Banken og selskapet hadde inngått avtale om factoring som hadde fått rettsvern. Muntlig og deretter skriftlig hadde banken sagt opp sitt engasjement med selskapet og varslet at de tiltrådte factoringpantet. Det ble samtidig gitt beskjed om at alle kundefordringer skulle innfris ved betaling til selskapets kassekredittkonto i banken, og at beløp som ble betalt direkte til selskapet eller til annen konto skulle oppbevares separat og ikke blandes med andre midler. Banken skulle selv tilskrive selskapets kreditorer, hvilket den også gjorde i brev av 2. november 2001. Tvisten stod om penger som var innbetalt til selskapets driftskonto i perioden fra banken tiltrådte pantet den 22. oktober 2001 til banken tilskrev kreditorene den 2. november 2001. Selskapet overførte etter ordre fra banken til sammen 600.000 kroner fra driftskontoen til kassekredittkontoen. Dette var penger som var innbetalt i den aktuelle perioden, og boet krevde pengene tilbakebetalt enten som en ekstraordinær betaling, subsidiært etter dekningsloven § 5-9. Retten uttalte at tvisten gjaldt når banken tiltrådte pantet, ”det vil si når man går over fra sikringsstadiet til dekningsstadiet”. Den tok deretter for seg factoringavtalen mellom partene, og tolket den i lys av avtalen som forelå i Rt-2001-1136. En konkret tokning av partenes avtale innebar slik retten så det at banken kunne tiltre factoringpantet på den måten banken fant tjenlig, dersom vilkåret for tiltredelse var tilstede. Om betydningen av Rt-2001-1136 uttalte retten deretter følgende: ”I motsetning til den factoringavtale som ble vurdert i Rt-2001-1136, så følger det i den foreliggende saken ikke av factoringavtalens ordlyd at pantet skal tiltres ved underretning til debitorene. Retten må da ta stilling til om det følger av Rt-2001-1136 at partene ikke kan avtale hvordan tiltredelse skal finne sted, men at dommen fastsetter at dette bare kan skje ved varsel til debitor. Retten mener at dommen ikke kan tolkes slik. Retten legger til grunn at det ikke bare følger av panteloven § 4-10, jf. § 4-6 første ledd at det kan avtales når panthaver skal ha rett til å overta kreditorbeføyelsene, men også hvordan panthaver skal varsle at kreditorbeføyelsene overtas. Det betyr at ikke enhver avtale om hvordan tiltredelse skal finne sted kan godtas. I Rt-1992-1650 ble imidlertid brev overrakt av panthaver til pantsetter med opplysning om at factoringpantet ble tiltrådt, godtatt som gyldig tiltredelse av factoringpantet. At tiltredelse kan skje på denne måten legges også til grunn av Jens Edwin Andreassen i boken Factoringpant (side 475 flg.). Til støtte for dette syn viser retten videre til at det i Rt-2001-1136 uttales at situasjonen i den saken lå annerledes an enn i Rt-1992-1650. Et annet resultat ville i realiteten bety at man ved ”sovende” factoringpant innførte et krav om at gyldig rettsvern i forhold til andre kreditorer, herunder konkursbo, først er etablert ved underretning til debitorene, slik som kravet er ved enkle pengekrav, jf. panteloven § 4-5.” Retten fulgte opp dette med å fastslå at underretning til pantsetter vil kunne være tilstrekkelig for å overføre kreditorbeføyelsene, og at det i factoringavtalen kunne avtales både når og hvordan panthaver overtar beføyelsene. Selskapets mislighold var ikke bestridt, og banken hadde derfor adgang til å overta kreditorbeføyelsene. Underretningen som banken hadde valgt for å tiltre pantet lå innenfor avtalen med banken, og overføringen fra selskapet til banken kunne derfor ikke omstøtes. Hele dommen vil bli lagt inn i konkursrådets domsdatabase.