Utgangspunktet for foreldelse er den dag selskapet hadde rett til å kreve tilbakebetaling av den ulovlige utbetalingen. Spørsmålet i saken var om konkursboet skal innrømmes å ha et selvstendig krav på tilbakebetaling, altså med en egen foreldelsesfrist. Høyesterett kom til at boet ikke har et selvstendig krav, og at slike krav foreldes tre år etter den dag utbetalingen finner sted.

Høyesterett uttalte at krav som etter sin art har som hovedformål å verne selskapskreditorenes interesser, og hvor kravsgrunnlaget har et garantipreg, kan gi grunnlag for et selvstendig krav for konkursboet. I disse tilfellene vil selskapets interesser ellers ikke har kunnet blitt ivaretatt. For krav som bygger på culpa-ansvar (slik § 3-7 gjør) er imidlertid situasjonen mer sammensatt, uoversiktlig og vurderingspreget, og kan reise flere bevisspørsmål. Vurderingsgrunnlaget svekkes etter hvert som tiden går. I slike tilfeller mente Høyesterett at det ville være uheldig å åpne for løsninger som potensielt vil medføre svært lang foreldelsestid.