Stevning mot et selskap med hovedkontor på Cayman Islands ble anlagt ved Oslo skifterett. Det ble fra boet fremmet krav om omstøtelse av en transaksjon med hjemmel i dekningsloven § 5-9, eventuelt tilbakeføring av utbetalingen etter selskapsloven § 3-16. Selskapet gjorde i tilsvaret prinsipalt gjeldende at saken måtte avvises på grunn av manglende verneting. Både skifteretten og lagmannsretten avviste søksmålet med begrunnelse i at domstolen manglet domsmyndiget. Høyesterett mente kompetansespøsmålet måtte finne sin løsning etter en tolkning av bestemmelsen i konkursloven § 145 annet ledd, basert på vanlige tolkningsprinsipper. En gjennomgang av rettskildematerialet ga ikke grunnlag for å bygge på at konkursloven § 145 annet ledd er en bestemmelse om internasjonal domsmyndighet. Høyesterett reiste deretter spørsmålet om det kan påvises såvidt tungtveiende reelle hensyn at bestemmelsen likevel bør tolkes som en slik bestemmelse. Førstvoterende, dommer Støle, vurderte dette slik: Jeg tar ved vurderingen utgangspunkt i at konkursloven § 145 annet ledd tillegger den tingrett som behandler boet saklig kompetanse til å pådømme krav som boet retter mot tredjeperson. Dette er krav av en annen karakter enn de spørsmål som tingretten er saklig kompetent til å behandle etter første ledd, og innebærer at vernetingsreglene får en annen og mer sentral betydning. Det er åpenbart at det for boet vil være enklere og rimeligere å få behandlet krav om omstøtelse etter dekningsloven § 5-9 ved den norske domstolen som forestår bobehandlingen, og som i kraft av dette gjennomgående vil ha god oversikt over relevante faktiske og økonomiske forhold. Effektivitets- og hensiktsmessighetsbetraktninger til fordel for saksøker må imidlertid avveies mot hensynet til saksøktes interesser. Og det forhold at det ofte - som i vår sak - ikke vil foreligge avtale mellom Norge og vedkommende stat om gjensidig anerkjennelse av dommer, taler i noen grad mot en ordning med internasjonal kompetanse for norske domstoler. Spørsmålet om internasjonal kompetanse for norske domstoler forutsetter en avveining av kryssende interesser som naturlig ligger til lovgiver. I en slik avveining vil inngå om Norge bør etablere ensidig kompetanseutvidelse eller bygge på internasjonalt samarbeid. Som det vil ha fremgått, legger jeg til grunn at en slik vurdering ikke er foretatt ved lovendringen i 1999. På dette området er det etter min mening beskjeden foranledning for domstolene til å gå foran i rettsutviklingen. Etter dette er jeg kommet til at konkursloven § 145 annet ledd ikke gir Oslo tingrett domsmyndighet til å behandle kravet etter dekningsloven § 5-9. Du kan lese hele denne kjennelsen her.