Konkursrealisasjon med utslettende virkning for udekkede heftelser
Av Leif O. Østerbø
Bakgrunnen for avhandlingens tema er især de endringer som ble vurdert i forbindelse med den siste revisjonen konkurslovgivningen og som resulterte i lov nr. 72 1999. Av praktiske årsaker er fremstillingen avgrenset til et relativt snevert emne, nemlig i hovedsak de problemstillinger som reiser seg i tilknytning til konkursloven § 117a som gir boene et nytt redskap i realisasjonsprosessen og den mer tradisjonsrike dekningsloven § 8-15.
Under arbeidet har jeg hatt god nytte av min veileder professor dr. juris Mads Henry Andenæs ved Universitetet i Oslo. Han har penset meg inn på riktig spor når jeg har vært på ville veier. Advokat Knut Ro fra Advokatfirma Ro, Sommernes & Co. har vært en glimrende kritiker etter at han ble tildelt som samtalepartner av Konkursrådet.
Innholdsliste:
1.0 INNLEDNING
1.1 Bakgrunn
1.2 Problemstilling
1.3 Kort om lovrevisjonen av 03.09.1999 og avgrensning av fremstillingen
1.4 Rettskildebilde; metode og faktorbruk
1.5 Fremstillingen videre
2.0 HENSYN OG PRINSIPIELLE AVKLARINGER
2.1. Hensyn
2.1.1 Dekningsloven § 8-15
2.1.2 Konkursloven § 117a
2.2 Prinsipielle spørsmål
3.0 SALG AV EIENDOMMENE
3.1 Boets rett og plikt til å realisere boets aktiva
4.0 SALG MED UTSLETTENDE VIRKNING VED NAMSMYNDIGHETENE, DEKNINGSLOVEN § 8-15
4.1 Utgangspunkter
4.2 Unntak
4.2.1 Panteobjektet selges med overskudd
4.2.2 Panteobjektet selges med underskudd
4.3 Enkelte fellesspørsmål
4.4 Tvangssalgets virkninger
4.4.1 Konkursdebitor erverver ved tvangssalg
4.5 Sameie
4.5.1 Delpant
4.5.2 Helpant
4.5.3 Kombinasjoner av hel- og delpant
5.0 SAMLET SLAG MED UTSLETTENDE VIRKNING VED BOSTYRER, KONKURSLOVEN § 117a
5.1 Utgangspunkter
5.2 Vilkår
5.2.1 Boet må tilføres verdier
5.2.2 Videre drift av virksomheten
5.3 Alle aktiva er overbeheftede
5.4 Formelle vilkår for panterettighetenes bortfall
5.5 Verdsettelsen og forholdet mellom heftelser
5.6 Sameie
5.7 Salgets virkninger
5.8 Merverdiavgift
6.0 KOMPETANSESPØRSMÅL
6.1 Oversikt
7.0 PROSEDYRER
7.1 Kort om fremgangsmåten ved angrep på salg i medhold av konkursloven § 117a og dekningsloven § 8-15
8.0 AVSLUTNING
REGISTRE
Lover
Forskrifter
Folkerettslig avtale
Utenlandsk lovgivning
Forarbeider
Rettspraksis
Litteratur
Avisartikler
Bakgrunnen for problemstillingen er den nye bestemmelsen i konkursloven § 117a. Bestemmelsen ble vedtatt ved lov av 03.09.1999 nr. 72 og trådte i kraft 01.01.2000, jf Kgl. res av 03.09.1999 nr. 983.
Hvis et formuesgode er beheftet ut over verdien vil ikke realisasjonen innbringe midler til boet. Likevel kan boet ha interesse av hvordan eiendelen blir realisert. Typisk hvis realisasjonen er av betydning for verdien av andre formuesgoder som inngår i beslaget, eller for muligheten til fortsatt drift av konkursdebitors virksomhet.
Konkursloven § 117a er en nyskapning i norsk rett. Bestemmelsen gir bostyrer adgang til å foreta samlet salg av konkursdebitors eiendeler hvor dette enten tilfører midler til boets disposisjon - frie midler - eller hvor salget skjer som ledd i samlet overdragelse med sikte på videre drift av konkursdebitors virksomhet. Heftelser som ikke dekkes ved salget faller bort. Bestemmelsen begrenser rettighetshavers rett til å realisere det beheftede aktiva for å oppnå best mulig dekning for kravet.
Dels gjør den nye bestemmelsen i konkursloven § 117a krav på diskusjon i seg selv. Dels foranlediger den fornyet gjennomgang av dekningsloven § 8-15. Sistnevnte gir adgang til tvangssalg ved namsmyndighetene med utslettende virkning for panteheftelser ut over kjøpesummen, dersom dette enten tilfører boet midler, eller hvis panthaver skal ha dividende i boet.
Problemstillingen er hvilken adgang konkursboet har til å selge konkursdebitors beheftede formuesgoder slik at heftelser som overstiger kjøpesummen faller bort, samt følgene av dette.
1.3 Kort om lovrevisjonen av 03.09.1999 og avgrensning av fremstillingen
Konkurslovutvalget ble oppnevnt ved Kgl. res. 26.10.1990. Hensikten var å foreta en generell gjennomgang av konkurslovgivningen for ”etterkontroll” av områder hvor lovgivningen ikke har fungert hensiktsmessig. Endringene i konkurslovgivningen hadde til formål både å effektivisere og forenkle bobehandlingen. Til en viss grad har det skjedd en lovfesting og presisering av praksis. Eksempelvis nevnes konkursloven § 117b om boets ensidige abandonering av aktiva som inngår i beslaget tilbake til konkursdebitor [1], og likedan § 117c om avtalemessig overføring til panthaver [2]. § 117a derimot er helt ny i realisasjonsprosedyren.
Særlig konkursboenes svake økonomi foranlediget at pant- og konkurslovgivningen ble gjennomgått [3]. En vesentlig årsak til boenes dårlige økonomi skyldes den utstrakte pantsettelsesadgangen [4].
Prinsipielt kan konkursboets stilling i utgangspunktet sammenlignes med etterpanthavers, idet boet må nøye seg med det som er tilbake etter at de som har sikkerhet har fått sitt [5]. Særlig er problemet med pantebeheftede aktiva stort i forhold til næringsdrivende, som i praksis vil kunne pantsette alle sine aktiva. Men problemet gjelder også ved privatpersoners konkurs. Ofte er eiendelene beheftet for mer enn de er verdt, de er overbeheftede. I disse tilfellene er boets vanskeligheter med heftelsene størst. Boets manglende midler reduserer mulighetene for en kritisk gjennomgang av konkursdebitors økonomi, samtidig som de usikrede kreditorer får lite eller intet av sine krav utbetalt som dividende.
Visse tilstramninger ble gjort i reglene om salgspant i panteloven § 3-15(2). Salgspant kan ikke lengre stiftes i varer beregnet for videresalg. Samtidig forventes [6] det at rettsvernsreglene for driftstilbehørspant endres slik at registrering i Løsøreregisteret er tilstrekkelig. I dag kreves registrering i grunnboken, jf § 3-6(1). I praksis vil dette innebære at driftstilbehørspant i enda større utstrekning enn i dag vil kunne bli unndratt boets generalbeslag etter dekningsloven § 2-2. Samtidig ble et forslag om å innføre et legalpant til fordel for boene forkastet [7]. Resultatet av lovrevisjonen er paradoksalt nok at panthavers stilling i konkurs nå på enkelte områder er sterkere enn tidligere [8].
På noen områder er imidlertid panthavers stilling svekket. I så måte er konkursloven § 117a viktig i forhold til realisasjonen av konkursboene. Som dekningsloven § 8-15 representerer konkursloven § 117a et unntak fra det stikkordsmessige utgangspunktet som karakteriserer panterettigheters stilling i konkurs slik at de er uberørt av konkursen så langt sikkerheten strekker til [9]. I tilknytning til dekningsloven § 8-15 og konkursloven § 117a kan konkursboet sammenlignes med panthaver på beste prioritet ettersom panteretter av bedre prioritet ikke står i veien for salg av det pantebeheftede aktiva selv om panthaver ikke får full dekning.
I motsetning til konkursloven § 117a er §§ 117b og 117c, som også vedrører konkursboets realisasjon av aktiva, i det vesentlige lovfesting av innarbeidet praksis. Som følge av bestemmelsenes ulike bakgrunn og karakter kan det nok forventes at tvister som oppstår for fremtiden i størst grad vil angå § 117a, og ikke de to øvrige nye bestemmelsene som gjelder realisasjonen. Fremstillingen avgrenses på denne bakgrunn mot drøftelser omkring boavvikling etter §§ 117b og 117c. Videre forutsettes det at heftelsene er gyldig stiftet, har rettsvern overfor boet og er uomstøtelige.
Problemstillingen omfatter så vel panteheftelser som andre heftelser i konkursboets aktiva. Som følge av at problemstillingen er mest praktisk i forhold til panteheftelser har jeg imidlertid bare disse for øyet, med mindre annet er sagt. På enkelte punkter kan det reises spørsmål ved om bare panteheftelser omfattes eller om også andre heftelser omfattes. Dette behandles underveis [10].
At også eldre heftelser reguleres av lovendringen [11] skaper neppe problemer omkring lovens grunnlovsmessighet. Spørsmålet behandles derfor ikke [12].
1.4 Rettskildebilde; metode og faktorbruk
Rettskildebildet er nokså forskjellig for dekningsloven § 8-15 og konkursloven § 117a.
Felles for bestemmelsene er likevel at lovteksten fremstår som den helt sentrale rettskildefaktoren. Lovteksten er i noen grad av positivrettslig og teknisk art og tillegges betydelig vekt i avveiningen mot andre faktorer. Bestemmelsen i konkursloven § 117a er i tillegg helt ny i motsetning til dekningsloven § 8-15.
Videre spiller forarbeidene en særlig rolle ved analysen av rettstilstanden. Spesielt blir vekten betydelig all den tid forarbeidene ikke er avløst av rettspraksis på området. Forarbeidene til konkursloven § 117a er NOU 1993:16, Ot. prp. nr. 26 (1998-99) og Innst. O. nr. 77 (1998-99), mens forarbeidene til dekningsloven § 8-15 i det vesentlige er NOU 1972:20, Ot. prp. nr. 50 (1980-81), Ot. prp. nr. 39 (1982-83) og Innst. O. nr. 56 (1983-84).
Kjent rettspraksis om konkursloven § 117a foreligger ikke. For dekningsloven § 8-15 og konkursloven av 1863 § 127, som dekningsloven § 8-15 avløste, er rettspraksis meget begrenset. Dette er ikke ensbetydende med at reglene ikke brukes, men er trolig uttrykk for at reglene ved sin blotte eksistens gir avgjørende bidrag til løsning av de fleste fastlåste situasjoner.
Av stor betydning er også de reelle hensyn. Særlig gjelder det konkursrettslige prinsipper som likebehandlings- eller konkurranseprinsippet og prinsippet om forsvarlig bobehandling, samt formålet om å avvikle boet og fordele midlene mellom kreditorene. Fremheves kan også hensynet til kreditorfellesskapets beste og videre hensynet til boets arbeidsbyrde, praktikable og hensiktsmessige løsninger, samt harmoni i systemet. Tidvis kan nok dette gå på bekostning av hva som fremstår som rimelig i konkrete tilfeller. Også hensyn knyttet til paralleller ved alminnelig tvangsrealisasjon spiller en viss rolle.
I den utstrekning det er gjort analyser i teorien er disse relevante, uten at de tillegges vekt ut over verdien av de vurderinger de bidrar med. Konkursloven § 117a er ikke tidligere gjennomgått i teorien.
Også rettskilder knyttet til den tidligere konkurslov og fra før lovrevisjonen trådte i kraft kan være av interesse [13]. Især gjelder dette hvor lovreguleringen er en videreføring av tidligere rett, slik forholdet er mellom konkursloven av 1863 § 127 og dekningsloven § 8-15 [14].
Hva utenlandsk rett gjelder synes det så langt jeg har brakt på det rene ikke å være parallelle bestemmelser til hverken konkursloven § 117a eller dekningsloven § 8-15 [15] i noen av de nordiske landene[16]. Diskusjonen blir derfor utpreget nasjonal uten bruk av fremmed rett som ledd i drøftelsen.
I del 2 skal vi først se på enkelte prinsipielle spørsmål vedrørende forholdet mellom konkursloven § 117a og dekningsloven § 8-15 i tillegg til at hensynene bak bestemmelsene gjennomgås. Punkt 3 behandler boets plikt til å realisere boet i alminnelighet. Dekningsloven § 8-15 fremstilles i del 4. Konkursloven § 117a drøftes i del 5 hvor det parallelt foretas en sammenligning og vurdering av forholdet til dekningsloven § 8-15. Kompetanseforhold tas kort opp under 6, mens punkt 7 omhandler fremgangsmåter for angrep mot boets salg før avhandlingen avsluttes i punkt 8.
2. Hensyn og prinsipielle avklaringer
Under dette punkt skal hensynene bak dekningsloven § 8-15 og konkursloven § 117a gjennomgås før forholdet mellom bestemmelsene drøftes.
2.1 Hensyn [17]
Muligheten til å avvikle boet på en rasjonell måte til tross for at panterettigheter i utgangspunktet kan stå i veien for å avslutte engasjementet i formuesgodene, ligger til grunn for både dekningsloven § 8-15 [18] og konkursloven § 117a.
Aktiva som er overbeheftet vil vanskelig la seg realisere med mindre panthaverne aksepterer å nedsette sine krav til objektets verdi eller lavere. Årsaken er at kjøperen vil måtte overta heftelsene på det ervervede objekt ved siden av å betale kjøpesummen. Dette følger av de alminnelige regler om dekningsprinsippet, som avskjærer etterståendes realisasjonsrett hvor foranstående ikke får fullt oppgjør.
Konkursloven § 117a gjelder bare overbeheftede aktiva. Dette er også det praktisk viktigste anvendelsesområde for dekningsloven § 8-15. Lovgiver har tilgodesett boet med adgang til å realisere beheftede objekter uten medvirkning eller samtykke fra den som innehar heftelsen, med den virkning at heftelser som overstiger salgssummen faller bort. Dette til tross for at det kan være et drastisk inngrep i eksempelvis panthavers rett [19]. Både dekningsloven § 8-15 og konkursloven § 117a gir uttrykk for en bevisst avveining av kreditorinteressene opp mot boets interesser. Hensynet til boet er satt foran hensynet til sikkerhetshaver. Når bestemmelsene ses i sammenheng med konkursloven § 117(2), jf § 17(2) hvoretter tvangsrealisasjon i de første seks måneder fra fristdagen bare kan gjennomføres dersom boet begjærer det eller samtykker til at panthaver kan gjennomføre tvangssalg [20], er følgen at panthaver mister retten til å realisere pantet på det tidspunkt han måtte foretrekke innenfor dette tidsrom. Dette til tross for at fordringen for lengst kan være forfalt, jf panteloven § 1-9c. Ved konkursboets salg vil panthaver gå glipp av eventuell senere verdistigning i panteobjektet. Det er ved avveiningen tatt hensyn til at panthavers forventning om verdistigning er usikker [21]. I den grad bestemmelsene innebærer en svekkelse av realsikkerhet som kredittsikringsinstrument beror dette på en bevisst vurdering. Betydningen er likevel ikke antatt å være nevneverdig i den sammenheng [22].
Et hovedpoeng ved begrunnelsen av dekningsloven § 8-15 er at boets behov for å få fastslått panthaverens dividendekrav hvor pantet er overbeheftet skal ivaretas. Alternativet, som er å avsette midler etter konkursloven § 133 om betingede og omtvistede fordringer, er lite hensiktsmessig for pantekrav ettersom de forekommer i de fleste boer og gjerne representerer betydelige beløp. For å muliggjøre avslutning av bobehandlingen innen rimelig tid er det da nødvendig for boet å kunne tvinge gjennom salg av panteobjektet. Den andre siden av begrunnelsen er at boet skal få anledning til å frigjøre overskytende midler til disposisjon for boet. I denne sammenheng er imidlertid imidlertid tvangssalg av mindre interesse siden panthaver får fullt oppgjør for sitt krav. At avgjørelsen tas av namsmyndighetene etter tvangslovens regler skal særlig sikre at hensynet til panthaver ivaretas på forsvarlig måte.
Den grunnleggende forutsetning bak konkursloven § 117a nr. 1 er at samlet salg normalt gir bedre pris enn enkeltvis salg og derfor er samfunnsøkonomisk lønnsomt [23]. Formålet bak § 117a nr. 1 er å gjøre det mulig for boet å oppnå et størst mulig utbytte til fordel for kreditorfellesskapet [24]. Avveiningen av kreditorinteressene har medført at boet kan selge overbeheftede aktiva sammen med andre formuesgoder dersom dette er mest lønnsomt for boet. Salg etter dette alternativ er derved et ledd i å ivareta målsetningen om å bedre boenes og de usikrede kreditorenes stilling. Panthavernes interesser er satt til side slik at de må finne seg i realisasjon selv om de ikke får full dekning. For den delen av kravet som overstiger salgssummen må panthaverne konkurrere om dividende i boet.
Konkursloven § 117a nr. 2 er hovedsakelig begrunnet med samfunnsmessige hensyn både av økonomisk og ikke-økonomisk karakter. Driften må fortsette [25] for at alternativet skal komme til anvendelse, noe som eksempelvis vil kunne komme lokalsamfunn, arbeidstagere og næringsliv til gode. Her er det ikke boets økonomiske interesse, men et bredere perspektiv er lagt til grunn. Bestemmelsen må ses på bakgrunn av at også offentlige interesser skal ivaretas under bobehandlingen så langt dette ikke strider mot kreditorfellesskapets beste, jf § 85(1).
Bostyrer er gitt kompetanse til å foreta salget etter § 117a. Dette er prinsipielt et frivillig salg i motsetning til tvangssalg etter tvangsloven. Bakgrunnen er at det er lagt avgjørende vekt på hensynet til å forenkle og effektivisere den praktiske bobehandling, samt at tidsfaktoren vil kunne utgjøre et hinder for hensiktsmessig realisasjon ved salg gjennom namsmyndighetene.
Anvendelsesområdet til dekningsloven § 8-15 er ved konkurs og offentlig skifte av insolvent dødsbo, jf tredje ledd. Bestemmelsen gjelder altså ikke gjeldsforhandling, slik § 1-6(2) angir som generell hovedregel. Dette blant annet fordi hensynet til en rimelig rask avvikling ikke gjelder ved gjeldsforhandlinger [26]. Konkursloven § 117a gjelder bare ved konkurs, noe som fremgår ved at bestemmelsen hører hjemme i konkurslovens annen del.
Som vi har sett under drøftelsen av de bakenforliggende hensynene ovenfor, har konkursloven § 117a og dekningsloven § 8-15 dels sammenfallende begrunnelse, dels er den noe avvikende. Dette gjenspeiler seg også i lovteksten. Problemet som skal diskuteres her er hvorvidt bestemmelsene har et overlappende anvendelseområde slik at boet i visse tilfeller kan velge mellom dem eller om det er klare skillelinjer mellom dem. Det er i forholdet mellom dekningsloven § 8-15 og konkursloven § 117a nr. 1 et slikt overlappende område er aktuelt. Konkursloven § 117a nr. 2 avviker fra disse to bestemmelsene ved at poenget her er å videreføre driften.
Årsaken til at det fra konkursboets side kan være ønskelig å anvende konkursloven § 117a fremfor dekningsloven § 8-15, kan ligge i at fremgangsmåten er enklere. I tillegg vil blant annet vurderingen av hvorvidt det foreligger plikt til å svare merverdiavgift [27] ved salget være av betydning ved valget av salgsmåte.
Etter konkursloven § 117a nr. 1 skal ”overbeheftede eiendeler” selges ”sammen med andre av boets eiendeler”.
Først drøftes problemet om hvorvidt driftstilbehørspantet som sådan, altså den faste eiendom og driftsmidlene, kan selges etter konkursloven § 117a uten at også "andre" eiendeler inngår i salget.
Det praktiske eksempel hvor begge bestemmelsene som utgangspunkt kan komme til anvendelse er hvor konkursdebitors driftstilbehørspant er overbeheftet og hvor det alene er driftstilbehørspantet som skal selges. Det kan eksempelvis være fabrikkbygningen med maskineri. Problemet er at driftstilbehørspantet er et såkalt ”gjennomgående pant” [28] ved at driftstilbehøret som tingsinnbegrepspant [29] må pantsettes sammen med den faste eiendom, jf panteloven § 3-4(1). Situasjonen ved tvangsrealisasjon av fast eiendom utenfor konkurs er at samlet salg er hovedregelen, jf tvangsfullbyrdelseloven § 11-18(2) første punktum. Dette er likevel ikke til hinder for at det utenfor konkurs det begjæres separat salg av driftsløsøret, se § 8-1(2) [30] eller den faste eiendom, se § 11-18(2) annet punktum. Årsaken til at boet ønsker å realisere etter konkursloven § 117a er nettopp ønsket om å selge driftstilbehørspantet samlet istedenfor oppstykket.
At dekningsloven § 8-15 kan anvendes for å selge eiendelene enkeltvis i slike tilfeller er utvilsomt.
Spørsmålet er om et isolert salg av driftstilbehør faller inn under konkursloven § 117a nr. 1, slik at driftstilbehørspantet anses for å bestå av forskjellige eiendeler, eller om bestemmelsen må tolkes slik at den ikke kan anvendes hvor et driftstilbehørspant alene utgjør en samlet overdragelse fordi det er å anse som en enhet.
I retning av at § 117a ikke kan brukes taler det hensyn at dekningsloven § 8-15 gir anvisning på en mer betryggende prosedyre sett fra panthavers ståsted, og at bruk av konkursloven § 117a i tilfeller hvor dekningsloven § 8-15 er anvendelig vil svekke panthavers stilling ytterligere. At det i driftstilbehørstilfellene faktisk gjelder flere eiendeler vil i denne forbindelse være en rent formell betraktning, all den tid både pantsettelsen og realisasjonen normalt skal skje som en enhet. Det er derfor ikke nødvendig å bruke konkursloven § 117a, ettersom boets behov for å realisere panteobjektet med utslettende virkning for overskytende panteheftelser alt er ivaretatt. Bruk av konkursloven § 117a i disse tilfellene vil kunne beskjære området for dekningsloven § 8-15. Mot anvendelse taler videre at det oppstår et overlappende område mellom konkursloven § 117a og dekningsloven § 8-15, noe som til en viss grad svekker panthavers forutberegnelighet og kan skape uklarhet.
I samme retning taler også at vedtagelsen av konkursloven § 117a hviler på den forutsetningsvise oppfatning at dekningsloven § 8-15 ikke gir hjemmel for de tilfeller konkursloven § 117a er ment å ivareta. Uttalelsene i forarbeidene [31] om at dekningsloven § 8-15 ikke gir adgang til samlet salg kan forstås slik at isolert salg av driftstilbehørspant faller utenfor konkursloven § 117a slik at salg av driftstilbehørspant ikke anses for å være et samlet salg. Dette i og med at det allerede er adgang til salg av driftstilbehørspant etter dekningsloven § 8-15. Momentet blir imidlertid ikke tillagt vekt da resonnementet er noe usikkert da det ikke er tatt eksplisitt standpunkt til spørsmålet i forarbeidene.
Hvis bestemmelsen tolkes slik at salg av driftstilbehørspantet samlet avskjæres tilføyes det for ordens skyld at løsningen blir den samme uansett om det er flere panthavere i driftstilbehørspantet, og selv om enkelte av panthaverne bare har pant i den faste eiendom. Dette fordi det avgjørende ved vurderingen er pantets karakter av å være en enhet som også skal realiseres samlet.
Etter en rent språklig fortolkning av ordlyden i konkursloven § 117a nr. 1 er det på den annen side klart at driftstilbehøret og den faste eiendom utgjør forskjellige "eiendeler". Dette trekker i retning av at § 117a er anvendelig i driftstilbehørstilfellene. I forarbeidene [32] er samlet salg av nettopp driftstilbehørspant brukt som ett av hovedeksemplene på samlet realisasjon etter § 117a nr. 1. Også dette trekker i retning av at bestemmelsen må forstås etter sin ordlyd. Vekten av forarbeidene svekkes imidlertid ved at spørsmålet ikke er eksplisitt diskutert, og videre ved at det ikke fremgår av sammenhengen at spørsmålet er overveid. Eksemplet med samlet salg av driftstilbehør brukes også av Justisdepartementet ved Lovavdelingens orientering i forbindelse med lovrevisjonen [33]. Heller ikke her fremgår det at spørsmålet om isolert salg av driftstilbehørspant er overveiet. Orienteringen synes å ha karakter av avskrift av forarbeidene mer enn å bero på selvstendige vurderinger og tillegges derfor ikke vekt.
I retning av å godta samlet salg av driftstilbehørspantet taler det forhold at disse tilfellene vil kunne være et område hvor samlet salg i praksis kan tenkes meget aktuelt. Eksempelvis ved at fabrikkbygningen og produksjonsutstyret overdras samlet til samme tredjeperson mens resten selges ut enkeltvis. Også hensynet til den praktiske bobehandling trekker i denne retning, idet alternativ bruk av dekningsloven § 8-15 gjør at mye tid kan gå til spille siden boet må gå veien om namsmyndighetene og følge de alminnelige prosedyrer for tvangsrealisasjon. Videre vil det bero på en noe formell betraktning dersom konkursloven § 117a nr. 1 ikke skal være anvendelig hvor gårdsbygningen og melkemaskinene som utgjør driftstilbehørspantet ønskes solgt samlet, men hvor dette lar seg gjøre dersom traktoren eller skurtreskeren som eksempelvis er pantsatt separat etter panteloven § 3-8(1) selges sammen med driftstilbehøret. I slike tilfeller vil det vesentlige av verdi lett ligge i driftstilbehørspantet, slik at et krav om at andre eiendeler må selges i tillegg representerer et unødig hinder for en hensiktsmessig realisasjon av boet. Også dette taler i retning av å godta anvendelse av konkursloven § 117a nr. 1 hvor driftstilbehørspantet realiseres separat. Det samme gjelder det forhold at det ikke er noen generell retningslinje i konkursretten som tilsier at flere bestemmelser ikke kan ha overlappende anvendelsesområde.
At det ved frivillig salg etter konkursloven § 117a normalt vil oppnås bedre pris enn ved tvangssalg etter dekningsloven § 8-15, og at dette ivaretar formålet med bobehandlingen best idet panthavers dividendekrav reduseres slik at det blir mer til fordeling blant de øvrige kreditorer, trekker i samme retning. Også konkursdebitor som vedblir å hefte for gjelden etter dekningsloven § 6-6 har interesse av at hans beslaglagte aktiva realiseres med størst mulig utbytte. Motsatt taler imidlertid det forhold at vilkåret etter konkursloven § 117a nr. 1 er at konkursboet tjener på realisasjon slik at det kan godt være at panthaver og konkursdebitor lider tap ved at boet skal oppnå dette. På denne bakgrunn tillegges ikke momentet vekt i noen retning.
Det kan videre anføres at rettsområdet er av utpreget positivrettslig art, og at det derfor må utvises stor forsiktighet med å fravike å fravike ordlyden. I Rt 1997/645 var spørsmålet om et konkursbo fikk panteregress etter panteloven § 1-12 ved å tre inn i fellespanthavers fellespant etter at denne hadde fått fullt oppgjør. Ordlyden angir bare at "panthaveren" og "eieren" får slik regress, ikke konkursboet. De reelle hensyn trakk i retning av å gi boet regress. Flertallet på tre dommere avgjorde likevel spørsmålet etter rent formelle betraktninger og la til grunn at § 1-12 ikke kunne tolkes utvidende, da reelle hensyn ikke kunne tillegges avgjørende vekt på et utpreget positivrettslig område. Dette taler i retning av å vike tilbake for å fravike ordlyden også for vårt spørsmål. Dommen kan imidlertid ikke tillegges avgjørende vekt, idet den neppe er utslag av konsekvente vurderinger på området.
I visse tilfeller vil det bero på tilfeldigheter å legge avgjørende vekt på driftstilbehørspantet som enhet og derfor legge til grunn at salget må skje etter dekningsloven § 8-15. Jeg illustrerer problemet med et eksempel. Kreditor A har pant på siste prioritet i driftstilbehøret for 1. Kreditor B foran ham har pant i den faste eiendom for 2 mens kreditor C på beste prioritet har driftstilbehørspant for 6. Den faste eiendom er verdt 3, driftstilbehøret 2. Totalt en verdi på 5. Dersom boet ikke gir dividende til panthaverne, typisk ved at det bare blir dividende til prioriterte fordringshavere, vil ikke boet kunne selge uten at panthaverne samtykker. Dersom C motsetter seg salg kan han forhindre realisasjon etter dekningsloven § 8-15. Gir boet dividende kan panthaver C parere ved å frafalle kravet på dividende. En slik løsning er lite tilfredsstillende siden bobehandlingen ikke kan avsluttes med mindre eiendelene abandoneres eller overføres til panthaver slik at de foranstående panthavere kan begjære tvangssalg. I slike tilfeller trekker behovet for å kunne avslutte boet på en fornuftig måte sterkt i retning av at tvangssalg etter konkursloven § 117a nr. 1 kan foretas.
Under noen tvil er jeg kommet til at det ikke er tilstrekkelig holdepunkter for å tolke konkursloven § 117a slik at den ikke kan anvendes i de tilfellene som her drøftes. Konklusjonen er at et driftstilbehørspant isolert sett kan realiseres etter bestemmelsen. Dette blir neppe særlig tvilsomt dersom det åpnes for separat pantsettelse av driftstilbehør og fast eiendom idet driftstilbehørets karakter av enhet brytes [34].
Konsekvensen av dette er da at formålet bak realisasjonen er avgjørende for om salget skal skje i medhold av konkursloven § 117a nr. 1 eller dekningsloven § 8-15. Et ankepunkt ved å legge en slik vurdering til grunn er at det rettsteknisk kan være problematisk å avgjøre hva som er formålet. Betydningen av innvendingen reduseres, som vi har sett foran, av formålene bak bestemmelsene og videre av de nærmere vilkår som drøftes nedenfor. Selges driftstilbehøret slik at boet tilføres midler er konkursloven § 117a nr. 1 anvendelig ved siden av dekningsloven § 8-15, mens bare dekningsloven § 8-15 kan brukes i motsatt fall.
Det andre problemet som drøftes er om tilbehøret kan selges separat uten at den faste eiendom følger med. Boets begrunnelse for salget vil være at dette gir de beste økonomiske resultater for boet. Dette kan praktisk tenkes hvor den faste eiendom eksempelvis ligger geografisk usentralt slik at et samlet salg av den faste eiendom og driftsløsøret ikke vil innbringe optimal salgspris. Slik kan det være hvor produksjonsutstyret består av en rekke maskiner, og utgjør en funksjonell enhet som lett kan demonteres og flyttes til et område hvor det er aktuelt å bruke utstyret, mens den faste eiendom kan brukes til andre formål.
Også her er det forståelsen av at det overbeheftede [35] selges "sammen med andre av boets eiendeler" som diskuteres.
Ordlyden sett i sammenheng med den panterettslige konstruksjonen tingsinnbegrepspant, som anses som en enhet og ikke enkeltvise formuesgoder, trekker i retning av at tilbehøret må vurderes som en enhet som må pantsettes samlet, og i utgangspunktet også realiseres samlet. At forarbeidene heller ikke synes å ha vurdert denne problemstillingen taler også mot å fravike dette utgangspunktet.
På den annen side var de bakenforliggende hensyn ved lovrevisjonen blant annet å bedre boenes økonomiske stilling og å lette boavviklingen. Disse formålene vil bli effektivisert ved å la boene forestå realisasjon av driftsløsøret alene når dette er mest hensiktsmessig. En løsning hvor den faste eiendom blir skilt fra løsøret vil neppe heller være særlig ugunstig for panthaver, ettersom boet uansett vil kunne selge driftsløsøret og den faste eiendom samlet. Panthaver vil fortsatt ha sitt pant i den faste eiendom i behold. Heller ikke for konkursdebitor skulle løsningen fremstå som mer byrdefull enn hvor den faste eiendom og tilbehøret selges under ett.
Under en viss tvil konkluderer jeg etter dette med at driftsløsøret kan selges samlet i medhold av konkursloven § 117a nr. 1 dersom dette er det alternativ som gir høyeste salgssum.
Når det gjelder salg av enkeltvise deler av tilbehøret må det derimot være klart at konkursloven § 117a ikke er anvendelig.
Konkursbehandlingens formål er å realisere skyldnerens verdier og omgjøre dem i penger. Utbyttet skal gå til forholdsmessig dekning av de usikrede kreditorenes utestående etter reglene i dekningsloven kapittel 9 [36].
Ved ordinært salg av konkursdebitors aktiva må boet påse at kreditor samtykker i at erverver overtar det personlige gjeldsansvaret. I motsatt fall hefter gjelden fortsatt på konkursdebitor, og det vil kunne kreves avsatt dividende i hans bo [37].
Tradisjonelt i norsk rett er det overlatt til panthaver å realisere pantet hvor det er overbeheftet. Nyskapningen i konkursloven § 117a gir boet adgang til å forestå realisasjonen i visse tilfeller selv om panthaver ikke får full dekning. At panteretten står seg overfor boet står ikke i noe motsetningsforhold til at boet sørger for realisasjonen av pantet og gir panthaver dekning av salgssummen. Vi skal nå se nærmere på det tilfellet at panteobjektet selges med den virkning at panteretten faller bort for den del som ikke dekkes under realisasjonen.
3.1 Boets rett og plikt til å realisere boets aktiva
Boets alminnelige realisasjonsrett fremgår av konkursloven § 117. Sett i sammenheng med § 85 har boet også plikt til å realisere eiendelene. Hvis eiendelene er overbeheftede vil det være vanskelig å få solgt dem på vanlig måte, ettersom kjøper må overta heftelsene ved siden av kjøpesummen, dersom ikke panthaver er villig til å frafalle eller redusere sitt krav. Derfor er det åpnet for at boet kan begjære tvangssalg med utslettende virkning gjennom namsmyndighetene etter dekningsloven § 8-15, eller at bostyreren kan foreta et samlet salg med utslettende virkning i medhold av konkursloven § 117a. Andre praktiske realisasjonsformer er angitt i §§ 117b [38] og 117c. Bestemmelsene supplerer § 117(1). Alternativer for eiendeler som er verdiløse for boet er å gi dem bort eller destruere dem [39].
Det alminnelige prinsipp utenfor konkurs er at panthaver kan velge om han vil utnytte pantet eller forfølge den personlige fordring. Er kravet pantesikret i konkursdebitors formuesgoder er det imidlertid gjort unntak fra reglene utenfor konkurs slik at pantet må realiseres før panthaver kan få dividende, dekningsloven jf § 8-14.
Boet har stor frihet i forhold til hvilken måte realisasjonen gjøres på. Normalt gir underhåndssalg "best utbytte" for boet, jf konkursloven § 117(1). Frivillig salg har også den fordel at det kan gjennomføres hurtig, uten den publisitet eller gebyrer og omkostninger et tvangssalg medfører. Boet er normalt pliktig til å akseptere høyest tilbudte kjøpesum. I vurderingen fra boets side er totalbeløpet avgjørende, ikke det beløp hvert enkelt objekt innbringer [40]. Andre hensyn kan begrunne unntak fra dette såfremt ikke kreditorenes eller debitors interesser på urimelig vis settes til side [41]. Boet har stor frihet til å velge det tidspunktet for realisasjon det finner mest hensiktsmessig, men bobehandlingen bør avsluttes innen rimelig tid [42].
4. Salg med utslettende virkning ved namsmyndighetene, dekningsloven § 8-15
Boet kan som formell hovedregel "når som helst", også før fristen for fordringsanmeldelse [43] er utløpt [44], "kreve" at "pantbeheftede eiendeler" som tilhører bomassen blir tvangssolgt "gjennom namsyndighetene", jf § 8-15 (1) [45]. Bestemmelsen er hjemmel i seg selv, slik at boet ikke trenger å skaffe seg tvangsgrunnlag [46]. Boet vil alltid kunne selge eiendelen med påhefte av panteretten, det spesielle her er at salget har "utslettende virkning for udekkede panteheftelser". Konkursdebitors eiendomsrett faller selvsagt også bort. Av annet punktum fremgår det at realisasjonen kan skje uten hinder av det alminnelige dekningsprinsippet, som innebærer at foranstående heftelser må få dekning fullt ut før etterstående kan gå til tvangsinndrivelse. Situasjonen er at boet kan gå til realisasjon som om det hadde pant på beste prioritet [47]. Var boet bundet av dekningsprinsippet ville tvangsrealisasjon bare være aktuelt hvor alle panthaverne fikk full dekning. Boet ville da ikke hatt anledningen til å tvangsselge for å få klarhet i panthavers dividendekrav.
Dekningsloven § 8-15 er en særregel om konkursdebitors pantebeheftede eiendeler [48]. Pant stilt av tredjemann faller utenfor [49]. Foreligger det tredjemannspant har panthaver full dividenderett i medhold av § 8-13. Det er derfor ikke noe behov for å tvangsselge i disse tilfellene. Avgjørende er om konkursdebitor er eier [50] på fristdagen [51], i motsetning til den alminnelige regel etter § 2-2, som legger "beslagstiden", altså konkursåpningen til grunn, jf § 1-4(3) [52].
Spørsmålet er om bare panterettigheter eller også andre rettigheter omfattes. Ordlyden i § 8-15 (1) bruker benevnelsen "pantheftelser". Dette taler i retning av at bare panteheftelser omfattes. Begrepsbruken er imidlertid ikke konsekvent idet bestemmelsens annet ledd bruker det videre begrep "rettighetshavere" [53]. Bakgrunnen for særreguleringen i dekningsloven § 8-15 er panteheftelsenes utbredelse, at de representerer betydelige beløp og at det er vanskelig å regulere andre type rettigheter under ett som følge av deres ulikeartede karakter [54]. Andre rettigheter enn panteretter berøres normalt ikke [55], slik at eksempelvis leieretter i konkursdebitors lokaler eller rett til ferdsel over hans eiendom ikke berøres. De beste grunner taler for ikke å tolke bestemmelsen utvidende til å omfatte andre byrdefulle heftelser for boet.
At salget skjer gjennom namsmyndighetene kan ses som et unntak fra den generelle regelen i konkursloven § 117, jf § 85 nr. 3 hvoretter salg skjer ved bostyreren. Namsmyndighetene gjennomfører salget etter tvangslovens regler om tvangsauksjon eller underhåndssalg. Det er likevel ikke noe til hinder for at bostyrer oppnevnes som medhjelper ved tvangssalget. Dette kan være praktisk hvor det tvangssolgte fordelaktig kan selges i sammenheng med andre deler av beslaget eller fordi bostyrer har tilegnet seg spesiell kunnskap om det aktiva som skal tvangsselges.
Begrunnelsen for bestemmelsen er dobbel [56] og anvendelsen av den begrenses av formålet [57]. For det første har boet interesse i å bringe restgjelden, panthavers dividendekrav etter dekningsloven § 8-14, på det rene. Dette henger sammen med at § 8-14 oppstiller et unntak fra det alminnelige prinsipp om panthavers valgrett ved hvorvidt han ønsker å forfølge den personlige fordring eller å utnytte pantet [58]. Videre er bestemmelsen et utslag av prinsippet om at hver fordring bare dekkes en gang [59]. Panthaver må utnytte pantet før han gis dividende av overskytende. Videre har boet interesse i pantet hvor salget tilfører boet frie midler. Unntakene fra hovedregelen i § 8-15 (1) fremgår av bestemmelsens annet ledd.
Lovteksten er noe uklart utformet idet bestemmelsen ved uoppmerksom lesning kan synes å oppstille to kumulative vilkår for at unntaket skal komme til anvendelse. Formuleringen "og når dessuten" leses etter alminnelig språklig forståelse som om det er et tilleggskrav til setningens første del. Forstås bestemmelsen slik at den bare oppstiller ett unntak gir den ikke særlig mening. Poenget er at boet må ha en økonomisk interesse av å gå til tvangsrealisasjon. Formuleringen "og når dessuten" må derfor tolkes som om det stod "eller". I realiteten er det to unntak fra hovedregelen i første ledd som oppstilles. Passusen om at boet kan begjære tvangssalg når boet får en andel av utbyttet ved salget "og når dessuten" panthaverne skal ha dividende må derfor forstås slik at boet enten må få en andel av salgsutbyttet eller så skal panthaverne ha dividende. Dette fordi salget ellers må medføre både overskudd slik at boet får en andel etter at panteheftelsene er dekket "og…dessuten" på samme tid gå med underskudd slik at panthaverne får krav på dividende.
Unntakene er satt til vern for panthaver og det er derfor naturlig at han kan "samtykke" i at tvangssalg gjennomføres. Om panthaver går med på dette vil det nok også være naturlig at han gir avkall på pantesikkerheten for den del som overstiger pantet slik at det ikke er nødvendig å gå gjennom tvangsmyndighetene. Da vil realisasjon kunne skje på vanlig måte noe som kan bidra til at det oppnås høyere pris. Det vil alle parter i konkurssituasjonen tjene på.
Panthavers manglende samtykke kan være motivert av at salgssummen ved tvangssalg ikke reflekterer markedsverdien eller at tidspunktet er uheldig slik at han går glipp av eventuell senere verdistigning i pantet. Verdisvingningene i eksempelvis skipsfartsnæringen og boligmarkedet de senere år har vist at variasjonene kan være store selv innenfor relativt begrensede tidsrom. Innvendinger er derfor ikke er upraktisk. Muligheten for panthaver som har tro på positiv verdiutvikling i pantet er å kjøpe eiendelen selv.
4.2.1 Panteobjektet selges med overskudd
Gir ikke panthaverne samtykke kan tvangssalget likevel gjennomføres hvis konkursboet "vil få noen andel av salgsutbyttet". Realisasjonen må altså gi overskudd ut over panteheftelsene [60]. Det stilles ikke krav til overskuddets størrelse. Innbringer boets salg av konkursdebitors pantebeheftede oljetanker et utbytte på én krone til boet er det i prinsippet tilstrekkelig. For så vidt er det et paradoks at boet ordinært kan tvangsselge hvor salget går med overskudd all den tid boet uansett kan selge på vanlig måte selv om salget går i null slik at pantegjelden dekkes. Strengt tatt burde det derfor neppe være noe krav om at realisasjonen går med overskudd idet boet også hvor salget går i null blir kvitt pantegjeld samt blir fri ivaretagelsesansvaret etter konkursloven § 85 nr. 3.
Panthaverne får innfridd sine fordringer og har ingen grunn til å besvære seg. Når boet tvangsrealiserer blir prisene regelmessig lavere enn ved ordinære overdragelser samtidig som realisasjonen ofte skjer på et ugunstig tidspunkt. Dette henger sammen med at kjøper har færre rettigheter og at ventetiden normalt er lengre enn ved ordinære kjøp [61]. I opphetede markeder, eksempelvis dagens boligmarked, slår ikke alltid synspunktet om tvangssalgenes lavere pris til [62]. Betenkelighetene er derfor større fra konkursdebitors side da han etter dekningsloven § 6-6 fortsatt vil hefte for restgjelden etter at boet er oppgjort. Det gjelder ikke dersom konkursdebitor er en sammenslutning som skal slettes etter konkursloven § 138(2) [63]. Imidlertid er det boets behov for å realisere eiendelene og få gjort opp boet som er bakgrunnen for bestemmelsen og hensynet til debitor må vike tilbake.
Som følge av at det bare er adgang til salg av enkeltstående eiendeler [64] ved tvangssalget må bestemmelsen her forstås slik at det er det enkelte panteobjekt som må gi overskudd, ikke flere objekter sett i sammenheng dersom flere aktiva selges hver for seg. Naturlig nok er det ikke noe til hinder for at flere objekter som inngår i beslaget selges etter dekningsloven § 8-15, men de selges ikke under ett som en enhet. Noen samlet realisasjon blir ikke aktuelt etter denne bestemmelsen, her er det konkursloven § 117a som gir boet hjemmel. For det tilfelle at boet delvis har utløst panthaver etter dekningsloven § 8-16 må det være tilstrekkelig at en andel av utbyttet faller på denne [65] siden utløsningen er å anse som intervensjonsbetaling slik at realiteten er at boet har trådt inn i en del av panteretten.
Er ikke vilkåret om at realisasjonen gir utbytte til boet oppfylt, har boet ingen legitim grunn til å forlange tvangssalg av hensyn til å frigjøre midler til fordeling blant konkurskreditorene. I overskuddstilfellene er det neppe heller noe praktisk behov for å tvangsselge pantet [66], i og med at det ikke er noe til hinder for å foreta et frivillig salg, hvilket regelmessig er gunstigere [67]. Heller ikke dekningsprinsippet står i veien for boets realisasjon idet alle foranstående heftelser vil få dekning i denne situasjonen. § 8-15 er derfor ikke nødvendig for at boet skal kunne få satt i gang realisasjonsprosessen hvor panthaverne ikke går med på det.
4.2.2 Panteobjektet selges med underskudd
Det alternative unntaket for at boet skal kunne tvangsrealisere etter dekningsloven § 8-15 er at panthaver skal ha dividende i boet. For å få gjort opp boet er det nødvendig å vite hvor stor panthavers usikrede fordring er. Unntaket er i tråd med den delen av begrunnelsen som retter seg mot boets behov for å få klarhet i panthavers dividendekrav hvor det er usikkerhet om pantesikkerhetens omfang. Det er for disse tilfellene tvangssalg har størst betydning siden panthaver ikke får sitt krav dekket fullt ut ved realisasjonen av pantet; salget går med underskudd.
Klarligvis vil tvangssalg være avskåret hvor kreditor ikke har noen personlig fordring mot debitor, eksempelvis hvor hans fordring er foreldet eller han har stilt pant for tredjemanns gjeld.
Hvis panthaver "uttrykkelig har frafalt" sitt krav på dividende avskjæres også boets adgang til tvangssalg. Poenget er at panthaver er pålagt en aktivitetsplikt dersom han ønsker å forhindre at tvangssalget gjennomføres [68]. Passer ikke panthaver på å si fra seg dividendekravet må han avfinne seg med tvangsrealisasjonen. Uoppmerksomhet rundt dette vil for panthaver kunne innebære at han mister muligheten til å nyte godt av senere verdistigning i pantet og bare oppnår dekning for en forholdsmessig del av sitt krav, samtidig som han får et dividendekrav som regelmessig er lite verdifullt for resten.
Spørsmålet videre er om boets salgsrett begrenses av at panthaver ikke har anmeldt sin fordring. For å få dividende må kravet meldes, jf konkursloven § 109, og det vil harmonere best med dette å besvare spørsmålet bekreftende. Ordlyden i dekningsloven § 8-15 trekker i samme retning, og blant andre Augdahl [69] gikk inn for denne løsningen etter den tilsvarende bestemmelse i konkursloven av 1863 § 127. En modifisert variant ville være at boet innhentet panthavernes samtykke, men motivene [70] avviste denne løsning med at panthaver vil kunne etteranmelde sitt krav, jf konkursloven § 115. At unnlatt anmeldelse ikke virker preklusivt, se §§ 115 og 116, samt dekningsloven § 6-6 [71] forutsetningsvis, taler for at salg ikke kan avskjæres. Et annet moment i samme retning er at boet ikke nødvendigvis vil kjenne til panteretten hvis den ikke er meldt i boet. Dette vil eksempelvis kunne være tilfellet hvor det hefter salgspant på konkursdebitors kassaapparater, og hvor panteretten er forbeholdt i ordrebekreftelsen som konkursdebitor har rotet bort. Samlet er jeg på denne bakgrunn kommet til at panthaver også i disse tilfellene må opptre aktivt for å forhindre tvangssalg.
Vurderingen av om boet "vil" få en andel eller om panthaver får dividende vil være preget av usikkerhet all den tid boet ikke er avsluttet. Etter ordlyden, formålet og hensynet til panthaverne må det kreves stor grad av sikkerhet selv om man aldri kan være helt sikker. I Hålogaland lagmannsretts dom inntatt i RG 1975/385 finner vi et klart eksempel på at tvangssalg med utslettende virkning uriktig ble tillatt gjennomført av underinstansen. Den av boets to faste eiendommer som ikke ble abandonert ble tvangssolgt etter konkursloven av 1863 § 127. Lagmannsretten uttalte at vilkårene etter § 127 ikke var oppfylt fordi eiendommen var betydelig overbeheftet og det var urealistisk at det ville bli dividende til panthaverne da panthavernes underliggende fordringer var uprioriterte. Skifterettens avgjørelse ble imidlertid stående som følge av at panthaver hadde akseptert fremgangsmåten ved konkludent adferd.
De gjennomgåtte vilkårene må foreligge overfor alle "rettighetshavere i pantet" som "vil bli berørt" av tvangssalget. Spørsmålet er om dette må tolkes til kun å gjelde panthaverne eller også andre rettighetshavere. Ordlyden er klar, og taler mot en innskrenkende tolkning. Likevel er det naturlig å tolke bestemmelsen innskrenkende slik at vilkårene bare må være oppfylt overfor de som har panterettigheter. Dette fordi det normalt bare er disse som direkte berøres av salget [72]. Dette tillegges avgjørende vekt. Berørt blir de panthavere som får sin rett redusert eller slettet, men ikke de som vedblir å hefte på eiendelen.
At vilkårene må foreligge overfor alle panthavere som blir berørt kan innebære et problem hvor det er flere panthavere i objektet boet ønsker å tvangsselge. Hvis panthaver med førsteprioritets panterett frafaller sitt dividendekrav vil boet likevel kunne tvangsselge dersom panthaver B på dårligere prioritet ikke gjør det samme [73].
Vurderingstidspunktet er når tvangssalget blir stadfestet [74] og skal gjennomføres. Panthaver som får sin sikkerhetsrett redusert kan derfor frafalle krav på dividende frem til stadfestelseskjennelse er avsagt.
Det siste spørsmålet som diskuteres i denne sammenheng er om salg i medhold av dekningsloven § 8-15 krever at dette er begjært fra boets side eller om skifteretten av eget initiativ kan beslutte dette. "Boet har rett" til å "kreve" salg etter bestemmelsen. Ordlyden taler således i retning av at det må komme begjæring fra boet før retten beslutter gjennomføringen. I samme retning taler det at § 8-15 ivaretar hensynet til bobehandlingen. Det er da lite naturlig at tvangssalg skal finne sted uten at boet har ønske om det. I RG 1975/385 bestemte skifteretten likevel å gjennomføre tvangssalg uten at boet hadde krevet eller overveiet det. Lagmannsretten påpeker ikke eksplisitt at skifterettens fremgangsmåte var uforenelig med konkursloven av 1863 § 127, men det uttales at tvangssalget ikke oppfylte bestemmelsens generelle vilkår, noe som blant annet må ses som en henvisning til at tvangssalget ble besluttet trass boets passivitet. Dommen tillegges ikke nevneverdig vekt, da forholdet ikke konkret er påpekt som uforenelig med tidligere konkurslovs § 127. Denne forstås på samme måte som dekningsloven § 8-15. Dommen er likevel et tolkningsmoment i retning av at boet må utvise initiativ for realisasjon etter § 8-15. På denne bakgrunn er jeg kommet til at tvangssalg ikke kan gjennomføres uten at boet krever det.
Tvangssalget har "utslettende virkning for udekkede panteheftelser", jf § 8-15 (1). Dette innebærer at heftelser ut over markedsverdien, i den grad et tvangssalg reflekterer denne, faller bort. Heftelsene som ligger innenfor verdien består og må overtas av erverver. Strekker pantet til er panthavers stilling uforandret.
Ved konkursåpningen forutsettes at A har pantesikkerhet i konkursdebitors varelager med 100, mens B på etterstående prioritet har pant for 100. Realisasjonen innbringer 150. As panterett består ubeskåret, Bs panterett opprettholdes for de 50 som faller innenfor kjøpesummen. Etterstående bortfaller i sin helhet.
I utgangspunktet er dette uproblematisk, men hva hvis A ikke har noe personlig krav eller panteretten ikke er effektiv for pålydende? Hvordan løses for eksempel det tilfelle at eksempelet endres slik at både A og B har pantesikkerhet med 100, mens A har en personlig fordring på 50 og B har et krav på 100. Salget innbringer fortsatt 100. Spørsmålet er om begrepet "panteheftelser" refererer seg til selve panteretten eller om det er kravet panthaver kan innfordre det siktes til. Ordlyden trekker i retning av at det er selve pantet det refereres til. Praktisk er dette enkelt da det ikke er nødvendig å ta stilling til de personlige kravenes omfang. Det personlige kravet vil da være uvesentlig, hvilket i så fall taler for at konkursboet som alminnelig er trer inn i den beste ledige prioritet, altså tomrommet mellom As pålydende og effektive krav. Konsekvensen hvis dette legges til grunn er at det ikke er rom for alminnelige betraktninger om opptrinnsrett her.
I motsatt retning kan det anføres at situasjonen utenfor konkurs er at dekningsprinsippet medfører at B ikke kan begjære tvangssalg med mindre A får dekning. I § 8-15 annet punktum er det riktignok gjort unntak fra dekningsprinsippet ved realisasjon etter bestemmelsen, men her er det boets adgang til å foreta salget til tross for at foranstående panthavere ikke får dekning det gjelder, ikke den her omhandlede situasjon [75]. Poenget utenom konkurssituasjonen er at det er en sammenheng mellom dekningsprinsippet og det personlige kravet [76]. Utenfor konkurs vil B kunne begjære tvangssalg dersom foranstående As krav blir innfridd, til tross for at dette beløpet er lavere enn As panterett. B rykker med andre ord opp dersom debitor innfrir til A, og ned igjen dersom den tomme prioriteten gjenopplånes [77]. Skal dette reguleres annerledes i konkurs vil boet bli sittende tilbake med en tilfeldig gevinst som følge av at førsteprioritetspantet ikke var effektivt for pålydende, mens etterpanthaver må bære tapet. Dette vil også være et skarpt brudd med den panterettslige opptrinnsretten, idet det her fra før konkursåpningen var ledig plass å rykke opp i og det er videre unaturlig å si at det i det hele tatt er en ledig prioritet å tre inn i for boet. Vekten av dette moment svekkes noe av alminnelige betraktninger vedrørende etterpanthavers risiko. Han løper alltid en risiko for at foranståendes krav medfører at han får redusert eller ingen dekning, noe som normalt vil reflekteres av kredittprisen han betinger seg. Hensynet til at etterpanthaver selv har satt seg i en usikker situasjon tillegges imidlertid begrenset vekt idet dette hensyn også inngår i betraktningene bak opptrinnsretten [78]. På denne bakgrunn er jeg kommet til at panthaver i slike situasjoner har sin opptrinnsrett i behold. Løsningen i eksemplet over blir etter dette at B vil få full dekning.
For den del av kravet som ikke faller inn under pantets verdi ved tvangsrealisasjonen og som derfor blir slettet kan det kreves dividende, dekningsloven § 8-14(1).
Vi ser at det for panthavere som ikke får full dekning kan oppstå en tvangssituasjon hvor de risikerer å se sin panterett helt eller delvis tapt hvis realisasjonen skjer på et ugunstig tidspunkt. Alternativet er på den annen side å engasjere seg ytterligere og kjøpe panteobjektet [79]. Problemet er imidlertid at foranstående heftelser må overtas. Førsteprioritets panthaver vil kunne betale inntil sitt krav [80] uten tap, men situasjonen er verre for etterstående idet de må overta foranstående heftelser [81].
En annen betenkelighet fra panthavers side er at omkostningene ved tvangsrealisasjonen, i motsetning til særreguleringen i konkursloven av 1863 § 127, bæres av kjøper [82]. Dette er også den alminnelige regel ved tvangssalg utenfor konkurs, jf tvangsfullbyrdelseloven § 11-36(2) og § 11-52(2) [83]. Konsekvensen er i sin tur at panthaver indirekte blir belastet med utgiftene idet kjøper normalt vil ta ekstrautgiftene i betraktning ved kjøpet. Salgssummen blir redusert, i tillegg til at tvangssalg tradisjonelt ikke er noen god måte å oppnå høyeste pris på. Panthavers dekning av pantet blir redusert, mens dividendekravet han får i boet normalt er lite verdt. For så vidt er dette et tankekors idet panthaver ikke har tatt initiativet, og kanskje forgjeves har motsatt seg salget. Tilsvarende betenkeligheter kan fremmes fra konkursdebitors ståsted hvor han vedblir å hefte for de krav som ikke gjøres opp under konkursen, jf dekningsloven § 6-6. Innvendingene gjør seg ikke gjeldende hvor konkursdebitor er en sammenslutning som opphører å eksistere ved konkursens avslutning, jf konkursloven § 138(2). Som det har fremkommet er dette en følge av at boets interesser bevisst er prioritert foran panthaver.[84]
4.4.1 Konkursdebitor erverver ved tvangssalg
Hva så hvis konkursdebitor selv er tvangskjøper? Faller heftelsene bort også for disse tilfeller?
Under den tidligere tvangslov synes rettstilstanden å ha vært uklar. Ordlyden trakk klart i retning av at heftelsene falt bort [85], mens teorien var splittet [86]. Noen avgjørende rettspraksis kan jeg ikke se forelå. Hverken lovteksten i dekningsloven § 8-15 eller eksempelvis tvangsfullbyrdelseloven § 8-17(2) trekker i retning av å gjøre unntak hvor konkursdebitor erverver. Hensynene bak bestemmelsen taler for at det ikke kan være avgjørende hvem som erverver, det er boets behov som er utslagsgivende. Ved den parallelle situasjon hvor det finner sted tvangssalg etter tvangsfullbyrdelseloven faller heftelsenen bort selv om debitor er tvangskjøper [87]. Disse momenter tillegger jeg avgjørende vekt i retning av at heftelsene faller bort også hvor konkursdebitor selv er tvangskjøper.
På bakgrunn av de samme hensyn antar jeg videre at det samme må legges til grunn for de tilfelle at det skulle åpnes for konstruksjonen pant i eget formuesgode [88]. At konkursdebitor er både eier og panthaver skulle ikke endre dette. I den utstrekning det er adgang for et rettssubjekt å være eier av seg selv [89], er spørsmålet om utslettende virkning neppe praktisk siden dette nok typisk vil gjelde sammenslutninger som skal slettes etter konkursens avslutning, jf konkursloven § 138(2). I den grad dette likevel skulle bli gjort vil det renvaskede pantet og et eventuelt dividendekrav tilfalle boet i medhold av dekningsloven § 2-13.
Problemet er om konkursboet kan tvangsrealisere konkursdebitors pantebeheftede eiendel selv om den ligger i sameie med tredjeperson [90]. At konkursdebitors ideelle andel kan tvangsrealiseres etter dekningsloven § 8-15 er ikke tvilsomt. Men siden ideelle andeler ofte er uforholdsmessig lite verdt og vanskeligere omsettelige enn salg av hele enheten blir spørsmålet om boet kan tvangsrealisere hele eiendelen. Ved vurderingen av om tvangssalg kan gjennomføres må det tas hensyn til dekningsprinsippet i forhold til sameieren [91]. Sameieren skal ha oppgjør for sin part [92]. I forholdet mellom boet på den ene side og panthaverne på den annen gjelder ikke dekningsprinsippet [93].[94]
Bestemmelsens generelle utgangspunktet er at det er "boets pantebeheftede eiendeler" som kan kreves tvangsssolgt. Medeierens andel av formuesgodet hører ikke til boets masse, jf dekningsloven § 2-2. Dette taler i retning av at sameierens andel ikke kan tvangsselges. At meningen med bestemmelsen er at det bare er aktiva som inngår i boets masse som omfattes fremgår også av bestemmelsens overskrift som taler om "skyldnerens pantebeheftede eiendeler".
Først til det tilfellet at konkursdebitor har pantsatt sin ideelle andel (delpantsettelse) av sameiet. Det er tilfellet dersom eksempelvis konkursdebitor og hans forretningspartner eier en næringsvirksomhet med en ideell halvpart på hver, og hvor konkursdebitor separat har pantsatt sin halvpart til sikkerhet for sitt private huslån. Tross i at boet ikke trer inn i konkursdebitors eierposisjon er forutsetningen etter rettspraksis at boet kan kreve sameiet oppløst etter sameieloven § 15, i og med at konkursboet råder over konkursdebitors eiendeler og utøver hans rettigheter. Dette følger av Rt 1996/1710 hvor Høyesterett fravek Rt 1995/1381. Høyesterett kom enstemmig til at det kunne kreves utlegg og gjennomføres tvangssalg av en ideell anpart av adkomstdokumenter til en borettslagsleilighet. Dommen er fulgt opp i Rt 1997/144 og Rt 2000/312. Av dette følger det at tvangssalg ikke bare kan gjøres hvor sameiet alene reguleres av sameieloven, men også hvor spesielle regler, som eksempelvis borettslagsloven, gjelder i tillegg. Utgangspunktet er likevel at konkursboet må gå den ordinære veien og kreve sameiet oppløst for så eventuelt å kjøpe det ved senere tvangssalg.
Etter § 15 skal oppløsning av sameie primært skje ved naturaldeling. Lar ikke dette seg gjøre, må sameieobjektet selges etter tvangsfullbyrdelsesloven regler [95].
Tvangssalg av hele sameiet kan bare skje etter spesialbestemmelser, som eksempelvis tvangsfullbyrdelseloven § 11-18(1) annet punktum om realregistrerte aktiva, eller § 8-10 om løsøre, hvoretter namsretten kan beslutte salg etter at saksøkte eller en av de andre sameierne med rett til å begjære oppløsning ved tvangssalg har samtykket. Mulighetene for tvangssalg av hele sameieobjektet er altså begrensede i disse tilfellene. Ved oppløsningsalg etter sameieloven § 15 er det uten betydning hvilke heftelser som hviler på sameierens andel. Dekningsprinsippet volder derfor ikke problemer. Det samme må trolig gjelde hvor hele eiendelen tvangsselges [96].
Neste problem reiser seg hvor det sameiede formuesgode i sin helhet er pantsatt under ett (helpantsatt). Eksempelvis kan konkursdebitor ha pantsatt hele sameieobjektet for sin gjeld. Bakgrunnen for helpantsettelsen er enten at pantet var påheftet før sameieretten ble etablert, eller at sameieren har samtykket til at også hans anpart omfattes. Det spesielle i forhold til delpantsettelse er at pantet her hefter på hele sameietingen, ikke bare den del konkursdebitor eier og som således inngår i bomassen.
Ordlyden i dekningsloven § 8-15 gjelder "boets" pantebeheftede eiendeler. Tredjemanns andel hører ikke under beslaget. Dette taler i retning av at boet ikke kan realisere annet enn konkursdebitors ideelle andel. I samme retning trekker det for de tilfeller at formålet bak realisasjonen er å fastslå panthavers dividendekrav etter § 8-14 fordi at det ikke er noe problem å fastslå panthavers dividendekrav selv om bare konkursdebitors andel selges. Det er derfor ikke er nødvendig å tvangsselge hele sameieobjektet for å ivareta dette hensynet.
Dette slår ikke til om realisasjonen innbringer et overskudd til boet, men her er tvangssalg som vist tidligere mindre praktisk.
Reelt er hele sameietingen pantsatt. Dette taler for at sameieren, som konsekvens av at hele sameieobjektet er stilt som sikkerhet, må finne seg i at også hans eierpart tvangsselges . I samme retning trekker også at tvangssalg av ideelle andeler lett vil innbringe en uforholdsmessig lav salgssum, noe som er til [97] ugunst for panthaver som vil få panteretten beskåret, for konkurskreditorene som får mindre i dividende og for konkursdebitor som fortsatt hefter, jf dekningsloven § 6-6. At ikke hele formuesgodet kan selges er derfor en dårlig løsning ut fra disse betraktninger.
Det vil også være rettstekniske fordeler knyttet til å begjære hele eiendommen solgt idet man unngår problemer omkring sameieres forkjøps- og oppløsningsrett. Vekten av disse fordelene oppveies imidlertid i noen grad ved et annet rettsteknisk problem knyttet til forholdet rundt det lavest antagbare bud ved tvangsauksjon som følge av dekningsprinsippet. Ved oppløsningssalg etter sameieloven § 15 er det rimelig klart at alle heftelser som hviler på hele eiendelen må dekkes for å tilfredsstille dekningsprinsippet [98], og jeg antar det samme må gjelde her. Hefter det helpant på 100 på den sameiede eiendom representerer dette beløpet skranken som lavest akseptable kjøpesum etter dekningsprinsippet. Ettersom de rettstekniske problemer knyttet til dekningsprinsippet således skulle være rimelig enkle å håndtere i denne sammenheng tillegges momentet relativt liten vekt.
I Hålogaland lagmannsretts dom inntatt i RG 1989/1076 ble det i forhold til konkursloven av 1863 § 127 lagt til grunn at salget ikke må begrenses til konkursdebitors rådighetsdel. Mannen hadde med konens samtykke tatt opp lån i forbindelse med forretningsvirksomhet med sikkerhet i fire pantobligasjoner som hvilte på hele boligeiendommen. Konen anførte at hennes medeiendomsrett var til hinder for at tvangsauksjon kunne fremmes for hele eiendommen. Lagmannsretten kom til at hele den sameiede boligeiendommen kunne realiseres med grunnlag i tidligere konkurslov § 127 uten hinder av medeierens rett.[99]
Under noen tvil er den løsning som etter mitt syn gir det mest balanserte resultat at boet har rett til å tvangsselge hele det pantsatte aktiva hvor det foreligger helpantsettelse.
4.5.3 Kombinasjoner av hel- og delpant
Videre kan det oppstå en rekke situasjoner med ulike kombinasjoner hvor det foreligger både helpant og delpant. Problemkomplekset reiser så vel svært omfattende som kompliserte rettslige spørsmål især i tilknytning til dekningsprinsippet. Det lar seg ikke forsvare i forholdt til fremstillingens tema å diskutere problemstillingene i sin fulle bredde idet dette vil legge beslag på et uforholdsmessig stort omfang av fremstillingen. Jeg begrenser meg derfor til å peke på at rettstilstanden er meget uklar og at de skisserte løsningene er omtvistede.[100]
5. Samlet salg med utslettende virkning ved bostyrer, konkursloven § 117a
Også for de tilfeller hvor pantet ikke i seg selv frigir noe overskudd til boet har lovgiver gitt boet adgang til å selge overbeheftede eiendeler med "utslettende virkning for udekkede heftelser", jf konkursloven § 117a nr. 2. Under reformen av konkurslovgivningen av 1984 ble salg med den følge at overskytende faller bort, såkalt "renvasking" [101], ut over tilfellene i dekningsloven § 8-15 ansett for å "nærmest være sjikanøst" [102]. Heller ikke under behandlingen av tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 ble det ansett tilfredsstillende å gi bostyrer adgang til å foreta underhåndssalg med utslettende virkning for overskytende heftelser [103]. Samfunnshensyn av både økonomisk og ikke-økonomisk art i tillegg til hensynet til bobehandlingen har fått stadig større gjennomslag i årene som har gått og i forarbeidene til konkursloven § 117a [104] begrunnes salgsretten blant annet med samfunnsmessige hensyn. I tillegg er det klart at dette kan ha både økonomisk og praktisk betydning for boet. Uten at panthaverne frivillig går med på å slette eller redusere pantegjelden vil en frivillig realisasjon i praksis ikke la seg gjennomføre. Bestemmelsen har til hensikt å bidra til å muliggjøre rasjonell boavvikling i slike situasjoner. Bostyrer vil kunne gjennomtvinge salg selv om panthaverne eksempelvis mener prisen er for lav.
"Bostyreren" er i utgangspunktet kompetent til å forestå salget i medhold av § 117a. Bestemmelsen er formulert som en tradisjonell tvangsfullbyrdelseshjemmel og reguleringen kan karakteriseres slik at det er innført begrenset adgang til tvangssalg utenfor tvangsfullbyrdelselovens område. At bostyrer "kan" selge eiendelene etter § 117a innebærer at han er gitt kompetanse til å selge dersom dette etter et forsvarlig skjønn er det mest hensiktsmessige for boet. At kompetansen er tillagt bostyreren er i stor grad begrunnet i praktiske hensyn [105]. Det er tross alt bostyrer som praktisk gjennomfører realisasjonen. Det kan ligge rasjonaliseringsgevinster i at bostyrer som gjerne har tilegnet seg innsikt i den beslaglagte masse forestår salget, fremfor en medhjelper. Det kan imidlertid ikke være noe til hinder for at bostyreren engasjerer andre til å forestå salget, eksempelvis ved å sette bort oppdraget med å selge konkursdebitors bygningsmasse til en megler eller annen kyndig medhjelper. Poenget er at bostyrer som utgangspunkt er kompetent til å fatte beslutningen og at han også må medvirke til at salget praktisk kan gjennomføres. Eksempel på det sistnevnte er å overgi rådigheten over det ervervede til kjøperen.
Innføringen av nyskapningen i § 117a er en bevisst svekkelse av panterettighetenes stilling fra lovgivers side [106]. Men det er forutsatt at bostyrer gjør en viss innsats for å kunne få i stand et salg på slike betingelser at panthaverne frivillig godtar å slette udekkede heftelser [107]. Sin viktigste praktiske funksjon vil nok bestemmelsen ha som forhandlings- og pressmiddel for boet overfor panthavere som er lite villige til å inngå kompromisser som muliggjør rasjonell boavvikling. Hvor minnelige løsninger er umulige vil § 117a være konkursboet til hjelp, da boet i visse tilfeller kan tvinge sine interesser gjennom.
§ 117a(1) gir ikke uttrykk for en alminnelig realisasjonsrett. Salgsadgangen er undergitt nærmere bestemte vilkår, men som vi skal se er disse relativt skjønnsmessig utformet. At vilkårene for pantekstingsjon er så vidt vurderingspregede er noe spesielt.
Det er "boets overbeheftede eiendeler" det gjelder. Da lovens formulering [108] tyder på det motsatte bemerkes det at eiendomsretten tilhører konkursdebitor, ikke konkursboet. Konkursen innebærer at boet overtar adgangen til å utøve konkursdebitors rettigheter og plikter [109]. Med "overbeheftede eiendeler" menes at pantet overstiger det beløp en realisasjon kan innbringe, altså markedsverdien [110]. Alle typer formuesgoder og panteretter omfattes [111] [112] .
Panteloven § 3-7(2) krever samtykke fra panthaver ved utskiftning eller avhendelse av driftstilbehør dersom panthaver har tatt skritt til tvangsinndrivelse av pantekravet. Gjelder dette også ved boets salg etter konkursloven § 117a? § 117a regulerer spesielt situasjonen hvor boet selger overbeheftede eiendeler, og et samtykkekrav vil i denne sammenheng kunne forfeile formålet bak bestemmelsen. Også forarbeidene forutsetter at panthavers samtykke ikke kreves i forhold til panteloven § 3-7(2) [113]. Det tilsvarende må gjelde for andre tingsinnbegrepspant hvor det kreves samtykke, eksempelvis panteloven §§ 3-13(2), 3-8, 3-9 og 3-10, samt salgspant, jf § 3-16. § 4-10 oppstiler ikke noe slikt krav. Poenget er at konkursloven § 117a er en spesialregel som går foran de nevnte bestemmelser.
5.2.1 Boet må tilføres verdier
Det første alternative vilkåret i konkursloven § 117a nr. 1 er at salget skjer "sammen med andre av boets eiendeler" og at dette "forventes å gi større utbytte for boet" enn enkeltvis realisasjon. Det er i motsetning til dekningsloven § 8-15 snakk om samlet realisasjon, hvor det avgjørende er at boet tilføres verdier. At dette kan medføre tap for panthaver er klart og en forutsetning for at hjemmelen i det hele tatt er gitt. Vedtagelsen gir uttrykk for en bevisst avveining av kreditorinteressene.
Første spørsmål som reises er om det gjelder en reservasjon om at det tvangssolgte har naturlig tilhørighet til resten av salgsobjektet sett under ett og hva som eventuelt måtte ligge i dette. Noen slik reservasjon fremgår ikke av lovteksten.
Av forarbeidene [114] fremgår at samlet salg inkludert det pantsatte objekt er aktuelt hvor dette "naturlig hører sammen med andre eiendeler og hvor det derfor kan forventes" at samlet salg gir høyere pris. Dette vil være en rimelig balansering av salgsadgangen når man tar både boets behov for å få realisert eiendelen og panthavers interesse i et enkeltstående panteobjekt i betraktning. At forarbeidene [115] angir at bestemmelsen "særlig" er ment å fange opp de tilfeller hvor det er en naturlig tilknytning skaper noe uklarhet på dette punkt idet formuleringen kan forstås dithen at det også i andre tilfeller kan selges etter § 117a. Den sistnevnte uttalelsen kan ikke være avgjørende når man ser hen til de ovenfor anførte reelle hensyn. I en slik sammenheng ser tilføyelsen av ordet "særlig" ut som en uheldig gardering. En fortolkning som medfører at det ikke stilles krav om en viss tilhørighet vil lett skape omgåelsesproblemer i forhold til dekningsloven § 8-15 ved at boet trekker et panteobjekt inn i et samlet salg selv om det ikke har tilknytning til de øvrige objekter som inngår i salget. Momentene trekker i retning av at realisasjonsobjektene i forhold til konkursloven § 117a må ha en viss tilknytning til hverandre. Konklusjonen er at det må være en viss tilknytning mellom det overbeheftede pantet og ett eller flere av de andre salgsobjektene.
Hvordan må tilknytningen være? Eksemplet som er gitt i forarbeidene [116] er samlet salg av fast eiendom og driftstilbehør. Falle innenfor må også det tilfelle hvor boreplattformens livbåter er pantsatt separat, se sjøloven § 507(2) nr. 4, eller der våningshuset på gården er pantsatt for seg. Poenget er at det må være naturlig å se den overbeheftede eiendelen som en del av en enhet, økonomisk, funksjonelt, driftsmessig, estetisk eller på annen måte. Eksempel som faller utenfor er hvor A kjøper konkursdebitors pantebeheftede traktor og datasystem. Typisk vil pantsatte fordringer, eksempelvis factoringpant, lett falle utenfor vilkåret idet tilknytningen til andre aktiva gjerne mangler. Annerledes vil det kunne være hvor noen av fordringene er pantsatt og andre ikke. Fordringene kan eksempelvis høre naturlig hjemme i et fordringskompleks hvor de henger sammen, eksempelvis hvor det utstedes ti fordringer mellom de samme parter for byggingen av et skipsskrog. Som det fremgår av eksemplene og drøftelsen over ser jeg ikke grunn til å stille noe krav om at det overbeheftede er nødvendig i den samlede realisasjonen.
Vilkåret om at det overbeheftede må selges "sammen med" andre formuesgoder har vi tidligere har sett på under punkt 2.2. Her skal bare presiseres at det ikke er realisasjon av en enkelt eiendel som kan foretas i medhold av bestemmelsen, men flere eiendeler som utgjør en naturlig enhet.
Ved vurderingen av om boet gis et "større utbytte" er det klart at øket tilførsel av midler faller innenfor vilkåret. Bakgrunnen kan eksempelvis være at enkeltvis salg av verdifulle eller sentrale eiendeler kan umuliggjøre eller redusere den totale realisasjonsverdien, ved at de øvrige eiendeler som følge av dette blir uforholdsmessig redusert.
Eksemplet er at den faste eiendom alene, varelageret og driftstilbehørspantet hver er verdt 100. Sistnevnte er pantsatt for 200, mens de førstnevnte er pantsatt for 100 hver. Enkeltvis realisasjon av den faste eiendom og varelageret gir 0 til boet idet det ikke er kjøpere som er villige til å gi mer enn 100 for hvert av objektene. Ved samlet realisasjon hvor også driftstilbehøret trekkes inn kan boet imidlertid tenkes å oppnå et overskudd, i og med at produksjonsutstyret som sammen med den faste eiendom utgjør driftstilbehørspantet er lokalisert i den faste eiendom, og varelageret er råvarer som kan foredles ved hjelp av driftstilbehøret i den faste eiendom. Blir prisen ved en samlet realisasjon 350, hvor den faste eiendom verdsettes til 125 på samme måte som varelageret, mens resten av verdien, 100, ligger på driftstilbehørspantet, får boet et utbytte på 50 ved å foreta et samlet salg. Panthavers sikkerhet vil derimot bortfalle for de 100 som overstiger driftstilbehørets kjøpesum.
Ordlyden taler i retning av at realisasjonen er avskåret hvor den resulterer i underskudd slik at boet ikke tilføres verdier. Følgen er at samlet salg ikke kan gjøres i medhold av § 117a nr. 1 hvor bakgrunnen er at boet ønsker å oppnå besparelser. I forarbeidene [117] forutsettes det at salget utløser verdier til boet, og hensynene bak boets salgsrett i disse tilfellene taler i samme retning. Det er ikke nok at det oppnås reduserte kostnader. I slike tilfeller er § 117b riktig bestemmelse. Å tolke passusen "større utbytte" vidt slik at også undersskuddsituasjoner faller innenfor vil videre komplisere vurderingene etter bestemmelsen ytterligere, samt at bestemmelsen vil utgjøre et betydelig unntak i forhold til utgangspunktet om at panterettighetene er uberørte av konkursen. Det er neppe tilsiktet.
Konklusjonen er at salg etter § 117a nr. 1 må gå med overskudd for at vilkåret skal anses oppfylt. Hvor panthaver parerer boets beslutning om salg etter dekningsloven § 8-15 ved å frafalle dividendekravet, har boet altså ikke mulighet til å benytte konkursloven § 117a som mottrekk hvor heller ikke en samlet realisasjon går med overskudd.
Hva innebærer det at salget utløser verdier for boet? Må boet få innbetalt penger til seg eller er det tilstrekkelig at det oppnås tapsreduksjon uten at boet mottar penger?
For at salget skal kunne sies å utløse verdier for boet synes det klart at det må legges til grunn at boet må få innbetalt midler til seg. Boets likviditet må dermed forbedres som følge av salget [118].
Det er intet i veien for at flere overbeheftede formuesgoder inngår i den samlede overdragelse [119]. Er alle aktiva som inngår i et samlet salg overbeheftede vil salg etter § 117a nr. 1 normalt ikke la seg gjennomføre [120].
Videre må vi se på hvilken sannsynlighetsgrad som kreves for at utbyttet blir større for boet. Det kreves at utbyttet "forventes" å bli bedre. I forarbeidene [121] uttrykkes det at det er en "forutsetning at salget utløser verdier som kommer boet til gode". Dette må bety at det ikke er forventningen som legges til grunn, men at det er sikkert at salget utløser midler til boet. Bostyrer må derfor undersøke og foreta sammenligninger med hva enkeltvis realisasjon vil innbringe og finne at samlet salg vil gi boet "større utbytte". I samme retning taler at bakgrunnen for boets rett til å realisere på denne måten ikke er beskyttelsesverdig hvor overskudd ikke oppnås. Bostyrer vil kunne innhente tilbud, men kan ikke godta disse uten at vilkåret er oppfylt. Det må imidlertid tas høyde for at boet ikke er endelig avsluttet ved realisasjonen, slik at absolutt visshet ikke kan forlanges.
5.2.2 Videre drift av virksomheten
Alternativet etter konkursloven § 117a nr. 2 er at overdragelsen helt eller delvis skjer "som ledd i" et salg med sikte på "fortsatt drift". I forarbeidene [122] uttales generelt om vilkårene i § 117a at "bobestyreren bare bør kunne foreta et slikt salg dersom dette er med på å tilføre boet verdier på en eller annen måte". Som vi skal se stemmer ikke denne føringen godt overens med dette alternativet. Det er i stor grad samfunnsmessige hensyn som er bakgrunnen i tillegg til hensynet til bobehandlingen. For så vidt kan det anføres at hensynet til hva som er samfunnsøkonomisk mest lønnsomt også er lagt til grunn etter første alternativ, men der er i tillegg boets økonomiske interesser imøtesett i langt større grad.
Bobehandlingens formål er i hovedsak å ivareta kreditorinteressene selv om boet også er pålagt en rekke offentligrettslige plikter [123]. Den ovenfor refererte uttalelsen i forarbeidene må på denne bakgrunn forstås slik at boet bør være forsiktig med å foreta slike salg med de anstrengelser og kostnader dette medfører hvor det ikke er i kreditorfellesskapets interesse. I den grad samfunnsinteressene ikke er forenelige med boets skal boet prioritere seg selv foran, jf § 85 [124]. I alle fall må det gå en grense for hvilke anstrengelser og kostnader boet skal påta seg for å oppnå slike løsninger. Det er tross alt ikke konkursdebitors kreditorer som skal betale for ivaretagelsen av disse hensyn. Konkursboet som et midlertidig rettssubjekt som skal avvikles til fordel for kreditorfellesskapet er ikke egnet for å ivareta denne type interesser i særlig grad. Dette illustreres med at boets adgang til å abandonere for å unngå ansvar for eksempelvis miljøforurensning ikke tidligere har vært ansett som tvilsom [125], selv om holdningene muligens er i ferd med å endre seg [126]. Særlig må dette gjelde etter at forslaget om å innføre lovbestemt pant til fordel for boet for å tilføre det midler ikke ble vedtatt [127]. Hadde forslaget gått gjennom ville det vært noe rimeligere å tillegge boet større ansvar for å ivareta også andre hensyn. Hvor boet ikke har noe å hente ved salg i medhold av § 117a bør abandonering eller overføring til panthaver brukes isteden.
Meningen er at både reetablering av virksomhet som har ligget nede under konkursen så vel som de tilfeller hvor boet har drevet konkursdebitors foretagender videre under konkursen er omfattet [128]. Det praktiske vil nok være at driften er stanset ved konkursen, eventuelt under konkursen siden videre drift innebærer en betydelig økonomisk risiko for boet. I visse tilfeller kan det imidlertid være hensiktsmessig å fortsette driften helt eller delvis, eksempelvis for å ferdigstille påbegynt produksjon.
At det gjelder "hele eller deler" av virksomheten innebærer eksempelvis at konkursdebitors lagervirksomhet kan selges, selv om hele hans foretagende omfattet både distribusjon og oppbevaring. I forarbeidene [129] anføres det typiske anvendelseområde for bestemmelsen å være hvor "innmaten", altså produksjonsmidler, distribusjonsnett, administrasjon med videre, i den konkursrammede bedrift overtas i sin helhet av nye interessenter. Boet må altså ikke nødvendigvis selges en bloc og det er nok delvis salg som er mest praktisk i og med at driften normalt blir stoppet før eller under konkursen.
Det er ikke gitt retningslinjer for om de deler av virksomheten som selges etter dette alternativ må ha evnen til å stå på egne ben. Det er for så vidt åpnet for en interessent å erverve de deler av en virksomhet som har verdier eller som kan drives lønnsomt ved enten å drive denne selvstendig eller å integrere denne i et annet foretagende. Eksempelvis vil boet kunne selge konkursdebitors veldrevne og kompetente internettavdeling til konkurrenten, som skaffer seg tilgang på kunnskaper og goodwill mens konkursdebitors bank- og forsikringsavdeling blir værende i boet. For så vidt er det ikke noe problem at de livskraftige deler av konkursdebitors virksomhet fortsetter, men det kan ha en viss konkurransevridende effekt i forhold til konkurrentene idet deler av heftelsene faller bort. Sistnevnte hensyn gjelder generelt ved utslettende virkning, enten det er en hel eller delvis overdragelse.
Bestemmelsen har sitt praktiske hovedanvendelsområde hvor konkursdebitor driver næringsdrift, noe som reflekteres av begrepet "virksomheten".
Spørsmålet er da hva som kreves for at det skal foreligge en virksomhet. At det ikke kan være grunn til å skille mellom det personlige og det ikke-personlige selskap må være klart. Problemet i denne sammenheng refererer seg til omfanget og arten av virksomheten. Om konkursdebitor driver alene, om han sysselsetter ansatte eller benytter frilansere i driften kan ikke være avgjørende. Bestemmelsens formål er især ivaretagelse av samfunnsmessige hensyn av såvel økonomisk som ikke-økonomisk karakter. Dette taler i retning av at det ikke er krav til virksomhetens størrelse eller karakter, men at fornuftig utnyttelse av ressurser er avgjørende. Begrepet "virksomheten" trekker i samme retning. Imidlertid er det unaturlig å snakke om "fortsatt drift" av en virksomhet hvor konkursdebitor som eksempelvis er lærer driver leilighetsvis keramikkproduksjon i uthuset på fritiden, når dette tilfredsstiller rent personlige behov uten noe ervervsmessig formål, kontinuitet eller økonomiske aspekter. Et fornuftig skille for hva som anses for virksomhet i denne sammenheng kan trekkes hvor konkursdebitor hverken er skatte- eller regnskapspliktig eller skal betale merverdiavgift, men det kan neppe oppstilles krav om at driften skjer med sikte på fortjeneste [130]. Etter dette må det være et minstemål at driften ikke er av rent privat karakter og at den har visse økonomiske sider. Det vil da ikke være adgang til salg etter § 117a nr. 2 i eksempelet over hvor konkursdebitors pantsatte keramikkovn, samt uthuset, ønskes overtatt av den lokale speiderforeningen. Det samme er nok tilfellet hvor keramikkfabrikken vil overta ovnen for å ta den i bruk i sin produksjon. At ovnen da vil settes i drift vil være en oppstart og ikke en fortsettelse av driften, og faller derfor utenfor ordlyden og begrunnelsen bak § 117a nr. 2. Hvor drosjesjåføren som har opprettet et enkeltmannsforetak og pantsatt drosjebilen og som overdras sammen med taxisentralen han eier er det nok derimot slik adgang.
Overdragelsen skal skje "med sikte på" fortsatt drift. Det er i første rekke motivasjonen som er avgjørende [131]. En viss grad av sikkerhet for at driften faktisk vil fortsette må nok likevel forlanges, eksempelvis slik at en konkurrent ikke kan kjøpe opp en viktig del av konkursdebitors virksomhet for så å legge den ned. Det samme må gjelde ved salg til profesjonelle oppkjøpere av boer som har til intensjon å splitte den samlede overtagelse fra boet. Kjøper A den konkursrammede glassfabrikk som enhet etter bestemmelsen, men akter å selge produksjonsutsyret til B, bygningen til C og delelageret til D er vilkåret neppe oppfylt med mindre dette er ledd i en fortsettelse av virksomheten i oppstykkede deler. Er det ikke en viss sannsynlighet for at driften fortsettes vil salget kunne representere et omgåelsesproblem i forhold til dekningsloven § 8-15, ettersom det gjøres et samlet og ikke enkeltvis salg med utslettende virkning hvor realiteten blir oppsplitting til enkeltdeler.
Salget skal etter § 117a nr. 2 skje "som ledd i" en samlet overdragelse, i motsetning til nr. 1 hvor overbeheftede aktiva må overdras "sammen" med resten av det som inngår i overdragelsen. Ligger det noen realitetsforskjell i dette? Jeg illustrerer problemet ved et eksempel: A ønsker å overta konkursdebitors TV-stasjon. Dette kan han imidlertid ikke gjøre uten å komme i konflikt med EØS-avtalens artikkel 54 eller 57 om dominerende stilling. Konflikten med EØS-reglene kan imidlertid unngås dersom konkurrenten B får kjøpe konkursdebitors sendere. Nettopp senderne er overbeheftet. Kan senderne selges med utslettende virkning til B, mens resten selges til A? Problemet er at overdragelsen har forskjellige erververe. I og med at senderne rent formelt er enkeltvise formuesgoder vil dekningsloven § 8-15 komme til anvendelse. Som vi har sett under punkt 2.2 er dette ikke til hinder for at også konkursloven § 117a kan brukes. Realiteten er at driften i TV-stasjonen skal fortsette, og det er nettopp hensynet til sysselsetting og næringsdrift som skal ivaretas under § 117a nr. 2. Det må altså gjøres en totalvurdering av om salget av det overbeheftede aktiva skjer i direkte tilknytning til overdragelsen forøvrig. Siden overdragelsen av senderne til tredjemann i eksemplet er nødvendig, vil det være best i samsvar med de motiver som ligger bak bestemmelsen å godta overdragelser av deler av den samlede realisasjon til tredjemann "som ledd i" den samlede realisasjon. Formålet om videre drift effektiviseres ved å legge denne forståelsen til grunn. De beste grunner taler derfor trolig for å godta at enkelte av formuesgodene overdras til tredjemenn. Det presiseres at når samfunnshensyn tillegges avgjørende vekt under dette punkt i motsetning til under punkt 5.2.2 side 38 skyldes det bestemmelsens bakgrunn, samt at samfunnsinteressene trekker i samme retning som boets interesser.
5.3 Alle aktiva er overbeheftede
I forhold til begge de alternative vilkår § 117a kan det spørres om det er til hinder for en samlet realisasjon at alle aktiva som inngår i den samlede overdragelsen er overbeheftede. Ordlyden taler i retning av at de øvrige aktiva ikke kan være overbeheftede, idet lovteksten i nr. 1 uttrykker at overbeheftede aktiva kan selges "sammen" med "andre" aktiva i boet. I samme retning taler motivene [132], hvor det gis uttrykk for at boet i slike tilfeller ikke vil få noen andel av utbyttet. Samlet realisasjon er derfor avskåret. I og med at verdien av hvert enkelt panteobjekt skal spesifiseres kan det tenkes at boet vil få et utbytte trass i at alle eiendelene er overbeheftede. Dette henger sammen med at det skal skje en enkeltvis verdsettelse av objektene. Verdien av gjenstandene hver for seg kan godt tenkes lavere enn ved samlet overdragelse. Dette kommer til uttrykk ved at det anses som en alminnelig presumpsjon at samlet realisasjon gir større utbytte enn enkeltvis salg [133]. Dette er for så vidt et paradoks. For boet vil ethvert utbytte være "større", idet en enkeltvis realisasjon ville gitt boet null. Forarbeidenes uttalelser slår ikke til for disse tilfellene og vil ikke være til hinder for samlet realisasjon etter første alternativ at samtlige aktiva som inngår i den samlede overdragelse er overbeheftede. Som følge av at begrunnelsen for lovtekstens formulering ikke slår til kan heller ikke ordlyden tillegges avgjørende vekt.
Annet alternativ oppstiller intet vilkår om at boet skal få noe utbytte av den samlede realisasjon i det hele tatt, det er snakk om å "selge boets overbeheftede" aktiva "samlet", § 117a første punktum og nr. 2. Heller ikke de hensyn som ligger bak bestemmelsen er til hinder for at dette skjer selv om alle aktiva som inngår i den samlede overdragelse er overbeheftede.
I prinsippet er konklusjonen etter dette at det ikke er til hinder for samlet salg at alle aktiva er overbeheftede.
5.4 Formelle vilkår for panterettighetenes bortfall
Etter tredje ledd er det et vilkår at skifteretten ved kjennelse stadfester salget for realregistrerte [134] aktiva hvis ikke alle berørte rettighetshavere samtykker skriftlig. Panthaverne bindes altså ikke ved passivitet. Hensikten med formkravet er ikke kommentert i forarbeidene, men det er antagelig tenkt å tjene en notoritetsfunksjon. Skriftlighetskravet er i utgangspunktet til hinder for bruk av elektroniske kommunikasjonsmedier ved avgivelse av samtykket [135], finansavtaleloven § 8 forutsetningsvis.
Rettighetshavere som risikerer å få sin rett beskåret anses som berørte, men dette gjelder ikke konkursdebitor [136]. Den utslettende virkning inntrer ved stadfestelsen [137] hvor skifteretten kommer inn i bildet. Hvor det gis samtykke må alminnelige avtalerettslige regler gjelde slik at panthaver bindes når boet får kunnskap om samtykket.
For andre enn realregistrerte aktiva skal skriftlig melding gis til rettighetshavere som kan bli berørt i medhold av fjerde ledd. Salget kan ikke gjennomføres før fjorten dager etter at bostyrer har avstedsendt varselet. At avgivelsen av varselet er avgjørende skyldes at dette er rettsteknisk enklest. Panthavers områingstid vil kunne bli meget kort og panthaver kan ikke være sikker på å ha mottatt meldingen før fristens utløp [138]. Den utslettende virkning må her inntre ved selve salget dersom det ikke påkjæres til skifteretten.
Er ikke disse formelle krav oppfylt blir heller ikke overskytende pantekrav slettet.
Tvangsfullbyrdelseloven §§ 11-29 til 11-35 er gitt tilsvarende anvendelse slik at skifteretten blant annet må bidra med utferdigelse av skjøte. Kjøperen må imidlertid selv sørge for registrering av skjøtet. Det er viktig at det fremgår klart hvilke heftelser som skal fortsette å hefte på eiendommen. Blir ikke skifteretten trukket inn som følge av at det gis samtykke, eller fordi retten ikke involverer seg i medhold av instruksjons- og kontrollmyndigheten over boet, jf konkursloven § 99, er det bostyrer som eksempelvis må bidra til utstedelse av skjøte, å slette heftelser og fordele kjøpesummen [139]. For å gjøre endringer i grunnboken er ikke rettighetshavernes medvirkning påkrevet, se tinglysningsloven § 32(3).
Blir et formuesgode solgt i medhold av konkursloven § 117a uten at vilkårene er tilstede blir det for erverver et spørsmål om han kan vinne rett på grunnlag av godtroekstingsjon slik at panteretten bortfaller. I vurderingen av kjøpers gode tro vil det være av betydning om han har sørget for å få forelagt seg panthavernes samtykke eller skifterettens kjennelse hvor det gjelder realregistrerte formuesgoder, eventuelt boets varsel til panthavere i ikke-realregistrerte aktiva. Boet vil kunne komme i erstatningsansvar på grunnlag av vanhjemmel hvis ekstingsjon ikke skjer, samtidig som det kan pådra seg erstatningsansvar overfor panthavere dersom ekstingsjon finner sted.
Meningen med fristreglene må både for realregistrerte og andre aktiva være at rettighetshaver må reagere innen lovens frister for at retten skal bestå dersom han mener at salget med utslettende virkning er gjennomført uten at vilkårene er oppfylt. Gjøres ikke det vil hans innsigelser bortfalle.
5.5 Verdsettelsen og forholdet mellom heftelser
Verdsettelsen har betydning i to relasjoner. Hvor det er flere panthavere i samme objekt vil verdsettelsen klargjøre hvem som skal slettes og for hvilken del. Hvor det er flere panthavere med sikkerhet i ulike objekter vil verdsettelsen sørge for at beløpene kan "fordeles" mellom gjenstandene.
"Verdien av hvert enkelt panteobjekt skal spesifiseres i avtalen med kjøperen", jf konkursloven § 117a(5). Fastsettelsen er nødvendig for å finne ut hvilke panterettigheter som faller bort. For ordens skyld bør en slik avtale alltid gjøres skriftlig.
Verdsettelsesnormen er den reelle kjøpesum [140]. Problemet siden det skjer en samlet overdragelse er at det trolig er det samlede erverv som fortrinnsvis gis en pris, ikke enkeltobjektene som inngår i overdragelsen. Fastsettelsen kan derfor tenkes å få karakter av en overenskomst mellom bostyrer og erverver hvor verdsettelsen av de enkelte objekter ikke er av primær interesse og panthavers interesse derfor ikke ivaretas godt nok. For realregistrerte formuesgoder må panthaver sette sin lit til skifterettens vurdering under stadfestelsesvurderingen etter tredje ledd.
For de tilfeller at panteobjektet er et genus uten spesielle særtrekk skulle det la seg gjøre å finne en markedsverdi, men dette kan være vanskelig hvor pantet eksempelvis er spesialtilpasset konkursdebitor og utsatt for elde og slitasje. Er det en virksomhet som overdras vil prisen kunne være preget av forventninger til fremtidig avkastning og ikke spesielt referere seg til innholdet.
Et godt utgangspunkt for en fornuftig verdsettelse er at bostyrer ber om at kjøper spesifiserer sin vurdering av enkeltdelene i kjøpetilbudet. Det kan imidlertid tenkes at kjøper feilpriser delene, av taktiske grunner eller kanskje som følge av manglende kunnskap. Bostyrer kan derfor ikke uten videre legge kjøpers vurdering til grunn. Bostyrer må foreta en selvstendig vurdering og ta hensyn til panthavernes oppfatning og kanskje sammenligne med tilsvarende formuesgoder. Setter ikke panthaver seg imot et forslag til verdsettelse som for bostyrer kan synes urimelig lav overfor panthaveren er det neppe grunn for bostyrer til ikke å legge panthavers syn til grunn.
Verdispesifikasjonen skal fremgå "i avtalen" med kjøper og kan ikke ensidig fastlegges av bostyrer. Noe paradoksalt kan det derfor tenkes at salget ikke kan gjennomføres selv om det er enighet om den totale kjøpesum. Kontrakt bør derfor ikke inngås før verdispesifikasjonen er fullført.
Skulle det bli noe til overs etter at panthaverne har fått sitt tilfaller dette boet, jf siste punktum. Ved salg etter bestemmelsens første alternativ må det som det har fremgått falle en del på boet, men dette er ikke noen betingelse etter annet alternativ.
Som ved tvangssalg etter dekningsloven § 8-15 reiser det seg også her spesielle problemer ved realisasjon av formuesgoder konkursdebitor ikke eier fullt ut, men er medeier i. På samme måte som vi så under drøftelsen under punkt 4.5 er det også her "boets" aktiva det gjelder. Betraktningene under punkt 4.5punkt 4.5 skulle således også ha gyldighet for realisasjon under konkursloven § 117a slik at boet ved delpantsettelse må gå den ordinære veien med oppløsning hvor det gjelder delpant. Foreligger det helpant kan boet gå til realisasjon av hele objektet trass tredjepersons medeiendomsrett.
Et særlig problem reiser seg imidlertid i forhold til tvangsfullbyrdelseloven § 11-18 annet punktum og § 8-10, hvoretter namsretten kan beslutte hele formuesgodet solgt selv om det bare foreligger delpant. Kommer bestemmelsen også til anvendelse ved realisasjon etter konkursloven § 117a? At dette vil lette omsetningen og normalt øke verdien av konkursdebitors andel taler i retning av at bestemmelsene kan påberopes. Tvangsfullbyrdelseloven § 11-18 og § 8-10 forutsetter imidlertid at det skjer et tvangssalg etter tvangsfullbyrdelseloven regler, hvilket ikke er tilfellet etter konkursloven § 117a. Dette taler i retning av at hele objektet ikke kan selges på dette grunnlag. I samme retning trekker hensynet til medeieren. En utvidelse av adgangen til å selge hele objektet vil svekke sameierens posisjon, noe som neppe er tilsiktet. Tvangsfullbyrdelseloven § 11-18 eller § 8-10 kan etter dette ikke påberopes ved salg etter konkursloven § 117a.
Salget har "utslettende virkning for udekkede heftelser". Dette innebærer at panteheftelser som overstiger kjøpesummen bortfaller [141]. De "pengeheftelser som ligger innenfor kjøpesummen" må erverver overta, jf annet ledd. Det mest praktiske er nok likevel at panthavers utestående innfris og at kjøpet finansieres med et nytt lån.
I forhold til andre spørsmål enn den utslettende virkning er alminnelige kontraktsrettslige prinsipper forutsatt lagt til grunn [142]. Dette kan eksempelvis gjelde boets ansvar for vanhjemmel, mangler eller forsinkelse.
Andre heftelser enn pengeheftelser overtas utenfor kjøpesummen, men kan settes til side hvis det må til for å dekke pengeheftelser på samme eller bedre prioritet. Bestemmelsens forbilde er tvangsfullbyrdelseloven § 11-21(2) og bestemmelsen forstås på samme måte. Det vises derfor til fremstillinger om denne [143].
Annet ledd presiserer at ikke-pengemessige heftelser må ha rettsvern overfor boet. Presiseringen er unødvendig og gjelder selvsagt også pengeheftelser. I motsatt fall trenger ikke boet å respektere heftelsene.
Selv om det ikke uttrykkelig er sagt, må den som får sin panterett beskåret som konsekvens av dekningsloven § 8-14 kunne melde den delen som utslettes i boet og få dividende. Det vil her være klart hvor stor del av fordringen som dekkes av pantet. Dette forutsetter at han har et personlig krav mot konkursdebitor. Dette fremgår av ordlyden i §§ 8-13 og 8-14 som bruker begrepet "fordringshaveren" og er videre forutsatt i forarbeidene [144]. I norsk og dansk teori er det tradisjonelt operert med et unntak fra kravet om personlig fordring for de tilfeller hvor panthaver har en gyldig panterett uten rettsvern overfor boet [145]. Følgen er da at det manglende rettsvern bare medfører at separatistretten tapes, ikke retten til å konkurrere i boet. Det kan stilles spørsmål ved hvorvidt det utenfor teorien eksisterer et slikt unntak. På grunn av at spørsmålet er lite praktisk nøyer jeg meg med å konstatere at jeg ikke kjenner praksis som anerkjenner et slikt unntak og heller ikke lovforarbeider som omtaler det. Videre henvises til von Eyben [146] som skriver at det har vært anført "forskellige modstridende resultater" og videre at de ulike løsningene ikke har "blevet underbygget med argumenter af særlig verdi". At det heller ikke foreligger noen avklaring om hvordan dividenden i slike tilfeller skal beregnes [147] taler også mot at det eksisterer noe unntak.
Det vil kunne være kompliserte vurderinger bostyrer må foreta, og motivenes forutsetninger er at det ikke lett skal kunne reises kritikk mot ham [148]. I dette perspektivet er det noe betenkelig at det er gjort unntak fra de alminnelige regler for tvangssalg. Hensynet til den praktiske bobehandling har imidlertid slått gjennom.
Et særlig spørsmål som kort behandles er forholdet til dekningsloven § 2-10. Bestemmelsen gir konkursdebitor et visst vern mot at det tas "tvangsdekning" som truer hans og familiens rett til bolig. Eksempelvis gjelder det advokatens pantsatte bolig. At dekning under dekningsloven § 8-15 gir vern er åpenbart og spørsmålet forfølges ikke. Ved realisasjon etter konkursloven § 117a nr. 2 er det en forutsetning at boligen inngår som en del av konkursdebitors virksomhet, det er "deler av virksomheten" som overdras. Etter nr. 1 er det imidlertid ikke nødvendigvis slik at boligen er en del av virksomheten, det er nok med naturlig tilknytning mellom salgsgjenstandene. Det praktiske vil nok likevel være at boligen inngår som en del av virksomheten da konkursinstituttet ikke har særlig betydning for private som ikke er selvstendig næringsdrivende [149]. Dette gjør problemstillingen noe mindre praktisk. Eksemplet kan være hvor konkursdebitor driver verksted i samme bygg som boligen ligger i.
Er konkursdebitors rett etter dekningsloven § 2-10 i behold ved salg etter konkursloven § 117a? Realisasjon etter § 117a er formelt sett ikke noe tvangsdekning og forarbeidene til 2-10 synes å forutsette at det er tvangsdekning gjennom namsmyndighetene som finner sted hvor bestemmelsen har anvendelse [150]. Når det gjelder konkurs ble det i tiden før konkursloven gjennom rettspraksis oppstilt et unntak ved konkurs, slik at skyldnerens rett til å kreve erstatningsbolig ved tvangssalg også gjelder ved konkursboers underhåndssalg. Det er altså ikke nødvendig med namsmyndighetenes medvirkning. I Rt 1980/660 begjærte debitors konkursbo ham utkastet, men tok ikke skritt til tvangssalg av boligen. Av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse fremgår det at dekningsloven § 2-10 gjelder også for denne situasjonen. Dette taler i retning av at det tilsvarende må gjelde også i vår situasjon, som fremstår som enn mer alvorlig for konkursdebitor da det her er tatt skritt til salg. Spørsmålet er ikke eksplisitt kommentert i forarbeidene, men det er intet som tyder på at tidligere rettstilstand er tenkt endret. Dette, samt hensynet til konkursdebitor, tillegges vekt i retning av at § 2-10 gjelder også her. § 2-10 gir etter dette vern ved salg etter konkursloven § 117a.
Hvorvidt boets salg av konkursdebitors aktiva utløser merverdiavgiftsplikt vil kunne være avgjørende for boets valg av salgsmåte for de tilfeller at konkursloven § 117a og dekningsloven § 8-15 er overlappende og merverdiavgiftsspørsmålet reguleres forskjellig. Dette skyldes at salgssummen lett vil øke hvor det ikke er merverdiavgiftsplikt i forhold til hvor det er slik plikt, men dette må vurderes konkret. Spørsmålet er om konkursloven § 117a og dekningsloven § 8-15 utløser merverdiavgiftsplikt.
Etter merverdiavgiftsloven § 10(1) er boet avgiftspliktig ved omsetning "i den utstrekning" konkursdebitor ville vært avgiftspliktig. Er konkursdebitor etter § 10(1) "registreringspliktig næringsdrivende" og driver "omsetning" av varer eller tjenester, se §§ 1-3, blir også boet avgiftspliktig. Det kan således ikke stilles krav om at også boet er å anse som næringsdrivende [151]. Tvangssalg i medhold av dekningsloven § 8-15 er tradisjonelt ikke ansett for å være "omsetning" og utløser ikke merverdiavgiftsplikt [152]. Når det gjelder realisasjon etter konkursloven § 117a har salget fra konkursdebitors synsvinkel likhetstrekk med et tvangssalg, og salget kan finne sted mot hans vilje og uten hans medvirkning. Isolert sett trekker dette i retning av at konkursloven § 117a ikke anses som omsetning. I forholdet mellom erverver og boet som eget rettssubjekt som er registreringspliktig etter merverdiavgiftsloven § 28(2) er det imidlertid et frivillig salg i form av en helt alminnelig overdragelse som finner sted. Boets salg etter konkursloven § 117 utløser utvilsomt merverdiavgiftsplikt, og det er naturlig å likestille salg etter § 117a med et ordinært salg i denne sammenheng. Disse momentene som jeg tillegger avgjørende vekt trekker i retning av at salg i medhold av § 117a anses som "omsetning" i merverdiavgiftslovens forstand. Etter avveiningen er boets salg etter § 117a merverdiavgiftspliktig.
Konkursboets overdragelse av varebeholdning og driftsmidler som overdras som ledd i hel eller delvis overtagelse [153] av konkursdebitors virksomhet, er avgiftsfritt etter merverdiavgiftsloven § 16 nr. 6. Dette er et unntak fra § 13(1). I skatteretten er det regnet som en forutsetning for avgiftsfrihet ved overdragelsen at den nye eier skal drive virksomheten videre fra samme sted [154]. Det samme må legges til grunn her. Realiteten i dette er at varebeholdningen og driftsmidlene ikke kan overdras alene for å oppnå avgiftsfrihet, også forretningsstedet må overtas. Gjelder det overdragelse av fast eiendom, er heller ikke denne avgiftspliktig, §§ 1-3.
Med de nevnte reservasjoner er boet avgiftspliktig ved realisasjon etter konkursloven § 117a, mens det ikke må betales merverdiavgift ved bruk av dekningsloven § 8-15.
Det er i utgangspunktet bostyrer som tar avgjørelser på boets vegne om hvorvidt det ønsker å gå frem etter konkursloven § 117a eller dekningsloven § 8-15. Det er bostyrer som er legitimert til å opptre utad, jf konkursloven § 85(3). Dersom disposisjonen gjelder aktiva av vesentlig betydning for boet forutsettes det at avgjørelsen tas i samråd med kreditorutvalget, se § 85(2), eventuelt av skiftesamlingen, se § 92, jf § 98.
Skrifteretten, kreditorutvalget og skiftesamlingen har videre både kontroll- og intruksjonsmyndighet overfor boet, se §§ 88(2), 98 og 99. Skifterettens adgang til å omgjøre eller oppheve bostyrers, bostyret og skiftesamlingens avgjørelser etter § 99(2) er begrenset til tilfeller hvor beslutningen er ulovlig, i strid med noens rett eller "åpenbart urimelig". Det skal svært mye til [155] for å overprøve avgjørelser etter sistnevnte vilkår som nok likevel er det mest praktiske. Skifteretten kan heller ikke intervenere i forvaltningen av boet [156].
7.1 Kort om fremgangsmåten ved angrep på salg i medhold av konkursloven § 117a og dekningsloven § 8-15
Spørsmålet er hvordan den misfornøyde panthaver går frem hvor boet har foretatt salg etter konkursloven § 117a eller dekningsloven § 8-15. Eksempelvis ved at panthaver påstår at panteretten ikke er bortfalt siden de relativt skjønnsmessige vilkårene for pantekstingsjon i konkursloven § 117a ikke er tilfredsstilte. Forutsetningen er at panthaver ikke har samtykket i salget.
For det første kan boets avgjørelse om salg etter § 117a angripes med krav om omgjøring eller opphevelse ved å påberope brudd på § 99 [157]. Dette må imidlertid gjøres på et tidlig tidspunkt slik at skifteretten kan ta innvendingene i betraktning ved stadfestelsesvurderingen. I motsetningen til ved et tradisjonelt tvangssalg er det boet og ikke panthaver som ber om å få et bud stadfestet. Skifterettens stadfestelse som sådan kan ikke påstås endret ved bruk av § 99 hvis bestemmelsen ikke er påberopt for skifteretten. Det samme må gjelde ved skifterettens vurdering av om salg etter dekningsloven § 8-15 skal tillates. Som tidligere nevnt er det ikke kurant å få endret avgjørelser etter konkursloven § 99.
Konkursloven § 117a(3) gir reglene i tvangsfullbyrdelseloven §§ 11-29 og 11-35 tilsvarende anvendelse "så langt de passer". Fremstillingen avgrenses til å behandle enkelte særlige problemstillinger i forholdet mellom konkursloven § 117a og tvangsfullbyrdelselovens bestemmelser for å se hvor langt disse passer vårt forhold. For en generell oversikt over reglene, blant annet de spesielle fristreglene og sterkt begrensede ankegrunner henvises det til alminnelig litteratur om dette [158]. Imidlertid skal det bemerkes at om rettighetshaver ikke reagerer i tide, og formuesgodet som hans rettighet hvilte på selges etter konkursloven § 117a, kan rettighetshaver ikke senere, overfor erververen, hevde at vilkårene ikke var oppfylt. Å skape klarhet rundt dette må være noe av fristreglenes funksjon, og må gjelde uavhengig av erververs eventuelle onde tro med hensyn til at vilkårene ikke var oppfylt.
§ 117a(3) gjelder på samme måte som tvangsfullbyrdelseloven kapittel 11 bare for realregistrerte aktiva.
Tvangsfullbyrdelselovens henvisninger til namsretten må forstås som om det sto skifteretten. Det er skifteretten som avgjør gjennomføring eller ikke etter konkursloven § 117a(3) første punktum. For at henvisningen til tvangsfullbyrdelseloven skal gi noen mening, må det nødvendigvis være skifterettens avgjørelse det dreier seg om.
Hvem kan anlegge sak? Etter tvangsfullbyrdelseloven § 11-34(3) har ”rettighetshavere med en rett som salget har grepet inn i” adgang til dette. For vårt tilfelle er det er det panthavere som får sin panterett beskåret eller bortfalt som har et legitimt behov for å angripe avgjørelsen, noe som også må være avgjørende for søksmålsadgangen. Etter dette vil ikke de panthavere hvis stilling er uforandret i og med salget ha rett til saksanlegg.
Hvem skal saken reises mot? Ved anke etter tvangsfullbyrdelseloven § 11-34(3) blir ”enhver annen som er part eller kjøper” motpart. Både kjøper og saksøkte ved tvangssalget blir i denne situasjonen motparter [159]. For at det tilsvarende skal passe for vårt parallelle tilfelle vil det være kjøper og boet som forestår tvangssalget som må være panthaverens naturlige motparter. Anken må rettes mot den panthaver ønsker kjennelsen endret i forhold til [160]. Saken må derfor reises mot både kjøper og bo for at panteretten skal kunne påstås å bestå. Noe selvstendig søksmål mot erververen vil være formålsløst, idet han ikke kan pålegges å gjenopprette panteretten eller tilbakelevere objektet uten at det er klart at boets beslutning er urettmessig, og at hans rett ikke er til hinder for at rettstilstanden fra før salget gjenopprettes. Å anlegge sak mot boet alene vil kunne medføre at panthaveren får en fordring mot boet, men ikke noen reetablering av sikkerheten.
Hvilken instans skal saken reises for? Etter tvangsfullbyrdelselovens bestemmelser treffes avgjørelsen i kjennelses form ved namsretten, mens konkursloven § 117a legger oppgaven til skifteretten. For begge tilfeller må det imidlertid være klart at det er lagmannsretten som er riktig instans ved angrep på beslutningen. At avgjørelsen skal fattes av skifteretten kan ikke endre avgjørelsens form til noe annet enn kjennelse, da dette er særskilt bestemt i tvangsfullbyrdelseloven § 11-30(1), jf tvistemålsloven § 137(2).
Skal skifterettens kjennelse angripes ved anke eller kjæremål? Anke er rettsmidlet etter tvangsfullbyrdelseloven § 11-34(1) selv om stadfestelsen skjer ved kjennelse. Forarbeidene [161] begrunner dette med at avgjørelsen er av materiell karakter. Avgjørelsen etter konkursloven § 117a(3) er innholdsmessig lik de tilfeller tvangsfullbyrdelseloven § 11-30 omhandler. Det samme legges derfor til grunn her.
Når det gjelder ikke-realregistrerte aktiva avviker prosedyrene dramatisk i panthavers disfavør fra det som fremgår ovenfor, § 117a(4). Boet kan gjennomføre salget fjorten dager etter at bostyrer har sendt skriftlig varsel til panthaveren. Det er intet krav om at varselet har kommet til panthavers kunnskap, eller at det i det hele tatt er kommet frem til ham [162].
Hvor panthaver i ikke-realregistrert aktiva innenfor fristen anmoder skifteretten om å omgjøre boets beslutning, kan dette alene baseres på § 99. Tar ikke skifteretten panthavers innvendinger til følge, er enhver mulighet for å få avgjørelsen omgjort avskåret, fjerde ledd siste punktum. Dette synes dramatisk, men allikevel tilsiktet. Motivene [163] uttaler at om salget skjer "i strid med vilkårene i § 117a første ledd, vil salget kunne omgjøres etter § 99 annet ledd nr 1". Samlet kan dette vanskelig forstås annerledes enn at det ikke er selvstendig rett til å påberope at vilkårene i § 117a ikke foreligger.
Når det gjelder angrep på tvangssalg i medhold av dekningsloven § 8-15 gjelder tvangsfullbyrdelseloven fullt ut.
Bakgrunnen for konkursloven § 117a fremstår som gjennomtenkt. Bestemmelsen har gode grunner for seg når det gjelder formålet om å realisere boet på mest hensiktsmessige måte. Samspillet med dekningsloven § 8-15 stiller boet i en sterkere posisjon enn tidligere overfor rettighetshavere i overbeheftede aktiva.
Om konkursloven § 117as betydning for bobehandlingen vil gjenspeile seg i i utstrakt rettspraksis, eller om praksis vil bli relativt begrenset slik det er i forhold til dekningsloven § 8-15 ved at bestemmelsen har sin hovedfunksjon som forhandlingsmoment og "ris bak speilet", overfor motvillige rettighetshavere, gjenstår å se. Det problematiske ved at konkursloven § 117a åpnet for bortfall av heftelser på relativt skjønnsmessig grunnlag kan nok indikere at vi kan få en del rettspraksis vedrørende bestemmelsen. Videre er det grunn til å anta at konkursloven § 117a vil redusere den praktiske betydningen av dekningsloven § 8-15.
At kredittprisen vil stige som følge av at panterettigheter kan bli slettet i større grad enn tidligere, er det neppe grunn til å anta. Heller ikke panthavers maktmidler i en forhandlingssituasjon kan anses for særlig svekket, idet alternativet er abandonering med påfølgende tvangssalg. Prinsipielt er det imidlertid den vesensforskjell i forhold til tvangssalgsituasjonen at det der er panthaver som initierer tvangssalget i egen interesse.
Det kan innvendes mot nyskapningen § 117a at det pantsatte ofte utgjør det vesentlige av boets aktiva. Er 90% av eiendelene overbeheftet vil panthaverne ha større økonomisk interesse i pantet enn boet. Det avgjørende er likevel at boet får bedre avkastning av de overskytende 10%. At vesentlige deler av konkursdebitors aktiva er overbeheftet er praktisk for næringsdrivende. Ettersom dette beror på en bevisst avveining av kreditorinteressene synes, det ikke naturlig å angripe boets disposisjoner til egen fordel i denne sammenheng, heller ikke ut fra alminnelige prinsipper om lojalitet mellom kreditorer.
Ikke alle konsekvenser av lovrevisjonen fremstår som like veloverveide. Især gjelder dette forholdet til merverdiavgiftsplikt. At realisasjon etter dekningsloven § 8-15 og konkursloven § 117a står i forskjellig stilling ved et slikt praktisk viktig spørsmål, fremstår som lite hensiktsmessig og uten indre grunn. Konsekvensen av rettstilstanden på dette punkt synes egnet til å dempe bruken av konkursloven § 117a. Det er neppe tilsiktet.
Endelig bemerkes at konkursloven § 117a kan få betydning for utflagging av virksomhet fra Norge. Det typiske eksempel er shippingnæringen. Årsaken er at bestemmelsen i konkursloven § 117a fremstår som et særnorsk fenomen som stiller rettighetshavere i en ugunstig stilling. Isolert vil effekten av bestemmelsen neppe være særlig betydningsfull i denne sammenheng. Ser man den i en større sammenheng, især dersom det innføres et legalpant til fordel for boet, kan det imidlertid tenkes at den samlede effekt blir uønskede praktiske konsekvenser. Spenningen mellom hensynene tilknyttet sikret kreditt og usikret kreditt, herunder hensynet til bobehandlingen, vil således kunne bli satt på spissen i en internasjonal kontekst.
Aksjeloven - lov om aksjeselskaper (lov av 13.06.1997 nr. 44).
Allmennaksjeloven - lov om allmennaksjeselskaper (lov av 13.06.1997 nr. 45).
Borettslagsloven - lov om borettslag (lov 04.02.1960 nr. 2).
Dekningsloven - lov om fordringshavernes dekningsrett (lov av 08.06.1984 nr. 59).
EØS-loven - lov om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. av 27.11.1992 nr. 109.
Finansavtaleloven - lov om finansavtaler og finansoppdrag (lov av 25.06.1999 nr. 46).
Ikrafttredelseslov - Lov om endringer i konkurs- og pantelovgivningen m.v - (lov av 03.09.1999 nr 72).
Konkursloven av 1863 - Lov om concurs og Concursboers Behandling (lov av 06.06.1863).
Konkursloven - lov om gjeldsforhandling og konkurs (lov av 08.06.1984 nr. 58).
Lønnsgarantiloven - Lov om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v (lov av 14.12.1973 nr. 61).
Merverdiavgiftsloven - Lov om merverdiavgift (lov av 19.06.1969).
Panteloven - lov om pant (lov 08.02.1980 nr. 2).
Sameieloven - lov om sameige (lov av 18.06.1965 nr. 6).
Sjøloven - lov om sjøfarten (lov av 24.06.1994 nr. 39).
Tinglysningsloven - lov om tinglysning (lov av 07.06.1945 nr. 2).
Tvangsfullbyrdelsesloven - lov om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (lov av 26.06.1992 nr. 86).
Tvistemålsloven - lov om rettergangsmåten for tvistemål (lov av 13.08.1915 nr. 6).
Kgl. res. 03.09.1999 nr. 983 - Ikrafttredelse av lov av 3. september 1999 nr. 72 om endringer i konkurs- og pantelovgivningen m.v.
EØS-loven - Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. (Gjelder som norsk lov, jf EØS-loven §1(1).)
Konkurslagen - Konkurslag, lov av 11. juni 1987 (SFS 1987:672)
Sveriges rikes lag utgitt av Olle Höglund, 2000, Stockholm, Norstedts Juridik AB side 726 flg. ISSN 0347-3783, ISBN-91-39-500-3, ISBN-91-39-00501-1.
Besl. O. nr. 82 1999: vedtak til lov om endringer i konkurs og pantelovgivningen m.v.
Innst. O. nr. 77 (1998-99): Innstilling fra Justiskomiteen om lov om endringer i konkurs- og pantelovgivningen m.v.
Innst. O. nr. 56 (1983-84): Innstilling fra Justiskomiteen om A) lov om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven) B) lov om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) C) lov om ikrafttredelse av ny gjeldsforhandlings- og konkurslovgivning m.m.
Ot. prp. nr. 41 (1998-99): Om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven).
Ot. prp. nr 26 (1998-99): Om lov om endringer i konkurs og pantelovgivningen m.v.
Ot. prp. nr. 88 (1993-94): Om lov om erverv av næringsvirksomhet.
Ot. prp. nr. 84 (1992-93): Lov om endringer i lov 16. desember 1960 nr. 1 om luftfart.
Ot. prp. nr. 65 (1990-91): Om lov om tvangsfullbyrding og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdingsloven).
Ot. prp. nr. 39 (1982-83): Om lov om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven) m.v.
Ot. prp. nr. 50 (1980-81):Lov om gjeldsforhandling og konkurs, lov om fordringshavernes dekningsrett.
NOU 1972:20: Gjeldsforhandling og konkurs.
NOU 1982:17: Ny tinglysningslov.
NOU 1993:16: Etterkontroll av konkurslovgivningen m.v.
NOU 1996:11: Forslag til minerallov.
Rt 2000/312: Høyesteretts kjæremålsutvalg, kjennelse
Rt 2000/268: Høyesterett, dom
Rt 1999/901: Høyesterett, kjennelse
Rt 1998/268: Høyesterett, dom
Rt 1997/1929: Høyesterett, dom
Rt 1997/975: Høyesteretts kjæremålsutvalg, kjennelse
Rt 1997/931: Høyesteretts kjæremålsutvalg, kjennelse
Rt 1997/917: Høyesteretts kjæremålsutvalg, kjennelse
Rt 1997/645: Høyesterett, dom
Rt 1997/144: Høyesteretts kjæremålsutvalg, kjennelse
Rt 1997/15: Høyesterett, dom
Rt 1996/1710: Høyesterett, kjennelse
Rt 1995/1992: Høyesteretts kjæremålsutvalg, kjennelse
Rt 1995/1181: Høyesterett, dom
Rt 1995/259: Høyesterett, dom
Rt 1994/1447: Høyesterett, kjennelse
Rt 1992/620: Høyesterett, dom
Rt 1989/750: Høyesteretts kjæremålsutvalg, kjennelse
Rt 1985/119: Høyesteretts kjæremålsutvalg, kjennelse
Rt 1980/1666: Høyesteretts kjæremålsutvalg, kjennelse
Rt 1980/660: Høyesteretts kjæremålsutvalg, kjennelse
Rt 1905/602: Høyesterett, dom
LB-1999-01329: Borgarting lagmannsrett, kjennelse
LH-1999-00259: Hålogaland lagmannsrett, dom
LB-1999-00039: Borgarting lagmannsrett, kjennelse
LE-1999-00463: Eidsivating lagmannsrett, kjennelse
LG 1999-02024: Gulating lagmannsrett, kjennelse
LB-1998-03519: Borgarting lagmannsrett, kjennelse
LB-1998-02224: Borgarting lagmannsrett, kjennelse
LB-1997-02535: Borgarting lagmannsrett, dom og kjennelse
LA-1997-00688: Agder lagmannsrett, kjennelse
LE-1997-00056: Eidsivating lagmannsrett, kjennelse
RG 1996/1188: Borgarting lagmannsrett, kjennelse
RG 1996/725 - Borgarting lagmannsrett, kjennelse
LE-1996-00535: Eidsivating lagmannsrett, kjennelse
LH-1996-00437: Hålogaland lagmannsrett, kjennelse
LE-1995-01906: Eidsivating lagmannsrett, kjennelse
LF-1995-00493: Frostating lagmannsrett, kjennelse
LG-1995-00221: Gulating lagmannsrett, kjennelse
LA-1995-00019: Agder lagmannsrett, kjennelse
RG 1994/614: Eidsivating lagmannsrett, dom
LF-1994-00577: Frostating lagmannsrett, dom
LF-1994-00064: Frostating lagmannsrett, kjennelse
LG-1993-01257: Gulating lagmannsrett, kjennelse
LE-1993-00938: Eidsivating lagmannsrett, kjennelse
LF-1993-00472: Frostating lagmannsrett, kjennelse
LE-1993-00187: Eidsivating lagmannsrett, kjennelse
LE-1993-00104: Eidsivating lagmannsrett, dom
LE-1992-02067: Eidsivating lagmannsrett, kjennelse
RG 1991/1038: Frostating lagmannsrett, dom
RG 1990/924: Nord-Østerdal skifterett, dom
RG 1989/1076: Hålogaland lagmannsrett, dom
LE-1989-00124: Eidivating lagmannsrett, kjennelse
RG 1985/820: Midhordland herredsrett, dom
RG 1985/1: Eidivating lagmannsrett, kjennelse
RG 1984/176: Eidsivating lagmannsrett, dom
RG 1975/385: Hålogaland lagmannsrett, dom
RG 1971/402: Eidsivating lagmannsrett, dom
RG 1952/82: Eidsivating lagmannsrett, kjennelse
Anbefaling (1995): Konkursrådet. Strategi for ivaretagelse av det offentliges interesser i forbindelse med konkursbobehandlingen. Anbefaling vedtatt av Konkursrådet 01.06.1995, sist oppdatert 01.01.2000. Tilgang: http://www.konkursradet.no/anbefaling/offentlig_strategi_for_ivaretakelse.html.
Anbefaling (1996): Konkursrådet. Skifterettens behandling av konkursbegjæringer og konkursboer. Anbefaling vedtatt av Konkursrådet 10.05.1996, sist oppdatert 01.01.2000. Tilgang: http://www.konkursradet.no/anbefaling/Skifterettens_behandling.html.
Andenæs (1999): Andenæs, Mads Henry. Konkurs. 2. utgave. Grafisk hus, 1999, Oslo. ISBN 82-91064-15-6.
Andenæs (1998): Andenæs Mads Henry: Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Grafisk hus, Oslo, 1998. ISBN 82-91064-12-1. ISBN 82-91064-12-1
Andenæs (1997): Andenæs, Mads Henry. Rettskildelære, 1997, Oslo. ISBN 82-91064-11-3.
Andenæs, Johs. (1994): Andenæs, Johs. Statsforfatningen i Norge. Tano, Oslo, 1994. Syvende utgave, 3. uendrede opplag. ISBN 82-518-2830-9.
Arnholm (1962): Arnholm, Carl Jacob. Panteretten, Tredje utgave, nytt opplag, Tanum- Norli, 1962, Oslo.
Augdahl (1978): Augdahl, Per. Den norske obligasjonsretts alminnelige del, femte utgave, H. Aschehoug & Co., 1978, Oslo, ISBN 82-03-09482-1
Augdahl (1959): Augdahl, Per. Forelesninger i konkurs ved Erik Willoch, Universitetsforlaget, 1959, Oslo. Også publisert: I: Jussens venner, Serie C.
Augdahl (1932): Augdahl, Per. Norsk Panterett, Gyldendal Norsk Forlag, 1932, Oslo
Bergen Bank (1981). Oversikt over negotiable dokumenter og andre omsetningspapirer. Utgitt av Bergen bank. 5. utgave, 1981, Bergen.
Berg-Rolness (1980): Berg-Rolness, Gaute. Abandonnering i konkurs. Lov og Rett nr. 7 1980, side 426 flg.
Bergsåker (1996): Bergsåker, Trygve. Lærebok i pengekravsrett,1996, Oslo. ISBN 82-993597-2-4.
Bergsåker (1992): Bergsåker, Trygve. Pengekravsrett del 2, Juridisk Forlag AS, 1992, Oslo. ISBN 82-7513-011-5.
Brækhus (1995): Brækhus, Sjur. Omsetning og kreditt 2, 2. utgave 2 opplag, Universitetsforlaget 1995, Oslo, ISBN 82-00-21800-7.
Brækhus (1991): Brækhus, Sjur. Omsetning og kreditt 1: Den personlige gjeldsforfølgning : gjeldseksekusjon, gjeldsforhandling, 3. utgave. Universitetsforlaget, 1991, Oslo. ISBN 82-00-21251-3.
Brækhus (1984): Brækus, Sjur. Pant i konkurs, I: Jussens Venner nr. 10, 1984, side 329 flg.. Også publisert i Rett og Rettssal. Festskrift til Rolv Ryssdal side 503 flg., Aschehoug, 1984, Oslo. ISBN 82-03-11442-3. Også publisert i Sjørett, voldgift og lovvalg side 109 flg., Universitetsforlaget, 1998, Oslo. ISBN 82-00-12737-0.
Brækhus (1979): Brækhus, Sjur. Materiell konkurs- og eksekusjonsrett i utdrag ved Hans Petter Lundgaard, 4. utgave, 4. forkortede opplag Universitetsforlaget 1979. ISBN 82-00-00938-6.
Brækhus (1976): Brækhus, Sjur. Realkreditt kontra personalkreditt. I: Jussens Venner 1976 nr. 6, side 205 flg. Artikkelen er blant annet også publisert ved Sjørettsfondet i Fra kredittretten og andre rettsområder, side 279 flg., 1978, Oslo. ISBN 82-90260-04-0.
Brækhus (1970): Brækhus, Sjur. Konkursrett : utvalgte emner.: Universitetsforlaget, 1970, Oslo. ISBN 82-00-00858-4.
Brækhus/Hærem (1964): Brækhus Sjur og Hærem, Aksel. Norsk tingsrett, Universitetsforlaget, 1964.
Børresen (1998): Børresen, Pål B. Konkurs. Cappelen akademisk Forlag, 1998, Oslo. ISBN 82-456-0494-1.
Dullum (1994): Dullum, Jane. Konkurs! : en studie av konkurs som rettslig og sosialt fenomen. Pax Forlag AS, 1994, Oslo. ISBN 82-530-1638-7.
Eckhoff (1997): Eckhoff, Torstein - Rettskildelære, 4. utgave. Revidert av Jan E. Helgesen. Tano Aschehoug, 1997, Oslo. ISBN 82-518-3602-6.
Eckhoff (1976): Eckhoff, Torstein. Høyesterett som grunnlovens vokter. I: Retten og samfunnet, side 59-93. Tanum-Nordli, 1976, Oslo. ISBN 82-518-0443-4. Også publisert blant annet I: Jussens Venner 1976 nr. 1 side 1-34.
Eckle (1997): Eckle, John Einar: Abandonering i konkurs - med hovedvekt på overføring til panthaver. Særavhandling til juridisk embedseksamen nr. 81, Universitetet i Tromsø, høst 1997.
Falkanger (2000): Falkanger, Thor. Tingsrett, 5. utgave, Universitetsforlaget, 2000, Oslo. ISBN 82-00-12952-7.
Falkanger (1993): Falkanger, Thor : Tvangsfullbyrdelse : Et kompendium. Universitetsforlaget, 1993, Oslo. I: Jussens Venner 1993 nr . 2 side 57 flg.
Falkanger (1987): Falkanger, Thor: Finanskreditorenes stilling under konkurs. I: Jussens Venner 1987 nr. 9, side 313 flg.
Falkanger (1981): Falkanger, Thor. Fellespant og pant i ideelle andeler. I: Den Norske Advokatforenings småskriftserie nr. 43, 1981, side 51 flg.
Falkanger/Flock/Waaler (1995): Falkanger, Thor og Flock Hans og Waaler; Thorleif - Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer I, annen utgave, bind I, TANO 1995, Oslo. ISBN 82-518-3398-1.
Falkanger/Flock/Waaler (1995a): Falkanger, Thor og Flock Hans og Waaler, Thorleif. Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer II, Annen utgave, bind II, TANO 1995, Oslo. ISBN 82-518-3413-9.
Finansdepartementet (1994): Skattedirektoratets uttalelse ved avgiftsavdelingen. RSK-1994-03-22 nr. 5.
Fleischer (1998): Fleischer, Carl August - Rettskilder og juridisk metode. Ad notam Gyldendal, 1998, Oslo. ISBN 82-417-0954-4.
Fleischer (1996): Fleischer, Carl August. Miljø og ressursforvaltning : Grunnleggende Forutsetninger. Universitetsforlaget, 1996, Oslo. Annen utgave, annet opplag. ISBN 82-00-22620-4.
Flock (1994): Flock, Hans - Saksbehandlingen i Namsretten, TANO 1994, Oslo. ISBN 82-518-3226-8.
Giertsen (1993): Giertsen, Ole Johan. Begrensninger i adgangen til pantsettelse - noen rettspolitiske synspunkter. I: Lov og Rett 1993 side 256 flg.
Giertsen (1990): Giertsen, Ole Johan. Abandonering til panthaverne - rådigheten. I: Lov og Rett 1990 nr. 9, side 563 flg.
Giertsen (1985): Giertsen, Ole Johan. Den nye konkurslovs § 17 - en glipp? I: Lov og rett 1985 side 471 flg.
Giertsen (1979): Giertsen, Ole Johan. Noen refleksjoner om bonkursbobestyrerens oppgaver og kompetanse. I: Lov og Rett 1979 side 221 flg.
Gjems-Onstad, Kildal (1996): Gjems-Onstad, Ole, Kildal, Tor S. Lærebok i merverdiavgift. Ad Notam Gyldendal, 1996, Oslo. ISBN82-417-0634-0.
Hagerup (1932): Hagerup, Francis. Konkurs og akkordforhandling. Fjerde udgave ved P. I. Paulsen. Aschehoug, 1932, Oslo.
Halvorsen (2000): Halvorsen, Bernhard jr. Pant i tingsinnbegrep - en kort gjennomgang av enkelte endringer. I: Lov og Rett 2000 side 318 flg.
Hauso/Herlofsen (1995): Henning Hauso, Erik Herlofsen. Panterett og tvangsfullbyrdelse, 2. utgave. Forsikringsakademiet, 1995, Oslo. ISBN 82-7664-058-3.
Horsager/Schiøtz/Madsen (1989): Horsager, Tove og Schiøtz, Peter og Madsen, Ole. Konkursbehandling i praksis, Jurist og Økonomiforbundets Forlag, 1989, København.
Hov (1994): Hov, Jo. Rettergang i sivile saker, 2. utgave, Papinian, 1994, Oslo. ISBN 82-91060-03-7.
Huser (1995): Huser, Kristian. Gjeldsforfølgningsrett, Bergen om inndrivelse og sanering av gjeld ved inkasso, tvansfullbyrdelse, gjeldsforhandling og konkurs, Grafisk Hus AS, , 1995, Bergen. ISBN 82-91574-00-6.
Huser (1991): Huser, Kristian. Rettskildebruk i juridisk forskning : 3 foredrag, Universitetet i Bergen, 1991. I: Det Juridiske fakultets skriftserie nr. 33. ISSN 0800-840.
Huser (1989): Huser Kristian. Gjeldsforhandling og konkurs, bind 3. Juristinformasjon AS 1989, Bergen. ISBN 82-991243-4-4.
Huser (1989a): Huser, Kristian. Litt om konkurslovens § 17.2 - replikk. I: Lov og rett 1989 side 231 flg.
Huser (1988): Huser, Kristian. Gjeldsforhandling og konkurs, bind 2, Juristinformasjon AS 1988, Bergen . ISBN 82-991243-4-4.
Huser (1987): Huser Kristian. Gjeldsforhandling og konkurs, bind 1, Juristinformasjon AS 1987, Bergen. ISBN 82-991243-4-4.
Heggemsnes (1973): Heggemsnes, Jens B. Abandonnering av aktiva i konkursboer. I: Jussens Venner nr. 1973, side 46.
Heggemsnes (1973a): Heggemsnes, Jens B. Abandonnering av aktiva i konkursboer. Jussens Venner nr 1973, side 328 flg.
Høivik (2000): Høivik, Knut. Fellespant. Publisert i Konkurs i praksis side 547 flg. Se denne. Tilgang: http://www.konkursradet.no/frameset_lovlenker.html?kjopte_artikler/fellespant.html. Oppdatert 11.03.2000.
Kjelstrup (1990): Kjelstrup, Carl-Bernhard. Interessekollisjoner og lovtolkning. I: Lov og rett 1990 side 61 flg.
Kjelstrup (1996): Kjelstrup, Carl-Bernhard. Liten panterett, 4. utgave Tano Aschehoug/Bankakademiet, 1996, Oslo. ISBN 82-518-3476-7.
Kjelstrup (1994): Kjelstrup, Carl-Bernhard. Liten panterett. 3. utgave Tano/Bankakademiet, 1994, Oslo. ISBN 82-518-3261-6.
Klundseter (2000): Klundseter, Thorbjørn. Konkursskyldnerens opplysningsplikt og bistandsplikt etter konkursloven § 101. Publisert i Konkurs i praksis side 380 flg., se denne.
Konkursrådet (2000). Konkurs i praksis. Utgitt av Konkursrådet, 2000, Oslo. Publikasjonsnummer G-0279 B.
Krüger (1987): Krüger, Kai. Hovedpunkter i kredittretten, 2. utgave, Bankakademiet, Juul Møller Forlag AS, 1987, Bergen. ISBN 82-90018-42-8.
Krüger (1984): Krüger, Kai. Pengekrav, 2. utgave, Universitetsforlaget 1984, Bergen. ISBN 82-00-07236-3.
Lilleholt (2000): Lilleholt, Kåre. Bruk av reelle omsyn i formueretten. I: Jusssens Venner 2000 nr. 2, side 49 flg. Også publisert I: Skriftserie nr. 40, Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø side 3 flg. ISSN 0801-6259.
Lilleholt (1999): Lilleholt, Kåre. Godtruerverv og kreditorvern, 3. utgave, Universitetsforlaget, 1999, Oslo. ISBN 82-00-12951-9.
Lindencrone Petersen, Ørgaard (1996): Lindencrone Petersen, Lars og Ørgaard Niels. Dansk insolvensret - en oversigt, Jurist og Økonomiforbundets Forlag 1996, København. ISBN 87-574-0323-6.
Lous (1991): Lous, Georg. Abandonering i konkursforhold. I: Lov og Rett nr. 4 1991, side 248 flg.
Lovavdelingen (1999): Endringer i konkurs- og pantelovgivningen m.v. Brev utsendt 13.12.1999 fra Lovavdelingen, Justisdepartementet. Tilgang: http://www.konkursradet.no/rundskriv/Endringer_2000/lovavd_131299.html.
Lund (1988): Lund, Ole. Skipsfartskrise og konkurslov. I: Lov, dom og bok, Festskrift til Sjur Brækhus, 19. juni 1988 side 351 flg., Universitetsforlaget, 1988, Oslo. ISBN 82-00-02664-7.
Lunde (1996): Lunde, Tore. Kan konkursboets omstøtelseskrav avhendes? I: Lov og rett 1996 nr. 4, side 244 flg.
Michelsen (1999): Michelsen, Hans M. Sivilprosess, Ad Notam Gyldendal, 1999, Oslo. ISBN 82-417-0987-0.
Moe, Ernst (1999): Moe, Ernst. Praktisk konkurs. Bobehandling. Juristforbundets Forlag, 1999, Oslo. ISBN 82-7833-025-5.
Moe, Ernst (1999a): Moe, Ernst. Konkursrett, 2. utgave. Ad Notam Gyldendal, 1999, Oslo. ISBN 82-417-1121-2.
Moe (1979): Moe, Fredrik H. Abandonnering i konkurs. I: Lov og Rett 1979, side 110 flg.
Moe (1980): Moe, Fredrik H. Abandonnering i konkurs. I: Lov og Rett 1980 nr. 7 side 427 flg.
Myhre (1999): Myhre, Reidar. Endringer i konkurs- og pantelovgivningen m.v. I: Konkursråd nr. 15, side 5 flg. Oktober 1999. Også publisert i Konkurs i praksis, se denne.
Nilsen Myhr (1996): Nilsen, Erik Myhr. Kan omstøtelseskrav i konkurs overdras? I: Lov og rett 1996 nr. 4, side 259 flg.
Nygaard (1999): Nygaard, Nils. Rettsgrunnlag og standpunkt, Universitetsforlaget, 1999, Bergen. ISBN 82-00-12948-9.
Nyheim (1996): Nyheim, Per. Pant i driftstilbehør etter panteloven § 3-4. Bør ordningen med at driftstilbehør må pantsettes sammen med fast eiendom, opprettholdes? I: Lov og rett 1996 nr. 4, side 211 flg.
Pettersen (1984): Pettersen, Stein: Plikt til å svare merverdiavgift ved realisasjon av pantsatte varer og driftstilbehør. I: Lov og Rett 1984 side 36 flg.
Refsland (1996): Refsland, Thor. Lærebok i merverdiavgift Innføring i merverdiavgiften. Utgitt av Skattebetalerforeningen, 1996, Oslo. ISBN 82-7197-063-1.
Refsland (1994): Refsland, Thor. Merverdiavgiftsloven. DEL I. Utgitt av Skattebetalerforeningen. Femte utgave 1994, Oslo. ISBN 82-719-7059-5.
Regjeringen (2000). Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet. Justis- og politidepartementet, Finansdepartementet, Oslo, Januar 2000. Publikasjon nr. G-0161.
Ro (2000): Ro, Knut. Behandling av konkursbo. Tilgang: http://www.konkursradet.no/kr-huskeliste.html og http://www.rosom.no/. Oppdatert 01.01.2000.
Ro (1992): Ro, Knut. Prøving av fordringer i konkursboer. I: Lov og Rett 1992, side 131 flg.
Ro (1984): Ro, Knut. Merverdiavgift og konkurs. I: Lov og Rett 1984 side 287 flg.
Rygh (1986): Rygh, Evald. Bortfall av udekkede heftelser når eier-debitor selv er kjøper på tvangsauksjon. I: Lov og Rett, 1986 side 226 flg.
Rokhaug (1999): Rokhaug, Egil. Gjeldsrådgivning og utenrettslige gjeldsordninger. Juristforbundets Forlag, 1999, Oslo. ISBN 82-7833-024-7.
Sandvik (1985): Sandvik, Tore. Lærebok i materiell konkursrett. Universitetsforlaget, 1985, Bergen. ISBN 82-00-07777-2.
Sandvik/Krüger/Giertsen (1982): Sandvik, Tore, og Krüger, Kai og Giertsen, Ole Johan. Norsk panterett, 2. utgave, 1982, Universitetsforlaget. ISBN 82-00-05868-9.
Smith (1997): Smith, Carsten. Kausjonsrett, 3. utgave ved Marianne Olssøn og Therese Smith, Universitetsforlaget, 1997, Oslo. ISBN 82-00-22679-4.
Smith (1992): Smith, Carsten - Garantikrav og garantistvern, Garantirett III, 2. utgave, 2. opplag. Universitetsforlaget 1992, Oslo. ISBN 82-00-05995-2.
Stang (1921): Stang, Fredrik. Negotiable dokumenter og Legimationstegn, Forelæsninger av professor Fredrik Stang, 3die utgave, Charles W. Leisner, 1921, Oslo.
Torvund (1997): Torvund, Olav - Pengekravsrett, Tano Aschehoug, 1997, Oslo. ISBN 82-518-3599-2.
Uttalelse (2000): Konkursrådet. Økning av midlene til konkursbobehandlingen. Vedtatt av Konkursrådet 14.06.2000, uttalelse nr. 24. Tilgang: http://www.konkursradet.no/uttalelser/uttalelse_24.html.
Villars-Dahl (1992): Villars-Dahl, L. Gjeldsbrevloven og deponeringsloven 5. og 6. utgave ved Leif G. Villars-Dahl, Universitetsforlaget, 1992, Oslo. ISBN 82-00-21341-2.
von Eyben (1984): von Eyben, W.E. Panterettigheder, syvende udgave, Akademisk Forlag, 1984, København. ISBN 87-500-2506-6.
Ørgaard (1999): Ørgaard, Niels. Konkursret, ved Anders Ørgaard, Jurist og Økonomiforbundets forlag 1999, København. ISBN 87-574-1638-9.
Ørgaard (1986): Ørgaard, Niels. Konkursret: materiel konkursret, 2. udgave, Juristforbundets Forlag, 1986, København, ISBN 87-574-1633-8.
Aftenposten (2000): Lettere å by på tvangsauksjon. Aftenposten Interaktiv. Oppdatert 01. mars 2000. Tilgang: http://webatekst.aftenposten.no/form?action=visartikkel&artikkelid=AFT2000/116
Benson Suppli, Lambek (1999): Benson, Peter Suppli og Lambek, Bjørn: Gyldent Hafnia-håndtryk til salg. Politikens netavis torsdag 16. desember 1999. Tilgang: www.politiken.dk/VisArtikel.iasp?PageID=47982.
Bjånesøy Brügger (2000): Bjånesøy, Kjartan Brügger: Rusten russer. Magasinet, Dagbladets helgemagasin 08. juli 2000, side 16-22.
Gulliksen (1999): Gulliksen, Øyvind: Tvangssalg av boliger øker. Aftenposten Interaktiv. Oppdatert 27. april 1999. Tilgang: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d79102.htm.
Hannestad (2000): Hannestad, Adam: Riskærs slagtilbud til kreditorerne. Politikens netavis tirsdag 28. mars 2000.Tilgang: www.politiken.dk/VisArtikel.iasp?PageID=107166.
Kaarbø (1998): Kaarbø, Agnar: - Ikke mulig å selge glassverk. Aftenposten Interaktiv. Oppdatert 10. desember 1998. Tilgang: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d61744.htm.
Kallerup (1999): Kallerup, Ole: Det sunde af Rejsekongen genopstår. Politikens netavis fredag 19. november 1999. Tilgang: www.politiken.dk/VisArtikel.iasp?PageID=45932.
Larsen (1999): Larsen, Gunnar Tore: Bitter krangel på Rena om restene av kartongfabrikken. Aftenposten Interaktiv. Oppdatert 20.april 1999. Tilgang: http://www.aftenposten.no/nyheter/okonomi/d78064.htm.
Myhrvold (1999): Myhrvold, Brit: Tjener fett på å kjøpe konkursbo. Aftenposten Interaktiv. Oppdatert 23. april 1999. Tilgang: http://www.aftenposten.no/nyheter/okonomi/d78607.htm.
Rambech (1997): Rambech, Beret. Reklame for "vidundermedisin" endte i retten. Aftenposten Interaktiv. Oppdatert 22. mai 1997.Tilgang: www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d10698.htm.
Ramm (1999) : Ramm, Benedicte. Prisgalopp på tvangssalg. Aftenposten, Morgenutgaven 26.oktober 1999.
Aarnes (1999): Aarnes, Helle C.: Ønsket dit peppern gror. Aftenposten Interaktiv, oppdatert 24.juli 1999. Tilgang: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d91365.htm.
Aarnes (1999a): Aarnes, Helle C.: Mitt skip er lastet med problemer. Aftenposten Interaktiv, oppdatert 24.juli 1999. Tilgang: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d91369.htm.
[1] Tidligere kalt egentlig abandonering.
[2] Tidligere kalt uegentlig abandonering.
[3] Innst. O. nr. 77 (1998-99) side 6.
[4] NOU 1993:16 side 41, side 132 flg.
[5] Brækhus (1979) side 114.
[6] Myhre (1999) side 6.
[7] Innst. O. nr. 77 1998-99 side 27 flg.
[8] Myhre (1999) side 6.
[9] Panthaver står utenfor bobehandlingen så langt pantet rekker, Ot. prp. nr. 50 (1980-81) side 110. Konkursloven av 1863 § 116.
[10] Punkt 4.1 side 19, punkt 4.3 side 24.
[11] Ikraffttredelseslov , kapittel XIII nr. 1-6.
[12] Alment Andenæs, Johs. (1994) side 483-516, Fleischer (1996) side 62-103. Spesielt Eckhoff (1976) side 85-87.
[13] Huser (1991) side 10 flg.
[14] NOU 1972:20 side 342.
[15] NOU 1972:20 side 21 flg., samt lovspeil side 471.
[16] Etter svensk rett er skal imidlertid bostyrer realisere alle boets aktiva, også de overbeheftede. Konkurslagen, 8. kapittel.
[17] Særlig NOU 1972:20 side 342 flg. om dekningsloven § 8-15 og NOU 1993:16 side 63 flg., side 101 flg., Ot. prp. nr. 26 (1998-99) side 97 flg., 234 flg, Innst O. nr. 77 (1998-99) side 16 om konkursloven § 117a.
[18] Ot. prp. nr. 50 (1980-81) side 201.
[19] Ot. prp. nr. 50 (1980-81) side 201 om § 8-15.
[20] Om diskusjonen ved forutgående mislykket gjeldsforhandling Huser (1988) side 157, 158, motsatt NOU 1972:20 side 191, LF-1994-00064, Andenæs (1999) side 351, Brækhus (1991) side 205, 206.
[21] NOU 1993:16 side 65.
[22] Ot. prp. nr 26 (1998-99) side 103.
[23] NOU 1993:16 side 66.
[24] NOU 1993:16 side 101.
[25] NOU 1993:16 side 102.
[26] NOU 1972:20 side 343 flg.
[27] Punkt 5.8.
[28] Nyheim (1996) side 214.
[29] Brækhus (1995) side 56 og 170.
[30] Brækhus (1995) side 356 flg., Falkanger/Flock/Waaler (1995) side 372, Falkanger/Flock/Waaler (1995a) side 593 flg.
[31] NOU 1993:16 side 64 og 66.
[32] NOU 1993:16 side 101 , Ot. prp. nr. 26 (1998-99) side 234, Innst. O. nr. 77 (1998-99) side 16.
[33] Lovavdelingen (1999).
[34] Halvorsen (2000).
[35] I dette tilfellet er alle eiendelene som inngår i overdragelsen overbeheftede. Om dette punkt 5.3.
[36] Ot. prp. nr. 50 (1980-81) side 48.
[37] NOU 1972:20 side 342, Sandvik (1985) side 176.
[38] Huser (1988) side 331 ser abandonering som alternativ til realisasjon. Dette er et rent terminologisk spørsmål.
[39] Huser (1995) side 335.
[40] Forutsetningsvis Ot. prp. 26 (1998-99) side 98, Huser (1988) side 345.
[41] Rt 1997/975 og Gulating lagmannsretts kjennelse LG-1993-01257, Ot. prp. nr. 39 (1982-83) side 10 flg.
[42] NOU 1993:16 side 63, Ot. prp. nr. 50 (1980-81) side 48, NOU 1972:20 side 191.
[43] Kreditorer med full pantesikkerhet behøver ikke å melde kravet i boet. Den delen av fordringen som faller utenfor pantets verdi må imidlertid meldes for å få dividende, § 8-14 forutsetningsvis. Se LE-1993-00938, Sandvik (1985) side 175 om kravene til fordringsanmeldelsen.
[44] NOU 1972:20 side 191.
[45] Bestemmelsen ble noe omskrevet i forbindelse med vedtagelsen av tvangsfullbyrdelseloven uten at noen realitetsendring var tilsiktet, Ot prp. nr. 65 (1990-91) side 354-355.
[46] Ot. prp. nr. 65 (1990-91) side 56, NOU 72:20 s 343.
[47] Falkanger (2000) side 675.
[48] Bestemmelsen gjelder både avtale- utleggs- og legalpant.
[49] Falkanger (1987) side 324.
[50] De reelle eierforhold er avgjørende og det stilles neppe krav til at rettsvernet er i orden før konkursåpningstidspunktet, Andenæs (1999) side 349, Falkanger (1987) side 324.
[51] Ved forutgående gjeldsforhandling legges fristdagen til grunn i NOU 1972:20 side 341. Slik Andenæs (1999) side 351, annerledes Huser (1988) side 158.
[52] I teorien er det oppstilt unntak for de tilfeller konkursdebitor erverver et pantebeheftet formuesgode etter fristdagen, Andenæs (1999) side 349, Brækhus (1970) side 249, 258 flg, Sandvik (1985) side 169.
[53] Se punkt 4.3 på side 24.
[54] NOU 1993:16 side 28. Uttalelsen refererer seg til forholdet ved tvangsakkord, men må ha gyldighet også her.
[55] Se punkt 4.3, dog 5.7.
[56] NOU 1993:16 side 64.
[57] NOU 1972:20 side 342 samt Arnholm (1962) side 161, Augdahl (1959) side 89 om konkursloven av 1863 § 127.
[58] Hagerup (1932) side 121.
[59] NOU 1993:16 side 26, NOU 1972:20 side 341.
[60] NOU 1993:16 side 64.
[61] Et lovendringsforslag som bedrer tvangskjøpers stilling er under forberedelse, Aftenposten (2000).
[62] Ramm (1999).
[63] Dog Andenæs (1998) side 483.
[64] Eksempelvis Ot. prp. nr. 26 (1998-99) side 98, "en eiendel".
[65] Sandvik (1985) side 177.
[66] NOU 1972:20 side 342.
[67] Huser (1995) side 334.
[68] NOU 1972:20 side 343.
[69] Augdahl (1959) side 89.
[70] NOU 1972:20 side 343.
[71] NOU 1972:20 side 343.
[72] Punkt 4.1 side 19, dog 5.7.
[73] Falkanger (1987) side 323.
[74] NOU 1972:20 side 343, Huser (1988) side 349.
[75] Om dekningsprinsippets ulike utforming for realregistrerte og ikke-realregistrerte aktiva Falkanger/Flock/Waaler (1995) side 408 flg., Falkanger/Flock/Waaler (1995a) side 598 flg.
[76] Forutsetningsvis LF-1993-00472, LH-1999-00259 og LG-1995-00221, Falkanger (2000) side 680-713.
[77] Forutsetningen er at gjenopplåningen er skjedd før konkurstidspunktet, se konkursloven § 100, samt er uomstøtelig.
[78] NOU 1982:17 side 55 flg., Ot. prp. nr. 84 (1992-93) side 33.
[79] Arnholm (1962) side 160, 161.
[80] Brækhus (1995) side 423.
[81] Brækhus (1979) side 115.
[82] NOU 1972:20 side 343.
[83] Brækhus (1995) side 423.
[84] NOU 1972:20 side 342 flg.
[85] Slik Rygh (1986) side 226.
[86] Motsatt Sandvik/Krüger/Gjertsen (1982) side 243.
[87] Falkanger/Flock/Waaler (1995a) side 634.
[88] Dog Rt 1998/268.
[89] Eksempelvis aksjeloven § 9-2, allmennaksjeloven § 9-2.
[90] Om pantsettelsesadgangen Brækhus (1995) side 298 flg., Falkanger (2000) side 135 flg.
[91] Ot. prp. nr. 65 (1990-91) side 327.
[92] Sandvik/Krüger/Gjertsen (1982) side 232.
[93] Ot. prp. nr 65 (1990-91) side 55.
[94] Ot. prp. 65 (1990-91) side166 om dekningsprinsippet ved sameie.
[95] Ot. prp. nr. 65 (1990-91) side 166.
[96] Falkanger (2000) side 170.
[97] Slik Andenæs (1999) side 355.
[98] Falkanger (2000) side 169.
[99] Rt 1985/119 gir nok også forutsetningsvis uttrykk for at hele formuesgodet kan tvangsselges hvor det foreligger helpant.
[100] Om problemstillingen Brækhus (1995) side 407 flg. med henvisninger, Falkanger/Flock/Waaler (1995a) side 600 flg. med henvisninger, Falkanger (1981) side 65 flg. Om oppløsning av sameie og tvangssalg, Ot. prp. nr. 65 (1990-91) side 52 flg.
[101] NOU 1993:16 side 65.
[102] NOU 1972:20 side 342.
[103] Ot. prp. nr. 65 (1990-91) side 56.
[104] NOU 1993:16 side 64 flg.
[105] NOU 1993:16 side 66.
[106] Ot. prp 26 (1998-99) side 103, NOU 1993:16 side 65.
[107] Ot. prp. nr 26 (1998-99) side 235.
[108] Formuleringen benyttes en rekke steder i konkursloven og dekningsloven, eksempelvis i dekningsloven § 8-15.
[109] At konkursen skal tinglyses etter § 79 skyldes hensynet til boets vern mot godtroende erververe og er ikke uttrykk for overførsel av eiendomsretten.
[110] Ot prp. nr. 26 (1998-99) side 234.
[111] Ot. prp. nr. 26 (1998-99) side 234.
[112] For andre heftelser gjelder visse særregler, punkt 5.7.
[113] NOU 1993:16 side 101, Ot. prp nr. 26 (1998-99) side 234. Myhre (1999) side 17 uttrykker at panteloven § 3-7 er endret slik at samtykkekravet ikke gjelder. Det er neppe treffende, se Ot. prp. nr. 26 (1998-99) side 199.
[114] NOU 1993:16 side 65.
[115] NOU 1993:16 side 101.
[116] Innst. O. nr. 77 (1998-99) side 16, Ot. prp. nr. 26 1998-99) side 234, NOU 1993:16 side 101.
[117] Ot. prp. nr. 26 (1998-99) side 234, NOU 1993:16 side 101, 102.
[118] Det kan tenkes at boet oppnår en indirekte tilførsel av midler ved at en av kreditorene står som erverver og oppgjøret helt eller delvis skjer ved motregning. Slik motregning i konkurs innebærer imidlertid ulovlig forfordeling av kreditorer som det vanskelig kan tenkes praktiske unntak fra.
[119] NOU 1993:16 side 101.
[120] Dog punkt 5.3.
[121] NOU 1993:16 side 101 flg.
[122] NOU 1993:16 side 65.
[123] Eksempelvis Klundseter (2000) side 388 flg., Anbefaling (1995).
[124] Ot. prp. nr. 26 1998-99 side 92, 93.
[125] NOU 1993:16 side 69 flg.
[126] Innst. O. nr. 77 (1998-99) side 18.
[127] Dog Uttalelse (2000).
[128] NOU 1993:16 side 102
[129] NOU 1993:16 side 102.
[130] Ot. prp. nr. 88 (1993-94) side 33 om næringsvirksomhet.
[131] NOU 1993:16 side 102.
[132] NOU 1993:16 side 102.
[133] NOU 1993:16 side101.
[134] Panteloven §1-1(4) , tvangsfullbyrdelseloven § 1-8(1).
[135] Ot. prp. nr. 41 (1998-99) side 24 flg.
[136] Ot. prp. nr. 26 (1998-99) side 235.
[137] Ot. prp. nr. 65 (1990-91) side 236, NOU 1993:16 side 103.
[138] NOU 1993:16 side 103.
[139] NOU 1993:16 side 102.
[140] NOU 1993:16 side 103.
[141] NOU 1993:16 side 65.
[142] Ot. prp. nr. 26 (1998-99) side 236, som dog bare gjelder skjæringstidspunkter.
[143] Falkanger/Flock/Waaler (1995a) side 604 flg.
[144] NOU 1972:20 side 341.
[145] Andenæs (1999) side 347, Arnholm (1962) side 167, Sandvik (1985) side 171.
[146] von Eyben (1984) side 57.
[147] von Eyben (1984) side 58 med henvisninger, Ørgaard (1986) side 271 implisitt.
[148] NOU 1993:16 side 101.
[149] Ot. prp. nr. 50 (1980-81) side 22.
[150] NOU 1972:20 side 258 flg.
[151] Motsatt Huser (1988) side 307. Merk at dette er skrevet før lovendring av 03.03.1989 nr. 7.
[152] Finansdepartementet (1994), Gjems-Onstad/Kildal (1996) side 97, Huser (1988) side 307, Moe, Ernst (1999a) side 206, Refsland (1996) side 74.
[153] Se Rt 2000/268.
[154] Moe, Ernst (1999) side 206.
[155] Rt 1989/750.
[156] Anbefaling (1996) punkt 8.1.
[157] NOU 1993:16 side 102.
[158] Brækhus (1995) særlig side 386 flg., Falkanger/Flock/Waaler (1995a) side 621-648.
[159] Falkanger/Flock/Waaler (1995a) side 643.
[160] Hov (1994) side 553.
[161] Ot. prp. nr. 65 (1990-91) side 241.
[162] NOU 1993:16 side 103.
[163] Ot. prp. nr. 26 (1998-99) side 235.
Opprettet 09.08.01