1. Innledning

I Konkursråd nr 16/2000 har advokat Claus R. Flinder og advokatfullmektig Eirik Høyby en artikkel med tittelen " Beslag, inndragning og konkurs - noen bemerkninger". Artikkelen reiser interessante spørsmål om hvilken stilling krav om inndragning i medhold av straffeloven § 34 har i en konkurs. Artikkelen konkluderer med at selv i tilfeller der utbyttet av en straffbar handling er i behold, bør staten frafalle inndragningskravet, slik at kreditorene får dekket sine fordringer. Forfatterne ser ikke at noe taler imot en slik løsning, heller ikke reelle hensyn.

Etter min vurdering har artikkelforfatterne ikke i tilstrekkelig grad tatt i betraktning den rettsutviklingen som har funnet sted, både i Norge og internasjonalt - særlig på 1990-tallet, - når det gjelder tiltak rettet mot utbytte av straffbare handlinger. Særlig viktig for de spørsmål som artikkelen reiser, er endringen av 11. juni 1993 i straffeloven § 317, straffebestemmelsen om hvitvasking og heleri.¹ Endringen medførte en vesentlig utvidelse av bestemmelsens virkeområde. Jeg vil komme tilbake til § 317 nedenfor. Samme dag ble det også vedtatt endringer i finansieringsvirksomhetsloven (FIL). Etter FIL § 2-17 er finansinstitusjoner pålagt å rapportere mistenkelige transaksjoner til hvitvaskingsenheten i ØKOKRIM.² Den foreløpige sluttstenen i utviklingen ble lagt 1. juni 1999. Da ble inndragningsreglene i straffeloven endret. Etter disse endringene er inndragningskravets stilling i konkurs, slik jeg ser det, en annen og langt sterkere enn beskrevet i artikkelen.

Utbytte av straffbare handlinger kan utgjøre hele eller deler av selskapets midler fordi selskapet driver ulovlig, for eksempel med fakturabedragerier. Utbytte av straffbare handlinger kan også settes inn i lovlig forretningsvirksomhet i hvitvaskingsøyemed. Et eksempel er at utbytte av narkotikakriminalitet føres inn restaurantvirksomhet. I begge tilfeller kan selskapets midler på konkurstidspunktet helt eller delvis bestå av utbytte av straffbare handlinger.

Et viktig hensyn bak tiltakene rettet mot utbytte av straffbare handlinger, er at kriminalitet ikke skal lønne seg. Dette gjelder naturligvis også for konkurskreditorene. Hvis disse får dekket sine fordringer ved utbetaling av utbytte av straffbare handlinger, blir resultatet at de tjener på debitors lovbrudd. Dette gir et støtende resultat og vil kunne være straffbart etter straffeloven § 317, som setter grenser for adgangen til å benytte eller motta utbytte av straffbare handlinger. Bestemmelsen kan naturligvis ramme såvel en bobestyrer som en konkurskreditor. En kort gjennomgang av hovedtrekkene i § 317 etter lovendringen, er derfor på sin plass, før jeg gjennomgår mitt syn på inndragningskravets stilling i konkurs. Utbytte av straffbare handlinger inndras etter strl § 34. Når utbytte av straffbare handlinger har vært gjenstand for hvitvasking, inndras dette som corpus delicti etter strl § 35 første ledd første punktum annet alternativ. Jeg vil fokusere på inndragning etter § 34.

2. Straffeloven § 317

Etter § 317 rammes ulike former for befatning med utbytte av en straffbar handling, som heleri eller hvitvasking. Tidligere var det bare straffbart å ha befatning med gjenstander som var fravendt noen ved en forbrytelse eller naskeri. Noens eiendomsrett måte være krenket. Dette er ikke lenger et vilkår. Etter endringen rammes befatning med utbytte av enhver straffbar handling. Dette innebærer at befatning med utbytte av for eksempel skattesvik, avgiftsbedrageri, tollovertredelser og konkurskriminalitet omfattes. Det første straffealternativet rammer de mer tradisjonelle helerier; det å motta eller å skaffe seg eller andre del i utbytte. Det andre alternativet betegnes gjerne som hvitvaskingsalternativet og rammer det å bistå med å sikre utbytte for en annen. Ulike bistandshandlinger er opplistet i bestemmelsens første ledd annet punktum. Så vel forsettlige som uaktsomme handlinger rammes. Det er verdt å merke seg at bestemmelsen også rammer surrogatheleri, det vil si befatning med gjenstand, fordring eller tjeneste som kommer istedenfor utbyttet, jf § 34 første ledd siste punktum.

Straffeloven § 317 medfører at selskapsmidler, som helt eller delvis er utbytte av straffbare handlinger, ikke under noen omstendighet kan benyttes til fordeling mellom kreditorene. Dette gjelder uavhengig av om det er tatt beslag etter straffeprosessloven § 203. Forutsetningen er her at utbyttet er i behold. I slike tilfeller må inndragningskravet gis fortrinnsrett i en konkurs.

3. Inndragningskravets stilling ved gjenstandsinndragning og verdiinndragning

Som fremhevet i artikkelen, går et viktig skille mellom tilfeller der utbyttet er i behold og der det er forbrukt.³ Når utbyttet ikke lenger er i behold, er verdiinndragning etter strl § 34 tredje ledd det eneste alternativet. Krav på verdiinndragning kan sikres ved heftelse etter reglene i straffeprosessloven § 217 flg. Det som faller inn under utbyttebegrepet i straffeloven § 34 (se om dette nedenfor), kan imidlertid inndras ved gjenstandsinndragning eller verdiinndragning, jf tredje ledd.⁴ De to inndragningsformene er i slike tilfeller alternative, den ene er ikke subsidiær i forhold til den andre. Krav på gjenstandsinndragning kan sikres ved beslag etter straffeprosessloven § 203.

Etter dekningsloven § 9-7 nr 4 bokstav b er inndragningskrav etterprioritert i konkurs. Oppfatningen har vært at inndragningskravet er etterprioritert i konkurs uansett om det er tale om gjenstands - eller verdiinndragning.⁵ I Lærebok i materiell konkursrett, uttrykker Tore Sandvik det slik: " (…) en fant at all inndragning (..) burde være etterprioritert, selv om dette bl.a. ved inndragning av vinning oppnådd ved en straffbar handling teoretisk kunne tenkes å lede til at de andre kreditorer profitterer på debitors lovbrudd." Etter endringen i § 317 må bestemmelsen etter min oppfatning tolkes innskrenkende, slik at bare krav på verdiinndragning er etterprioritert.

Som det er fremholdt av artikkelforfatterne, vil inndragningskrav som er sikret ved straffeprosessuelt beslag forut for konkursåpningen ha separatistrett. Det kan se ut til at forfatterne mener at beslagsadgangen er avskåret etter konkursåpningen. Dette er jeg ikke enig i. Vilkårene for beslag for å sikre et inndragningskrav følger av straffeprosesslovens regler. Etter strpl § 203 kan det tas beslag av ting som antas å kunne inndras. Det er tilstrekkelig med en rimelig mulighet til at tingen vil bli inndratt.⁶ I tillegg kreves det at det er skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling. Dessuten må ikke beslaget være et uforholdsmessig inngrep. Sett i sammenheng med de skranker som § 317 reiser for befatning med utbytte av straffbare handlinger, kan ikke konkursåpningen medføre at beslagsadgangen er avskåret. Fordi konkursdebitor og konkursboet er forskjellige rettssubjekter må imidlertid beslaget etter konkursåpning tas hos konkursboet, jf strl § 37 a første ledd. Både inndragningskrav som er sikret ved beslag som tas etter konkursåpningen, og krav på gjenstandsinndragning som ikke er sikret i det hele tatt, må etter min oppfatning gis separatistrett.

Det viktige spørsmålet i denne sammenheng er hvor langt adgangen til gjenstandsinndragning rekker. I teorien og lovens forarbeider oppstilles et identitetskrav som må være oppfylt for at slik inndragning skal kunne finne sted.⁷ Det er for strengt å hevde som forfatterne, at det er en grunnleggende forutsetning at utbyttet er i behold i sin opprinnelige form. Dette ble heller ikke krevd før lovendringen. Identitetskravet ble da ansett for å være oppfylt når pengene var ervervet ved eller stammet fra en straffbar handling. Kravet var ikke så strengt for penger som for andre ting. Det kunne ikke oppstilles et absolutt identitetskrav for penger. Det som var avgjørende, var om pengebeløpet kunne identifiseres. Det var ikke utelukket med gjenstandsinndragning av penger som var satt inn på en bankkonto.

Etter lovendringen anses identitetskravet oppfylt når det er en påviselig sammenheng mellom det aktuelle objektet og det opprinnelige utbyttet.⁸ Identitetskravet er knyttet til utbyttebegrepet. Som hovedregel er det oppfylt for alle tilfeller hvor noe etter loven er å anse som utbytte. Et unntak er tilfeller hvor utbyttet er en besparelse, for eksempel utbytte av skattesvik. Slikt utbytte kan i de fleste tilfeller ikke identifiseres, og må inndras ved verdiinndragning.

Rekkevidden av utbyttebegrepet er uansett sentralt for spørsmålet om adgangen til gjenstandsinndragning.

4. Utbyttebegrepet

Med utbytte menes enhver fordel som er oppnådd ved en straffbar handling. Det er ikke et absolutt krav at fordelen har økonomisk verdi selv om dette vil være det normale. Utbytte kan bestå av ting eller penger. Fast eiendom, løsøregjenstander og fordringer kan være utbytte. Har for eksempel selskapet mottatt bestikkelser i form av en bil, er bilen utbytte. Som nevnt over, er også besparelser en form for utbytte.

§ 34 annet ledd nevner tilfeller som skal likestilles med utbytte og innebærer en viss utvidelse av utbyttebegrepet i forhold til tidligere. Formuesgoder som trer i stedet for utbytte regnes som utbytte, jf annet ledd første punktum. Dette innebærer for det første at surrogatet for det opprinnelige utbyttet skal regnes som utbytte. Forarbeidene nevner som eksempel en offentlig tjenestemann som har mottatt en bil som bestikkelse. Han selger bilen og kjøper en båt for pengene. Båten skal regnes som utbytte. Hvis vi tenker oss at et selskap har kjøpt fast eiendom for penger det har tjent på fakturabedragerier, regnes eiendommen som utbytte. For det andre skal ting som utbyttet er forvandlet eller omgjort til regnes som utbytte. Et eksempel er gullsmykker som er smeltet om til en gullbarre. For det tredje er det slik at selv om utbyttet er sammenblandet med lovlig ervervede midler, anses den forholdsmessige del som utbytte.⁹ Dette er meget praktisk i selskapsforhold. Endelig er både avkastning og andre fordeler av utbyttet - eller av surrogatet - utbytte. Tidligere var dette - med unntak for renter av bankinnskudd - regnet som indirekte vinning som ikke kunne inndras.

5. Obligatorisk inndragning

Etter lovendringen er inndragning obligatorisk, jf formuleringen "skal" i § 34 første ledd første punktum. Det er forutsatt i forarbeidene at utbytte skal inndras i langt flere tilfeller og i større omfang enn tidligere. Inndragningsansvaret kan likevel reduseres eller falle bort i den grad retten mener det vil være klart urimelig, jf § 34 første ledd annet punktum.

I artikkelen argumenteres det for at det er klart urimelig å inndra når dette skjer til skade for de øvrige kreditorene i boet. Etter mitt syn er det ikke dekning for å hevde dette. I forarbeidene presiseres at unntaksregelen er ment som en snever sikkerhetsventil. Unntak fra hovedregelen om obligatorisk inndragning bør bare gjøres når utbyttet er forbrukt og den siktede har svak økonomi. Begge vilkår bør være oppfylt for at det skal gjøres unntak. Når allmenne hensyn taler for det, bør inndragning skje uansett.¹⁰ Det er ikke rettens oppgave å avhjelpe siktedes svake økonomi ved å la ham eller henne beholde utbyttet. Når utbyttet er i behold, kan ikke insolvens i selskapet medføre at unntaksregelen får anvendelse. Og hvis selskapets økonomi ikke er svak, bør inndragning skje selv om utbyttet er forbrukt.

6. Adressaten for inndragningskravet

Inndragningskrav etter § 34 rettes mot den som utbyttet er tilfalt direkte ved handlingen, jf § 34 siste ledd første punktum. Det avgjørende her er ikke hvem som begikk den straffbare handlingen, men hvem som mottok utbyttet. Det kan meget godt tenkes eksempler på at utbytte går direkte til et selskap. Spritsmugleren sørger for eksempel for at penger som er mottatt som betaling for transporten går direkte inn på et selskaps bankkonto. I slike tilfeller må inndragningskravet rettes mot selskapet. Det er derfor ikke riktig som det hevdes i artikkelen, at staten kan velge om den vil rette kravet mot de enkelte skyldnere eller aksjeselskapet.

7. Avslutning

Utviklingen av tiltak rettet mot utbytte av straffbare handlinger, har hatt som mål å gjøre bekjempelsen av profittmotivert kriminalitet mer effektiv. Konkurskriminalitet og hvitvasking av utbytte gjennom selskaper, er kriminalitetsformer hvor profittmotivet står sentralt. Etter min mening har ikke kreditorene noen berettiget eller beskyttelsesverdig interesse i utbytte uansett om det dreier seg om penger eller gjenstander. Når kreditorene må innrette seg etter dette, vil det kanskje føre til større aktsomhet slik at de unngår fremtidige forretningsforhold med selskap som de mistenker for å drive ulovlig. Dette vil i sin tur kunne ha en preventiv effekt. Jo færre som vil ha med slike selskap å gjøre, jo vanskeligere blir det å fortsette den straffbare virksomheten.

 

Les også artikkelen Beslag, inndragning og konkurs av advokat Claus R. Flinder og advokatfullmektig Eirik Høiby.

Fotnoter

1. Betegnelsen hvitvasking benyttes ikke i loven. Hvitvasking kan beskrives som virksomhet for å sikre utbyttet slik at det kan tas i bruk av gjerningspersonen eller andre uten at noen får mistanke om dets ulovlige opprinnelse.

2. I EU er det foreslått endringer i det såkalte hvitvaskingsdirektivet (Rådsdirektiv av 10. juni 1991 om tiltak for å hindre at det finansielle system brukes til hvitvasking av penger). Hvis forslaget blir vedtatt, vil også advokater på nærmere bestemte vilkår forpliktes til å samarbeide med myndighetene ved mistanke om at transaksjoner har tilknytning til utbytte av organisert kriminalitet. Norge vil på grunn av EØS-avtalen bli forpliktet til å gjennomføre lovendringer slik at vår rett blir i samsvar med dette direktivet.

3. Den omstendighet at utbyttet ikke lar seg oppspore, innebærer ikke alltid at det er forbrukt. Det kan bety at det er hvitvasket, for eksempel plassert på en bankkonto i utlandet. Hvis dette legges til grunn, kan det foretas verdiinndragning.

4. Betegnelsen gjenstandsinndragning brukes ikke i loven.

5. Tore Sandvik: Lærebok i materiell konkursrett, Universitetsforlaget 3. opplag, side 138.

6. Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer, Bind I, 2. utgave s 539

7. Matningsdal: Inndragning, Universitetsforlaget, s 171-172 og NOU 1996:21 s 26-27

8. NOU 1996:21 s 130

9. Ot prp nr 8 (1998-99) s 24

10. Ot prp nr 8 (1998-99) s 64-65