Av stud.jur Martin P. Askvig

1. INNLEDNING
1.1 Generelt om emnet for besvarelsen
1.2 Om rettskildemessig status for alminnelige rettsgrunnsetninger
1.3 Innledende avgrensninger, samt begrepsavklaring
1.4 Rettstilstanden innenfor svensk og dansk selskapsrett, samt EU/EØS-retten
1.5 Om det videre opplegg

2. OVERSIKT OG AVGRENSNINGER MOT LIGNENDE RETTSLIG GRUNNLAG
2.1 Allment om disse rettslige grunnlag
2.2 Avgrensing mot en rett for aksjonæren til å kreve stemmegivning for at selskapet skal innløse den krenkedes aksje
2.3 Avgrensing mot en rett til å kreve at en misligholdende aksjonær skal overta den krenkende aksjonærs aksje
2.4 Avgrensing mot enkelte andre spesielle rettigheter til å kreve selskapet oppløst
2.5 Avgrensing mot en rett for aksjonæren til å kreve stemmegivning for oppløsning av selskapet

3. OM INNLØSNING AV AKSJER ETTER ALMINNELIGE RETTSGRUNNSETNINGER
3.1 Allment om innløsning av aksjer etter krav fra en aksjonær sml. lovens formuleringer i asl.§ 4-24(1)
3.2 Rettslig grunnlag for å oppstille en regel om innløsning av aksjer etter krav fra en aksjonær med forankring i alminnelige rettsgrunnsetninger
3.3 Det materielle innhold i det ulovfestede grunnlag for innløsning av aksjer etter krav fra en aksjonær

4. OM OPPLØSNING AV AKSJESELSKAPER ETTER ALMINNELIGE RETTSGRUNNSETNINGER
4.1 Allment om oppløsning og avvikling av aksjeselskaper ved dom sml. lovens formulering i asl.§ 16-19(1)
4.2 Rettslig grunnlag for å kreve oppløsning og avvikling av aksjeselskaper etter alminnelige rettsgrunnsetninger
4.3 Det materielle innhold i krav om oppløsning etter alminnelige rettsgrunnsetninger

5. OPPSUMMERING OG KONKLUSJON

6 LITTERATURLISTE




 

1.INNLEDNING

1.1 Generelt om emnet for besvarelsen
 

Temaet i det følgende er om og hvorvidt det med grunnlag i ulovfestet rett, lar seg gjøre å oppstille en innløsningsrett for aksjer etter krav fra den enkelte aksjonær eller en rett for den enkelte aksjonær til å kreve selskapet oppløst ved dom. Det samme spørsmål kunne forsåvidt også stilles i forbindelse med en utløsningsrett for selskapet i forbindelse med asl.§ 4-25, men det er neppe aktuelt å oppstille et ulovfestet grunnlag for utløsning, da de samme praktiske behov her kan ivaretas innenfor lovens regime jfr. formuleringen i asl.§ 4-25(1) nr.2 ”........andre tungtveiende grunner”.[1] I disse sammenhenger vil det også bli drøftet om det lar seg gjøre å oppstille ulovfestede innløsnings og oppløsningsrettigheter i andre sammenhenger.[2]

Drøftelsen av de ulovfestede rettslige grunnlag, og det nærmere innhold i disse, fordrer avgrensninger mot enkelte andre lignende lovfestede og ulovfestede rettslige grunnlag.[3] Det vil også redegjøres kort for rettstilstanden innenfor den nordiske selskapsrett, samt EU/EØS-retten.

1.2 Om rettskildemessig status for alminnelige rettsgrunnsetninger
 

I denne oppgaven skal alminnelige rettsgrunnsetninger forstås som ulovfestede rettslige grunnlag. I en videre forstand kan man forstå de lovfestede rettslige grunnlag som utslag av alminnelige selskapsrettslige (misbruks-)prinsipper, og således også omfattes av en videre og mer upresis definisjon av alminnelige rettsgrunnsetninger. Både de lovfestede og ulovfestede grunnlag kan på generelt grunnlag etterspores til alminnelige selskapsrettslige prinsipper, som oppstod før vi fikk vår første aksjelovgivning.[4]

Enkelte teoretiske fremstillinger, samt noen rettsavgjørelser, kan gi inntrykk av at de alminnelige rettsgrunnsetninger i denne sammenheng utgjør et subsidiært rettslig grunnlag, som kun kommer til anvendelse i tilfeller, der de tradisjonelle rettsgrunnlag f.eks. lovtolkning, må anses som utilstrekkelige sml. den ofte benyttede formulering ”supplere”.[5] I oppgaven legger jeg til grunn at de alminnelige rettsgrunnsetninger utgjør selvstendige rettslige grunnlag som står på egne ben, og som kommer til anvendelse kun når de tradisjonelle lovfestede grunnlag er uttømt. At det materielle innhold i den lovfestede og ulovfestede rett i en viss utstrekning kan sies å være sammenfallende, er en annen sak. Grunnen til at dette problematiseres, er at det både innenfor skatteretten og selskapsretten generelt, eksisterer ulovfestede rettslige grunnlag som det er vanlig å anta kun kommer til anvendelse når skrevne regler anses utilstrekkelig, h.h.v. i form av den ulovestede omgåelsesnorm innenfor skatteretten, samt læren om ansvarsgjennombrudd (i snever forstand) innenfor selskapsretten.[6]

1.3 Innledende avgrensninger og begrepsavklaring
 

Jeg vil i det følgende omtale rettstilstanden som angår aksjeselskaper smnl. lov av 13.juni 1997 nr.44. Om hvilke selskaper og sammenslutninger dette er, vises til asl.§ 1-1. At allmennaksjeselskaper faller utenfor den følgende fremstilling, har sin naturlige begrunnelse i at allmennaksjeselskapsloven ikke inneholder innløsnings-og utløsningsbestemmelser ved mislighold og myndighetsmisbruk. Derimot kan imidlertid også et allmennaksjeselskap kreves oppløst ved dom i tilfelle myndighetsmisbruk jfr. asal.§ 16-19(1), men man har ikke en betinget innløsningsrett lik den i asl.§ 16-19(2).[7] Det nærmere materielle innhold i alminnelige rettsgrunnsetninger tilsier imidlertid at det er lite behov for å oppstille en ulovfestet oppløsningsrett i forbindelse med allmennaksjeselskaper, men kan av den grunn ikke utelukkes på et prinsipielt plan. Aksjeeiere i sistnevnte type selskaper kan normalt ivareta behovet for h.h.v. innløsning og oppløsning ved å selge sine aksjer. I allmennaksjeselskaper vil aksjene som hovedregel være fritt omsettelige, slik at en aksjeeier som ønsker å komme seg ut av selskapet kan realisere aksjenes verdi ved salg. Forholdet mellom selskapet og aksjeeierne vil normalt være et annet i allmennaksjeselskapene enn i aksjeselskapene. Aksjeeierne vil vanligvis ha et fjernere forhold til selskapets virksomhet i allmennaksjeselskapene, og det kan vanskelig tenkes at en enkelt aksjeeiers forhold i vesentlig grad kan skade selskapets virksomhet. Unntak kan tenkes dersom en enkelt aksjonær eier større aksjeposter eller forøvrig tar aktivt del i selskapets virksomhet.

Jeg avgrenser videre mot selskaper og sammenslutninger som reguleres av lov av 21.juni 1985 nr.83 ”selskapsloven”. Derimot vil den videre fremstilling vise at en god del veiledende tolkningsmomenter kan hentes fra dette rettsområde, særlig med hensyn til fastleggelsen av det materielle innhold i de alminnelige rettsgrunnsetninger. Dette skyldes at problemstillingene jeg i det følgende vil ha for øye, ofte er sammenlignbare. Innløsning og oppløsning etter alminnelige rettsgrunnsetninger vil gjerne være aktuelt i aksjeselskaper med mindre aksjespredning, hvor aksjeeierne har en nær tilknytning til selskapet og dets virksomhet. Slike aksjeselskaper har ofte en god del til felles med de typer selskaper som omfattes av selskapsloven, selv om variasjonsbredden m.h.t. ansvarlige selskaper er omfangsrik. For slike selskapsforhold har selskapslovens §§ 2-32 flg. utførlige regler om uttreden, utløsning og oppløsning, og for kommandittselskapsforhold tilsvarende regler i §§ 3-25 og 3-26. Bestemmelsene regulerer både krav fra en deltaker som ønsker å tre ut eller kreve selskapet oppløst, og krav fra selskapet om at en misligholdende deltaker skal utløses.

Selskapslovens særlige regler om utløsning på grunn av mislighold m.v. må ses i sammenheng med det nære samarbeidsforholdet som ofte vil bestå blant deltakerne i ansvarlige selskap, deltakernes ansvar for selskapets forpliktelser, samt at en andel i et ansvarlig selskap som utgangspunkt er uoverdragelig jfr. sel.§§ 2-28 flg. Dette kan tilsi at deltakerforholdet bør kunne kreves avsluttet med øyeblikkelig virkning ved vesentlig mislighold eller når andre tungtveiende grunner tilsier at deltakerforholdet bør kunne bringes til avslutning. Også her er det klare forbindelseslinjer til vanlige aksjeselskaper med få eller forholdsvis få aksjeeiere. Aksjeselskapet vil her ofte være en ramme for samarbeid og når dette brister er aksjonærene temmelig ”innelåst” i selskapet.

I det følgende vil jeg videre konsekvent benytte lovens terminologi ”innløsning” og ”utløsning” sml. h.h.v. asl.§§ 4-24 og 4-25. At et slikt terminologisk skille kan virke forvirrende, er jeg således ikke enig i.[8] ”Innløsning” og ”utløsning” er illustrerende betegnelser, dersom man ser rettstilstanden fra aksjonærens ståsted; ”innløsning” er betegnende for dette kravs offensive karakter, mens ”utløsning” gir uttrykk for et defensivt anstrøk.

1.4 Rettstilstanden innenfor dansk og svensk selskapsrett, samt innenfor EU/EØS-retten
 

Aksjeloven av 1976 ble forberedt på grunnlag av et nordisk utredningssamarbeid.[9] Lovene av 1997 er i stor utstrekning en videreføring av regimet under 1976-loven. På dette område er den nordiske rettsenheten derimot nærmest fraværende, da verken svensk eller dansk aksjeselskapsrett kjenner ulovfestede grunnlag for å kreve innløsning av aksjer eller oppløsning av aksjeselskaper ved dom.[10] De tilsvarende bestemmelser i disse lover er formulert annerledes, hvilket gir grunnlag for en antitetisk slutning om at behovet for å oppstille ulovfestede rettslige grunnlag ikke er tilstede, selv om i og for seg både svensk og dansk rett kjenner grunnlag for tvangsoppløsning av aksjeselskaper i tilfeller av konkurs, myndighetsmisbruk, regnskapsforsømmelser m.m. Disse lovers formuleringer må såvidt skjønnes betraktes som uttømmende oppregninger av oppløsningsgrunnene.[11]

Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å bringe sin selskapslovgivning i samsvar med de selskapsdirektiver som er gitt av EU’s lovgivende organer . Disse kravene fremgår av en rekke rådsdirektiver.[12] Direktivene er inntatt i særskilt vedlegg nr.2 bind 12 til St.prp. nr.100 1991-92. De er også inntatt som vedlegg i NOU 1992:29, og som særskilte vedlegg til AS/ASA-kommentaren (på s.1051 flg.).

Hvorvidt de norske lovene på alle punkter oppfyller EØS-avtalens krav, er en problemstilling som vanligvis vanskelig kan besvares uten omfattende undersøkelser av EU-retten. På dette område er rettstilstanden likevel nokså oversiktlig.[13] Det prinsipielle utgangspunkt må for øvrig være at EU-direktivene på selskapsrettens område står tilbake for norsk rett i tilfelle av motstrid, men kan ha betydning for norsk rett der denne er uklar.[14] Det lovfestede presumsjonsprinsipp i EØSl.§ 2 har begrenset gjennomslagskraft.[15] Et eksempel på at det kan være tilsynelatende motstrid mellom EU-selskapsretten og norsk aksjelov, skal kort nevnes her.

EØS-avtalen omfatter blant annet EU’s selskapsdirektiv nr.1 av 9.mars 1968- ”publisitetsdirektivet”. Direktivet omfatter imidlertid mer enn bare bestemmelser om publisitet. Artikkel 11 i direktivet gjelder medlemsstatenes adgang til å fastsette regler om selskapers ugyldighet. Lignende bestemmelser has i 1987-utkastet til EU’s såkalte likvidasjonsdirektiv artikkel 4, men det er tvilsomt om dette noensinne vil bli vedtatt.[16] Artikkel 11 inneholder en uttømmende [17] liste med ulike tilfeller som kan medføre et aksjeselskaps ”ugyldighet”, typisk hvor helt vesentlige stiftelsesforanstaltninger har sviktet f.eks. at stiftelsesdokument ikke er opprettet, forebyggende judisiell eller administrativ kontroll eller bekreftelse av stiftelsesdokumentene er unnlatt o.s.v.[18] Dersom det etter norsk rett skulle foreligge slike grove tilblivelsesmangler ved et aksjeselskaps stiftelse, finnes det ikke uten videre noe rettslig grunnlag som gjør at man kan betrakte selskapet som en nullitet. Etter ordlyden i denne direktivbestemmelse, hersker det etter mitt syn en motstrid mellom norsk rett og EU-retten, da ordlyden i asl. § 16-19(1) ikke uten videre dekker de tilfeller som er beskrevet i direktivbestemmelsen. Dersom man tar i betraktning at det eksisterer ulovfestede grunnlag i norsk aksjerett for innløsning av aksjer og oppløsning av aksjeselskaper, kan denne tilsynelatende motstrid elimineres, da de alminnelige rettsgrunnsetninger langt på vei er en særlig selskapsrettslig variant av bristende forutsetninger. Dette er imidlertid ikke utrykkelig nevnt i direktivbestemmelsen. Artikkel 4 i utkastet til likvidasjonsdirektiv inneholder bestemmelser om selskapets oppløsning i tilfeller hvor selskapets formål er oppfylt, eller hvor selskapets formål ikke lenger kan oppfylles. Likvidasjonsdirektivet er derimot foreløpig ikke en del av EØS-avtalen og dermed heller ikke en del av norsk lovgivning.

1.5 Om det videre opplegg
 

Jeg finner det mest hensiktsmessig å dele den videre fremstilling inn i tre hoveddeler. En viss overlapping mellom disse er uunngåelig, da de respektive problemstillinger byr på en rekke likheter. Først vil jeg behandle avgrensninger mot liknende regelsett innenfor aksjeretten, deretter vil jeg behandle rettslig grunnlag for og innhold i en evt. ulovfestet innløsningsrett for aksjonæren, og avslutningsvis vil jeg behandle rettslig grunnlag for og innhold i en ulovfestet rett for aksjonæren til å kreve tvangsoppløsning av selskapet ved dom.

2.OVERSIKT OG AVGRENSNINGER MOT LIGNENDE RETTSLIGE GRUNNLAG

2.1 Allment om disse rettslige grunnlag
 

Felles for de rettslige grunnlag som omtales under de følgende punkter, er at de antakelig må betraktes som bortfalt eller overflødiggjort i og med ikrafttredelsen av asl. 1997. Antakelig kunne også enkelte betraktes som overflødige under regimet med asl. av 1976. Enkelte av disse er overflødige, siden det ville utgjøre anstaltmakeri å oppstille slike.[19] Imidlertid kan det være grunn til å oppfordre til moderasjon her. Ingen av disse spørsmålene har kommet på spissen i rettspraksis, og man kan av den grunn ikke utelukke at disse kan fylle et praktisk behov i ekstraordinære tilfeller[20], hvor vår lovgivning må betraktes som utilstrekkelig. De følgende rettslige grunnlag kan i stor utstrekning betraktes som kasuistiske utslag av alminnelige selskapsrettslige prinsipper, som kan tilbakeføres til tiden før vi fikk vår første aksje og selskapslovgivning.[21]

2.2 Avgrensning mot en rett for aksjonæren til å kreve stemmegivning for at selskapet skal innløse den krenkedes aksje
 

Under aksjeselskapsloven av 1910 ble det avsagt noen høyesterettsdommer som gikk ut på at en aksjonær i forhold til en annen aksjonær var berettiget til å kreve selskapet oppløst. Denne rettighet ble tydeligvis forankret i alminnelige rettsgrunnsetninger, da asl.1910 ikke hadde noen bestemmelse om i hvilke tilfeller selskapet kunne kreves oppløst ved dom. Dette ble imidlertid ikke utrykkelig fremhevet av retten i de aktuelle avgjørelser.

De aktuelle avgjørelser det er snakk om, er først og fremst Rt. 1924 s.226”O.Røer AS” og Rt. 1952 s.967”AS Salongmøbler”. Verdt og merke seg er også Rt. 1966 s.648”AS Florvåg Verk”, hvor et lignende spørsmål hadde prejudisiell betydning.

Under dette punkt er det derfor naturlig å stille spørsmål ved om en tilsvarende rettighet kan oppstilles i forbindelse med innløsning av aksjer d.v.s om aksjonæren kan kreve dom for at de andre aksjonærer skal medvirke til innløsning gjennom stemmegivning på generalforsamlingen, eller avholdelse fra sådan. Konsekvens-og harmonihensyn taler utvilsomt for en slik løsning, dersom man kommer til at det eksisterer en slik rettighet m.h.t. oppløsning av aksjeselskaper sml. nedenfor under pkt.2.6. En slik løsning gir også rom for nyanser og mellomløsninger, da man ofte antar at terskelen for innløsning ligger lavere enn oppløsning.[22] Det foreligger imidlertid ingen rettspraksis som går ut på at en aksjonær i forhold til en annen aksjonær er berettiget til å kreve at selskapet skulle innløse hans aksjer.[23] Men hvis den ovenfor nevnte rettspraksis fortsatt må tillegges vekt, synes gode grunner å tale for å gi den analogisk anvendelse på innløsning under 1997-loven.[24] En annen sak er at et krav på stemmegivning for innløsning vil være en omvei for aksjonæren, slik at det er vanskelig å se hvilket praktisk behov en slik rettighet kan fylle.

2.3 Avgrensning mot en rett til å kreve at en misligholdende aksjonær skal overta den krenkede aksjonærs aksje
 

En slik plikt har åpenbart ikke hjemmel i asl., verken lovene av 1997 eller forøvrig loven av 1976. Da de nordiske aksjeselskapslover ble forberedt i 1960-årene, som ledd i et nordisk lovsamarbeid, drøftet man en regel som ga hjemmel for en slik tvangsovertakelse. Forslaget ble tatt opp av de delegerte representanter fra Danmark og Sverige, og er senere blitt lov i disse land.[25] Som ovenfor antatt, kjenner ikke de øvrige nordiske land innløsning/utløsning og oppløsning med grunnlag i ulovfestet rett. Forslaget ble derimot ikke tatt opp av den norske delegerte til de norske forhandlinger, og det ble heller ikke tatt opp under den etterfølgende lovbehandling her i landet.[26]

Den nordiske uenighet dreide seg egentlig om hvorvidt det var grunn til å ta inn regler om aksjonærens erstatningsansvar i loven. I Innst.1970 s.324 jfr. s.185[27] ble det foreslått at det ikke skulle inntas noen bestemmelse om et slikt personlig ansvar for aksjonæren i den norske aksjeselskapslov.

Den svenske utredningen derimot, foreslo inntatt regler om aksjonærens ansvar, herunder en regel om plikt til i visse tilfeller å overta skadelidtes aksjer i selskapet, nærmest som et ”ris bak speilet” jfr. SOU 1971:15 s.335. Siden den norske proposisjon tok opp spørsmålet om å lovregulere aksjonærens erstatningsansvar, kunne en nærliggende slutning være at man også tok opp spørsmålet om å lovfeste en regel om plikt til tvangsovertakelse av aksjer. Når dette ikke skjedde, kan det ha sammenheng med det norske standpunkt om at man gikk inn for en regel om innløsningsplikt for selskapet sml. nå i asl.1997 § 4-24 og § 16-19(2).

Selv om dette kodifiseringsforsøk strandet er det likevel berettiget å stille spørsmål om en slik plikt til tvangsovertakelse av aksjer kan oppstilles med grunnlag i alminnelige rettsgrunnsetninger. At det kan være noe praktisk behov for en slik regel er vanskelig å se, med mindre man anser det som et mål i seg selv å straffe krenkeren i selskapsforholdet ”ekstra hardt”. Et slikt formål er derimot neppe særlig aktverdig. All den tid et forslag om lovfesting av en slik plikt ble vurdert, men forkastet da aksjeselskapsloven av 1976 ble forberedt, ville det nok være påfallende å oppstille en regel om tvangsovertakelse med grunnlag i ulovfestet rett.[28] Det er også grunn til å fremheve at reelt sett er en plikt til tvangsovertakelse en belastning for den som anses forpliktet, i første rekke rent likviditetsmessig. På den annen side representerer en avvisning av en plikt til tvangsovertakelse et brudd med iallfall tilløp til en rettsutvikling man så under de tidligere aksjeselskapslover, og som nå må sies i det vesentlige å ha rettshistorisk interesse.

Derimot sier asl.§ 17-1 evt. alminnelige ulovfestede culparegler[29], ikke noe om hvilken form erstatningsoppgjøret skal ha. Det mest praktiske er åpenbart at den erstatningsberettigede tilkjennes en pengesum, og det lar seg kanskje anføre at dette er et hevdvunnet prinsipp. Men i spesielle tilfeller, kan det ikke være noe i veien for at de involverte parter anser seg tjent med andre former for erstatningsoppgjør. I aksjeselskaper hvor det i en aksjonæravtale mellom selskapets aksjonærer er avtalt en voldgiftsklausul,[30] kan det på et prinsipielt grunnlag ikke være noe i veien for at partene kommer overens om at det kan avsies dom som går ut på tvangsovertakelse som omtalt under dette punkt.

Plikt for aksjonær til tvangsovertakelse av aksjer kan antakelig hjemles i selskapets vedtekter.[31] Riktignok er det tale om et rettsforhold aksjonærene imellom, og ikke om et element i selskapsforholdet. Men dette rettsforholdet knytter seg like sterkt an til selskapsforholdet, som en ordning med forkjøpsrett eller løsningsrett ved omsetning av aksjer, og slike rettigheter kan hjemles i selskapets vedtekter jfr. asl.§ 4-19(1) 2.pkt. At dette er lovhjemlet i 1997-loven bør neppe gi grunnlag for en antitetisk fortolkning.

En plikt til tvangsovertakelse kan være hjemlet i en aksjonæravtale eller i en avtale mellom selskap og aksjonær sml. Rt. 1927 s.896 og Rt. 1931 s.454.[32]

Et annet spørsmål er om tvangsovertakelse uten uttrykkelig avtalehjemmel, kan være en sanksjon mot brudd på aksjonæravtale eller en annen form for avtale. Slike former for ”culpa-sanksjonering” er et velkjent fenomen innenfor den alminnelige kontraktsrett, både ved kontraktstolking og ved spørsmålet om avtaleinngåelse. I prinsippet beror svaret på en konkret fortolkning av den aktuelle avtale. Her er det grunn til å innta samme standpunkt som inntas i teorien[33]: En plikt til tvangsovertakelse er et såpass inngripende tiltak, at det ikke kan statueres uten et klart og utvetydig grunnlag i partenes avtale sml. til illustrasjon Rt. 1911 s.782. Foreligger ikke grunnlag som her nevnt, kan det ikke føre fram gjennom påberopelse av alminnelige rettsgrunnsetninger.[34] Jeg bemerker at en slik klausul kan ha en vesentlig preventiv virkning mot evt. myndighetsmisbruk.

Det kan nevnes at den gamle skipsaksjeselskapsloven § 47 hadde et forbud mot å gjøre ansettelse på et skip betinget av at vedkommende tegnet aksjer i selskapet. Ved brudd på denne bestemmelse ble selskapets tillitsmenn ansett forpliktet til å innløse aksjene sml. til illustrasjon f.eks Rt. 1927 s.283. Denne regel må karakteriseres som spesiell, og kunne neppe gi grunnlag for analogier utenfor sitt konkrete anvendelsesområde f.eks. på andre selskaper med begrenset ansvar som drev nærmere definerte former for virksomhet f.eks. meieridrift sml. lov av 25 juni 1936 nr.4.

2.4 Avgrensning mot enkelte andre spesielle rettigheter til å kreve selskapet oppløst
 

En aksjonær har ikke en alminnelig lovbestemt rett til å kreve selskapet oppløst. Dette kan i det vesentlige begrunnes med ansvarsbegrensingen som gjelder for slike. I enkelte tilfeller kan dette lede til lite rimelige resultater, og partene kan i slike tilfeller gardere seg ved å innta bestemmelser om at selskapet kan kreves oppløst dersom nærmere definerte omstendigheter skulle inntre jfr. asl.§ 16-1(2). Slike må i såfall inntas i vedtektene, og vedtektene kan ikke lempes etter avtl.§ 36 på samme måte som en selskapsavtale i ansvarlige selskaper.[35] Generalforsamlingen kan også beslutte at selskapet skal oppløses. Det krever flertall som for vedtektsendring jfr. asl.§ 16-1(1) og § 5-18.[36] Bestemmelsen om vedtektsfesting av oppløsningsgrunner er en nyskapning i forhold til asl. av 1976. Under denne rettstilstand ble oppløsningsgrunnene ansett for å være uttømmende regulert i asl.1976 §§ 13-1 til 13-3 (foruten oppløsningsrett forankret i alminnelige rettsgrunnsetninger), og i disse bestemmelser er en vedtektsfestet oppløsningsrett ikke nevnt som grunnlag. Slike vedtektsbestemmelser kan ikke anses som overflødige, selv om et aksjeselskap med sikkert grunnlag i gjeldende rett kan tvangsoppløses med grunnlag i alminnelige rettsgrunnsetninger jfr. Rt. 2000 s.931, da innholdet i et slikt ulovfestet grunnlag ikke er klart i enhver henseende og kun kommer til anvendelse dersom det tilsies av tungtveiende grunner sml. nedenfor under pkt. 4.3

Under aksjeselskapsloven av 1957, var en beslutning om fusjon[37] som innebar at selskapet skulle gå inn i et annet selskap, en lovbestemt innløsningsgrunn for aksjer tilhørende aksjonærer som ikke hadde stemt for fusjonen jfr. asl.1957 § 118(4). Regelen ble ikke videreført i de senere aksjelover. Det ble i denne sammenheng anført at en aksjonær ikke burde stilles bedre ved en fusjon enn den stilling en kreditor har.[38] Det lar seg hevde at denne begrunnelse har en viss mangel på konsekvens [39], for etter lovens ordning kan man vanskelig si at aksjonæren i tilfelle fusjon stilles dårligere enn en selskapskreditor. Selv om fusjon ikke lenger i alminnelighet er en lovbestemt innløsnings-eller oppløsningsgrunn, kan det ikke dermed være sagt at aksjonæren aldri har en innløsningsrett ved fusjon. Den betingede innløsningsrett i tilfelle fusjon eller fisjon nedfelt i asl.§ 13-18(1) jfr.§ 14-9 har et nokså snevert nedslagsfelt, og kommer kun til anvendelse der aksjonæren er tilkjent særlige rettigheter f.eks. pensjonsrettigheter i det overdragende selskap, som aksjonæren står i fare for å miste i det overtakende selskap.[40] Det kan la seg hevde at behovet aksjonæren har for innløsning eller oppløsning i disse tilfellene må ivaretas gjennom de alminnelige rettsgrunnsetninger. En annen løsning kunne være analogisk anvendelse av formuleringene i asl.§ 4-24(1) nr.1, 2 og 3. Det kan være nærliggende å trekke en parallell til kontrakter, slik at en aksjonær har innløsningsrett hvis fusjonen representerer en vesentlig bristende forutsetning for aksjonærens deltakelse i selskapet. Antagelig er det et slikt grunnlag innenfor gjeldende rett, og dette utvikles nærmere nedenfor under pkt.3.3 og 4.3.

Under aksjeselskapsloven av 1957 var også en endring av selskapets formålsbestemmelse en lovbestemt innløsningsgrunn for en aksjonær som hadde stemt mot formålsendringen jfr. asl.1957 § 20(4). Heller ikke denne regel ble videreført i de senere aksjeselskapslover, men tilnærmet tilsvarende tilfeller kan avhjelpes gjennom innløsning eller oppløsning etter alminnelige rettsgrunnsetninger.

Hvis selskapet oppløses for å gå over i en annen selskapsform f. eks. som andelslag, hadde tidligere den enkelte aksjonær som ikke har stemt for dette, en rett til å innløse sine aksjer. Om denne rett tidligere ble ansett for å ha sitt grunnlag i alminnelige rettsgrunnsetninger eller i en analogisk anvendelse av daværende asl.1957 § 71(2) fremstår som noe uklart jfr. plenumsdommen inntatt i Rt. 1949 s.309 (dissens), hvor flertallet baserte seg på en analogisk anvendelse av asl.§ 71(2), mens mindretallet fant meieril.§ 4 anvendelig.[41] Et unntak gjelder her for meieriaksjeselskaper, som etter lov av 26. juni 1936 nr.4 § 4 kan omdannes fra aksjeselskap til andelslag, uten at innløsningsrett aktualiseres. Ved en nærmere undersøkelse av denne lovs forarbeider, finner man at den manglende innløsningsrett er begrunnet med nokså spesielle forhold innenfor meierinæringen i mellomkrigstiden jfr. Ot.prp.nr.29 1936 s.7 2.spalte. Disse forarbeidene inneholder ingen holdepunkter for lovgiverforutsetninger om ulovfestede innløsningsretter i andre omdannelsestilfeller f.eks. asl. og asal.1997 kap.15, men slikt behov for innløsning kan i noen utstrekning avhjelpes ved anvendelse av alminnelige rettsgrunnsetninger.[42]

2.5 Avgrensning mot en rett for aksjonæren til å kreve stemmegivning for selskapets oppløsning
 

Under aksjeselskapsloven av 1910 ble det avsagt enkelte dommer som gikk ut på at en aksjonær i forhold til en annen aksjonær var berettiget til å kreve selskapet oppløst, da asl.1910 ikke inneholdt et uttrykkelig grunnlag som muliggjorde at et oppløsningskrav kunne rettes mot selskapet. Om denne rettspraksis kan anses videreført under asl.1997 ble ovenfor konkludert med at var tvilsomt. Dermed må det presiseres noe nærmere hvorfor rettstilstanden på dette punkt må anses som uavklaret de lege lata.

Det er lite tvilsomt at det grunnlag jeg her har for øyet både av praktiske og prinsipielle grunner må holdes fra det rettslige grunnlag nedfelt i asl.§ 16-19(1) d.v.s en rett for den enkelte aksjonær til å kreve selskapet oppløst ved dom. Det grunnlag jeg har for øyet må antagelig betraktes som bortfalt eller overflødiggjort gjennom innføringen av asl.§ 16-19. Derimot er det uomtvistelig etter gjeldende rett at det er adgang til å oppstille en oppløsningsadgang etter alminnelige rettsgrunnsetninger m.h.t. krav rettet mot selskapet. Rettstilstanden må på dette punkt anses avklart gjennom Høyesteretts enstemmige dom inntatt i Rt. 2000 s.931. I forbindelse med en innløsningsrett etter alminnelige rettsgrunnsetninger, er ikke rettstilstanden like klar i alle henseender sml. førstvoterende i Rt. 2000 s.931 (på s.939 4.avsn.).

I NOU 1992:29 ”Lov om aksjeselskaper”( Aarbakke-utvalget) s.188 1.spalte, under merknadene til lovforslagets § 14-4, ble det uttrykkelig sagt at det lovbestemte grunnlag for oppløsningsdom ikke skulle oppfattes som uttømmende. Et krav om oppløsning kunne bygges på alminnelige rettsgrunnsetninger, og utvalget tok dermed sikte på å videreføre rettstilstanden under asl.1976§ 13-3. Disse uttalelsene ble imidlertid forbigått i stillhet gjennom NOU 1996:3 ”Ny aksjelov”( Selvig-utvalget).[43] Derimot inntok dette utvalget i sitt forslag den formulering som nå has i asl.§ 4-24(1) nr.1, 2 og 3. Utvalget begrunner ikke hvorfor det valgte en avvikende formulering i forslagets § 3-21(som regulerer selskapets adgang til å kreve en aksjeeier utløst), og som nå has i asl.§ 4-25(1) nr.1 og 2. [44] Andenæs mener i ”Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper”s.436 at denne taushet var egnet til å skape en viss usikkerhet, fordi formuleringen av lovens regel samtidig ble endret gjennom Selvig-utvalget uten nærmere kommentarer. Hvis det var meningen å endre rettstilstanden på et så viktig prinsipielt punkt, må man kunne anta at lovkonsipistene hadde påpekt dette utrykkelig. For oppløsningskrav rettet mot selskapet er all tvil ryddet av veien gjennom Rt. 2000 s. 931. Fra dommen hitsettes følgende prinsipielle formulering:

”Jeg finner det ikke tvilsomt at det kan oppstilles en oppløsningsrett mot selskapet etter alminnelige rettsgrunnsetninger. Begge rettsgrunnlag vil hver for seg kunne gi grunnlag for oppløsning av et selskap, og det kan ikke være noe i veien for at momenter som er relevante, men utilstrekkelige i forhold til § 13-3, kan trekkes inn i bedømmelsen av om oppløsning skal skje etter alminnelige rettsgrunnsetninger. Sistnevnte vil være et mer sammensatt rettsgrunnlag for oppløsning.........”

Dommen avgjør altså at et slikt oppløsningssøksmål åpenbart kan rettes mot selskapet, men dommen kan ikke prinsipielt sies å utelukke at et søksmål kan rettes mot en eller flere andre aksjonærer til avgjørelse av forholdet aksjonærene imellom smnl. de ovenfor omtalte avgjørelser inntatt i h.h.v. Rt. 1924 s.226”O.Røer AS”, Rt. 1966 s.967”AS Salongmøbler”, samt Rt. 1966 s.648”AS Florvåg Verk”, hvor et lignende spørsmål hadde prejudisiell betydning.[45] Kravet om at saksøkeren bare kan kreve oppløsning hvis tungtveiende grunner taler for det smnl. lovens formulering i asl.§ 16-19(1), må i så fall i en oppløsningssak mot en annen aksjonær gjelde tilsvarende.[46] I teorien har det vært hevdet at man i en slik sak kan tenkes at det kan hensyntas momenter som ikke uten videre kan tas i betraktning i en oppløsningssak rettet mot selskapet.[47] Hva slags momenter dette i så fall skulle være, er ikke lett å tenke seg til i praksis. Det lar seg hevde at aksjonærer og selskapet representerer de samme interesser, men det er ikke sikkert dette slår til dersom det er mange ”ulikeartede” aksjonærgrupperinger i selskapet. Forøvrig kan maktmisbruk i selskapet som finner sted utenfor selskapets organer og som ikke gir seg utslag i spesifikke belutninger eller vedtak av disse organer, under enhver omstendighet tas i betraktning innenfor anvendelsesområdet av de alminnelige rettsgrunnsetninger, sml. førstvoterendes formulering i Rt. 2000 s.931(på s.943). Antakelig kan også en del slike ”subtile” former for maktmisbruk vektlegges innenfor lovens formulering i asl.§ 16-19(1).

Andenæs hevder videre i ”Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper” s.477, 5.avsn. at brudd på aksjonæravtale mellom partene synes å burde likestilles med brudd på selskapets vedtekter, mens han videre mener at brudd på aksjonæravtale (som selskapet følgelig ikke er part i etter den alminnelige definisjon og karakteristika av ”aksjonæravtale”[48]) i en oppløsningssak mot selskapet i seg selv må være uten betydning. Han mener videre at oppsigelse av aksjonæravtale likeledes kan tale for oppløsning av selskapet i relasjonen mellom partene, men ikke uten videre i relasjon til selskapet.[49] Det kan være noe problematisk å se at gjeldende rett gir grunnlag for en slik sondring av de ulike involvertes interesser. Det lar seg hevde at samlebetegnelsen på de forhold som kan medføre oppløsning av et aksjeselskap etter ulovfestet rett, er at det foreligger et ”personlig motsetningsforhold som umuliggjør et samarbeid”.[50] Dersom man velger denne formulering som et utgangspunkt for de tilfeller som omfattes av de alminnelige rettsgrunnsetninger, lar det seg hevde at denne er så vidtfavnende at den konsumerer den sondring som Andenæs foretar på s.477 5.avsn., og som han anvender som argument for at man muligens har et ulovfestet grunnlag i gjeldende rett for å rette et krav om selskapets oppløsning mot en annen aksjonær, og få dom for at denne skal medvirke til selskapets avvikling, typisk gjennom stemmegivning på selskapets generalforsamling jfr. asl.§ 16-1(1), eller avholdelse fra sådan. Det er nok helt på det rene at et brudd på en aksjonæravtale kan ha til følge at det oppstår et ”personlig motsetningsforhold som umuliggjør samarbeid”, selv om ikke alle aksjonærer er part i avtalen, men kun de aksjonærer som deltar i selskapets drift, typisk gjennom styredeltagelse eller gjennom deltagelse i selskapet administrasjon.[51] En viss støtte for et slikt standpunkt has i Lowzow & Reed ”Aksjonæravtaler”s.273 under pkt.13.2.3.4 og M. Aarbakke i Festskrift til Brækhus s.603-614 (på s.613).

En aksjonæravtale kan uttrykkelig selv bestemme når selskapet skal oppløses. Slike bestemmelser er i utgangspunktet gyldige mellom partene, så lenge de ikke strider mot preseptorisk lovgivning eller ”Ærbarhed” jfr. NL 5-1-2.[52] Dette gjelder også bestemmelser som gir en part rett til å kreve oppløsning når han måtte finne grunn til det, uten at oppløsningsgrunnene er nærmere definert. Slike avtaler kan derimot etter omstendighetene undergis avtalesensur etter avtl.§ 36. I oppløsningssak mot selskapet, kan man følgelig ikke utelukke at slike avtalebestemmelser kan tillegges vekt.

En dom i en sak mellom aksjonærene er ingen beslutning om oppløsning rettet mot selskapet, og har som utgangspunkt ingen direkte selskapsrettslig virkning. Det finnes ikke noe grunnlag som kan gi en slik avgjørelse utvidet rettskraft til også å gjelde selskapet smnl. for anfektelse av generalforsamlingens beslutninger asl.§ 5-24(1). I denne sammenheng mener Andenæs på s.477 siste avsn. at det kan gis fastsettelsesdom for at saksøkeren i forhold til saksøkte kjennes berettiget til oppløsning. Følgelig tar han naturlig opp spørsmålet i forhold til fullbyrdelsesdom; nemlig om det kan gis slik for at den saksøkte part plikter å stemme for oppløsning eller avholde seg fra å stemme mot en slik beslutning. Om gjeldende rett gir grunnlag for en slik løsning kan det vanskelig gis et generelt svar på, selv om gjeldende rett åpner for tvangsfullbyrdelse av slike. Løpende mulkt og sikkerhetsstillelse kan være tenkelige alternativer jfr. tvfbl.§ 13-14 og § 13-16.[53] Mulighetene for midlertidig forføyning må også være tilstede sml. tvfbl.kap.15. En diskusjon om tvangsfullbyrdelse av stemmerettsforpliktelser kan ha atskillig prinsipiell betydning.[54] På generelt grunnlag stiller teorien seg tvilsom til fastsettelsesdom og fullbyrdelsesdom av stemmerettsforpliktelser.[55] Det er imidlertid grunn til å påpeke at fastsettelsesdom under enhver omstendighet vil være utilstrekkelig, da den ikke hører med til verken de alminnelige eller spesielle tvangsgrunnlag sml. tvfbl.§ 4-1 og § 13-1.[56]

3. OM INNLØSNING AV AKSJER ETTER ALMINNELIGE RETTSGRUNNSETNINGER

3.1 Allment om innløsning av aksjer etter krav fra en aksjonær sml. lovens formuleringer i asl.§ 4-24(1)
 

Denne bestemmelse har ingen direkte parallell i asl.1976, men bestemmelsen overlapper likevel i en viss utrekning den type situasjoner som var regulert i asl.1976 § 13-3(1). Etter denne bestemmelse kunne en aksjeeier kreve selskapet oppløst ved dom, når en annen aksjeeier ved medvirkning til beslutning i strid med den tidligere generalklausul om myndighetsmisbruk i asl.1976 § 9-16 eller på annen måte hadde misbrukt sin innflytelse i selskapet, og særlig tungveiende grunner talte for oppløsning som følge av dette m.a.o.; to kumulative vilkår. Etter asl.1976 § 13-3(2) kunne dommen etter påstand fra selskapet gå ut på at aksjonæren skulle innløse sine aksjer, i stedet for at selskapet som helhet skulle oppløses, hvor selskapet betraktet dette som uheldig og i andre tilfeller hvor det var behov for mellomløsninger. Asl. av 1997 har beholdt den tidligere § 13-3(2) uendret i § 16-19(2).[57]

Hvor grensen isåfall skal trekkes mellom lovens formuleringer i asl.§ 4-24(1) nr.1, 2 og 3 og det eventuelle ulovfestede innløsningsalternativ (sml. under pkt.3.2 og 3.3), er ikke klar, og det lar seg hevde at det ikke er en særlig god samkjøring mellom lovens formuleringer. Det lar seg anføre at det ved hjelp av en gjennomgang av gammel og nyere rettspraksis kan utvikles en god del særegenheter, som simpelthen ikke lar seg subsumere under de lovfestede innløsningsalternativer, og isåfall må subsumeres under et evt. ulovfestet innløsningsgrunnlag. Dette er særlig tilfellet for de mer ”subtile” former for maktmisbruk d.v.s. maktmisbruk som ikke gir seg konkret utslag i saksbehandling, vedtak m.m. fattet i selskapets organer eller forøvrig andre faktiske kjensgjerninger fra selskapets organer som ikke rammes av lovens generalklausuler om myndighetsmisbruk jfr. asl.§ 5-21 og § 6-28 [58], samt særlige selskapsrettslige varianter av et velkjent konsept innenfor den alminnelige kontraktsrett; nemlig læren om bristende forutsetninger. I andre tilfeller kan grensen være mer uklar, og i disse tilfellene kan det være en smakssak hvorvidt man velger å subsumere saksforholdet under lovens formuleringer, eller å anvende et evt. ulovfestet innløsningsalternativ. At man velger å anvende seg av lovens formuleringer, kan være et utslag av en tankegang om at man beveger seg ”på tryggest grunn”, tatt i betrakning av at det anses som uavklart de lege lata om en aksjonær kan kreve sine aksjer innløst etter alminnelige rettsgrunnsetninger. I forbindelse med oppløsning etter ulovfestet rett, lar det seg hevde at det er atskillig enklere å skille mellom det lovfestede og det ulovfestede oppløsningsgrunnlag. Dette skyldes ganske enkelt at lovens formulering i asl.§ 16-19(1) er knappere enn de som has i asl.§ 4-24(1) nr.1, 2 og 3, slik at behovet for et supplement gjennom alminnelige rettsgrunnsetninger kan synes noe større. Ordlyden i disse ulike grunnlag er ikke samkjørte, da formuleringen i asl.§ 16-19(1) kun gir ett oppløsningsgrunnlag med to kumulative vilkår.

Om disse lovfestede innløsningsalternativer kan anses som kodifisering av tidligere ulovfestet aksjeselskapsrett utviklet gjennom rettspraksis, må anses som tvilsomt, da man under tidligere aksjelovregimer ikke har hatt en slik generell innløsningsregel. Derimot bygger problemstillingene i stor utstrekning på de materielle vilkår under oppløsningsbestemmelsen i asl.1976 § 13-3(1), som igjen stammer fra alminnelige prinsipper som kan spores tilbake til før vi fikk vår første aksje og selskapslovgivning. Innholdet i et evt. ulovfestet innløsningsalternativ er egnet til å utfylle lovens formuleringer i både § 4-24(1) nr. 1, 2 og 3, selv om fremstillinger i teorien peker på at et evt. ulovfestet grunnlag er særlig egnet til å utfylle formuleringen i asl.§ 4-24(1) nr.3, grunnet formuleringen ”motsetningsforhold..........vedrørende driften”, som er egnet til å gi dette grunnlag et for snevert anvendelsesområde.[59]

Etter asl.§ 4-24(1) nr.3 kan innløsning kreves når det har oppstått et alvorlig motsetningsforhold mellom aksjeeieren og andre aksjeeiere i selskapet vedrørende driften av selskapet.[60] Dette alternativ fordrer ikke at det har funnet sted noe mislighold i selskapet. Bestemmelsen har normalt som forutsetning at aksjeeierne tar aktivt del i driften av selskapet, og at det motsetningsforhold som oppstår, innebærer en bristende forutsetning for fortsatt samarbeid.[61] Lovens formulering er åpenbart for snever, og et evt. ulovfestet grunnlag åpner for bredere vurderingsgrunnlag. Med ”alvorlig” sikter loven i første rekke til motsetningsforhold av dyptgripende karakter, hvor det ikke kan forventes at aksjeeieren skal fortsette samarbeidet. Med ”varig” sikter loven til at det ikke bare kan dreie seg om en enkelstående episode eller har vart en kort tid. Motsetningsforholdet må være av en slik fasthet at det er liten grunn til å tro at det vil rette seg. I så henseende ser det ut som om loven oppstiller et atskillig mer kvalifisert krav enn det som finner sted innenfor det evt. ulovfestede grunnlag, som ikke nødvendigvis oppstiller et slikt varighetskrav, men derimot et vilkår om ”tungtveiende grunner”. Det mest typiske tilfellet er at det oppstår konflikt mellom to hovedaksjeeiere eller to hovedgrupperinger av aksjeeiere- en uenighet som etter forholdene kan føre til at mulighetene for å treffe de nødvendige beslutninger ikke er tilstede, eller at den ene av de to grupperinger får et overtak som gir anledning til å fryse ut den annen gruppe. Dette kan forøvrig synes å være det mest praktiske tilfellet innenfor et evt. ulovfestet innløsningsalternativ. Lovens formulering krever imidlertid at motsetningsforholdet skal gå utover ”driften” av selskapet, hvilket etter ordlyden kan tyde på at det forutsettes at selskapet driver en eller annen form for virksomhet, deriblant kravet om en vedvarende økonomisk aktivitet smnl. det alminnelige virksomhetsbegrep innenfor skatteretten og forsåvidt selskapsretten.[62] Det lar seg imidlertid ikke etterspore i lovens forarbeider at man ønsket å oppstille et slikt krav, hvilket kan tyde på at valget av ord var resultat av et mer eller mindre bevisst valg. Mye taler derfor for å ta loven på ordet og innfortolke et krav om økonomisk aktivitet og virksomhet i mangel av holdepunkter på det motsatte. Dermed kan det være av interesse å kartlegge en nedre grense for virksomhetsbegrepet. Utenfor lovens formulering faller derfor tilfeller hvor selskapet kun bedriver passiv kapitalforvaltning eller investeringsvirksomhet; typisk ved at en familie har stiftet et aksjeselskap med det formål å forvalte familieformuen til beste for familiemedlemmene. Dersom det oppstår bittert fiendeskap mellom ulike generasjoner eller grener av familien, kan lovens formulering anses som utilstrekkelig, selv om det er åpenbart at det eksisterer et ”alvorlig og varig motstetningsforhold”. For slike tilfeller passer det dårlig å basere seg på en utvidende eller analogisk anvendelse av lovens formulering. Andre situasjoner hvor det er rimelig at aksjonæren gis rett til å innløse sine aksjer kan være skilsmissesituasjoner o.l.[63] Noen uttømmende oppregning er ikke mulig eller hensiktsmessig å gi.

3.2 Rettslig grunnlag for å oppstille en regel om innløsning av aksjer etter krav fra aksjonæren med forankring i alminnelige rettsgrunnsetninger
 

Det følgende spørsmål har ikke fått sin endelige avklaring i rettspraksis. Enkelte vil derfor betrakte den følgende drøftelse, som en drøftelse av rettstilstanden de lege ferenda[64], selv om det her dreier seg om anvendelse av mer eller mindre anerkjente prinsipper.[65] Den situasjon som er beskrevet i § 4-24(1) nr.3, var ikke omfattet av den tidligere bestemmelse i asl.1976 § 13-3(1), som i noen utstrekning også må betraktes som forgjengeren til asl.§ 4-24. Det var imidlertid i 1976-lovens forarbeider forutsatt at det også kunne gis oppløsningsrett basert på alminnelige rettsgrunnsetninger, slik at lovens formulering i § 13-3 ble ansett for å være utilstrekkelig.[66] Om den formulering loven har fått i asl.§ 4-24(1) nr.1, 2 og 3 overflødiggjør bruken av alminnelige rettsgrunnsetninger har ikke fått sin endelige avklaring i rettspraksis. Høyesterettsdommen inntatt i Rt. 2000 s.931 bringer liten avklaring på dette punkt sml. førstvoterende på s.940, hvor han påpeker:

”Om anvendelsesområdet for oppløsning etter alminnelige rettsgrunnsetninger er innsnevret som følge av uttredelsesretten i samme lovs § 4-24(1)pkt.3, ser jeg ikke grunn til å gå inn på”.

Om denne noe betingede formulering, er å si at den ihvertfall ikke utelukker at det kan oppstilles en innløsningsrett med grunnlag i alminnelige rettsgrunnsetninger. Snarere tvert imot, lar det seg hevde at førstvoterendes formulering gir en viss føring om at det nettopp eksisterer et slikt ulovfestet grunnlag for innløsning. Det ville jo ha være paradoksalt at han fant det nødvendig å påpeke dette, dersom han ikke forutsetter at det eksisterer et slikt ulovfestet grunnlag for innløsning. Lovens formulering går på motsetningsforhold vedrørende driften av selskapet, noe som synes å gå på de valg selskapet foretar m.h.t. valg av strategier m.v.,[67] men også uenighet om en rekke organisatoriske forhold f.eks. hvem som skal sitte i styret, være selskapets revisor o.l. Ovenfor ble det påpekt at lovens ordlyd også synes å forutsette at det bedrives noen form for økonomisk aktivitet i selskapet smnl. det generelle virksomhetsbegreps nedre grense. Slik fortolket dekker ikke ordlyden de tilfeller hvor uenigheten har sammenheng med forhold utenfor selskapet f.eks. en skilsmissesituasjon mellom to ektefeller som hver eier 50% av selskapet, eller situasjoner hvor den ene aksjonær har forulempet eller skadet den annen aksjonær.[68] I praksis vil dette ofte være aktuelt for mindre familiere aksjeselskaper, hvor likheten med ansvarlige selskaper er nærliggende. I ansvarlige selskaper har jo som kjent deltakeren en alminnelig rett til å ”si opp” selskapsforholdet jfr. sel.§ 2-32(1), og en slik ”oppsigelsesrett” kunne det også være bruk for i enkelte aksjeselskaper. I praksis vil det derfor lett dukke opp tilfeller hvor lovens formulering anses for å være utilstrekkelig.[69] At det i denne sammenheng er manko på rettspraksis forhindrer ikke at man kan argumentere de lege ferenda for at det eksisterer et slikt ulovfestet innløsningsalternativ. Det er således et åpenbart behov for å supplere loven med alminnelige rettsgrunnstninger, og et slikt standpunkt argumenteres det for i sentral juridisk teori på området.[70]

Videre støtte for å oppstille et ulovfestet grunnlag for innløsning av aksjer etter krav fra aksjonæren, gir den avvikende formulering i asl.§ 4-25(1) nr.2. Etter denne formulering kan utelukkelse av aksjonær etter krav fra selskapet kreves også når andre tungveiende grunner tilsier det. Dette er et alternativ som ikke er tatt med i asl.§ 4-24(1)nr.3. Hvorfor denne formulering ikke ble medtatt i bestemmelsen, er det vanskelig å finne svar på ved å studere lovens forarbeider.[71] En nærliggende slutning kan derfor være at dette beror på et mer eller mindre bevisst valg fra lovgivers side, selv om det i og for seg fremgår av forarbeidene at formuleringene i asl.§ 4-25(1) nr.2 gir uttrykk for at det oppstilles to alternative vilkår for at selskapet kan kreve en aksjonær utløst av selskapet jfr. NOU 1996:3 s. 126 2.spalte under merknadene til lovforslagets § 3-21, som er inntatt uforandret i 1997-loven. Etter dette annet alternativ i § 4-25(1) nr.2 , er det åpnet adgang til å ta i betraktning personlige motsetningsforhold som ikke har betydning for selve driften av selskapet, hvilket jo er oppstilt som et vilkår for anvendelsen av asl.§ 4-24(1) nr.3 . Dette er forhold som bør tillegges vekt i vurderingen av om en aksjonær skal utløses etter krav fra selskapet som for eksempel motsetningsforhold som gir seg utslag i fysiske og psykiske overgrep, straffbare handlinger som underslag og økonomisk utroskap, og for øvrig annen uakseptabel oppførsel. Dette er typiske tilfeller som fanges opp av ”sekke”-betegnelsen man anvender for å fastslå utgangspunktet for innholdet i et oppløsningskrav rettet mot selskapet med grunnlag i alminnelige rettsgrunnsetninger.[72] Slike tilfeller må i så fall subsumeres under et evt. ulovfestet innløsningsalternativ.

Av dette kan man utlede at tungtveiende konsekvens- og harmonihensyn utvilsomt taler for at man må oppstille en tilsvarende regel ved innløsning av aksjer, som sammenstilles med eller ”supplerer” formuleringen i asl.§ 4-24(1) nr.3. Også andre typer reelle hensyn som har vært berørt tidligere, taler for å oppstille et ulovfestet grunnlag for innløsning . Det synes klart at aksjonærens behov for å kunne kreve sine aksjer innløst, kan være minst like stort ved selskapets mislighold og mislighold i selskapsorganene, som ved mislighold fra en annen aksjonærs side. Som påpekt kan lovens formulering i praksis lett vise seg å være utilstrekkelig, og dekker ikke alle tilfeller hvor det klart kan anses rimelig at aksjonæren gis rett til å innløse sine aksjer. I tilfeller der samarbeidet mellom aksjonærene har utspilt sin rolle, er det nødvendig med et supplement til lovens formuleringer. Det er imidlertid vanskelig å uttale seg med sikkerhet her, da spørsmålet ikke har kommet på spissen i rettspraksis.

Om det er et praktisk behov for å oppstille et ulovfestet grunnlag for innløsning i forbindelse med asl.§ 16-19(2), samt de betingede innløsningsadganger i asl.§ 13-18 og § 14-9, stiller jeg meg åpen til. Det er imidlertid vanlig å anta at en innløsningspåstand fra selskapet etter asl.§ 16-19(2) medfører at de materielle vilkår i asl.§ 16-19(1) kommer tilsvarende til anvendelse.[73] Isåfall taler konsekvenshensyn utvilsomt for at det ulovfestede oppløsningsgrunnlag kommer tilsvarende til anvendelse ved en slik innløsningspåstand fra selskapet.

Tidligere har rettspraksis i lignende tilfeller basert seg på analogisk anvendelse av innløsningsregler jfr. plenumsdommen inntatt i Rt.1949 s.309 som gjaldt et omdannelsestilfelle.[74] Saken var imidlertid nokså spesiell, men i spesielle omdannelsestilfeller kan aksjonæren anses avhjulpet gjennom alminnelige rettsgrunnsetninger. De betingede innløsningsadganger i tilfelle fusjon og fisjon jfr. asl. § 13-18 og § 14-9 har nokså begrensede nedslagsfelt, og behov for innløsning kan det forøvrig være i omdannelsestilfeller etter asl.kap.15, som kan medføre at prinsippet om aksjers frie omsettelighet ”gjeninnføres”. Dette må i så fall utgjøre en bristende forutsetning for fortsatt deltakelse i selskapet.[75] Innløsning kan være aktuelt også i andre omdannelsestilfeller f.eks. til ansvarlig selskap, sameie, samvirkelag, forening, stiftelse, utenlandsk selskap eller filial. Forøvrig kan innløsning være aktuelt i situasjoner med generasjonsskifte.

3.3 Det materielle innhold i det ulovfestede grunnlag for innløsning av aksjer etter krav fra aksjonær
 

Den videre drøftelse foretas ut fra den forutsetning at det eksisterer et ulovfestet grunnlag for innløsning av aksjer. Det naturlige utgangspunkt for drøftelsen av innholdet i den eventuelle ulovfestede innløsningsnorm er departementets uttalelser i forarbeidene til asl. av 1976, nærmere bestemt i Ot.prp. nr. 19(1974-75) s.195, som i stor utstrekning bygger på høringsuttalelser som kom under lovforberedelsen fra Den Norske Advokatforening.[76] Fra Ot.prp. nr.19 hitsettes følgende sentrale uttalelse:

”Departementet er enig i at den formulering som er foreslått i utkastet er en forbedring, men samtidig er det tvilsomt om den er dekkende for alle de tilfeller hvor sterke grunner tilsier en oppløsning eller utløsning. Det tenkes i denne forbindelse på de tilfeller hvor det mellom to hovedaksjeeiere er oppstått et personlig motsetningsforhold som umuliggjør et samarbeid. Det spørsmål som oppstår i denne forbindelse, er om den foreslåtte lovtekst bør utvides til å omfatte disse tilfeller, eller om de tilfeller som kanskje ikke dekkes kan finne sin løsning etter alminnelige rettsgrunnsetninger o.l.. Departementet vil foretrekke den sistnevnte løsning, og har ut fra denne forutsetning ikke funnet grunn til å endre lovutkastet”.

Foruten at forarbeidene bygger på en forutsetning om at det eksisterer et ulovfestet grunnlag for oppløsning, og som en naturlig følge av dette; et ulovfestet grunnlag for innløsning etter 1997-lovens systematikk, er det naturlig å anse at departementets uttalelse velegnet som en ”sekke”-betegnelse på de tilfeller som ikke fanges opp av lovens formuleringer og som dermed kan subsumeres under et ulovfestet rettslig grunnlag.[77] Det lar seg hevde at formuleringen bygger på en forutsetning om at et personlig motsetningsforhold alltid utgjør en sviktende forutsetning for fortsatt samarbeid, noe som ikke alltid er naturlig i tilfeller mellom juridiske personer eller aktører i næringslivet sml. under pkt. 4.3. Når man videre skal utpensle innholdet i det ulovfestede innløsningsgrunnlag, vil man se at veiledning er å hente i eldre og nyere rettspraksis, først og fremst fra Høyesterett, men også noe underrettspraksis. Juridisk teori gir i denne sammenheng mindre veiledning, da de mest sentrale fremstillinger av norsk aksjeselskapsrett kun inneholder korte oppregninger av hva som kan fremstå som forslag til faktiske omstendigheter som bør forbeholdes et ulovfestet grunnlag.[78]

Derimot bygger problemstillingene i asl.§ 4-24(1) i stor utstrekning på problemstillingene hentet fra den tidligere generelle bestemmelse i asl.1976 § 13-3(1). Denne lovs bestemmelse bygget i stor utstrekning på kodifiseringer man tidligere hentet fra alminnelige rettsgrunnsetninger, som kan etterspores til alminnelige selskapsrettslige prinsipper som oppstod før vi fikk vår første aksje og selskapslovgivning.[79] For så vidt har teori og praksis knyttet til den eldre lov og til dels også praksis som er enda eldre, fremdeles betydning.[80] Denne praksis gjelder dels andre selskapsformer, særlig ansvarlige selskaper, men det er få betenkeligheter forbundet med å hente veiledende momenter fra dette rettsområde for aksjeselskapers vedkommende. En rekke av de mest praktiske tilfellene gjelder aksjeselskaper som har meget til felles med ansvarlige selskaper.[81] For så vidt gjelder tilfeller hvor det er oppstått strid mellom to grupper aksjeeiere, foreligger det en rekke rettsavgjørelser det kan vises til. Det kan derfor være hensiktsmessig med en kasuistisk gjennomgang av en del sentrale rettsavgjørelser. En del av disse er også sentrale når det gjelder fastleggelsen av innholdet i det ulovfestede grunnlag for oppløsning. For å motvirke at behandlingen av rettspraksis nedenfor skal bli en gjentakelse av det som sies her, er det nødvendig å si noe om fastleggelsen av de ulike tersklene for å kreve h.h.v. innløsning og oppløsning, og dermed det påfølgende behov for mellomløsninger og nyanseringer som dermed kan oppstå.

Det som karakteriserte tidligere fremstillinger av den generelle asl.1976 § 13-3 eller andre tilfeller hvor innløsningsretten må sammenholdes med en rett til å kreve oppløsning, er at oppløsningsretten anses som det presumptivt mest inngripende tiltak.[82] Terskelen for å kreve innløsning burde derfor av denne grunn ligge lavere, og som en naturlig følge av dette skulle derfor terskelen for innløsning av aksjer etter alminnelige rettsgrunnsetninger ligge lavere enn oppløsning av selskapet etter det beslektede ulovfestede grunnlag. I slike situasjoner vil det være mindre praktisk at aksjonæren kan kreves utløst etter krav fra selskapet jfr. asl.§ 4-25(1) nr.1 og 2, da denne bestemmelse lett kan lede til urimelige løsninger. Hensynet til evt. impliserte tredjemenn trekker i denne retning: Både ansatte, kreditorer, medkontrahenter og andre lider normalt større skade dersom selskapet oppløses enn dersom en aksjonær gis rett til å innløse sine aksjer.[83] Dersom det ikke finnes impliserte tredjemenn og dersom heller ikke andre samfunnsmessige hensyn taler imot, kan man stille seg tvilende til om det er et praktisk behov for å operere med ulike terskler for h.h.v innløsning og oppløsning. Snarere tvert imot; dersom selskapet har to hovedaksjonærer og disse har tilnærmet like mange aksjer og representerer tilnærmet like meget av aksjekapitalen, er det i ingen av aksjonærenes makt å få selskapet oppløst, da oppløsning ved beslutning av generalforsamlingen krever flertall som for vedtektsendring jfr. asl.§ 16-1(1) sml. asl.§ 5-18. Her kan man få et vesentlig enklere oppgjør hvis selskapet tvangsoppløses ved dom, formentlig med grunnlag i alminnelige rettsgrunnsetninger, enn hvis en av disse storaksjonærene skulle være nødt til å utløses etter krav fra selskapet jfr. asl.§ 4-25. Dette er forøvrig et vesentlig ledd i den legislative begrunnelse bak innløsningsregelen i asl.§ 16-19(2), men også i andre tilfeller kan det være grunn til å legge terskelen for oppløsning lavere for oppløsning av selskapet, enn ved innløsning etter asl.§ 4-24/alminnelige rettsgrunnsetninger og ved utløsning etter asl.§ 4-25. Støtte for en slik nyansering has hos førstvoterende i Rt. 2000 s.931 (på s. 943). Herifra hitsettes følgende sentrale bemerkning:

”Når terskelen for å gi dom for oppløsning er nådd, vil det ikke være noen mellomløsning å innløse Matadors aksjer. Det er de strategiske posisjoner som eierskapet i Inco gir, som begge parter vurderer som den klart største verdi ved selskapet. En innløsning vil derfor bare bety at Hakon blir sittende igjen med alle fordelene. En innløsning kan heller ikke begrunnes i hensynet til selskapets videre eksistens. Det er grunn til å anta at en innløsning i realiteten vil være slutten for Inco, ved at dette fusjoneres inn i et Hakon-selskap.”

Det er nærliggende å anta at slike hensyn også kan gjøre seg gjeldende utenfor slike forretningsmessige og konkurransemessige forhold som var tilfellet i Rt. 2000 s.931, og det er lett å tenke seg at den ene aksjonæren i en innløsningssituasjon som blir sittende i selskapet kan ”skumme fløten” av selskapets evt. opparbeidede goodwill, sterke markedsposisjon, gunstige kontrakter selskapet har inngått, gunstige skatteposisjoner o.l.

Et tilfelle hvor terskelen for innløsning ble ansett for å ligge lavere enn oppløsning er inntatt i RG 1995 s.12 Gulating ”Unique AS” [84], hvor lagmannsretten ga mindretallsaksjonærer med 20% av aksjene rett til innløsning. Lagmannsretten fant at kravene kunne stilles noe lavere ved innløsningskrav enn ved et oppløsningskrav, fordi virkningene var mindre belastende for selskapet. Lagmannsretten vektla forøvrig at selskapet hadde meget gode muligheter til å skaffe seg samarbeidspartnere som kunne skyte inn ny kapital, muligheter for å skaffe nye aksjer, samt selskapets muligheter for å erverve egne aksjer sml. asl.kap.9.[85] [86]

Nå over til den nærmere gjennomgang av rettspraksis som ble forespeilet foran.[87] Den mest sentrale avgjørelse på området– Rt. 2000 s. 931 -gjennomgås under pkt.4.2 og 4.3, selv om den har relevans også for innløsning.

Den første avgjørelsen er inntatt i RG 1980 s.763 Hålogaland.[88] Konkret gjaldt saken et familieaksjeselskap hvor striden mellom de to hovedaksjonærfamilier var blitt så prekær og spesiell at lagmannsretten fant at oppløsning måtte kunne kreves med medhold i alminnelige rettsgrunnsetninger. Retten fant forøvrig at ordlyden i den tidligere generelle asl.1976 § 13-3 ikke var myntet på tilfeller som det foreliggende saksforhold.[89] Lagmannsretten trekker videre fram formuleringen i Ot.prp.nr.19 (1974-75) s.195 om ”personlig motsetningsforhold som umuliggjør samarbeid”, og anser at det er et slikt tilfelle man har fore i det aktuelle selskap. Videre tilføyer retten at det også foreligger andre ”tungtveiende grunner” som taler for oppløsning, hvilket gir støtte for at dette krav også gjelder ved anvendelsen av det ulovfestede grunnlag.[90] Lagmannsretten vektlegger videre at det var snakk om et motsetningsforhold av svært langvarig karakter, og at det ikke forelå noen utsikter til snarlig forbedring.[91] Retten viser her til at de to hovedaksjonærenes barn, sto på sine respektive fedres side, slik at det dyptliggende motsetningsforhold sannsynligvis ville gi seg utslag også i neste generasjon. Retten påpekte videre at det nåværende motsetningsforhold hadde utviklet seg gjennom mer enn 20 år. Et slikt tidskrav, samt de aktuelle fremtidsutsikter, bør være vesentlige momenter ved om innløsning kan foretas med grunnlag i alminnelige rettsgrunnsetninger.

Lagmannsretten ser videre ut til å ta i betrakning enkelte personlighetstrekk ved de to aksjonærene.[92] Den ene aksjonæren (de to var forøvrig brødre) Halvdan, var ikke like godt mentalt utrustet som sin bror, og synes å være en person som tydde til vold istedenfor andre mer hensiktsmessige former for konfliktløsning.[93] På bakgrunn av disse personlighetstrekk anså retten det sannsynlig at Halvdan på ny kom til å intervenere i driften av selskapet, enten ved rent fysisk intervensjon eller ved intervensjon gjennom sine barn. Gjennom denne form for uakseptabel oppførsel, utviste han en særdeles stor mangel på kompromissvilje, da han ved flere anledninger ble anmodet om å ta del i selskapets ledelse. Han hadde forøvrig selv ikke fremsatt noe forlikstilbud under sakens gang. Det tilbudet han fremsatte høsten 1977, ble ansett for så dårlig, at det var ingen utsikter til at forholdene kunne bedre seg, da hans tilbud gikk ut på at han selv trakk seg ut av bedriften, og overdro aksjene til sin sønn. Dette var altså vesentlige momenter ved om oppløsning kunne finne sted etter alminnelige rettsgrunnsetninger. Retten tilla hensynet til de ansatte mindre vekt.[94] Dette på grunn av at bedriften hadde såpass god økonomi, at det var liten sannsynlighet for at driften måtte legges ned. Ellers vil nok dette hensynet stå sentralt, og her kan ulike bedriftsøkonomiske analyser få stor betydning.[95] På dette punkt kan man forøvrig kritisere rettens valg av premisser, og det lar seg anføre at rettens spådommer om fremtiden kan synes usikre og dumdristige.

Neste avgjørelse er Rt. 1988 s.398 ”Amelia Riis”.[96] Konkret gjaldt saken vilkårene for utløsning i et kommandittselskap, nærmere bestemt om spørsmålet om uttreden hørte under voldgift.[97] Avgjørelsen kan ses på som et eksempel på at alminnelige rettsgrunnsetninger i noen utstrekning er en særlig selskapsrettslig variant av bristende forutsetninger. I så henseende er ikke saksforholdet ulikt det som er beskrevet i Rt. 2000 s.931.

I dommen anser en samlet Høyesterett det klart at det forelå en formålsendring. Vedtaket om å endre selskapskontrakten til å gjelde en vedlikeholdsplattform medførte en betydelig økning av byggesummen og av deltakernes ansvar. Om dette ga grunnlag for uttreden, hørte ifølge selskapsavtalen under voldgift, og retten uttaler seg følgelig ikke om forutsetningssvikten var vesentlig jfr. nå sel.§ 2-32(2) litra c og § 3-25. Denne avgjørelse bør sammenholdes med regimet under asl.1957 § 10[98] og Rt. 1964 s.746. Her var det en adgang til innløsning ved endring av selskapets formålsbestemmelse for en aksjonær som ikke hadde stemt for endringen jfr. asl.1957 § 20(3).[99] Formentlig kan det fremdeles foreligge en innløsningsrett, men da ikke på det grunnlag at formålsendringen i seg selv kan anses som mislighold, men fordi formålsendringen kan anses som en bristende forutsetning for fortsatt deltakelse i selskapet og dermed rammes av alminnelige rettsgrunnsetninger.

Den neste avgjørelse det er grunn til å fremheve er inntatt i Rt. 1960 s.1345 ”Brødrene Rostock”.[100] Konkret gjaldt saken oppløsning og deling av et ansvarlig handelsselskap (d.v.s. et ansvarlig selskap) etter ulovfestet selskapsrett.[101] Motsetningsforholdet mellom de to brødre var blitt så sterkt at det ikke med rimelighet kunne kreves at de fortsatt skulle drive forretningen sammen. Etter en konkret vurdering fra en samlet Høyesterett, ble det avgjort at opphøret skulle skje ved oppløsning, ikke ved utløsning av den ene deltaker, og videre ved deling (fisjon) av firmaet, ikke ved likvidasjon. Avgjørelsen har betydning også for aksjeselskapers vedkommende. Dommens begrunnelse fremstår nesten utelukkende som en fortolkning av selskapsavtalen., og dommen er egnet til å peke på at formålsbestemmelser inntatt i et selskaps vedtekter er et sentralt vurderingsmoment når man skal avgjøre om alminnelige rettsgrunnsetninger tilsier innløsning/oppløsning, da som en variant av bristende forusetninger. Imidlertid er slike formålsangivelser ofte så vage og skjønnsmessige at de gir liten veiledning, men dersom selskapet har et presist og konkret angitt formål f.eks. fullførelsen av en entreprise-kontrakt, kan det trolig gis rett til innløsning etter alminnelige rettsgrunnsetninger når dette formål har utspilt sin rolle.[102] Forøvrig må man kunne ta i betraktning andre momenter enn vedtekter og aksjonæravtaler ved fastleggelsen av formålet med samarbeidet. Det må være klart at man også kan ta i betraktning synbare partsforutsetninger og andre tolkningsdata. Dette beror i stor utstrekning på alminnelige kontraktsrettslig prinsipper for tolkning, tilpasset de spesielle forhold som gjør seg gjeldende ved bl.a.vedtektstolkning og tolkning av aksjonæravtaler.[103] Dersom to går sammen om dannelsen av et selskap med det formål å drive virksomhet og den ene skyter inn et ”going concern” som tingsinnskudd, taler gode grunner for at denne aksjonærens insolvens anses som en bristende forutsetning for fortsatt samarbeid, slik at aksjonæren kan kreves sine aksjer innløst. Parallellen til ansvarlige selskaper er nærliggende jfr. sel.§ 2-36(1) litra a.

Foruten disse avgjørelser, kan det være grunn til å gjennomgå en del dommer hvor aksjonærens krav om oppløsning av selskapet ble rettet mot en annen aksjonær, som skulle ha misbrukt sine rettigheter i selskapet.[104] Den første avgjørelsen som det er grunn til å fremheve er inntatt i Rt. 1924 s. 226 ”O. Røer AS” (løst på ulovfestet grunnlag, da asl.1910 ikke inneholdt noen bestemmelse om i hvilke tilfeller selskapet kunne kreves oppløst ved dom). Høyesteretts flertall på 5 presiserte at det dreide seg om et ”rent familieseskap”, og ikke om ”et aktieselskap av ordinær art”.[105] Karakteren av familieselskap var bl.a. søkt opprettholdt ved en forkjøpsrett for aksjonærene i tilfelle salg av aksjer til fremmede, forøvrig en meget vanlig konstellasjon i fåmannsaksjeselskaper.[106] Selskapets drift var helt og holdent lagt i hendene på O. Røer som var selskapets disponent, og selskapsforholdet var i utpreget grad basert på at aksjonærene hadde tillit til disponenten. I saken var disponenten de facto uavsettelig. Mindretallet på 2 fant at disponenten ikke kunne bebreides for den utviklingen som hadde funnet sted, og at hans disposisjoner ikke ga tilstrekkelig grunnlag for å kreve selskapet oppløst. Dommen kan være et illustrerende eksempel på at det i spesielle tilfeller kan være behov for å rette krav om oppløsning mot en aksjonær for å få denne til å medvirke til en avvikling av selskapet, typisk gjennom stemmegivning på selskapets generalforsamling jfr. asl. § 16-1(1) jfr. § 5-18. At det i praksis forekommer selskaper hvor daglig leder faktisk er uavsettelig, er på det rene. Dette kan være tilfellet i små familiere aksjeselskaper. Under de senere aksjelovregimer, er forøvrig stillingsvernet for selskapets daglige leder blitt forbedret, og han er i stor utstrekning beskyttet av stillingsvernreglene i arbeidsmiljøloven jfr. bl.a. aml.§ 60(1) ”saklighetskravet”.[107] I tilfeller der det er oppstått bittert fiendeskap mellom de ulike aksjonærgrupperinger og daglig leder ellers har skjøttet sine oppgaver vel, kan dette stillingsvern medføre at daglig leder de facto er uavsettelig.

Neste avgjørelse det kan være grunn til å se på er inntatt i Rt. 1952 s. 967 ”AS Salongmøbler” (løst på ulovfestet grunnlag, da asl.1910 ikke inneholdt noen bestemmelse om i hvilke tilfeller selskapet kunne kreves oppløst ved dom).[108] AS Salongmøbler var et familieselskap med to aksjonær-grupperinger som hadde inngått en samarbeidsavtale om driften av selskapet. Etter en del uoverenstemmelser, reiste den ene aksjonærgruppen krav om oppløsning, og fikk medhold av en enstemmig Høyesterrett. Høyesterett fant at ”fortsatt drift på basis av samarbeidet var utelukket”, og at ”det bestyrerforhold som for tiden er etablert synes mindre forsvarlig.”. Saksforholdet minner forøvrig en del om det som er beskrevet under Rt. 1924 s.226. Dommen må karakteriseres som et forholdsvis klar illustrasjon på at det eksisterer et ”personlig motsetningsforhold som umuliggjør samarbeid” smnl. formuleringen i forarbeidene til 1976-loven. Det er verdt å merke seg at brudd på aksjonæravtale kan medføre adgang til innløsning etter det ulovfestede alternativ, særlig dersom det er et selskap med få aksjonærer og samtlige av disse er part i avtalen. Dommen er således egnet til å peke på enkelte praktiske poenger ved mislighold av aksjonæravtaler, og hvordan partene ved enkel avtaleregulering kan gardere seg mot slik fremtidig uventet atferd. Dersom en aksjonæravtale misligholdes og heves i tilfeller misligholdet betraktes som vesentlig, medfører hevningen i utgangspunktet kun at den krenkende part ikke lenger deltar i avtalens rettigheter og forpliktelser. I fåmannsselskaper vil det som regel innebære at avtalen faller bort. Denne virkningen av en hevning er som regel svært uønsket av partene i aksjonæravtalen, og det vil derfor ofte være nødvendig å supplere en bestemmelse om hevning, med en bestemmelse som berører den misligholdende aksjonærs posisjon i selskapet.

Den neste avgjørelse det kan være grunn til å se på, er inntatt i Rt. 1966 s. 648 ”Florvåg Verk AS”.[109] Her hadde riktignok oppløsningsspørsmålet kun prejudisiell betydning, men er likevel egnet til i en viss grad å kaste lys over de vurderinger som må foretas i forbindelse med anvendelsen av alminnelige rettsgrunnsetninger. Saksforholdet minner en del om det under Rt. 1952 s.648, og sistnevnte dom var forøvrig et ledd i rettens begrunnelse. Fra flertallets begrunnelse hitsettes følgende formulering[110]:

”Det må være en forutsetning at ingen av dem uten meget vektige grunner kunne sette noen av de andre ut av stillingen uten vedkommendes samtykke jfr. høyesterettsdom i Rt. 1952 s.967, hvor forholdet på vesentlige punkter var som i nærværende sak.”

Sammen med Rt. 1952 s.967, kan avgjørelsen tas til inntekt for at det er lite som skal til for å aktualisere anvendelsen av alminnelige rettsgrunnsetninger, dersom en hovedaksjonær utelukkes fra selskapets drift og deltakelse i selskapets organer, typisk ved at han fratas stilling som selskapets disponent og fratas ”sin” plass i selskapets styre, gjennom anvendelsen av ”formaliteter” som styreformannens dobbeltstemme jfr. asl.§ 6-25(1) 2.pkt. I slike tilfeller har aksjeselskapsformen utviklet seg til en ”parodi” sml. førstvoterendes formulering i Rt. 2000 s.931 (nederst på s.941), og et slikt motsetningsforhold utgjør en bristende forutsetning for fortsatt samarbeid.

Videre må i denne sammenheng omtales enkelte spesielle tilfeller som har vært berørt i eldre rettspraksis. Dersom lignende tilfeller skulle aktualiseres under nåværende aksjelovgivning, må formentlig det relevante rettslige grunnlag være alminnelige rettsgrunnsetninger.[111]

Dersom selskapet oppløses for å gå over i en annen selskapsform f. eks. som andelslag, fremholder Aarbakke i Festskrift til Brækhus på s. 609, at den enkelte aksjonær som ikke har stemt for dette, gis innløsningsrett, med en dertil hørende henvisning til Rt. 1949 s.309 og unntaket som gjelder i meierlil.§ 4 [112] om at meieriaksjeselskaper kan omdannes fra aksjeselskap til andelslag uten at innløsningsrett aktualiseres. Om det i gjeldende rett er grunnlag for en ulovfestet innløsningsrett i slike tilfeller, utenom de betingede innløsningsretter i asl.§ 13-18 og § 14-8, må betraktes som uklart de lege lata. Tungtveiende rimelighetshensyn taler imidlertid for at det i særskilte omdannelsessituasjoner, som de facto medfører store omveltninger i aksjonærens posisjon i selskapet, gis adgang for aksjonæren til å innløse sine aksjer, men da under påberopelse av alminnelige rettsgrunnsetninger sml. under pkt.3.2.

4. OM OPPLØSNING AV AKSJESELSKAPER ETTER ALMINNELIGE RETTSGRUNNSETNINGER

4.1 Allment om oppløsning og avvikling av aksjeselskaper ved dom sml. lovens formulering i asl.§ 16-19(1)
 

Bestemmelsens første ledd hjemler en rett for aksjeeier til å kreve selskapet oppløst på visse nærmere definerte vilkår, mens annet ledd gir selskapet rett til å møte et krav om oppløsning med et krav om at aksjeeierens aksjer i stedet skal innløses.[113]

Paragraf 16-19 suppleres av asl.§ 4-24, som på nærmere gitte vilkår gir en aksjeeier rett til å kreve sine aksjer innløst av selskapet, og av § 4-25, som gir selskapet rett til i visse tilfeller å utløse en aksjeeier. Denne bestemmelse kan i praksis tenkes å gi seg enkelte urimelige utslag, som jeg ikke går inn på. Mens § 16-19(2) gir selskapet en defensiv rett til å møte et krav om oppløsning fra en aksjeeier med et krav om innløsning, kan krav etter § 4-25 fremmes på eget initiativ, uavhengig av om det er reist krav om oppløsning. En aksjeeier kan selvsagt fremme krav om prinsipalt oppløsning etter § 16-19 sammen med et subsidiært krav om innløsning etter § 4-24. Derimot er ikke forståelsen av § 16-19(2) avklaret de lege lata, og enkelte tolkningsalternativer kan by på ubehagelige overraskelser for en aksjonær i en oppløsningssak mot selskapet.[114]

Paragraf 16-19(1) hjemler bare krav om oppløsning fra en aksjeeier rettet mot selskapet. Overfor en annen aksjeeier kan det ikke gis dom for at selskapet skal oppløses, det følger av alminnelige regler om rettskraft. Dommen må i så tilfelle gå ut på at den annen aksjeeier tilpliktes å medvirke til oppløsning etter de alminnelige organisatoriske regler, typisk gjennom stemmegivning på selskapets generalforsamling jfr. asl.§ 16-1(1), eller avholdelse fra sådan. Det foreligger som ovenfor nevnt eldre rettspraksis, som bygger på at det er adgang til å avsi slik dom med grunnlag i alminnelige rettsgrunnsetninger. Den relevante rettspraksis, er Rt. 1924 s.226, Rt.1952 s.658 og Rt. 1966 s. 648, hvor oppløsningsspørsmålet hadde prejudisiell betydning.[115] Etter gjeldende rett må det anses som noe usikkert om denne adgang fremdeles står åpen [116]. Ovenfor ble det ansett for tvilsomt om det fremdeles etter lovens nye systematikk er noe praktisk behov for et slikt rettslig grunnlag, og allerede av den grunn må betraktes som bortfalt. I denne forbindelse kan det være hensiktsmessig å hitsette en formulering fra M. Aarbakke[117]:

” Mot en slik adgang kan det anføres at det er lite behov for slike krav ved siden av adgangen til å fremme krav mot selskapet direkte og at et krav mot en annen aksjeeier vil fremstå som nærmest anstaltmakeri.”

I likhet med omtalen av asl.§ 4-24(1) og det ulovfestede innløsningsgrunnlag, er det hensiktsmessig å kortfattet gjennomgå det materielle innhold i lovens formulering jfr. asl.§ 16-19(1), for på den måten å lettere klare å skille mellom det materielle innhold i den lovfestede og den ulovfestede norm.[118] Det kan anføres at dette skillet er klarere ved oppløsning enn ved innløsning. Dette skyldes simpelthen at lovens formulering i § 16-19(1) er knappere enn de som has i § 4-24(1) nr. 1, 2 og 3. At det eksisterer et ulovfestet grunnlag for oppløsning av aksjeselskaper, må forøvrig betraktes som uomtvistelig etter gjeldende rett smnl. Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2000 s. 931 (på s.939 4.avsn.).

Det kan for det første gis dom på oppløsning hvis generalforsamlingen har truffet en beslutning som strider mot generalklausulen i asl.§ 5-21[119], og hvis beslutningen eller virkningen av den på særlig tungtveiende måte taler for oppløsning. Det sistnevnte vilkår må ses i sammenheng med at aksjeeieren kan få beslutningen kjent ugyldig eller endret etter asl.§§ 5-22 flg., og med at han kan kreve erstatning av de aksjeeiere som har stemt for den ulovlige beslutningen på generalforsamlingen jfr, asl.§ 17-1 og ulovfestede culparegler. Slike muligheter må begrense adgangen til å kreve oppløsning. Ved vurderingen må det også tas hensyn til om aksjeeieren kan komme ut av selskapsforholdet ved å selge sine aksjer, og også til hans adgang til i stedet å kreve aksjene innløst jfr. asl.§ 4-24(1) og det evt. ulovfestede innløsningsgrunnlag. I ”lukkede” selskaper hvor aksjene er uoverdragelige, kan det være mindre naturlig å tillegge slike momenter vekt. Vurderingen av slike spørsmål må sees i sammenheng med Rt. 1991 s.55 HKj., som gjaldt et videre kjæremål om hvorvidt en sak skulle stanses i medhold av stansningsregelen i tvml.§ 107(1). Utvalget uttalte at ”hvorvidt en sak skal stanses i medhold av tvml.§ 107 første ledd beror på et skjønn fra rettens side jfr. ordet ”kan”. Dette skjønn kan utvalget bare prøve når det er vilkårlig.”[120]. I en sak om oppløsning av et aksjeselskap, må retten uten hensyn til om det er nedlagt særskilt påstand om innløsning av aksjene, selv ta prejudisielt standpunkt til om innløsningspåstanden kan tas til følge.[121] Bare hvis oppløsning gir eller vil gi saksøkeren et ikke uvesentlig bedre oppgjør enn han kan få etter de nevnte regler, kan oppløsningskrav tas til følge. Om saksøkeren ikke (også) har nedlagt påstand om innløsning av aksjene, eller ikke har fremmet andre mulige krav, kan i denne sammenheng ikke tillegges betydning. Relevante mothensyn er ellers ikke bare andre aksjeeieres interesse, men også andre interesser som knytter seg til selskapet, herunder hensynet til evt. ansatte i selskapet, kreditorer og forøvrig andre samfunnsmessige hensyn.

Det kan videre gis dom på oppløsning dersom det er foretatt handlinger i strid med generalklausulen i § 6-28, hvis dette på en særlig tungtveiende måte taler for oppløsning. Det er snakk om kumulative vilkår. I denne sammenheng må det legges vekt på konfliktens karakter, dens varighet og omfang, partenes villighet til kompromiss m.v. Noen uttømmende liste er ikke mulig å gi, men beror på en konkret helhetsbedømmelse. Her er det grunn til å minne om at generalklausulen i asl.§ 6-28 ikke forutsetter at forskjellsbehandlingen har kommet til uttrykk i et styrevedtak, men omfatter også andre faktiske handlinger utført av lovens personkrets, som innebærer forskjellsbehandling.[122] Dette er forøvrig momenter som i en viss utstrekning kan vektlegges innenfor de alminnelige rettsgrunnsetninger jfr.Rt. 2000 s.931(på s.940), men sistnevnte åpner for et atskillig bredere vurderingsgrunnlag, og forutsetter ikke nødvendigvis forskjellsbehandling eller andre former for myndighetsmisbruk.

4.2 Rettslig grunnlag for å kreve oppløsning av aksjeselskaper etter alminnelige rettsgrunnsetninger
 

Den sentrale rettskildefaktor på dette området er Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2000 s.931, som på dette området tar stilling til og avgjør en rekke prinsipielle tolkningsspørsmål. Gjennomgangen av rettspraksis og øvrige rettskildefaktorer ovenfor har relevans også her, da problemstillingene ofte er sammenlignbare, samt det faktum at en rekke av disse rettskildefaktorer knytter seg til den tidligere generelle oppløsningsbestemmelse i asl.1976 § 13-3(1). Fremstillingen her kan derfor begrense seg til en gjennomgang og analyse av Høyesteretts rettskildebruk i Rt. 2000 s. 931.

Saken hadde sin bakgrunn i et brutt samarbeid mellom to store aktører i dagligvarebransjen, Johannson-konsernet og Hakon Gruppen AS. Selskapet som ble krevet oppløst -Inco AS– ble stiftet i 1989 som et samarbeidsselskap mellom de to ovennevnte dagligvareaktører, med Sørlandet som geografisk samarbeidsområde. Denne samarbeidsmodell dannet etterhvert grunnlaget for et landsomfattende samarbeid mellom de to aktører. Samarbeidet utviklet seg raskt til flere landsdeler, og Hakon ble etterhvert Johannsons største enkeltkunde. Incos virksomhet var i første rekke basert på erverv av leierettigheter til lokaler som fremleies til butikkene og videre på kjøp av innredning og utstyr som leies ut til disse.

Samarbeidet mellom Johannson og Hakon begynte å halte på begynnelsen av 1990-tallet. Dette skyldtes hovedsaklig strukturendringer i dagligvarebransjen. Det ble innledet fusjonsforhandlinger mellom Johannson og Hakon, og partene kom til enighet om en intensjonsavtale i denne anledning. Fusjonen ble imidlertid aldri satt ut i livet.

Da det endelige brudd mellom partene var et faktum i 1992/1993 hadde utviklingen mellom disse to i løpet av kort tid gått fra rollefordeling og samarbeid, med Johannson som grossist og Hakon som detaljist, til skarp konkurranse mellom disse i både grossist- og detaljistledd. Det var også på tidligere stadier rettstvister mellom partene.

Sommeren 1993 innledet Hakon forhandlinger med en av Johannsons største grossist- konkurrenter på Sørlandet, og det ble inngått avtale om at Hakon skulle kjøpe 49% av aksjene i dette selskap. Denne avtale medførte at samarbeidet også brøt fullstendig sammen på Sørlandet, og forholdet mellom Hakon og Johannson utviklet seg til skarp konkurranse også på dette området.

Etter hvert oppsa Hakon en del av leveringsavtalene, og dette var den umiddelbare grunn til at Matador AS -som var den ene 50% aksjonær i Inco– gikk til sak mot Inco AS med krav om oppløsning av dette. Inco AS på sin side gikk til motsøksmål med krav om innløsning av aksjene til Matador AS. Som rettslig grunnlag for oppløsning påberopte Matador AS seg alminnelige rettsgrunnsetninger, samt myndighetsmisbruk etter asl.1976§ 13-3(1).

Førstvoterende fant det for sin del det ”ikke tvilsomt” at asl.1976’s bestemmelse om oppløsning av aksjeselskaper kan ”suppleres” med en adgang til å kreve dom for oppløsning på grunnlag av alminnelige rettsgrunnsetninger. At førstvoterende anvender seg av formuleringen ”supplere” skal trolig forstås slik at det dreier seg om et subsidiært rettslig grunnlag, som kun kommer til anvendelse når lovens formuleringer ikke strekker til. Det fremgår av hans neste formulering, hvor han sier at begge rettsgrunnlag ”hver for seg” kan gi grunnlag for oppløsning. Det er forøvrig ikke noen vanntette skott mellom disse to grunnlag, og momenter som er relevante ved vurderingen av om vilkårene for den lovfestede oppløsningsadgang er oppfylt, også kan være relevante ved vurderingen av om den ulovfestede oppløsningsadgang er oppfylt. Førstvoterende betrakter imidlertid det sistnevnte rettslige grunnlag som mer sammensatt, hvilket gir et visst belegg for at de alminnelige rettsgrunnsetninger, ihvertfall for pedagogiske formål kan inndeles i to hovedgrupper; nemlig ”subtile” former for myndighetsmisbruk og som en særlig selskapsrettslig variant av bristende forutsetninger jfr. parallellen for ansvarlige selskaper i sel.§ 2-32(2) litra c, § 2-36(1) litra c, § 2-37(2) litra b og § 3-25(1), hvor dette riktignok ikke fremgår helt klart av ordlyden, men derimot av lovens forarbeider jfr. NOU 1980:19 s.125 under merknadene til forslagets § 33, s.127 under merknadene til forslagets § 37 og s.128 under merknadene til forslagets § 38. Utvalget går utførlig inn i en rekke av tolkningsspørssmål som sel. gir opphav til, og denne lovs formuleringer fanger antagelig opp flere tilfeller enn alminnelige rettsgrunnsetninger f.eks. en deltakers akutte og alvorlige sykdom, annen deltakers straffedom mv. Om det ulovfestede grunnlag innenfor aksjeretten vil utvikle seg til å bli et slikt ”sekke-grunnlag” vil bare tiden vise, da det ikke er mulig å gi noen uttømmende oppregning av tilfeller hvor det er rimelig at aksjeselskapet kan kreves oppløst. Alminnelige rettsgrunnsetninger åpner derimot rom for temmelig brede, konkrete helhetsvurderinger.

Førstvoterende viser videre til formuleringen i Ot.prp.nr.19 (1974-75) s.195, som etter hans mening ”klart forutsetter” at et oppløsningskrav kan grunnes på alminnelige rettsgrunnsetninger. Førstvoterende anser denne formulering om ”personlig motsetningsforhold som umuliggjør samarbeid”, kun som et eksempel på tilfeller som vil kunne falle utenfor den lovfestede oppløsningsadgang. Han anser det videre likevel ”åpenbart” at formuleringen av lovkonsipistene ikke var tilfeldig valgt. Disse to utsagn kan tyde på at forarbeidenes formulering ikke er så velegnet som ”sekke”-betegnelse for de forhold som rammes av alminnelige rettsgrunnsetninger, som tidligere har vært vanlig å anta i teori og rettspraksis. Etter dette kan det tyde på at det ulovfestede grunnlag favner videre enn det som har vært vanlig å anta i de kortfattede fremstillinger i teorien som er foretatt om dette spørsmål. Dommen er et eksempel på at de alminnelige rettsgrunnsetninger kan ha betydning i rene kommersielle forhold, og ikke bare i det som åpenbart er det mest praktiske; nemlig i lukkede fåmannsaksjeselskaper hvor aksjonærene sitter på ”alle sider” av bordet. Jeg tar ikke stilling til om alminnelige rettsgrunnsetninger kan oppstilles som ulovfestet grunnlag i samband med asal.§ 16-19(1), men stiller spørsmålstegn til et evt. praktisk behov, siden aksjer i slike selskaper som regel er fritt omsettelige og likvide. I motsatt fall kan konsekvenshensyn tale for at det gjelder et ulovfestet innløsningsgrunnlag også for slike. Det lar seg anføre at det lett i praksis kan vise seg at denne motstrid er mer tilsynelatende enn reell. Saksforholdet er under enhver omstendighet et eksempel på et motsetningsforhold, om ikke et personlig, så ihvertfall mellom to juridiske personer. Med ”personlig” får man lett assosiasjoner til motsetningsforhold som ligger på det rent personlige og følelsesmessige plan, og en slik ytre betraktning er unaturlig og kunstig når de involverte aksjonærer er juridiske personer. Det kan videre være naturlig å betrakte førstvoterendes uttalelser som et obiter dictum, som det er alminnelig å anta har mindre rettskildemessig vekt enn dommens ratio decidendi.[123]

Videre henviser førstvoterende til rettstilstanden før aksjeloven av 1957. Denne henvisning må betraktes som utilstrekkelig og kan ikke tillegges særlig vekt, da det mangler henvisning til den sentrale rettspraksis som er nevnt ovenfor under pkt.3.3. Det er dog vanskelig å se at dette kan ha hatt innvirkning på dommens resultat.

Videre henviser han til juridisk teori. Teorihenvisningen består i en henvisning til Andenæs’ ”Aksjeselskapsrett” 2.utg.1992 s.383, og en formulering herfra. På enkelte punkter ovenfor punkter er det påpekt at de mest utførlige fremstillinger av disse spørsmål, er å finne i ulike kommentarutgaver, som imidlertid førstvoterende velger ikke å henvise til. Dette kan imidlertid ikke ha hatt innvirkning på dommens resultat.

Førstvoterende anser, i likhet med Andenæs[124], at lovens terskelkrav ”særlig tungtveiende grunner” også gjelder som vilkår ved den ulovfestede oppløsningsadgang. Dette innebærer en viktig prinsipiell avklaring, da tidligere rettspraksis på dette punkt ikke har vært preget av konsekvens.[125] Kravet innebærer at de hensyn som taler for oppløsning må være sterke, og vesentlig sterkere enn de som taler mot. Forøvrig sier dette vilkår neppe mye om det materielle innhold i det ulovfestede grunnlag, men grunnet ansvarsbegrensningen kan vurderingen være ulik den som foretas for ansvarlige selskaper. Formentlig gjelder dette krav også ved innløsning etter et evt. ulovfestet grunnlag. At kravet gjelder ved utløsning av aksjonær etter krav fra selskapet, følger allerede av lovens formulering jfr. asl.§ 4-25(1) nr.2 annet alternativ, derimot ikke etter § 4-25(1) nr.2 første alternativ.

Det kan videre være grunn til å påpeke at disse prinsipielle bemerkninger om rettskildene som angår det aktuelle spørsmål, tydeligvis ikke bød på tvil for retten smnl. førstvoterendes uttalelser om saksomkostningsspørsmålene på s.943-944.

4.3 Det materielle innhold i krav om oppløsning etter alminnelige rettsgrunnsetninger
 

Også på dette området er det naturlig å betrakte Rt. 2000 s.931 som den mest sentrale rettskildefaktor. Fremstillingen her må sees i sammenheng med den foretatt under pkt. 3.3. Imidlertid kan tersklene ofte (men som argumentert for under pkt.3.3, ikke alltid) ligge forskjellig an, i den forstand at oppløsning er en presumtivt mer inngripende reaksjon, enn innløsning av aksjer eller utløsning av aksjonær etter krav fra selskapet. Antakelig blir det dermed en rekke nyanseforskjeller mellom innholdet i disse ulike grunnlag, som langt på vei kan begrunnes i de ulike kravenes natur, samt behovet for mellomløsninger som kan oppstå.

Som allerede påpekt, gjelder kravet om ”tungtveiende grunner” også ved den ulovfestede oppløsningsadgang. Foruten at førstvoterende fant støtte for dette standpunkt i teorien, kan det se ut til at han mener kravet så og si ligger i sakens natur. Sentralt i denne vurderingen ligger hensynet til selskapets øvrige aksjonærer. Fra dommen hitsettes følgende konsekvensbetraktning fra førstvoterende (på s.940):

”Det følger allerede av at aksjonærene- hvis de dominerende eierinteresser er enige- har i sin hånd å beslutte oppløsning av selskapet jfr. § 13-1 i 1976-loven og § 16-1 jfr.§ 5-18 i loven av 1997.”.

Et viktig praktisk typetilfelle er, ifølge førstvoterende, der det er snakk om bare to store aksjonærer, og den ene krever oppløsning fordi samarbeidet mellom dem svikter. Han viser til at dette er typetilfellet som er omtalt i forarbeidene til 1976-loven.[126] Man skal merke seg at førstvoterende bemerker dette som ” typetilfellet”. Her er det nærliggende å slutte at det altså ikke er noe absolutt krav ved anvendelsen av de alminnelige rettsgrunnsetninger, at det dreier seg om et personlig motsetningsforhold; det vil typisk si et aksjeselskap med kun få aksjonærer som er blitt dypt uenige eller bitre fiender. Grunnlaget er følgelig anvendelig i tilfeller der det dreier seg om selskaper, hvor ingen kan betraktes som hovedaksjonær. At mesteparten av den rettspraksis vi har om dette spørsmål, de facto dreier seg om fåmannsaksjeselskaper, hvor alle har tilnærmet like mange aksjer, forhindrer ikke at et slikt standpunkt kan inntas. En viss disharmoni for dette standpunkt bringer imidlertid en uttalelse av Agder lagmannsrett i dom av 7.juli 1997.[127] Fra dommen hitsettes følgende formulering:

”Forarbeidene taler om umuliggjorte samarbeidsforhold mellom to hovedaksjonærer, uten at det er sagt hva som ligger i ”hovedaksjonær”. Etter lagmannsrettens syn må det imidlertid dreie seg om eiere som har såvidt mange aksjer at de har reell innflytelse på selskapets daglige drift.”

Det kan anføres at denne uttalelse ikke står i motstrid med noen i Rt. 2000 s.931, men er egnet til å nyansere rettsetningene som kan utledes av domsgrunnene i Høyesteretts dom; det er intet krav for anvendelsen av alminnelige rettsgrunnsetninger at det dreier seg om to hovedaksjonærer, men det må i det minste dreie seg om aksjonærer som har ”reell innflytelse på selskapets daglige drift”. Innenfor det lovfestede grunnlag for innløsning følger et tilsynelatende tilsvarende kriterium av lovens formulering ”motsetningsforhold......vedrørende driften av selskapet” jfr. asl.§ 4-24(1) nr.3. Antakelig må standpunktet nyanseres i forbindelse med et evt. ulovfestet grunnlag for innløsning; her kan det neppe oppstilles krav om reell innflytelse på den daglige drift. Derimot kan aksjeposten ikke være så liten at den kan innløses i medhold av asl.§ 4-26, enten etter krav fra aksjonæren selv, eller mer praktisk; etter krav fra selskapet. Asl.§ 4-26 representerer i denne sammenheng en atskillig mer farbar vei, da vi her står overfor temmelig skarpt tilskårne regler. At verdsettelsen kan by på store praktiske og prinsipielle vansker under asl.§ 4-26[128], forhindrer ikke at dette standpunkt inntas. At lagmannsrettens uttalelse på dette punkt ses i sammenheng med standpunktet i Rt. 2000 s.931, forhindres heller ikke av betraktninger innenfor den alminnelige rettskildelære om relevans og vekt av underrettspraksis.

Mot standpunktet om ”innflytelse på den daglige drift”, kan det anføres at det lett kan oppstå uheldig innlåsningssituasjoner. Dette illustreres og erkjennes av lagmannsretten i den nevnte dom. I saken eide de ankende parter 17% av aksjene i selskapet, og denne posten var så liten at disse aksjonærene ikke hadde innflytelse på den daglige drift, med mindre de fikk tilsagn om støtte fra selskapets hovedaksjonær. Det manglende tillitsforhold og samarbeid som besto i selskapet, kom kun til syne på selskapets generalforsamling, og det forelå derfor etter rettens mening ikke en situasjon som umuliggjorde samarbeid i selskapet. Uttalelsen om ”innflytelse på den daglige drift” reiser to tolkningsspørsmål; nemlig hva som skal betraktes som relevant innflytelse, dernest hva som skal anses som selskapets daglige drift. Det kunne være interessant å stille spørsmål om det er noe krav at den aksjonær som krever oppløsning har plass i selskapets styre, eller stilling som daglig leder eller forøvrig innehar en sentral plass i selskapets administrasjon. Lignende spørsmål kan reises om selskapet har bedriftsforsamling. Rettspraksis som er berørt, viser at dette åpenbart er den mest praktiske situasjon. Antagelig vil det innebære unødvendig formalisme å oppstille slike absolutte krav, men det må være et krav at de misfornøyde aksjonærer har tilstrekkelig mange aksjer til å motsette seg vedtektsendringer, typisk ved beslutning om oppløsning av generalforsamlingen jfr.asl.§ 16-1(1) eller ved belutninger om kapitalnedsettelse med tilbakebetaling til aksjonærene i tilfelle ”tapping” eller ”slakt” av selskapet, av og til betegnet som ”skjult” avvikling. Et slikt krav ligger så og si i sakens natur. Dersom man velger å oppstille et krav om innflytelse, vil det under enhver omstendighet være skjønnsbetont, og det må bero på en konkret vurdering i det enkelte selskap hva som skal anses som tilstrekkelig. I enkelte tilfeller kan det være tilstrekkelig at aksjonæren er selskapets medkontrahent i et forhold av vesentlig art, sett på bakgrunn av selskapets virksomhetsutøvelse smnl. f.eks. virksomhetsangivelsen i selskapets vedtekter jfr. asl. § 2-2(1) nr.3. I andre tilfeller kan det være tilstrekkelig at aksjonæren kan øve innflytelse på driften gjennom stilling som selskapskreditor. Dette fordrer at aksjonæren har ytet kreditt som har hatt vesentlig innflytelse på selskapets virksomhet, slik at kreditorene i realiteten har ”overtatt” styremedlemmenes plass i en økonomiks anstrengt situasjon for selskapet. I denne forbindelse må man følgelig vurdere selskapets kapital og kredittforhold. Selskapets årsregnskaper står dermed sentralt, og selskapets resultatregnskaper og balanse må analyseres. Hva som anses som tilstrekkelig i et selskap, trenger ikke være tilstrekkelig i et annet. At aksjonæren under enhver omstendighet har de såkalte minoritetsrettigheter[129] i behold, kan ikke i seg selv være tilstrekkelig til å øve innflytelse på den daglige drift. Det må videre være adgang til å vektlegge om det i selskapet eksisterer familie, -vennskaps -eller kollegieforhold mellom aksjonærer på den ene siden og styrerepresentanter o.l. på den annen, slik at innflytelse kan utøves gjennom uformelle kanaler.

Hva som i praksis skal anses som selskapets daglige drift, må avgjøres konkret, sett på bakgrunn av selskapets virksomhetsutøvelse. Trolig skal den ”daglige drift” forstås videre enn det som følger av lovens system jfr. asl.§ 6-14(1). Innflytelse kan øves på andre måter enn gjennom styret og daglig leders overlappende, men etter lovens system, eksklusive myndighet når det gjelder den daglige ledelse. Kriteriet kan synes å forutsette at selskapet bedriver virksomhet, og passer ikke helt der selskapet kun bedriver passiv forvaltning av egenkapital.

Det neste moment førstvoterende i Rt. 2000 s.931 (på s.940) trekker frem er subjektive forhold på begge aksjonærers side. Førstvoterende nevner imidlertid kun ett eksempel på et slikt subjektivt forhold, nemlig at det bør ligge mer til rette for oppløsning hvis de forhold som begrunner kravet om oppløsning, er fremkalt av en annen aksjonær, enn hvor de er fremkalt av rent ytre forhold. Den som selv har fremkalt en umulig samarbeidssituasjon, vil ikke stå sterkt ved et senere krav om oppløsning av selskapet under henvisning til denne situasjon. Dette minner om et velkjent fenomen innenfor den alminnelige kontraktsrett; nemlig ulike former for culpa-sanksjonering. Det kan anføres at et slikt moment utgjør en viktig sikkerhetsventil, da det forhindrer at hovedaksjonær og ”maktmisbruker” kan få i både pose og sekk, ved først å bedrive maktmisbruk, for deretter å kreve selskapet oppløst under påberopelse av alminnelige rettsgrunnsetninger. Førstvoterendes uttalelse kan neppe være til hinder for at man i denne sammenheng vektlegger mer subtile former for maktmisbruk. Dette er typisk tilfeller hvor man beveger seg inn i området for strafferetten. Mest praktisk er antagelig ulike former for straffbar vold, trusler og utpresningssituasjoner, men også ulike former for annen økonomisk kriminalitet kan vektlegges. Hovedaksjonæren bevilger seg f.eks. aksjerettslige ulovlige utbetalinger jfr. asl.§ 3-6, som i visse tilfeller kan innebære straffbart underslag eller økonomisk utroskap overfor selskapet og selskapets aksjonærer. Slike momenter kan trolig bare vektlegges under den forutsetning at andre aksjonærer motsetter seg utdelingene gjennom konkludent atferd; det er først da et motsetningsforhold oppstår.

Videre i totalvurderingen må kunne inngå momenter som selskapets størrelse, hensynet til ansatte, samfunnsmessige hensyn m.v. Førstvoterende finner dessverre ikke grunn ”til å utvikle dette ytterligere”.[130] Det er dermed fastlagt at vi står ovenfor et atskillig bredere vurderingsgrunnlag enn ved lovens formuleringer. Hvor bredt vurderingsgrunnlaget er, må betraktes som uavklaret de lege lata, da førstvoterendes oppregning av momenter åpenbart ikke skal betraktes som uttømmende jfr. bruken av forkortelsen ”m.v.”. Oppregningen av momenter er heller ikke helt naturlig tatt i betraktning formuleringen om personlig motsetningsforhold i forarbeidene til 1976-loven[131], da disse ikke naturlig lar seg subsumere under denne formulering. Åpenbare rimelighetshensyn taler imidlertid for at man kan vektlegge slike momenter, tatt i betraktning av at det ulovfestede grunnlag åpner for et temmelig bredt vurderingsgrunnlag..

Førstvoterende presiserer videre at også atferd utenfor selskapsorganene er relevant ved avgjørelsen av om alminnelige rettsgrunnsetninger tilsier oppløsning jfr. uttalelsen på s.943 om at ”uryddigheten i selskapsorganene etter 1997, ser jeg som en følge av denne utviklingen, og for meg blir disse obstruksjoner m.v. mest naturlig å anse som en del av grunnlaget for at oppløsning bør skje etter alminnelige rettsgrunnsetninger.”.

Dernest går førstvoterende over til å behandle Matadors hovedanførsel i saken, nemlig at forholdene som ledet til opprettelsen av Inco AS ble fullstendig endret, og at forutsetningen for samarbeidet ble brutt. Dette er en anførsel som kan minne sterkt om den ulovfestede lære innenfor den alminnelige kontraktsrett om bristende forutsetninger.[132] For å kunne ta stilling til om et ”samarbeid har utspilt sin rolle”, står rettsanvenderen ovenfor en situasjon som ikke er helt ulik den han står ovenrfor ved kontraktstolkning. Man må se hen til bakgrunnen og forutsetningene for at samarbeidet ble opprettet. At et samarbeid kan sies å ha ”utspilt sin rolle” er mest praktisk å tenke seg innenfor ulike former for næringsvirksomhet. Ved opprettelsen av et familieaksjeselskap vil det sjelden foreligge klare forutsetninger, annet enn å samle familieformuen på en hånd, slik at denne kan forvaltes til beste for familien, og med en rimelig avkastning til denne. Også i andre tilfeller vil partene ikke ha annet uttalt motiv enn profitt. Dersom det oppstår bittert fiendeskap mellom yngre og eldre generasjoner, eller ulike grener av familien, er det ikke naturlig å si at ”samarbeidet har utspilt sin rolle”. Å ta i betraktning et slikt moment, fordrer derfor at det foreligger rimelig klare partsforutsetninger ved selskapsdannelsen. Det kan anføres at saksforholdet i Rt. 2000 s.931 representerte et klart tilfelle av bristende forutsetninger[133], men enkelte momenter kan likevel nevnes:

For å kunne ta stilling til spørsmålet, er det viktig å se på bakgrunnen og forutsetningene for opprettelsen av samarbeidet. Vedtektstolkning kan spille en sentral rolle, under den forutsetning av at vedtektene har en rimelig klar virksomhetsangivelse jfr. asl.§ 2-2(1)nr.3. I dommen hadde Inco AS en forholdsvis klart angitt formålsangivelse, som fremhevet samarbeidet mellom de to dagligvare-aktører som helt sentralt.[134] I mange andre tilfeller har selskapet mer uklare og standardiserte virksomhetsangivelser som f.eks. ”å eie og forvalte fast eiendom og verdipapirer”, og i slike tilfeller kan det anføres at det skal atskillig mer til før samarbeidet kan anses for å ha utspilt sin rolle. Det må altså være partenes ansvar å innta klare formålsangivelser ved selskapets stiftelse, og partene må selv bære risikoen for evt. uheldige følger som måtte oppstå i fremtiden.[135] Uklar formålsangivelse kan ikke avhjelpes gjennom at selskapet oppløses etter alminnelige rettsgrunnsetninger. Ikke bare vedtektstolkning kan være relevant. Dersom det foreligger andre stiftelsesdokumenter, såsom samarbeids- eller intensjonsavtaler, og forøvrig andre aksjonæravtaler[136], kan det gi viktige tolkningsbidrag. Også andre synbare partsforutsetninger vil ha relevans f.eks. hva partene har uttalt i forhandlinger, møter o.l. Noen uttømmende oppregning er verken hensiktsmessig eller mulig å gi.

Et interessant spørsmål er om man kan ta skrittet fullt ut og si at spørsmålet i realiteten dreier seg om en anvendelse av læren om bristende forutsetninger, slik den legges til grunn innenfor kontraktsretten. I en viss utstrekning er det de samme spørsmål som reises, da selskapsretten i stor grad må betraktes som spesiell kontraktsrett.[137] I beste fall er det snakk om en særvariant, hvilket innebærer at man må tilpasse kriteriene innenfor den alminnelige kontraktsrett de spesielle hensyn som gjør seg gjeldende i aksjeselskaper. Vesentlighetskriteriet innenfor den ulovfestede lære, følger allerede forutsetningsvis av at kravet om ”tungtveiende grunner” gjelder tilsvarende innenfor de alminnelige rettsgrunnsetninger. Relevans og motivasjons (kausalitets)-kriteriene følger også mer eller mindre forutsetningsvis[138] [139], og også disse kan omstruktureres og tilpasses det ulovfestede grunnlag. I motsetning til ved sel.§ 2-32(2) litra c, er det her neppe rom for noe supplement gjennom avtl.§ 36 om urimelighet på grunn av etterfølgende omstendigheter.[140]

5. OPPSUMMERING OG KONKLUSJON
 

Om en aksjonær kan kreve sine aksjer innløst etter alminnelige rettsgrunnsetninger er uavklaret de lege lata. De lege ferenda taler imidlertid tungtveiende reelle hensyn for at det kan oppstilles et slikt ulovfestet grunnlag for innløsning. Et slikt grunnlag er en naturlig følge av 1997-lovens systematikk, da tidligere aksjelovgivning ikke hadde generelle bestemmelser for innløsning.Videre taler konsekvens- og harmonihensyn for at det kan oppstilles et ulovfestet innløsningsgrunnlag. På flere punkter må lovens formuleringer i asl.§ 4-24(1) betraktes som utilstrekkelige. At et aksjeselskap skal oppløses kan være svært ødeleggende for evt. impliserte tredjeparter. I slike tilfeller er det mer rimelig at den misfornøyde aksjonær gis adgang til å innløse sine aksjer. At et aksjeselskap kan kreves oppløst med rettslig forankring i alminnelige rettsgrunnsetninger, er sikker gjeldende rett, tatt i betraktning dommen inntatt i Rt. 2000 s.931.

Det materielle innhold i de ulovfestede grunnlag, er ikke klart i enhver henseende. Alminnelige rettsgrunnsetninger kan imidlertid spores tilbake til selskapsrettslige prinsipper som stammer fra før vi fikk vår første aksjelovgivning, og som de fleste vel betrakter som lite kontroversielle. I praksis tror jeg alminnelige rettsgrunnsetninger kan utvikle seg til å bli et ”sekke-grunnlag” i likhet med de beslektede rettslige grunnlag i sel.§ 2-32(2) litra c, § 2-36(1) litra c og § 2-37(2) litra b. Inn under de ulovfestede grunnlag kan man isåfall subsumere en rekke ulikeartede omstendigheter som gir aksjonæren, etter en bred helhetsvurdering, sterke rimelighetsgrunner for å kreve h.h.v sine aksjer innløst eller kreve selskapet oppløst i situasjoner hvor de lovfestede grunnlag anses utilstrekkelige. Studiet av rettspraksis under pkt. 3.3 og 4.3 viser at det er rom for temmelig brede, konkrete helhetsvurderinger. Hva som kan subsumeres under de ulovfestede grunnlag, vil i så fall bare begrenses av alminnelige anerkjente rettskildeprinsipper.

LITTERATURLISTE

Andenæs, Mads H. Aksjeselskapsrett 1.utg. Oslo 1981

Andenæs, Mads H. Aksjeselskapsrett 2.utg. Oslo 1992

Andenæs, Mads H. Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper 1.utg. Oslo 1998

Arnholm, Carl Jacob Privatrett I – Almindelig Privatrett Forlagt av Johan Grundt Tanum Oslo 1964

Asmundsson, Steffen og Geir Gustavsson Utvidet aksjonæransvar – ansvarsgjennombrudd i Jussens Venner 1995 s.189-298 Universitetsforlaget Oslo

Augdahl, Per Aksjeselskapet etter norsk rett Annen utgave Gyldendal Norsk Forlag Oslo 1946

Augdahl, Per Aksjeselskapet etter norsk rett Tredje utgave Wittusen & Jensen AS Oslo 1959

Augdahl, Per Lov om aksjeselskaper med anmerkninger og henvisninger Gyldendal Norsk Forlag Oslo 1964

Augdahl, Per Kompaniskap. Det ansvarlige selskap, kommanditselskap, det stille selskap. Forlagt av H. Aschehoug & Co (W. Nygaard)

Austenå, Torgeir Løsningsrettigheter. Forkjøps-, tilbuds-, og kjøperett til fast eiendom Universitetsforlaget Oslo 1976

Austenå, Torgeir Ny lov om løsningsrettigheter i Lov og Rett 1996 s.275-293 Universitetsforlaget Oslo

Boe, Erik Innføring i juss – Juridisk tenkning og rettskildelære Tano Aschehoug Oslo 1996

Bråthen, Tore EØS-tilpasningen av lov om aksjeselskaper. Om aksjeloven etter endringene ved lov 22.desember 1995 nr.80 i Jussens Venner 1996 s.242-269 Universitetsforlaget Oslo

Buchardt Werpen, Fredrik Ugyldig tegning i aksje og kommandittselskap i Lov og Rett 2002 s.624-636 Universitetsforlaget Oslo

Bökmark, Jan och Bo Svensson Aktiebolagslagen – kommentar och lagtexter 12:uppl. Tholin & Larssons förlag Gøteborg 1994

Eckhoff, Torstein Rettskildelære 4.utg ved Jan E.Helgesen Tano Aschehoug Oslo 1997

Falkanger, Thor, Hans Flock og Thorleif Waaler Tvangsfullbyrdelsesloven – Kommentarutgave 3.utgave Universitetsforlaget 2002 bind I og II

Fjørtoft, Tore Ansvarsgjennombrot- eit spørsmål om selskapsrettsleg identifikasjon? I Jussens Venner 1997 s.300-317 Universitetsforlaget Oslo

Gjems-Onstad, Ole Valg av selskapsform – En innføring i norsk selskapsrett Gyldendal Norsk Forlag AS 2001 4. utgave 1999, 3. opplag 2001

Gjems-Onstad, Ole Norsk Bedriftsskatterett 5.utg , 1.opplag Gyldendal Norsk Forlag AS Oslo 2001

Giertsen, Johan Telia – Telenor. Spennende jus og forretningsmessig havari. i Nordisk Tidsskrift for Selskapsrett nr.4 1999 s.43-63 Jurist og Økonomforbundets Forlag/IUSTUS Förlag

Gomard, Bernhard Stemmeretsaftaler i aktieselskaber i Juristen 1969 s.349-370 Udgivet af Danmarks Jurist og Økonomforbund København

Gomard, Bernhard Aktieselskaber og anpartsselskaber 3.omarbejdede udgave Jurist og Økonomforbundets Forlag København 1996

Hagstrøm, Viggo Ansvarsgjennombrudd etter norsk rett i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1993 s.250-282 Universitetsforlaget Oslo

Hanssen, Einar Lov om aksjeselskaper og kommandittaksjeselskaper av 19. juli 1910 med anmerkninger og henvisninger. Åttende opplag. J. W. Cappelens Forlag Oslo 1938

Hov, Jo Rettergang i sivile saker 2.utgave Papinian Forlag Oslo 1994

Hov, Jo Avtaleslutning og ugyldighet 1.utgave Papinian Forlag Oslo 1998

Johnsen, Atle og Erlend Kvaal REGNSKAPSLOVEN Kommentarer til lov av 17.juli 1998 nr.56 om årsregnskap m.v. Cappelen Akademisk Forlag Oslo 1999

Karnov – Norsk kommentert lovsamling Gyldendal Rettsdata AS Oslo 1999. Asl. og asal. 1997 er ved Søren Wiig, Hans Cordt-Hansen og Hugo P. Matre

Kedner, Gösta, Carl Martin Roos, Rolf Skog Aktiebolagslagen Del II, (10-19 kap.) med kommentar Femte omarbetade upplagan Stockholm 1996

Keiserud, Thomas Rettsvirkningene av ulovlig utdeling fra aksjeselskaper publisert i Konkurs i praksis (utgitt av Konkursrådet) 2000 s.467-546

Kinserdal, Arne Grunnleggende regnskapsforståelse 3.utgave Cappelen Akademisk Forlag Oslo 1998

Krohn, Mads Tvangsinnløsning av minoritetsaksjonærer i Tidsskrift for Forretningsjus

nr.1 2000 s.20-160 Gyldendal Akademisk Oslo

Krokeide, Kjetil Forutsetningslæren og misligholdsbegrepe –særlig i langsiktige kontraktsforhold i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1977 s.569-649 Universitetsforlaget Oslo

Krüger, Kai Finnanger-dommen og den nye rettskildefaktor: frykten i Jussens Venner 2001 s.73-88 Universitetsforlaget Oslo

Krüger Andersen, Paul Aktie og anpartsselskabsret 5.udg. 1.oplag Munksgaard/Rosinante København 1997

Lindskog, Stefan Aktiebolagslagen 12:e och 13:e kapitlet. Kapitalskydd och likvidation 2:a uppl. Stockholm 1995

Lowzow, Halfdan, Bjørn Gabriel Reed og Geir Stenberg Aksjonæravtaler Ad Notam Gyldendal Oslo 1993 (Lowzow & Reed)

Marthinussen, Hans Fredrik og Magnus Aarbakke Aksjeloven med kommentarer 1.utgave Tano Aschehoug Oslo 1986

Marthinussen, Hans Fredrik og Magnus Aarbakke Aksjeloven med kommentarer 2.utgave ved Magnus Aarbakke og Asle Aarbakke Tano Aschehoug Oslo 1996

Moljord, Kåre I. Om møterett, talerett, og stemmerett i aksjeselskapers generalforsamling i Lov og Rett 1986 s.375-391 Universitetsforlaget Oslo

Moljord, Kåre I. Aksjekapitalforhøyelse mot innskudd av annet enn penger – spørsmål om grunnlag og rekkevidde for gjennomskjæring i Tidsskrift for Forretningsjus nr.4 1997 s.14-31 Ad Notam Gyldendal Oslo

Platou, Oscar Forelæsninger over norsk selskapsret 2.utg. ved Adolf Lindvik Oslo 1927 (Platou I) Forlagt av H. Aschehoug & Co (W. Nygaard)

Platou, Oscar Forelæsninger over norsk selskapsret – Om aktieselskaper, kommanselskaper paa aktier og foreninger 2.utg. ved Adolf Lindvik Oslo 1933 (Platou II) Forlagt av H. Aschehoug & Co (W. Nygaard)

Rodhe, Knut Aktiebolagsrätt artonde upplagan bearbetad av Jan Sandström och Rolf Skog Norstedts Juridik AB Stockholm 1999

Roos, Carl Martin Avtal och rösträtt. En aktiebolagsrättslig studie Stockholm 1969

Rosenberg Ida, Lone Sneholt og Niels Thomsen A/S’loven med kommentarer &.reviderede udgave Forlaget Thompson GADJURA København 1999

Schei, Tore Tvistemålsloven med kommentarer Tano Oslo 1990 bind I og II

Sejersted, Fredrik, Finn Arnesen, Ole-Andreas Rognstad, Sten Foyn og Helge Stemshaug EØS-rett 2.opplag Universitetsforlaget Oslo 1996

Selvig, Erling Kontraktsrettens rettskildelære i Knophs oversikt over Norges rett 10.utgave Universitetsforlaget Oslo 1993 s.534-579

Skoghøy, Jens Edvin A. Avtaleloven § 36 i selskaps og foreningsforhold i Lov og Rett 1996 s.104-113 Universitetsforlaget Oslo

Skåre, Jan Lov om aksjeselskaper med kommentarer 1.utg. Tanum-Norli Oslo 1976

Skåre, Jan og Gudmund Knudsen Lov om aksjeselskaper med kommentarer 3.utg. Oslo 1987

Skåre, Jan Det nordiske aksjelovsamarbeid i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1988 s.606-623 Universitetsforlaget Oslo

Skåre, Jan Søksmål om anfektelse av generalforsamlingsbeslutning i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1997 s.1-20 Universitetsforlaget Oslo

Wahlstrøm, Erik Tvangsinnløsning av aksjeminoriteter i Lov og Rett 1994 s.210-223 Universitetsforlaget Oslo

Werlauff, Erik EC Company Law Jurist og Økonomforbundets Forlag København 1993

Werlauff, Erik Selskabsret 2.reviderede udgave GAD-forlag København 1994

Werlauff, Erik EU–Selskabsret 2.udg. Jurist og Økonomforbundets Forlag København 1999

Werlauff, Erik Werlauff’s kommenterede Aktieselskabslov Green§Jura København 1999

Wishman, Morten Lønnstaker eller næringsdrivende i relasjon til reglene om forskuddstrekk, arbeidsgiveravgift og lønnsinnberetning i Skatterett 1996 s.319-353 Universitetsforlaget Oslo

Woxholth, Geir Foreningsrett 2.utg. Ad Notam Gyldendal AS Oslo 1999

Woxholth, Geir Avtalelovens § 36 i selskapsforhold i Jussens Venner 1993 s.149-165 Universitetsforlaget Oslo

Woxholth, Geir Avtalelovens § 36 og forutsetningslæren i Jussens Venner 2000 s.109-131 Universitetsforlaget Oslo

Woxholth, Geir Selskapsloven-Kommentarutgave 5.utg. Ad Notam Gyldendal Oslo 1998

Zimmer, Fredrik Lærebok i Skatterett 4.utg. Universitetsforlaget Oslo 2001

Zimmer, Fredrik (red.) i samarbeid med Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen advokatfirma Bedrift, selskap og skatt. Inntektsbeskatning av næringsdrivende, selskaper og selskapsdeltakere Tredje utgave Universitetsforlaget Oslo 2001

Aall, Jørgen EMK og EØS-plenumsdommenes bidrag til avklaring av folkerettens stilling i norsk rett i Jussens Venner 2001 s.73-88 Universitetsforlaget Oslo

Aarbakke, Magnus Virksomhetsbegrepet i norsk skatterett Institutt for statsrett og folkerett Oslo 1967

Aarbakke, Magnus SKATT PÅ INNTEKT DEL II Bruttoinntektene 3.reviderte utgave 1975 Universitetsforlaget Oslo

Aarbakke, Magnus Mislighold i ansvarlige selskaper i Tidsskrift for Rettsvitenskap Oslo 1977 s.438-471

Aarbakke, Magnus Deling av aksjeselskap (fisjon) etter norsk rett i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1980 s.187-211 Universitetsforlaget Oslo

Aarbakke, Magnus Mislighold i aksjeselskap i Lov, dom og bok. Festskrift til Sjur Brækhus 19.juni 1988 s.603-614. Universitetsforlaget Oslo

Aarbakke, Magnus Aksjetegning. Ugyldighet, mislighold og ansvar i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1989 s.333-358 Universitetsforlaget Oslo

Aarbakke, Magnus Skatt på inntekt 4.utg. 1990 Universitetsforlaget Oslo

Aarbakke, Magnus Hvem har aksjonærrettighetene? Særlig om splitting og eierskifter i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1993 s.59-87 Universitetsforlaget Oslo

Aarbakke, Magnus og Asle Aarbakke Ansvarlige selskaper og indre selskaper 5.utg. Universitetsforlaget AS Oslo 2000

Aarbakke, Magnus, Jan Skåre, Gudmund Knudsen, Tone Ofstad og Asle Aarbakke Aksjeloven og allmennaksjeloven med kommentarer Ajourført opplag Tano Aschehoug AS Oslo 2000 (AS/ASA-kommentaren)

Diverse forarbeider:
 

Ot.prp. nr.29 (1936-37) Lovbestemmelser om meieriselskaper Innstilling til lov om aksjeselskaper avgitt i mars 1970 av lagmann Hans Fredrik Marthinussen

SOU 1971:15 Förslag til aktiebolagslag m.m. Betänkande avgivet av aktiebolagsutredningen.

Ot.prp. nr.19 (1974-75) Om lov om aksjeselskaper

Innst. O. nr.50 (1974-76) Innstilling fra justiskomitèen om lov om aksjeselskaper

NOU 1980:19 Lov om selskaper m.v (”Aarbakke-utvalget”)

NOU 1992:29 Lov om aksjeselskaper (”Aarbakke-utvalget”)

Ot.prp. nr.36 (1993-94) Om lov om aksjeselskaper (aksjeloven)

NOU 1996:3 Ny aksjelovgivning (”Selvig-utvalget”)

Ot.prp. nr.23 (1996-97) Om lov om aksjeselskaper (aksjeloven) og lov om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven)

Innst. O. nr.80 (1996-97) Innstilling frå justiskomiteen om lov om aksjeselskaper (aksjeloven) og lov om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven), og om endringar i anna lovgjeving som følgje av ny aksjelovgjeving m.m.

NOU 2001:33 Ny voldgiftslov (”Schei-utvalget”)

NOU 2002:6 Lov om samvirkeforetak (”Gjems-Onstad-utvalget”)

---