Retten uttaler blant annet at "Det følger av konkursloven § 146 at dersom selskapet er registrert i Foretaksregisteret, hører konkursbehandlingen under tingretten i den rettskretsen « hvor skyldneren har sitt hovedforretningssted ». Lagmannsretten legger til grunn at konkursloven § 146 også er avgjørende for norske tingretters internasjonale kompetanse i saker om konkursåpning hvor det selskapet som begjæres konkurs, er involvert i virksomhet i flere stater".

Når det gjelder bevisbyrden for at selskapet har hovedforretningssted i Norge, uttaler retten at "Det er skattefogdkontoret (konkursrekvirenten, vår tilføyelse) som i utgangspunktet har bevisbyrden for at selskapets hovedforretningssted ligger i Norge (Oslo). Som påpekt i Oslo Byfogdembetets kjennelse, har imidlertid kjæremotparten dokumenter og annet bevismateriale i sin besittelse som i stor grad kan belyse forholdene nærmere. Kjæremotparten har derfor en særlig oppfordring til å fremlegge relevant dokumentasjon. Dersom dette ikke blir gjort, kan det bli tillagt vekt ved bevisvurderingen".

Ved vurderingen av om selskapets hovedforretningssted var i Norge/Oslo eller ikke da konkursbegjæringen innkom til Oslo byfogdembete, har lagmannsretten bl.a lagt vekt på at det har vært mange adresseendringer i Storbritannia og det virker lite sannsynlig at hovedforretningsstedet har vært på disse stedene. Det vises til at det er opplyst at selskapet bare leide kontorplass hos andre selskaper på noen av de oppgitte adressene. Retten legger videre vekt på at de personene som reelt sett styrer og driver selskapet er fast bosatt i Norge. Styrebeslutninger og den reelle ledelsen av selskapet synes derfor å foregå fra Norge.  Les hele kjennelsen her.