Agder lagmannsrett har i en dom av 11. april 2000 lagt til grunn at en overdragelse av en majoritetsaksjepost i et selskap som bl.a. drev en mindre hotellkjede var proforma.

Selskapets hovedaksjonær hadde overdratt aksjene til en ansatt i selskapet. Overdrageren var i en presset økonomisk situasjon og fryktet konkurs. En tid etter aksjeoverdragelsen ble den ansatte som hadde fått seg tiltransportert aksjene valgt til enestyre i selskapet.

Selskapet hadde misligholdt en betydelig forpliktelse overfor en entreprenør som hadde utført byggearbeider på et hotell. Selskapets bankforbindelse stilte som vilkår for ytterligere finansiering krav om at selskapet måtte styrke egenkapitalen eller skaffe ansvarlig lånekapital. Den tidligere hovedaksjonær hadde arbeidet med å oppfylle dette kravet, men hadde ikke lykkes.

Den ansatte som hadde overtatt aksjene inngikk på vegne av selskapet en avtale med entreprenørfirmaet om at firmaet skulle yte selskapet et "subordinated loan". Lånet skulle sikres med pant i selskapets aksjer. Aksjene ble deretter transportert til entreprenørfimaet. Dette ble gjort uten at den tidligere hovedakjonæren ble konsultert.

Den tidligere hovedaksjonæren gikk til sak både mot entreprenørfirmaet og den ansatte som hadde overtatt aksjene med påstand om at overdragelsen var en proforma transaksjon. Lagmannsretten uttalte at en måtte legge til grunn at det var overensstemmelse mellom det formelle og det reelle med mindre noe annet ble godtgjort eller i sterk grad sannsynliggjort. Lagmannsretten kom til at overdrageren hadde ment å gi den ansatte en mindre del av aksjene, men at han hadde ment at han selv skulle være eier av de resterende aksjene. Retten kom videre til at den ansatte var fullt innforstått med dette. Overdragelsen av 75 % av aksjene ble ansett for simulert. Etter overdragelsen hadde overdrageren fortsatt å arbeide med selskapets anliggender uten betaling. Han hadde bl.a. nedlagt et betydelig arbeid i forhandlinger om kjøp og finansiering av faste eiendommer, bearbeidelse av planer om bygging og drift av hoteller , oppfølging av byggeprosjekter med mer. Denne innsatsen var så omfattende at den vanskelig kunne tenkes å ville være gjort med mindre vedkommende selv mente at han skulle ha sin del av den gevinsten innsatsen måtte resultere i. Den ansatte var på sin side i ferd med å bli arbeidsløs og hadde ikke tilgang til arbeid annensteds. Det var derfor ikke sannsynlig at han kunne stille slike vilkår for overdragelsen at overdrageren mistet enhver eierinteresse og innflytelse over selskapet. Vedkommende ble ansett uberettiget til å utnytte den formelle posisjonen han hadde med mindre det skjedde i forståelse med overdrageren.

Lagmannsretten fant at vedkommende som opptrådte på vegne av entreprenørfirmaet da aksjene ble transportert til dette firmaet ikke var i aktsom, god tro da han ved avtaleinngåelsen la til grunn at den ansatte eide samtlige aksjer i selskapet. Vedkommende hadde vært klar over at den tidligere hovedaksjonæren hadde deltatt aktivt i forhandlingene om entreprisekontrakten og vært svært aktiv under byggearbeidenes gang. Han hadde også blitt fremstilt som utbygger i flere oppslag i avisene. Entreprenørfirmaets representant hadde dessuten deltatt i et møte med en kommune sammen med den tidligere hovedaksjonæren i forbindelse med et av selskapets byggeprosjekter. Retten kom til at dette, sammenholdt med en del andre momenter, burde skapt tvil om det reelle eierforholdet til aksjene, og at dette burde ha medført at entreprenørfirmaet foretok nærmere undersøkelser.

Retten kom etter dette til at den ansatte i forhold til den tidligere hovedaksjonæren var uberettiget til å forføye over 75 % av aksjene. Entreprenørfirmaet var ikke i aktsom, god tro, og ervervet derfor ikke noen rett med hensyn til denne aksjeposten. Entreprenørfirmaet og den ansatte ble dømt til in solidium å transportere aksjene til den tidligere hovedaksjonæren.

Det ble ikke tilkjent erstatning. Retten fant det meget sannsynlig at selskapet ville blitt tildelt en attraktiv festetomt fra en kommune for oppføring av et hotell dersom det ikke hadde oppstått uro omkring eierforholdet i selskapet. Den tidligere hovedaksjonæren ble imidlertid selv i det alt vesentlige ansett ansvarlig for å ha lagt forholdene til rette for at slik uro kunne oppstå. I medhold av skadeserstatningsloven § 5-1 nr 1 og 2 fant retten det rimelig og riktig å la ethvert erstatningsansvar bortfalle.