Artikkelforfatterne arbeider for tiden med en bok om gjeldsordningsloven og de utvalgte emner er hentet fra dette arbeidet. Vi har valgt tema for artikkelen dels ut fra at rettstilstanden er uklar og dels på bakgrunn av at de løsninger rettspraksis har funnet, etter vår mening, er lite heldige. 

Gjeldsordningsloven trådte i kraft 1. januar 1993. Loven kom som et resultat av private personers gjeldsproblemer på slutten av 1980 årene. Hensikten med gjeldsordningsloven er at privatpersoner med alvorlige gjeldsproblemer skal få en mulighet til å få kontroll over sin økonomi, jf. gjeldsordningsloven (gol.) § 1-1. Det ble lagt stor vekt på at loven ikke måtte bidra til å svekke den alminnelige betalingsmoral. Loven har nå virket i syv år. Barne-og familiedepartementet har gitt signaler om en omfattende revisjon av loven. Det ble sendt ut et høringsutkast 1. februar 2000. Revisjonen gir inntrykk av at skyldnerens rettigheter i eksisterende lov skal forsterkes. Det foreligger blant annet forslag om at søker skal ha rett til å beholde bil med verdi utover 2/3 G og at skyldner skal kunne søke gjeldsordning på ny selv om han tidligere har fått en gjeldsordning opphevet. Det er også foreslått en endring for når en kreditor kan begjære skyldner konkurs. Etter någjeldende lov § 1-2 annet ledd er åpning av gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven ikke til hinder for at det åpnes konkurs i skyldnerens bo. Bakgrunnen for at reglen i sin tid ble gitt, var at en ikke ønsket å uthule konkursinstituttet. I høringsuttalelsen er det foreslått å endre dette slik at åpning av gjeldsforhandlinger skal være til hinder for at det åpnes konkurs hos skyldneren. Det har bla. vært lagt vekt på at kreditorene ikke skal kunne bruke konkurs som et pressmiddel mot skyldner. Konsekvensene av en lovendring i tråd med høringsutkastet vil bli en ytterligere forrykking av balansepunktet mellom skyldner og kreditorene, til debitors fordel.

Målet med en gjeldsordning er at debitor skal få kontroll over sin økonomi. Dette innebærer ikke nødvendigvis sletting av all gjeld. 

Det gis anvisning på en rekke modeller for hva en gjeldsordning kan innebære i gol. § 4-2. 

Bestemmelsen er bare retningsgivende ved en frivillig gjeldsordning, men må følges ved en tvungen ordning. I praksis er hovedregelen at man benytter en modell som medfører at gjelden faller bort etter en gjennomført gjeldsordning. Dersom skyldneren er ung vil dette innebære at han kan starte på ny frisk, ofte før sine jevnaldrende som ikke har krav på gjeldsordning, samtidig som kreditorene må avskrive hele sitt krav. Der skyldneren økonomisk sett kunne fortsatt å betale en høy dividende, kan dette fremstå som støtende. Det kan se ut som om de parter og instanser som er involvert i en gjeldsordning ikke viser vilje til å vurdere de forskjellige alternativer som fremkommer av gol. § 4-2. Er det først åpnet gjeldsforhandlinger for skyldneren, har saken som hovedregel ett av to utfall. Enten stadfestes en gjeldsordning som innebærer slettelse av gjelden etter 5 år, eller så nekter retten å stadfeste ordningen da det vil være støtende å gi skyldneren gjeldsordning.

Ved avtale om frivillig gjeldsordning har partene full avtalefrihet. Namsmannen skal påse at skyldnerens forslag ikke er i strid med §§ 4-2 til 4-9. Dersom forslaget ikke oppfyller vilkårene skal namsmannen i sin kommentar som legges ved forslaget, opplyse om dette.

Kreditorene godtar eller forkaster skyldnerens forslag og det er svært sjelden kreditorene går inn i reelle forhandlinger med skyldneren. Kreditorene har et ansvar for å ivareta allmennhetens betalingsmoral. Dersom forslaget vil støte dette prinsippet bør kreditor protestere eller foreslå en gjeldsordning med strammere økonomiske rammer. Dersom skyldneren begjærer en tvungen gjeldsordning har namsretten et selvstendig ansvar for å påse at hensynet til alminnelig betalingsmoral blir ivaretatt, uavhengig av om kreditorenes holdning til begjæringen.

Gjeldsordningsloven §§ 6-1 og 6-2 gir materielle og prosessuelle skranker for behandlingen av begjæring om endring, omgjøring og opphevelse av inngått eller stadfestet gjeldsordning.

Lovgiver har bare funnet det nødvendig med en særskilt regulering av selve den praktiske håndteringen av endringssaker. Det gis ingen øvrig veiledning for saksbehandlingen i § 6-2. 

Den knappe ordlyden i § 6-2 reiser flere problemstillinger. Særlig interessant er spørsmålet om namsrettens stedlige kompetanse i endringssaker etter § 6-1. Årsaken til at spørsmålet ikke har funnet en ensartet løsning i rettspraksis later til å være gjeldsordningslovens regler om skyldnerens hjemting i gol. § 2-1 første ledd. Etter denne bestemmelsen skal skyldneren fremsette søknad om gjeldsordning der han faktisk bor. Bakgrunnen for dette er at man anser namsmyndigheten på skyldnerens hjemsted som best egnet til å foreta undersøkelser vedrørende skyldnerens økonomiske situasjon. I en del tilfeller er det nødvendig å foreta besøk hjemme hos skyldner for blant annet taksering av bolig og bil. 

Regelen om hjemting har også uten nærmere begrunnelse blitt tillagt betydning i endringssaker i tilfeller der skyldneren har flyttet under gjeldsordningsperioden. 

Problemstillingen var oppe til behandling i Gulating lagmannsrett i sak LG-1998-00831: 

Saksforholdet var her at skyldner hadde fått stadfestet en tvungen gjeldsordning i Vardø namsrett. Skyldneren hadde flyttet i gjeldsordningsperioden og en av kreditorene, Den Norske Bank ASA, fremsatte begjæring om endring av gjeldsordningen for skyldnerens nye hjemting, Sunnhordland namsrett. Her ble begjæringen avvist under henvisning til at det var Vardø namsrett som hadde stadfestet skyldnerens gjeldsordning. Den Norske Bank påkjærte avgjørelsen og hevdet at en endring av gjeldsordningen var en ny sak slik at namsretten måtte foreta en ny vurdering av sin stedlige kompetanse. Lagmannsretten avviste kjæremålet til Den Norske Bank under henvisning til at en endringsbegjæring kun innebærer en kosmetisk endring av en inngått gjeldsordning, og ikke innebærer en gjennomgang av saken i sin fulle bredde. Lagmannsretten presiserte også at gjeldsordningsloven ikke har spesielle vernetingsregler for endringssaker. På denne bakgrunn kom lagmannsretten under tvil til at de forkastet kjæremålet og at endringsbegjæringen måtte reises for Vardø namsrett.

Både resultatet og begrunnelsen i denne saken bryter med de alminnelige vernetingsregler og gjeldsordningslovens særregel om hjemting. I motsetning til Sunnhordland namsrett tar lagmannsretten ikke utgangspunkt i hjemtingsregelen i gol. § 2-1. I stedet velger de å legge vekt på at det kun er en mindre regulering som finner sted i endringssaker. De gjør derfor skyldnerens verneting avhengig av hvor hovedspørsmålene ble avgjort. Begrunnelsen later til å være at en begjæring om endring er en fortsettelse av samme sak som etablerte gjeldsordningen. Avgjørelsen fremstår som om den er basert på et skjønn ut fra hva som er hensiktsmessig, uten en klar rettslig forankring.

Vårt poeng er at kjennelsen som stadfestet skyldnerens gjeldsordning i Vardø namsrett er rettskraftig. Lagmannsretten innfører med sin kjennelse et prinsipp om betinget rettskraft. rettskraftvirkningene gjøres ikke bare betingede, de gjøres også avhengig av størrelsen på endringen som foreslås, jf. ”kosmetiske endringer”. Resultatet til lagmannsretten er svært uheldig, skyldner gis her hjemting i en rettskrets, hvis eneste tilknytning er en allerede rettskraftig avgjørelse. Når en kjennelse som stadfester en tvungen gjeldsordning, ikke blir angrepet med rettsmidler, vil den være rettskraftig. Konsekvensen er at en begjæring om endring skal behandles som en ny sak. Namsretten må på selvstendig grunnlag prøve om den er stedlig kompetent til å behandle begjæringen. Selv om det som lagmannsretten påpekte ikke er egne hjemtingsregler for endringssaker, må det være mest i samsvar med hensynene bak hjemtingsreglene i gol § 2-1, at endring kan begjæres der skyldneren bor, på endringstidspunktet.  

Der skyldner har gjort seg skyldig i uredelighet eller grovt har tilsidesatt sine plikter etter gjeldsordningen, kan en fordringshaver, som er omfattet av ordningen, begjære gjeldsordningen opphevet, jf. gol. § 6-1. Bestemmelsen er en sikkerhetsventil for kreditorene. 

De kan med trussel om å begjære opphevelse presse skyldneren til å følge opp avtalen. Dette fordi konsekvensene av en opphevet gjeldsordning er store for skyldner. Kreditorene vil da igjen kunne gå til enkeltforfølging av sine krav mot skyldner.

Forarbeidene gir sparsomt med opplysninger til forståelsen av § 6-1. Rettspraksis i opphevelsessaker viser imidlertid at skyldner kan tillate seg svært mye før gjeldsordningen blir opphevet. Det er eksempler på at skyldner har benyttet høy dividende, som skulle til kreditorene, til eget forbruk uten at ordningen har blitt opphevet. Loven gir anvisning på at det må foreligge et subjektivt klanderverdig forhold hos skyldneren. Det kreves allikevel ikke grov uredelighet for at en gjeldsordning skal kunne oppheves, det er tilstrekkelig at skyldner har opptrådt uredelig. Det annet alternativ for å oppheve en gjeldsordning er at skyldner grovt har tilsidesatt sine plikter. Rettspraksis i opphevelsessaker er med på å svekke tilliten til kravene som stilles til skyldner under gjeldsordningen. 

Partene i en gjeldsordning har plikt til å se til at ordningen blir fulgt. På tross av dette blir kreditorer som begjærer opphevelse, ofte møtt med at debitor gis anledning til å begjære endring av gjeldsordningen. Resultatet blir ofte at den stadfestede endring ikke gir noen økonomisk kompensasjon til kreditorene for det utviste misligholdet. Dersom kreditorene stadig opplever at begjæringer om opphevelse ikke blir tatt til følge, vil dette svekke kreditorenes interesse av å følge opp skyldneren. En slik konsekvens vil naturligvis være uheldig for den alminnelige betalingsmoralen. 

Et aktuelt spørsmål er på hvilket tidspunkt kreditorene kan begjære en gjeldsordning opphevet. Gol § 6-1 annet ledd gir regler for hvilke kreditorer som kan begjære en gjeldsordning opphevet, men ingen holdepunkter for fristens utgangspunkt eller lengde. Et spørsmål som dukker opp er hvorvidt muligheten for å begjære opphevelse kun står seg under gjeldsordningen? 

Et praktisk tilfelle er at skylder skal fordele dividenden til sine kreditorer en gang i året. Fordeling av dividenden det siste året skal skje den siste dagen i gjeldsordningen. Dividendebeløpet er av en viss størrelse. I slike tilfeller vil kreditor ikke ha forutsetninger for å oppdage misligholdet før ordningen er gjennomført. 

Et annet eksempel er at skyldner har hatt inntekter som kreditorene ikke har vært kjent med eller nytt godt av under gjeldsordningen. Kreditorene oppdager dette først etter at ordningen er utløpt. 

Disse problemstillingene ser ikke ut til å ha vært vurdert ved utarbeidelse av loven. Vi ser av eksemplene at kreditorene har et behov for sanksjoner, og at deres mulighet til å begjære opphevelse av gjeldsordningen ikke bør avskjæres utelukkende fordi ordningen er utløpt. For at kreditor skal kunne påberope seg opphevelse forutsettes det at kravet ikke er foreldet. 

Utgangspunktet er at skyldner ikke skal nyte godt av bevisst uredelighet til skade for kreditorene. Det må kreves at kreditor reagerer innen rimelig tid etter at mislighold er eller burde vært oppdaget. Spørsmålet er når passivitetsvirkninger inntrer dersom kreditorene ikke reagerer etter dette tidspunkt. På den ene side står kreditorenes rett til å kreve avtalen oppfylt og på den annen side står debitors rett til å kunne innrette seg på at gjeldsordningen er gjennomført. Dersom det er misligholdt dividendebetaling, vil fristen løpe det tidspunkt dividenden skulle vært innbetalt til kreditor. Der debitor ikke har betalt dividende i samsvar med sin inntekt, bør fristen løpe fra det tidspunkt kreditorene har mulighet til å gjøre seg kjent med inntekten, normalt er dette når ligningen legges ut året etter. Fristen bør begynne å løpe fra den dag kreditorene tidligst burde gjort seg kjent med misligholdet og senest den dag de får faktisk kunnskap om dette. Vi vil antyde en frist for kreditorene på et år fra de burde ha fått eller faktisk har fått kunnskap, til å fremsette en begjæring om opphevelse av ordningen. Fristen bør ikke være lenger, da kreditorene ikke har noen beskyttelsesverdig interesse av å vente lenger.