Høyesteretts ankeutvalg kom til at lagmannsrettens lovforståelse av insolvenskravet var korrekt, og forkastet anken. 

Den ankende part mente lagmannsretten hadde anvendt et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt, og ikke en klar sannsynlighetsovervekt, slik kravet er etter rettspraksis og teori. Innsigelsen bygget på formuleringene fra lagmannsretten om at "Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at A ikke vil kunne oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, og at betalingsudyktigheten ikke antas å være forbigående" og "Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten det klart at As gjeld overstiger den reelle verdien av hans samlede aktiva og at han er insuffisient". Ankeutvalget mente sitatene måtte leses i lys av at lagmannsretten bemerkning innledningsvis om at konkursrekvirenten har bevisbyrden for at konkursgrunnlaget foreligger, og at det stilles krav om betydelig sannsynlighetsovervekt. 

Ankeutvalget bemerket at bakgrunnen for kravet om sannsynlighetsovervekt er at "konsekvensene av en uriktig avgjørelse om konkursåpning vil være vesensforskjellige for partene, og at det normalt vil være vesentlig mer betenkelig med en uriktig konkursåpning enn en feilaktig nektelse av å åpne konkurs".