Innhold

1. Innledning
2. Kilder og innsamling av materiale
3. Straffbare forhold
4. Bruk av konkurskarantene
5. Omsetning, driftsperiode og involverte arbeidsplasser
6. Omstøtelse og erstatning
7. Utfallet av bobehandlingen
8. "Gjengangere"
9. Oppsummering

1. Innledning.

Konkursrådet ønsket våren 1997 å foreta en nærmere undersøkelse for å få klarlagt om det er slik at økonomisk kriminalitet - herunder det man kan kalle konkurskriminalitet - særlig forekommer i forbindelse med restaurantkonkurser. Videre ønsket man å undersøke om det offentlige i særlig grad blir sittende igjen med udekkede skatte- og avgiftsrestanser ved slike konkurser.

For å skaffe et håndterlig materiale ble det foretatt en gjennomgang av samtlige konkurser i serveringsnæringen som ble behandlet ved sorenskriverembetene Holt, Nedenes og Sand i perioden 1994-1997. I alt omfattet undersøkelsen 18 konkursbo. 14 av virksomhetene hadde blitt drevet som aksjeselskaper, mens de siste 4 hadde blitt drevet som enkeltmannsforetak.

Revisjonsplikt forelå for 14 av selskapene. 2 selskap hadde ikke drevet lenge nok til å avlegge årsoppgjør. I 2 selskap var revisor fratrådt før konkursåpning. I 3 selskap har revisor gitt ren innberetning. Revisor har i 7 selskap foretatt presiseringer om at egenkapitalen er tapt og at fortsatt drift er avhengig av kapitaltilførsel. 3 selskap har revisjonsberetninger med andre forbehold.

Det ble foretatt nærmere analyser av samtlige boer med hensyn til straffbare forhold (pkt 3 nedenfor), bruk av konkurskarantene (pkt 4), omsetning, driftsperiode og involverte arbeidsplasser (pkt 5), omstøtelse og erstatning (pkt 6), utfallet av bobehandlingen - herunder hvem som tapte og hvor meget (pkt 7). Noen av boene utmerket seg ved at de var drevet av de samme personene og i de samme lokalene, men med nye driftsselskaper etter hver konkurs. En nærmere beskrivelse av dette gis til slutt (pkt 8) før en kort oppsummering (pkt 9).

2. Kilder og innsamling av materiale.

Gruppen som foresto undersøkelsen besto av sorenskriver Knut Rønning, statsautorisert revisor Liv Ørbeck, underdirektør Rune Tystad, underdirektør Anne Pauline Jensen, førstekonsulent Inger A E Coll og artikkelforfatteren. Vi fikk bistand fra stud jur Robert Jensen, stud jur Tobias Sogn Ness og stud jur Jan Sandtrø.

Undersøkelsen er basert på såvel skriftlige som muntlige kilder. Av skriftlige kilder kan nevnes innberetninger til skifteretten, rettsbøker, bok- og trekkettersynsrapporter, utskrifter fra Brønnøysundregistrene (foretaksregister, konkursregister, løsøregister) og grunnboksopplysninger. Skyldnerens egne regnskaper er gjennomgått i de to-tre boene de har vært tilgjengelige. De muntlige kildene består av intervjuer med fylkesskattekontor, politi, kemner, borevisor og skjenkekontroll/ skjenkebevillingsmyndighet.

Mange av de opplysninger som på denne måten ble gjort tilgjengelige for undersøkelsen var taushetsbelagte, men ved hjelp av en fullmakt fra de tre skifterettene fikk vi det ønskede innsyn. Resultatene av undersøkelsen presenteres anonymisert.

Selv om vi foretok en nokså grundig gjennomgang av de boene som inngår i undersøkelsen, er likevel antall boer såpass lavt at man må være forsiktig med å trekke slutninger av resultatene.

Ingen av konkursene ble åpnet etter begjæring fra private kreditorer (vareleverandører, finansierings-institusjoner e.l.). Det var ingen tvangsavviklinger, jf aksjeloven 1976 § 13-2, blant de boene som inngår i undersøkelsen. Konkursrekvirentene fordelte seg som følger: Skattefogden fremmet 7 begjæringer, kemneren fremmet 4 begjæringer, ansatte fremmet 3 begjæringer, og i 4 av tilfellene hadde virksomheten selv begjært oppbud.

3. Straffbare forhold.

Borevisor var oppnevnt i 4 bo. I disse ble det avdekket forhold som indikerte misligheter vedrørende unndratt omsetning og drift for kreditorenes regning.

I 10 av boene som inngår i undersøkelsen ble det innberettet mistanke om straffbare forhold til påtalemyndigheten. I 6 av boene ble det ingen slik innberetning. Spørsmålet var fortsatt til vurdering i et av boene på det tidspunkt undersøkelsen ble gjennomført. For det siste boet fremgår det av skifterettens dokumenter at innberetning til påtalemyndigheten skulle skje, men noen slik innberetning kunne ikke finnes igjen hos påtalemyndigheten.

I alt var det 47 forskjellige straffbare forhold som ble innberettet til skifteretten, og av disse ble 38 forhold oversendt til påtalemyndigheten. Hovedtyngden av de forholdene som ble oversendt påtalemyndigheten var brudd på regnskapslovgivningen (7), manglende skattetrekk (6), unnlatelse av å inngi oppbudsbegjæring (6), og grove brudd på regnskapslovgivningen jf straffeloven § 286 (5). Forøvrig forelå det brudd på ligningsloven og aksjeloven (3 av hver), MVA-loven og straffeloven § 285 (2), og overtredelser av straffeloven § 281 , § 284, § 257 og § 255(1).

Utfallet av påtalemyndighetens behandling fremkommer slik:

I alt ble det reagert strafferettslig i 7 av de 11 boene. Det endelige utfallet er ennå ikke avgjort for 3 av dem.

De ilagte foreleggene varierte fra 4.000 kroner (ilagt for brudd på regnskapsloven, og for brudd på skattebetalingsloven), og opp til 20.000 kroner (ilagt for brudd på straffeloven § 286).

Av figur 1 ovenfor fremgår det at fengsel ble idømt for noen av overtredelsene. Alle disse overtredelsene ble begått av den samme personen, og det var dermed kun 1 domfellelse. Straffen var ubetinget fengsel i 1 år. Denne domfellelsen omhandlet også en del andre straffbare forhold enn dem som fremgår av figuren, blant annet overtredelse av straffeloven § 162 og vegtrafikkloven § 22første ledd (promillekjøring).

Det samlede inntrykket er at det var begått en rekke økonomiske straffbare forhold i forbindelse med disse konkursene. Imidlertid ser det ut til at det bare reageres strafferettslig mot en del av dette. Det mest alvorlige synes ikke å bli avdekket godt nok til strafferettslig forfølgning. For konkurs-gjengangerne, som behandles nærmere i pkt 9 nedenfor, endte det gjerne i henleggelse på grunn av bevisets stilling.

4. Bruk av konkurskarantene

Konkurskarantene er foreløpig det særlige virkemiddel konkursloven stiller til disposisjon for å få bukt med konkursgjengangere. Tidligere undersøkelser har vist at det til dels er store forskjeller mellom de forskjellige skifterettene med hensyn til hvor ofte konkurskarantene benyttes (se blant annet undersøkelsen fra Hedmarken sorenskriverembete og fra Sunnmøre sorenskriverembete i Konkursråd nr 4 - november 1995, side 40 og Konkursråd nr 9 - november 1997, side 49 - 55).

Man skulle kanskje vente å finne hyppig bruk av konkurskarantene overfor konkurser i serveringsbransjen, men slik var det ikke i praksis. Av de 18 boene som inngår i vår undersøkelsen ble konkurskarantene kun foreslått i 4 saker, og karantene ble kun ilagt i ett bo. I det tilfellet var det tale om en person som hadde vært involvert i en rekke selskaper som hadde gått konkurs. Forøvrig ble det ikke foreslått ilagt karantene i 13 av de 18 sakene. Èn sak er ennå ikke avsluttet.

5. Omsetning, driftsperiode og involverte arbeidsplasser

På grunn av manglende eller mangelfulle regnskaper er det meget vanskelig å lage noen sikker oversikt over omsetningen i de forskjellige virksomhetene. For 8 bo har data ikke vært tilgjengelig av forskjellige årsaker (regnskaper ikke ført, eller selvangivelse er ikke innlevert, eller virksomhetens driftsperiode har vært kortere enn 1 år, eller regnskapet er holdt tilbake av revisor/regnskapsfører).

En analyse av ajourhold av regnskapene viste at bare 5 av selskapene hadde ajourført regnskap frem til 3 måneder før konkursåpning.

For de 10 boene hvor det foreligger tilgjengelige data, var den gjennomsnittlige årsomsetningen for det siste året 2,9 mill kroner. Men det var svært store variasjoner mellom virksomhetene her. Den laveste omsetningen var ikke mer enn 132.000 kroner, og den største omsetningen var 10,3 mill kroner.

Bruttofortjenesteanalyse basert på tilgjengelige årsregnskap for 7 av selskapene viser store variasjoner, - fra 67% til 32%. Bare ett selskap har innrettet regnskapsføringen slik at salget/kjøpet/varelageret er spesifisert på varegrupper iht forskrift av 16.12.1992. I dette boet har borevisor konkludert med at nedgangen i bruttofortjeneste viser at det er unndratt omsetning beregnet til kr. 346.000,-.

Egenkapitalen i følge siste årsoppgjør før konkursåpningen var for 2 selskap positiv, de øvrige var insuffisiente.

På samme måte som det var stor variasjon i omsetningen, var det også store forskjeller med hensyn til antall ansatte, fra 1 og opp til 34. Flertallet av de ansatte arbeidet deltid. Tilsammen hadde de 18 boene som inngår i under søkelsen 180 personer ansatt, og man kan vel dermed anta at de har vært en nokså betydelig arbeidsgiver i lokalsamfunnene. I dette tallet er det imidlertid et betydelig innslag av "Tordenskjolds soldater"; det vil si at samme person er regnet med flere ganger fordi vedkommende har fortsatt i virksomheten da den ble overdratt før konkursåpningen.

Driftsperioden for selskapene varierte også meget, og er angitt i figur 2.

Den gjennomsnittlige driftsperioden for samtlige av boene var på 2 år og 9 måneder. I 10 tilfeller har virksomheten vært drevet i 2 år eller mindre. Med andre ord er det gjennomgående forholdsvis korte driftsperioder for de serveringsstedene som inngår i undersøkelsen.

Inntil tidspunktet for konkursåpning var det fortsatt drift i 8 av virksomhetene. I de øvrige 10 tilfellene var virksomheten enten overdratt før konkursåpningen eller innstilt.

Bostyrets vurdering av regnskapene i beretningen gir ofte en analyse ut fra årsregnskap/næringsoppgaver og andre regnskapsrapporter. Dette er som regel omsetningstall/resultat/egenkapital. En mer detaljert gjennomgang av grunnlagsmateriale eller selve transaksjonen foreligger sjelden. Hvis det forefinnes er det ofte basert på revisjonsrapporter fra bokettersynsrevisor eller oppnevnt borevisor.

Bokettersyn ble avholdt av fylkesskattekontor, kemner eller ligningskontor i 10 av virksomhetene. I 3 av virksomhetene har alle tre kontorene avholdt ettersyn. Rapportene viser at det i 8 av disse virksomhetene er mangler ved dokumentasjon av kjøp, salg og/eller varelager. Videre er det generelt manglende dokumentasjon av kostnader, svake kasserutiner og utlån til daglig leder i strid med aksjeloven 1976 § 12-10.

6. Omstøtelse og erstatning

Bostyret konkluderte med at det forelå omstøtelige forhold i 9 av boene. For 2 av boene var omstøtelsesspørsmålet ennå ikke avgjort da undersøkelsen ble foretatt. Det gjenstår dermed 7 boer hvor det ikke forelå omstøtelige forhold. I noen av boene var det mer enn ett omstøtelig forhold, slik at det tilsammen forelå 13 omstøtelige forhold.

Figur 3 gir en oversikt over hva som ble gjort med de omstøtelige forholdene som ble påvist. Når det gjelder de fire kravene som ikke ble forfulgt hadde det forskjellige årsaker. I to tilfeller ble det antatt at den kravet kunne rettes mot ikke var søkegod. For et av kravene ble det antatt at det ikke var regningssvarende å forfølge det. I det siste tilfellet manglet boet midler til å forfølge kravet.

De seks omstøtelseskravene som ble forfulgt utgjorde tilsammen 517.000 kroner. Fem av kravene ble avgjort ved forlik, mens et av kravene ble avgjort ved dom. Tilsammen fikk konkursboene inn 434.000 kroner, som utgjorde 84 % av kravene. Dette kan synes som et oppsiktsvekkende godt resultat for boene, men det må tas hensyn til at det her er tale om små tall både i beløp og antall, og de statistiske feilmarginene er betydelige.

Erstatningsbetingende forhold ble påvist i 8 av de 18 boene. Erstatningskrav mot daglig leder eller styremedlemmer etter skattebetalingsloven § 49 ble avgjort og vedtatt sammen med forelegg for overtredelse av skattebetalingsloven i 3 av boene. Også i ytterligere et bo førte erstatningskrav frem - kravet gjaldt ikke innbetalt aksjekapital. I fire boer ble det konkludert med erstatningsansvar uten at kravet ble forfulgt. Begrunnelsen for dette var at boet antok de ansvarlige ikke var søkegode.

7. Utfallet av bobehandlingen

Vi har oversikt over anmeldte fordringer i 17 av de 18 boene. Tilsammen utgjør de anmeldte kravene 10,6 mill kroner.

Det ble ikke foretatt prøving av de uprioriterte kravene i noen av boene, og vårt materiale ga heller ikke grunnlag for noen oppsplitting her. Det må antas at en betydelig del av de uprioriterte kravene er offentlige skatte- og avgiftskrav som ligger noe tilbake i tid. En oppsplitting mellom de anmeldte krav i klasse 2 og de uprioriterte kravene viste at klasse 2-kravene var større enn de uprioriterte kravene i 3 av boene. I ytterligere 3 bo var klasse 2-kravene nesten like store som de uprioriterte kravene. Samlet viser dette at en betydelig del av de totalt anmeldte fordringene i undersøkelsen er offentlige skatte- og avgiftskrav. Her ligger det altså en betydelig kreditt fra de offentlige kreditorenes side.

Figur 4 viser hvordan bobehandlingen ble avsluttet. I 7 av boene endte bobehandlingen med utlodning. Dette er et forholdsvis høyt antall. Som regel var det imidlertid svært beskjedne beløp som kom til utlodning.

Det ble ikke utbetalt dividende til uprioriterte fordringer i noen av boene. De offentlige kreditorene med klasse 2-krav hadde tilsammen anmeldt kroner 1.565.000,-. De fikk utbetalt til sammen kr. 80.000,-.

8. "Gjengangere"

Som nevnt innledningsvis var det særlig et serveringssted som utmerket seg i negativ retning. I den perioden som omfattes av undersøkelsen var det i allefall tre (og muligens fire) forskjellige driftsselskaper som benyttet lokalene og som gikk konkurs. I det samme lokalet hadde det også forut for undersøkelsen vært drevet virksomhet av en rekke forskjellige selskaper.

De to bakmennene i det første driftsselskapet i vår undersøkelse, var også sentrale i forhold til de senere driftsselskapene. Vi kan kalle dem Peder Ås og Lars Holm. Det forelå omfattende transaksjoner og sammenblanding av økonomi mellom de enkelte driftsselskapene og disse bakmennene, og også mellom flere av driftsselskapene. På grunn av til dels mangelfulle regnskaper er det vanskelig å skaffe noen fullstendig oversikt over disse virksomhetene.

Det synes som om det første driftsselskapet stort sett drev på formelt ordentlig måte. Det ble ikke innberettet noen straffbare forhold til påtalemyndigheten. Selskapet overdro virksomheten til driftsselskap nr 2 før konkurs ble åpnet. Peder Ås hadde hatt de formelle posisjonene i driftsselskap nr 1, mens Lars Holm hadde vært "konsulent" gjennom sitt eget selskap (det senere driftsselskap nr 2).

I forbindelse med at driftsselskap nr 2 overtok virksomheten overtok et nytt selskap leieretten til lokalene, og fremleiet lokalene videre til driftsselskap nr 2. Peder Ås sto bak selskapet som overtok leiekontrakten. Den månedlige husleien driftsselskap nr 2 måtte betale var 27.000 kroner mer enn driftsselskap nr 1 hadde betalt. En betydelig del av inntektene i driftsselskap nr 2 tilfalt dermed indirekte Peder Ås gjennom fremleieinntektene. I driftsselskap nr 2 innberettet bostyret mistanke om overtredelse av straffeloven § 286, mva-loven, ligningsloven og forøvrig en lang rekke andre overtredelser av straffeloven til skifteretten og påtalemyndigheten. Samtlige forhold ble henlagt etter bevisets stilling. Konkursen i dette selskapet resulterte imidlertid at selskapets daglige leder og innehaver, Lars Holm, ble ilagt konkurskarantene.

Ved hjelp av midler stillet til disposisjon for konkursboet gjennom skifteretten i henhold til Justisdepartementets garantiordning, ble det oppnevnt borevisor. Borevisor foretok bruttofortjeneste-analyser og sammenholdt den antatte omsetningen som fremkom på denne måten med den faktisk oppnådde omsetning. Det fremgikk da at "i alle fall ca. kr. 500.000 synes å mangle i omsetning dersom normale bruttofortjenester legges til grunn".

Før driftsselskap nr 2 gikk konkurs hadde det overdratt virksomheten videre til driftsselskap nr 3. Den formelle daglige leder og eneaksjonæri dette selskapet var en tredje person, som vi kan kalle Hans Tastad. Det var fortsatt Lars Holms om hadde skjenkebevillingen, og formentlig var han også den reelle innehaver. Hans Tastad var en tidligere kjenning av politiet. Det er nærliggende å anta at han ble trukket inn i de formelle posisjonene på grunn av konkurskarantenen Lars Holm ble ilagt.

Driftsselskap nr 3 ble registrert i foretaksregisteret, men det ble aldri registrert i merverdiavgiftsmantallet eller i arbeidsgiverregisteret (dette skjedde før enhetsregisteret). Selskapet fikk en meget kort levetid, kun 2-3 måneder. Revisor hadde fratrådt før konkursen og det var ingen midler i boet. To karakteristikker av virksomheten kan fortelle det meste:

"En eneste stor fest" (Daglig leder)

"Det verste jeg har sett" (Bobestyreren)

Bostyret innberettet overtredelse av regnskapsloven, mva-loven, straffeloven § 286 , § 285 og § 283a. Hans Tastad ble dømt til ubetinget fengsel i 1 år. Som nevnt ovenfor omfattet domfellelsen også overtredelse av straffeloven § 162, promillekjøring, og også annen vinningskriminalitet.

Bostyret antok det forelå grunnlag for å kreve erstatning av såvel Hans Tastad som Lars Holm. Krav ble ikke fremmet fordi det ble antatt at de ikke var søkegode.

9. Oppsummering.

De problemstillingene som forelå i de konkursboene som var omfattet av denne undersøkelsen, kan man i stor utstrekning kjenne igjen i komparentmaterialet vi har innhentet fra større konkursboer i serveringsbransjen i Oslo. Meget er også velkjent fra daværende vit ass, nå stipendiat Niels Kristian Axelsens studie av restaurantbransjen i Oslo - "Med skifteretten på menyen". Det siktes her særlig til problemet med at de tidligere innehaverne fortsetter virksomheten med et nytt driftsselskap - mens det offentlige sitter igjen med betydelige udekkede krav gang etter gang. Og videre kan nevnes problemene med manglende regnskaper som gjør det meget vanskelig å klarlegge hva som faktisk har skjedd såvel med hensyn til straffbare forhold som omstøtelige og erstatningsbetingede forhold.

Konkursrådet har tidligere gjennomført undersøkelser av samtlige konkursboer ved Hedmarken sorenskriverembete og Sunnmøre sorenskriverembete (rapport fra disse undersøkelsene er publisert i Konkursråd nr 4 - november 1995). Det vil fremgå at viktige parametere som for eksempel andel boer med innberettede straffbare forhold, var vesentlig lavere i de nevnte undersøkelsene. Det ser dermed ut til at man her står overfor bransjespesifikke forhold blant serveringsstedene, snarere enn geografisk betingede forskjeller.


Sist oppdatert 29. jan 1998