Høyesterettsdom om tilbakeholdsrett
Utvidet tilbakeholdsrett for speditør ble tilkjent på sedvanerettslig grunnlag. Utøvelsen av retten kunne ikke omstøtes etter dekningsloven § 5-7.
Høyesterett avsa 29.01.2013 en dom mellom konkursbo og speditør med dissens 3-2. Speditøren hadde holdt tilbake en leveranse som dekning for tidligere krav, og solgte leveransen videre da skyldneren ikke betalte utestående på nærmere to millioner kroner. Spørsmålene for Høyesterett var for det første om speditøren hadde utvidet tilbakeholdsrett, tross manglende konneksitet til kravet, og for det annet om denne retten kunne omstøtes. Hvorvidt det forelå sedvanerettslig grunnlag for utvidet tilbakeholdsrett, hadde ikke blitt drøftet av Høyesterett siden Rt. 1973 s. 967 først fastslo at speditører hadde en slik rett basert på sedvane.
Spørsmålet om tilbakeholdsrett
Som et utgangspunkt kreves konneksitet – tilknytning – mellom godene som tilbakeholdes og fordringen. Det forelå ikke slik konneksitet i saken. Men førstvoterende oppstilte et unntak fra konneksitetskravet, og utledet en utvidet tilbakeholdsrett fra standardavtalen NSAB 2000 fra Norsk Speditørforbund. Flertallet fastholdt at en slik utvidet tilbakeholdsrett måtte få anvendelse på sedvanerettslig grunnlag, og viste til Rt. 1973 s. 967, til senere dommer som hadde lagt til grunn en slik utvidet tilbakeholdsrett, og til at en slik tilbakeholdsrett har gode grunner for seg i speditørforhold.
Omstøtningsspørsmålet
Ettersom tilbakeholdsretten ble utøvet mindre enn tre måneder før konkursåpning, vurderte førstvoterende om den utvidede tilbakeholdsretten måtte omstøtes etter den objektive omstøtelsesregelen for sikkerhetsstillelse for eldre gjeld foretatt innen tre måneder før konkursåpningen, jf dekningsloven § 5-7. Førstvoterende fastslo at omstøtelsesregelen gjaldt for avtalebasert sikkerhetsstillelse, og fant at det sedvanerettslige grunnlaget utelukket omstøtelse etter § 5-7 til tross for at tilbakeholdsretten i NSAB 2000 også var vedtatt av skyldneren gjennom fakturaklausuler. I begrunnelsen viste førstvoterende til at løsningen ville tilsvare regelen i kommisjonsforhold, og at hensynet til smidig varestrøm gjør seg gjeldende i begge næringer. Flertallet framholdt også at løsningen er tilsvarende i dansk og svensk rett.
Dommen kan leses i sin helhet her.