Høyesterettskjennelse om taushetsplikt

Et konkursbo kan ikke kreve utlevering av opplysninger om pengeoverføringer mellom advokat og klient eller om navn på advokatens klienter, fastslår Høyesterett.

Kjennelsen ble avsagt 19. april 2012. En advokat var slått konkurs, og lagmannsretten hadde gitt konkursboet medhold i utlevering av advokatens regnskap og regnskapsmateriale. Høyesterett la til grunn at for så vidt gjelder opplysninger om klienters navn og pengeoverføringer mellom klient og advokat, har advokaten taushetsplikt, jf Rt. 2010 s. 1638. 

Retten fastslo at tvistelovens femte del kunne anvendes jamfør henvisningen i konkursloven § 149. Selv om konkursloven § 149 direkte gjelder tingrettens saksbehandling, måtte tilsvarende henvisning til tvistelovens femte del gjelde for hvilke opplysninger en bostyrer kan kreve fremlagt. Begrunnet i denne henvisningen anvendte retten så tvistelovens § 22-5 om bevisforbud mot opplysninger fra advokater ”om noe som er betrodd dem i deres stilling”, også i foreliggende sak hvor advokaten selv var konkursdebitor, da konkurslovens § 149 ikke inneholdt noe unntak for en slik situasjon.

Retten uttalte at ”Slik konkursloven § 149 første ledd lyder, gir den et klart forbud mot at tingretten og som følge av det, også bostyrer, mottar regnskapsmateriale som inneholder opplysninger underlagt advokaters taushetsplikt”. Et eventuelt unntak fra denne regelen måtte være begrunnet i øvrige bestemmelser i konkursloven. Retten fant at ingen bestemmelser kunne begrunne noe unntak fra hovedregelen i § 149 første ledd.

Retten avviste også at bestemmelsene i advokatforskriftens kapittel 7, jf. domstolsloven § 228, om opplysningsplikten overfor forvalter, gjør seg gjeldende overfor bostyrere.

Høyesterett slår i premiss 56  fast at bobestyrer har krav på utlevering av opplysninger som gjør at boet kan inndrive advokatens utestående fordringer, men uttaler i premiss 58: «Hvorvidt bostyrer bør få tilgang til taushetsbelagt informasjon utover det som er nødvendig for å inndrive utestående fordringer, er opp til lovgiver å vurdere».

Hele avgjørelsen kan leses her.

  

 

Web levert av CustomPublish AS