskapet og 16 andre konsernselskaper stilte garanti for låneopptaket. Banken skulle også få en sikkerhetsrett i konsernselskapenes kundefordringer. Et norsk selskap var en del av konsernet, og også dette selskapet dro nytte av lånet fra den nederlandske banken. Som motytelse skulle det norske selskapet være garantist og sikkerhetsstiller under låneavtalen. En sikkerhetsavtale ble inngått mellom banken og selskaper fra 13 ulike jurisdiksjoner. Sikkerhetsavtalen ble underlagt engelsk rett. Pantsettelsen omfattet også krav under fremtidige leveringskontrakter. Det var en forutsetning i avtalen at leveringskontraktene skulle være undergitt engelsk rett.

Den 18. november 2014 ble det åpnet konkurs i det norske selskapet. Den nederlandske banken meldte krav i boet. Samtidig ble bostyrer kjent med at banken hadde fått innbetalt utestående fra den norske selskapets debitorer. Boet anla sak mot banken med påstand om at banken ikke hadde pant eller annen sikkerhetsrett i det norske selskapets utestående fordringer per konkursåpning, og at banken pliktet å refundere boet de beløp som debitorene hadde innbetalt til banken etter konkursåpning. Den nederlandske banken nedla prinsipalt påstand om at saken avvises fordi norsk domstol ikke har domsmyndighet, subsidiært at spørsmålet om pantets gyldighet og rettsvern skulle bedømmes etter engelsk rett.

Høyesterett vurderte først om søksmålet skulle avvises fordi norske domstoler ikke hadde kompetanse til å avgjøre saken. Det var enighet om at Luganokonvensjonen i utgangspunktet kommer til anvendelse i saken, jf. konvensjonens artikkel 1. nr. 1. Spørsmålet var da om det såkalte konkursunntaket i art. 1 nr. 2 bokstav b kom til anvendelse. Retten uttalte at et sentralt kriterium er om kravet har direkte utspring fra konkursen, særlig om tvisten reguleres av og skal bedømmes etter insolvensrettslige regler. Det var klart at omstøtelsesspørsmålet omfattes av konkursunntaket. Dette var heller ikke bestridt. Hva gjaldt anførselen om av bankens pant var ugyldig og manglet rettsvern, bemerket retten at spørsmålet var reist i forbindelse med insolvensbehandlingen. Etter å ha konstatert at dette ikke var tilstrekkelig, uttalte retten videre at det er en typisk og sedvanlig del av bobehandlingen å ta stilling til panterettigheter, at håndtering av pant i boets eiendeler er en viktig del av behandlingen av konkursbo, og at pantsettelser kan ha en helt fundamental betydning for boet samtidig som insolvensbehandlingen og reglene om denne sterkt har påvirket innholdet og virkningene av påståtte panterettigheter. Retten konkluderte med at boets krav om dom for at banken ikke har pant, omfattes av konkursunntaket i Luganokonvensjonen art. 1 nr. 2 bokstav b.

Da Luganokonvensjonens regler om domsmyndighet ikke skulle anvendes, var neste spørsmål hva som da skulle gjelde. Retten uttalte at bakgrunn for konkursunntaket er at anvendelse av konvensjonens hovedregler for insolvensrelaterte tvister vil kunne medføre at domsjurisdiksjonen splittes mellom flere nasjoner. Formålet med konkursunntaket er å unngå dette. Hensyn til regelharmoni og effektivitet i behandlingen av konkursrelaterte saker tilsa at tvister med tilstrekkelig tilknytning til konkurs bør undergis konkurslandets domsmyndighet. Det ble også vist til forarbeidene til de nye reglene om grenseoverskridende insolvensbehandling, samt hensynet til effektiv behandling, prosessøkonomi og rettsenhet. På bakgrunn av dette konkluderte retten med at tilknytningsvilkåret i tvisteloven § 4-3 var oppfylt i saker som omfattes av konkursunntaket i Luganokonvensjonen og konkurs er åpnet i Norge. Det var dermed ikke grunnlag for å avvise saken fra behandling i Oslo tingrett.

Retten tok deretter stilling til spørsmålet om lovvalg. Det var enighet om at spørsmålet om omstøtelse av panteretten skulle vurderes etter norsk rett. Tvisten knyttet seg til lovvalg for vurderingen av pantets gyldighet og rettsvern. Høyesterett kom til at norsk rett skulle anvendes. Avgjørende for rettens konklusjon var en totalbedømmelse av hvilken stat saken hadde den sterkeste tilknytningen til. Hensyn til behov for forutberegnelighet og klarhet på insolvensrettens område ble trukket fram. Det ble også vektlagt at de forskjellige spørsmål som kan oppstå i tilknytning til tredjemannskonflikt vedrørende pant i enkle krav, så langt mulig bør undergis det samme lands rett for å oppnå harmoni mellom løsninger som ofte bør sees i sammenheng. 

Dommen er enstemmig og kan leses her.