Innhold

Forord
Program
Innledning og presentasjon
Judicial Cooperation and Access and Recognition in Cross-border Insolvency
Orientering om EU's nye konkurskonvensjon
Multinational Insolvencies: Practical Judicial Solutions
När blir den internationella insolvensrätten solvent?
Norske erfaringer, forberedte innlegg og oppsummering
Fotnoter

Fredag 14.06.96 på hotel Norge, Bergen

Referat av stud. jur. Frode Lillebakken og stud. jur. Kjell Sagen Berg

FORORD

Mange konkursboer har internasjonale forgreninger. Forholdet mellom de nordiske landene reguleres av en egen konvensjon om konkurs. Utenfor Skandinavia finnes få regler som regulerer forholdet. EU har i mange år arbeidet med en egen konkurskonvensjon. Videre har FN satt i gang et prosjekt om konkurs på tvers av landegrensene, uten at dette hittil har ført til formelle avtaler mellom landene.

Med denne bakgrunn ønsket Konkursrådet å drøfte erfaringer med internasjonale konkurser i en egen konferanse. Konkursrådet var så heldig å få foredragsholdere fra inn- og utland med betydelig erfaring med internasjonale konkurser. Programmet for konferansen er vedlagt. Det var stor interesse for konferansen. Over halvparten av deltakerne var advokater og revisorer. I tillegg deltok representanter fra domstolene, politiet og offentlig forvaltning.

Konkursrådet har valgt å utgi referatet fra denne konferansen. Konkursrådet antar at de erfaringene som fremkom er av interesse også for de som ikke deltok på konferansen. Videre er det skrevet lite om emnet i Norge. Referatet er laget av to studenter fra Det Juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, stud. jur. Frode Lillebakken og stud. jur. Kjell Sagen Berg. Innleggene er forkortet og står for referentenes regning.

EU kom i vår med en egen konkurskonvensjon. Denne konvensjonen skulle ha vært undertegnet av medlemslandene i mai. Dette skjedde ikke innen den frist som var satt, og resultatet er så at alle land må undertegne på nytt. Konvensjonen var et kompromiss mellom forskjellige syn, og det gjør seg derfor gjeldende en frykt for at enkelte land nå vil prøve å endre konvensjonens substans. I så fall kan det ta lang tid før konvensjonen trer i kraft. Av denne grunn har vi valgt ikke å vedlegge konvensjonsteksten i denne publikasjonen.

PROGRAM
Kl. 09.30:	Frammøte og registrering
Kl. 10.00:	Åpning
Kl. 10.15:	Judicial cooperation and access and recognition in Cross-Border Insolvency - v/Lord Hoffmann, House of Lords, UK
Kl. 11.15:	Kaffepause
Kl. 11.30:	Judicial cooperation...... forts. - v/Lord Hoffmann
Kl. 12.00:	Orientering om EUs nye konkurskonvensjon v/stipendiat Henrik Bull, Universitetet i Oslo
Kl. 12.30:	Lunsj
Kl. 13.30:	Multinational Insolvencies: Practical Judicial Solutions v/Attorney at Law and Chairman of Insolvency Department Evan D. Flaschen, Hebb & Gitlin, USA
Kl. 14.45:	Kaffepause
Kl. 15.00:	När blir den internationella insolvensrätten solvent ? v/professor Michael Bogdan, Universitet i Lund
Kl. 16.00:	Norske erfaringer, herunder spørsmål og diskusjon
	Det blir forberedte innlegg v/advokat Marius Gisvold, Wikborg, Rein & Co, statsautorisert revisor Jan Egil Haga, Price Waterhouse as og advokat Kristian Roll, Roll, Komnæs & Wesenberg Oppsummering v/høyesterettsdommer Trond Dolva

INNLEDNING OG PRESENTASJON

1. Innledende ord

Ved sorenskriver Knut Rønning, leder for Konkursrådet

Lovgivning følger tradisjonelt landegrensene, slik også konkurslovene, og konkursoppgjør er forsåvidt greie nok når skyldner, eiendeler og kreditorer befinner seg innen den samme jurisdiksjonen. Men penger, eiendeler, mennesker og virksomheter er i høyeste grad flyttbare, og de enkelte konkurser kan derfor involvere mange land. Når dette er tilfellet, blir forholdene adskillig mer kompliserte. Hvis eksempelvis et engelsk selskap med filial i Norge går konkurs i England, hvilken stilling har da det engelske konkursboet i Norge? Hva slags regler gjelder for pant i driftstilbehør og varelager som befinner seg i Norge? Er det fortrinnsrett for skattekrav i de norske midlene? I så fall hvilke skattekrav, de norske eller de engelske? Osv.

Eksempelene viser at vi som en følge av internasjonaliseringen blir stilt overfor stadig nye utfordringer også innen konkursretten. Intensjonene med denne konferansen er ikke å skulle løse alle vanskeligheter som kan oppstå. Men håpet er at vi på denne måten kan belyse noen av de problemer man møter innenfor konkursrett på internasjonalt plan, slik at vi kan stå bedre rustet til å takle disse i praksis.

2. Presentasjon av foredragsholderne

Lord Hoffmann er høyesterettsdommer i England, og medlem av House of Lords. Han har som dommer hatt befatning med store saker innenfor internasjonal konkursrett (bl.a annet Maxwell-saken), og har også vært sentral i arbeidet med å få i stand internasjonale regler om "cross-border insolvency". Hoffmann vil presentere de aktuelle problemstillinger og arbeidet med å komme frem til internasjonale regler.

Henrik Bull er i dag stipendiat ved Universitetet i Oslo, og har tidligere deltatt i deler av forberedelsene til EUs konkurskonvensjon. Han har også vært involvert i Europarådets arbeid på dette feltet. Bull vil gi en orientering om EUs nye konvensjon.

Evan D. Flaschen jobber som advokat i firmaet Hebb & Gitlin i USA, og er der leder for konkursavdelingen. Flaschen var "examiner"[1] i Necash saken og også sentral i Maxwell saken. Han vil ta tak i flere aktuelle saker som involverer konkurser på tvers av landegrensene, for slik å vise hvordan man i praksis kan løse de problemer som gjerne oppstår i tilknytning til disse.

Michael Bogdan er professor ved Universitetet i Lund, og er innenfor nordisk rettsvitenskap en faglig autoritet på emnet internasjonal prosessuell konkursrett. Bogdan vil blant annet gjøre rede for den nordiske konkurskonvensjonen av 1933.

3. Om referatet

Foredragene refereres i den rekkefølge de ble holdt på konferansen, og vi har lagt hovedvekt på foredraget av Hoffmann.

Foredragene er ikke gjengitt ordrett, alle er forkortet. Dette har gjort det nødvendig å foreta visse omskrivninger. Eventuelle unøyaktigheter eller feil kan derfor skyldes misforståelser fra referentenes side.

Både Hoffmann og Flaschen er gjengitt på engelsk. Vi fant dette hensiktsmessig, da oversettelser nødvendigvis må bli mindre presise. Samtidig vil en rekke av de engelske og amerikanske juridiske termer mangle sine motstykker i det norske juridiske språk.

JUDICIAL COOPERATION AND ACCESS AND RECOGNITION IN CROSS-BORDER INSOLVENCY

By Lord Hoffmann, House Of Lords, UK

1. The main purpose of insolvency laws

Insolvency laws play an important part in the economic life of a community in a number of different ways. People who provide credit to a business want to know what will happen if the business fails. They want to know whether their security will be effective. They want to know whether the government or some other creditor will be given a preference which enables it to seize all remaining assets. They want to know whether they can set off[2] what they owe the debtor against what the debtor owes them and prove for the balance, or whether they will have to pay up in full and receive only a dividend for their claim. From the point of view of the lenders it does not particularly matter what the answer is. If the security is vulnerable they will charge more for their loans, if they cannot set off liabilities against each other they insist on more frequent settlements, and so on. What is important for the lenders is that, whatever the rules are, they should be certain and predictable.

Insolvency rules are also important in providing a way in which individuals can release themselves from the burden of failure and debt and make a fresh start. This aspect concerns individuals rather than companies, and the bankruptcy of an individual seldom has international implications in the way in which the insolvency of a company has. A more relevant function of the insolvency laws is therefore the realisation and equitable distribution of the debtors estate for the benefit of creditors. The first consideration for insolvency practitioners today is often to see if anything can be done to save the business as an organisational unit. The reason being that in most cases everyone stands to gain from the business being sold as a going concern; the creditors gain, because higher value is realised than if the business is broken up; employees gain because their jobs may be preserved and the community gains because a unit of profitable economic enterprise is not destroyed.

Insolvency laws can help to save viable businesses by providing an efficient and speedy procedure for holding the assets, employees and goodwill together until a buyer has been found.[3] The value of administration in facilitating the preservation of business was shown by the Barings Bank collapse in which administrators were appointed on a Sunday night and had sold the bank, lock, stock and barrel, within nine days. If the administrators did not have that degree of flexibility and discretion, it would not have been possible to preserve a business like Barings Bank, to the extent that was done.

In summary, therefore, the main purposes of insolvency laws are to provide a predictable and equitable distribution of assets in the event of a liquidation, and to facilitate the preservation of insolvent but viable businesses.

2. How can these objects be achieved when an international element is introduced in the insolvency?

The international element is potentially threatening to both the objects described above. The national law cannot require that assets outside the jurisdiction be distributed according to its own rules of priority. Nor can the national law confer upon a liquidator, receiver, administrator or trustee[4] the power to take charge of assets of a business which are situated in another country.

With the internationalisation of business, these national boundaries to insolvency law have become more and more important. Assets, especially in the form of money, can easily be moved from one country to another. Differences in substantive bankruptcy law can create unpredictability. Not all countries have a rule of set-off, which in England is regarded as elementary justice. The possibility that set- off and netting[5] may depend upon where the company has decided to bank its money, creates uncertainty and risk which has to be compensated by higher rate of interest and higher returns to the lender.

The preservation of business with assets in different countries also requires cooperation between the courts or responsible officers in those countries. A good example of what happens when such cooperation is not forthcoming was the insolvency of the English fork-lift truck manufacturer, Lancer Boss. The company had a subsidiary in Germany which traded with its parent company so that the two companies were in practice a single business. Greater value could be obtained from selling both companies together than from selling them separately. But the German liquidator acting in the interests of the German banks who were the principal local creditors, refused to cooperate in an attempt to sell the business as a whole. The amount which could be realised by selling the German company separatly was sufficient to pay off the German creditors and it was therefore sold at once to a German competitor. The English creditors were left being owed the money. Why should the German creditors wait and see if anything better would have been obtained? It would not be for their benefit but for the benefit of the creditors in England. This case illustrates the problem of securing co-operation between different jurisdictions, where creditors have different interests in how to go forward. Examples like this have suggested that the solution lay in some form of international convention by which insolvency proceedings in one country will be given recognition in another. Judges faced with cross border insolvency have often said that such a convention is the only answer to the chaos and uncertainty with which they seemed to be faced. But producing such a convention has been extremely difficult. The Europen Convention has been under consideration for about 30 years. Within the European Union the Brussels Convention[6] of 1968 deals with jurisdiction and recognition in civil and commercial matters and seems to have worked with relatively few problems. But bankruptcy was excluded from the Brussels Convention.

3. Why has it been so difficult to produce a convention for bankruptcy cases?

The first point to be made is that there is a great difference between a convention on jurisdiction and recognition of judgements in ordinary litigation on the one hand and in bankruptcy cases on the other. The Brussels Convention is concerned, first, with deciding in which court the case is to be tried, and secondly, with the enforcement of the judgement which that court has given; it is not at all concerned with the substantive law to be applied to the dispute, that is a matter for the conflicts of law rules of the country in which the case is decided. So jurisdiction should not affect the outcome of the case. If the parties have made a contract governed by English law, that law should be applied whether the case is tried in London or in Oslo. And once the issue in dispute has been decided, there are strong incentives to limit the circumstances in which it can be tried again in another jurisdiction.

Bankruptcy on the other hand is very different. First, an English court has no jurisdiction to apply any insolvency law other than its own. There is no insolvency conflicts of law rules. Jurisdiction therefore also determines the choice of law. It determines the substantive outcome of the proceedings. For example, if an English liquidator applies to set aside a payment by an insolvent company as an unfair preference, the court cannot decide that because the transaction has more substantial connection with New York than with England, it will instead apply the equivalent provisions of the US Bankruptcy Code. So recognition of an order made in another country necessarily involves acceptance of the law of that country. Secondly, administration in bankruptcy does not primarily involve deciding disputes and issues between parties. Insolvency proceedings are for the most part administrative in nature, involving the collection of assets, their disposal and the distribution of the proceeds.

In summary the difference between recognition of ordinary judgements and the recognition of insolvency proceedings is that in the former case one is concerned with the procedural competence of a foreign court, whereas in the latter one is concerned with the substantial effect of its laws. The court asked to recognise insolvency proceedings in another jurisdiction is being asked to give extra- territorial effects to the laws of that country. The question of extra-territorial effect is one which arouses strong feelings. Why should an English court which controls the debtor's English assets, sacrifice the rights of English creditors by allowing those assets to be taken by a foreign bankruptcy trustee and administered according to a foreign system of law?

A developed trading nation will favour mutual recognition of insolvency proceedings, while underdeveloped countries with limited trading abroad will have very little to gain. Even between countries where the economic interest in mutual recognition may appear to be more equally balanced, there are wide differences in what might be called the insolvency culture. For example England tend to look at the matter from the creditors point of view, while France is more debtor oriented. Somewhere between these two approaches is the United States. Co-operation between jurisdictions in bankruptcy matters is made difficult not only by differences in bankruptcy culture but also by the fact that judges are naturally cautious about recognising the effects of a foreign bankruptcy in a way which may prejudice local creditors. It is only at the level of a governmentally negotiated convention that a global view can be taken. Local judges are not in a position to take such a global, long term view. These difficulties of cooperation between judges in a particular case can be illustrated by two fairly recent cases.

4. Felixstowe Dock and Railway Co v. US Lines Inc.[7]

(hereafter referred to as the Dock-company case)

US Lines was an American shipping company which became insolvent. It owed money for dock fees to the English dock company. The shipping company had money in a bank account in England. It filed a petition for bankruptcy in New York under Chapter 11 in the US Bankruptcy Code.[8] Under US law the effect was automatically to stay[9] all proceedings against the company's assets all over the world. The old management remained in charge occupying a trust position as if they were administrators of their own company.[10] The response of the English dock company was to obtain a court order to prevent the shipping company from moving its money out of England back to the United States. The shipping company went to the English judge and asked for the order to be discharged so the money could be taken. On the grounds that as it was insolvency proceedings in New York, the English judge should cooperate with the administration of the insolvency in the US and allow the assets to be administered in accordance with US law. The English judge refused to discharge the injunction and kept the assets in England. This case has been criticised, especially in the US. The proposed scheme of reorganisation was to use the assets from England to keep the company going in the US and withdraw from the European market. This meant that the English dock company would gain nothing from the reorganisation. Therefore it was no reason for the English court to give US law (the automatic stay) extra-territorial effect.

5. Maxwell Communications Corporation (MCC) bankruptcy

(hereafter referred to as the Maxwell-case)

MCC was a British company and most of its creditors were British banks. But most of its assets were in the United States in the form of subsidiary publishing companies. The company petitioned for an administration order in England, but since the banks' nominee was appointed administrator, the company management were not satisfied and went to New York to petition under Chapter 11. The New York judge appointed an examiner[11] to advice her on how to run the Chapter 11 proceedings. The administrators, who were used to simply take charge of everything, had been advised that an attempt to terminate the Chapter 11 proceedings in New York would delay matters without necessarily being succesful. Therefore they had to deal with the examiner in order to get anything done. The New York judge had encouraged the negotiation between the examiner and the English administrators. Therefore the examiner and the administrators negotiated an agreement, which laid down general lines of demarcation for running the proceedings on both sides of the Atlantic with a view to avoiding delay and duplication of effort. This agreement was accepted by the two judges, and they called it a protocol. Since the interests of the creditors were best served by the protocol, this was hardly surprising. It involved no conflict between the creditors and any principles of internationalism.

6. Judicial cooperation

The question of whether one can have judicial co-operation of the kind one had in the Maxwell-case depends upon the extent to which the legal system is willing to entrust discretion to the judge or insolvency practitioners who has been appointed to try to rescue or liquidate the company. The English tradition is to give the receiver or the administrator an almost complete discretion. On the other hand, many systems are much more rigid: the bankruptcy must proceed in accordance with the provisions of the code and there is no room for pragmatic solutions like the one in the Maxwell-case.

7. The first draft of an European Convention

This was produced in 1980 and was a disastrous failure. It was a very ambitious scheme, which provided that the country in which the debtor's "centre of adminstration" was situated should have exclusive jurisdiction to declare the debtor bankrupt. One bankruptcy throughout the EU. The liquidator or trustee appointed by the court in that State would be entitled to administer all the assets throughout the EU and all creditors would have to prove their claims in a single bankruptcy which would for the most part be regulated by the law of that State. This meant that if a French company with a factory in England became bankrupt, the bankruptcy would be in France, the French liquidator would be entitled to the assets and the English creditors would have to prove themselves in France. This proved completely unacceptable to most of the Member States. They were quite unwilling to allow assets of a bankrupt individual or corporation to be adminstered according to the law of some other country when there were domestic creditors, particularly when there were creditors such as the government, which under domestic law would have preferential claims. Therefore the new convention is a much more modest affair.[12]

What this experience shows is the obstinately national character of bankruptcy proceedings, and it is difficult to see how to eliminate this. Bankruptcy laws are, like competiton laws, partly designed to protect national economic interests, but in cross-border cases these laws cannot be effective unless they are given some extra-territorial effect. These two features of having the protection of national interests and the need for extra-territoritality, represent a recipe for international conflict.

What then is the answer? It is necessary to make a clear distinction between the power to deal with the assets and undertaking of a business and the rights and priorities of creditors in respect of proceeds of that business. In the early stages of an insolvency, what matters is preserving the value of the assets without regard to which creditors who may eventually receive the benefit of the proceeds of those assets. If the business can be saved and the assets preserved by swift action, that must be to the advantage of everyone. There will be time later to sort out the national priorities in the proceeds. So, for example, in the case of an English company with a subsidiary in Germany carrying on as wholly integrated part of the business, what should matter is to decide at once how to best realise the business as a whole. The distribution in accordance with their respective domestic systems can be decided later. But the distinction between realisation and distribution is in practice not so clear cut. The attitude of the German banks in Lancer Boss was that it might well be advantageous to creditors as a whole to wait and see whether a buyer would be found for the group as whole. On the other hand, why should they risk waiting at all? They would be fully covered by selling the German business at once. It therefore seems unlikely that we are going to achieve any general rule whereby one person will be able to take charge of a business operating in several countries even for the purposes of rescue or realisation.

8. The UNCITRAL initiative[13]

How can one provide a framework which will enable such a negotiated rescue or realisation to take place? It requires an international agreement by which each system of domestic law will contain two basic features. First that it will recognise the locus standi of a foreign insolvency practitioner to apply to its courts in connection with the assets of a business in which, by virtue of his appointment under foreign law, he has an interest. (Under section 304 of the US Bankruptcy Code such a locus standi is recognised). Secondly, that the courts should have power, at the request of the foreign representative, to grant temporary stay of proceedings against the assets in question, so as to give the opportunity for the negotiation of arrangements for dealing with them. In essence, it is these basic features which are contained in the UNCITRAL initiative.

UNCITRAL put together a working group on cross border insolvency in 1992. The instruments they have drafted will either be published as a model law or it may take the form of a convention. The drafting process has still a long way to go.

It deals with cases in which insolvency proceedings have been commenced in a foreign state. Foreign proceedings are defined in paragraph 65 of the draft: "Foreign proceedings means a collective judicial or administrative proceedings pursuant to a law relating to insolvency in a foreign State in which proceeding the assets and affairs of the debtor are subject to control or supervision by a foreign court or other competent authority, for the purpose of reorganization or liquidation."[14]

The really difficult point is to decide what orders can be made in aid of foreign proceedings. Should they include recovering property? Allowing the foreign representative to take assets away with him?

The basic minimum, without which the whole proposal would be worthless, is that the foreign representative should be entitled to a temporary stay upon any process of execution against the asset of the debtor. The draft proposes that the application by the representative to the court should give rise to an interlocutory stay until his application has been heard. This provision to prevent the estate from being torn to pieces by the local creditors while a decision is made, is the essential feature of the working group's draft.

Chapter III of the draft lays down a general requirement of co- operation between courts, which may include the appointment by the court of a local representative, such as the Examiner appointed by the US court in the Maxwell-case, to represent the interest of the local creditors.

If there is going to be any cooperation in cross border insolvency cases there has to be appointed a local representative, to represent the interest of the local creditors. The English experience in the Dock-company case and in the Maxwell-case makes this point very well. In the Dock-company case no insolvency-case had been started in England. There were no one to protect the interest of the English creditors or to negotiate with the Americans. The judge was simply being asked to hand over the money to the US management and let the English creditors get what they could in the US bankruptcy proceedings. While in the Maxwell-case local representatives had been appointed on both sides, so that co-operation was possible, and an agreement was made.

What this seems to show is that in a cross-border case of any complexity, all that one could hope to achieve is to have rules which temporarliy preserve the business, to give an opportunity for co- operative effort. The rules can open the door to the foreign representative, to give him the right to be heard and to negotiate with a representative for the local creditors. All that one can expect under the working group's proposal is that member states will be induced to allow sufficient flexibility in their dealings with these matters, so that their laws will not obstruct a sensible commercial agreement. A sensible commercial agreement means a compromise which reflect the interest of creditors in one country and the creditors in another. There is no universal legal formula on what would constitute such a compromise. It has to be done on an ad hoc case by case basis. The law can only provide a framework within which this can happen. This may seem a messy solution, but the problem is inherently a messy one. This means that international conventions cannot be expected to yield more than only fairly modest results.

ORIENTERING OM EU'S NYE KONKURSKONVENSJON

Ved stipendiat Henrik Bull, Universitetet i Oslo

1. Bakgrunn

EU begynte allerede i 1963 å arbeide med en omfangsrik konkurskonvensjon. Utkastet til denne ble presentert i 1980. Men prosjektet skulle bli vanskelig å sluttføre, og man ga det opp i 1985. Europarådet arbeidet videre med oppgaven, og i 1990 hadde man utarbeidet den såkalte Istanbul-konvensjonen. Denne har imidlertid ikke blitt noen stor suksess. Konvensjonen er ikke undertegnet av mange stater, og har ennå ikke trådt i kraft. Men på grunnlag av Istanbul-konvensjonen tok EU opp igjen arbeidet i 1989, og den foreliggende EU-konvensjonen basererer seg i stor grad på Europarådets arbeid.

Konvensjonen skulle ha vært undertegnet i disse dager, men den britiske regjerings boikottlinje overfor EU (som følge av stridighetene i forbindelse med "kugalskapen") har ført til at britene nektet å undertegne på det siste justisministermøtet.

2. Prinsippet om konkursens universalitet

Gunnleggende i den nye EU-konvensjonen er fortsatt prinsippet om konkursens universalitet. Det skal være è hovedkonkurs, og denne kan kun åpnes i det land hvor skyldneren har sitt hovedforretningssted. Konkursåpning på hovedforretningsstedet er en regel som vi også har i den norske konkursloven.[15]

Men i den nye konvensjonen er ikke universalitetsprinsippet like absolutt som i det forrige EU-prosjektet. Dette kommer til uttrykk gjennom omfattende lovvalgsregler, samt muligheten til å åpne sekundære konkurser i de land hvor debitor har et forretningssted eller en filial.

3. Hvilke insolvensprosedyrer?

Et sentralt spørsmål er hvilke insolvensprosedyrer som er omfattet av den nye EU-konvensjonen. Art. 1 angir at det dreier seg om kollektive insolvensprosedyrer som innebærer helt eller delvis rådighetstap for debitor, og oppnevning av en bobestyrer.

Som Hoffmann tidligere har vært inne på, har konkursinstituttet tradisjonelt hatt forskjellige siktemål i forskjellige land. Et viktig spørsmål under konvensjonsforhandlingene var derfor om også prosedyrer som har som hovedformål å videreføre eller reorganisere virksomheten, skulle omfattes av konvensjonen. Resultatet ble at også slike prosedyrer er omfattet. Imidlertid kan en sekundærkonkurs som iverksettes etter at det allerede er åpnet en hovedkonkurs et annet sted, kun gå ut på avvikling. Det ville blitt for komplisert å forsøke å reorganisere samme virksomhet på forskjellig måte og på forskjellige steder.

Det er ikke foretatt noen harmonisering når det gjelder selve insolvensbegrepet. Når en bedrift anses for å være insolvent, vil derfor følge av det enkelte lands rett. Norge later til å være ganske enestående når det gjelder å kreve både illikviditet og insuffisiens for at debitor skal være insolvent.[16] I de fleste andre land synes det å være tilstrekkelig å påvise illikviditet.

4. Hoved- og sekundærkonkurs

Konvensjonens Art. 3 gir nærmere regler om konkursåpningen. Det følger av 1. ledd at konkursen som tidligere nevnt skal åpnes på hovedforretningsstedet, og dette blir i så fall en hovedkonkurs som omfatter debitors samtlige aktiva i alle EU-land. Men 2. ledd tillater også såkalt sekundærkonkurs. Dette innebærer at det åpnes konkurs i en av debitors "filialer", og slik konkurs omfatter kun de aktiva som befinner seg i det land hvor filialen hører hjemme. Art. 2 bokstav g regulerer til en viss grad i hvilke land aktiva skal regnes for å være.

Konkurs på filialstedet kan åpnes både før og etter åpning av en eventuell hovedkonkurs på hovedforretningsstedet. Åpnes først filialkonkurs og deretter hovedkonkurs, får filialkonkursen fra og med hovedkonkursåpning karakter av sekundærkonkurs underordnet hovedkonkursen. Det kan være verdt å merke seg at når sekundærkonkurs åpnes etter at det er åpnet hovedkonkurs, så skjer dette uten en nærmere insolvensprøving, jfr. Art. 27.

Det følger av Art. 16 at både hoved- og sekundærkonkursen skal anerkjennes i alle øvrige medlemsland.

Det er flere grunner til at man skulle ønske å åpne en sekundærkonkurs i en allerede etablert hovedkonkurs. Sentralt her vil være ønsket om å unngå konkursreglene på hovedforretningsstedet, da det i sekundærkonkursen vil være konkursloven på filialstedet som skal gjelde. Eksempelvis vil kreditorer slik kunne bli beskyttet av prioritetsregler som de ikke vil nyte godt av ved kun å melde sine krav i hovedkonkursen. I denne sammenheng er det viktig å merke seg at Art. 32 åpner for at alle kreditorer kan melde sine krav overalt, såvel i hovedkonkursen som i sekundærkonkursen. Til gjengjeld følger det av Art. 20 at man selvfølgelig ikke skal få full uttelling alle steder. Har man først fått dividende i et bo, må man vente med å få dividende i andre bo til kreditorer av samme klasse der har fått det tilsvarende. Dividendeberegningen i slike suksessive konkurser er imidlertid meget komplisert, og Art. 20 tar nok ikke høyde for alle de problemer som vil melde seg.

Når det gjelder selve boadministrasjonen er det klart at bobestyrerne i hoved- og sekundærkonkursen plikter å ha et nært samarbeid. Etter Art. 33 kan bobestyrer i hovedkonkursen kreve stans i realiseringen av aktiva i sekundærkonkursen, typisk når det forberedes et salg av hele foretaket som et "going concern".

5. Lovvalgsspørsmål

Etter hvilke regler skal så selve konkursbehandlingen skje? Den klare hovedregel er her at det er de konkursrettslige regler i det land hvor konkursen åpnes, som skal legges til grunn. Eksempelvis er det konkurslandets lov som regulerer omfanget av boets beslagsrett.

Men som også Hoffmann har vært inne på, har statene tidligere vært meget skeptiske til uten videre å akseptere virkningene av utenlandske konkursregler. Det finnes derfor en rekke unntak fra dette hovedprinsippet. Blant annet følger det av Art. 5 at konkursen ikke skal ha innvirkning på sikkerhetsretter i form av panterettigheter og andre tinglige rettigheter. Det sies imidlertid intet om hvilket lands regler som skal gjelde for slike retter. Det er forutsatt at dette må avgjøres på bakgrunn av vanlig interlegal rett, og det vil vel for panteretter o.l. som regel si loven i det land hvor gjenstandene befinner seg eller rettigheten er registrert i et offentlig register. Men det er viktig å merke seg at gjenstander som det finnes slike tinglige rettigheter i, fortsatt er omfattet av konkursbeslaget. Tilsvarende følger det av Art. 6 at selv om reglene i det land hvor konkursen er åpnet skulle være til hinder for å motregne, kan man fortsatt påberope seg en videre adgang til å motregne i konkurs når dette følger av konkursreglene i det land hvis lov gjelder for avtaleforholdet etter de ordinære lovvalgsregler.

Det kan innvendes at det etterhvert blir komplisert slik å skulle balansere det ene systemets regler med et annets, men dette er vel prisen man må betale for å unngå å falle i den fellen man gjorde sist, nemlig å lage en meget stor og ambisiøs konvensjon, som til sist ingen ville ha. Problemene bør derfor heller løses i praksis etter hvert som de melder seg.

6. Konvensjonens betydning for Norge

I utgangspunktet er konvensjonen kun åpen for medlemslandene i EU, og en konvensjon av denne karakter er ikke noe som automatisk faller inn under EØS-avtalen.

Men det er åpenbart en nær sammenheng mellom en slik konvensjon og det å være medlem av EUs indre marked, slik vi er gjennom EØS- avtalen. Mye taler derfor for at vi på en eller annen måte blir knyttet til konvensjonen. Men dette kan bli problematisk særlig i to henseende. For det første er ikke Norge tilsluttet EUs konvensjon om lovvalg på kontraktsrettens område, den såkalte Roma-konvensjonen, og konkurskonvensjonen forutsetter som nevnt nettopp at man på en rekke områder skal velge lov. Det kan da kanskje bli ansett å være problematisk at våre lovvalgsregler kan avvike fra EU-landenes. Dette kan løses ved å lage en lovvalgslov hvor vi tilpasser oss Roma- konvensjonen. Videre er det problematisk når konkurskonvensjonen bestemmer at de enkelte lands høyesterett skal kunne stille prejudisielle spørsmål til EF-domstolen om tolkningen av denne. Dette vil kunne tenkes å reise konstitusjonelle problemer for Norge, særlig i forhold til Grunnloven 93.

Det er foreløpig vanskelig å si noe sikkert om hva konvensjonen vil bety for Norges vedkommende, og dette vil vel heller ikke avklares på ennå noen år. Konvensjonen er ikke undertegnet av alle EU-land, og før EU har sluttført dette internt, vil EU-landene neppe oppta forhandlinger med utenforstående land.

MULTINATIONAL INSOLVENCIES: PRACTICAL JUDICIAL SOLUTIONS

By Attorney at law, Evan D. Flaschen, Hebb and Gitlin, Hartford , Connecticut, USA.

If it makes sense for the business, the creditors and the shareholders and as long as it does not make true violence to the law, it should be the job for lawyers, accountants and judges to say yes to sensible agreements in cross-border cases. If there is a will there is a way, such as shown in the Maxwell- case.

1. The Maxwell-case

Maxwell was an English company but it was the centre of an international business empire of about 400 companies. Maxwell filed a Chapter 11 petiton in US on december 16 (1991). On december 17 the directors of Maxwell commenced administration proceedings in England. On december 20 administrators were appointed. This created a serious conflict since English law required that the administrators should be in charge of the company, if one on the other hand followed US law the old management should be in charge. And because the administrators according to English law should take control of the company, the directors of Maxwell asked the US judge for help. Therefore an examiner[17] was appointed by the US judge on december 20. The examiner was, however, not asked to examine but to sort out the cross-border insolvency case.

The directors, administrators and creditors all had conflicting interests, but they had one common interest and that was to preserve the value of the company. The examiner was able to get the US judge and the English judge to cooperate. Since the examiner and the administrators focused on the common interest instead of focusing on the conflicting interest, an agreement was made (a protocol). The protocol was approved by both judges. This was the first time such an agreement had been made between two judges from different jurisdictions. The result was that the company was kept as a going concern. If the administrators had followed normal English procedure the company would have been sold within a month, and less value would have been achieved for the company. Instead the companies were sold after 1 1/2 years as going concerns, and the unsecured creditors ended up getting 40-50% dividend, which is a very good result in a case like this.[18]

2. The Necash-case

Joe Necash is a US citizen who owns and controls three separate business enterprises throughout the world, one in shipping, one in real-estate development and one in clothing (Jordash-jeans). Joe Necash had a lot of business interest in Israel and he had the misfortune of being on the board of directors in an Israely bank, called ANB. The bank went into liquidation in Israel. The official receiver[19] of the State of Israel sued all the directors. Each of the directors were liabel for the whole amount of the judgement, which amounted to 160 million dollars. When the official receiver started to collect money on basis of the judgement, Joe Necash filed a Chapter 11 bankruptcy proceeding in the US. Chapter 11 has the automatic stay which means that no creditor anywhere in the world can take action before they ask the US judge for permission. The offical receiver in Israel ignored the automatic stay and went after Joe Necash's assets in Israel. The US judge appointed two examiners to make a recommendation as to what should be done. The examiners went to Israel and had a meeting with the Israely judge, where they explained that the official receiver was violating the automatic stay under US law. The Israely receiver did not understand why he had to go to an US judge to ask permission to collect assets in Israel. The receiver had also filed a claim for 160 million dollars against the Chapter 11 proceedings in the US. After having been made aware of the stay the receiver started collection actions outside of Israel, that meant violating the stay not only in Israel, but also in several European countries. The US judge found this very rude.

Finally the official receiver in Israel and the examiners from US started discussions and found that they had a common interest, namely preserving the value of the businesses and to investigate Joe Necash.[20] A proposal therefore was made between the examiners and the official receiver to cooperate and make an investigation. The official receiver was willing to agree that he violated the automatic stay when collecting assets in Israel; in exchange the examiners agreed that the damages would be 10 dollars. For the violation of the stay outside Israel it was harder to find a compromise since the official receiver at that time was aware of the stay and the violation had caused a lot of harm, so in the eyes of the US judge the violation was much more serious. The US judge could not ignore the violation and the receiver could not simply admit guilt in this case as well. The result was a proposal where the receiver was granted relief from the stay retroactively, it meant that the receiver got permission to collect the assets from the day before he started. The US judge accepted the proposal. The Israel judge had a problem with the whole proposal. Since Israel is basicly a civil law[21] country the judge said that "this has never been done before and I do not know if I can agree to this proposal". A judge in a civil law country does not have nearly as much discretion as a judge in a common law country. But in spite of these legal obstacles the judge from Israel accepted the proposal and an agreement was made. Also here the agreement was called a protocol. The US judge was right to say that the receiver violated the automatic stay, but the Israely judge would not enforce that in Israel against the receiver. The protocol therefore was a perfect solution to that legal problem. Joe Necash has now appealed the decision from the US judge to a higher court.

What the UNCITRAL initiative is doing is to help the courts to co- operate. It is most helpful for the countries which have difficulties under their legal systems to cooperate.

3. The Tippuk-case

Tippuk is an international trucking concern (also known as Central Transport.) It is one of the three largest trucking companies in the world. They had 700 million dollars in debt in the US, and 500 million dollars of debt elsewhere in the world. According to both US law and English law this would mean liquidation of the company. All the parties stated that there had to be a better way to preserve value than just to liquidate it. A difficult issue in this case is that the debt in the US is public debt,[22] meaning that a lot of people held the debt with very specific legal rights. It is harder to make an agreement when there is a public debt since there is so many creditors and they are spread out. It is easier with large private creditors like banks. In the US, what has been developed out of a public debt is a prepackaged bankruptcy. This is a tool to save businesses with public debt. The equivalent does not exist in England. In spite of that, a prepackaged case was developed in England. Because the businessmen want to preserve the value, the lawyers are trying to come to a solution. The Tippuk-case is still an on- going case, so no solution has been reached yet.

4. Summary

The Maxwell case was the first protocol, the Necash-case was the first protocol with a civil law country, the Tippuk-case is the first cross-border prepack. In the future not every case will be the first, then one can start to cite precedents, and solutions will be reached quicker.

NÄR BLIR DEN INTERNATIONELLA INSOLVENSRÄTTEN SOLVENT?

Ved professor Michael Bogdan, Universitetet i Lund, Sverige

1. Historiske linjer

Internasjonale insolvensprolemer er intet nytt. Allerede i år 1302 har vi et dokumentert tilfelle av dette. Bank Amanati, som hadde hovedsete ikke langt fra Firenze, gikk konkurs dette år. Banken drev en internasjonal virksomhet, og hadde derfor også kreditorer fra mange land. Det ble behov for en enhetlig likvidasjon av foretaket, på tvers av de enkelte lands ulike konkursregler. Paven, som selv var fordringshaver i banken, grep inn for å sikre dette. Han forbød de landflyktede eierne i banken å forføye over bankens aktiva, og beordret bankens debitorer å innbetale det de skyldte til den katolske kirken i Roma, for at midlene derfra skulle fordeles forholdsmessig til bankens kreditorer.

På mange måter var utsiktene til et ordnet oppgjør bedre den gang enn i dag. Da hadde man en overstatlig instans, den katolske kirken, med maktmidler som kunne gjennomdrive et internasjonalt konkursoppgjør. En slik overstatlig instans har vi ikke i dag, og dette avstedkommer den internasjonale konkursrettens uløselige dilemma: Hvordan kan man forene på den ene side de enkelte lands territorialt begrensete beføyelser, med på den andre side behovet for en enhetlig og samlet realisering av konkursforetakets aktiva?

På mange måter er det absurd at man i et Europa med et felles marked, med fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital, ennå ikke har en overordnet felles lovgivning på konkursrettens område.

2. De motstridende prinsipper

Bakgrunnen for at internasjonal konkursrett hittil har vært en sørgelig affære, er at det hittil i stor grad har vært en kamp om prinsipper. Man har vært lite flinke til å finne praktiske løsninger. På den ene side har man sterkt forfektet territorialprinsippet, og motsatt står universalitetsprinsippet. Det må sies at det er få land som rendyrker et av disse ytterpunkt. Normalt er det tale om ulike kombinasjoner.

Territorialprinsippet innebærer at man skal foreta separate konkursoppgjør i de enkelte land, og konkursen vil således kun omfatte aktiva i dette landet. Dette er problematisk ved at man slik får en rekke parallelle konkursoppgjør, noe som i seg selv er kostbart. Samtidig vanskeliggjør dette muligheten til å selge konkursforetaket som et "going concern", for på den måten å oppnå høyest pris. Videre vil slike separate oppgjør gjøre det lettere for skyldneren å unndra eiendeler fra kreditorene, ved ganske enkelt å føre disse ut av landet i forkant av konkursåpningen.

Universalitetsprinsippet impliserer at man avholder è samlet konkurs, som omfatter konkursskyldners aktiva i hele verden. Heller ikke dette er i sin absolutte form uten betenkeligheter. For det første vil dette innebære at kreditorer fra hele verden vil måtte melde sine krav i konkurslandet. Dette forutsetter at disse er kjent med at det er åpnet konkurs, og det er lett å se at utenlandske kreditorer her vil få problemer med å være oppdatert. Videre er det en kjensgjerning at flere land diskriminerer utenlandske kreditorer. Dette er heldigvis lite utbredt i Europa, men eksempelvis i en del latin-amerikanske land har man oppgjørsregler som i liten grad ivaretar interessene til kreditorer fra utlandet. Offentligrettslige krav innebærer også problemer i denne sammenheng. I de fleste europeiske land er det kun unntaksvis man inndriver fremmedes staters skattekrav, disse er med andre ord ikke eksigible på den internasjonale arena. Dermed vil man ved å overlate eiendeler til det fremmede konkurslandet, nettopp miste muligheten til å inndrive slike krav. Et annet aspekt ved dette er at man ved slik overlevering også risikerer at disse verdiene forsvinner i konkurslandets skattekasse, for i mange land (deriblant Norge) er jo offentligrettslige krav fortrinnsberettigede.[23]

Som vist kan man derfor ikke velge mellom ett av disse prinsipper. Begge er uanvendelige i sin uinnskrenkete form, og diskusjonene om hvilket av disse som skulle gjelde har derfor vært mer til skade enn til gagn. Oppgaven blir derfor å finne frem til praktiske løsninger som kombinerer og ivaretar hensyn både fra territorial- og universalitetsprinsippet.

3. Den nordiske konkurskonvensjon av 1933

Det finnes ingen publiserte avgjørelser hvor denne konvensjonen har vært anvendt. Dette skyldes imidlertid ikke at konvensjonen er uten betydning, men snarere at den fungerer etter sin hensikt. Konvensjonen er smidig og god, og løser således tvistene før de når til domstolene. Men man må være oppmerksom på at den nordiske konkurskonvensjonen representerer en løsning som ikke nødvendigvis er anvendbar for den øvrige verden. Den forutsetter klare lojalitetsbånd, samt en språklig og geografisk nærhet. Ikke minst forutsetter den også en stor grad av likhet mellom rettssystemene.

Når EUs nye konkurskonvensjon trer i kraft, mister den nordiske mye av sin betydning, for da vil jo EU-konvensjonen regulere forholdet mellom de nordiske land som er medlem av EU. Men den vil fortsette å gjelde for de øvrige nordiske relasjoner, som f.eks. mellom Norge og Danmark.

Den nordiske konvensjonen er meget kort. Den inneholder kun 17 artikler. Dette skyldes både den ovenfornevnte nordiske "ensartethet", man behøver dermed ikke en rekke unntaksbestemmelser, og den regulerer ikke jurisdiksjonsspørsmål.

I likhet med den kommende EU-konvensjonen innebærer ikke den nordiske konvensjonen en harmonisering av den materielle konkursretten. Til tross for store likheter, finnes det en rekke forskjeller mellom de nordiske land, og disse vedvarer. Lovvalgsspørsmål blir derfor sentrale, og konvensjonen sier sammenfatningsvis at slike materielle konkursrettslige spørsmål skal avgjøres i henhold til konkurslandets lov.

Hvor finner man løsninger på de spørsmål som ikke reguleres av konvensjonen? Som flere av de forrige talere har vært inne på må man her innta en pragmatisk holdning. Poenget må være å komme til konkrete praktiske løsninger, og ikke bli bundet av regler som ikke tar høyde for den internasjonale dimensjon. De nordiske domstoler har faktisk ganske frie hender, da store deler av den internasjonale privatretten er ukodifisert. Domstolene er derfor vant med å løse problemer gjennom prejudikatfastsettelse, og man kan spørre seg om hvorfor man tradisjonelt har vært mindre villige til dette når det dreier seg om konkurs. Norge har imidlertid tidligere vist en slik pragmatisk vilje, da særlig på attenhundretallet gjennom de domstolsskapte reglene om såkalt "hjelpekonkurs"[24]. Men mye kan tyde på at man innen domstolene i dag er mindre villige til slik å treffe rettsskapende avgjørelser.

NORSKE ERFARINGER, FORBEREDTE INNLEGG OG OPPSUMMERING

1. Innlegg

Ved advokat Marius Gisvold, Wikborg, Rein & Co

Gisvold redegjorde for sine erfaringer i forbindelse med reorganiseringen av Norsk Data.

Norsk Data innledet gjeldsforhandlinger for omtrent to år siden, og dette resulterte i en gjeldsordning med 25% dividende til kreditorene. Det meste av selskapets gjeld var tysk lånekapital (et konvertibelt lån registrert på børsen i Frankfurt), og de tyske kreditorene var misfornøyde med den gjeldsordning man hadde kommet frem til. De hevdet blant annet at bankene som overtok selskapet hadde blitt favorisert i forhold til de øvrige kreditorene, og gikk til sak ved norske domstoler, for å oppheve gjeldsordningen. De tapte imidlertid i alle instanser. De gikk deretter til sak i Tyskland. Man hevdet at den norske gjeldsordningen ikke kunne være gyldig for de tyske interessentene, og fikk medhold i dette i første instans. Dommen ble anket, og ankedomstolen kom til at den norske gjeldsordningen måtte aksepteres også av de tyske kreditorene. Det interessante er her hva den tyske domstol la vekt på i denne siste avgjørelsen, for det finnes som kjent ingen konvensjon mellom Norge og Tyskland på dette området.

I dommen starter man med å konstatere at lånet var underlagt tysk jurisdiksjon (det var registrert på børsen i Frankfurt), og jurisdiksjonsklausulene i låneavtalen endret ikke på dette. Deretter påpekes det at norske gjeldsforhandlinger i seg selv ikke kunne forandre på dette utgangspunkt. Spørsmålet ble derfor om man i Norge kunne beslutte en dividende på 25%, med virkning også for de tyske kreditorer. Eller med andre ord om man skulle legge vekt på territorial- eller universalitetsprinsippet.

Dommen henviser så til en avgjørelse i tysk høyesterett fra 1985, hvor man nettopp la stor vekt på universalitetsprinsippet. Imidlertid var det i den saken tale om konkurs, og dommen kunne derfor ikke anvendes direkte på et tilfelle med gjeldsordning. Men man fant det nødvendig å operere med enhetlige prosedyrer av praktiske årsaker, og la derfor til grunn at universalitetsprinsippet også måtte gjelde i et tilfelle med gjeldsordning. Den avtalte gjeldsordning måtte imidlertid oppfylle fem minstekrav. For det første måtte grunnlaget for den norske gjeldsordning samsvare med de tyske prinsipper på dette området, slik at kreditorene ble behandlet på noenlunde samme måte. For det andre måtte gjeldsordningen være i samsvar med prinsippet om lex fori. For det tredje måtte gjeldsordningen være i tråd med norsk internasjonal privatrett. For det fjerde måtte de norske prosedyrer, like godt som de tyske, ivareta kreditorenes interesser og behov for informasjon. Og for det femte måtte ikke gjeldsordningen være i strid med de alminnelige oppfatninger og holdninger på området.

Den tyske domstol fant at disse minstekrav var oppfylt, og aksepterte derfor den norske gjeldsordningen. Dette er meget gledelig, for hvis dommen opprettholdes i tysk høyesterett, kan den danne presedens for fremtidige gjeldsoppgjør på tvers av landegrensene.

2. Innlegg

Ved statsaut. revisor Jan Egil Haga, Price Waterhouse as

Problemstillingen selskap kontra filial er delvis berørt i EUs nye konvensjon,[25] og i tiden som kommer vil vi se en klart økende bruk av slike filialer. Det er flere årsaker til dette.

Ved bruk av utenlandske filialer unngår man delvis de eventuelle egenkapitalrestriksjoner i de enkelte hjemland. Man må riktignok forholde seg til en del skatteregler, men står vesentlig friere for øvrig når det gjelder å overføre midler mellom land, knyttet opp til de investeringsbehov man til enhver tid har i de ulike land.

Det jobbes også mye med det man gjerne kaller "shared services" innen de internasjonale selskapene. Man forsøker slik i stor grad å unngå å operere med full administrasjon og oppbygging i det enkelte land, og i stedet etablere mer regionale strukturer.

Vi ser også en økende grad av "cross-border cash management", hvor hensikten er å fungere likvidmessig som ett selskap, uavhengig av juridiske enheter.

Når det gjelder virkninger av økt bruk av filialer, så kan dette knyttes opp til utkastet til ny norsk regnskapslov, som f.eks. sier at filialer ikke behøver å avlegge særskilte årsoppgjør. Dermed vil vanlige kreditorer kunne risikere å kun ha tilgang på regnskaper på internasjonalt konsernivå.

Videre vil filialvirksomheten gi anledning til mer eller mindre fri flyt av kapital over landegrensene. Flere banker har allerede meget sofistikerte konsernkontoordninger i Norge, og når vi får dette også på tvers av landegrensene vil bildet kompliseres ytterligere.

Filialbruken vil også gjøre det vanskeligere å oppfylle likestillingsprinsippet som ligger til grunn for de norske konkursbestemmelser. Dette fordi de utenlandske kreditorer lettere vil få direkte dekningsmuligheter i de eiendeler som befinner seg i utlandet.

3. Innlegg

Ved advokat Kristian Roll, Roll, Komnæs & Wesenberg

På bakgrunn av Rolls erfaringer med Reksten-saken, som vel må karateriseres som unik i norsk sammenheng, søkte Roll å belyse mange av de praktiske problemer som melder seg når en norsk bobestyrer skal opptre i utlandet.

Hovedinnsatsen i Reksten-saken var å fremsskaffe bevis for at det eksisterte midler i utlandet, for så å få disse hjemført. Rekstenformuen i utlandet var bygget opp som en pyramide, med noe som lignet en stiftelse på toppen. Stiftelsen var registrert i Liechtenstein, og denne satt med eierrettighetene til en rekke av de selskaper som lå nedover i pyramiden. Selskapene var registrert i en rekke land, både i Europa og USA. Målsettingen var derfor i første omgang å få herredømme over stiftelsen, for på denne måten å få kontrollen over de underliggende aktiva. Det viste seg imidlertid å være nærmest umulig å få hull på en slik stiftelse registrert i Liechtenstein. Samtidig var det knapt med tid, for å unngå at midler ble flyttet og selskaper avviklet. Strategien ble derfor i stedet å rette de primære aksjonene mot de underliggende aktiva, og i denne forbindelse kartlegge pengestrømmer, registreringer av selskaper og de involverte personer. Dette nødvendiggjorde aksjoner og søksmål i en rekke land.

Et praktisk viktig råd i denne sammenheng er at når en norsk bobestyrer skal til utlandet må han være skikkelig legitimert. Det er ikke tilstrekkelig å komme med en kopi av konkurskunngjøringen fra den lokale skifteretten, men det må utferdiges et sertifikat som både bekrefter konkursen og spesifiserer bobestyrers rettigheter og plikter etter norsk rett. Mange av de vanskeligheter som norske bobestyrere ofte møter i utlandet, kan normalt unngås ved å ha en slik skikkelig legitimasjon fra norsk skifterett.

I tilknytning til ethvert rettergangsskritt i utlandet i anledning å skaffe bevis og å registrere aktiva, bør man gå inn for å få såkalte frysnings- eller beslagskjennelser. Dette gjelder ikke bare i forhold til de aktiva man er i stand til å sannsynliggjøre, men også av dokumenter og bevis som relaterer seg til debitor i en eller annen forbindelse. Hvis man overfor de utenlanske domstoler viser til de forpliktelser og rettigheter man har som bobestyrer, vil man som regel få slike kjennelser, og særlig hvis også rettsbrudd eller kreditorsvik kan sannsynliggjøres.

Selv om konkursoppgjør som involverer mange land kan by på store vanskeligheter, er det med andre ord en utstrakt vilje i utenlandske domstoler til å komme med assistanse og til å finne akseptable løsninger. Dette gjelder særlig når det er tale om konkurser hvor det kan sannsynliggjøres at det har vært ulovligheter inne i bildet.

4. Oppsummering

Ved høyesterettsdommer Trond Dolva

Konkurser involverer i seg selv komplekse rettslige spørsmål, og når man skal søke å utforme en internasjonal konkursrett må dette bli en vanskelig materie. Dette kan illustreres med en av de nyere høyesterettsavgjørelser på området[26].

Det er oppløftende å se at man innen EU har lært av de tidligere fiaskoer, og nå har utformet en enklere og mer praktisk anlagt konvensjon. Denne er mer på linje med den nordiske konkurskonvensjon av 1933, som har fungert meget godt. Et sentralt siktemål må nettopp være at konvensjonen er anvendbar i det praktiske liv, og således gir et grunnlag for å løse saker uten å måtte gå veien om domstolene.

Kkl. 161 gir myndighetene hjemmel til å inngå avtaler om konkurs og lignende insolvensbegreper. Kkl. 161, 2.ledd gir hjemmel til å avvike konkursloven slik at man kan komme fram til avtaler som er nødvendige.

Som flere av de tidligere foredragsholdere har vært inne på, må man søke å finne frem til rettslige løsninger som er praktiske i det konkrete tilfelle. Dette er etter mitt skjønn en god grunnholdning, men det er likevel en kjensgjerning at vår juridiske rolle innebærer at man normalt ikke står så fritt.

Professor Bogdan minnet om de norske avgjørelsene om å lage hjelpekonkurs i Norge[27], noe som Høyesterett gjorde uten å ha uttrykkelige lovregler, men ingen har i moderne tid gått den veien.

for Konkursrådet

Kjell Sagen Berg, Frode Lillebakken

 

---

 

Fotnoter

 

Sist oppdatert 23. feb 1998