Bostyrer hadde foreslått et salær på kr. 25.500,- eks mva for sin behandling av til sammen 17 tidligere ansattes krav på feriepenger. Det var lagt til grunn en sats på kr. 1500 pr ansatt, dekkende arbeid tilsvarende 1,5 timer, dvs en timesats på kr. 1000,-. Selve boet ble innstilt i medhold av kkl. § 135. Lønnsgarantiseksjonen fant salæret knyttet til arbeidet med lønnskravene for høye i forhold til det generelle nivået for salærfastsettelse i sammenliknbare saker. Det var ikke fremkommet opplysninger som tydet på at bostyrer i dette boet hadde hatt en omfattende oppgave når han skulle kontrollere og innstille kravene og oversende det til direktoratet. Direktoratet viste til at en del av arbeidet som utføres i forbindelse med bostyrers behandling av lønnskrav normalt ikke kan sies å være av ”kvalifisert juridisk art”, men at mye av dette er ekspedisjonsarbeid som rutinemessig kan og bør utføres av underordnet kontorpersonale eller ikke-juridisk saksbehandler. Det ble i den anledning vist til Justisdepartementets rundskriv (G-143/85) fra 1985, og Oslo skifteretts rundskriv av 8. november 2000. Her skal det nevnes at Oslo skifterett og byskriverembete har ytterligere utdypet sin praksis i brev til alle bostyrere av 16. oktober 2003. Av rundskrivene fremkommer blant annet veiledende satser på inntil 400-500 kroner for underordnet kontorpersonale og inntil 600-700 kroner for advokatfullmektigers arbeide. Timesatsene for slutningsboer ligger rundt kr. 900-950, mens satsene for innstillingsboer antydningsvis ligger på kr. 800-850. Begge sistnevnte satser gjelder imidlertid for arbeid av kvalifisert juridisk art. Det ble også vist til kjennelsen i Hålogaland lagmannsrett fra 10. april 2001. Lagmannsretten uttalte her at ”timesats på gjennomsnittlig 960,- kroner for arbeid med lønnskravene synes å være for høy. Selv om bostyrer ikke har ressurser i form av eget kontorpersonale som kan utføre mer rutinepregede arbeidsoppgaver av ikke-juridisk art i forbindelse med lønnskravene, finner lagmannsretten at det vil være urimelig å pålegge staten/direktoratet for arbeidstilsynet å dekke dette arbeidet med full salærsats for advokatarbeid. Det må være bostyrers risiko at hans kontor ikke er innrettet slik at han kan dra nytte av en arbeidsdeling ved mer rutinepregede oppgaver under bobehandlingen”. Når det gjaldt tidsbruken i den konkrete saken, beskrevet som ”enkle feriepenger fra 17 ansatte”, mente lønnsgarantifondet at det var benyttet et antall timer som lå ”klart i overkant av det som er vanlig ved behandlingen av feriepengekrav i sammenliknbare konkursbo”. Avslutningsvis understreket Lønnsgarantiseksjonen skillet mellom bostyrers merarbeid som skyldes arbeid med lønnsgarantisaker, og arbeidet som inngår som en ordinær del av bostyrers arbeid under bobehandlingen. Det er kun arbeid med lønnsgarantisaker som honoreres under lønnsgarantiforskriften § 7-2 annet ledd. Arbeid rundt oppsigelse inngår som en vanlig del av bostyrers oppgaver, jf deknl. § 7-11, og kan ikke honoreres under lønnsgarantiforskriften.