Saksøker var ansatt i en tysk bedrift som gikk konkurs 1. mai 2002. Den 27. august 2002 ble ansettelsesforholdet til saksøker og 171 andre medarbeidere brakt til opphør av bobestyrer. Avskjedigelsen hadde virkning fra 30. september 2002. Saksøkte hevdet avskjedigelsen var ugyldig, og brakte den inn for arbeidsretten i Berlin. Arbeidsretten mente sakens utfall var avhengig av hvorledes EF-reglene om kollektive avskjedigelser var å forstå. Spørsmålet ble derfor brakt inn for EF-domstolen. EF-domstolen konstaterte først at man med "avskjed" mener arbeidsgivers viljeserklæring om oppsigelse av arbeidskontrakten. Deretter tolket EF-domstolen innholdet av direktivets krav til konsultasjonsprosedyre og meddelelsesprosedyre. Den konstaterte at arbeidsgiver ikke kan utstede en oppsigelse før de to prosedyrene er iverksatt. Tolkningstvilen gjaldt hvorvidt prosedyrene må være avsluttet. Direktivets artikkel 2 pålegger en forhandlingsplikt, og domstolen kom frem til at denne plikten ville uthules dersom arbeidsgiveren har rett til å si opp ansettelseskontraktene under forhandlingsprosedyren. Konsultasjonsprosedyren i artikkel 2 må derfor være avsluttet forut for oppsigelsestidspunktet. Direktivets artikkel 3 pålegger en meldeplikt. Meddelelsen har til formål å gi den kompetente myndighet en mulighet til å løse problemene knyttet til kollektive avskjedigelser. Myndighetene gis en frist til å løse problemene, og avskjedigelsene får derfor først virkning etter utløpet av denne fristen. Domstolen slår imidlertid fast at dette ikke er til hinder for at ansettelseskontraktene sies opp under prosedyren, dersom planen om kollektiv avskjedigelse har blitt meddelt den kompetente myndighet. Domstolen konkluderer således med at konsultasjonsprosedyren må være avsluttet, og meddelelsesprosedyren iverksatt, før arbeidsgiver har adgang til å foreta en kollektiv avskjedigelse. Les hele dommen her (C-188/03).