Et utenrettslig forlik mellom et dødsbos konkursbo og den ene loddeieren avskar etter omstendighetene ikke den andre loddeieren fra å få prøvet om de samme eiendelene tilhører dødsboet

Instans: Høyesterett - kjennelse 25 april 2000

Sak nr: lnr 21B/2000

Saken gjelder: Spørsmål om avvisning av søksmål

Problemstilling: Vil et forlik mellom et dødsbos konkursbo og den ene loddeieren i dødsboet medføre at søksmål fra den andre loddeieren om at eiendelene tilhører dødsboet må avvises?

A og B var de eneste loddeierne i dødsboet etter sin far, og skulle i henhold til fares testament arve en halvdel hver.Boet ble tatt under behandling som konkursbo. B hadde fått overdratt en del eiendommer til seg i årene før dødsfallet. Konkursboet anla sak mot B og krevde tilbakeført eiendommene. Det rettslige grunnlaget var omstøtelse etter dekningsloven § 5-9, videre ble det anført at overføringene ikke var reelle og gjennomførte transaksjoner, at man kunne se dem som proforma overførseler, og endelig at transaksjonene var ugyldige etter avtaleloven §§ 33 og 36. Under saksforberedelsen ble det inngått et utenrettslig forlik mellom B og boet, der B forpliktet seg til å overføre et beløp til boet, mens boet skulle overføre ytterligere tre eiendommer og en fordring til B. Saken ble deretter hevet av herredsretten.

A anla sak mot B om de samme eiendommene og nedla påstand om at B skulle overskjøte dem til dødsboet. Det samme rettslige grunnlaget, med unntak av omstøtelse, ble gjort gjeldende. B begjærte saken avvist og hevdet at forliket var til hinder for søksmål fra A om de samme eiendelene. B påsto også saken avvist fordi den ikke hadde verneting i Norge.

Høyesterett kom til at saken måtte fremmes. Innledningsvis påpekte Høyesterett at det ikke var tale om noe rettskraftsspørsmål ettersom det var inngått et utenrettslig forlik. Spørsmålet ble derfor om det på konkursrettslig grunnlag må oppstilles regler som avskjærer søksmål som dette. Eventuelle slike regler måtte være ulovfestede. Retten viste til at det i juridisk teori tradisjonelt har vært antatt at konkursdebitor som hovedregel må respektere forlik inngått av boet, men gjerne med det unntak at det ikke gjelder dersom debitors krav er frafalt betingelsesløst uten motytelse, jf Rt 1981 s 1328. Høyesterett nevnte spørsmålet om mer vidtgående unntak må oppstilles- for eksempel urimelighet i forhold til debitor, jf avtaleloven § 36 - men tok ikke stilling til det. Slik partsstillingen var i saken fant retten det klart at forliket mellom boet og B ikke kunne medføre at A’s søksmål måtte avvises. Høyesterett erkjenner at det unntak som dermed er etablert fra den hovedregelen som er oppstilt i teorien, kan redusere et bos muligheter for å oppnå forlik.

Høyesterett kom videre til at saken hadde verneting i Norge. Høyesterett kommer i avgjørelsen detaljert inn på rekkevidden av Luganokonvensjonen artikkel 16 (1) a og artikkel 6 (4).