Konkurskarantene ble ikke ansett for være straff etter reglene i Den europeiske menneskerettskonvensjon. Konkurskarantene er følgelig heller ikke til hinder for etterfølgende straffesak. Sandefjord tingrett har kommet til dette resultatet i en kjennelse av 25. september 2002. Saken gjelder et tidligere styremedlem som var ilagt konkurskarantene på grunn av manglende innsendelse av regnskap og selvangivelse over flere år. Det ble senere reist straffesak mot styremedlemmet for overtredelse av regnskapsloven § 8-5. Tiltalte begjært saken avvist under henvisning til forbudet mot dobbeltstraff i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) Protokoll 7 artikkel 4 nr 1. Problemstillingen for tingretten var hvorvidt konkurskaranteneinstituttet var å betrakte som "criminal proceedings" etter EMK Protokoll 7 artikkel 4. EMKs straffebegrep må her forstås på samme måte som i konvensjonens artikkel 6. Tingretten viste til at det i hovedsak er tre kriterier som i EMD er lagt til grunn ved vurdering av hvorvidt noe skal betraktes som en straffeanklage ("criminal charge") etter EMK. For det første legges det vekt på hvordan nasjonalstaten klassifiserer sanksjonen, for det andre vektlegges lovbruddets karakter og for det tredje legges det vekt på sanksjonens innhold og alvor. Tingretten viste til at konkurskarantene i norsk rett er ansett som en administrativ sanksjon. Hovedformålet med konkurskarantene er i utgangspunktet ikke å straffe. Konkurskarantene tar primært sikte på å hindre konkursgjengangere i å fortsette sin virksomhet i nye selskap og dermed skjerme omsetningslivet fra personer som åpenbart ikke bør inneha sentrale verv i selskap. Retten sluttet seg likevel til at enkelte trekk ved konkurskaranteneinstituttet kunne bære preg av straff (pønale). Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig til å karakterisere ileggelse av karantene som en "criminal charge" etter EMK. Dette ble her lagt særlig vekt på konkurskarantenens hovedformål. Tingretten viste til Rt. 1996 s. 591 hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg la til grunn at konkurskarantene ikke var straff etter reglene i EMK. Denne avgjørelsen må imidlertid sees i lys av nyere praksis fra EMD case no 42007/98 og de nye retningslinjene fra Høyesterett i Rt 2002 s. 557. Retten la avgjørende vekt på EMDs avgjørelse av 16. juli 2002 i Davis v. The United Kingdom (case no 42007/98). Saken gjaldt det britiske konkurskaranteneinstituttet (The Company Directors Disqualification Act 1986 (CDDA)). EMD kom til at den britiske konkurskaranteneordningen ikke var å betrakte som en "criminal charge" etter EMK artikkel 6 nr. 1. Det britiske konkurskaranteneinstituttet ble av tingretten ikke ansett for å være vesentlig forksjellig fra det norske. Tingretten viste endog til at det britiske instituttet inneholdt enda mer inngripende sanksjoner for enkeltindividet enn det norske konkurskaranteneinstituttet. Tingretten kom etter dette til at konkurskarantene i dette tilfelle ikke var å betrakte som "criminal proceedings" under Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. Forbudet mot dobbel strafforfølgelse kom følgelig ikke til anvendelse. Les avgjørelsen i sammendrag og fulltekst i Konkursrådets domsdatabase ”.