18 april 2001 behandlet Disiplinærnemnden fem saker om konkursvarsel kunne være i strid med god advokatskikk. Fem selskaper hadde reist hver sin sak mot et advokatfirma samt de advokater som hadde opptrådt på vegne av firmaet i de enkelte sakene. Da sakene var noe forskjellige fant Disiplinærnemnden det hensiktsmessig å behandle hver sak for seg. Alle sakene dreide seg om den fremgangsmåten som var benyttet under inndrivelsen av advokatfirmaets opparbeidede salær hos klagerne. Alle klagene ble avvist når det gjaldt den delen som rettet seg mot advokatfirmaet som sådan. Nemnden pekte på at det bare er ”advokater” som kan innklages for Disiplinærnemnden, ikke firmaet som sådan, jf. advokatforskriften § 5-3. I to av sakene ble det ikke reist kritikk mot advokatene, i de tre andre fant Nemnden at en eller flere av advokatene hadde opptrådt kritikkverdig under inndrivelsen av salæret. Den kritikken Nemnden reiser mot advokatene retter seg i alle de tre tilfellene mot det forhold at det under den innledende delen av inndrivelsen er anvendt sterkere midler i inkassoen enn hva omstendighetene tilsier. Nemnda uttaler: ” I utgangspunktet må det være lov å benytte konkurslovens regler dersom det fremstår som rimelig sannsynlig at vilkårene for å åpne konkurs er tilstede. Imidlertid vil en konkursbegjæring kunne innebære et urimelig påtrykk i en gjeldssak som gjør at fremgangsmåten etter omstendighetene vil kunne være i strid med god inkassoskikk. I NOU 1983:8 s. 43, fremholder Inkassoutvalget, som et ledende synspunkt, at ”fordringshaveren” ikke bør ta de sterkeste virkemidlene i bruk så lenge det er grunn til å tro at de mer lempelige vil føre til samme resultat. Dette gjelder uansett om forholdet må karakteriseres som egeninkasso eller fremmedinkasso. Med hensyn til anvendelsen av generalklausulen om god advokatskikk, er Nemnden således ikke enig i utvalgets uttalelse om at ” innfordringen av egne krav på salær overfor klient faller ikke inn under bestemmelsene i inkassoloven.” Advokatene hadde i to av de tre sakene der det ble reist kritikk sendt konkursvarsel til tross for at de etter den forutgående betalingsoppfordringen hadde mottatt innsigelser mot inndrivelsen. Dette var i strid med god advokatskikk. I den tredje saken hadde advokaten sendt konkursvarsel uten at det på forhånd var sendt skriftlige purringer. Dette var etter Disiplinærnemndens syn i strid med konkursloven § 63 og således også i strid med god advokatskikk. I de to sakene der det ikke ble reist kritikk fra Disiplinærnemnden var betalingsoppfordring sendt og det var ikke innkommet noen innsigelser mot denne før konkursvarsel ble sendt. Dette var ikke i strid med god inkassoskikk, og det som anses som ”god inkassoskikk” ligger også innenfor ”god advokatskikk”. Den etterfølgende konkursbegjæringen viste også at det var realitet bak konkursvarselet. Lovformelig varsel vil derfor ikke være i strid med god advokatskikk. Sakene det gjelder er Disiplinærnemndens klagesaker nr. D79/00, D83/00, D84/00, D94/00 og D95/00, og er også omtalt i Advokatbladet nr. 6.