Konkurs ble åpnet i selskap A i mars 2003, og ved konkursåpning hadde selskapet til gode merverdiavgift på kroner 180.000. Kommunekassereren erklærte i april 2003 motregning i refusjonskravet på merverdiavgift for skyldig arbeidsgiveravgift for 2002 og 2003 med til sammen 291.117 kroner. Konkursboet bestred statens adgang til å foreta slik motregning, og reiste søksmål. Staten ble frifunnet i tingretten, og tingrettens dom ble senere stadfestet i lagmannsretten. Det sentrale spørsmål for Høyesterett var om folketrygden etter skattebetalingsloven § 32 nr. 3 annet punktum er å anse som en særskilt skattekreditor, slik at gjensidighetsvilkåret for motregning (at hovedkrav og motkrav må bestå mellom de samme parter) ikke er oppfylt når staten er debitor for hovedkravet og motkravet er et krav etter folketrygdloven. Det var ikke bestridt at de øvrige vilkår for motregning forelå. I følge førstvoterende fulgte det av ordlyden i § 32 nr. 3 annet punktum at folketrygden i denne sammenheng skal anses som en særskilt skattekreditor på linje med staten, fylkeskommunen og kommunen. Det var ikke noe i ordlyden som indikerte at folketrygden skulle ha noen annen stilling enn de tre andre skattekreditorene. Når et konkursbos krav ikke er et skattekrav, men gjelder en av skattekreditorene alene, er det etter bestemmelsen bare adgang til å motregne med den delen av skattekravet som tilkommer vedkommende skattekreditor. Gjensidighetskravet var således ikke oppfylt. Førstvoterende, med tilslutning av de andre dommerne, kom etter dette frem til at lagmannsrettens lovtolking ikke var riktig. Konkursboet måtte gis medhold i at staten ikke hadde adgang til å motregne skyldig arbeidsgiveravgift mot boets krav på refusjon av merverdiavgift. Førstvoterende kommer med omfattende uttalelser omkring skattebetalingsloven § 32 nr. 2 og 3. Les hele avgjørelsen her.