Innholdsliste:

1. Innledning - Hva er fellespant?
2. Interessemotsetningene - Konfliktsituasjonen
3. Fellespanthavers dekningsadgang
4. Panteregress - Innledning
5. Eiers regress
6. Særpanthavers regress
7. Konkursboets regress

Vedrørende forarbeidene til pantel. § 1-12, se særlig:

Rådsegn 8 om Pant, 1970, s. 58-60 (jfr.s 151).
Ot.prp. nr. 39, 1977-78, s. 28-30, s. 96-98.
Innst. O. nr. 19, 1979-80, s. 7.
Ot.prp. nr. 65, 1990-91, s. 338-339.

Vedrørende rettspraksis om fellespant, se særlig:

Rt. 1997 s. 645 (Vest-Kran dommen)
Vedrørende juridisk litteratur om emnet, se særlig:

S. Brækhus, Omsetning og kreditt 2, Pant og annen realsikkerhet, 2. utg., Oslo 1994 s. 184 flg.
C.J. Arnholm, Panteretten, 3 utg., Oslo 1962, s. 151 flg.
T. Falkanger, "Fellespant og pant i ideelle andeler", Den Norske Advokatforenings småskriftserie nr. 43, 1981.
Sandvik, Krüger, Giertsen, Norsk Panterett, 2 utg, Bergen 1982, s. 123 flg.
T. Sandvik, "Fellespant", Jussens Venner, 1983 s. 67.
T. Sandvik, Lærebok i materiell konkursrett, Utdrag, Oslo 1985, s.178-180.
Mads Henry Andenæs, Konkurs, 1993, s.331.
J.E.A. Skoghøy, Panteloven med kommentarer, Oslo 1995 s. 127-130.
Falkanger m.fl., Tvangsfullbyrdelsesloven m. kommentarer, 2 utg. 1995, s 381-383, 552-555, 597-602.
C.-B. Kjelstrup:  Liten panterett, 4 utg., Oslo 1996 s. 157 flg.
J.E.A. Skoghøy, Panteregress ved fellespant, LoR, 1998, s. 131 flg.
Karnov – pantel. § 1-12.

1. INNLEDNING – HVA ER FELLESPANT?

Fellespant er en panterett hvoretter "to eller flere selvstendige formuesgoder som tilhører samme eier eller forskjellige eiere, hefter som pant for samme pantekrav", jfr panteloven (p.l.) § 1-12, 1 ledd.  Man kaller det således fellespant "når en panthaver har pant i flere objekter for samme pantekrav", jfr Sandvik, JV, op.cit., s. 67.

Med "selvstendige formuesgoder" menes at de må være av en slik fysisk beskaffenhet at de kan selges hver for seg, og separat salg må være mulig etter de regler som gjelder for formuesgodene.  Det foreligger følgelig et fellespant når banken, ved lånefinansiering av et privat bilkjøp, sikrer seg panterett i bilen og huset til låntakeren.  Det foreligger imidlertid ikke fellespant i de tilfeller hvor en panthaver har pant i et formuesgode som ligger i sameie (helpant) og en eller flere ideelle andeler av formuesgodet er beheftet på dårligere prioritet (delpant).  I denne situasjonen er helpanthaver nødt til å realisere hele eiendommen, mens delpanthaveren som utgangspunkt ikke kan realisere annet enn den ideelle part han har pant i.

Hva som kan regnes som "samme pantekrav" må avgjøres konkret ved en tolkning av stiftelsesgrunnlaget for panteretten.  Fellespantet kan stiftes ved avtale, utlegg og legalpant.  Det mest vanlige er at fellespantet etableres ved samme disposisjon, men det er ingenting i veien for at det stiftes suksessivt.  Et eksempel på slik etterfølgende fellespant er utparsellering av en pantebeheftet eiendom.  Ved utparselleringen vil det dannes to selvstendige formuesgoder som begge er beheftet med den tidligere stiftede panterett.

Det følger direkte av loven at formuesgodene som blir beheftet med fellespant kan være eiet av "samme eier eller forskjellige eiere", jfr. § 1-12, 1 ledd.

2. INTERESSEMOTSETNINGENE – KONFLIKTSITUASJONEN

I ethvert panterettsforhold eksisterer økonomiske og rettslige interessemotsetninger mellom panthaver og andre som har en konkurrerende økonomisk/rettslig interesse i pantet. De konkurrerende interesser kan bl.a. være pantets eier(e), andre panthavere, usikrede kreditorer eller et konkursbo.  Et sentralt formål med panterettsreglene er å regulere motsetningsforholdene, på en slik måte at det skapes en forutberegnelig balanse  mellom de konkurrerende interesser.  I så måte skiller ikke fellespantsituasjonen seg fra andre panterettsforhold.

Det spesielle ved fellespant er imidlertid at det ved etablering av denne panteretten skapes særegne motsetningsforhold mellom de konkurrerende interesser.  Panthavers formål med etableringen av fellespant er å skape så sterk sikkerhet som mulig for pantekravet.  Hans interesse er følgelig å ha fri valgrett med hensyn til hvilket av de pantsatte aktiva han skal søke dekning i, hvilken rekkefølge de skal realiseres i og evt. om han skal kunne realisere alle de pantsatte aktiva samtidig (heretter kalt dekningsadgangen). Dersom fellespanthaver innrømmes en fri dekningsadgang, svekkes forutberegneligheten for de øvrige interessenter ved at deres dekningsmulighet avhenger av fellespanthaverens valg av dekningsmåte.  Fellespanthaverens valg kan ramme de øvrige interessenter vilkårlig og tilfeldig, og svekker forutberegneligheten i forhold til verdien av deres rett.  Denne usikkerhet er særegen for fellespantsituasjonen, og kan friste noen av aktørene til illojale disposisjoner som f.eks. å betale fellespanthaver for å velge en bestemt dekningsmåte.

På den annen side er fellespantets formål å styrke sikkerheten til fellespanthaver.  Det kan derfor hevdes at de konkurrerende interesser ikke har krav på større forutberegnelighet enn det som følger av å ha kunnskap om eksistensen av fellespanteretten.

Konflikten mellom fellespanthaver og de øvrige interessenter som beskrevet ovenfor er regulert i pantel. § 1-12.  Etter denne bestemmelsen gis fellespanthaver i utgangspunktet en fri dekningsadgang, jfr § 1-12, 1 ledd.  For å styrke forutberegneligheten og avhjelpe de uheldige konsekvenser dette har for de konkurrerende interesser, er det i bestemmelsens 2 ledd regulert en regressadgang for andre interessenter.

I det følgende skal fellespanthavers dekningsadgang og de konkurrerende interessenters regressadgang drøftes nærmere.

3. FELLESPANTHAVERS DEKNINGSADGANG

I henhold til p.l. § 1-12, 1 ledd har fellespanthaver rett til "  å holde seg til det eller de panteobjekter han vil for hele pantekravet, om ikke annet er avtalt."  Dette blir gjerne kalt den solidariske panteheftelse, jfr. Skoghøy op.cit. s. 130.  I dette ligger tre prinsipper:

3.1 Hvert formuesgode hefter for hele kravet.

3.2 Panthaver kan velge hvilket formuesgode som skal realiseres først.

3.3 Panthaver kan velge mellom samlet og enkeltvis realisasjon.

For fellespanthaver er det første prinsippet av størst betydning. Prinsippet innebærer at han ikke behøver å foreta en forholdsmessig fordeling av pantekravet mellom panteobjektene.  Han kan velge å holde seg til et panteobjekt for hele kravet, og trenger følgelig ikke å realisere flere panteobjekter enn det som er nødvendig for å dekke sitt krav.

Det følger av lovteksten at prinsippet om den solidariske panteheftelse ved fellespant kan fravikes ved avtale.  Det vil således kunne avtales hvilken rekkefølge panteobjektene skal realiseres.  Videre kan det inngås avtale om at et av panteobjektene bare skal hefte for deler av kravet, eller at panteobjektene skal hefte pro-rata for pantekravet.

Unntak fra prinsippet kan også følge av annen lovbestemmelse, jfr p.l. § 1-2, 3 ledd.  Et eksempel på dette er tvangsfullbyrdelseslovens §§ 8-11, 2 ledd og 11-19, 2 og 3 ledd, som under gitte betingelser gir namsmyndighetene kompetanse til å bestemme realisasjonsrekkefølgen, jfr pkt 3.2 ovenfor.

4. PANTEREGRESS - INNLEDNING

En følge av den solidariske panteheftelse er at konkurrerende interesser i panteobjektene som utgangspunkt må akseptere usikkerheten som dette skaper for verdien av deres rett.  Den frie dekningsadgang skaper således en risiko for at konkurransen mellom de øvrige interessenter avgjøres av fellespanthavers ofte vilkårlige valg av dekningsobjekt

Fordi "det ikke bør bero på panthaverens valg av dekningsmåte hvem som i siste omgang skal svare for pantekravet eller på hvilken måte ansvaret skal fordeles i tilfelle hvor flere hefter", jfr Ot.prp. 1979-80, op.cit, s. 97, er det i § 1-12,  2 ledd imidlertid gitt en bestemmelse om panteregress .  Her heter det at dersom fellespanthaver  har "...oppnådd dekning fra ett av panteobjektene for en større del av pantekravet enn den som etter rettsforholdene skulle falle på dette objekt, har andre panthavere i objektet, eventuelt også eieren rett til å tre inn i panteretten i de øvrige panteobjektene for den overskytende delen. "

Regelens formål er således å avhjelpe de uheldige konsekvenser av den solidariske panteheftelse, og innebærer at konkurrerende interessenter kan kreve regress i de øvrige panteobjekt når fellespanthaver søker dekning i det panteobjekt som rammer dem.  Den regressberettigede trer i så fall inn i fellespanthavers rett i disse panteobjektene.  

Bestemmelsen reiser to hovedspørsmål:

4.1 Hvem kan kreve regress?

4.2 Hvordan skal regressnøkkelen fastlegges?

I det følgende skal de to problemstillingene analyseres ved anvendelse av illustrerende eksempler, inndelt i 3 kategorier:  Eiers regress, Særpanthavers regress og Konkursboets regress.

5. EIERS REGRESS

I eksemplet nedenfor har fellespanthaver pant i to faste eiendommer (A og B) for sitt krav mot debitor, stort 100.  A og B er eiet av henholdsvis debitor og en realkausjonist, og har en verdi på 100 hver.  Fellespanthaver velger å søke dekning for sitt krav gjennom realisasjon av eiendom B først, og spørsmålet er i hvilken grad realkausjonisten, som eier av B, har panteregress i A.

Etter § 1-12, 2 ledd tilkommer panteregress "eventuelt også eieren".  Selv om det ikke er klart uttrykt i forarbeidene, er det antatt i teori og rettspraksis at eierens regress bare er aktuell i de tilfeller der panteobjektene, som i vårt eksempel, eies av forskjellige eiere, jfr. Skoghøy, op.cit. s. 133 og Vest-Kran dommen (på s. 649).  Følgelig vil realkausjonisten ha panteregress.

Spørsmålet er så hvordan regressnøkkelen skal fastlegges. I henhold til § 1-12, 2 ledd trer den regressberettigede inn "i panteretten i de øvrige panteobjektene for den overskytende delen" dersom fellespanthaveren har "oppnådd dekning fra ett av panteobjektene for en større del av pantekravet enn den som etter rettsforholdene mellom partene skulle falle på dette objekt".  I henhold til lovteksten må regressnøkkelen etter dette fastsettes etter en tolkning av rettsforholdet mellom partene.  Skoghøy, op.cit, s. 135 konkluderer således med at regressnøkkelen "må bestemmes ut fra det som fremtrer som en rimelig, naturlig og praktikabel løsning når de rettsforhold som foreligger partene imellom, blir sett i sammenheng".

I tilfeller som i eks. 1 ovenfor, hvoretter panteobjektene har forskjellige eiere, volder fastlegging av regressnøkkelen sjelden problemer.  Dersom debitor, men ikke realkausjonisten, hefter personlig for kravet, vil det underliggende rettsforhold mellom partene som regel tilsi at det er debitor som skal bære hele gjeldsbyrden, slik at realkausjonisten kan søke regress i A for hele kravet på 100.  Dersom begge eierne hefter personlig for kravet, må eierens regressrett bestemmes ut fra hvor stor belastning de enkelte eiere måtte ha tålt ved en samtidig og forholdsmessig realisasjon av samtlige panteobjekter. 

6. SÆRPANTHAVERS REGRESS

I eksempelet nedenfor har fellespanthaver en panterett i 3 faste eiendommer (FEA, FEB og FEC) som alle eies av Debitor, for et pantekrav og personlig krav mot Debitor på 600.  Eiendommenes verdi er henholdsvis 600, 300 og 100.  På FEA hviler en panterett på 200 med prioritet etter fellespanthaver (Særpanthaver).  Fellespanthaver søker dekning for sitt krav ved realisasjon av FEA, og spørsmålet blir da om Særpanthaver kan søke regress i de øvrige panteobjektene FEB og FEC.

Det følger av § 1-12, 2 ledd at "andre panthavere" kan gjøre panteregress gjeldende.  Med dette siktes til panthavere som har pant på prioritet etter fellespanthaver i et eller flere av fellespanteobjektene.  Det er uten betydning om særpanteretten er etablert ved avtale, utlegg eller lovbestemmelse, eller om panteobjektene tilhører samme eller forskjellige eiere.  Følgelig vil Særpanthaveren i eks. 2 ha panteregress i FEB og FEC.

Dersom panteobjektene eies av forskjellige eiere, må regressnøkkelen for særpanthaveren fastlegges etter retningslinjer som nevnt i pkt. 0 ovenfor. 

Dersom panteobjektene eies av samme eier, som forutsatt i eks. 2, volder fastleggingen av regressnøkkelen større problem.  Her vil "rettsforholdene mellom partene" sjelden gi særlig anvisning på en bestemt regressnøkkel.  Den deklaratoriske løsning som er lagt til grunn i juridisk teori er at "...efterpanthaverne kan via regressen kreve å bli stilt som om fellespanthaveren hadde fått forholdsmessig dekning av alle pant, nemlig i forhold til de beløp han maksimalt hadde kunnet ta ut av hvert enkelt av pantene..", jfr Brækhus, op.cit. s. 189.  Dette synspunkt er enstemmig tilsluttet av Høyesterett i Vest-Kran dommen, (Flertallet s. 650, Mindretallet s. 651). 

Ved beregning av fellespanthavers forholdsmessig dekning i eks. 2, vil forholdet mellom panteobjektene FEA, FEB og FEC etter dette prinsippet være:  600:300:100 = 6:3:1.  For sitt pantekrav på 600, vil en forholdsmessig dekning av alle pant følgelig innebære at fellespanthaver kunne søke dekning som følger:

FEA:    360      (6)

FEB:    180      (3)

FEC:      60      (1)

Dersom fellespanthaver hadde søkt forholdsmessig dekning, ville den resterende verdi av FEA på 240 stått til rådighet for særpanthaver.  Han ville følgelig fått full dekning.  Særpanthaver trer derfor inn i fellespanthavers panterett i FEB og FEC for hele sitt krav på 200, som fordeles med 150 på FEB og 50 på FEC. 

Når man skal beregne den forholdsmessige dekning av hvert panteobjekt som nevnt, er det beløpet som fellespanthaver maksimalt kunne tatt ut av hvert enkelt formuesgode som er avgjørende.  Dette betyr at det må gjøres fradrag for bedre prioriterte heftelser og at man ikke kan regne med verdien av det enkelte panteobjekt som overstiger fellespanthavers fulle gjeldsbeløp.  Dette kan illustreres ved å endre eks. 2 som følger:

I ovennevnte eksempel er fellespanthavers krav endret til 500.  Videre er verdien av FEB og FEC endret til henholdsvis 600 og 200. På FEB hviler det en særpanterett på 300 med prioritet foran fellespanthaver.  Ved fastlegging av regressnøkkelen for særpanthaver i FEA, vil fordelingen av fellespanthavers krav mellom de tre panteobjektene være som følger:

FEA =              Eiendommens verdi med fradrag for det som overstiger fellespanthavers fulle gjeldsbeløp = 500

FEB =              Eiendommens verdi  med fradrag for bedre prioritert panterett = 300

FEC =              Eiendommens verdi = 200

For pantekravet på 500, vil en forholdsmessig dekning i alle panteobjektene  etter dette gi følgende fordeling:  (5:3:2)

FEA:    250      (5)

FEB:    150      (3)

FEC:    100      (2)

Dersom fellespanthaver søker full dekning for sitt krav på 500 ved realisasjon av FEA, vil restverdien av FEA på 100 tilfalle særpanthaver i FEA.  På bakgrunn av ovennevnte beregning av "forholdsmessig dekning" vil særpanthaver tre inn i fellespanthavers panterett i FEB og FEC for restkravet på 100 etter følgende fordeling:

FEB:    60        (3)

FEC:    40        (2)

7. KONKURSBOETS REGRESS

Problemstillingen i det følgende er om et konkursbo har regressadgang i et fellespantforhold

Et konkursbo kan ha regressrett i henhold til boets beslagsrett etter dekn.l. § 2-2.  Dette kan illustreres som følger:

Eksempelet ovenfor er identisk med eks. 1, men med den endrede forutsetning at realkausjonist går konkurs.  Det er ikke tvilsomt at konkursboet i et slikt tilfelle vil tre inn i realkausjonistens regressrett i henhold til § 1-12, 2 ledd.  Dette følger av konkursboets beslagsrett etter dekn.l. §2-2.    Det samme gjelder ved særpanthavers konkurs i eks. 2 og 3 ovenfor.    Boets regress i slike tilfeller følger således av andre regler enn pantel. § 1-12, 2 ledd.

Videre kan konkursboet ha rettsstilling direkte som "andre panthavere" i henhold til § 1-12, 2 ledd.  Det er således antatt i juridisk teori og rettspraksis at et konkursbo må regnes som "andre panthavere" når det trer inn i et utlegg som det er oppnådd rettsvern for mindre enn tre måneder før fristdagen, jfr dekningsl. §§ 5-8, flg, jfr. Skoghøy, JV, op.cit, s. 132-133, Vest-Kran dommen (på s. 652).

Spørsmålet er imidlertid om konkursboet har en selvstendig regressadgang i henhold til eller etter samme prinsipp som følger av § 1-12, 2 ledd.

Problemstillingen kommer særlig på spissen i interessekonflikten mellom en særpanthaver og konkursboet.  Dette kan illustreres som følger:

I eksempelet ovenfor har fellespanthaver pant i eiendommene FEA (verdi:1000) og FEB (verdi:1000) for sitt krav mot Debitor på 1000.  Debitor er eier av FEA og FEB.  Særpanthaver har panterett i FEA for sitt krav mot Debitor på 1000, med prioritet etter Fellespanthaver.  

Dersom Fellespanthaver først søker dekning i FEA for hele sitt krav på 1000, vil Særpanthaver kunne kreve regress i FEB for 500 (forholdsmessig dekning 1:1), jfr pkt. 6 ovenfor.  I så tilfelle vil 500 tilfalle konkursboet. 

Dersom Fellespanthaver derimot først søker dekning i FEB for hele sitt krav på 1000, vil reglene om opptrinnsrett tilsi at Særpanthaver kan få dekning av hele sitt krav på 1000 gjennom realisasjon av FEA.  I så tilfelle vil ikke noe av panteobjektenes verdier tilfalle konkursboet.

Spørsmålet er dermed om konkursboet har panteregress i FEA i slike tilfeller.

I henhold til lovteksten i § 1-12, 2 ledd har boet ingen direkte regressadgang i tilfeller som dette.  Siden "eieren[s]" regressadang forutsetter at fellespantobjektene tilhører forskjellige eiere, kan boet heller ikke tre inn i "eierens" regressadgang etter § 1-12, 2 ledd, jfr dekn.l. § 2-2.  Det foreligger heller ingen andre positivrettslige bestemmelser som gir regressadgang for konkursboet.

I det formålet med § 1-12, 2 ledd er "at det ikke bør bero på panthaverens valg av dekningsmåte hvem som i siste omgang skal svare for pantekravet eller på hvilken måte ansvaret skal fordeles i tilfelle hvor flere hefter", jfr. Ot.prp nr. 39 (1977-78) s. 97, kan det imidlertid med styrke anføres at bestemmelsen må anvendes analogisk i forhold til konkursboet "for å unngå at boets og sekundærpanthaverens stilling blir forskjellig som følge av den rekkefølge aktørene velger å realisere ulike pantegjenstander i", jfr. Vest-Kran dommen (s. 650).  Bestemmelsens formål og reelle hensyn taler følgelig for at konkursboet har en regressadgang i henhold til en analogisk anvendelse av § 1-12, 2 ledd. 

Problemstillingen ble behandlet i Vest-Kran dommen.  Forholdet i denne saken var at ett av fellespanteobjektene var særpantsatt på prioritet bak fellespantet.  Ved gjennomføringen av dekning, realiserte fellespanthaveren først de objekter som ikke var særpantsatt (FEB i eksemplet ovenfor). Boet hevdet da å ha krav på en forholdsmessig andel av realisasjonssummen for særpanteobjektet basert på hva boet ville ha fått dersom det særpantsatte panteobjektet (FEA i eksemplet ovenfor) var blitt realisert først. 

Boet fikk ikke medhold under dissens 3-2.  Flertallet la til grunn at det ikke forelå noen hjemmel for å fravike særpanthavers opptrinnsrett i tilfeller som dette.  Flertallet innså "at reelle hensyn eller om man vil harmoniseringshensyn" kan tale for analogisk anvendelse av § 1-12, 2 ledd, men uttalte at de "viker tilbake for å tillegge disse hensyn avgjørende vekt på et rettsområde som det her gjelder.  Både panteretten og konkursretten er i høy grad positivrettslig bestemt, og etter min mening bør rettsdannelsen her være det, fordi det er viktig for aktørene i kredittlivet å vite hva de har å holde seg til.  Det er også vanskelig på grunnlag av en enkeltstående sak å ha full oversikt over de reelle hensyn som kan gjøre seg gjeldende" (se dommen s. 650). 

Mindretallet, som tok til orde for å innrømme boet regressadgang, la i tråd med bestemmelsens formål vekt på at "Fellespanthaverens valg av realisasjonsrekkefølgen bør ikke være avgjørende for oppgjøret mellom konkursboet og sekundærpanthaveren" (s. 652).  Videre ble det pekt på at det "er ingen reell grunn til at boets beslag skal stå svakere overfor en sekundærpanthaver enn en kreditor med utleggspant vil gjøre.  ...Mens det således etter min mening er sterke grunner som taler for at konkursboet – på linje med sekundærpanthaveren – har panteregress i en slik situasjon som foreligger i vår sak, har jeg vanskelig for å se at det kan anføres tilstrekkelig tungtveiende reelle hensyn mot en slik regress."  Vedrørende forholdet til lovteksten uttalte mindretallet at de "ikke kan se at det er holdepunkter for at lovgiveren har ment å utelukke panteregress for konkursboet". 

Med denne dommen synes rettstilstanden de lege lata å være at konkursboet ikke har selvstendig panteregress i fellespantforhold som illustrert ovenfor.  Dommen er kritisert av Skoghøy, LoR, op.cit.  Boet har imidlertid en mulighet til å påvirke fordelingen og kompensere den manglende regressadgang ved å utløse fellespanthaveren når denne søker dekning i de ikke sekundærpantsatte panteobjekter, jfr. dekn.l. § 8-16.  Dette forutsetter imidlertid at boet har økonomiske midler til slik utløsning.

I deknl. § 8-14, 3 ledd er endelig gitt en særbestemmelse om konkursboets regressadgang.  Anvendelsen av denne regelen kan illustreres med følgende eksempel:

I ovennevnte eksempel har fellespanthaver pant i en livspolise og en fast eiendom som hver har en verdi på 1000.  Fellespanthavers pantekrav er 1000 og debitor eier begge panteobjektene.  Livspolisen er unntatt fra konkursbeslag, jfr forsikringsavtalel. (FAL) § 16-1. 

Dersom Fellespanthaver søker dekning i den faste eiendom for hele sitt krav, vil debitors konkursbo, uten regressadgang, stå uten dekning, siden livspolisen er beslagsfri, jfr FAL § 16-1.  For dette tilfellet er boet gitt regress i henhold til deknl. § 8-14, 2 ledd hvoretter pantel. § 1-12, 2 ledd gis tilsvarende anvendelse.  Følgelig vil konkursboet kunne tre inn i fellespanthavers panterett i livspolisen som om fellespanthaver hadde søkt forholdsmessig dekning (1:1) i begge panteobjektene.  Konkursboet trer således inn i panteretten i livspolisen med 500. 

Dersom Fellespanthaver i stedet først søker dekning i Livspolisen for hele sitt krav på 1000, vil konkursboet ta beslag i den faste eiendommen. Spørsmålet er da om konkursdebitor har panteregress i den faste eiendommen som om fellespanthaver søkte forholdsmessig dekning i begge panteobjektene.  Reelle hensyn og formålet med regressbestemmelsen i p.l. § 1-12, 2 ledd taler klarligvis for en slik løsning, i det eiers nytte av livspolisen ellers vil bero på fellespanthavers (gjerne tilfeldige) valg av realisasjonsrekkefølge.  Brækhus, op.cit., s. 189, uttaler således at konkursdebitor "bør" innrømmes en slik regressadgang.  På den andre siden er eiers regressadgang etter § 1-12, 2 ledd myntet på de tilfeller hvoretter panteobjektene eies av forskjellige personer, jfr. Vest-Kran dommen (på s. 650).  Med den positivrettslige tolkning av p.l. § 1-12 som ble lagt til grunn av Høyesterett i Vest-Kran dommen, er det derfor nærliggende å konkludere med at rettsstillingen de lege lata er at konkursdebitor ikke har regressadgang i et tilfelle som dette.