Skifteretten besluttet i juni 2002 at et betydelig beløp, utgjørende 12,5 prosent dividende, skulle utbetales kreditorene som foreløpig utlodning etter kkl. § 127. I desember samme år ble det foretatt ny foreløpig utlodning til uprioriterte kreditorer i medhold av kkl. § 127 annet ledd. I januar 2003 ble det deretter anmeldt en ny fordring i boet, samtidig som skifterettens beslutning om ny foreløpig utlodning ble påkjært til lagmannsretten og begjært opphevet. Hovedbegrunnelsen var at det ikke var avsatt tilstrekkelige midler til at kreditoren ville kunne få samme dividende som de andre uprioriterte kreditorer. Kjæremålet vant frem i lagmannsretten, i det retten mente at kkl. § 133 måtte tolkes til ikke å avskjære en fordringshavers rett til å fremsette innsigelse om at det ikke er tilstrekkelige midler til ny foreløpig utlodning. Dette måtte gjelde selv om fordringen ikke var meldt eller prøvd innenfor fristen. Kjæremålsutvalget vurderte dette annerledes, og uttalte følgende om tolkningen av kkl. § 127 annet ledd jf § 133 tredje ledd: ”Den foreliggende sak gjelder som nevnt en fordring som ble anmeldt etter at tingrettens beslutning om foreløpig utlodning forelå, men før kjæremålsfristen var utløpt. Selv om bostyrer således var kjent med fordringen før beslutningen ville blitt rettskraftig, var fordringen da verken innstilt eller prøvd i samsvar med konkurslovens system. Etter kjæremålsutvalgets syn, vil det vanskeliggjøre mulighetene for foreløpig utlodning dersom konkursloven § 127 annet ledd, jf. § 133 tredje ledd, skal forstås slik at bostyrer skal underrette tingretten om fordringer som blir meldt under kjæremålsfristens løp, og at retten skal ta slike uprøvde fordringer i betraktning når den prøver om det er nødvendige midler i boet og eventuelt omgjøre sin beslutning. Lovgiver har ved utformingen av begge bestemmelsene vektlagt at det bare er fordringer som er prøvd som skal delta i slik utlodning. Det fremgår dessuten klart av forarbeidene at man med hensikt har ønsket å bryte med likebehandlingsprinsippet for så vidt gjelder de for sent anmeldte fordringer ved foreløpige utlodninger. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er en slik sammenheng mellom bestemmelsene i første og annet ledd og bestemmelsene i tredje ledd som lagmannsretten har lagt til grunn. Som utvalget har nevnt, gjelder de to første leddene fordringer som er prøvd, og som enten er omtvistet eller betinget. Det forhold at bestemmelsene om etteranmeldte fordringer er plassert i samme paragraf som bestemmelsene om omtvistede og betingede fordringer, kan etter utvalgets syn ikke føre til at ikke-prøvde fordringer har fått en annen rettsstilling enn den hadde etter den tidligere konkurslovs § 99”. Lagmannsrettens kjennelse ble således å oppheve, og tingrettens beslutning stadfestet. Konkursboet ble tilkjent sakens omkostninger.