Saksøker var eneaksjonær, styreleder og daglig leder i selskapet Vest Eiendomsutvikling AS. Selskapets bankforbindelse var Storebrand Bank ASA ("Storebrand"). Etter at Vest Eiendomsutvikling AS hadde misligholdt lån, tvangssolgte banken to av selskapets pantsatte eiendommer desember 2003 april 2004. I mai 2005 ble Vest Eiendomsutvikling AS tatt under behandling som konkursbo. Saksøker var også kreditor i boet.

Etter konkursåpning hevdet saksøker at han og selskapet ble påført tap ved at Storebrand solgte de pantsatte eiendommene til for lav pris. Saksøker krevde med hjemmel i konkursloven § 135 at boet skulle fremme søksmål mot Storebrand, men bostyrer ville imidlertid ikke forfølge kravene.  Saksøker nedla dermed selv søksmål med krav om erstatning mot at saksøker forpliktet seg å fordele erstatningsbeløpet til kreditorene i boet i henhold til konkurslovens bestemmelser hvoretter det resterende skulle tilfalle saksøker på vegne av selskapet som dets eneaksjonær og styre. Søksmålet ble avslått av Oslo tingrett med den begrunnelse at saksøker manglet rettslig interesse. Anken til lagmannsretten ble forkastet.

Høyesterett var imidlertid av en annen oppfatning. Det ble først vist til Rt. 1996 s. 350 hvor det ble lagt til grunn at en loddeier i et dødsbo kunne reise søksmål om et krav som tilkom boet dersom boet selv ikke vil reise søksmål og så lenge saksøker selv bærer risikoen for saksomkostningene. I følge Høyesterett tilsa reelle hensyn at det standpunktet som ble inntatt i avgjørelsen fra 1996 måtte gjelde tilsvarende i den foreliggende sak. Det ble blant annet uttalt at det "er ikke uvanlig at et konkursbo av økonomiske grunner er ute av stand til å fremme et søksmål som noen av kreditorene mener ville være velbegrunnet. Det ville da være uheldig om vedkommende kreditor skulle være avskåret fra for egen regning og risiko å fremme søksmålet for på denne måten å tilføre boet verdier."  Det ble deretter vist til Rt. 1987 s. 1569 og videre uttalelser i Rt. 2008 s. 1058 som gjaldt partsevne ved krav om arrest. Selv om den sistnevnte sak  formelt gjaldt partsevne var problemstillingene i de to relasjonene i følge Høyesterett så sammenfallende at avgjørelsen nærmest måtte anses avgjørende for den foreliggende sak. Høyesterett kom således frem til at saksøker hadde kompetanse til å anlegge søksmål med krav om erstatning overfor Storebrand.

Høyesterett vurderte deretter hvorvidt søksmålet likevel måtte avvises fordi saksøker ikke hadde nedlagt påstand om at den avkrevde erstatningen skulle utbetales til boet. Retten kom imidlertid frem til at denne innsigelsen ikke kunne føre fram. Det ble vist til Rt. 2008 s. 1058 og videre uttalt at det gikk klart fram allerede av stevningen og saksøkers senere endrede påstand at saksøker ikke utelukkende tok sikte på å ivareta egne økonomiske interesser.

Erstatningssaken ble dermed å fremme for tingretten.

Les hele avgjørelsen her.