Forholdene i dommen var slik at styrelederen i selskapet også fungerte som daglig leder, samt at han førte regnskapene for selskapet. Selskapet, som drev innenfor monteringsbransjen, gikk med underskudd, og hadde negativ egenkapital. På tross av store betalingsproblemer inngikk selskapet en kontrakt med en annen aktør i bransjen. Dette selskapet skulle hjelpe det konkurstruede selskapet med oppfyllelsen av en montering som var forsinket. Styreleder unnlot å redegjøre for den vanskelige økonomiske situasjonen selskapet var i da denne kontrakten ble inngått. Kort tid etter ble det begjært oppbud, og konkurs ble åpnet. Kontraktsmotparten stevnet deretter styrelederen personlig med krav om erstatning, under henvisning til at han hadde handlet uaktsomt og måtte kjennes erstatningsansvarlig for tapet påført selskapet. Tingretten slår fast at styrelederen var godt informert om selskapets vanskelige økonomiske stilling. Den slår videre fast at insolvens må ha fremstått som innlysende for selskapet, og at situasjonen ved avtaleinngåelsen gav styrelederen en sterk oppfordring til å informere kontraktsmotparten om selskapets finansielle situasjon. Mangelen på slike opplysninger innebar etter rettens oppfatning en uaktsom handling. Retten gir deretter en vurdering av det relevante ansvarsgrunnlaget. Det vises til Høyesteretts dom i Rt. 1975 s. 198, der tre styremedlemmer personlig ble funnet ansvarlig for tap som oppstod hos en leverandør. Retten viser også til juridisk litteratur og avhandlinger på området. På bakgrunn av dette konkluderer retten med at styrelederen må holdes erstatningsansvarlig, i det han inngikk en avtale han forstod eller burde ha forstått at selskapet neppe kunne innfri, og at hans handlinger lå utenfor det handlingsrom som må aksepteres mellom profesjonelle parter. Dommen inneholder også svært interessante synspunkter på hvilken erstatning som er relevant i et slikt tilfelle. Retten tar sitt utgangspunkt i at kontraktsparten skal ha dekket sitt økonomiske tap. Det uttales videre at det er mest nærliggende å tilkjenne erstatning i henhold til riktig innfrielse av kontrakten – også kjent som den positive kontraktsinteresse. Det bemerkes at en erstatning utmålt som en utgiftsdekning, den negative kontraktsinteresse, ikke nødvendigvis ville ha medført et annet resultat. Førsteamanuensis Kristin Normann Aarum uttaler til Konkursrådets nyhetsredaksjon at det veiledende prinsipp er at skadelidte skal ha dekket det tap den uaktsomme handling eller unnlatelse har påført ham/henne. Hun er av den oppfatning at dommen er helt i tråd med den gjeldende aktsomhetsnormen på området. - Når det gjelder erstatningsutmålingen, avviker den fra tidligere praksis ved at den utmåler erstatning for den positive kontraktsinteressen. Jeg viser til Rt. 1998 side 276, som også legger til grunn at det er den negative kontraktsinteressen som kan kreves erstattet. Hun understreker at hun ikke har vurdert om de konkrete forholdene i denne saken kan begrunne et unntak fra den alminnelige utmålingsregelen på området. Dommen er foreløpig ikke rettskraftig. Les hele dommen i vår domsdatabase. Se for øvrig vår studentavhandling om emnet her.