Bakgrunnen for opprettelse av NUF
Utenlandske selskap som ønsker å drive næringsvirksomhet i Norge må registreres i Foretaksregisteret, jf. foretaksregisterloven (fregl.) § 2-1 annet ledd. Registreringsplikten gjelder likevel bare dersom næringsvirksomheten er av en viss stadighet og omfang, jf. reg.lovutvalget pkt. 8.3, inntatt i Ot.prp. nr. 50 (1984-1985).

Særlige spørsmål knytter seg til såkalte ”norske NUFer”. Med dette mener jeg selskaper hvis all eller den vesentligste virksomhet drives i og fra Norge. Dette kan skje ved at personer i Norge oppretter et utenlandsk selskap med en avdeling i Norge med tanke på å drive virksomhet i Norge. Hovedselskapet vil ofte være ”sovende”, og all virksomhet skjer i den norske avdelingen. Bakgrunnen for å opprette et ”norsk NUF” er de ulike reglene om opprettelse av selskaper i de forskjellige landene. Etter aksjeloven § 3-1 skal et norsk aksjeselskap ha en aksjekapital på minst 100 000 kr. Det er også revisorplikt for norske selskaper, noe som kan medføre betydelige kostnader for små selskaper. I enkelte andre land stilles det ingen, eller svært lave krav til aksjekapital, og det er heller ingen revisorplikt. Et eksempel er England, som er det vanligste vertslandet. Kravet til aksjekapitalen for et engelsk limited-selskap kan være helt nede i 1,5 euro. Det er heller ingen revisorplikt dersom selskapet har en årlig omsetning på mindre enn 5 millioner kr. Det sentrale med aksjeselskapsformen er at deltakerne ikke har større personlig ansvar for selskapets forpliktelser enn innskutt aksjekapital. Ved å opprette et selskap i England eller et annet land hvor det stilles svært beskjedne krav om aksjekapital, kan man drive selskapet uten større økonomisk risiko. Selv om opprettelse av NUF er en helt legitim måte å drive virksomhet på, kan den lave økonomiske risikoen tiltrekke seg useriøse aktører. Konkurs i slike selskaper vil også innebære at det vil være svært lite å hente for kreditorene.

Foredragene avdekket at en del av de aktørene som bistår ved opprettelsen av utenlandske selskaper med norske NUFer gir villedende opplysninger om ”fordelene” ved å ha et NUF. Enkelte forklarer ikke at man må ha rapportering i selskapets hjemland og det ble også avdekket at enkelte markedsførte dette som en måte å slippe billigere skatterettslig.

Det kan derfor være grunn til å se på hvordan dette markedsføres, og hvilke tiltak som kan settes i verk overfor slike useriøse aktører.

Konkurs i slike selskaper reiser en rekke problemstillinger bl.a. knyttet til registrering av konkurs, opphør etter konkurs og ansvarsforholdene til de involverte partene.

Åpning av konkurs
Selv om NUFet er registrert i Foretaksregisteret og har et norsk organisasjonsnummer, er den norske avdelingen av det utenlandske foretaket ikke et selvstendig rettssubjekt. Det er derfor klart at det ikke kan åpnes konkurs i NUFet. Dersom konkurs skal åpnes, må dette gjøres i hovedselskapet. Hovedselskapet vil imidlertid være et utenlandsk foretak, og vil derfor i utgangspunktet ikke ha verneting i Norge. Et unntak fra dette utgangspunktet må imidlertid gjøres for de såkalte norske NUFene. Etter konkursloven (kkl.) § 146 hører konkursbehandlingen av foretak som er registrert i Foretaksregisteret under den tingretten hvor selskapet har sitt hovedforretningssted. Bestemmelsen var opprinnelig en intern norsk regel, og var ikke ment å skulle regulere norske domstolers kompetanse til å åpne konkurs i utenlandske selskaper. Den var opprinnelig kun en bestemmelse om hvilken domstol som var kompetent dersom vilkårene for å åpne konkurs var oppfylt. Ordlyden inneholder imidlertid ingen slik begrensning, og bestemmelsen blir praktisert slik at den også gir norske domstoler kompetanse til å åpne konkurs i utenlandske selskaper som har hovedforretningssted i Norge.

Etter norsk rett kan altså et utenlandsk selskap som er registrert i Foretaksregisteret, og som har hovedforretningssted i Norge, tas under konkursbehandling av en norsk domstol. Et spørsmål kan imidlertid være om konkursen vil bli anerkjent av myndighetene i registreringslandet, hvilken bistand norske domstoler vil få fra registreringslandet og hvilke rettsvirkninger konkursen vil ha i utlandet.

Norge er part i Den nordiske konkurskonvensjonen. Konvensjonen, som er inntatt i lov av 7. november 1933, regulerer medlemsstatenes plikt til å akseptere at konkurs åpnet i en av statene også omfatter skyldnerens formue i de andre konvensjonsstatene. Det følger altså av konvensjonen at de andre nordiske landene har en plikt til å anerkjenne en konkurs som er åpnet i Norge. Konvensjonen får imidlertid bare anvendelse på konkurser der tingretten har bygget sin stedlige kompetanse på skyldnerens domisil. Domisil må her forstås som en samlebetegnelse på de begrep som anvendes i nasjonal lovgivning for å fastsette en fysisk eller juridisk persons hjemting. Dersom tingretten bygger sin stedlige kompetanse på skyldnerens hovedforretningssted, jf. konkl. § 146 første ledd, første punktum, kommer konvensjonen ikke til anvendelse på konkursen.

Eu-lovgivningen om konkurs har bestemmelser om at konkurs kan åpnes i det landet hvor skyldneren har sitt ”centre of main interests”, og at en avgjørelse om konkursåpning skal anerkjennes uten videre av andre medlemsstater, EC regulation on insolvency proceedings articles 16 og 17. Bestemmelsene gjelder bare for medlemsstatene i EU, og det er derfor usikkert om en konkursåpning i Norge i et utenlandsk selskap vil bli anerkjent i EU-landene.

Registrering av konkurs
Selv om det er hovedselskapet som tas under konkursbehandling, skal registrering av konkursen skje kun på organisasjonsnummeret til NUFet. Melding til Konkursregisteret må inneholde gyldig organisasjonsnummer, og NUF-nummeret er selskapets eneste gyldige organisasjonsnummer.

Hva meldingene om konkursåpning som sendes til Konkursregisteret inneholder, varierer fra tingrett til tingrett. Meldingene kan inneholde UTLA-nr., som er et hjelpenummer om den utenlandske enheten til internt bruk i Brønnøysundregistrene, det utenlandske organisasjonsnummeret, eller flere av disse numrene. Konkursregisteret har som praksis å registrere det som tingrettene har besluttet. Den ulike praksis om hva som meldes fra tingrettene til Konkursregisteret medfører at konkurs i NUF registreres på ulike måter i Konkursregisteret. Dette kan føre til ytterligere uklarhet om konkursbehandling av NUF.

Registrering i utenlandsk register
Som nevnt ovenfor skal konkurs i et utenlandsk selskap registreres på organisasjonsnummeret til den norske avdelingen i Konkursregisteret. Det er i dag ingen utveksling av informasjon mellom de ulike lands registre. Konkursen blir derfor ikke anmerket på hovedselskapet i registreringslandet. Dette medfører at hovedselskapet ikke blir slettet, og det får heller ingen anmerkning om at det er eller har vært under konkursbehandling i Norge. Hovedselskapet kan derfor drive videre som før. Fordi hovedselskapet ikke blir slettet, blir heller ikke NUFet slettet fra Foretaksregisteret, da dette bare er en avdeling av hovedselskapet og ikke en egen juridisk enhet. Etter avsluttet konkurs i Norge vil derfor det utenlandske selskapet og NUFet fortsatt være registrert og kunne drive videre som før i Norge. På dette punktet er det et klart skille mellom NUF og norske aksjeselskaper.

Sletting av NUF/hovedselskap
Selv om ikke NUFet eller hovedselskapet blir slettet etter en konkurs, kan selskapet bli slettet av andre grunner.

Etter engelsk rett plikter selskaper som er registrert i England å sende inn årsregnskap (annual accounts/dormant company accounts) og årsmelding (annual return) til engelske myndigheter. Tilsvarende plikter kan følge av andre lands lovgivning. Dersom slike plikter ikke blir oppfylt, risikerer selskapet å bli slettet fra registeret. I en del tilfeller kan et selskap bli slettet uten at deltakerne eller ledelsen er klar over det. Dette kan blant annet skyldes manglende informasjon eller oppfølging fra useriøse tilbydere av NUF.

Man kan altså risikere at et selskap som driver virksomhet og som ikke er insolvent plutselig blir slettet. Dersom hovedselskapet blir slettet vil også NUFet opphøre, da det ikke en egen juridisk enhet. Som nevnt tidligere skjer det imidlertid ingen utveksling av informasjon mellom norske og utenlandske registre. NUFet blir derfor ikke automatisk slettet fra det norske Foretaksregisteret selv om hovedselskapet er slettet. Den norske avdelingen av et utenlandsk selskap kan således leve videre i Foretaksregisteret selv om det utenlandske selskapet er slettet.

Foretaksregisteret kan imidlertid av eget tiltak sjekke NUFene opp mot registrene i registreringslandet. Dersom det viser seg at hovedselskapet er slettet, skal også NUFet slettes fra Foretaksregisteret. Foretaksregisteret foretok i 2006 en slik gjennomgang av norske avdelinger av engelskregistrerte selskaper. Gjennomgangen viste at det var registrert 104 NUF hvor hovedforetaket ikke var registrert i Companies House. 32 av disse hadde økonomisk aktivitet, og 23 var mva-registrert. Samtlige NUFer ble tilskrevet og orientert om at de ville bli slettet dersom det ikke ble dokumentert at det engelske selskapet var registrert på ny. Plutselig opphør av et selskap som driver virksomhet kan få store konsekvenser både for selskapet selv, kreditorer og andre som har forbindelser med selskapet.

Etter engelsk rett finnes det imidlertid visse prosedyrer for å vekke til live igjen et selskap som har blitt slettet fra registeret. Det er ukjent hvordan rettsstillingen er i andre land.

Ansvar
Utgangspunktet er at det er hovedselskapet som er ansvarlig for NUFet sine forpliktelser. Problemer kan imidlertid oppstå dersom NUFet drives videre etter at hovedselskapet er slettet, slik som beskrevet overfor. I slike tilfeller er det mulig at virksomheten må ansees som et enkeltmannsforetak, slik at innehaveren har et personlig ansvar for virksomhetens forpliktelser. Konsekvensene ved å drive videre etter at hovedselskapet er slettet kan på denne måten bli store for innehaveren.

Det kan også være uklart hvilket ansvar og plikter de ulike aktørene i NUFet har. Det stilles krav om at NUFet må ha enten en daglig leder eller en kontaktperson i Norge. Hvilke plikter en kontaktperson har og hvilket ansvar det medfører å stå oppført som kontaktperson er ikke nærmere beskrevet. Kontaktperson er et begrep som ikke blir brukt ellers i lovgivningen. Kontaktpersonens rettsstilling etter norsk rett er derfor noe uklar.

At det kan ha betydning om en person er kontaktperson eller daglig leder for et NUF viser seg bl.a. ved virkningene av konkurskarantene. Av konkursloven § 142 tredje ledd følger det at konkurskarantene innebærer at skyldneren i et tidsrom på to år regnet fra konkursåpningen ikke kan påta seg eller reelt utøve nye verv som daglig leder (administrerende direktør) i selskap som nevnt i femte ledd, for eksempel forretningsavdeling av utenlandsk selskap. Det er imidlertid ikke noe forbud mot at en person som er ilagt konkurskarantene kan stå som kontaktperson for et NUF. Dette kan innebære at en person som blir ilagt konkurskarantene i forbindelse med konkurs i et NUF, kan drive det samme selskapet videre ved å stå som kontaktperson i stedet for daglig leder. Personer som er ilagt konkurskarantene er likevel forhindret fra å stifte NUF, jf. konkl. § 142 tredje ledd, men kan stå som kontaktperson i NUFer som er stiftet av andre. En reservasjon ligger likevel i at personer ilagt konkurskarantene er forhindret fra reelt å utøve nye verv som daglig leder. Dersom kontaktpersonens oppgaver og ansvar innebærer at han reelt må sies å utøve verv som daglig leder, kan dette være i strid med reglene om konkurskarantene.

Et annet spørsmål er hvilket ansvar tilbyderne av NUF har. Det finnes i dag en rekke personer og selskaper som tilbyr tjenester vedrørende opprettelse av utenlandske selskaper med norske avdelinger. Det har vist seg at kunnskapene blant disse om NUF, blant annet hvilke plikter NUFet har overfor norske og utenlandske myndigheter, varierer stort. Det stilles i dag ingen formelle krav til slike tilbydere, til tross for at opprettelse av slike selskaper reiser en rekke vanskelige problemstillinger. Det er uklart hvilket ansvar som kan gjøres gjeldende overfor slike tilbydere, og om useriøse aktører kan bli strafferettslig ansvarlig.

NUF i fremtiden
Adgangen til å opprette NUF følger av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Dette er noe Norge må forholde seg til også i fremtiden. En mulighet for å unngå en del av de problemstillingene NUF reiser, er å tilpasse selskapslovgivningen for mindre selskaper til lovgivningen i de mest vanlige vertslandene. En slik utvikling kan vi nå se i flere EU-land, for eksempel Nederland. Behovet for å opprette NUF vil da ikke lenger være tilstede i samme grad som nå.

Når det gjelder selskaper fra land utenfor EØS er situasjonen en annen. Norge har ingen internasjonale forpliktelser overfor land utenfor EØS, og står fritt til å gi lovregler om adgangen for slike selskaper å registrere seg i Norge. Norge har dermed mulighet for å stille krav til selskaper utenfor EØS dersom de ønsker å registrere seg i Norge.