Konkurskarantene - Info om formål, virkning, varighet med mer.
Innhold
INNLEDNING
OVERSIKT OVER BESTEMMELSENE OM KONKURSKARANTENE
1. Karantenereglenes formål.
2. Hvem kan ilegges konkurskarantene?
3. Når kan karantene ilegges?
4. Virkning av konkurskarantene.
5. Karantenens varighet.
6. Saksbehandlingsregler.
7. Partsforholdet.
8. Saksomkostninger.
9. Særlig om påtalemyndighetens rolle.
10. Straff.
11. Registrering.
12. Eksempler fra lagmannsrettenes praksis.
BEHANDLING AV SPØRSMÅL OM KONKURSKARANTENE
A. OSLO SKIFTERETT
BREV AV 30.10 1996 TIL BOBESTYRERE I ANLEDNING KONKURSKARANTENE
A.1 Bruk av karantene
A.2 Fremgangsmåte
A.3 Tidspunkt innen bobehandlingen
A.4 Særlig om partsforhold
A.5 Vilkår for karantene
A.6 Nærmere om karanteneforslaget
A.7 Omfanget av karantene
A.8 Brudd på karantene
A.9 Avslutning
B. STAVANGER BYFOGDEMBETE
OM KONKURSKARANTENE
B.1 Innledning
B.2 Bruken av konkurskarantene - saksforberdelsen
B.3 Tidspunkt innen bobehandlingen
B.4 Påtalemyndigheten som part
B.5 De materielle vilkår for konkurskarantene - hva forventes av bostyrer?
B.6 Avslutning
C. TRONDHEIM BYFOGDEMBETE
OM KONKURSKARANTENE
D. BERGEN SKIFTERETT
OM KONKURSKARANTENE
D.1 Innledende bemerkninger
D.2 Bergen skifteretts praksis
D.3 Vilkårene for konkurskarantene
D.4 Avslutning
KONKURSKARANTENE - ILEGGELSE, PARTSSTILLING OG SAKSOMKOSTNINGER
Advokat Claus R. Flinder, Simonsen Musæus Advokatfirma DA
Innledning
1. Ileggelse av konkurskarantene - konkursloven § 142
2. Boets partsstilling - bobestyrers utredningsplikt etter kkl § 120 nr 7
3. Saksomkostninger
OVERSIKT OVER HØYESTERETTS AVGJØRELSER OM KARANTENE
INNLEDNING
Den prosentvise andel av konkursboer hvor det ilegges karantene varierer ganske mye fra distrikt til distrikt. Konkursrådet har på denne bakgrunn inntrykk av at reglene om konkurskarantene praktiseres noe ulikt. Dette har trolig sammenheng med at reglene gir et vidt spillerom for skjønn. Konkursrådet ønsker derfor å belyse praktiseringen av karantenereglene i dette nummer av Konkursråd. Dette vil bli gjort i form av et innlegg fra embetslederen ved hver av de store skifterettene. Rådet vil imidlertid først gi en kortfattet oversikt over karantenebestemmelsene.
Skifterettsjustitiarius Anne Cathrine Frøstrup har den 30. oktober 1996 utarbeidet et rundskriv til bobestyrerne ved Oslo skifterett om behandlingen av spørsmål om konkurskarantene. Dette rundskrivet er gjengitt i dette nummer av Konkursråd med velvillig tillatelse fra Oslo skifterett. Konkursrådet har bedt førstebyfogd Knut Almaas ved Trondheim byfogdembete, førstebyfogd Ernst Moe ved Stavanger byfogdembete og førstebyfogd Erik Elstad ved Bergen byfogdembete om å kommentere Oslo skifteretts rundskriv. Konkursrådet har også bedt advokat Claus R. Flinder lage en kort artikkel om nyere rettspraksis om bruk av konkurskarantene og omkostningsansvar.
Det er nedenfor også inntatt en oversikt over sentrale avgjørelser om konkurskarantene truffet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Dessuten er det inntatt en statistisk oversikt over bruken av karanteneinstituttet samt en oversikt over den mest aktuelle litteratur om konkurskarantene.
Konkursrådet håper at materialet kan være til nytte for dem som steller med konkurskarantene i praksis.
OVERSIKT OVER BESTEMMELSENE OM KONKURSKARANTENE
1. Karantenereglenes formål.
Begrunnelsen for reglene er ifølge lovforarbeidene å stoppe de såkalte "konkursgjengangere", som etter konkurs i ett selskap fortsetter sin virksomhet i nye selskaper inntil også disse går overende, og hvor det er mistanke om mislige forhold i forbindelse med forretningsdriften. Karantene ilegges etter en individuell og konkret prøvelse.
2. Hvem kan ilegges konkurskarantene?
Bestemmelsene om dette er inntatt i konkurslovens § 142 , første og sjette ledd, jfr også femte ledd.
Er det et selskap eller en stiftelse som er konkurs, kan personer som i løpet av det siste året før konkursen har vært ansvarlig deltaker i et ansvarlig selskap eller kommandittselskap settes i karantene. Det samme gjelder personer som formelt eller reelt har vært styremedlem, varamedlem av styret eller administrerende direktør i aksjeselskap, næringsdrivende stiftelse, boligbyggelag, borettslag eller samvirkelag. Også personer som har hatt verv i enkelte andre former for selskap oppregnet i § 142, femte ledd kan settes i karantene. Skyldnere som har gått personlig konkurs kan også ilegges karantene. Dette vil være mest praktisk for skyldnere som har drevet næringsvirksomhet i form av enkeltmannsforetak. Virkningen av karantene er behandlet i punkt 4 nedenfor.
3. Når kan karantene ilegges?
Dette er regulert i konkurslovens § 142 , første og annet ledd.
Det er to alternative grunnvilkår for karantene som begge er angitt i § 142, første ledd.
Karantene kan ilegges hvis det foreligger skjellig grunn til mistanke mot vedkommende for en straffbar handling i forbindelse med konkursen eller den virksomhet som har ført til insolvensen. De straffbare forhold som kan begrunne karantene må altså ha tilknytning til virksomheten eller være begått i forbindelse med konkursen. Ved vurderingen av skyldnerens virksomhet er man ikke begrenset til den juridiske enhet som er konkurs, jfr Rt 1993 s. 100. Det ble her lagt til grunn at det ved en sammenfiltret virksomhet kunne tas hensyn til forhold som ikke direkte angikk det selskap hvor det var åpnet konkurs. Det er tilstrekkelig at det foreligger skjellig grunn til mistanke. Uttrykket må forstås på samme måte som i straffeprosessloven.
Alternativt kan karantene benyttes dersom det må antas at vedkommende på grunn av uforsvarlig forretningsførsel er uskikket til å stifte et nytt selskap eller å være styremedlem eller administrerende direktør i et slikt selskap. I praksis vil vurderingen av det siste alternativet rette seg mot spørsmålet om vedkommende er uskikket til å utøve de nevnte vervene i et nytt selskap. Det må være årsakssammenheng mellom den tidligere uforsvarlige forretningsførsel og den antatte uskikkethet til å ha verv i nye selskaper.
Dersom minst ett av grunnvilkårene for karantene foreligger, skal det foretas en vurdering av om det er rimelig å sette vedkommende i karantene. Ved vurderingen skal det legges vekt på vedkommendes handlemåte og forholdene for øvrig. Det er den enkeltes situasjon som skal vurderes konkret. Ved vurderingen må en ta hensyn til arten av de forhold som begrunner karantene, hvilken rolle vedkommende person har hatt i handlingsforløpet og hvilke konkrete virkninger eventuell karantene vil få for vedkommende.
Det er ikke formulert som vilkår for karantene i lovteksten at vedkommende person er "konkursgjenganger". Det er således ikke klart hvilken vekt lovmotivenes begrunnelse for karanteneinstituttet skal ha på dette punkt. Loven kan neppe forstås slik at det er en forutsetning for karantene at vedkommende er "konkursgjenganger". Ved vurderingen av om det er rimelig å anvende konkurskarantene kan imidlertid dette være et vesentlig moment. De fleste som blir ilagt karantene i praksis er sannsynligvis innblandet i konkurs for første gang. I slike tilfeller skal det antagelig mer til for å beslutte karantene enn for personer som tidligere har vært innblandet i konkurser. Det vises til Konkursråd nr 5 - Juni 1996 s. 47 - 49.
4. Virkning av konkurskarantene.
Den som er i konkurskarantene kan ikke stifte aksjeselskap, næringsdrivende stiftelse, boligbyggelag, borettslag eller samvirkelag. Det samme gjelder enkelte andre typer virksomheter nevnt i § 142, 5. ledd. Selv om en som er i karantene ikke kan stifte nytt selskap, kan vedkommende kjøpe aksjene i for eksempel et eksisterende aksjeselskap og eie disse i karanteneperioden. Stiftelse av nytt selskap ved hjelp av stråmenn hvor hensikten allerede på stiftelsestidspunktet er å overdra eierposisjonen til en som er undergitt karantene, må imidlertid være i strid med karantenereglene.
Personer som er i karantene kan heller ikke påta seg eller reelt utøve nye verv som medlem eller varamedlem av styret eller som administrerende direktør i selskaper eller stiftelser som nevnt. Både de formelle og reelle posisjoner omfattes altså av karantenen. Det er imidlertid intet til hinder for å begynne ny virksomhet i form av enkeltmannsforetak, ansvarlig selskap eller annen selskapsform som ikke omfattes av karantenereglene.
Hovedregelen er at karantenen ikke får innvirkning på verv vedkommende allerede hadde ved konkursåpningen. Når man følger hovedregelen, får imidlertid karantenen ikke bare virkning for verv skyldneren påtar seg etter at karantene er ilagt, men også for verv skyldneren har påtatt seg etter konkursåpningen, men før karantene ble ilagt. En konsekvens av karantenen vil være at skyldneren må fjernes fra slike verv. Hvilken virkning karantenen kan få for gyldigheten av stiftelsen av selskaper skyldneren har stiftet i denne perioden, er uklart.
Skifteretten kan bestemme at vedkommende også skal fjernes fra verv vedkommende hadde ved konkursåpningen dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling som nevnt i § 142, første ledd nr 1. Fjerningen har virkning for den perioden karantenen varer.
5. Karantenens varighet.
Konkurskarantenen varer, dersom ikke annet er bestemt av skifteretten, i 2 år fra konkursåpningen. Skifteretten kan bestemme at karantenen isteden skal vare i 2 år fra det tidspunktet skifteretten treffer sin avgjørelse. Ved vurderingen må det legges vekt på om en utvidelse av karantenens virkning i tid på denne måten vil være rimelig i det konkrete tilfelle.
Trolig kan skifteretten også bestemme at karantenen skal ha virkning fra et tidspunkt mellom konkursåpningen og ileggelsestidspunktet. Ved vurderingen av hvilket tidsrom karantenen skal omfatte bør det legges vekt på hvilken virkning de ulike tidsperspektiver gir for verv den som undergis karantene allerede har og på vedkommendes fremtidsutsikter. Dersom det er reist eller vil bli reist straffesak hvor det vil eller kan bli nedlagt påstand om rettighetstap etter straffelovens § 29, kan karantenen forlenges etter begjæring fra påtalemyndigheten, jfr konkurslovens § 143 , annet ledd.
Kombineres beslutning om at den som er undergitt karantene skal fjernes fra eksisterende verv, med beslutning om at karantenetiden skal løpe fra ileggelsestidspunktet, må virkningen være at vedkommende fjernes fra de verv han har på ileggelsestidspunktet og samtidig undergis karantene med virkning for nye verv i to år.
6. Saksbehandlingsregler.
Det er skifteretten som treffer avgjørelse om ileggelse av konkurskarantene. Det er intet krav at det foreligger begjæring om karantene fra noen. Besluttes det karantene, skal avgjørelsen treffes ved kjennelse.
Bobestyreren skal alltid gi en vurdering av om det foreligger forhold som omfattes av reglene om konkurskarantene i tremånedersinnberetningen, jfr konkurslovens § 120 , første ledd nr 7, jfr også § 141, første ledd nr 6.
De nærmere regler om saksbehandlingen er gitt i konkurslovens § 143 . Skifteretten treffer vanligvis sin avgjørelse uten muntlig forhandling. Vanligvis treffes avgjørelsen på grunnlag av bostyrets innberetning og eventuelle kommentarer fra den som vurderes satt i karantene, jfr Rt 1993 s. 100. Selv om loven ikke inneholder noen uttrykkelig bestemmelse om det, må det antas at den som vurderes satt i karantene skal ha anledning til å uttale seg før skifteretten treffer avgjørelse om karantene.
Kjennelser om karantene kan påkjæres. Fristen for kjæremål er en måned fra forkynnelsen av karantenekjennelsen. Kjennelsen har virkning fra den er avsagt - ikke først fra den er rettskraftig. Kjæremål kan imidlertid gis oppsettende virkning både av den rett som har fått sin kjennelse påkjært og av kjæremålsretten.
Kommer det frem nye opplysninger, kan den retten som har truffet avgjørelse også omgjøre sin avgjørelse helt eller delvis etter begjæring fra en part. Begjæring om omgjøring etter denne regel kan formodentlig fremsettes etter at fristen for kjæremål har gått ut.
Selv om bobehandlingen er avsluttet, kan karantene ilegges, jfr Rt 1992 s 553 og Rt 1991 s 1216.
7. Partsforholdet.
Boet og påtalemyndigheten har rett til å opptre som part. Det er imidlertid ingen automatikk i dette, og hverken boet eller påtalemyndigheten har noen plikt til å opptre som part. Det har vært mange uklarheter i praksis om hvordan reglene om partsforholdene i slike saker skal praktiseres.
Boet blir ikke part i saken alene ved at bostyret anbefaler karantene i sin innberetning til skifteretten, jfr Rt 1992 s 553.
Skal boet og påtalemyndigheten ha mulighet til å kunne opptre som part, må de varsles om at karantene vil bli vurdert av domstolene og tilsvarende om domstolenes avgjørelser og eventuelle rettsmidler som benyttes mot dem. Loven inneholder ikke uttrykkelige bestemmelser om dette, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har lagt til grunn at underretning eller forkynnelse for boet eller påtalemyndigheten ikke er noe krav der disse ikke har opptrådt som parter, jfr Rt 1992 s. 553 og Lnr 382K/1997.
Er bobehandlingen innstilt eller rettskraftig avsluttet på annen måte, vil boet antagelig likevel kunne opptre som part i sak om konkurskarantene.
Selv om påtalemyndigheten eller boet ikke har opptrådt som part i første instans, kan de opptre som part senere under prosessen. Påtalemyndigheten kan således for eksempel påkjære skifterettens avgjørelse selv om påtalemyndigheten ikke opptrådte som part da saken ble behandlet av skifteretten. Når saken er rettskraftig avgjort mellom alle de som opprinnelig opptrådte som parter, er imidlertid dette for sent, jfr Rt 1992 s 553 og
Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 10. juli 1997 i sak Lnr 382K/1997. I sistnevnte sak påkjærte den som var ilagt karantene skifterettens kjennelse til lagmannsretten og fikk medhold i at karantene ikke skulle ilegges. Det var ingen andre parter ved behandlingen for lagmannsretten. Påtalemyndigheten påkjærte lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett. Kjæremålsutvalget la til grunn at lagmannsrettens kjennelse var rettskraftig i forhold den kjærende part allerede ved avsigelsen idet kjæremålet ble tatt til følge. Påtalemyndigheten kunne da ikke tre inn i saken ved å anvende kjæremål over lagmannsrettens kjennelse.
Opptrer det ingen motpart i forhold til den som vurderes ilagt karantene, opptrer skifteretten i realiteten som en inkvisisjonsdomstol. Dette er prinsipielt uheldig. Konkursrådet antar likevel at det er lovens system at skifteretten skal vurdere å anvende konkurskarantene dersom det foreligger opplysninger om forhold som kan tilsi bruk av karanteneinstituttet. Når det anvendes rettsmidler skal kjæremålsinstansen bare skal prøve det som er gjenstand for kjæremål og de påberopte grunnene for kjæremålet. For øvrig antar Konkursrådet at disposisjonsprinsippet ikke gjelder for karantenespørsmålet i kjæremålsinstansen idet partene ikke kan ha fri rådighet over saken etter tvml § 85 sammenholdt med konkurslovens § 149 , 1. ledd og § 142 1. ledd.
I praksis vil hverken boet eller påtalemyndigheten i mange tilfeller ha noen interesse av å opptre som part i sak om konkurskarantene. Det er prinsipielt uheldig at domstolene skal føre saken av eget tiltak uten at noen er motpart i forhold til den som er foreslått undergitt konkurskarantene. I slike tilfeller er det heller ingen som utformer anførsler og fører bevis for domstolene til fremme av de hensyn som ligger bak karanteneinstituttet. En mulighet kunne være å endre loven slik at staten fikk obligatorisk partsstilling i saker om konkurskarantene. Staten kunne eventuelt være representert ved lokal prosessfullmektig.
8. Saksomkostninger.
Den som opptrer som part i saker om konkurskarantene kan ilegges saksomkostninger etter tvistemålslovens alminnelige regler, jfr konkurslovens § 149 , 1. ledd.
I tilfeller hvor den som vurderes undergitt karantene eller har påkjært kjennelse om karantene vinner frem, oppstår det spørsmål om vedkommende kan tilkjennes saksomkostninger dersom det ikke er noen motpart som kan dekke omkostningene. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i flere avgjørelser slått fast at staten kan pålegges omkostningsansvar i tilfeller hvor en som er ilagt konkurskarantene vinner frem med sitt kjæremål. Det vises til Rt 1994 s. 892 og to avgjørelser av 7. juli 1997 i Lnr 381K/1997 og Lnr 380K/1997. I sistnevnte sak hadde lagmannsretten opphevet karantene ilagt av skifteretten. Staten var ilagt saksomkostninger av lagmannsretten. Høyesteretts kjæremålsutvalg opprettholdt omkostningsavgjørelsen. Det ble lagt til grunn at forvaltningslovens § 36, første ledd kunne anvendes analogisk i saker om konkurskarantene.
9. Særlig om påtalemyndighetens rolle.
I praksis benytter påtalemyndigheten sjelden sin rett til å opptre som part i saker om konkurskarantene. Det er heller ikke alle steder sikre rutiner for varsling av påtalemyndigheten i slike saker. Benytter den som er ilagt karantene kjæremål mot karantenekjennelsen, vil det ofte ikke være noen motpart i kjæremålssaken dersom påtalemyndigheten ikke trer inn. Bobehandlingen er på dette tidspunkt ofte avsluttet og boorganene er avviklet slik at det ikke er praktisk at boet benytter sine partsrettigheter. Tar ikke skifteretten forslag fra bostyret om ileggelse av karantene til følge, vil det også sjelden være aktuelt for boorganene å påkjære avgjørelsen.
Karantene er en reaksjonsform som virker både individual- og almenpreventivt, og både prosessen om og iverksettelsen av karantene er rimelig og effektiv i forhold til straffesystemet. I saker påtalemyndigheten ønsker å prioritere kan man derfor vurdere å bruke ressurser på karantenespørsmålet. Dette kan særlig være aktuelt i saker hvor påtalemyndigheten ønsker at en person skal ha forbud mot å drive næringsvirksomhet og vurderer sak om rettighetstap etter straffelovens § 29. Den nødvendige innsatsen fra påtalemyndigheten vil som regel være begrenset til å utarbeide et skriftlig innlegg i saken.
10. Straff.
Det er straffbart å opptre i strid med kjennelse om konkurskarantene. Straffebestemmelsen er inntatt i konkurslovens § 143a , og strafferammen er bøter eller fengsel inntil fire måneder. I Rt 1995 s 658 uttalte Høyesterett at domfeltes overtredelse av konkurslovens § 143a, jf § 143 tilsa en følbar reaksjon.
11. Registrering.
Personer som er ilagt konkurskarantene skal registreres i konkursregisteret, jfr konkurslovens § 144 , 2. ledd og forskrifter om konkursregisteret 3 nr 12. Det er skifteretten som sørger for registrering i konkursregisteret, også når avgjørelse om karantene er truffet eller endret i høyere instans, jfr forskrifter om konkursregisteret av 23. august 1993 nr 824 5, tredje - femte ledd. Av hensyn til registreringen må fødselsnummer (11 siffer) oppgis overfor Konkursregisteret. Forskriftene er inntatt i Konkursråd nr 5 - Juni 1996 s 117 - 120.
Personer som er registrert som undergitt konkurskarantene vil i karanteneperioden ikke kunne registreres i Foretaksregisteret med verv som er i strid med karantenebestemmelsene.
12. Eksempler fra lagmannsrettenes praksis.
I denne publikasjonen er det inntatt sammendrag av de avgjørelsene i Høyesteretts kjæremålsutvalg som har størst interesse for praktiseringen av karantenereglene. På grunn av Høyesteretts kjæremålsutvalgs begrensede kompetanse ved videre kjæremål er det sjelden spørsmål som inneholder vurderinger av om konkurskarantene skal ilegges kommer lenger enn til lagmannsrettene. Lagmannsrettenes praksis er derfor av betydelig interesse når en skal vurdere hva som er rettstilstanden. Lagmannsrettenes avgjørelser har likevel ingen prejudikatverdi. Hovedinntrykket er at terskelen for å anvende karantene gjennomgående ligger forholdsvis høyt. Nedenfor gjengis noen eksempler fra lagmannsrettenes praksis i perioden 1995 - 1997. Mange av lagmannsrettenes avgjørelser er for øvrig tilgjengelige i fulltekst via Lovdata.
Kjennelse 08.02.1995. Frostating.
Styreformannen i aksjeselskap ble satt i konkurskarantene i to år fra skifterettens kjennelse. Det var fordringer på tilsammen ca. kr. 20. mill, og bobehandlingen ble innstilt i medhold av konkurslovens § 135 . Uttalt at formålet med konkurskarantene er å stanse såkalte "konkursgjengangere" og å hindre personer som ikke respekterer sentrale lovbestemmelser i å opptre i nye verv. Vedkommende hadde vært en helt sentral aktør i tre selskaper som alle gikk konkurs eller ble tvangsavviklet i løpet av en kort periode. Han hadde gjort seg skyldig i "uforsvarlig forretningsførsel". Det forelå også skjellig grunn til mistanke om overtredelse av strl § 283a og § 285, annet ledd. I forbindelse med vurderingen av rimeligheten av karantene ble det uttalt at en konkurs som oftest vil være belastende og infamerende for konkursskyldneren og hans nærmeste familie. Denne omstendighet kunne derfor ikke ha særlig vekt som argument mot karantene.
Kjennelse 07.03.1995. Eidsivating.
Selskapet hadde overtrådt skattebetalingslovens regler om at skattetrekksmidler skal innsettes på egen bankkonto. Det var skjellig grunn til å mistenke vedkommende person for forsettlig overtredelse. Skattetrekksansvaret var imidlertid dekket, og lagmannsretten fant ikke forholdet graverende. Lagmannsretten ila likevel karantene på bakgrunn av at vedkommende person hadde vært undergitt konkurskarantene i forbindelse med to tidligere konkurser. Også der forelå det overtredelse av skattebetalingslovens regler. Overtredelse av skattebetalingsloven var en gjenganger, og betingelsene for konkurskarantene forelå da. Karantenen innebar fjerning fra verv, men lagmannsretten fant det ikke nødvendig å fjerne ham fra vervet i et kommunalt selskap hvor han var politisk valgt til styrevervet. Uttalt at de forhold han kunne bebreides i liten grad kunne antas å ha betydning for hans mulighet til å skjøtte dette vervet tilfredsstillende.
Kjennelse 04.04.1995. Eidsivating.
Daglig leder og tidligere styreformann ble ilagt konkurskarantene. Karantenen ble ilagt fra skifterettens avgjørelse og innebar også for den ene at han ble fjernet fra eksisterende verv. Retten fant at det var skjellig grunn til å mistenke dem for overtredelse av straffeloven § 285 annet ledd og § 286. De to eide opprinnelig 50 % hver av aksjene i det selskapet som gikk konkurs. Den ene solgte sine aksjer til den andre ca fire måneder før konkursen. Kjøpet ble rent faktisk betalt av midler som tilhørte selskapet. Regnskapet for det året salg skjedde hadde forsvunnet. Lagmannsretten fant skjellig grunn til å mistenke de to for at de var klar over at selskapet var insolvent da aksjeoverdragelsen skjedde. Det ble lagt til grunn at transaksjonen hadde til formål å unndra midler fra selskapet, og ikke var en avtale om kjøp av reelle verdier. Ved rimelighetsvurderingen ble det ikke lagt avgjørende vekt på at det hadde tatt lang tid før karantenespørsmålet ble avgjort (det gikk nesten 3 år fra konkursåpningen til skifteretten avsa karantenekjennelsen). Tidsbruken hadde delvis hatt sammenheng med de forhold det var skjellig grunn til å anse som straffbare.
Kjennelse 30.05.1995. Eidsivating.
Skifteretten hadde satt tidligere styreformann og styremedlem i konkurskarantene. Lagmannsretten kom til at disse ikke skulle ilegges karantene. Lagmannsretten fant det godtgjort at styremedlemmene ikke hadde løpende oversikt over den økonomiske situasjon og at økonomistyringen var dårlig. Slik saken var opplyst måtte retten bygge på at den daglige leder hadde opptrådt illojalt og skapte store vanskeligheter Styremedlemmene hadde gjort anstrengelser for å bringe klarhet i de forskjellige forhold uten at det lyktes. Selv om de kunne bebreides for mangel på tilstrekkelig effektiv aktivitet, fant retten at det ikke var rimelig å ilegge konkurskarantene.
Kjennelse 01.06.1995. Eidsivating.
De materielle vilkår etter konkurslovens § 142 , første ledd ble ansett oppfylt. Det forelå ikke årsregnskap for 1993 eller regnskap for 1994. Skattetrekksmidler var ikke holdt adskilt på egen konto. Vedkommende ble ansett uskikket til å stifte nytt selskap eller inneha verv i slikt selskap på grunn av uforsvarlig forretningsførsel og var med skjellig grunn mistenkt for straffbare handlinger i forbindelse med konkursen. Konkurskarantene ble ansett rimelig. Uttalt at reglene om konkurskarantene tok sikte på å ramme konkursgjengangere. Vedkommende hadde vært innblandet i flere tidligere konkurser. Karantene ble ilagt og gitt virkning også for eksisterende verv.
Kjennelse 06.06.1995. Eidsivating.
Lagmannsretten fant - under betydelig tvil - at det ikke var rimelig å ilegge karantene etter § 142 fjerde ledd, dvs med virkning for eksisterende verv. Vedkommende drev et aksjeselskap. Dersom dette ikke kunne fortsette, ville hans inntekter bortfalle med risiko for at han skulle falle det offentlige til byrde. Etter en vurdering av det selskapet vedkommende nå drev fant retten at det forelå begrenset risiko for misbruk på kreditorenes bekostning.
Kjennelse 30.06.1995. Borgarting.
Lagmannsretten kom til at det var skjellig grunn til å mistenke styreformann og daglig leder for straffbar handling i forbindelse med konkursen eller den virksomhet som hadde ført til insolvensen. Dette knyttet seg til regnskapsloven 1977 § 9 og § 8 samt til skattebetalingslovens § 11 pkt. 4. Uttalt at vedkommende flere ganger lot sine private regninger betale av selskapene. Man fant dette graverende, uansett om det var tenkt gjort opp senere. Vedkommende syntes ikke å ha vært tilstrekkelig klar over sondringen mellom sin personlige økonomi og selskapenes økonomi og hadde ikke sørget for at det var tilfredsstillende rutiner for internkontroll og økonomistyring, og at kravene for ordentlig regnskapsførsel ble fulgt. Regnskapsførselen måtte betegnes som særdeles mangelfull. Lagmannsretten fant at rimelighetsvilkårene var tilfredsstilt og la vekt på skyldnerens handlemåte. Karantene ilagt av skifteretten i to år fra ileggelsen ble stadfestet.
Kjennelse 01.09.1995. Borgarting.
Daglig leder og styremedlem i en rekke selskaper ble ilagt karantene i to år fra avsigelsen. Han ble også fjernet fra verv han hadde ved ileggelsen. Vedkommende var dømt for grovt underslag ved overtredelse av straffelovens § 255, jf § 256 til fengsel i ett år. Underslaget påførte et av selskapene et tap på over 1,3 millioner kroner. Anførsel om at konkurskarantene i betydelig grad forhindret vedkommende fra å komme i alminnelig inntektsbringende arbeid ble ikke tillagt utslagsgivende vekt.
Kjennelse 04.09.1995. Frostating.
Styreformann og tidligere daglig leder ble ilagt konkurskarantene. Karantenen gjaldt fra skifterettens avgjørelse og omfattet også fjerning fra eksisterende verv. Det forelå skjellig grunn til mistanke om vesentlige brudd på regnskapslovgivningen og skjellig grunn til mistanke om at midler som tilhørte boet var søkt unndratt. Det var også skjellig grunn til å mistenke vedkommende for å ha disponert over boets midler til fordel for seg og sin familie på en måte som rammes av straffelovens § 255. Disse forholdene måtte også karakteriseres som uforsvarlig forretningsførsel i lovens forstand. Vedkommende hadde også vært involvert i to tidligere konkurser.
I samme bo ble den som var daglig leder ved konkursåpningen ikke ilagt karantene. Vedkommende hadde bare fungert i tre måneder, og det var uklare ansvarsforhold. Vedkommende hadde heller ikke tidligere hatt ledende stilling i firma som hadde gått konkurs.
Kjennelse 08.11.1995. Eidsivating.
Person var av skifteretten ilagt karantene i to år fra avgjørelsestidspunktet og karantenen omfattet fjerning fra verv han allerede hadde. Lagmannsretten fant det ikke rimelig å sette ham i karantene. Vedkommende var domfelt for overtredelse av skattebetalingslovens § 51 nr 1 for unnlatt gjennomføring av forskuddstrekk i lønnsutbetalinger. Straffen ble utmålt til en bot på kr. 15.000. Lagmannsretten fant også skjellig grunn til mistanke om overtredelse av aksjeloven 1976 § 12-10. Lagmannsretten uttalte ved vurderingen av om det var rimelig å sette vedkommende i karantene at forholdene ikke kvalifiserte til konkurskarantene. Bedriften var en familiebedrift som hadde blitt stiftet så tidlig som i 1975. Vedkommende hadde således ikke vært en "konkursgjenganger", og det pådømte forhold innebar heller ikke at det var nærliggende fare for at han ville bli det. Forholdene kunne heller ikke karakteriseres som uforsvarlig forretningsførsel som gjorde ham uskikket. Det ble også lagt vekt på at personen var i ferd med å etablere seg på nytt og at konkurskarantene kunne gjøre denne etableringen betydelig vanskeligere.
Kjennelse 22.12.1995. Gulating.
Skifteretten ila daglig leder og styreformann karantene i et bo hvor det overhodet ikke var ført regnskaper. Det var ikke aktiva i boet og underbalansen var kr. 8.806,-. Lagmannsretten ila ikke karantene og uttalte at lovbestemmelsen først og fremst skulle ramme mer alvorlige forsømmelser fra debitors side. Boets underbalanse var forholdsvis beskjeden og de forhold som det var pekt på syntes ikke så graverende at det var riktig å reagere med karantene.
Kjennelse 29.12.1995. Frostating.
Skifteretten hadde ilagt selskapets styreformann og daglige leder konkurskarantene. Lagmannsretten ila ikke karantene. Sviktende regnskapsførsel, unnlatt skattetrekk og uriktig rapportering av lønn og forskuddstrekk var erkjent. Lagmannsretten fant likevel ikke vedkommende uskikket i en slik grad at det var rimelig å sette ham i konkurskarantene. Det var avgjørende at de aktuelle beløp var forholdsvis små i konkurssammenheng og at det gjaldt en begrenset periode frem mot konkursåpning. Forholdet bar ikke preg av bevisst, uriktig bruk av midler på kreditorenes bekostning. Formålet med karantenebestemmelsene var å stoppe "konkursgjengangere" og å hindre personer som misbruker sentrale lovbestemmelser i å opptre i nye selskapsverv. Ifølge lovens forarbeider skulle konkurskarantene normalt ikke ilegges hvis de uforsvarlige forhold måtte antas å være en engangsforeteelse. Heller ikke konkurslovens § 142 første ledd nr 1 ga grunnlag for karantene. Karantene var ingen automatisk følge av at de materielle vilkår var oppfylt. Det skulle alltid foretas en individuell bedømmelse av skyldnerens forhold. Ved rimelighetsvurderingen hadde det betydning hvor sentrale de overtrådte bestemmelser var, over hvor lang tid overtredelsene hadde pågått og om det dreide seg om betydelige beløp.
Kjennelse 15.02.1996. Gulating.
Selskapets enestyre og daglige leder ble ilagt karantene. Det var skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffelovens § 276, jfr § 275 og § 281 første og tredje ledd jf § 288. Vedkommende kunne med skjellig grunn mistenkes for å ha inngått avtale med en forretningsforbindelse i utlandet om returprovisjon til seg personlig for salg til det selskapet som nå var konkurs fra det utenlandske selskapet. Det hadde vært et relativt langvarig system med overføringer fra den utenlandske forretningsforbindelsen til vedkommendes konto i Luxembourg.
Uttalt at hovedformålet med reglene i utgangspunktet er å stoppe konkursgjengangere. Det fremgår imidlertid også av forarbeidene at karantenereglene også vil bidra til å skjerpe styremedlemmers og andres aktsomhetsplikt. Reglene tok sikte på å virke generalpreventivt og motvirke konkurser ved grove overtredelser av bestemmelser som gjelder selskaper og forretningsdrift. Det vil kunne ilegges karantene når en deltakers opptreden reiser tvil om vedkommendes evne og vilje til i fremtiden å etterleve denne type bestemmelser.
Fra den kjærende part var det vist til at karantene fremsto som en avgjørelse av rent pønal karakter som ikke tilfredsstilte rettssikkerhetsgarantiene i Den Europeiske menneskerettighetskonvensjon, særlig art. 6 nr 2. Lagmannsretten uttalte at den vanskelig kunne se at instituttet med konkurskarantene per se var i strid med reglene i konvensjonen. I den foreliggende saken reiste den kjærende parts opptreden tvil om hans evne og vilje til i fremtiden å etterleve den aktuelle type bestemmelser, og en ileggelse av karantene med den hensikt å beskytte samfunnet for lignende opptreden kunne ikke ses å ha det pønale innslaget som var hevdet.
Kjennelse 16.02.1996. Eidsivating.
To personer ble ilagt karantene. De kunne med skjellig grunn mistenkes for en straffbar handling i sammenheng med konkursen eller den forutgående insolvens. Lagmannsretten fant det rimelig å sette dem i karantene. Det hadde vært en rekke kritikkverdige og ulovlige forhold i firmaet. Ved rimelighetsvurderingen ble det lagt vekt på at overdragelsen av et varelager ble rammet av dekningslovens § 5-9 og et forsøk på overføring av boets konti til et annet firma etter konkursåpningen.
Kjennelse 22.02.1996. Borgarting.
Kjennelse om konkurskarantene for styreformann med virkning i to år fra avgjørelsen ble truffet av skifteretten og som også innebar fjerning fra eksisterende verv ble stadfestet. Revisor mente selskapet drev for kreditorenes regning de siste åtte månedene før oppbud ble begjært. Skattetrekksmidler og arbeidsgiveravgift var ikke satt inn på egne konti, forskuddstrekk var ikke rettidig innbetalt for 1993 og det var ikke sendt pliktige meldinger etter folketrygdloven § 18-6 . Det var grunn til å tro at det var utstedt fiktive salgsfakturaer for ca. kr. 1.300.000. All aksjekapital var ikke innbetalt. Det var anmeldt fordringer for kr 23 mill, og det var lite som tydet på at det ble noen dekning for kreditorene. Styreformannen hadde tidligere hatt sentrale verv i flere konkursrammede selskaper.
Kjennelse 19.04.1996. Eidsivating.
Det ble ansett som en saksbehandlingsfeil at skifteretten hadde avgjort karantenespørsmålet uten at den som ble vurdert ilagt karantene hadde hatt anledning til å uttale seg om et prosesskrift fra konkursboet avgitt etter boets opprinnelige vurdering av karantenegrunnlaget, jfr Rt 1991 s. 1524. Lagmannsretten realitetsbehandlet likevel kjæremålet etter tvml § 388 .
Uttalt at de straffbare handlinger det er tale om i konkurslovens § 142 første ledd nr 1 først og fremst var slike som er nevnt i § 120 første ledd nr 5. Men også andre straffbare handlinger kan etter omstendighetene anses å stå i forbindelse med konkursen/virksomheten på en slik måte at de faller inn under § 142 første ledd nr 1.
Det var skjellig grunn til å mistenke styreformannen for at styremøter ikke var holdt etter aksjelovens krav og at skattetrekk ikke var holdt adskilt fra selskapets øvrige midler. Dette ga alene ikke grunnlag for karantene. Lagmannsretten fant imidlertid at transaksjoner styreformannen hadde foretatt ga inntrykk av at han i den aktuelle perioden ikke hadde evne eller vilje til å håndtere selskapets økonomiske forhold på en måte som i tilstrekkelig grad innebar klare grenser mot andre selskaper og hans egne private interesser. Dette var en så alvorlig mangel ved hans forretningsførsel at han ble ansett "uskikket" i lovens forstand.
Ved rimelighetsvurderingen fant retten at fjerning fra eksisterende verv var en for inngripende reaksjon når de påberopte straffbare forholdene var såpass bagatellmessige. Det talte mot karantene at vedkommende ikke kunne anses som noen konkursgjenganger og at regnskapene var ordentlig ført. Man var utenfor det området som reglene om konkurskarantene primært burde anvendes på. Den manipulering styreformannen hadde stått for når det gjaldt sine egne og selskapets økonomiske posisjoner var likevel så alvorlig at karantene ble ilagt i to år fra det tidspunktet skifteretten traff sin avgjørelse.
Kjennelse 09.05.1996. Gulating.
Person var med skjellig grunn mistenkt for overtredelse av reglene for gjennomføring av skattetrekk og mangelfull bokførsel. Ved vurderingen i forhold til konkurslovens § 142 ble det lagt vekt på at de straffbare forholdene vedkommende var mistenkt for var overtredelse av formelle regler, og ikke forhold som innebar forsøk på å unndra midler, føre noen bak lyset eller andre økonomiske forbrytelser eller forseelser. Vedkommende person tilhørte ikke den kategori av personer med flere konkurser som karantenebestemmelsene særlig ville ramme. Karantene ble ikke ilagt.
Kjennelse 10.05.1996. Frostating.
Lagmannsretten fant at det var skjellig grunn til mistanke om flere straffbare handlinger mot person som var enestyre og daglig leder. Dette gjaldt overtredelse av strl § 283a , strl § 285 , annet ledd, strl § 278 første og annet ledd, skattebetalingslovens § 51 og § 52 Det sentrale i driften av selskapet var at man startet med å overta beholdning fra et tidligere selskap og avsluttet med å overdra til et nytt selskap. Transaksjonene gjorde at vedkommende fikk et tilgodehavende på selskapet som kunne tjene som grunnlag for å hente ut de løpende driftsinntektene. Driften ble delvis finansiert ved å unnlate å betale offentlig gjeld. Funnet at vilkårene for karantene i både krsl § 142, første ledd nr 1 og 2 forelå. Det hadde betydning at vedkommende ved to tidligere anledninger hadde stått sentralt i forbindelse med konkurser, uten at påtalte kritikkverdige forhold fra den gang synes å være rettet opp. Ikke tillagt særlig vekt at det hadde gått ca 10 år siden den forrige konkursen. Ved rimelighetsvurderingen kom lagmannsretten til at de samfunnsmessige hensyn som begrunner konkurskarantene i saken veide tyngre enn hensynene til vedkommende personlig. Karantene ble ilagt i to år fra det tidspunkt skifteretten traff sin avgjørelse.
Kjennelse 28.05.1996. Borgarting.
Konkursboet ønsket ikke å stå som part i kjæremålet, men innga kommentarer til kjæremålet pr. brev.
Lagmannsretten bemerket at det ikke bare var den som formelt har innehatt stilling som administrerende direktør som kan settes i karantene, men også den som reelt har utøvd en slik stilling. Det måtte imidlertid stilles relativt strenge beviskrav for å ilegge karantene til andre enn den som formelt har innehatt stillingen. Lagmannsretten kom til at det var klar sannsynlighetsovervekt for at en person hadde hatt en slik sentral rolle i selskapets styring og drift at det reelt sett var han som hadde utøvd den daglige ledelse. Han hadde bl.a. i forhold til kundene fremstått som selskapets leder og hadde undertegnet flere brev som daglig leder. Vedkommende hadde blitt ilagt karantene og fjernet fra verv han måtte ha i forbindelse med en tidligere konkurs. På tross av dette hadde han opptrådt som reell daglig leder i karanteneperioden. Dette var straffbart etter konkurslovens § 143a . Han hadde vært involvert i tre andre selskaper som alle hadde gått konkurs. Et felles mønster syntes å avtegne seg: Selskapene hadde vært drevet med uryddig forretningsførsel, det hadde skjedd betydelige privatuttak og konkursbehandlingen hadde etterlatt store udekkede gjeldsposter. Samtidig hadde virksomheten helt eller delvis blitt videreført i nye selskaper som hadde blitt opprettet kort tid før konkursene. Vilkårene både etter konkurslovens § 142 første ledd nr 1 og 2 var oppfylt og det var etter forholdene ikke urimelig å sette ham i karantene. Forholdene tilsa med styrke at han heller ikke burde gis anledning til å fortsette i de verv han hadde.
Kjennelse 15 11.1996. Borgarting.
Karantene ble ikke ilagt. Uttalt at bestemmelsene om konkurskarantene var fakultative. Adgangen burde reserveres for tilfeller som var mer graverende enn det foreliggende.
Kjennelse 06.01.1997. Agder.
Styreformann og daglig leder i aksjeselskap ble ilagt konkurskarantene i to år fra skifteretten traff sin avgjørelse. Vedkommende var med skjellig grunn mistenkt for overtredelse av straffelovens § 256, skattebetalingslovens § 51 og straffelovens § 284 og § 285 annet ledd.
Kjennelse 28.01.1997. Borgarting.
Det forelå skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffelovens § 286 og § 285, annet ledd jf § 288. Vilkårene i konkursloven § 142 første ledd nr 1 og 2 var oppfylt. Etter en totalvurdering var det rimelig at de kjærende parter ble satt i konkurskarantene.
Kjennelse 10.02.1997. Borgarting.
Lagmannsretten stadfestet skifterettens kjennelse hvor det var ilagt karantene som gjaldt fra avgjørelsestidspunktet og omfattet fjerning fra eksisterende verv. Lagmannsretten uttalte at det er et hovedhensyn bak reglene om konkurskarantene å stoppe konkursgjengangere. Dette innebar imidlertid ikke at den som eventuelt skulle settes i konkurskarantene tidligere måtte ha vært utsatt for konkursbehandling eller lignende gjeldssanering. Det måtte tvertimot være et poeng at man i de grovere tilfelle av kreditorsvik eller uforsvarlig forretningsførsel grep inn så snart anledningen tilsa det, nettopp for å hindre gjentakelse av tilsvarende forhold. Det burde imidlertid i så fall foreligge graverende forhold. Det var påpekt en rekke straffbare forhold: Selskapet ble drevet på kreditorenes regning i lengre tid, vedkommendes uttak av lønn hadde vært alt for stort hensett til selskapets betydelige tap, og det hadde ikke vært gjennomført skattetrekk av lønnsutbetalinger. Videre hadde ikke selskapet hatt særskilt skattetrekkskonto, og skattetrekksmidler var ikke innbetalt kemneren i samsvar med skattebetalingsloven. Dessuten hadde forretningsførselen vært uforsvarlig hensett til at vedkommende hadde blandet sammen sin privatøkonomi med selskapets. Samlet sett var de forhold som begrunnet konkurskarantene så graverende at den rimelighetsvurdering som må foretas med hjemmel i konkurslovens § 142 annet ledd ikke kunne føre til noe annet resultat.
Kjennelse 23.04.1997. Borgarting.
Styremedlem (og i sluttfasen styreformann i et selskap som var besluttet avviklet) ble av skifteretten ilagt konkurskarantene. Karantenen ble ikke opprettholdt av lagmannsretten.
Bostyret hadde avgitt uttalelse om kjæremålet. Bostyret ble likevel ikke ansett for å ha utøvd partsrettigheter. Uttalt at skifteretten må anses for å ha plikt til å vurdere av eget tiltak om konkurskarantene skal ilegges. Spørsmålet om konkurskarantene er unndratt fri rådighet, og lagmannsretten må kunne referere til og bygge på opplysninger fra bostyret selv om bostyret ikke opptrer som part.
Uttalt at skifteretten syntes å ha lagt til grunn at skrankene for ileggelse av konkurskarantene ikke var særlig høye, noe lagmannsretten ikke kunne slutte seg til. Henvist til lovforarbeidene hvor det fremgår at individuell prøving i karantenespørsmålet best synes i ivareta rettferds- og rettssikkerhetshensyn. Formålet var å stoppe såkalte "konkursgjengangere". Det fremgår av forarbeidene at man ved rimelighetsvurderingen måtte ta hensyn til at karantene for eldre verv var en strengere reaksjon enn for nyere verv. Det er ikke i samsvar med konkursloven § 142 at karantene skal ilegges med mindre konkrete omstendigheter taler i mot. Ved rimelighetsvurderingen etter konkurslovens § 142 , annet ledd kom lagmannsretten til at konkurskarantene ikke skulle anvendes. Det ble lagt vekt på at vedkommende ikke tidligere hadde hatt befatning med lignende forhold og at hendelsesforløpet ikke ga grunnlag for noen antagelse om fremtiden. Vedkommende var en utenforstående som ble engasjert av et selskap som var i vanskeligheter, og mye talte for at det endelige resultatet ikke kunne belastes ham. Det ble også tatt hensyn til at han måtte tåle å betale kr. 100.000 i erstatning hvis herredsrettens dom om dette ble stående.
Kjennelse 24.04.1997. Borgarting.
En person var ilagt konkurskarantene av skifteretten. Lagmannsretten fant det sannsynliggjort at vedkommendes navn var skrevet falsk på de dokumenter som var sendt til Brønnøysund og som anga at han skulle være styreleder. Uttalt at konkurskarantene er et såpass alvorlig skritt at bevisbyrden for at betingelsene forelå, i alle fall når det gjaldt spørsmål om vedkommende faktisk hadde hatt de aktuelle posisjoner som betinget karantene, ikke burde påhvile den som påstås å ha et slikt ansvar. Bostyret hadde bekreftet at det ikke var noen grunn til å ilegge karantene om vedkommende ikke hadde hatt de posisjonene som fremgikk av Brønnøysundregisteret. Konkurskarantenen ble etter dette opphevet.
Kjennelse 05.03.1998 Borgarting
En daglig leder og styreformann ble ilagt konkurskarantene. Det forelå skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffebestemmelser i regnskapsloven, skattebetalingsloven og merverdiavgiftsloven, samt straffeloven § 283a, § 284 og § 285. Den omstendighet at vedkommende ikke tidligere hadde vært utsatt for konkursbehandling eller straffbare handlinger, ble tillagt begrenset vekt. Uttalt at det ikke er noe vilkår for å sette en person i konkurskarantene at vedkommende tidligere har vært utsatt for konkursbehandling eller lignende gjeldssanering. Men det bør foreligge graverende forhold for å benytte konkurskarantene mot en som tidligere ikke har vært involvert i lignende forhold. De ble lagt særlig vekt på vedkommendes samlede neglisjering av det regelverk som er satt opp i tilknytning til næringsvirksomhet.
Kjennelse 11.05.1998 Borgarting
Konkurskarantene ilagt to styremedlemmer i et aksjeselskap som ble tatt under behandling som konkursbo. Dissensavgjørelse. Flertallet la ved rimelighetsvurderingen vekt på at det var tale om relativt alvorlige forhold som hadde strukket seg over en ikke helt kortvarig periode. Styremedlemmene hadde vært involvert i konkurser tidligere. Mindretallet la avgjørende vekt på at det var gått lang tid siden oppbudsbegjæringen (4 ½ år). Mindretallet la til grunn at det hadde vært en betydelig ulempe for partene å ha hatt karantenespørsmålet uavklart i så mange år. Det ville derfor etter mindretallets oppfatning være urimelig om det nå skulle ilegges karantene. Om det forhold at det var gått lang tid, uttalte flertallet at det var tatt i betraktning ved rimelighetsvurderingen, men at situasjonen langt på vei var en konsekvens av de underliggende faktiske forhold og partenes holdning til konkursbehandlingen.
Kjennelse 01.12.1998 Borgarting
Skifteretten ila konkurskarantene uten at den det gjaldt var gitt anledning til å uttale seg, fordi boinnberetningen ble feilsendt og mottatt av vedkommende først etter at skifteretten hadde avsagt kjennelse om konkurskarantene. Skifterettens kjennelse ble opphevet. Lagmannsretten uttalte at når bostyrer eller skifteretten sender innberetningen til vedkommende som konkurskarantenen gjelder, må det påses at man er ajour med adresseopplysninger slik at innberetningen når frem til rette vedkommende.
Kjennelse 13.08.1999 Borgarting
En ansatt ble ikke funnet å ha innehatt eller reelt utøvet stilling som daglig leder. Han kunne derfor ikke settes i konkurskarantene. Det ble vist til konkurslovens forarbeider, hvor det heter at det må stilles relativt håndfaste krav til bevis før det kan komme på tale å utstrekke karantenevirkningen til andre personer enn dem som formelt har vært innehaver av stilling eller verv som nevnt i loven.
BEHANDLING AV SPØRSMÅL OM KONKURSKARANTENE
A. OSLO SKIFTERETT
av justitiarius Anne Cathrine Frøstrup
BREV AV 30.10 1996 TIL BOBESTYRERE I ANLEDNING KONKURSKARANTENE
Reglene om konkurskarantene kom inn i den nye konkursloven ved lov av 7 juni 1985 nr 52, som en videreføring av aksjeloven 1976 § 13-19 og § 13-20 som samtidig ble opphevet. Begrunnelsen for reglene fremgår av NOU 1993:16 kap. 10 som viser til Ot prp 50 (1980-81) og 39 (1982-83). Det er Oslo skifteretts erfaring at bobestyrerne behandler spørsmålet om det foreligger grunnlag for å foreslå konkurskarantene til dels svært forskjellig. Oslo skifterett vil derfor påpeke følgende vedrørende behandlingen av spørsmålet om konkurskarantene:
A.1 Bruk av karantene
Det fremgår av kkl § 120 første ledd nr 7 at det alltid skal foretas en vurdering av om det foreligger forhold som tilsier karantene. Det skal med andre ord opplyses om at det er vurdert.
A.2 Fremgangsmåte
Når karantene foreslås, skal fremgå uttrykkelig av innberetningen hvem denne er sendt til, herunder bes presisert at den er sendt til de personer det foreslås karantene for, og til påtalemyndigheten som har anledning til å tre inn som part, med en passende frist for å uttale seg direkte til skifteretten. Det er en fordel om denne frist fastsettes med en konkret dato. De personer som er foreslått gitt karantene, bør føres opp med navns nevnelse og korrekt dato for utsendelse slik at skifteretten kan være sikker på at de er blitt kjent med forslaget.
De som det foreslås karantene for, skal føres opp med fullstendig navn, adresse og personnummer.
A.3 Tidspunkt innen bobehandlingen
Det er konkurslovens system at forslag om karantene skal vurderes så raskt som mulig, etter kkl § 120 nr 7 innen tre-måneders fristen, eller snarest mulig deretter om forholdene ikke er tilstrekkelig klarlagt. Generelt er uheldig at det drøyer med vurderingen om ileggelse av karantene selv om selve bobehandlingen av andre årsaker trekker ut. Det er forståelig at man av praktiske grunner kan ønske å ta vurderingen med i sluttinnberetningen, men det bør i alle fall bare skje i de tilfelle hvor den totale bobehandling ikke strekker seg over lengre tid. Konkrete tidspunkter her kan man ta opp med vedkommende dommer.
Forslag om karantene kan fremsettes uavhengig av tidspunktene for innberetninger og redegjørelser.
A.4 Særlig om partsforhold
Gjennom oversendelse av innberetning eller det konkrete konkurs-karanteneforslag til påtalemyndigheten gis denne anledning til å tre inn som part. Det er derfor viktig at dette oversendes.
Boet har anledning til å opptre som part, men er ikke nødvendigvis part. Plikten til å inngi lovbestemte innberetninger og vurderinger innebærer ikke at man anses som part. Dette blir bobestyrers valg. Boet kan tre inn som part når som helst. Dersom bobestyrer sender eget prosesskrift, er antatt at boet påberoper seg egne partsrettigheter. Bobestyrer bør være bevisst på om boet skal tre inn som part, det nevnes at det bare er parter som bl a kan idømmes saksomkostninger.
Ved eventuelt kjæremål i forbindelse med konkurskarantene har skifteretten anledning til å komme med merknader overfor kjæremåls-instansen, jf tvml § 401 . Skifteretten kan her be om bobestyrers uttalelse, uten at det antas å innebære at boet trer inn som part.
A.5 Vilkår for karantene
Når det gjelder forslag om konkurskarantene etter kkl § 142 første ledd nr 1 mistanke om straffbare forhold, - bør dette utformes like presist som til en tiltalebeslutning. Det innebærer angivelse av hvilke(n) straffe-bestemmelse(r) som er skjellig grunn til å anta er overtrådt, uten at det for de sentrale bestemmelser er nødvendig å gjengi hele ordlyden. Deretter må beskrives konkret hvilke handlinger som en mener dekker gjerningsinnholdet, og ikke minst når handlingen skal være begått. Vurdering av de subjektive vilkar hører også med, og for personer som har vært involvert i selskaper er det avgjørende å være presis med deres tilknytningsforhold til selskapet, samt det straffbare eller klanderverdige forhold. Det må være en klar angivelse av den rolleposisjon vedkommende har hatt, knyttet til de konkrete karantenebetingende forhold i den angjeldende periode.
Tilknytningen til konkursen kan også av og til være nødvendig å presisere, jf lovens ordlyd hvor det heter "i forbindelse med konkursen".
Når det gjelder forslag om konkurskarantene etter kkl § 142 første ledd nr 2 - uforsvarlig forretningsførsel, - må foretas en meget konkret begrunnelse om hvorfor vedkommende antas uskikket, samt konkret vurdering av om de øvrige vilkår i bestemmelsen foreligger. Bobestyrerne må være klar over kravet til årsakssammenheng, " på grunn av uforsvarlig forretningsførsel er uskikket", videre at kravet er at man er uskikket til å være "stifter" av et selskap, ikke uskikket til for eksempel å eie et selskap.
Etter kkl § 142 tredje ledd skal også vurderes om konkurskarantene er rimelig. Konkurskarantene behøver ikke være rimelig selv om vilkårene i kkl § 142 første ledd er oppfylt. I denne forbindelse vil det regelmessig bl a være relevant for skifteretten å ha kjennskap til om vedkommende tidligere har vært innblandet i konkurs og hvordan disse konkursene er behandlet. Saksnummer bør oppgis. Det bør også opplyses om utfallet av behandlingen av tidligere konkurser, og om noen av de involverte i nærværende konkurs tidligere er ilagt karantene.
Det presiseres at konkurskarantene kan være rimelig selv om det er første gang vedkommende er involvert i konkurs, klarligvis avhengig av konkret vurdering. Det er for lettvint å konkludere med at karantene ikke er rimelig fordi det er første gang vedkommende er innblandet i konkurs. På den annen side er ikke nødvendigvis klanderverdig i seg selv å gå konkurs flere ganger. Hvordan man også tidligere behandlet sine kreditorer kan være ett av flere momenter.
A.6 Nærmere om karanteneforslaget
Det minnes om adgangen til å ilegge bakmenn karantene, jf kkl § 142 siste ledd nr 2 "reelt har utøvet". Stråmenn kan ilegges karantene etter de øvrige bestemmelsene, nettopp at man er en person som lar seg utnytte av andre kan være et karantenebetingende moment, jf kravet om "uskikket". Om man er for passiv eller lar seg overstyre kan være et moment for at man er uskikket.
Innen et styre bør presiseres hvorfor man spesielt velger karanteneforslag for en eller flere, men ikke for de øvrige.
Personlige næringsdrivende som er gått konkurs kan ilegges karantene, selv om karantenen ikke er til hinder for å etablere nytt personlig firma. Det kan for eksempel være på sin plass å ilegge karantene for å hindre at vedkommende gis anledning til å starte opp i et aksjeselskap hvor det er begrenset ansvar.
A.7 Omfanget av karantene
Forslaget kan gå ut på også at vedkommende skal fjernes fra eksisterende verv, jf kkl § 142 fjerde ledd. Det bemerkes at det er adgang til å beslutte dette, selv om det ikke nødvendigvis foreligger klanderverdige forhold ved utøvelsen av øvrige verv. Dog kan beslutning om fjerning fra andre verv begrenses slik at det besluttes at fjerning fra elle verv likevel ikke skal gjelde en eller flere konkrete verv.
Om forslaget munner ut i at karantene også skal omfatte eksisterende verv, bør man i forslaget presisere at det vil gjelde plikt til å fratre disse, da en eventuell kjennelse i så fall også vil omfatte plikt til å fratre verv som for eksempel ikke er registrert i Brønnøysundregistrene.
Dersom forslaget om karantene også omfatter fjerning fra eksisterende verv, bør kontrolleres om rolleutskrift fra Brønnøysundregistrene fremdeles er a jour, eventuelt om vedkommende i mellomtiden har fått nye verv. Selv om Brønnøysundregistrene selv vil undersøke dette ved registrering av karantenen, vil disse opplysninger om antall verv være av interesse for skifteretten ved rettens vurdering av omfanget av vedkommendes virksomhet.
Når karantenen foreslås fra avsigelsestidspunktet, jf kkl § 142 tredje ledd siste punktum, må også kontrolleres ved ny rolleutskrift hva som pr i dag er omfanget av verv. Dette vil navnlig være aktuelt når bobehandlingen har strukket ut.
Det nevnes forøvrig at i særlige tilfelle hvor karantenen burde ha vært foreslått tidligere er det adgang til å ilegge konkurskarantene også fra et tidspunkt som faller mellom konkursåpningstidspunktet og dato for avsigelse av kjennelsen. Eidisvating lagmannsretts kjennelse av 16 november 1994 (sak 94-02254) gjelder et slik tilfelle.
Det synes å være noe uklarhet angående karantene for personer som allerede er i karantene, men hvor karantenen vil gå ut før ny to-årsfrist er omme. Skifteretten presiserer at dette ikke er til hinder for ileggelse av ny karantene, selvsagt også her avhengig av en konkret vurdering knyttet til lovens vilkår. Den nye karantenen kommer i tillegg til den allerede ilagte.
Også her forventes at forslaget fra bobestyrer er konkret grunngitt.
A.8 Brudd på karantene
Overtredelse av ilagt karantene er straffbart, jf kkl § 143a. Dersom det oppdages, må bobestyrer umiddelbart innberette det for påtale-myndigheten med kopi til skifteretten.
A.9 Avslutning
Som noen bobestyrere har erfart, må skifteretten nødvendigvis forbeholde seg å sende saken i retur til bobestyrer for fornyet vurdering om man finner forhold som ikke finnes tilstrekkelig konkret vurdert. Bobestyrer skal etter skifterettens oppfatning forberede saken for skifteretten slik at skifteretten skal ha tilstrekkelig grunnlag for å foreta en grundig og forsvarlig vurdering av saken.
Vi håper at dette brevet har bidratt til å klargjøre hvilke forventninger Oslo skifterett har til bobestyrerne og deres arbeid knyttet til konkurskarantenebestemmelsene. Vi mottar forøvrig gjerne synspunkter på forhold som kan bidra til å forbedre saksbehandlingen både når det gjelder innhold og rutiner i forbindelse med konkurssaker.
B. STAVANGER BYFOGDEMBETE
av førstebyfogd Ernst Moe
B.1 Innledning
I likhet med mange andre har vi ved Stavanger skifterett utarbeidet en orientering til bostyrer i konkursboer, som sendes samtidig med oppnevnelsen. Vi har adoptert det meste av de saksbehandlingsrutiner som er utviklet for konkursbobehandling ved Oslo skifterett. Det er imidlertid ikke alt som er utviklet ved industribedriften Oslo skifterett som egner seg til bruk ved små og mellomstore skifteretter. Noe har måttet tilpasses lokale forhold.
Skifterettsjustitiarius Anne Cathrine Frøstrup har sendt en orientering til konkursbobestyrere om behandlingen av spørsmål om konkurskarantene. Orienteringen klargjør på en meget instruktiv måte hvilke saksbehandlingsrutiner som skal følges og en presisering av de materielle vilkår for konkurskarantene. Dessuten gir orienteringen en anvisning på hva som forventes av bostyrer. Orieneringen gir et meget godt grunnlag for hensiktsmessige saksbehandlingsrutiner. Det viktigste er at den sikkert vil bidra en enda mer enhetlig praksis og dermed til økt rettssikkherhet. Jeg skal i det følgende redegjøre for praktiseringen av konkurskaranteneinstituttet ved Stavanger skifterett og vil i den forbindelse komme inn på saksbehandlingsrutinene, som på enkelte punkter avviker noe fra praksis ved Oslo skifterett.
B.2 Bruken av konkurskarantene - saksforberdelsen
For ca. fem år siden evaluerte vi bruken av konkurskarantene. Det omfattet både praktiseringen av de materielle vilkårene og saksbehandlingsrutinene. Det viste seg det var store forskjeller mellom bostyrerene om å foreslå at skyldneren skal settes i konkurskarantene. Dette skyldtes neppe at de materieller regler er uklare, vage og svært skjønnspregede, men snarere en ulik holdning eller manglende bevissthet om konkurskarante hos enkelte bostyrere. Spørsmålet om konkurs-karantene ble rutinemessig tatt opp i den avsluttende boinnberetning. Bobehandlingen tok gjerne to år eller mer, slik at tidsfaktoren i seg selv ofte talte mot å ilegge skyldneren karantene. I noen tilfeller avsa skifteretten kjennelse selv om bostyrer ikke hadde forslått karantene. Den ulike praksis mellom bostyrere og det forhold at karantenespørsmålet ble tatt opp på et såpass sent stadium i bobehandlingen var uheldig. En aktiv undersøkende rolle fra skifterettens side uten kontradiktorisk saksforberedelse er også prinsippielt meget betenkelig.
Skifteloven § 145 gir skifteretten en vidtgående myndighet som omfatter alle sider av bobehandlingen, ikke bare den dømmende virksomhet men også den administrative delen av bobehandlingen. Skifteretten bør til tross for denne regelen være tilbakeholden og avstå fra aktiv deltakelse i en saksforberedelse som lett kan få karakter av etterforskning. Konkurs-karantenespørsmålet bør behandles etter det kontradiktoriske prinsipp og ikke av skifteretten som inkvisisjonsdomstol. Konkurskarantene er i likhet med førerkortbeslag, en sivilrettslig reaksjon og ingen straff. Begge reaksjoner gjerne oppleves som det og kan med rette betegnes som en ren straffereaksjon, og bør av den grunn behandles deretter.
Initiativet til konkurskarantene bør komme fra bostyrer, som også bør stå for saksforberedelsen, dvs. utredningen av det faktiske og rettslige grunnlag for bedømmelse av om skyldneren bør settes i karantene. Vi har derfor i vår reviderte orientering til bostyrer gitt pålegg om at det alltid skal gis en vurdering av om skyldneren bør settes i konkurskarantene. Selv om ikke loven påbyr kontradiksjon, har vi en fast rutine om at skyldneren skal få uttale seg til bostyrers forslag om konkurskarantene. Kommer det fra skyldneren frem opplysninger av forhold som bør undersøkes nærmere, overlates det til bostyrer å undersøke dette nærmere. Dersom skifteretten fra annet hold kommer over opplysninger som tilsier at skyldneren bør settes i karantene, overlates også det til bostyrer å utrede dette nærmere. Skifteretten begrenser sin virksomhet til den kontrollerende og dømmende funksjon.
B.3 Tidspunkt innen bobehandlingen
Formålet med konkurskarantene er det samme som ved førerkortbeslag; å luke ut farlige trafikkanter hurtigst mulig etter at gjerningen blir avdekket. For å ivareta dette hensynet kunne man tenke seg å gjeninnføre ordningen med automatisk konkurskarantene, men dette er et politisk spørsmål som jeg vil la ligge. Også med de gjeldende regler tilsier formålet med konkurskaranteneinstituttet og hensynet til skyldneren at spørsmålet om konkurskarantene tas opp tidligst mulig etter konkursåpningen.
I likhet med Oslo skifterett har vi innført den ordning at bostyrer til første skiftesamling skal utarbeide en innberetning etter mønster av tremåndersinnberetningen i henhold til § 120. Som regel er de viktigste beslutningene tatt, en vesentlig del av bobehandlingen er unnagjort og de faktiske forhold omkring konkursen er klarlagt. I tråd med dette gir bostyrer i innberetningen en utredning og vurdering av om skyldneren bør ilegges konkurskarantene. Dersom det legges til litt tid for ytterligere saksforberedelse ut over bostyrers innberetning, vil kjennelse om konkurskarantene kunne avsies innen to måneder etter konkursåpningen. På dette stadium av bobehandlingen vil ikke tidsfaktoren veie særlig tungt mot å ilegge skyldneren karantene, verken for eksisterende eller fremtidige verv.
B.4 Påtalemyndigheten som part
Jeg må medgi at vi ikke rutinemessig varsler påtalemyndigheten før kjennelse avsies. Erfaringsmessig vil dette sinke saksbehandlingen betydelig. Dernest synes påtalemyndighetens interesse å være begrenset til å omfatte om noen er satt i karantene og i tilfelle på hvilket grunnlag. I stedet sender vi rutinemessig en gjenpart av alle kjennelser om konkurskarantene til økonomiavsnittet ved Stavanger politikammer. Det kan gi støtet til å iverksette etterforskning eller gi verdifull informasjon om pågående etterforskning av straffbare forhold.
B.5 De materielle vilkår for konkurskarantene - hva forventes av bostyrer?
Etter lovens ordlyd skal det ikke meget til for å sette en skyldner i konkurskarantene. Mindre alvorlige straffbare handlinger eller uforsvarlig forretningsførsel bør ikke føre til konkurskarantene, verken etter § 142 første ledd nr. 1 eller 2. Hvor alvorlig straffbare forhold eller hvor kvalifisert skyldnerens uskikkethet må være, er et rettsanvendelsesspørsmål som man finner svar på i rettspraksis. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette i en omtale av saksbehandlingsrutiner for konkursbobestyrerere. Prinsippielt bør skifteretten være varsom med å gi uttrykk for generelle synspunkter eller fortolkninger av materielle rettsspørsmål i rundskriv. Rettens standpunkt bør kun komme til uttrykk i de enkelte rettsavgjørelser. Skifterettsjustitiarius har på elegant måte lykkes med å gi bostyrerene en veiledning om de materielle vilkår for konkurskarantene uten at disse prinsippielle betenkeligheter gjør seg gjeldene.
På samme måte som Oslo skifterett stiller også vi krav om at bostyreren utreder de faktiske forhold og det rettslig grunnlaget for et forslag om konkurskarantene. Vi påpeker særlig at vi ønsker en uttalse til hensiktsmessighetsskjønnet, dvs. om konkurskarantene bør ilegges i det konkrete tilfelle. Det er bostyrer som er nærmest til å bringe frem opplysninger om dette i forbindelse med bobehandlingen. Både rettsikerhetshensyn og prosessøkonomiske hensyn tilsier at disse opplysningene og bostyrers vurdering ikke meddeles skifteretten under hånden, men at de er gjenstand for kontradiksjon og forelegges skyldneren, før retten tar saken opp til avgjørelse.
B.6 Avslutning
Retningslinjer fra skifteretten til bostyrere har til formål å effektivisere saksbehandlingen og klarlegge arbeidsfordelingen mellom skifteretten og bostyreren og hvilke forventninger skifteretten har til bostyrers arbeid. Orienteringen fra Oslo skifterett til bostyrere om behandlingen av spørsmål om konkurskarantene legger opp til en meget rasjonell og betryggende saksbehandling av saker om konkurskarantene, som kan danne et mønster for landets øvrige skifteretter. Jeg slutter meg fullt ut til denne, dog med de små lokale tilpasninger som jeg her har redegjort for. Oslo skifterett har dermed nok en gang bekreftet sin stilling som faglig fyrtårn for landets skifteretter.
C. TRONDHEIM BYFOGDEMBETE
av førstebyfogd Knut Almaas
OM KONKURSKARANTENE
Brevet fra Oslo skifterett til bostyrerne om behandlingen av konkurskarantenespørsmål har vært drøftet på dommermøte hos oss. Nedenstående bemerkninger er en sammenfatning av de synspunkter som det var enighet om. I tillegg har jeg tatt med noen personlige bemerkninger.
Innledningsvis gis uttrykk for at brevet er greit, men det kan spørres om det er nødvendig å skrive så mye til advokater. Dette bør de jo vite. Hos oss har vi ikke ansett dette nødvendig, men behovet for enhetlig behandling av sakene er formentlig større ved Oslo skifterett med et vesentlig høyere antall bostyrere å forholde seg til.
Det eneste spørsmål som vårt embete har tatt opp særskilt med enkelte av de faste bostyrere, er tidspunktet for når begjæring om konkurskarantene skal fremmes. Det har dessverre vært en tendens til at noen venter til sluttinnberetningen leveres, men dette vil selvsagt være helt forfeilet når bobehandlingen trekker ut i langdrag, f.eks mer enn et år. Vanligvis vil det være klart på et meget tidlig tidspunkt hva slags forretningsførsel en står overfor, eller om det foreligger straffbare forhold i forbindelse med konkursen.
I et par tilfeller de siste år har konkurskarantene blitt unnlatt ilagt pga den lange tid som var gått fra konkursåpning.
Når det gjelder partsforhold er det greit at påtalemyndigheten har anledning til å tre inn som part. Hos oss har påtalemyndigheten de siste fem år ikke benyttet seg av dette.
Det kan ikke ses bort ifra at dette kan ha sammenheng med muligheten for å bli ilagt omkostningsansvar om begjæringen fra bostyrer ikke tas til følge. Har ikke boet midler og påtalemyndigheten har gått inn som part, vil vel retten lett legge omkostningsansvaret dit.
Det finnes iallefall et eksempel i vårt distrikt på at et politikammer i ettertid "følte seg lurt" inn i saken med påfølgende omkostningsansvar fordi man, etter å ha blitt bedt om å uttale seg støttet bostyrer, men hvor retten ikke tok begjæringen til følge.
I tilknytning til denne del av saksbehandlingen kan det også reises spøsmål om hvorvidt retten uten videre skal sende ut en begjæring eller forslag om konkurskarantene fra bostyrer til de det gjelder m.v. uten først å vurdere om det er sannsynlig at konkurskarantene vil bli resultatet. I det minste bør en ikke pådra vedkommende unødvendige utgifter til f.eks advokatbistand om dommeren allerede ved mottakelsen fra bostyrer ser at det f.eks har gått for lang tid siden virksomheten opphørte, eller at det av andre ganske åpenbare grunner står klart for dommeren at begjæringen neppe vil bli tatt til følge.
Vi er enige i at mange bostyrere nok ikke alltid er innenfor lovteksten særlig når det gjelder kkl § 142 første ledd nr 1 - mistanke om straffbare forhold i forbindelse med konkursen. Det er altså ikke nok å konstatere straffbare forhold i virksomheten i seg selv. Derimot kan det være momenter som gjør at forretningsførselen anses uforsvarlig, og karantene ilegges etter nr. 2. Til de øvrige punkter i Oslo skifteretts brev har vi ikke spesielle merknader.
Avslutningsvis bemerkes at vi ved Trondheim skifterett har hatt svært få konkurskarantenesaker. Dette har nok sammenheng med at det har vært flest personlige konkurser der karantene sjelden er aktuelt. Et spørsmål i den forbindelse er om en ikke også burde hatt en mulighet for å sette også slike i en form for "karantene". På den annen side vil vel en potensiell kredittgiver her ha mulighet til å sjekke mot Konkursregisteret for å finne ut om vedkommende har gjennomgått en tidligere personlig konkurs. Behovet er nok klart mindre i disse sakene.
D. BERGEN SKIFTERETT
av førstebyfogd Erik Elstad
D.1 Innledende bemerkninger
Jeg kan i det alt vesentligste slutte meg til det Oslo skifterett skriver i sitt rundskriv om behandlingen av spørsmålet om konkurskarantene. Det tar opp de vesentligste punktene og gir en god anvisning på behandlingsrutiner. Når det gjelder vilkårene for ileggelse av karantene synes jeg likevel rundskrivet blir litt for upresist, og det vil jeg kommentere nærmere nedenfor.
D.2 Bergen skifteretts praksis
Bergen skifterett utarbeidet 28.08.91 et rundskriv til sine bostyrere i konkurs der en rekke sider ved bobehandlingen ble tatt opp. Om konkurskarantene heter det:
8. KONKURSKARANTENE
Slik kkl § 143 [...] lyder, har boet rett til å opptre som part i sak om konkurskarantene. Det vil også være praktisk, fordi det er bostyrer som kjenner boet og bakgrunnen for at det anbefales konkurskarantene. Som følge av dette vil skifteretten rutinemessig kreve at boet trer inn som part. Dette forutsetter vanligvis at det er midler i boet til å følge opp en slik sak. Når bostyrer velger å anbefale konkurskarantene bør derfor også denne siden av saken vurderes.
Om begrunnelsen for reglene om konkurskarantene heter det bl.a. i Ot.prp. nr. 39 (198283):
Begrunnelsen bak reglene om konkurskarantene var å stoppe såkalte "konkursgjengangere", som etter konkurs i ett selskap fortsetter sin virksomhet i nye selskaper inntil disse går overende, og hvor det er mistanke om mislig forhold i forbindelse med forretningsdriften.
Om vilkårene for karantene etter § 142 nr. 2, sies det bl.a. (s. 9):
Det må ved vurderingen ses hen til formålet med bestemmelsen, som er å stoppe "konkursgjengangere". Hvis de uforsvarlige forhold må antas å være en engangsforeteelse, skal konkurskarantene normalt ikke ilegges.
Bostyret bør også vurdere om det synes rimelig å sette skyldneren i karantene - jfr. vurderingstemaet i kkl § 142 2. ledd. Selv om dette er en vurdering som skifteretten skal foreta, vil det ved avgjørelsen av om karantenesak skal igangsettes, bli tillagt stor betydning hva bostyret med sitt kjennskap til boet og skyldneren, mener om dette.
Bostyrets forslag om ileggelse av konkurskarantene må være tilfredsstillende begrunnet. På grunnlag av det som anføres i innberetningen, vil karantenesak bli reist ved et varselbrev fra skifteretten til skyldneren. Kopi blir sendt bostyrer. Saken blir deretter fordelt til den dommer i skifteretten som skal behandle saken videre på grunnlag av de opplysninger som foreligger når uttalefristen for skyldneren er utløpt.
Som rundskrivet viser, legges initiativet for forslag om konkurskarantene på bostyret og bostyrer. Skifteretten kan ta spørsmålet opp selv om bostyret ikke har foreslått karantene, men da vil det i første omgang skje gjennom en henvendelse til bostyrer.
Det er ikke avgjørende for spørsmålet om karantene at boet har midler til å opptre som part, men omkostningssiden skal vurderes av bostyrer. Hvis det er grunnlag for karantene kan det være aktuelt å trekke på statens ansvar dersom boet ikke har midler og karantenebehandlingen medfører ekstra arbeid for bostyrer.
Skifteretten foretar en foreløpig vurdering av om vilkårene for karantene foreligger før karantenesak reises og saken skilles ut som egen sak og føres i saksbehandlingssystemet som tilknyttet sak. Saken behandles av den dommer som er ansvarlig for bobehandlingen og saksbehandlingen går uavhengig av den videre bobehandling.
Når det gjelder tidspunktet for når karantenesak reises, avhenger det av hvor fort bobehandlingen fremmes. I de fleste bo vurderes det å reise karantenesak i forbindelse med at sluttinnberetningen fra bostyret er kommet inn til skifteretten, men i større bo hvor bobehandlingen kan bli av lengre varighet, vil karantene-spørsmålet bli vurdert tidligere.
D.3 Vilkårene for konkurskarantene
Som det fremgår av skifterettens rundskriv er Bergen skifterett forholdsvis restriktiv med ileggelse av karantene. Vår praksis fremgår av en kjennelse inntatt i RG 1993 side 179. Etter lovens ordlyd skal det ikke så meget til for å sette en skyldner i karantene, men som også førstebyfogd Moe anfører, bør ikke mindre alvorlige straffbare handlinger eller uforsvarlig forretningsførsel føre til karantene. Det er i de grovere tilfelle av straffbare handlinger eller uforsvarlig forretningsførsel at karantene skal ilegges. Begrunnelsen for karantenereglene var ønsket om å stoppe "konkursgjengangere" som etter konkurs i ett selskap fortsetter sin virksomhet i nye selskap inntil også disse går overende. Det er imidlertid ikke avgjørende at vedkommende har gått konkurs tidligere, reglene kan også bidra til å motvirke at første gangs konkursskyldnere blir gjengangere.
Skifteretten må i rundskriv til sine bostyrere kunne gi uttrykk for generelle synspunkter på vilkårene for ileggelse av karantene når det i loven er lagt opp til en "inkvisisjonsprosess". Det kan virke uheldig om bostyret foreslår karantene og skifteretten enten unnlater å reise sak eller reiser sak og deretter frifinner. Jeg er således ikke helt ut enig i det førstebyfogd Moe skriver om dette i sitt pkt. 4.
D.4 Avslutning
Rundskrivet fra Oslo skifterett gir anvisning på rasjonelle og betryggende saksbehandlingsregler for karantenesaker og kan brukes som mønster for andre skifteretter.
KONKURSKARANTENE - ILEGGELSE, PARTSSTILLING OG SAKSOMKOSTNINGER
Advokat Claus R. Flinder, Simonsen Musæus Advokatfirma DA
Innledning
Senere tids rettsavgjørelser kan oppfattes som om det har funnet sted en utvikling og endring i praksis ved anvendelse av konkurskaranteneinstituttet. Dette gjelder vilkår for ileggelse av karantene, spørsmål om boets partsstilling og ansvar for saksomkostninger. Konkursrådet har bedt meg kommentere denne utvikling. Min særskilte befatning med temaet har vært som prosessfullmektig i "Datafront AS saken", og mine vurderinger vil særlig relatere seg til Oslo skifteretts kjennelse av 15. januar 1997, kjennelsen fra Borgarting lagmanns-rett av 23. april 1997 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 7. juli 1997.
Den som blir ilagt konkurskarantene er nedenfor benevnt som konkursdebitor. Dette gjelder også de som blir ilagt karantene i henhold til kkl § 142 sjette ledd.
1. Ileggelse av konkurskarantene - konkursloven § 142
kkl § 142 bestemmer at konkurskarantene "kan" ilegges. Dette står i motsetning til den tidligere ordning med automatisk konkurskarantene. Vilkåret innebærer at det skal utøves et skjønn. De nærmere vilkår for skjønnet er gjengitt i bestemmelsens første og annet ledd.
I Datafrontboet kom lagmannsretten med en generell vurdering vedrørende vilkårene for å ilegge konkurskarantene:
"Skifteretten synes å ha lagt til grunn at skrankene for ileggelse av konkurskarantene ikke er særlig høye, noe lagmannsretten ikke kan slutte seg til."
I kkl § 142 første ledd er det angitt to alternative vilkår som må være oppfylt for at en konkursdebitor kan settes i konkurskarantene; "skjellig grunn mistenkes for straffbar handling" (nr.1) eller "på grunn av uforsvarlig forretningsførsel anses uskikket til å stifte et nytt selskap eller å være styreformann eller administrerende direktør i et slikt selskap" (nr.2).
Etter min oppfatning har det ikke skjedd noen endring relatert til disse "obligatoriske" vilkår, og de vil heller ikke bli særskilt behandlet nedenfor.
I Konkursråd Nr. 5 - Juni 1996 s. 47 flg. gis det råd om konkurskarantene. Her sies det bl.a.:
"Den prinsipale målgruppen for konkurskarantene er de såkalte konkursgjengangere.
Bestemmelsen har imidlertid anvendelse langt utover denne gruppen. I praksis fordres
det imidlertid noe mer uforsvarlighet før uskikkethet kan konstateres hos de som ikke har vært rammet av konkurs tidligere". (min understrekning).
Slik dette er formulert kan det tas til inntekt for at det ikke er noen markert forskjell i vurderingstemaet for ileggelse av karantene for de konkursdebitorer som er involvert i konkurs for første gang og de som har vært involvert i konkurs tidligere, jfr. "noe mer uforsvarlighet". En videreføring av denne rettsforståelse kommer til uttrykk i Oslo skifteretts kjennelse av 15. januar 1997, Datafrontboet, hvor retten i forbindelse med kkl § 142 første ledd nr. 2 uttaler:
"I praksis er [det] krevet noe mer omfattende eller alvorlige forgåelser for personer som ikke tidligere kan settes i forbindelse med konkurser på kritikkverdig måte, for å kunne anta uskikkethet."
Sitatene fra skifteretten og Konkursrådet synes å gi uttrykk for at dersom konkursdebitor har vist seg å være "kvalifisert" uskikket, er dette tilstrekkelig til å sette ham i karantene. Uskikketheten blir følgelig den viktigste vurderingen i forbindelse med ileggelse av konkurskarantene. Dette synes ikke å være riktig lovtolkning. Rettspraksis viser at det ikke er tilstrekkelig å bare vurdere de obligatoriske vilkår som uskikkethet og straffbarhet. Det vises til lagmannsretten i Datafrontboet og Oslo skifteretts kjennelse av 1. oktober 1997 (Partnaire Holding AS) hvor konkursdebitor ikke ble satt i konkurskarantene:
"...det er grunn til å se alvorlig på den beskrevne forfordeling av kreditorene foretatt etter 20. januar 1995. Dette forhold er tilstrekkelig til at konkurskarantene kan ilegges..." (Datafront AS)
"...på grunn av uforsvarlig forretningsførsel vil være uskikket til å stifte nytt selskap eller administrerende direktør i slikt selskap.
De antatte forhold er av alvorlig art." (Partenaire Holding AS)
Kjennelsene illustrerer klart at den rettslige vurdering ikke kan avsluttes med de obligatoriske vilkår. I henhold til ordlyden "skal" det foretas en rimelighetsvurdering i utøvelsen av skjønnet, jfr. kkl § 142 annet ledd, jfr. eksempelvis lagmannsretten uttalelse i Datafrontboet:
"kkl § 142 gir anvisning på et skjønn, jfr. at konkurskarantene "kan" anvendes, etter annet ledd skal det foretas en rimelighetsvurdering."
Såvel av lovens forarbeider som av rettspraksis fremgår det klart at karantenereglene først og fremst er et redskap for å stoppe konkursgjengangere. Spørsmålet blir derfor hvem som fortjener denne karakteristikken. Selv om forarbeidene ikke synes å åpne for at karantene kan anvendes ved engangsforeteelser, viser praksis at dette blir gjort.
Spørsmålet om en person er konkursgjenganger skal følgelig vurderes både i et historisk og i et fremtidsperspektiv, således at faren for gjentagelse knyttes direkte til rimelighetsvurdering som skal foretas etter kkl § 142 annet ledd . Selv om det ikke skal gå automatikk i å ilegge gjengangere karantene, består den største utfordringen i å vurdere faren for gjentagelse ved førstegangskonkurser riktig. Kjennelse inntatt i RG 1996 s. 937 (Eidsivating) er i så måte illustrerende, her uttaler retten bl.a.:
"Det synes således som om A ikke har vært en "konkursgjenganger" og det pådømte
forhold innebærer heller ikke, etter lagmannsrettens oppfatning, at det foreligger nærliggende fare for at A vil bli en "konkursgjenganger". Det synes derfor ikke rimelig å sette ham i karantene på dette grunnlag".
I Datafrontboet uttaler lagmannsretten bl.a. i forbindelse med den konkrete rimelighetsvurdering:
"Lagmannsretten er etter den rimelighetsvurdering som skal foretas etter kkl § 142 annet ledd kommet til at konkurskarantene ikke skal ilegges. Det er da lagt vekt på at A ikke tidligere har hatt befatning med tilsvarende forhold og at hendelsesforløpet ikke gir grunnlag for noen antagelser for fremtiden."
Samtidig er det klart at graden av uskikkethet og eventuelle graverende forhold er momenter av betydning i rimelighetsvurderingen. Jeg viser til Borgarting lagmannsretts kjennelse av
10. februar 1997 i Wai Softwareboet hvor konkurskarantene ble ilagt:
"Lagmannsretten er ikke uenig i at det er hovedhensynet bak reglene om konkurskarantene å stoppe konkursgjengangere. Det innebærer imidlertid ikke at den som eventuelt skal settes i konkurskarantene tidligere må ha vært utsatt for konkursbehandling eller lignende gjeldssanering. Det må etter lagmannsrettens mening tvertimot være et poeng at man i de grovere tilfelle av kreditorsvik eller uforsvarlig forretningsførsel griper inn så snart anledningen tilsier det, nettopp for å hindre gjentagelse av tilsvarende forhold. Lagmannsretten er imidlertid enig med den kjærende part i at det i så fall bør foreligge graverende forhold."
Det fremgår også av denne kjennelse at lagmannsretten vurderte om det var fare for gjentagelse. Vurderingen ble sett i et fremtidsperspektiv, og lagmannsretten vurderte forholdene slik at det var fare for at konkursdebitor ville komme opp i tilsvarende forhold.
Jeg presiserer at ileggelse av konkurskarantene ikke skal være pønalt motivert. Formålet med konkurskarantene er å beskytte samfunnet mot uønsket forretningsdrift i regi av uansvarlige selskap (jfr. Konkursråd nr. 5). Dette har betydning for rimelighetsvurderingen, samtidig som den må knyttes til de faktiske forhold og konkursdebitors opptreden i forbindelse med den aktuelle situasjon. Årsaken til at forarbeider og praksis relaterer vurderingen til konkursgjengangere er nettopp for å se om den enkelte konkursdebitor har påført eller sannsynligvis kommer til å påføre samfunnet omkostninger ved uønsket forretningsførsel.
På bakgrunn av ovenstående er jeg i noe tvil om en kan se en ny utvikling i forbindelse med ileggelse av konkurskarantene. Nyere praksis har muligens korrigert senere tids skifterettspraksis ved å knytte vurderingen nærmere til lovgivers formål om å ilegge konkurskarantene til "konkursgjengangere".
2. Boets partsstilling - bobestyrers utredningsplikt etter kkl § 120 nr 7
Etter kkl § 143 annet ledd, har boet rett til å opptre som part i konkurskarantenesak.
Boet har full frihet til å velge partsstilling. Friheten til å velge partsstilling gir boet mulighet til å tre inn som part i de tilfellene hvor dette måtte være formålstjenlig, i praksis er det svært sjeldent at dette gjøres. Sett hen til bobehandlingens overordnede formål om å sikre kreditorene best mulig dividende, kan det vanskelig tenkes tilfeller hvor det er formålstjenlig at boet trer inn som part- og derved risikerer omkostninger. At karantenesaken som sådan nok ville bli undergitt en bredere behandling om konkursdebitor hadde en motpart, er en annen sak.
Friheten til å velge partstilling gir kreditorene sikkerhet for at boet ikke blir pålagt å dekke konkursdebitors eventuelle saksomkostninger gjennom redusert dividende. Konkurskaranteneinstituttet skal ivareta samfunnsmessige interesser ved at det er ment å fungere som et beskyttelsestiltak mot uønsket forretningsdrift. Boets enkelte kreditorer må antas å ha begrenset interesse i dette, og det synes derfor rimelig at de omkostninger kreditorfellesskapet må bære begrenses til kostnader forbundet med bobestyrers lovbestemte utredningsplikt. Spørsmålet blir således både hvor langt utredningsplikten rekker og om utøvelse av denne kan innebære at boet blir part i karantenesaken.
I "Datafront-saken" hadde konkursboet eksplisitt uttalt at det ikke utøvde partsrettigheter. Likevell reiste lagmannsretten spørsmål om boet ved sin opptreden i forbindelse med lagmannsrettens behandling de facto ble part. Bakgrunnen for lagmannsrettens spørsmål var at boet også for denne instans uttalte seg om hvorfor konkurskarantene burde ilegges. Boet ga sin uttalelse etter oppfordring fra skifteretten som i skriv til lagmannsretten viste til at en slik fornyet vurdering fra bobestyrer må betraktes som en oppfølgning av den plikt som følger av kkl § 120 første ledd nr. 7, uten at dette kan oppfattes som utøvelse eller påberopelse av partsrettigheter.
Den plikt til fornyet vurdering som skifteretten med dette tar til orde for innebærer at bobestyrer pålegges en plikt utover det som følger av kkl § 120 første ledd nr. 7, hvor innberetningsplikten i karantenespørsmålet forutsetningsvis er begrenset til å danne beslutningsgrunnlag for skifteretten. I det boet ikke er part blir det, uavhengig av kjæremålets utfall, boet selv som må dekke omkostningene forbundet med fornyet vurdering. I innstillingsboer, i mindre boer, i saker med flere karantener og ved videre kjæremål, kan omkostningen sett i forhold til det enkeltes bos økonomi bli betydelige. Det kan nok være hensiktsmessig og riktig at bobestyrer med sin nærhet til saken også uttaler seg ved kjæremål, men det synes galt at regningen belastes kreditorfellesskapet.
Lagmannsretten kommenterer ikke direkte spørsmålet om det foreligger en plikt til fornyet vurdering. Retten slår imidlertid fast at konkursboets uttalelse om kjæremålet ikke innebar utøvelse av partsrettigheter:
"Lagmannsretten antar at bostyret ikke velger en slik stilling [partsstilling] ved å uttale seg til skifteretten, noe det har plikt til etter kkl § 120 første ledd nr. 7 og § 141 første ledd nr. 6. Skifteretten må anses for å ha plikt av eget tiltak til å vurdere om konkurskarantene skal ilegges, og spørsmålet er forsåvidt unndratt partenes fri rådighet. Lagmannsretten er kommet til at bostyret ved å uttale seg om kjæremålet til lagmannsretten ikke har utøvet partsrettigheter. Ved at spørsmålet om konkurskarantene er unndratt fri rådighet, må lagmannsretten kunne referere til og bygge på opplysninger fra bostyret selv uten opptreden som part."
Lagmannsretten forholdt seg med dette til boets erklæring om at det ikke utøvde partsrettigheter. Etter dette må det kunne legges til grunn at boet, uavhengig av utredningspliktens rekkevidde, ikke blir part i karantenesaker med mindre det uttrykkelig erklæres.
Som nevnt vil karantenesaken som sådan være tjent med at bostyret redegjør for sitt syn også overfor kjæremålsinstansen. Jeg anser det imidlertid for å være uheldig at en slik redegjørelse, som etter sitt innhold vil være et prosesskrift/kjæremålstilsvar, betraktes som en del av innberetningsplikten. En slik plikt vil, om den foreligger, innebære en klar tilnærming av partsposisjonen, men uten at skrittet tas fullt ut. Både hensynet til sakens opplysning og plassering av omkostninger taler for at boet bør være part. I og med at karanteneinstituttet i hovedsak ivaretar samfunnsmessige interesser synes det naturlig at kostnadene forbundet med dette ikke bæres av kreditorene i det enkelte bo, men belastes fellesskapet. Om en slik ordning er ønskelig og hvordan utgiftene eventuelt skal dekkes, må det være en oppgave for lovgiver å ta stilling til.
3. Saksomkostninger
Gjennom kjennelsene i "Datafront"-saken og "Excellence Trading"-saken har Høyesteretts kjæremålsutvalg slått fast at staten må dekke omkostningene dersom en konkurskarantene ilagt av skifteretten senere blir endret til konkursdebitors favør.
I ingen av kjennelsene er det noen annen part enn konkursdebitor og saksomkostningene har blitt pålagt staten ved den lokale skifterett. Dette vil stille seg annerledes dersom påtalemyndigheten eller boet trer inn som part i henhold til kkl § 143 annet ledd. Kjennelsene er en naturlig følge av kjennelsen inntatt i Rt 1994 side 892 hvor Høyesterett riktignok ikke trengte å ta konkret standpunkt til omkostningsansvar for staten.
Det rettslige grunnlag for statens omkostningsansvar er en analogisk anvendelse av fvl. § 36 . Det vises i denne sammenheng til Høyesterett vurdering i "Excellence Trading" kjennelsen:
"Avgjørelsen om karantene treffes av skifteretten og er av rent administrativ art. Etter utvalgets syn bør staten kunne pålegges omkostningsansvar dersom konkursdebitor oppnår å få en slik avgjørelse endret i sin favør. Om en bygger på alminnelige rettsgrunnsetninger eller på en analogisk anvendelse av forvaltningslovens § 36 første ledd, har neppe praktisk betydning. Forvaltningsloven § 36 første ledd som lagmannsretten har anvendt åpner for en nyansert bedømmelse av forholdet i den enkelte sak. Som utvalget har pekt på i kjennelsen fra 1994, er den gjort gjeldende for domstolene i andre sammenhenger. Etter kjæremålsutvalgets syn bør bestemmelsen gis analogisk anvendelse i saker om konkurskarantene."
I konkurskarantenesaker reiser saksomkostningsspørsmålet i realiteten to problemstillinger.
Den første problemstillingen er om konkursdebitor skal får erstattet sine utgifter. På dette punkt synes rettstilstanden etter de to nevnte kjennelser fra Høyesteretts kjæremålsutvalg nå klarere enn tidligere; konkursdebitor har krav på erstatning av sine nødvendige utgifter så fremt omgjøringen ikke skyldes slike forhold som nevnt i fvl. § 36 første ledd. Dette medfører at hovedregelen vil bli at saksomkostningene erstattes. Det er grunn til å tro endringer mer vil skyldes "feil" fra skifterettens side enn konkursdebitors eget forhold eller forhold som ligger utenfor hans og domstolens kontroll. Det vil heller ikke være særlig praktisk at det i den konkrete sak foreligger forhold som taler mot at erstatning gis.
At erstatning gis er åpenbart et rimelig resultat i det konkursdebitor i slike saker, uten motpart, ellers er uten mulighet til å få tilbake omkostninger som er påløpt i arbeidet med å få karantenekjennelsen omgjort.
Den andre problemstillingen er hvem som skal dekke slike omkostninger. De ovennevnte kjennelser legger dette ansvaret på skifteretten. Skifteretten behandles i så måte som et forvaltningorgan og karantenebeslutningen gis karakter av å være en forvaltningsvedtak. Om dette er en heldig løsning kan, og bør, diskuteres. Et moment som taler for, er at skifteretten er det eneste organ som har vært involvert i saken og det synes ikke urimelig at ansvaret plasseres der beslutningen tas. Det får så være et forhold mellom skifterettene og departe-mentet hvordan slike omkostninger skal dekkes budsjettmessig. Det kan anføres mot ordningen, at et slikt ansvar kan føre til at skifteretten i fremtiden vil være mer tilbakeholdne med å ilegge karantene i frykt for å måtte bære ansvaret for saksomkostninger om karantenen skulle bli endret av høyere rettsinstanser. Jeg tror neppe dette vil bli noe problem.
For det første må det være grunn til å tro at landets skifteretter har den nødvendige grad av integritet til å treffe sine beslutninger uten å se hen til eventuelle økonomiske konsekvenser for retten selv.
For det andre er antallet slike saker neppe særlig stort. I flertallet av karantenesakene som behandles av skifteretten vil utfallet være klart, det vil kun være unntaksvis at resultatet er såvidt tvilsomt at et slikt resonnement skulle ha noen grunnlag.
For det tredje er det normalt relativt små beløp som vil bli tilstått i den enkelte sak.
For det fjerde er det liten grunn til å tro at faren for at skifteretten vil være tilbakeholdne ved ileggelse av konkurskarantene er større enn den er i forvaltningssaker, der regelen gjelder fullt, jfr. fvl. § 36 . Jeg er her tilbake til dommernes integritet, det ville være inkonsekvent hvis man ikke betrodde landets skiftedommere den samme grad av tiltro som lovgiver har gitt forvaltningen ved innføringen av fvl. § 36 på forvaltningens område.
Samlet sett synes betenkelighetene ved regelen, slik den nå er nedfelt gjennom praksis, mindre enn de fordeler regelen gir for den som "feilaktig" ilegges konkurskarantene.
Avslutningsvis vises det til Høyesteretts kjæremålsutvalgs uttalelse i "Excellence Trading" saken, der det uttales:
"At konkurslovens kapittel XVIII om konkurskarantene m v ikke inneholder bestemmelser om omkostningsansvar, må anses som en mangel. Også andre spørsmål er lite avklart når det gjelder konkurskarantene."
Det er ikke vanskelig å slutte seg til denne uttalelsen. På tross av den oppklaring som måtte være skapt gjennom de ovennevnte kjennelser, er det liten tvil om at konkurskarantene-instituttet generelt og omkostningsansvaret spesielt fremdeles reiser mange uavklarte spørsmål. En del av dem må det være lovgivers oppgave å bringe klarhet i.
OVERSIKT OVER HØYESTERETTS AVGJØRELSER OM KARANTENE
Kilde: LOVDATA, unntatt de upubliserte avgjørelsene hvor sammendragene er ved Konkursrådet
Upublisert. Lnr 380K/1997
Saksomkostninger for staten ved opphevelse av skifterettens kjennelse om konkurskarantene.
Oslo skifterett hadde ilagt konkurskarantene etter konkursloven § 142 . Etter kjæremål opphevet lagmannsretten karantenen og påla Staten v/ Oslo skifterett å erstatte motparten sakens omkostninger. I det videre kjæremål anførte Staten at det ikke var rettslig grunnlag for å ilegge Saten omkostningsansvar, men det førte ikke frem. Under henvisning til Rt 1994 side 829 og reelle hensyn kom kjæremålsutvalget til at Staten kunne ilegges omkostningsansvar i saker om konkurskarantene ut fra en analogisk anvendelse av forvaltningsloven § 36.
Upublisert. L381K/1997
Saksomkostningsansvar for Staten ved opphevelse av skifterettens kjennelse om konkurs-karantene.
Etter kjæremål opphevet lagmannsretten skifterettens ileggelse av konkurskarantene. Under henvisning til lnr 380K/1997 fastslo kjæremålsutvalget at forvaltningsloven § 36 kan gis analogisk anvendelse i saker om konkurskarantene. Det var dermed ikke uriktig lovtolkning at lagmannsretten hadde ilagt Staten ansvar for motpartens saksomkostninger.
Upublisert. Lnr 382K/1997
Konkurskarantene, varsel til påtalemyndigheten om skifterettens kjennelse, rettskraft-tidspunkt.
Oslo skifterett hadde ilagt kjæremotparten konkurskarantene, men karantenen ble opphevet 23. april 1997 etter kjæremål til lagmannsretten. Påtalemyndigheten ble først orientert om lagmannsrettens kjennelse 21. mai 1997, og innga kjæremål 2. juni 1997. Kjæremålet ble avvist som for sent fremsatt. Lagmannsrettens kjennelse ble rettskraftig overfor Stormyr ved avsigelsen. Boet hadde ikke opptrådt som motpart. Ettersom kjennelsen var formelt rettskraftig, kunne ikke påtalemyndigheten tre inn som part etter konkursloven § 143 ved kjæremålserklæringen, og det oppsto ikke noe oppreisningsspørsmål. Kjæremålsutvalget la til grunn, under en viss tvil og med henvisning til Rt 1992 side 553, at konkursloven § 143 ikke oppstiller noe krav om at påtalemyndigheten skal gis særskilt underretning om alle karantenesaker. Uttalt at regelverket om konkurskarantene på dette og andre punkter er uklart og burde vært gjennomgått på nytt.
Rt 1996 905 (261-96)
Høyesterett Dom.
1996-06-18
Strafferett. Regnskapsforgåelse m.v. Straffutmåling. Rettighetstap. Konkurs.
46årig, tidligere upstart mann ble idømt 90 dager ubetinget fengsel for overtredelse av straffeloven § 286, jfr. § 288 og ligningsloven § 123 første ledd a. Som styreformann/daglig leder i mindre aksjeselskaper hadde han unnlatt å sørge for at det ble ført lovpåbudte regnskaper og levert selvangivelse. Påstand om fradømmelse av retten til bl.a. å drive selvstendig næringsvirksomhet, jfr. straffeloven § 29 nr. 2 ble ikke tatt til følge. Det ble lagt vekt på at han allerede hadde måttet tåle konkurskarantene i to år, jfr. konkursloven § 142 og § 143.
Borgarting Lagmannsrett LB199501068 M Høyesterett HR199600060 B, snr 8/1996
Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Einar Høgetveit) mot A (Forsvarer: advokat Hans StenbergNilsen)
Bugge, Schei, Gussgard, Gjølstad, SindingLarsen
Rt 1995 658 (189-95)
Høyesterett Dom.
1995-04-07
Økonomisk kriminalitet, bl.a. regnskapsforgåelser og brudd på konkurskarantene. Straff-utmåling.
45årig, tidligere bøtelagt mann ble idømt 75 dager ubetinget fengsel for bl.a. regnskaps-overtredelser ( straffeloven § 286, 1. straffalternativ, jfr. § 288) og brudd på konkurskarantene ( konkursloven § 144 , jfr. § 143, tredje og femte ledd, jfr. § 143).
Høyesterett HR199500042 A, snr 264/1994
Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Walter Wangberg) mot A (Forsvarer: advokat Arne Meltvedt)
SindingLarsen, Bugge, Stang Lund, Backer, Christiansen.
Rt 1996 591 (185-96)
Høyesteretts kjæremålsutvalg Kjennelse.
1996-04-18
Konkurs. Konkurskarantene. Forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Sivilprosess. Kjæremål.
Konkurskarantene (jfr. konkursloven § 143 ) ble besluttet etter begjæring fra påtale-myndigheten. Vedkommende var mistenkt for økonomisk kriminalitet ( strl § 276 , jfr. § 275, og § 281 jfr. § 288). Avgjørelsen var ikke i strid med EMK art. 6 (2). Det forelå ingen saksbehandlingsfeil, jfr. EMK art. 6 (1) og 6 (3). Det forelå ikke grunnlag for å beslutte saken overført til behandling i avdeling ved Høyesterett, jfr. høyesterettsloven av 25. juni 1926 nr. 2, 6 annet ledd.
Gulating Lagmannsrett LG199600165 Høyesterett HR199600193 K, jnr 109/1996
Hans Petter Wiggen (advokat Ernst G Hansen) mot Tuwi Wiggen AS’ konkursbo (advokat Kaj Wigum) Påtalemyndigheten
Schei, Tjomsland og Coward
Rt 1994 892 (246-94)
Høyesteretts kjæremålsutvalg Kjennelse.
1994-06-30
Sivilprosess. Forvaltningsrett. Saksomkostninger. Konkurskarantene.
Konkursboet hadde ikke benyttet seg av sin rett etter konkursloven § 143 annet ledd til å opptre som part i saken. I allfall i dette tilfelle måtte et omkostningsansvar pålegges staten som i realiteten må anses som motpart i saker av denne art. Uttalelser om adgangen til å trekke inn forvaltningslovens saksomkostningsregler ved domstolsbehandling, jfr. forvaltningsloven § 4 , jfr. § 36. Dissens.
Høyesterett HR199400370 K, jnr 178/1994.
Jane Brit Seljestad (advokat Geir Jøsendal).
Holmøy, Gussgard Mindretall: SindingLarsen.
Rt 1993 133 (47-93)
Høyesteretts kjæremålsutvalg Kjennelse.
1993-01-28
Sivilprosess. Saksbehandling ved kjæremål. Konkurskarantene.
Lagmannsretten hadde oversett at skifterettens brev til styreformann og daglig leder i selskap som var gått konkurs, med frist for å uttale seg om konkurskarantene, var sendt til feil adresse. Meldeseddel om rek. sending var imidlertid lagt i riktig postkasse, og feilen ble ikke ansett for å ha hatt noen betydning. Veiledningsplikten overfor den selvprosederende part var ikke forsømt, jfr. tvistemålsloven § 87. Det var ingen feil at avholdelse av bevisopptak i anledning kjæremålet ble ansett unødvendig, jfr. tvistemålsloven § 402.
Gulating lagmannsrett LG Høyesterett HR199300054 K, jnr 15/1993.
Terje Karlsen (advokat Ernst G Hansen) mot Antrade A/S dets konkursbo (advokat Turid Mæland).
Aasland, Hellesylt og Dolva.
Rt 1993 100 (30-93)
Høyesteretts kjæremålsutvalg Kjennelse.
1993-01-14
Konkurskarantene.
At spørsmålet om karantene ble tatt opp i forbindelse med vedkommendes personlige konkurs og at hun ikke drev næring i eget navn, avskjærer ikke retten fra å legge til grunn hennes forhold i involverte selskaper, hvor hun forøvrig var styremedlem, administrerende direktør eller hadde den reelle ledelse, jfr. konkursloven § 142 , sjette ledd, jfr. første ledd nr. 1 og nr. 2. Det er ingen feil å anta at karantene kan ilegges på et forholdsvis summarisk grunnlag, som oftest boinnberetninger, bostyrets vurderinger samt skyldnerens kommentarer.
Eidsivating lagmannsrett LE Høyesterett HR199300018 K, jnr 421/1993.
A (advokat Per Danielsen v/advokat Lars E Christoffersen).
Aasland, Hellesylt og Lund.
Rt 1992 553 (166-92)
Høyesteretts kjæremålsutvalg Kjennelse.
1992-04-27
Konkurskarantene.
Konkursloven av 8. juni 1984 nr. 58, § 142 og § 143. Boet eller påtalemyndigheten kan i saker om konkurskarantene tre inn og utøve partsrettigheter i en senere instans uten å ha opptrådt som part i en tidligere. Dette kan imidlertid ikke skje etter at avgjørelsen er blitt rettskraftig i forhold til alle dem som tidligere har opptrådt som part i saken. Uttalelser om hvorvidt eller i hvilken utstrekning et rettskraftig innstilt eller utloddet konkursbo kan opptre som part i konkurskarantenesak. Beslutning om konkurskarantene kan treffes etter at bobehandlingen er avsluttet. Uttalelse om hvor grensen går for å beslutte konkurskarantene på et senere tidspunkt.
Lnr 251 K/1992, jnr 83/1992
Steinar Kleins konkursbo (advokat Johan Widerøe) mot Steinar Klein (advokat Eli Stavnes).
Christiansen, Dolva og Schei.
Rt 1992 152 (39-92)
Høyesteretts kjæremålsutvalg Kjennelse.
1992-01-23
Konkurskarantene. Sivilprosess. Saksomkostninger. Aksessorisk motkjæremål.
Etter konkursloven av 8. juni 1984 nr. 58, §143 annet ledd, slik bestemmelsen lyder etter lovendring av 30. mars 1990 nr. 8, kan konkursboet opptre som part i saker om konkurs-karantene. Boet kan da kreve seg tilkjent saksomkostninger. Aksessorisk motkjæremål kan etter tvistemålsloven § 398a bare erklæres når det fra den annen part foreligger et kjæremål "til forandring i avgjørelsens innhold". Det er ikke tilfelle når bare saksomkostnings-avgjørelsen er gjenstand for hovedkjæremålet, jfr. tvistemålsloven § 362 om aksessorisk motanke.
Lnr 32 K/1992
A Forlag A/S, dets konkursbo (advokat Terje Aakvaag) mot B.
Dommere: Bugge, Gussgard og Tjomsland.
Rt 1991 1216 (435-91)
Høyesteretts kjæremålsutvalg
1991-10-17
Konkurskarantene.
Konkursloven § 143 , jfr. § 145, jfr. § 142. Adgangen til å beslutte konkurskarantene opphører ikke ved endelig avslutning av bobehandlingen. Førstegangsvedtak om slik karantene kan treffes etter at konkursbehandlingen er innstilt.
L.nr 566 K/1991, jnr 377/1991
Odd Bråthen (Advokat PerVictor Zachrisen) mot Det offentlige v/påtalemyndigheten.
Dommere: Dolva, Backer og Tjomsland.
Rt 1991 932 (344-91)
Høyesteretts kjæremålsutvalg
1991-08-28
Konkurs.
Lagmannsretten hadde funnet at det forelå uforsvarlig forretningsførsel, og det kan da være grunnlag for å ilegge konkurskarantene selv om det i ettertid viser seg at tap ikke oppstår, jfr. konkursloven § 142 , første ledd nr. 2.
L.nr. 424 K/1991, jnr. 289/1991
A, B, C (advokat Anne Seemann Berg) mot Eiendom A/S, (advokat Nils Aga) dets konkursbo.
Dommere: SindingLarsen, Bugge og Langvand.
Rt 1991 506 (170-91)
Høyesteretts kjæremålsutvalg
1991-04-25
Konkurs. Karantene.
At det foreligger skjellig grunn til mistanke for overtredelse av straffeloven § 283a og § 255, er i seg selv et tilstrekkelig grunnlag for å ilegge konkurskarantene etter konkursloven av 8. juni 1984 nr. 58, § 142, første ledds første alternativ.
L.nr 211 K/1991, jnr 150/1991
A (advokat Peter Nørgaard) B mot Politimesteren i Sogn.
Dommere: Røstad, Hellesylt og Schei.
Rt 1991 342 (92-91)
Høyesteretts kjæremålsutvalg
1991-03-08
Konkurskarantene ( konkursloven § 142 ). Forbrytelse i gjeldsforhold.
Dersom en avtale om fortsatt drift med stor sannsynlighet vil medføre at kreditorene i denne driftsperiode ikke blir behandlet i samsvar med dekningsprinsipper som gjelder i konkurs, må debitors inngåelse av avtalen kunne rammes av straffeloven § 284. I en slik sammenheng vil det ikke være riktig å bedømme hver enkelt utbetaling i perioden isolert. Vilkåret i straffe-loven § 285, annet ledd om at"formuesstillingen blir vesentlig forverret" må bedømmes i relasjon til det selskap overførslene gjelder og ikke under ett for det konsern selskapet inngår i.
L.nr 127 K/1991, jnr 64/1991
B (Advokat Øyvind Abrahamsen) mot Den offentlige v/ påtalemyndigheten (Førstestatsadvokat HansPetter Jahre).
Dommere: SindingLarsen, Halvorsen og Backer.
Rt 1987 719 (189-87)
Høyesteretts kjæremålsutvalg
1987-05-27
Konkurs. Selskapsrett.
Det ble forgjeves anført at lagmannsrettens avgjørelser ikke var tilstrekkelige i sak om konkurskarantene. Lagmannsretten hadde foretatt en helhetsvurdering av de disposisjoner selskapet hadde foretatt overensstemmende med vurderingstemaet i konkursloven av 8. juni 1984 nr. 58, § 142 første ledd nr. 2.
L.nr 232 K/1987, jnr 78/1987:
Tollak Leidland (advokat Pål Mitsem) mot Tengs Fina A/S, dets konkursbo (advokat Asbjørn Stokkeland).
Dommere: Michelsen, Endresen og Halvorsen.
Rt 1988 1166 er ikke lenger aktuell.
Endel eldre, upubliserte avgjørelser er også tilgjengelige på LOVDATA, men Konkursrådet har ikke funnet grunn til å publisere disse her.
STATISTIKK - KONKURSKARANTENE
Basert på opplysninger fra Registerenheten i Brønnøysund
Konkursrådet ønsket å få en oversikt over ileggelsen av konkurskarantene på landsbasis, for om mulig å trekke konklusjoner om utviklingen og fremtiden til karanteneinstituttet. På denne bakgrunn har rådet innhentet tall fra Konkursregisteret i Brønnøysund for perioden 1994 - 30.08.1997, og bearbeidet disse.
Som tabell 1 viser, varierer bruken av konkurskaranteneinstituttet både med hensyn til tid og sted. Det er tildels store variasjoner som vil bli påpekt nærmere nedenfor.
Tabell 1
Fylkesvis oversikt over antall nye karantener i % av åpnede konkurser fra 1994 til 30.08.1997
|
Fylke |
1994 |
1995 |
1996 |
01.01.- 30.08. 1997 |
Gjennomsnitt |
|
Østfold |
14,6 % |
15,8 % |
17,8 % |
7,2 % |
13,9 % |
|
Akershus |
19,4 % |
20,3 % |
16,5 % |
16,9 % |
18,2 % |
|
Oslo |
9,6 % |
12,4 % |
15,1 % |
13,6 % |
12,7 % |
|
Hedmark |
3,2 % |
3,6 % |
9,0 % |
2,7 % |
4,6 % |
|
Oppland |
10,4 % |
9,8 % |
12,1 % |
6,3 % |
9,7 % |
|
Buskerud |
19,3 % |
14,4 % |
19,2 % |
14,7 % |
16,9 % |
|
Vestfold |
19,0 % |
18,8 % |
20,8 % |
12,7 % |
17,8 % |
|
Telemark |
15,8 % |
14,4 % |
13,9 % |
16,2 % |
15,1 % |
|
Aust-Agder |
15,6 % |
15,4 % |
11,1 % |
17,6 % |
14,9 % |
|
Vest-Agder |
5,7 % |
20,0 % |
15,5 % |
7,1 % |
12,1 % |
|
Rogaland |
9,2 % |
10,6 % |
11,0 % |
11,4 % |
10,6 % |
|
Hordaland |
2,7 % |
6,5 % |
6,1 % |
8,0 % |
5,8 % |
|
Sogn og Fjordane |
11,6 % |
15,7 % |
7,7 % |
6,5 % |
10,4 % |
|
Møre og Romsdal |
12,8 % |
11,7 % |
5,4 % |
5,9 % |
8,9 % |
|
Sør-Trøndelag |
8,9 % |
13,1 % |
4,2 % |
4,4 % |
7,6 % |
|
Nord-Trøndelag |
13,3 % |
14,3 % |
15,2 % |
22,4 % |
16,3 % |
|
Nordland |
10,3 % |
13,1 % |
7,2 % |
6,2 % |
9,2 % |
|
Troms |
15,1 % |
11,2 % |
17,7 % |
17,1 % |
15,3 % |
|
Finnmark |
14,1 % |
6,2 % |
13,9 % |
18,3 % |
13,1 % |
|
Landsoversikt |
12,26 % |
13,18 % |
13,16 % |
11,86 % |
12,62 % |
Som figur 1 nedenfor viser ligger antall karanteneileggelser ganske konstant, når en ser på de absolutte tallene. Denne tabellen sett sammen med tabell 1 som viser %-vis ileggelse av karantene, bekrefter den stabile trenden. I perioden 1994-1996 varierte karantenehyppigheten med bare 0,92% på landsbasis.
Figur 2 illustrerer den relative fordelingen av konkurskarantenene på fylkesbasis. Det er her tatt utgangspunkt i absolutte tall.
Figur 3 - Figur 6
Karantener i % av antall konkurser, fordelt på fylke.
Utviklingen fra 1994 - 30.08.1997
Av figur 3 til figur 6 er det mulig å lese hvordan utviklingen i konkurskarantenebruken har vært for hvert enkelt fylke i landet, ordnet etter antall ilagte karantener.
Man kan her trekke ut Oslo som eksempel på hvordan bruken av karantene-instituttet varierer år for år, jf. figur 7 og figur 8. I Oslo har karantenehyppigheten variert med 39 ileggelser fra 1994 til 1996, dvs 5,5%. Sett i forhold til variasjonene på landsbasis ( 0,92% ) er dette ganske mye.
Som illustrasjon til artiklene fra justitiarius Frøstrup og førstebyfogdene Moe, Almås og Elstad, vises det til figur 9 ovenfor. Denne tabellen viser antall konkurskarantener i prosent av antall åpnede konkurser for byene Oslo, Stavanger, Trondheim og Bergen i perioden 1994 til 30.08.1997.
Bergen ligger her på et mye lavere nivå enn både Oslo og Trondheim. Det hadde kanskje vært naturlig å vente at karantenehyppigheten i landets storbyer skulle være mer enhetlig, men dette er ikke tilfellet. Mens Oslo i 1996 ila karantene i 15,4% av konkursboene, var det tilsvarende tallet for Bergen bare 4,1%.
Det er heller ikke mulig å se noen enhetlig trend i utviklingen fra 1994. Der et embete har hatt en markert økning har et annet embete hatt en tilsvarende nedgang i karanteneileggelsene.
Figur 10 viser karanteneileggelsene i prosent av antall konkurser for fylket med høyeste ileggelsesprosent (Akershus), laveste ileggelsesprosent (Hedmark) og medianfylket (Oslo).
Sist oppdatert 5. okt 1999