Konkursboets ansvar for erstatning etter forurensningsloven
Herunder bortfall av ansvar ved abandonering og overføring til panthaver
Av Stud. jur Camilla Wasserfall
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING
1.1 Avgrensning
1.2 Rettskildebildet/metode
1.3 Videre fremstilling
2 KONKURSBOETS OPPGAVER HERUNDER GRUNNLEGGENDE PRINSIPPER OM KONKURSBESLAG
2.1 Innledning
2.2 Konkurs
2.3 Konkursboet
2.3.1 Skifteretten
2.3.2 Bostyreren
2.3.3 Bostyret
2.3.4 Kreditorutvalget
2.3.5 Skiftesamlingen
2.3.6 Revisor
2.3.7 Debitor selv
3 GENERELT OM ERSTATNINGSANSVAR ETTER FORURENSNINGSLOVEN
3.1 Hovedregelen for erstatningsansvar etter forurl. kap 8.
3.1.1 Innledning
3.1.2 Ansvarssubjektet
3.1.3 Ansvarsgrunnlaget
3.1.4 Ansvarsomfanget
3.1.5 Erstatningsberettiget
4 ERSTATNINGSANSVAR NÅR FORURENSNING ER SKJEDD FØR KONKURSÅPNING
4.1 Innledning
4.2 Erstatning for forurensningsskade etter forurl. § 57 bokstav a. Når har et erstatningskrav oppstått?
4.3 Erstatningskrav etter forurl. § 57 bokstav b
4.4 Sammenhengende forurensning
4.5 Erstatning for tillatt forurensning
4.6 Andre ansvarlige
5 ERSTATNINGSANSVAR NÅR FORURENSNING ER SKJEDD ETTER KONKURSÅPNING
5.1 Innledning
5.2 Konkursbo som ansvarssubjekt
5.3 Ansvarlig etter forurl. § 55
5.3.1 Områelsestid
5.3.2 Boet fortsetter virksomheten
5.3.3 Inntreden i debitors kontrakter
5.4 Massekrav etter deknl. § 9-2
6 KILDEREGISTER
6.1 Innledning
6.2 Abandonering
6.2.1 Boets abandoneringsadgang
6.2.2 Abandonering av deler av en eiendom
6.2.3 Fremtidig erstatningsansvar
6.2.4 Erstatningskrav som påligger boet
6.2.5 Virkningen av abandonering
6.2.6 Varslingsplikt
6.3 Overføring til panthaver
6.3.1 Virkningen av overføring til panthaver
7 AVSLUTNING
LITTERATURLISTE
1. Innledning
I denne oppgaven skal jeg ta for meg konkursboets ansvar for erstatning etter forurensningsloven.
Hovedproblemstillingen er i hvilken utstrekning boet skal dekke erstatningskrav som følge av forurensningsskade forvoldt av konkursdebitors virksomhet. Denne problemstillingen kan deles inn i to deler. Det første spørsmålet (pkt. 4) er om boet skal dekke et erstatningskrav som dividendekrav, jf. lov om fordringshavernes dekningsrett 8. juni 1984 nr. 59 (heretter deknl.) § 6-1. Det avgjørende her blir om erstatningskravet oppsto før konkursåpning, altså tidspunktet for når forurensningen oppsto. Det andre spørsmålet (pkt. 5) er om et erstatningskrav som har oppstått etter boåpning, alltid skal dekkes av boet. Det avgjørende her er om boet er ansvarssubjekt etter forurensningsloven, eller om boet kan bli ansvarlig etter dekningslovens regler om massekrav. Videre drøftes mulighetene boet har til å abandonere virksomhet eller eiendel som innebærer en forurensningsfare og virkningene av abandonering. Til slutt skal overføring til panthaver og virkningene av dette drøftes.
Lov om vern mot forurensninger og om avfall 13. mars 1981 nr. 6 (heretter forurensningsloven/forurl.) er hjørnesteinen i lovverket om forurensning [1]. Formålet med loven er blant annet å verne det ytre miljø mot forurensning og å redusere eksisterende forurensning, jf. forurl. § 1 (1). Loven tar først og fremst sikte på stedbundet virksomhet og ble primært til med industriutslipp for øye. Loven skal forebygge forurensning gjennom forhåndskontroll av virksomheter og ved generelle krav til virksomheter som kan forurense. Lovens § 7 inneholder et alminnelig forbud mot forurensning. For å kunne forurense må man ha et særskilt rettslig grunnlag. Rettsgrunnlaget kan følge av loven selv, av forskrift eller av konsesjon i det enkelte tilfellet.
Hva som defineres som forurensning, følger av forurl.§6. Kort fortalt omfattes miljøpåvirkninger, som f.eks. tilførsel av fast stoff, væske eller gass til luft, vann eller i grunnen samt lys, lyd og temperaturpåvirkning, som er ”til skade eller ulempe for miljøet”.
Ved brudd på bestemmelsene i forurensningsloven kan man bli ansvarlig på ulike måter. Man kan for det første bli erstatningsansvarlig for forurensningsskade, jf. kap.8. For det andre kan man bli pålagt en tiltaksplikt som innebærer at man må slutte å forurense, minke forurensningen eller man må treffe tiltak for å hindre faren for forurensning, jf.§7. Hvis ikke forurenseren forebygger eller utbedrer forurensningsfaren eller forurensningen, kan myndighetene iverksette tiltak og kreve pengene refundert av den ansvarlige, jf. §§ 74-76. Etter §20 er man pålagt å gjøre det som til enhver tid er nødvendig for å motvirke forurensning hvis et anlegg legges ned eller virksomheten stanser. Og til sist kan man bli idømt straffeansvar etter kap. 10.
Hvem som er ansvarssubjekt etter de forskjellige bestemmelsene varierer. Etter § 7 er det ”den ansvarlige” som er ansvarssubjektet. ”Den ansvarlige” viser til 1. pkt. hvor det sies at det ikke er lov til å ”ha, gjøre eller sette i verk” noe som kan medføre forurensning. Ansvarssubjektet i forurl. § 7 er drøftet inngående både i forarbeidene [2] og i teorien [3]. I bestemmelsene om erstatning er ansvarssubjektet ”eieren” eller ”den som faktisk driver, bruker eller innehar eiendommen”, jf. § 55 (1). Og til sist kan den som ”har, gjør eller setter i verk” noe i strid med loven straffes, samt den som unnlater å treffe pliktige tiltak, gi melding, etterkomme pålegg eller medvirker til overtredelse, jf. § 78.
I denne oppgaven skal jeg konsentrere meg om konkursboets erstatningsansvar for forurensningsskade etter forurl. kap. 8.
I oppgaven avgrenser jeg mot andre former for ansvar boet kan komme opp i etter forurensningsloven [4]. Å ta for seg alle bestemmelsene ville sprenge rammene for avhandlingen.
Videre avgrenser jeg mot konkursboets mulige erstatningsansvar etter andre lovbestemmelser utenfor forurensningsloven som gjelder forurensning. Forurensningsloven kap. 8 står tilbake for særskilt lovgivning om forurensningsskader og der ansvaret er kontraktsrettslig regulert, jf. forurl. § 53 (1). Ved siden av forurensningsloven er det tre sentrale lover angående forurensningsskader. Det er sjøloven [5] om erstatning for oljesøl fra skip, atomenergiloven [6] om atomskader og petroleumsloven [7] om oljesøl fra boreplattformer m.v. Ansvar etter disse bestemmelsene skal ikke behandles her, da fremstillingen ville ha blitt for omfattende.
Jeg har også avgrenset oppgaven mot erstatningsutmåling. Erstatningsutmålingen medfører ingen særlige problemer i forhold til konkursboets ansvar og holdes dermed utenfor oppgaven.
Skillet mellom tillatt og ikke-tillatt forurensning er sentralt i forurl. kap 8 [8]. Erstatning for forurensning som er tillatt, kan bare kreves i den utstrekning det er urimelig eller unødvendig etter reglene i lov om rettshøve mellom grannar 16. juni 1961 nr. 15 (heretter granneloven). Å gå i dybden når det gjelder denne bestemmelsen, vil føre for langt. Jeg vil drøfte bestemmelsen i den grad det er nødvendig for problemstillingen.
Oppgaven omfatter både miljørettslige og konkursrettslige spørsmål og er således en tverrfaglig fremstilling.
Problemstillingene jeg drøfter er lite behandlet i forarbeider og i teorien. Det finnes også lite rettspraksis på området. Dette gjorde arbeidet med oppgaven utfordrende, men også spennende. At det i tillegg var få av personene jeg har vært i kontakt med som hadde kjennskap til begge fagfeltene, gjorde det ekstra vanskelig.
Konkursloven (lov om gjeldsforhandling og konkurs 8. juni 1984 nr. 58(heretterkkl.)) /dekningsloven og forurensningsloven er skrevet uavhengig av hverandre, og dette har medført at en rekke av problemstillingene jeg har drøftet ikke har noen klar løsning.
Jeg har i hovedsak benyttet de tradisjonelle rettskildene. Utgangspunktet er konkursloven, dekningsloven og forurensningsloven. Alle tre lovene er fra begynnelsen av 80-tallet og har omfattende forarbeider. Kapittelet om erstatning kom inn i loven i 1989. Utformingen av erstatningsreglene var gjenstand for omfattende diskusjon. Det ble gjort endringer i blant annet utformingen av bestemmelsen om ansvarssubjekt sent i lovgivningsprosessen. Konkursloven og dekningsloven har blitt endret flere ganger siden de ble vedtatt 8. juni 1984. Senest i 1999 ble flere sentrale bestemmelser endret. Jeg har også benyttet meg av etterarbeidene til lovene ettersom lovene har vært gjenstand for omfattende revisjon etter at lovene ble vedtatt.
Jeg har benyttet lite rettspraksis i oppgaven. Dommene jeg har behandlet, er stort sett eldre dommer. Det viser seg at problemstillingene sjelden kommer for retten. Grunnen til dette er sannsynligvis at det er så lite midler igjen når en virksomhet først slås konkurs, at det sjelden er noe å hente.
Av relevant juridisk teori er det først og fremst Hans Chr. Bugge som har skrevet om ansvarssubjektene i forurensningsloven i sin bok ”Forurensningsansvaret”[9]. Boken er en noe forkortet utgave av hans doktoravhandling fra 1998. I tillegg har jeg benyttet kommentarutgavene til lovene samt en del juridiske artikler og annen litteratur.
Bakgrunnen for at jeg valgte å skrive om konkurs- og miljørett er at kombinasjonen er spennende. Det er utfordrende å skrive om et fagfelt det ikke er skrevet så mye om tidligere. Hensikten med oppgaven er å belyse de problemstilingene som oppstår når en virksomhet som forurenser eller innebærer en potensiell forurensningsfare, går konkurs. Noen av problemstillingen er teoretiske og vil sannsynligvis sjelden oppstå i praksis. Disse har jeg likevel valgt å ta med for helhetens skyld. Flere av problemstillingene har ikke klare svar.
Jeg skal først se på hva et konkursbo er og hvilke oppgaver boet har (pkt. 2). Videre drøftes erstatningsansvaret etter forurl. kap. 8 generelt (pkt. 3) før jeg deler oppgaven i to (pkt. 4 og 5). I pkt. 4 drøftes om boet skal dekke et erstatningskrav som dividendekrav. Jeg drøfter også når et erstatningskrav skal anses for oppstått. I pkt. 5 forutsetter jeg at det har skjedd en forurensningsskade etter konkursåpning eller en fare for forurensning etter konkursåpning. Jeg skal drøfte boets erstatningsansvar i et slikt tilfelle.
I den avsluttende delen (pkt. 6) skal jeg ta for meg bortfall av erstatningsansvar ved abandonering og overføring til panthaver.
2 Konkursboets oppgaver herunder grunnleggende prinsipper om konkursbeslag
2.1 Innledning
For å forstå problemstillingen om et konkursbo kan være ansvarlig etter forurensningsloven er det viktig å ha klart for seg hva en konkurs er, og hva et konkursbo er.
Uttrykket ”konkursbo” benyttes i to ulike betydninger[10]. For det første snakker man om at en viss eiendel inngår i konkursboet. Uttrykket betegner således en formuesmasse. Dette drøftes nærmere i punkt 2.2. For det andre snakker man om at konkursboet utfører visse handlinger. Da benyttes ordet til å betegne et rettssubjekt. Å omtale konkursboet som et rettssubjekt stemmer ikke helt i alle situasjoner. Welamson [11] nevner blant annet at boet ikke blir eier av de beslaglagte eiendelene som et hvilket som helst annet rettssubjekt. Når man konstruerer et subjekt for rettigheter og plikter i konkurs, tvinges man til å se bort fra faktorer som gjør konstruksjonen haltende [12]. Man må ikke trekke for generelle slutninger fra en slik fremstillingsteknisk begrunnet konstruksjon. Jeg kommer tilbake til hvilke organer et konkursbo, som rettssubjekt, består av i punkt 2.3.
Ordet konkurs stammer fra det latinske ordet concursus (creditorum) som betyr kreditorenes ”sammenløp”, dvs. felles dekning.
En konkurs er en generaleksekusjon. Det vil si en beslagleggelse av hele debitors formue til fordel for samtlige kreditorer[13]. En konkurs står i motsetning til enkeltforfølgning der en kreditor bare sikrer sin egen rett. Når en konkurs inntreffer, blir alle debitors eiendeler beslaglagt, jf. deknl. § 2-2. Bestemmelsen sier at fordringshaverne har rett til dekning i “ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden” som kan omgjøres i penger. Utgangspunktet er dermed at alt debitor eier blir beslaglagt, og debitor mister rådigheten over sin formue. I de påfølgende bestemmelser i loven er det listet opp en del unntak fra beslagsretten, herunder for personlige eiendeler [14].
Formålet med konkurs vil normalt være å realisere debitors aktiva og fordele utbyttet blant kreditorene. Når en blir slått konkurs, blir alle debitors eiendeler registrert, regnskapsbøker og disposisjoner før konkursen gjennomgått. På vegne av boet er det bostyreren som disponerer over formuen, som gjerne kalles bomassen. Konkursbehandlingen skjer i kreditorenes interesse og er ingen saneringsprosess til fordel for debitor. Debitor hefter fortsatt for den delen av gjelden som ikke blir dekket i konkursen, jf. deknl. § 6-6. Konkursdebitor kan være et AS eller et ASA som slettes og som hovedregel oppløses når bobehandlingen er ferdig, jf. kkl. § 138 (2). Dette reduserer betydningen av at ansvar for gjelden ikke opphører.
Hovedvilkåret for å åpne konkurs er at skyldneren er insolvent, kkl. § 60. Vilkårene for insolvens er at man er insuffisient og illikvid. Nærmere om dette, se kkl. § 61[15].
Konkurs åpnes etter begjæring av debitor selv eller en av hans kreditorer, jf. kkl. § 60. I visse tilfeller kan konkurs åpnes etter begjæring av gjeldsnemnd, jf. kkl. § 57. Konkurs kan også åpnes der debitor har fått tvangsakkord og vært undergitt tilsyn dersom debitor grovt eller gjentatte ganger har handlet mot sine plikter, jf. kkl. § 65. Tilsynet opprettes etter kkl. § 51 eller § 54. Tilsynet kan begjære konkurs ”når det ikke er klart at skyldneren likevel kan oppfylle akkorden”, jf. § 65. Konkursbegjæringen blir behandlet av skifteretten som avsier kjennelse om konkurs skal åpnes, jf. kkl. § 72.
Med tidspunktet for konkursåpning forstås det tidspunkt da kjennelse om åpning av konkurs ble avsagt, jf. deknl. § 1-4 (3). Dette tidspunktet er et skjæringspunkt i mange henseender i konkursbehandlingen. Det har blant annet betydning for hvilke aktiva og passiva som tilregnes boet, jf. deknl. §§ 2-2 og 6-1.
Konkursens varighet fremkommer av kkl. § 74. Konkursen varer fra kjennelsen om åpning av konkurs er avsagt til konkursbehandlingen blir endelig avsluttet, jf. kkl.§137.
Konkursloven § 100 (1) bestemmer at debitor under konkursen er:
”...uberettiget til å forføye over boets eiendeler, til å ta imot oppfyllelse av boets fordringer eller oppsigelse o l på boets vegne, og til å pådra boet forpliktelser”.
I og med konkursåpningen etableres konkursboet som et eget rettssubjekt, en juridisk person, som overtar debitors tidligere rådighet. Konkursboet har rettigheter og kan pådra seg plikter[16]. Boe[17] definerer et rettssubjekt som
”...en juridisk fellesbetegnelse på alle som kan ha rett og plikt etter en rettsregel eller rettsakt. Det omfatter både fysiske og juridiske personer, som bedrifter, foreninger, andre sammenslutninger, stat eller kommune”.
Et konkursbo kan også karakteriseres som en sammenslutning [18] eller som et ”interesseselskap” der kreditorene er ”sameiere” [19] (Se Rt. 1875 s. 129). Etter min mening er det ikke riktig å karakterisere boet som et sameie. Et sameie har ikke partsevne. Det er den enkelte sameier som må stå som part i kontrakter eller som saksøkt eller saksøker for domstolene, jf. bl.a. Rt. 1999 s. 146. Et konkursbo derimot har partsevne.
Boet alene har det personlige ansvaret for massekravene, på samme måte som det i et aksjeselskap bare er selskapet som hefter for selskapsgjelden [20].
En sondring som er viktig å ha klart for seg, er skillet mellom et dividendekrav og et massekrav. ”Dividendekrav” er de krav mot debitor som eksisterte på konkursåpningstidspunktet og som kan gjøres gjeldende i debitors konkursbo. Det kalles dividendekrav fordi kreditorer med slike krav har rett til dividende, dvs. prosentvis og forholdsmessig dekning, jf. deknl. § 6-1. Krav som debitor pådrar seg etter konkursåpning, hefter han bare for personlig, og de kan ikke gjøres gjeldende i boet.
”Med ”massefordringer” forstås vanligvis fordringer som er pådratt av boet selv (massen), og som skyldneren derfor ikke uten særlig rettsgrunnlag er ansvarlig for”. [21] Det er altså krav som ikke er stiftet av debitor, men av boets organer. Det er derfor naturlig at disse kravene går foran dividendekravene og må dekkes fullt ut før det blir noe å fordele på disse. Deknl. § 9-2 gir en uttømmende oppregning av alle massekrav. Alle massekrav står innbyrdes likt.
En juridisk person har vanligvis visse organer til å forestå virksomheten. Det har også et konkursbo. Nedenfor skal jeg kort ta for meg boets organer samt deres oppgaver.
Konkursboet består av bostyreren, skiftesamlingen, bostyret, kreditorutvalget og revisor. Skifteretten har først og fremst en overordnet kontrollfunksjon og beskjeftiger seg i liten grad med boets anliggender [22].
Det er skifteretten som avsier kjennelse om at konkurs skal åpnes, jf. kkl. § 72. Når kjennelse om konkurs er avsagt, skal skifteretten straks oppnevne en bestyrer av boet (”bostyrer”), jf. kkl. § 77. Skifteretten står fritt til å oppnevne bostyrer, men i praksis er bostyreren som regel en advokat. De større skifterettene som skifterettene i Oslo, Bergen og Trondheim har en fast krets av advokater som tar bostyreroppdrag. Oppdragene blir fordelt mellom disse. Den tidligere konkursloven [23] oppstilte et krav om at vedkommende helst burde være ”bokholderkyndig” [24]. I dag må bostyreren kun oppfylle kravene til habilitet i kkl. § 91, jf. §§ 12 og 13.
I ”særlige tilfeller”, når boet har en viss størrelse, oppnevner skifteretten også revisor og kreditorutvalg når kjennelse om konkursåpning er avsagt, jf. kkl. § 77 (2) og (3). Skifteretten skal utferdige en kunngjøring om konkursåpning som skal offentliggjøres, jf. kkl. § 78.
Skifteretten skal videre ”avgjøre…alle spørsmål som gjelder åpning og gjennomføring… av konkurs”, jf. § 145 nr. 2. Skifteretten har i tillegg en rekke andre oppgaver i forbindelse med bobehandlingen. Den skal blant annet avgjøre tvister om hvorvidt en anmeldt konkursfordring skal godkjennes og om dens størrelse og prioritet, jf. § 145 (1) nr. 3.
Bostyreren er det viktigste av boets organer og er en slags kombinert styreformann og ”administrerende direktør” for boet. Bostyreren ”skal vareta fordringshavernes felles interesser overfor den enkelte fordringshaver og overfor tredjemann”, kkl. § 85 (1). Bostyrerens sentrale oppgave er ”å skaffe rede på hva som hører til boets masse”, se kkl. § 85 (1) nr. 1.
Bostyret er det overordnede organet. Det består av bostyreren og kreditorutvalget, §83(2) og er formelt underlagt skiftesamlingen (§ 98), men i praksis er det styret som er det dominerende organ. Det er bostyret og bobestyreren som forestår boets forvaltning. Bostyret oppnevnes av skifteretten.
Kreditorutvalget er bostyret minus bostyreren. Dette blir oppnevnt hvis boets størrelse og vanskelighetsgrad eller forholdene for øvrig tilsier det, jf. § 83 (1). Disse medlemmene har i tillegg til sine andre funksjoner i bostyret en særlig kontrolloppgave i forhold til bostyreren og hans daglige ledelse av boet, jf. kkl. § 88 (2). Kreditorutvalget består av ett til tre medlemmer som først og fremst velges blant fordringshaverne eller deres representanter, jf. kkl. § 83 (1). Kreditorutvalget velges av kreditorene på første skiftesamling, jf. (3).
Skiftesamlingen (eller kreditormøtet) er boets høyeste organ. Den er boets ”generalforsamling”. Det er et alminnelig kreditormøte under ledelse av skifteretten. Den sammenkalles relativt sjelden og da primært for å foreta valg og behandle og avgjøre saker loven har lagt til den eller andre saker av viktighet.
Hvis ikke revisor blir oppnevnt etter § 77 (3), skal skifteretten oppnevne en revisor for boet etter at fordringshaverne har fått muligheten til å uttale seg, jf. kkl. § 90 (1). Revisors hovedoppgaver fremkommer av § 90 (2). Han skal for det første revidere debitors virksomhet, og for det andre skal han revidere boet.
Debitor selv er under konkurs satt helt utenfor boets styringsorganer. Han er likevel pålagt visse plikter under bobehandlingen. Disse pliktene medfører at han i atskillig grad vil måtte delta i bobehandlingen. Dette gjelder først og fremst opplysningsplikt, men også en viss bistands- og arbeidsplikt, jf. blant annet kkl. §§ 101 og 103.
3 Generelt om erstatningsansvar etter forurensningsloven [25]
Bestemmelsene om erstatning kom inn i forurensningsloven ved lov 16. juni 1989 nr.67. Reglene er stort sett kodifisering av gjeldende erstatningsrettslige prinsipper anvendt på forurensningstilfeller.
3.1 Hovedregelen for erstatningsansvar etter forurl. kap 8.
3.1.1 Innledning
Erstatningsansvar for miljøskader kan både virke preventivt og reparativt [26]. Erstatning gir økonomisk kompensasjon for miljøskadene og kan bidra økonomisk til å gjenopprette og restituere disse.
De alminnelige reglene om erstatningsansvar gjelder også i miljøretten. Vilkårene for å bli tilkjent erstatning er at det foreligger et økonomisk tap, at det er årsakssammenheng mellom handlingen og det økonomiske tapet og at krav til ansvarsgrunnlag er oppfylt. Årsaksforholdene kan bli svært kompliserte når det gjelder miljøskader. Kravet til årsakssammenheng skaper derfor ofte problemer [27]. Like viktig er det at miljøskadene ofte er av ikke-økonomisk art og at det heller ikke kan påvises bestemte personer som er skadelidte. Det kan derfor være mest hensiktsmessig å pålegge erstatningsansvar som dekker utgiftene til gjenopprettende tiltak.
De viktigste reglene om erstatning finnes i forurensningsloven kap 8. Erstatningsplikten omfatter erstatning for forurensningsskade, jf. § 53. Med ”forurensningsskade” menes skade, ulempe eller tap forårsaket av forurensning, jf. (2). Hva som menes med ”forurensning” fremkommer av § 6[28].
Det er av stor betydning for kostnadsansvaret om forurensningen, er tillatt eller ikke tillatt. Erstatning for forurensning som er tillatt, kan bare kreves i den utstrekning forurensningen er urimelig eller unødig etter reglene i grannelova §2(2)-(4), jf. forurl. § 56 (1). Jeg kommer tilbake til tillatt og ikke-tillatt forurensning i pkt. 3.1.3.
Da bestemmelsene om erstatningsansvar skulle inn i forurensningsloven, foreslo utvalget som var oppnevnt (Aasland-utvalget), at ansvarssubjektet skulle være ”den ansvarlige for forurensningsskaden” [29]. Dette svarte til bestemmelsen om ansvarssubjekt i § 7 om tiltaksplikten. Utvalget fant det ikke nødvendig å kanalisere ansvaret nærmere. Etter kritikk fra blant annet Erling Selvig [30] ble ordlyden i § 55 endret i lovproposisjonen. Det ble anført at det ville ha store rettstekniske fordeler å kanalisere ansvaret. Slik reglene om ansvarssubjektet står i forurensningsloven § 55 i dag, er de kompliserte. Nedenfor skal jeg skissere hovedlinjene.
Ansvarssubjektet etter forurl. kap 8 bygger på prinsippet om at forurenseren skal betale (”Polluter Pays Principle”), altså at den som faktisk har forvoldt forurensningen, også er den som skal erstatte skaden [31]. Ved at kostnadene ved forurensning skal belastes den forurensende virksomhet reflekteres, dette i prisen på varer eller tjenester som virksomheten produserer[32]. Den ansvarlige etter kapittelet om erstatning er først og fremst ”eier av fast eiendom, gjenstand, anlegg eller virksomhet som volder forurensningsskade”, jf. § 55 (1) 1. pkt. Dette forutsetter at vedkommende driver, bruker eller innehar eiendommen.
Der andre enn eieren er den som ”faktisk driver, bruker eller innehar av virksomheten”, påhviler ansvaret ham, jf. 2. pkt. I slike tilfeller er eieren normalt helt ansvarsfri, jf. ordet ”alene”. Ansvaret kan således ikke rettes mot eieren hvis en annen driver eiendommen. Det sentrale er at ansvaret knyttes til rådigheten over den forurensende virksomhet. Uttrykkene ”driver, bruker eller innehar” reiser ingen store tolkningsspørsmål. ”Inneha” må forstås i vid betydning og skal bl.a. dekke situasjonen der et anlegg er nedlagt og hverken drives eller brukes [33].
De tilfellene der den som driver, bruker eller innehar den eiendommen som forurensningen skriver seg fra, er ansvarlig alene, kan blant annet være der eieren har leid ut eiendommen. Leieren disponerer eiendommen fritt, slik at eieren ikke har noe å gjøre med det leieren foretar seg. På slutten av første ledd annet punktum fremkommer det at brukerens eneansvar etter 2. punktum bare inntrer i den utstrekning ”skaden ikke skyldes forhold som også eieren hefter for etter ellers gjeldende erstatningsregler”. I så fall hefter eieren solidarisk med brukeren, jf. ordet ”også”.
Bakgrunnen for solidarisk eier og brukeransvar er at det vil kunne være tilfeller der det ikke er opplagt at brukeren skal bære ansvaret alene. Det beror på en helt konkret vurdering om ikke ”skaden skyldes forhold som også eieren hefter for etter ellers gjeldende erstatningsrettslige regler”. Bugge [34] nevner et par eksempler der eieren blir ansvarlig, selv om eiendommen er leid bort. Han skriver:
”Hvis kloakkrøret fra et hus som er leid ut for sommeren begynner å lekke og naboens brønn forurenses, er det lite rimelig at den tilfeldige sommergjesten skal bli ansvarlig. En slik skade er det eieren som må sørge for å unngå gjennom vedlikehold av sin eiendom.”
Bugge nevner også tilfeller der selve eierforholdet er en ren formalitet og der eieren er fratatt rådigheten ved f.eks. konkurs. Jeg skal komme tilbake til dette i drøftelsen om ansvarssubjekt i pkt. 4 og 5.
Indirekte skadevoldere kan også bli erstatningsansvarlige, jf. kkl. § 55 (2). Indirekte skadevoldere er blant annet de som ”leverer varer eller tjenester, foretar kontroll eller tilsyn, eller på liknende måte har medvirket til forurensningsskade”. Oppregningen av hvem som er ansvarlige er ikke uttømmende, jf. ordene ”på liknende måte”.
Etter forurensningsloven kap. 8 er ansvaret som hovedregel objektivt, jf.§55(1) [35]. Forurenseren er med andre ord ansvarlig uten hensyn til egen skyld. Det er altså ikke noe krav om at ansvarssubjektet må ha opptrådt uaktsomt eller med forsett. Det objektivet ansvaret gjelder generelt[36]; det gjelder alt fra forurensning fra fabrikker til dagliglivets forurensninger. Dette er i overensstemmelse med grannelova [37], jf. § 9.
Regelen om objektivt ansvar for forurensningsskade er i samsvar med prinsippet om at forurenseren skal betale. Et annet argument for objektivt ansvar er at forurenseren normalt vil være nærmere til å bære risikoen for forurensningsskaden enn en tilfeldig skadelidt.
Etter § 55 (1) 2. pkt. kan utøveren og eieren bli solidarisk ansvarlige dersom skaden ”skyldes forhold som også eieren hefter for etter ellers gjeldende erstatningsregler”. Eieren kan bli ansvarlig på vanlig culpagrunnlag, på grunnlag av det ulovfestede objektive ansvar [38], etter reglene i granneloven og etter reglene om arbeidsgiveransvar i lov om skadeerstatning 13. juni 1969 nr. 26 (heretter skl.) § 2-1.
Den som indirekte har medvirket til forurensningen, kan også bli ansvarlig etter kapittel 8, men her gjelder et krav om at medvirkeren har utvist forsett eller uaktsomhet, jf. 2.ledd. I bedømmelsen av skyld skal det tas hensyn til om de kravene som skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten, er tilsidesatt, jf. § 55 (2) 2. pkt. Det tas særlig sikte på tjenester i form av tilsyn og kontroll [39].
Dersom det er flere mulige årsaker til skaden, regnes den som har voldt en forurensning som kan ha forårsaket forurensningsskaden for skadevolder dersom han ikke godtgjør at en annen årsak er mer sannsynlig, jf. § 59 (1). Bevisbyrden for at en annen årsakssammenheng er mer sannsynlig, påhviler den som har voldt forurensningen [40]. Det påhviler derimot skadelidte å bevise at det faktisk er voldt en forurensning. Hvis det er flere forurensere, blir de solidarisk ansvarlige, jf. § 59 (2).
Det er viktig å presisere at det objektive ansvaret i forurensningsloven ikke gjelder ubetinget [41]. Den viktigste begrensningen ligger i lovens § 56 [42]. Skyldes skaden en forurensning som er tillatt [43], inntrer ansvar bare dersom skaden overskrider tålegrensen i grannelovens § 2. Dette innebærer en viktig begrensning av erstatningsansvaret ved forurensningsskader.
Erstatningsansvaret kan reduseres eller falle helt bort etter reglene i forurl. § 59 (3) og skl. § 5-2, jf. forurl. §61. Dette er aktuelt der f.eks. andre skadeårsaker i overveiende grad har bidratt til skaden, dersom forurensningsskaden skyldes helt ekstraordinære omstendigheter utenfor den ansvarliges kontroll eller hvis den som rammes av forurensningen, hadde mulighet til å unngå eller begrense skadevirkningene.
Erstatningsansvarets omfang følger av forurl. §§ 57 og 58.
Erstatningsansvaret omfatter økonomisk tap som følge av forurensningsskade som nevnt i § 53, jf. § 57 bokstav a. Med forurensningsskade menes skade, ulempe eller tap forårsaket av forurensning, jf. forurl.§53 (2). I utgangspunktet er forurensningslovens alminnelige forurensningsbegrep avgjørende for når man har med en forurensningsskade å gjøre. Dette fremgår av henvisningen til § 6. ”Skade” omfatter så vel person-, ting- og formuesskade. Erstatning for ”ulempe” vil f.eks. være aktuelt der en eiendom blir utsatt for rystelser, støy eller vond lukt. Medfører ulempen et økonomisk tap, omfattes dette av erstatningsansvaret. Det samme uttrykket brukes i granneloven § 2 [44].
Bokstav b slår fast at ansvaret også omfatter erstatning for skade, tap, ulempe eller utgifter som følge av rimelige tiltak for å hindre, begrense, fjerne eller avbøte en forurensningsskade.
Bokstav c viser at man kan få erstatning for skade, tap eller ulempe som følge av at forurensningen hindrer eller vanskeliggjør utøving av allemannsrett i næring. Det typiske tilfellet er at skade på fisk i sjøen pga. forurensning fører til tap for dem som driver fiske på næringsmessig basis. Det samme gjelder med hensyn til annen utøving av allemannsrett etter reglene i § 58, jf. bokstav d. Bokstav c representerer en viss utvidelse av erstatningsansvaret i forhold til det som tidligere ble ansett å være gjeldende rett med hensyn til allemannsrettigheters erstatningsrettslige vern [45]. Erstatningsansvaret med hensyn til tap i næringsmessig utøvelse av allemannsrett kan bli omfattende [46]. Utslipp i elver eller forurensning av grunnen kan spre seg langt og gjøre skade på åkrer og fiskevann. For næringsdrivende kan tapet som følge av ødelagt jord eller fiskedød medføre betydelige tap. Erstatningsberettigede er fysiske eller juridiske personer som drev næringsutøvelse da forurensningsskaden oppsto [47]. Også personer som kan påvise at de ville ha startet slik virksomhet i nær fremtid, vil kunne være erstatningsberettigede. Dersom ansvaret vil virke urimelig tyngende, vil det kunne være grunnlag for å lempe skadevolders ansvar, jf. skl. § 5-2 jf. forurl. § 61.
Etter bokstav e kan en arbeidstaker som lider tap ved at forurensningen medfører driftsstans eller innskrenkninger i virksomheten der vedkommende er ansatt, kreve erstatning. Det er arbeidstaker som må fremme erstatningskrav.
Erstatningsberettiget etter forurensningsloven kan være privatpersoner som blir berørt av forurensningen, sammenslutninger og det kan være staten ved å eie landområder som blir skadet. Videre kan det være foreninger og interesseorganisasjoner eller forurensningsmyndighetene. Hvis forurensningen ikke er tillatt og hemmer utøvelse av allemannsretter utenfor næring, kan det kreves erstatning for gjenopprettende tiltak. Et slikt beløp skal tilfalle forurensningsmyndighetene, men kravet kan også gjøres gjeldende av frilufts- og miljøvernorganisasjoner[48].
4 Erstatningsansvar når forurensning er skjedd før konkursåpning
4.1 Innledning
Når en virksomhet forurenser, kan den bli erstatningsansvarlig etter forurl. kap 8, jf. pkt.3 ovenfor. I denne delen av oppgaven skal jeg se på de tilfellene der det har skjedd en forurensende handling før konkursåpningstidspunktet.
Forurensning kan skje akutt, ved f.eks. et utslipp, eller over tid ved f.eks. nedgravde tønner som lekker. Av og til kan ansvar for forurensningsskade være en medvirkende årsak til at virksomheten går konkurs.
Utgangspunktet er at fordringer på skyldneren som er oppstått før åpningen av bobehandlingen, dekkes som dividendefordring, jf. deknl. § 6-1. Utgifter som påføres skyldnerens bo under bobehandling, skal dekkes som massekrav, jf. deknl. § 9-2.
4.2 Erstatning for forurensningsskade etter forurl. § 57 bokstav a. Når har et erstatningskrav oppstått?
”Fordringer på skyldneren som er oppstått før åpningen av bobehandlingen” skal bare dekkes som dividende, jf. deknl. § 6-1.
Det første spørsmålet vi må ta stilling til er derfor når et erstatningskrav skal anses for ”oppstått” [49].
I forarbeidene til konkurs- og dekningsloven [50] går utvalget ikke nærmere inn på spørsmålet, men nevner at det ”må avgjøres ved en analyse av de forskjellige rettsforhold med støtte i praksis og teori”.
I dette tilfellet står vi overfor et erstatningskrav. Fremstillingene av reglene om erstatning konsentrerer seg stort sett om vilkårene eller grunnlaget for kravet [51]. De færreste teoretikere kommenterer stiftelsestidspunktet ytterligere. Men i erstatningsretten er det sikker rett at et erstatningskrav ved erstatningsansvar utenfor kontrakt regnes for å være oppstått allerede idet den skadevoldende handling finner sted – ikke idet skaden (evt. senere) materialiserer seg [52]. Dette innebærer at kravet kan bli til før skaden har realisert seg, ble konstatert eller var synlig. Som regel er tidspunktet for den skadevoldende handling og tidspunktet for skadens inntreden sammenfallende eller svært nære hverandre. For eksempel der en takstein løsner og treffer en parkert bil. Men det vil ikke alltid være slik.
Spørsmålet er når et erstatningskrav oppstår etter forurensningsloven. Etter forurl. § 53 skal det betales erstatning for forurensningsskade. Ansvarets omfang fremkommer av §57. Også i henhold til forurensningsloven må det være tidspunktet for den skadevoldende handling, som ellers i erstatningsretten, som er avgjørende.
Det som har betydning i vår sammenheng, er når den ”forurensningsskadevoldende handling” finner sted. I noen tilfeller er dette tidspunktet klart. Eksploderer en tank med miljøskadelige kjemikalier, er det tidspunktet for eksplosjonen som er tidspunktet for den skadevoldende handling, og ikke når kjemikaliene ødelegger f.eks. den dyrkbare jorda i områdene rundt i etterkant. Et annet eksempel er der det går hull på en ledning som transporterer olje. Erstatningskravet oppstår i det øyeblikk det går hull, og ikke når oljen renner ut og sprer seg slik at fuglene i området dør.
I andre tilfeller er det vanskeligere å vite når den ”skadevoldende handling” finner sted. Som et illustrerende eksempel kan nedgravde tønner benyttes. På det tidspunkt skyldneren graver ned tønner med miljøskadelig avfall, er dette ikke nødvendigvis en ”skadevoldende handling” i seg selv. Tønnene er solide og laget spesielt med tanke på spesialavfall. Det ble kanskje foretatt lovlig og var tilsynelatende en uskadelig handling på den tiden det ble gjort. Etter flere tiår under jorden begynner tønnene å ruste. Miljøfarlige stoffer lekker ut, og etter ytterligere en stund oppstår erstatningsmessig forurensningsskade. Spørsmålet er om den skadevoldende handling skjedde idet tønnene ble gravd ned, eller når tønnene begynner å lekke, eller på et tidspunkt mellom eller senere enn dette. Et aktuelt eksempel på dette er gjenstander og beholdere som ble funnet i Mjøsa på 180 meters dyp i 1999. Disse antas å være dumpet av ammunisjonsfabrikken på Raufoss og av Forsvaret i perioden 1940-1970. I dag pågår det ingen lekking av sprengstoffkjemikalier, men det er en latent forurensningsfare [53].
Svaret må bero på en konkret vurdering. Momenter av betydning vil blant annet være hvor stor kunnskap man hadde om kjemikalienes forurensningsfare på nedleggelsestidspunktet, og om kjemikaliene ble forsvarlig lagt ned i forhold til kunnskapene man hadde.
Som et annet eksempel på tilfeller der skadetidspunktet er usikkert kan nevnes bruken av asbest. Da man tok i bruk asbest, kjente man ikke til hvor farlig dette materialet var. I etterkant fant man ut at asbest var kreftfremkallende og miljøskadelig. Først på dette tidspunktet ble materialet forbudt. På den ene siden kan man si at det var en skadevoldende handling å benytte materialet og at det var på dette tidspunktet skaden inntrådte. Men på den annen side tok det tid før man fant ut de negative sidene ved materialet.
Et tredje eksempel er vedvarende utslipp av stoffer i en elv. En liten mengde av stoffet gjør ingen skade, men etter 10 år med utslipp tærer stoffet på miljøet. Her har det vært en sammenhengende forurensning i mange år. I et slikt tilfelle er det vanskelig å bestemme tidspunktet for ”den skadevoldende handling”.
I utgangspunktet ville det være enkelt å la tidspunktet for nedgraving av tønner, tidspunktet idet asbesten blir tatt i bruk og når utslippet starter være avgjørende. Det ville gjøre det enkelt å fastslå når erstatningskravet oppsto. I de fleste tilfeller vil det også gjøre det lettere å finne ut hvem som er skadevolder og dermed erstatningsansvarlig. Dette gjelder ikke alltid da det kan være vanskelig å finne hvem som utførte en handling hvis det har gått lang tid. Hvis man legger dette tidspunktet til grunn, vil de som utfører en handling stå til ansvar for det de gjør.
På den annen side vil det lett kunne føre til urimelige resultater å anvende dette tidspunktet. Tønnene ble gravd ned for flere tiår siden. Virksomheten har skiftet eier flere ganger siden den tid. Og så skal man undersøke hvem som utførte dette. Kanskje virksomheten heller ikke eksisterer lenger. Som tidligere nevnt, kan det være at utslippene eller nedgravingen var helt forsvarlig etter den tids vurderinger.
Å anvende tidspunktet for når skaden inntraff er heller ingen god løsning. Det er for det første ikke i samsvar med erstatningsretten ellers. For det andre leder også dette til tilfeldige løsninger. Det fører til at den som eier eller driver virksomheten idet skaden inntreffer, blir ansvarlig. Det kan hende at vedkommende var helt uvitende om at det f.eks. lå tønner med kjemikalier nedgravd på tomten.
Det er ingen sikker konklusjon på problemstillingen. Når en skadevoldende handling oppstår, må bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.
Det er på det rene at dersom kravet er oppstått før konkursåpning, skal kravet dekkes som dividendekrav i boet, jf. § 6-1.
Det neste vi må ta stilling til, er om det har noen betydning om selve kravet er fremsatt før eller etter konkursåpning. Tidspunktet for fremsettelse av kravet har ingen betydning i henhold til dekningsloven § 6-1 siden det er tidspunktet for handlingen som er relevant. Et erstatningskrav som blir fremsatt før konkursåpning og krav som blir fremsatt etter konkursåpning, stilles dermed likt med hensyn til utbetaling fra boet.
4.3 Erstatningskrav etter forurl. § 57 bokstav b
En annen problemstilling gjelder erstatning etter forurl. §57 bokstav b. Bestemmelsen gjelder erstatningsutmålingen. Kravet omfatter tiltak for å hindre, begrense, fjerne eller avbøte forurensningsskade. I tilfellene der en forurensningsskade er blitt hindret, har det altså ikke inntruffet en forurensningsskade.
Det er en uvant systematikk å kalle et slikt tilfelle erstatning. Som nevnt i pkt. 3.1 må tre vilkår være oppfylt for at man skal kunne kreve erstatning. Det er for det første at man må ha lidt et økonomisk tap, at ansvarsgrunnlaget er oppfylt og at det er årsakssammenheng mellom tapet og hendelsen. I forurl. § 57 bokstav b 1. pkt. har lovgiver benyttet ordet ”erstatning” om muligheten en utenforstående (f.eks. forurensningsmyndighetene) kan ha til å få refundert utgifter ”som følge av rimelige tiltak for å hindre, begrense eller avbøte forurensningsskade”. Her er det tale om refusjon av utgifter og ikke erstatning. I tillegg er ikke bestemmelsen i samsvar med forurl. §53 som angir det saklige virkeområdet for kapittelet. Bestemmelsen overlapper også forurl. § 76 om refusjon av utgifter for tiltak mot forurensning. Nærmere drøftelse om dette finnes i NOU 1982:19 s. 59 flg.
Problemstillingen er om kravet anses som oppstått i dekningslovens § 6-1s forstand på det tidspunktet faren inntrådte eller på tidspunktet da tiltakene ble iverksatt[54]. Dette kan ha betydning når faren for forurensningsskade forelå på konkursåpningstidspunktet, mens tiltakene først ble iverksatt etter konkursåpning. Forelå faren for forurensning på konkursåpningstidspunktet, men rimelige tiltak ikke var satt i verk, hevder Bugge [55] under tvil at kravet må aksepteres som et massekrav. Han mener dermed at kravet ikke skal anses for oppstått før konkursåpning. I motsatt fall, hvis tiltakene sattes i gang før konkursen, kan erstatningskravet bare kreves som dividendekrav. Kreditor blir dermed bedre stilt om man venter med å iverksette tiltak til virksomheten går konkurs. I et notat fra lovavdelingen [56] drøftes samme problemstilling. Lovavdelingen kommer til motsatte konklusjon. Begrunnelsen er at tidspunktet for når utgiftene til fjerning av faren ble pådratt, er et uanvendelig tidspunkt,
”...ettersom slik erstatning kan kreves uten hensyn til om det faktisk er truffet tiltak for å fjerne faren, og uten vilkår om at erstatningen faktisk blir brukt på denne måten, jf. Ot.prp. nr. 33 (1988-1989) s. 76”.
Videre hevdes:
”Konsekvensen av dette skulle i så fall være at selv om faren består etter konkursåpning, og utgiftene til å avverge den derfor pådras etter konkursåpning, vil et krav om å få utgiftene erstattet, bare være dividendekrav i boet.”
Jeg er enig med lovavdelingen i at det er tidspunktet for farens inntreden som må være det avgjørende. Dette er mest overensstemmende med de øvrige reglene om tidspunktet for når et erstatningskrav skal anses for oppstått, jf. drøftelsen i pkt. 4.2.
4.4 Sammenhengende forurensning
I noen tilfeller forurenser virksomheten frem til konkursåpning og opphører i og med konkursen. Den skadevoldende handling har da funnet sted før konkursåpningen, og erstatningskravet stilles likt som tilfellene nevnt i pkt 4.1.
Situasjonen blir delvis en annen hvis en virksomhet forurenser over tid, og dette fortsetter også etter konkursåpning [57]. Hvis det er mulig å identifisere den del av skaden som skjer som følge av forurensning før konkursen, dekkes dette bare som dividende, jf. deknl. § 6-1. Dette vil lett kunne by på praktiske problemer. Skade som skyldes forurensningen etter konkursåpning, dekkes eventuelt som massekrav [58].
4.5 Erstatning for tillatt forurensning
Som nevnt innledningsvis kan man også bli erstatningsansvarlig for tillatt forurensning. Vilkåret for dette er at forurensningen er urimelig eller unødig etter reglene i granneloven. Dersom det dreier seg om en forurensning som er tillatt, oppstår en ytterligere komplikasjon. Erstatningsansvaret inntrer ikke før skaden overskrider tålegrensen, jf. § 56. Det avgjørende må være på hvilket tidspunkt tålegrensen overskrides. Overskrides denne før konkursåpning, dekkes kravet som dividendefordring. Det kan hende at det dreier seg om en kumulativ forurensning, og at det først etter konkursåpning blir så omfattende at tålegrensen overskrides. Bugge [59] hevder at den mest logiske løsningen er at hele kravet kan fremmes som massekrav. Jeg kan ikke se at et annet tidspunkt vil kunne være anvendelig. Bugge understreker at denne problemstillingen stort sett kun har teoretisk interesse.
Når et erstatningskrav er oppstått før konkursåpning og meldes i boet som dividendekrav, er skyldneren fortsatt ansvarlig for hele kravet, jf. deknl. § 6-6. Som tidligere nevnt, slettes et AS idet boet sluttes, jf. kkl. § 138 (2). Som hovedregel opphører et aksjeselskap å eksistere når det slettes [60]. Når den erstatningsansvarlige er et selskap som slettes i og med boslutningen og således opphører å eksistere, blir den faktiske virkning av konkursen den samme som ved en gjeldssanering. Bestemmelsen i deknl. § 6-6 har således størst betydning ved personlig konkurs. Ved en personlig konkurs vil vedkommende hefte for det gjenstående beløp helt til dette er nedbetalt.
Problemstillingen er om skadelidte har mulighet til å kreve resten av erstatningen fra andre ansvarlige dersom konkursdebitor er et selskap. Andre ansvarlige vil kunne være aksjonærene i virksomheten eller panthaverne/långiverne. Det skal også drøftes om eieren av den forurensende virksomhet kan bli ansvarlig hvis konkursdebitor som har forurenset, f.eks. bare leide lokalet.
Først skal jeg vurdere om aksjonærene er ansvarlige for den delen av erstatningskravet som ikke blir dekket ved dividende. I lov om aksjeselskaper 13. juni 1997 nr. 44 (aksjeloven) § 1-1 står det at med aksjeselskap forstås:
”...ethvert selskap hvor ikke noen av deltakerne har personlig ansvar for selskapets forpliktelser...”.
Aksjeeiernes ansvar for selskapets forpliktelser begrenser seg til verdien av aksjeinnskuddet som fastsettes i tegningsgrunnlaget, jf. § 1-2 (2). Ansvaret er således indirekte og begrenset. Aksjeeierne kan dermed ikke holdes ansvarlige for erstatningskravet.
Ledelsen vil kunne være ansvarlig for tap de har voldt virksomheten under utførelse av sine oppgaver på grunnlag av det ulovfestede culpaansvaret , jf. aksjeloven § 17-1. Denne bestemmelsen hjemler bare ansvar overfor selskapet, ikke overfor utenforstående tredjemenn som er tilfelle ved forurensning. Ledelsen er dermed ikke ansvarlig for erstatningskravet.
Det neste jeg skal vurdere er om deltakerne i et ansvarlig selskap kan være ansvarlig for det gjenstående beløp. I selskapsloven § 1-2 (b) står det at ansvarlige selskaper er ”selskap hvor deltakerne har et ubegrenset, personlig ansvar for selskapets samlede forpliktelser...”. Det betyr at deltakerne i selskapet har personlig ansvar for erstatningskrav fra tredjemann som påligger selskapet. Skadelidte kan dermed kreve den delen av erstatningsbeløpet som ikke dekkes av selskapets midler fra deltakerne personlig.
Neste problemstilling er om långiverne eller panthaver kan holdes ansvarlige for erstatningskravet. At de er ansvarlige betyr at de er ansvarlige på lik linje med konkursdebitor. Spørsmålet er ikke berørt i forarbeidene. Løsningen kommer an på om långiverne kan anses som solidaransvarlige med konkursskyldneren. Det innebærer at begge hefter for hele gjelden. Om de er ansvarlige, beror på en tolkning av forurl. § 55. Det er klart at lånegiveren ikke vil kunne anses som ”eier” etter § 55 (1). Spørsmålet er om långiver er ”den som faktisk driver” virksomheten etter § 55 (1) 2. pkt[61]. Det må foretas en konkret vurdering av hvem som ”faktisk driver, bruker eller innehar eiendommen m.v.”. Bugge hevder i sin bok at:
”...dersom eieren i realiteten er fratatt rådigheten for eksempel på grunn av misligholdte lån, og rådigheten er overtatt av långiver, blir långiver ansvarlig for forurensningsskade som oppstår på grunn av forhold som inntreffer mens långiver er ”utøver”. Det er de konkrete omstendigheter som her vil avgjøre om långiver kan bli ansvarlig.”
Dette er i samsvar med en generell, ulovfestet regel om ansvar for långiver. Det er den faktiske rådigheten som er avgjørende.
Fra rettspraksis kan nevnes dommen i Rt. 1946 s. 338 (Frostating lagmannsrett). Dommen gjaldt et erstatningskrav på bakgrunn av uaktsomhet når det gjaldt vedlikehold av et hus. En dame falt ned en usikret kjellertrapp og krevde erstatning for skaden hun pådro seg. I dette tilfellet hadde panthaver den faktiske rådigheten over eiendommen, og lagmannsretten kom til at panthaveren dermed måtte bære det økonomiske ansvaret som følge av ulykken.
Den siste problemstillingen som drøftes er om eieren av eiendommen er ansvarlig for den del av erstatningskravet som ikke blir dekket av konkursdebitor. Her forutsettes således at det er den som driver eiendommen som er den erstatningsansvarlig og at vedkommende går konkurs. Det sentrale er at ansvaret ikke blir utvidet på grunn av konkursen. Er ikke eieren ansvarlig etter forurl. § 55, blir han ikke ansvarlig fordi det inntreffer en konkurs. Skadelidte kan ikke kreve restbeløpet av eieren. Som jeg skriver i pkt. 3.1.2, kan eieren og driveren være ansvarlige sammen. Det beror på en tolkning av § 55 om eieren og driveren er solidaransvarlige. Vilkåret er at skaden må skyldes forhold som eieren hefter for etter ellers gjeldende erstatningsregler, jf. § 55 (1) i.f.
5 Erstatningsansvar når forurensning er skjedd etter konkursåpning
5.1 Innledning
I kapittelet foran har jeg drøftet hva som skal til for at et erstatningskrav kan meldes som dividendefordring i skyldnerens bo. I dette kapittelet forutsettes det at erstatningskravet er oppstått etter konkursåpning. Jeg skal drøfte problemstillingene som oppstår i den forbindelse.
Konkursåpning er, som nevnt i pkt. 2.1, det tidspunktet da kjennelse om åpning av konkurs blir avsagt, jf. deknl. § 1-4 (3).
To bestemmelser er sentrale i drøftelsen her. For det første er det bestemmelsen i forurl. § 55 som hjemler ansvarssubjektet. For det andre er det bestemmelsen i deknl. § 9-2 som regulerer hvilke krav boet skal dekke som massekrav.
Ut i fra forarbeidene tyder det på at disse to bestemmelsene er laget og vedtatt uavhengig av hverandre. Bestemmelsen i forurensningsloven er høyst sannsynlig laget uten tanke på at et konkursbo kan bli den ansvarlige. Dekningsloven er på sin side laget uten tanke på at boet kan pådra seg erstatningsansvar etter reglene i forurl. § 55. Problemstillingene som oppstår i denne sammenheng er dermed ikke drøftet i forarbeidene.
Oppstår det en forurensningsskade eller fare for forurensning etter konkursåpning, blir den første problemstillingen om konkursboet kan være ansvarssubjekt.
Den neste problemstillingen er fra hvilket tidspunkt boet anses som ansvarlig for forurensningsskaden etter forurl. § 55 og dermed skal dekke erstatningskravet som massekrav, jf. deknl. § 9-2. Spørsmålet er om boet uten videre kan holdes ansvarlig for skade som oppstår fra det tidspunkt konkurs åpnes eller om boet har en viss tid til å områ seg før det anses som ansvarlig, såkalt områelsestid [62]. Altså om boet ”driver, bruker eller innehar” virksomheten allerede fra konkursåpningstidspunktet eller fra et senere tidspunkt.
Den siste problemstillingen som drøftes er om boet skal dekke et erstatningskrav som massekrav etter reglene i deknl. § 9-2 selv om det ikke kan sies å drive, bruke eller inneha en virksomhet.
5.2 Konkursbo som ansvarssubjekt
I utgangspunktet er konkursboet et eget rettssubjekt. Det er klart at et konkursbo kan være ansvarssubjekt på lik linje med alle andre sammenslutninger eller selskaper. Som nevnt innledningsvis (pkt. 2.2) oppstår konkursboet som eget rettssubjekt i og med konkursåpningen.
5.3 Ansvarlig etter forurl. § 55.
Problemstillingen er, som nevnt, om boet er ansvarlig etter forurl. § 55, og eventuelt fra hvilket tidspunkt det blir ansvarlig.
Etter forurl. § 55 er ”den som eier, driver, bruker eller innehar eiendommen” som volder forurensningsskade erstatningsansvarlig. Et konkursbo eier ikke en beslaglagt virksomhet. Beslagleggelsen medfører kun at de får rådighet over virksomheten.
Spørsmålet er dermed om boet kan sies å drive, bruke eller inneha eiendommen i forurl. § 55 (1) 2. pkts forstand. De tre formene for rådighet er likestilte. Å inneha virksomheten tolkes vidt og dekker bl.a. situasjoner der et anlegg er nedlagt og hverken drives eller brukes [63]. Det følger av en naturlig språklig fortolkning at et konkursbeslag dekkes av begrepet ”å inneha”. Idet boet beslaglegger en eiendom, har ikke eieren lenger rådigheten. I utgangspunktet er boet innehaver av eiendommen og dermed ansvarlig for forurensningen etter konkursåpningen.
I det følgende skal jeg drøfte mulige unntak fra dette utgangspunktet.
Den første problemstillingen som drøftes er om boet har en viss områelsestid før forpliktelsene ved å ”inneha” eiendommen inntrer[64]. Det kan anføres at boet bør ha en viss tid på seg til blant annet å vurdere hvorvidt en eiendel skal abandoneres [65] før det risikerer å komme i ansvar etter f.eks. forurensningsloven. Hvis det dreier seg om en virksomhet, må boet ta stilling til om det ønsker å drive debitors virksomhet videre eller ikke, jf. kkl. §119. Idet et konkursbo overtar skyldnerens eiendeler, vet boet lite om hvilke eiendeler dette omfatter, i hvilken stand de er, og hva som eventuelt må gjøres med dem. Det kan virke lite rimelig å pålegge boet et eier-/driveransvar, og som følge av dette et potensielt erstatningsansvar, før det i det hele tatt har fått tid til å vurdere hvilke tiltak som må treffes. Som jeg skal komme tilbake til, vil et erstatningskrav oppstått etter konkursåpning dekkes som massekrav og gå på bekostning av de øvrige usikrede kreditorenes dekningsmuligheter.
Å trappe ned en virksomhet eller å stanse en virksomhet med øyeblikkelig virkning, kan være nødvendig for å unngå betydelig tap for boet. Hvis det viser seg at beslutningen om videre drift av en virksomhet ikke er heldig for kreditorene, kan man gi stansningsordre på et senere tidspunkt. Hvis derimot en virksomhet først er stanset, vil en omgjøring sjelden være mulig. Selv en kortvarig stans kan blant annet ødelegge en virksomhets omdømme.
Momenter som taler for at boet bør gis en viss områelsestid, er blant annet at boet ikke har samme anledning som f.eks. en kjøper til å sette seg inn i eiendommens tilstand før risikoovergangen. Ved salg av en eiendom kan kjøper vurdere lønnsomheten av en overføring. Videre er det et poeng at et eventuelt erstatningsansvar må dekkes som massekrav foran alle de usikrede kreditorer i boet. Ved stor skade medfører det kanskje at andre kreditorer ikke får dekning i det hele tatt. For de øvrige kreditorene vil en situasjon der skadelidte kommer inn og forsyner seg av massen være meget uheldig. Boet har ikke nevneverdige muligheter til å gardere seg mot erstatningsansvaret.
Videre kan det anføres at selve formålet med konkursbehandlingen settes til side fordi det er fare for at det ikke blir midler til å dekke omkostningene ved bobehandlingen. Erstatningskravet kan føre til at boet vil mangle midler til å gjennomgå konkursdebitors disposisjoner i tiden før konkursen. Bobehandlingen vil dermed kunne bli innstilt etter kkl. §135 (1).
Et siste poeng er at det forutsettes i kkl. § 119 at boet skal ha en viss tid på seg til å vurdere om det ønsker å fortsette virksomheten. Dette taler for at boet i denne perioden ikke har massekravsansvar. Ro og Wiker [66] hevder under henvisning til kkl. § 119 det at det er klart at boet ikke kan ha massekravsansvar allerede fra tidspunktet for konkursåpning. Tilsvarende betraktninger bør gjelde for det spørsmålet som drøftes her.
Mot å gi boet områelsestid taler først og fremst rettstekniske hensyn. Det vil være vanskelig å sette en grense for når eieransvaret inntrer. Hensynet til skadelidte tilsier også at boet blir ansvarlig med en gang. Det er en fordel å ha klare linjer om hvem som er ansvarssubjekt. Boet har anledning til å abandonere en eiendom helt fra konkursåpningstidspunktet. At de velger å ikke gjøre dette umiddelbart, tilsier at de også burde være ansvarlige for erstatningskrav fra konkursåpningstidspunktet. Ved å beholde virksomheten er det boet som bør bære risikoen for at erstatningskrav kan oppstå.
I vurderingen om boet har en områelsestid, vil jeg si at momentene for at det skal være en viss områelsestid veier tyngst. Boet bør følgelig på generelt grunnlag sies å ha en områelsestid.
Hvor lang områelsestiden skal være, må bero på en konkret vurdering. Boet må i det minste ha hatt tid og anledning til å vurdere spørsmålet om videre drift. Det kan ikke være slik at bostyrer umiddelbart må stanse virksomheten før han har hatt anledning til å sette seg inn i skyldnerens situasjon. Områelsestiden vil variere etter hva slags virksomhet/eiendeler det dreier seg om, hvor stort skadepotensiale de har og boets kompleksitet. Det er rimelig at bostyrer får noe lengre tid hvis boet er omfattende enn hvis boet er oversiktlig.
På den annen side bør områelsestiden være noe kortere hvis virksomheten har et stort skadepotensiale. Når boet beslaglegger en stor bedrift som har vært drevet i flere år uten å få etterkommet myndighetenes pålegg, vil boet måtte ha en lenger områelsestid enn hvis det dreier seg om en bedrift med et oversiktlig lager med noen få tønner syre. I det første tilfellet må det omfattende undersøkelser til for å se omfanget av forurensningen. Kanskje må man ta prøver av grunnen, vurdere skadepotensiale til nedgravde tønner, lange ledninger som frakter miljøfarlige stoffer osv. I det siste tilfellet vil boet raskt kunne undersøke forurensningsfaren og velge om de skal abandonere eller ikke.
Uansett vil det ikke være snakk om lang tid. I små konkursbo vil jeg anta at noen få dager er tilstrekkelig. Maksimalt vil jeg anta at det kan være snakk om en måned. Det er utelukkende tale om å utsette risikoovergangen til boet har hatt rimelig tid til å områ seg og iverksette rimelige og nødvendige tiltak.
Konklusjonen er at boet har en områelsestid før eierpliktene inntrer.
5.3.2 Boet fortsetter virksomheten
Som vi har sett, oppfyller ikke boet uten videre kriteriene for å være ansvarssubjekt fra konkursåpningstidspunktet. Det har en områelsestid før ansvar kan pålegges. Spørsmålet er hvor aktivt boet må være for å kunne sies å ha overtatt/inneha virksomheten. Det avgjørende bør være hvordan boet disponerer eiendommen.
Problemstillingen som melder seg i denne sammenheng er om konkursboet har adgang til å fortsette en virksomhet, herunder virksomhet som forurenser eller kan medføre forurensning ved å tre inn i de tillatelser konkursdebitor innehar.
Innenfor de grenser som næringslovgivningen setter [67], kan et konkursbo beslutte å fortsette debitors næringsvirksomhet i et visst tidsrom [68], jf. kkl. § 119. Hvis boet velger å gjøre dette, er det klart at boet er innehaver/driver i forurensningsloven § 55s forstand. Spørsmålet om hvorvidt boet bør benytte seg av adgangen til å fortsette debitors næringsvirksomhet, er som tidligere nevnt ofte et sentralt og vanskelig problem i konkursens åpningsfase[69]. Spørsmålet om videre drift hører til bostyrer eller bostyret dersom det er oppnevnt et kreditorutvalg, jf. kkl. § 119 (1). Det påligger bostyrer/bostyret å ta stilling til spørsmålet ”snarest mulig”.
Etter § 119 (2) ”bør” spørsmålet om videreføring av driften forelegges til uttalelse på skiftesamlingen, slik at man kan ta hensyn til innvendinger fra kreditorene. Denne bestemmelsen antas å være lite praktisk da fortsettelse av virksomheten normalt vil måtte besluttes lenge før det er aktuelt å avholde skiftesamling [70]. Det kan derimot være aktuelt å la skiftesamlingen få uttale seg før beslutningen tas.
Tidligere kunne tingretten etter kkl. § 81 treffe en midlertidig avgjørelse om videre drift av skyldnerens virksomhet. Denne bestemmelsen ble opphevet i 1999, dels fordi den ble lite brukt, men også fordi tingretten ikke har den nødvendige kvalifikasjon til å avgjøre spørsmålet[71]. Ved den samme lovendringen kom det et nytt fjerde ledd i § 119. Bestemmelsen gir skifteretten myndighet til å treffe et midlertidig vedtak om videre drift. Vedtaket skal forelegges bostyreren/bostyret ”snarest mulig”.
Det er ingen formkrav til boets beslutning om å fortsette virksomheten. Dersom videre drift er besluttet i samråd med panthaverne eller andre, skal bostyreren sørge for at forhold av betydning for partene skal klargjøres skriftlig, jf. kkl. § 119.
Etter forurl. § 11 kan forurensningsmyndighetene gi tillatelse til virksomhet som kan medføre forurensning. Som utgangspunkt kan ikke tillatelser som er gitt skyldnerens næringsvirksomhet, anses for å ha gått over til boet med mindre det følger av loven [72]. Det er klart at det er et minimum av penger i bedriften når det har vært en konkurs. Oppstår det forurensning som er i strid med forurl. §§ 55 eller 56, er det lite sannsynlig at boet kan dekke erstatningskravet. I telefonsamtale med Fylkesmannen i Oslo og Akershus får jeg opplyst at en tillatelse etter forurl. § 11 gjelder for virksomheten som sådan. Skifter virksomheten eier ved f.eks. salg, plikter den nye eieren å melde fra om dette. På samme måte kan et konkursbo tre inn i tillatelsen. Myndighetene setter således ingen hindringer for at boet kan fortsette virksomheten.
Etter forurl. § 63 (1) kan det i en tillatelse til å forurense, etter loven eller forskrift i medhold av denne, settes som vilkår at det blir stilt sikkerhet for mulig erstatningsansvar etter kap. 8. Slik sikkerhet kan være ansvarsforsikring, garantiløfte fra kredittinstitusjon, innskudd på sperret konto eller deponering av verdipapirer. Forurl. §63 supplerer den generelle vilkårshjemmelen i § 16. Det er forurensningsmyndighetene som avgjør om et slikt vilkår skal settes, jf. (2). Det faktum at det er stilt tilfredsstillende sikkerhet, kan være en av grunnene til at myndighetene ikke setter hindringer for at et konkursbo kan overta driften.
Konklusjonen er at boet kan fortsette en virksomhet som forurenser eller kan medføre forurensning ved å tre inn i tillatelsene.
5.3.3 Inntreden i debitors kontrakter
I vurderingen av om boet ”driver” eller kan sies å ”inneha” virksomheten etter forurl. §55, er det et moment om boet har trådt inn i kontraktene debitor har sluttet, jf. deknl. §7‑4. Det er ikke snakk om at boet trer inn i noen avtale med skadelidte slik at det oppstår et kontraktsforhold dem i mellom. Boet trer inn i kontrakter som debitor har sluttet med andre. At boet trer inn i debitors kontrakter, er kun et moment for at det kan sies å drive/inneha eiendommen og at det dermed er ansvarssubjekt etter forurl. § 55. Ved at boet trer inn i debitors kontrakter, viser det at boet har en aktiv rolle i debitors virksomhet.
Regler om debitors inntreden i kontrakter finnes i deknl. kap 7. Boet har en rett, men ingen plikt til å tre inn i de gjensidig tyngende avtaler som debitor har inngått. Hvis den solvente part forlanger det, må bostyret ta stilling til om de skal tre inn i avtalen ”uten ugrunnet opphold”, jf. deknl. § 7-3 (1) 3. pkt. Dersom boet velger å ikke tre inn, vil normalt den annen part heve avtalen, jf. deknl. § 7-7. Boet har i en rekke tilfeller rett til å tre inn i avtalene selv om medkontrahenten ikke ønsker det. Ved fortsatt drift vil det være nødvendig for boet å tre inn i en rekke av debitors avtaler. Men fortsettelsen av virksomheten betyr ikke at de må tre inn i alle avtalene boet har sluttet. Avgjørelsene må baseres på en konkret vurdering av alle sider ved avtalen. Dette er ofte vanskelige beslutninger som må fattes under stort tidspress.
Formålet med boets inntredelsesrett er å ivareta en rasjonell bobehandling [73]. I alle fall for en viss tid etter konkursåpning må boet kunne tre inn i debitors kontrakter. Andenæs [74] mener formålsangivelsen i forarbeidene er for snever. Han hevder at formålet også er å gi boet muligheten til å utnytte de verdier som kan ligge i skyldnerens kontraktportefølje.
Av og til kan det oppstå spørsmål om boet har trådt inn. Av § 7-3 (1) 3. pkt. fremkommer det at den annen part kan kreve at boet skal ta stilling til om det skal tre inn. Dette innebærer at boet ikke automatisk trer inn i konkursboets avtaler. Det må normalt erklæres [75]. Loven stiller ingen formkrav til erklæringen. Forarbeidene [76] sier at konkludent adferd fra boets side kan få samme virkning som en uttrykkelig erklæring. Dette er også fulgt opp i rettspraksis[77]. Når det gjelder avtaler om leie av fast eiendom og arbeidsavtaler, trer konkursboet derimot inn uten særlig vedtagelse, jf. §§ 7-10 og 7-11.
Virkningene av at boet trer inn i avtalen, fremkommer av deknl. § 7-4. Hvis boet velger å tre inn, er boet ”berettiget og forpliktet på avtalens vilkår”. At boet er berettiget på avtalens vilkår, innebærer at boet trer inn i skyldnerens rett til oppfyllelse fra den annen part og at de kan overdra rettigheten til tredjemann osv [78]. At boet er forpliktet på avtalens vilkår, innebærer at boet får samme plikt som skyldneren til å oppfylle avtalen. Den annen parts fordring skal dekkes som en massefordring, jf. § 7-4 (1) 2. pkt [79].
Har boet trådt inn i en eller flere av kontraktene som debitor har sluttet som ledd i sin virksomhet, vil dette være et moment som taler for at boet kan sies å drive eller inneha virksomheten i forurensningslovens forstand.
5.4 Massekrav etter deknl. § 9-2
Deknl. § 9-2 har en uttømmende[80] oppregning av hvilke fordringer som skal dekkes som massefordringer. Disse fordringene skal dekkes før all annen gjeld. Det vil si foran alle dividendefordringene. Massefordringer av første klasse er nevnt i deknl. § 9-2 (1) pkt. 1, 2 og 3. Dette er blant annet rimelige utgifter til skyldnerens begravelse når dødsfallet har funnet sted før konkursåpning (pkt. 1), omkostningene til bobehandlingen (pkt. 2) og andre forpliktelser påført boet under bobehandlingen (pkt. 3). Inn under pkt.3 går f.eks. forpliktelser som boet har påtatt seg ved å tre inn i skyldnerens avtaler etter deknl. § 7-4 [81], forpliktelser boet pådrar seg ved å fortsette skyldnerens virksomhet, erstatningskrav m.v. [82]. Disse fordringene anses pådratt av boet. Skyldneren er ikke personlig ansvarlig for massefordringene uten særskilt rettsgrunnlag [83]. Når boet er ansvarssubjekt etter forurl. § 55, dekkes erstatningskravet som et massekrav, jf. § 9-2 nr. 3.
Som det fremkommer av drøftelsen i pkt. 5.3, har boet en viss områelsestid før det blir erstatningsansvarlig for forurensningsskade.
Boet vil først bli erstatningsansvarlig etter § 55 når områelsestiden er over og det kan sies å drive/inneha virksomheten.
Problemstillingen er om deknl. § 9-2 er en selvstendig hjemmel for boets erstatningsansvar selv om boet ikke kan sies å drive/inneha virksomheten etter forurl. §55. Tilfellet blir aktuelt hvis det oppstår en erstatningsbetingende hendelse i perioden etter konkursåpning, men før boet ”driver” eller ”innehar” virksomheten etter forurl. §55. Problemstillingen er om erstatningskravet anses ”pådratt skyldnerens bo under bobehandlingen” fra det tidspunkt det åpnes konkurs og derfor skal dekkes som massekrav, jf. § 9-2.
Ordlyden i deknl. § 9-2 (3) tyder på at alle erstatningskrav som oppstår etter konkursåpning, skal dekkes av boet som massekrav. Dette gjelder uansett når i dette tidsrommet kravet oppsto. Et erstatningskrav er en forpliktelse, og forpliktelsen er påført boet under bobehandling når kravet er oppstått [84] etter boåpning. § 9-2 oppstiller intet krav om at boet må ha trådt inn i avtalene eller må drive virksomheten for at boet skal bli erstatningsansvarlig.
I forarbeidene [85] til dekningsloven står det:
”Inn under pkt. 3 går f.eks. forpliktelser som boet har påtatt seg ved fortsettelse av driften av skyldnerens forretninger etter U § 116, jf. også reglene i DU kap. 7, erstatningskrav m.v.”
Dette innebærer at boet må dekke både forpliktelser som følger av videre drift, forpliktelser som følger av at boet trer inn i avtalene debitor har sluttet, samt erstatningskrav som måtte oppstå utenfor kontrakt. Det er derimot tvilsomt om lovutvalget har tenkt på situasjonen der et erstatningskrav oppstår som følge av den beslaglagte virksomheten i områelsestiden. Kravet kan oppstå umiddelbart etter konkursåpning uten at boet har mulighet til å forhindre det. Forarbeidene gir dermed ingen veiledning for løsningen av problemstillingen.
I teorien er heller ikke ansvar for boet i områelsestiden drøftet. I juridisk teori [86] ser det ut som om det utelukkende siktes til erstatningskrav som boet må dekke som følge av kontraktsbrudd ved avtalene de har trådt inn i, eller erstatningskrav pådratt boet ved at det driver debitors virksomhet videre. Erstatningskrav på bakgrunn av at boet misligholder sine plikter etter konkursloven, nevnes også i teorien [87]. Sandvik [88] hevder at:
”Ved mislighold av de kontraktsforpliktelser som massen etter dette hefter for [min kommentar: forpliktelser boet pådrar seg ved å tre inn i debitors avtaler], vil medkontrahentens misligholdsbeføyelser, f.eks. erstatnings- eller prisavslagskrav, være massekrav.
Og påføres tredjemann skade ved ansvarsbetingende forhold fra konkursorganenes side, vil også erstatningen kunne kreves dekket som massekrav.”
I første avsnitt drøfter Sandvik ansvar i kontrakt. Etter forurensningsloven § 55 står vi derimot overfor et erstatningskrav som oppstår utenfor kontrakt. Kravet kan oppstå før boet har fått tid eller anledning til å foreta seg noe med virksomheten. I det andre avsnittet ser det ut til at Sandvik har tenkt på en situasjon utenfor kontrakt. Det blir vist til rettspraksis bl.a. Rt. 1932 s. 814. I denne saken ble boet ilagt erstatningsansvar på grunn av uberettiget tilbakeholdelse av kommisjonsgods. Boet hadde holdt tilbake varene da de anså eiendomsspørsmålet som tvilsomt. Det skal bemerkes at boet i den nevnte dommen aktivt tok stilling til hvem som hadde eiendomsrett til varene og valgte å holde dem tilbake. I Huser [89] står det at
”Annet økonomisk ansvar i forbindelse med driften påhviler også boet, f.eks. det objektive erstatningsansvar som arbeidsgiver.”
Også her fremkommer det at det gjelder ansvar i forbindelse med driften og ikke et krav som har oppstått umiddelbart etter konkursåpning. Juridisk teori gir dermed liten veiledning for løsningen av spørsmålet.
De fleste tilfellene av konkursbos erstatningsansvar som har vært oppe for domstolene, gjelder ansvar i kontrakt eller der boet har foretatt en erstatningsbetingende handling som f.eks. å selge varer som ikke var konkursdebitors i forbindelse med boslutningen[90] og manglende varsel om konkursåpning [91]. Et typisk tilfelle er også der boet rettstridig holder tilbake eiendeler som det mener tilhører boet [92] og må betale erstatning for verditap eller prisfall for varene. Rettspraksis gir således heller ingen veiledning for løsningen av dette spørsmålet.
Massekravene i § 9-2 er krav knyttet til boet som sådant, og det er naturlig at disse dekkes før det blir dividende til konkurskreditorene. I norsk rett [93] har vi et prinsipp om at den som forurenser skal betale (”Polluter Pays Principle”). Et erstatningskrav blir betalt av kreditorenes midler hvis det oppstår etter konkursåpning. At kreditorene dekker det økonomiske tap skadelidte har lidt synes å være mest i samsvar med dette. Dette taler for at boet skal dekke kravet som massekrav fra boåpningstidspunktet.
På den annen side vil den skadelidte, i de tilfellene hvor erstatningskravet er oppstått rett etter konkursåpning, få en tilfeldig fordel ved at kravet dekkes som massekrav. Kravet vil bli dekket før alle andre krav, herunder lønn til ansatte og alle usikrede krav.
Reelle hensyn trekker dermed i retning av at et erstatningskrav oppstått i områelsestiden ikke skal dekkes som massekrav.
Konklusjonen er usikker. Jeg mener at boet først oppfyller vilkårene i forurl. § 55 når områelsestiden er utløpt. Forurensningsloven er i dette tilfellet lex specialis. Det følger av lex specialis-prinsippet at reglene etter forurensningsloven går foran reglene i dekningsloven. At boet skal dekke et erstatningskrav uten å oppfylle vilkårene i § 55 er etter min mening urimelig. Hensynet til sammenhengen i reglene taler også for at erstatningskrav oppstått i områelsestiden ikke skal dekkes som massekrav.
Det er på det rene at et krav som oppstår i områelsestiden, ikke kan dekkes som et dividendekrav. Etter deknl. § 6-1 dekkes bare krav oppstått før konkursåpning som dividendekrav.
Skyldneren er heller ikke ansvarlig for erstatningskravet siden boet har beslaglagt virksomheten. Skyldneren er fortsatt eier av virksomheten, men siden han ikke har rådigheten lenger, oppfyller han ikke vilkårene i § 55.
Vi vil her stå overfor en situasjon der ingen er ansvarlige for erstatningskravet. Det er uheldig.
6 Bortfall av masseansvar ved abandonering
6.1 Innledning
Substantivet abandon eller abandonering betyr det å forlate, oppgi, avstå. Verbet abandonere har det tilsvarende innhold. I rettslig sammenheng kan abandonere bety oppgivelse av eiendomsrett eller rådighet. I konkursrettslig sammenheng betyr abandonering å oppheve konkursbeslaget. Uttrykket abandonering brukes bl.a. også i sjøforsikringsretten og i tilknytning til reglene om rederansvarets begrensning [94].
Før 1999 ble uttrykket ”abandonering” brukt både i de tilfellene der boet opphevet konkursbeslaget (egentlig abandonering) og i tilfellene der boet overførte eiendomsretten til en eller flere av panthaverne i vedkommende eiendel (uegentlig abandonering) [95]. Abandonering var ikke lovfestet, men det fulgte av langvarig praksis[96] og helt entydig teori at det var adgang til å abandonere [97].
I 1999 kom det en bestemmelse om abandonering i konkursloven. Bestemmelsen om abandonering i kkl. §117b forbeholder uttrykket abandonering til den første betydningen av ordet, altså at et konkursbo velger å holde en overbeheftet gjenstand utenfor bomassen. Det man tidligere kalte abandonering til panthaver eller uegentlig abandonering, kalles nå overføring til panthaver. Overføring til panthaver er hjemlet i kkl. § 117c. I følge denne bestemmelsen kan bostyreren ”overføre en pantsatt eiendel som er uten økonomisk interesse for boet til en panthaver”. Det kommer uttrykkelig frem i bestemmelsen at panthaver må samtykke i overføringen. Boet kan altså ikke pålegge panthaver å overta eiendelen. Eiendelen kan også overføres til flere panthavere i fellesskap. Når panthaver overtar rådigheten over gjenstanden, vil panthaver også i utgangspunktet overta forpliktelsene.
Et spørsmål som reiser seg er om boet har noen frist for å abandonere. Kan de abandonere når som helst, eller må det skje innen en bestemt tid? Lovteksten inneholder ingen tidsbegrensning for når man må abandonere. Problemstillingen ble drøftet i NOU 1993:16 [98]. Det fremgår at en beslutning om abandonering bør treffes på et tidlig tidspunkt. Som vi har sett i pkt. 5, øker gjerne omkostningene ettersom tiden går. Det kan ta noe tid før man får oversikt over boets eiendeler og får vurdert om man bør beholde en gjenstand inntil videre eller ikke. I NOU’en hevdes det at det ikke er noen tungtveiende grunn til å pålegge boet å ta en rask beslutning [99]. Jeg vil anta at av hensyn til konkursdebitor og til panthavere taler for at boet tar en forholdsvis rask beslutning. Det avgjørende for når boet skal abandonerer bør være hva som er mest hensiktsmessig. Det antas dermed at det er adgang for boet til å abandonere helt frem til bobehandlingen avsluttes.
Et konkursbo kan ha flere grunner til å abandonere en gjenstand. I prinsippet vil alltid hensikten med abandonering være å oppnå en fordel for boet i form av reduserte utgifter og være motivert ut fra økonomiske hensyn [100]. Man ønsker å spare boet for utgifter. Boets befatning med eiendelen kan påføre boet utgifter i flere sammenhenger, blant annet erstatningsansvar. Eiendelen kan også i noen tilfeller være uomsettelig. Det kan f.eks. være at eiendelen har et mulig skadepotensiale på mennesker eller miljø. I slike tilfeller vil eiendelen både kunne være en mulig utgiftspost og representere en fare for erstatningsansvar overfor tredjemann eller overfor staten for miljøskader. Som vi har sett, blir den som ”driver” eller ”innehar” en fast eiendom erstatningsansvarlig for forurensningsskade etter forurensningsloven § 55. Ved at boet abandonerer eiendommen, er ikke boet ”den som driver, bruker eller innehar eiendommen m.v.”, og kan således i utgangspunktet ikke bli erstatningsansvarlig.
Nettopp en forpliktelse etter forurensningsloven kan være grunn til at boet ikke finner det tjenlig å beholde eiendommen og i stedet velger å abandonere den. Overlater konkursboet eiendommen til konkursdebitor, blir denne igjen ansvarlig for de offentligrettslige kravene. Det hender til stadighet at konkursdebitor er et AS e.l. som opphører å eksistere etter konkursbehandling. Jeg skal komme tilbake til dette i pkt. 6.2.5.
Det er bostyreren som har kompetanse til å beslutte om en eiendel skal abandoneres eller ikke, jf. kkl. § 117b (1) 1. pkt. Hvis eiendelen er av en viss verdi eller av viktighet [101], bør bostyrer treffe beslutningen i samråd med kreditorutvalget, jf. kkl.§85(2). Når boet abandonerer en eiendom eller gjenstand, skal bostyreren avgi en skriftlig erklæring til skyldneren, jf. kkl § 117b (1) 2. pkt. Erklæringen skal også angi tidspunktet for abandoneringen. Av rettspraksis [102] kan man se at boet også kan oppgi et krav uten uttrykkelig å erklære at det abandonerer. I visse tilfeller kan en eiendel anses som abandonert ved boets handling [103]. Skriftlig erklæring må derfor sees som en ordensforskrift. At abandoneringen erklæres skriftlig, har store fordeler når man skal vurdere skjæringspunktet for når overdragelsen har funnet sted. Det har blant annet betydning for å finne ut hvem som er ansvarssubjekt ved erstatning.
Det er fire problemstillinger som må drøftes i forbindelse med abandonering og erstatning for forurensning. Den første er om boet i det hele tatt kan abandonere virksomheter eller gjenstander som innebærer en miljøtrussel.
Den andre problemstillingen er om boet kan abandonere selve forurensningskilden og beholde resten av eiendommen. Kan boet abandonere kjemikaliene som står lagret på en tomt, men beholde selve tomten, eller er det enten eller?
Den tredje problemstillingen er om boet kan fri seg fra fremtidig erstatningsansvar ved å abandonere virksomheten eller gjenstanden som innebærer et miljøproblem .
Og den fjerde er om boet kan fri seg fra et erstatningskrav som er oppstått i tiden mellom konkursåpning og abandonering ved å abandonere i etterkant. Jeg skal nå ta for meg de ulike problemstillingene.
6.2.1 Boets abandoneringsadgang
Problemstillingen er om boet i det hele tatt har adgang til å abandonere en virksomhet, eiendom eller gjenstand som innebærer et forurensningsproblem eller en potensiell forurensningsfare.
Kkl. § 117b gir boet adgang til å abandonere ”eiendeler uten økonomisk interesse for boet” [104]. Lovens ordlyd gir ingen begrensning i abandoneringsadgangen utover vilkåret om at eiendelen må være ”uten økonomisk interesse”. Abandonering kan gjennomføres hvor det er på det rene at et eventuelt salg ikke vil utbringe noe utbytte for boet ved at det f.eks. er overbeheftet. Det kan også skje der bostyrer ikke får solgt eiendelene fordi de er verdiløse eller har negativ verdi. Uttrykket ”økonomisk interesse” må forstås vidt [105]. Uttrykket omfatter også tilfeller der eiendelen kan gi et overskudd til boet ved salg, men hvor det knytter seg så store utgifter til å ivareta eiendelen at boet samlet sett ikke vil være tjent med det. Et typisk eksempel vil være tiltaksplikt etter forurl. § 7. Ønsket om å spare penger er tilstrekkelig grunnlag for å abandonere. Loven setter dermed ingen begrensninger på abandoneringsadgangen.
I NOU 1993:16 [106] behandles problemstillingen om det i visse tilfeller bør oppstilles noen begrensninger i adgangen til å abandonere. Falkangerutvalget mente at man ved å forby boet å abandonere i noen tilfeller, f.eks. der debitor er et AS som opphører å eksistere ved avslutning av konkursen, i realiteten ville pålegge boet et utvidet forvaltningsansvar. Å ta hånd om miljøfarlige eiendeler og sørge for at fare for miljøskade blir eliminert, kan komme opp i betydelige beløp. Normalt vil ikke boet ha penger til å påta seg dette heller. Videre står det at:
”...dette vil også tilføre bobehandlingen en ny dimensjon; fra å ivareta hovedsaklig kreditorenes interesser vil også boet få en funksjon som innebærer at de ivaretar bredere samfunnsinteresser.”
Som tidligere nevnt, legger konkursbehandlingen opp til å ivareta visse samfunnsmessige hensyn som f.eks. arbeidsplasser ved videre drift av virksomheter. Utvalget mener at det å gi boet et ansvar for forurensning i tillegg, vil medføre en klar utvidelse i forhold til gjeldende rett.
I Innst. O. nr. 77 (1998-1999) [107] drøfter Justiskomiteen boets adgang til å abandonere en eiendel med et mulig skadepotensiale. Dette blir kommentert i Ro [108] som skriver at:
”...det er lite tvilsomt at boet har adgang til å kvitte seg med et slikt problem [min kommentar: forurensningsproblem] ved å abandonere. En plikt for boet til å betale som massekrav kostnader ved å rydde opp etter skyldnerens forurensning ville kreve en klar lovhjemmel. § 117b hjemler tvertimot at boet kan oppgi beslaget i eiendeler som er uten økonomisk interesse.”
I praksis er det ikke er uvanlig at boet abandonerer eiendeler som innebærer et miljøproblem. Ro drøfter først og fremst de tilfeller der det påligger debitor en tiltaksplikt, jf. forurl. § 7. Ro hevder at det er klart at konkursboet kan abandonere eiendelene i disse tilfellene. Eksempler fra andre områder, bl.a. plan- og bygningslovens vedlikeholdsplikt i § 89, nevnes også. Når det i teorien hevdes at man kan abandonere eiendeler som innebærer en tiltaksplikt etter forurensningsloven, må det være klart at også en eiendel som innebærer et forurensningsproblem eller en potensiell forurensningsfare som kan føre til at et erstatningskrav oppstår, kan abandoneres.
Med tanke på en forsvarlig bobehandling bør boet kunne abandonere virksomheter og eiendeler som innebærer en miljøtrussel. Det bidrar til å holde boomkostningene nede, noe som igjen fører til høyere dividende for kreditorene. Mot en abandoneringsadgang er hensynet til en eventuell skadelidt og til miljøet. Men i mange konkursbo er det som regel så lite igjen etter at panthaverne har fått sitt, at miljøet og eventuell skadelidt i mange tilfeller uansett ville være dårlig stilt.
Konklusjonen er dermed at boet har adgang til å abandonere virksomheter og eiendeler som innebærer et forurensningsproblem.
6.2.2 Abandonering av deler av en eiendom
En liknende problemstilling er om boet kan abandonere selve forurensningskilden og beholde resten av eiendommen eller virksomheten. Det er f.eks. aktuelt hvis en fabrikk skulle gå konkurs. Eiendommen i seg selv er verdt en god del. Men på grunn av store mengder miljøfarlig avfall som er lagret på tomten, vil utgiftene ved å destruere disse overstige verdien av tomten. For boet vil det være ønskelig å abandonere avfallet og beholde selve tomten. Spørsmålet er om boet har adgang til dette.
Kkl. § 117b inneholder ingen krav til hva som kan abandoneres utover at det må være uten økonomisk interesse for boet. Forarbeidene drøfter ikke denne problemstillingen. I juridisk teori [109] er det blitt hevdet at det er full adgang til å abandonere deler av f.eks. et driftstilbehør og beholdes andre. Boet kan altså ”skumme fløten” ved å ta eiendelene av verdi og abandonere andre.
Konklusjonen er at boet har adgang til å abandonere deler av en eiendom.
6.2.3 Fremtidig erstatningsansvar
Som vi har sett kan, boet bli erstatningsansvarlig for forurensning som oppstår etter konkursåpning. I det følgende forutsetter vi at det ikke har oppstått erstatningsbetingende fare for forurensning og heller ikke en forurensningsskade, men at det skjer etter abandonering. Konkursboet ønsker å abandonere en gjenstand fordi det er en potensiell fare.
Problemstillingen er om boet kan unngå ansvar dersom eiendommen blir abandonert i tide, dvs. før uhell eller skade inntreffer.
Problemstilling er så vidt berørt i NOU 1993:16 [110]. Der drøftes først tilfeller hvor ansvarsgrunnlaget er objektivt og tilfeller hvor det er et culpaansvar. Så drøftes særskilt forurensningsloven og unngåelse av ansvar i forhold til den. Som hovedregel når det objektive ansvaret knytter seg til eieransvaret, vil selger være fri for ansvar idet kjøper overtar. Dette skulle tilsi at boet også unngår ansvar for skade som måtte oppstå etter abandoneringen. I forarbeidene nevnes [111], som en innvending mot dette, at det er en vesentlig forskjell mellom å la en presumptivt solvent kjøper tre inn som mulig ansvarlig og konkursdebitor selv. Men på den annen side kan også en kjøper ha økonomiske vanskeligheter. Så heller ikke ved en overdragelse ved salg er en senere skadelidt garantert å få dekket sitt erstatningskrav.
Samtidig understrekes [112] at en lovfesting av abandonering i konkursloven ikke uten videre innebærer at boet fritas for plikter og ansvar det måtte ha etter annen lovgivning. Omfanget av eierplikten etter f.eks. forurensningsloven vil alltid måtte bero på en konkret tolkning av disse bestemmelsene sammenholdt med de faktiske omstendighetene i den enkelte sak.
Konklusjonen er at boet kan fri seg fra fremtidig erstatningsansvar ved å abandonere.
Spørsmålet er om dette stiller seg annerledes hvis det er stor fare for forurensning eller det er nærliggende at en forurensningsskade vil inntreffe. Utgangspunktet [113] er at boet også i et slikt tilfelle fritas for ansvar ved abandonering. Boet oppfyller ikke lenger vilkårene for å bli erstatningsansvarlig etter forurensningsloven § 55. Når boet abandonerer en eiendel, oppheves konkursbeslaget. Boet er ikke lenger den som ”driver, bruker eller innehar” en eiendom. Etter kkl. § 117b (1) siste pkt. overtar skyldneren risikoen for eiendelen på abandoneringstidspunktet.”.
6.2.4 Erstatningskrav som påligger boet
Den fjerde problemstillingen er om boet kan fri seg fra et erstatningsansvar ved å abandonere eiendommen etter at skaden er inntrådt.
Ifølge NOU 1993:16 Vedlegg 1[114] må dette behandles etter de vanlige reglene for skade mens kreditorbeslaget opprettholdes. Det byr ifølge forarbeidene prinsipielt ikke på problemer med tilknytning til abandonering. Utgangspunktet i norsk rett er at ingen kan fri seg fra et krav uten videre. I forarbeidene drøftes ikke denne problemstillingen ytterligere ”da dette reiser grunnleggende erstatningsrettslige spørsmål det ligger utenfor utvalgets mandat å ta opp”.
Dette innebærer at dersom boet først har pådratt seg et erstatningsansvar (se drøftelse i pkt. 5), kan det ikke fri seg fra ansvar ved å abandonere i etterkant.
6.2.5 Virkningen av abandonering
Den umiddelbare virkningen av abandoneringen er at skyldneren gjenvinner rådigheten over formuesgodet, jf. kkl. § 117b (1) 4. pkt. Boet må stille eiendelene til skyldnerens disposisjon, og skyldneren overtar risikoen for eiendelen, jf. 5. pkt. Meldinger om konkurs, anmerkning i realregistre mv. må slettes, jf. kkl. § 79 (7). Skyldneren har ved abandoneringen fått tilbake rådigheten over eiendommen og vil være ansvarlig for et eventuelt erstatningskrav som måtte oppstå etter abandoneringstidspunktet.
I noen tilfeller vil konkursdebitor være et AS som slettes og opphører å eksistere i og med slutningen av konkursboet. Oppstår et erstatningskrav i tidsrommet mellom abandonering og slutningen av boet, vil AS’et fortsatt eksistere, og det vil være erstatningsansvarlig. Sannsynligheten for at de kan dekke et erstatningskrav er derimot minimal.
Hvis et erstatningskrav oppstår etter at boet er sluttet og AS’et er slettet, stiller kravet seg noe annerledes. Virksomheten er da eierløs. Aksjeeierne er ikke ansvarlige for virksomheten, jf. aksjeloven § 1-1. Problemstillingen det her er snakk om, vil jeg trokun er av teoretisk interesse, og jeg vil følgelig ikke forfølge denne videre.
En mer praktisk problemstilling er hvem som har ansvaret for opprydding og fjerning av potensielle forurensningskilder på en abandonert eiendom. Etter forurl. § 7 skal ”den ansvarlige for forurensning sørge for tiltak for å hindre at forurensning inntrer”. Denne problemstillingen behandles ikke nærmere i denne oppgaven.
I forbindelse med lovforslaget angående abandonering foreslo [115] Falkangerutvalget å få inn en bestemmelse i konkursloven om varslingsplikt for bostyrer i de tilfellene der eiendeler som innebærer et forurensningsproblem blir abandonert. Bestemmelsen kom inn i kkl. § 85 (1) nr. 8 ved lovendringen i 1999 og skal styrke miljøhensyn ved konkurs. Bestemmelsen lyder:
”Det påhviler bobestyreren å foreta det nødvendige for at boet kan bli oppgjort, bl.a. å gi melding til fylkesmannen så tidlig som mulig dersom virksomheten antas å kunne medføre forurensning som ikke er lovlig uten tillatelse etter forurensningsloven.”
Bostyrer ble ved lovendringen gitt en varslingsplikt til fylkesmannen som gjelder uansett om boet velger å abandonere eiendommen eller beholde den. Behovet er nok ekstra stort i abandoneringstilfellene siden boet da kvitter seg med eiendeler og det nødvendigvis ikke er noen som overtar, jf. det som er skrevet ovenfor om opphør av selskaper ved boslutning. Varslingsplikten gjelder alle typer forurensning som er forbudt etter forurensningsloven, jf. forurl. § 6, og omfatter ikke forurensning som er tillatt på grunnlag av utslippstillatelse etter forurensningsloven §11. Varselet skal gis så tidlig som mulig. Det er uklart hva som ligger i uttrykket ”antas å kunne medføre”. Ifølge forarbeidene [116] ”må det i hvert fall kreves en rimelig mulighet for at virksomheten kan medføre slik forurensning” (altså forurensning som ikke er tillatt etter forurensningsloven). Som det fremkommer av Karnov[117], er det ”bostyrers ansvar å vurdere om det er en rimelig mulighet for at virksomheten kan medføre forurensning”. Vurderingen beror på et skjønn fra bostyrers side [118]. Det er ikke meningen at bostyrer skal ha plikt til å foreta omfattende og kostbare undersøkelser for å finne ut om det foreligger et forurensningsproblem. Ofte kan derimot bostyrer ha visse holdepunkter for at virksomheten har eiendeler som forurenser, blant annet ut fra typen virksomhet. Det vil også være naturlig at bostyrer tar dette spørsmålet opp med skyldneren.
Forutsetningen for at det kan skje en overføring til panthaver er at en ”pantsatt” eiendel er ”uten økonomisk interesse for boet”, jf. kkl. § 117c. Ordet ”pantsatt” peker i retning av kontraktspant, men en slik begrensning er neppe tilsiktet [119]. Formålet med bestemmelsen tilsier at det er uten betydning om vi har med kontraktspant, legalpant eller utleggspant å gjøre [120]. ”Uten økonomisk interesse” må forstås vidt, på samme måte som ved abandonering i pkt. 6.2. Et tilleggsvilkår er at panthaver må samtykke i overføringen. Beslutningen om overføring til panthaver skal treffes av bostyrer, jf. §117c (1). Overføringen skal skje til pantets antatte markedsverdi på overføringstidspunktet, jf. (2). Overføring til panthaver kan sammenliknes med et salg. Panthaver har tid til å vurdere om det vil lønne seg å overta pantet eller ikke. De samme problemene som ved abandonering oppstår dermed ikke ved overføring til panthaver. Det er klart at boet kan overføre eiendeler som innebærer et miljøproblem til panthaver. Det er ingen grunn til å begrense en slik adgang da panthaveren blir ansvarlig etter overføringen. Det kan være at panthaveren ikke har særlig midler til å dekke et eventuelt erstatningskrav, men den risikoen er også tilstede ved et salg uavhengig av konkurs.
Også overføring til panthaver skal skje ved en skriftlig erklæring, jf. kkl. § 117c (4). Erklæringene skal angi tidspunktet for overføringen. Panthaveren overtar risikoen for eiendelen på overføringstidspunktet.
6.3.1 Virkningen av overføring til panthaver
Virkningen er, som ved abandonering, at boet blir fri sine forpliktelser knyttet til eierrådigheten. Det gjelder både de privatrettslige og offentligrettslige plikter. Forpliktelsene går over på panthaver som blir eier av den overførte gjenstand eller eiendom. Et eventuelt erstatningskrav etter forurensningsloven som oppstår etter overføring, vil panthaveren derfor være ansvarlig for.
I denne oppgaven har jeg drøftet i hvilken utstrekning boet skal dekke erstatningskrav som følge av forurensningsskade forvoldt av konkursdebitors virksomhet. Som drøftelsene viser, blir erstatningskrav som oppstår før konkursåpning dekket som dividendefordring. Erstatningskrav oppstått etter konkursåpning blir dekket som massekrav hvis det ikke oppstår i områelsestiden eller etter abandonering. Dette resulterer ofte i at skadelidte ikke får dekket hele sitt økonomiske tap når skadevolder går konkurs eller er et konkursbo.
Det kan stilles spørsmål ved hvor rettferdig reglene etter forurensningsloven og konkurslovgivningen er. På den ene side skal man ta hensyn til skadelidte og på den annen side øvrige kreditorer. Styrker man skadelidtes stilling ved f.eks. å gi erstatningskrav etter forurensningsloven fortrinnsrett foran andre usikrede krav, går det på bekostning av øvrige kreditorer.
For å styrke stillingen til erstatningskrav etter forurensningsloven er myndighetene, som tidligere nevnt, gitt adgang til å sette vilkår om sikkerhetsstillelse etter forurl. § 63. I tilfellene der dette blir gjort, vil erstatningskravet bli dekket uavhengig av virksomhetens økonomiske stilling ellers. Et vilkår om sikkerhetsstillelse forutsetter at virksomheten trenger tillatelse for sitt virke samt at adgangen til å sette vilkår blir benyttet.
Andenæs, Mads Henry. Konkurs. 1. utg. Oslo, 1999. ISBN 82-91064-15-6
Backer, Inge Lorange. Innføring i naturressurs- og miljørett. 4. utg. Oslo, 2002. ISBN 82-05-29891-2
Backer, Inge Lorange. Miljøretten. I: Knophs oversikt over Norges rett. 11. utg. Oslo, 1998 s. 698-726. ISBN 82-00-22935-1
Boe, Erik. Innføring i juss. 1. utg. Oslo, 1996. ISBN 82-518-3453-8
Brækhus, Sjur. Omsetning og kreditt 1. 3. utg, 2.opplag. Oslo, 1993. ISBN 82-00-21251-3.
Bugge, Hans Chr. Forurensningsansvaret. Det økonomiske ansvar for å forebygge, reparere og erstatte skade ved forurensning. 1. utg. Oslo, 1999. ISBN 82-518-3816-9
Børresen, Pål. Konkurs - enkeltforfølgning, gjeldsforhandling og konkurs. 4. utg. Oslo, 2001. ISBN 82-02-19916-6
Eskeland, Sigrid. Ansvar for skade ved ”forurensning som er tillatt”, forureiningslova §56. (Det juridiske fakultets skriftserie nr. 66 1997, Universitetet i Bergen).
Falkanger, Thor. Konkurs og realisasjon av sterkt beheftede eiendeler. Lov og Rett 2001 s.166.
Huser, Kristian. Gjeldsforhandling og konkurs. Bind 1, Oslo, 1987. ISBN 82-991243-0-1
Huser, Kristian. Gjeldsforhandling og konkurs. Bind 2, Oslo, 1988. ISBN 82-991243-2-8
Laumann, Trond og Tom Bertil Eriksen. Konkursboets tiltaksplikt etter forurensningsloven § 7. Stor særavhandling nr. 110. Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø, 2001
Nygaard, Nils. Skade og ansvar. Bergen, 2000. ISBN 82-00-12947-0.
Nygaard, Nils. Om ansvarssubjekt etter forureiningslova § 55. I: Hagstrøm, Lødrup, Aarbakke (red) Ånd og rett festskrift til Birger Stuevold Lassen. Oslo, 1997 s. 783-793.
Ro, Knut. Forelesninger i konkursrett våren 2004. Tilgang: www.rosom.no
Ro, Knut og Håvard Wiker. Konkursloven. Oslo, 2003. ISBN 82-518-3978-5
Sandvik, Tore. Lærebok i materiell konkursrett. Utdrag. Bergen, 1985 ISBN 82-00-07777-2
Selvig, Erling. Miljøansvar i Norge. Jussens venner 1984 s. 93-97.
Stavang, Endre. Naborettens forurensningsansvar. Oslo, 1999. ISBN 82-456-0720-7 Tyrén, Carl Wilhelm. Forurensningsloven og forskriftene til loven i praksis. 2. utg. ISBN 82-7634-060-1
Welamson, Lars. Konkurs. Institutet før rættsvetenskaplig forskning; 41. Stockholm, 1965.
Kilder:
Lover:
Lov om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven) 29. november 1996 nr. 72
Lov om sjøfarten (sjøloven) 24. juni 1994 nr. 39
Lov om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) 8. juni 1984 nr. 59
Lov om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven) 8. juni 1984 nr. 58
Lov om vern mot forurensninger og avfall (forurensningsloven) 13. mars 1981 nr. 6
Lov om atomenergivirksomhet (atomenergiloven) 12. mai 1972 nr. 28
Lov om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) 13. juni 1969 nr. 26
Lov om rettshøve mellom grannar (grannelova) 16. juni 1961 nr. 15
Lov om aksjeselskaper (aksjeloven) 13. juni 1997 nr. 44
Forarbeider:
NOU 1993:16 Etterkontroll av konkurslovgivningen
NOU 1982:19 Generelle lovregler om erstatning for forurensningsskade
NOU 1977:11 Tiltak mot forurensninger
NOU 1972:20 Gjeldsforhandling og konkurs
Ot.prp. nr. 26 (1998-1999) Om lov om endringer i konkurs- og pantelovgivningen m v.
Ot.prp. nr. 33 (1988-1989) om endringer i lov av 13. mars 1981 nr.6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) m.v.
Ot.prp. nr. 50 (1980-1981) Gjeldsforhandlinger og konkurs B) lov om fordringshavernes dekningsrett C) lov om ikrafttredelse av ny gjeldsforhandlings- og konkurslovgivning m m
Innst. O. nr. 77 (1998-1999) Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i konkurs- og pantelovgivningen m.v.
St.prp. nr. 40 (2003-2004) Statlig miljøansvar på Raufoss
Rettspraksis:
Rt. 1875 s. 129
Rt. 1927 s. 231
Rt. 1929 s. 897
Rt. 1932 s. 814
Rt. 1946 s. 338 Frostating lagmannsrett
Rt. 1969 s. 757
Rt. 1971 s. 378
Rt. 1979 s. 1249
Rt. 1986 s. 1239
Rt. 1990 s. 137
Rt. 1990 s. 791
Rt. 1992 s. 1618
Rt. 1992 s. 1697
Rt. 1999 s. 146
RG 1985 s. 1 Eidsivating lagmannsrett
RG 1986 s. 80 Hålogaland lagmannsrett
[1] Backer s. 213
[2] NOU 1977:11 s. 22 flg. Det er utredningens § 61 som -noe omarbeidet- gjenfinnes i forurl. § 7.
[3] I bl.a. Bugge kap. 12-14
[4] Når det gjelder konkursboets tiltaksplikt etter forurl. § 7 viser jeg til studentavhandling av Laumann og Eriksen med tittelen ”Konkursboets tiltaksplikt etter forurensningsloven § 7” UiT nr. 110/2001
[5] lov om sjøfarten 24. juni 1994 nr. 39, kap 10
[6] lov om atomenergivirksomhet 12. mai 1972 nr. 28, kap. III
[7] lov om petroleumsvirksomhet 29. november 1996 nr. 72, kap. 7
[8] Se Bugge kap. 7
[9] Bugge, Hans Chr. Forurensningsansvaret. Det økonomiske ansvar for å forebygge, reparere og erstatte skade ved forurensning. 1. utg. Oslo, 1999
[10] Welamson s. 58
[11] Welamson s. 58
[12] Welamson s. 59
[13] Brækhus 1 s. 7
[14] Unntakene er behandlet i bl.a Andenæs s. 67 flg.
[15] Omtalt i Andenæs s. 5 flg. og Huser 2 s. 98 flg.
[16] Huser 2 s. 184
[17] Boe s. 14
[18] Huser 2 s. 27
[19] Ro forelesninger i konkursrett våren 2004
[20] Sandvik s. 101
[21] NOU 1972:20 s. 346
[22] Huser 2 s. 184
[23] Lov om concurs og concursboers behandling § 14 (1)
[24] Huser 2 s. 221 fotnote 128
[25] For inngående drøftelser av dette, se Bugge del II og III.
[26] Backer s. 104
[27] Knophs oversikt over Norges rett s. 723
[28] Nærmere om legaldefinisjonen i forurl. § 6, se Bugge s. 209-242
[29] NOU 1982:19 s. 120
[30] I Jussens Venner 1984 s. 93-97
[31] Nygaard, Ansvarsubjekt s. 783
[32] Ot.prp. nr. 33 (1988-1989) s. 33
[33] Bugge s. 560
[34] Bugge s. 562
[35] Spørsmålet om det bør gjelde objektivt ansvar eller culpaansvar for forurensningsskader har vært mye drøftet både i økonomisk og juridisk teori. Se Bugge s. 82-112 og s. 259-261 og i forarbeidene (NOU 1982:19 s. 19-29, Ot.prp. nr. 33 (1988-1989) s. 28-29)
[36] Ot. prp. nr. 33 (1988-1989) s. 107
[37] Lov om rettshøve mellom grannar (grannelova) 16. juni 1961 nr. 15
[38] Ot.prp. nr. 33 (1988-1989) s. 99-100
[39] Ot.prp. nr. 33 (1988-1989) s. 108
[40] Tyrén s. 165
[41] Bugge s. 259
[42] Regelverket om tålegrensen er innfløkt. Nærmere om emnet, se Eskeland og Stavang
[43] Mer om skillet mellom tillatt og ikke-tillatt forurensning, se Bugge kap. 7
[44] Eksempler fra rettspraksis angående ulempe i granneloven § 2 er Rt. 1969 s. 757 (Sandvika Gjestgiveri) og Rt. 1971 s. 378 (Grisehusdommen) der ulempene var henholdsvis støy fra E 18 og vond lukt fra grisehus
[45] Karnov på cd-rom note 215
[46] Tyrén s. 158
[47] Tyrén s. 158. Tidspunktet for når en forurensningsskade oppstår kommer jeg tilbake til under pkt. 4.2.
[48] Rt. 1992 s. 1618 (Fremtiden i våre hender)
[49] Spørsmålet om tidspunktet for når et krav anses oppstått er også aktuelt når det har vært en lovendring eller blitt innført en ny lov. Det er i utgangspunktet loven på stiftelsestidspunktet som skal komme til anvendelse. Fleischer på sin side er åpen for at ny lovgivning kan ha konsekvenser for eldre handlinger. Han mener det er lite rimelig at skadevolder slipper fri ansvaret for det han har voldt eller vært med på å volde(JV 1975 s. 212). Mer om dette i Bugge s. 656 flg.
[50] NOU 1972:20 s. 306. Utvalget var ledet av Sjur Brækhus
[51] Nygaard, Skade og ansvar s. 409
[52] jf. internt notat fra Justisdepartementets lovavdeling (notat av 7. februar 1989 HBu), Andenæs s. 314 Sandvik s. 114 pkt. d, Bugge s. 616 og Nygaard, Skade og ansvar s. 409
[53] Da Raufoss-konsernet skal selges, har Nærings- og handelsdepartementet har bedt om Stortingets fullmakt til at departementet utsteder statlige miljøgaranti for miljø- og forurensningsansvar i Mjøsa og på Raufoss-området som kan knyttes til konsernets virksomhet før delprivatiseringen i 1990. For nærmere om dette, se St.prp. nr. 40 (2003-2004).
[54] Bugge s. 616
[55] Bugge s. 616
[56] Internt notat fra Justisdepartementets lovavdeling (notat av 7. februar 1989 HBu)
[57] Bugge s. 616
[58] Se drøftelsen under pkt. 5
[59] Bugge s. 616
[60] Unntaksvis kan det tenkes at et selskap ikke opphører, se bl.a. kjennelse av Høyesterett inntatt i Rt.1990 s. 791 der et slettet selskap ble tatt under konkursbehandling.
[61] Bugge s. 612
[62] Uttrykket områelsestid er i Ro og Wiker benyttet angående bestemmelsen om abandonering. Jeg har valgt å benytte samme betegnelse for tidsrommet etter konkursåpning der boet ikke er massekravsansvarlig.
[63] Bugge s. 560
[64] Problemstillingen blir tatt opp i Ro og Wiker s. 434 i forbindelse med abandonering etter kkl. § 117b og på s. 453 i forbindelse med kkl. § 119
[65] Abandonering drøftes nærmere i pkt. 6.
[66] Ro og Wiker s. 453
[67] Konkursboet kan blant annet ikke fortsette debitors fondmegler- eller eiendomsmeglervirksomhet.
[68] Brækhus 1 s. 53.
[69] Brækhus 1 s. 53
[70] Ro og Wiker s. 452
[71] Ro og Wiker s. 452
[72] Ro og Wiker s. 451
[73] NOU 1972:20 s. 311
[74] Andenæs s. 149
[75] NOU 1972:20 s. 313
[76] NOU 1972:20 s. 313
[77] Se bl.a Rt. 1986 s. 1239
[78] Andenæs s. 160
[79] som det fremkommer av pkt. 5.3 er det på det rene at f.eks. et erstatningskrav skal dekkes når boet har trådt inn i avtalen
[80] NOU 1972:20 s. 346
[81] Andenæs s. 306
[82] NOU 1972:20 s. 347
[83] NOU 1972:20 s. 346
[84] Se drøftelsen under pkt. 4.2
[85] NOU 1972:20 s. 347
[86] Andenæs s. 306, Huser 2 s. 286
[87] Andenæs s. 306, jf. RG 1986 s. 80. Boet ble frikjent, da bestemmelsen i konkursloven ga uttrykk for en ordensbestemmelse og ikke en plikt.
[88] Sandvik s. 104
[89] Huser 2 s. 286
[90] Rt. 1927 s. 231
[91] RG 1986 s. 80 (i dette tilfellet ble boet frikjent)
[92] Rt. 1929 s. 897, Rt. 1932 s. 814
[93] Prinsippet er lovfestet i forurl. § 2 nr. 5 og bygger på rekommandasjoner fra OECD. Prinsippet fremkommer også av EF-traktaten art. 174 nr. 2 og EØS-avtalens art. 73 nr. 2
[94] NOU 1993:16 Vedlegg 1 s. 186
[95] Ot.prp. nr. 26 (1998-1999) s. 104
[96] Bl.a. Rt. 1979 s. 1249 og RG 1985 s. 1
[97] NOU 1993:16 s. 67-68, se f.eks. Sandvik s. 97
[98] NOU 1993:16 Vedlegg 1 s. 196 pkt. 3.6
[99] NOU 1992:16 Vedlegg 1 s. 196 pkt. 3.6
[100] NOU 1993:16 s. 67
[101] Ro og Wiker s. 435
[102] Rt. 1992 s. 1697 og Rt. 1990 s. 137
[103] Ro og Wiker s. 435
[104] Det minnes om at eiendelen i seg selv må ha en økonomisk verdi, ellers faller den ikke inn under konkursbeslaget, jf. deknl. § 2-2
[105] Ro og Wiker s. 433
[106] NOU 1993:16 s. 69-70
[107] Innst. O. nr. 77 (1998-1999) s. 17
[108] Ro og Wiker s. 433
[109] Ro og Wiker s. 434-435
[110] NOU 1993:16 Vedlegg 1 s. 194-195
[111] NOU 1993:16 Vedlegg 1 s. 194
[112] NOU 1993:16 s. 70
[113] NOU 1993:16 Vedlegg 1 s. 195
[114] NOU 1993:16 Vedlegg 1 s. 195
[115] Forslag på bakgrunn av brev fra Miljøverndepartementet 14. mars 1995, se kommentarer i Ot. prp nr. 26 1998-1999 s. 114, jf. NOU 1993:16
[116] Ot.prp. nr. 26 (1998-1999) s. 227
[117] Lov om gjeldsforhandling og konkurs note 88 (Norsk lovkommentar på CD-rom)
[118] Ot.prp. nr. 26 (1998-1999) s. 227
[119] Falkanger s. 179
[120] Ot. prp. nr. 26 (1998-1999) s. 238 om § 117c (3)