Reglene trådte i kraft 31. mai 2002. Reglene gjelder ikke i Danmark, som ikke fullt ut er med i EU's juridiske samordningsarbeid.

Fra 1. mai 2004 ble forordningen også gjort gjeldende for de nye EU-landene. Selv om bestemmelsene i forordningen ikke er en del av det norske lovverk, får de konsekvenser for norske selskaper, bl.a. fordi de åpner for at norske selskaper kan slås konkurs i et EU-land. Reglene og konsekvensene av reglene er lite påaktet i Norge.

Ved avgjørelsen av hvor en konkurs skal åpnes, skal det ikke tas utgangspunkt i hvor et selskap er registrert, men i hvor et selskap har sine hovedinteresser og hvorfra hovedinteressene blir administrert. Dette fremgår av i punkt 13 i fortalen til forordningen, hvor det i den svenske versjonen står: "Begreppet platsen där de huvudsakliga interessena finns bör motsvara den plats där gäldenären vanligvis förvaltar sina interessen och därför är fastställbar för tredje man." Tilsvarende punkt i den engelske utgaven er: "The "centre of main interests" should correspond to the place where the debtor conducts the administration of his interests on a regular basis and is therefore ascertainable by third parties."

Bestemmelsen åpner for mange skjønnsmessige vurderinger. Inntil EU-domstolen har klargjort kriteriene, vil det kunne være meget uforutsigbart hva en lokal rett legger mest vekt på i en avgjørelse om konkurs skal åpnes.

Det kan gis mange eksempler på situasjoner hvor det kan være usikkert hvor en konkurs skal åpnes. Når det gjelder norske selskaper er følgende tre eksempler meget praktiske:

- Selskapets produserer møbler. Hovedkontor er i Norge, hvor produktutviklingen foregår, men produksjonen foregår som leieproduksjon i Tyskland. Underleverandørene og kundene er spredt på mange land, men en stor andel av dem er tyske. Salgskontoret er i Tyskland.
Jeg er ikke i tvil om at en tysk domstol mener at selskapets hovedinteresser ligger i Tyskland.

- Et norsk datterselskap driver produktutvikling i Polen. Selskapet mottar EU-midler til støtte for virksomheten i Polen. Datterselskapet har ingen egen administrasjon i Norge. Regnskapsfunksjonen m.m. ivaretas av morselskapet. Underleverandører i Polen sender sine fakturaer til selskapets adresse i Polen. Heller ikke her er jeg i tvil om at den lokale domstol vil åpne konkurs.

- En norsk fiskeribedrift raffinerer og pakker sine sluttprodukter ved en fabrikk i Sverige. Salget til EU-markedet skjer fra fabrikkens kontor i Sverige. Ved hovedkontoret i Norge skjer kun innkjøp av fersk fisk for videreeksport til fabrikken i Sverige. En svensk domstol vil høyst sannsynlig godta en konkursbegjæring.

Når det ikke kan påvises noen hovedinteresse i et annet land, skal konkurs åpnes der hvor selskapet er registrert.

Når det er åpnet konkurs i et EU-land, omfatter konkursen i utgangspunktet alle selskapets aktiva, også aktiva i andre land.

Det kan ikke åpnes konkurrerende konkurser i andre medlemsland. Imidlertid kan det åpnes sekundære konkurser. Slike sekundære konkurser får bare konsekvenser for eiendeler i vedkommende land. Nasjonale kreditorer har ikke fortrinnsrett til dekning fra det som kommer inn ved realisering av aktiva i det enkelte land.

Dersom det åpnes gjeldsforhandlinger ( rekonstruksjonsforhandlinger ) i et EU-land, kan det ikke åpnes sekundære gjeldsforhandlinger i et annet land. Imidlertid kan det åpnes sekundære likvidasjonskonkurser.

Eventuelle sekundære konkurser er underlagt den primære konkursen og skal samordnes med denne. Lovreglene i det land hvor primærkonkursen åpnes, gjelder i utgangspunktet for hele konkursbehandlingen.

Dersom konkursen åpnes i Polen, er det således polsk lovgivning som gjelder. Herunder gjelder polske regler for hva som er prioriterte krav, hvilke transaksjoner som kan omstøtes, og hvordan løpende kontrakter skal behandles, hvordan tvisten skal løses osv. Når et norsk selskap slås konkurs i et EU-land, vil eksempelvis norske skattekrav og norske lønnskrav neppe være prioriterte krav.

På et felt gjelder likevel lokale regler. Dette gjelder de regler som gir kreditorer fortrinnsrett til dekning av visse aktiva i et annet medlemsland enn det landet hvor konkursen / primærkonkursen er åpnet. Det samme gjelder tredjemanns rettigheter til slike aktiva, for eksempel forkjøpsrett, bruksrett eller rett til avkastning. Disse regler står i forordningens artikkel 5. Da bestemmelsen refererer til "andre medlemsland", løser den eksempelvis ikke den konflikt som oppstår når pantereglene i det land hvor konkursen åpnes, ikke aksepterer ordninger som gir rettsgyldig pant i eiendeler i Norge. En slik konflikt kan både være en konflikt mellom utenlandske kreditorer og en konflikt mellom utenlandske kreditorer og norske panthavere. Konflikten må om mulig finne sin løsning innenfor internasjonal privatrett.

En konkurs i et EU-land vil ikke være til hinder for at det åpnes en konkurrerende konkurs i Norge. Dette vil imidlertid ikke medføre at det norske boet får hånd om de aktiva selskapet eier i EU-området. Disse aktiva vil i praksis være underlagt konkursen i EU-landet. Videre vil en konkurrerende konkurs i Norge etter de nåværende norske regler i liten grad løse samordningsproblemene.

Det er et sterkt behov for å bygge bro mellom vår konkurslovgivning og EU's konkursforordning. Dette bør gjøres før alle de uløste problemer som ligger i skjæringspunktene mellom lovverkene materialiseres i konkrete saker.
En tilpassing kan enten skje ved at det forhandles fram en særordning for Norge, eller ved en lovendring som åpner for sekundære konkurser i Norge med regler som er harmonisert med reglene i EU´s konkursforordning.

EU´s konkursforordning har også gjort det nødvendig å revidere den nordiske konvensjonen om konkurs av 7. november 1933. Bestemmelser i denne konvensjonen er nå i strid med reglene i konkursforordningen. Sverige og Finland burde ha sagt opp denne konvensjonen da EU´s konkursforordning trådte i kraft.