Innhold

1. INNLEDNING
1.1. Behovet for samarbeid
1.2. Avgrensninger

2. TAUSHETSPLIKTEN OG UNNTAKENE FRA DENNE
2.1. Innledning
2.2. Politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt i straffesaker
2.3. Boorganenes taushetsplikt
2.4. Ligningsforvaltningens taushetsplikt
2.5. Merverdiavgiftsforvaltningen
2.6. Skatteoppkreveren

3. BRUK UNDER HOVEDFORHANDLINGEN AV DOKUMENTER OG FORKLARINGER INNHENTET AV KONTROLLETATENE OG BOSTYRET - BEGRENSNINGER FOR SAMARBEIDET ?
3.1. Innledning - problemstilling
3.2. Rt 1994 s 610 (Bølgepapp)
3.3. Den europeiske menneskerettighetsdomstols dom 16. desember 1996 (Saunders v. Storbritannia)
3.4. Betydningen av Saunders-dommen for norsk rett

Fotnoter

Rettslige rammer for samarbeid mellom bostyrer, politi og kontrolletater i straffesaker

1. INNLEDNING

1.1. Behovet for samarbeid

En av bostyrets oppgaver er å undersøke om debitor har gjort seg skyldig i straffbare forhold forut for konkursen. Således bestemmer konkursloven § 120 nr 5 (slik bestemmelsen lyder etter endringslov 3. september 1999 nr 72) at bostyrets innberetning skal gi "opplysning om hvorvidt det i forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet antas å foreligge forhold som kan gi grunn til strafforfølgning mot skyldneren eller mot noen som har handlet på skyldnerens vegne.” Dersom skyldneren er en sammenslutning eller en stiftelse, skal det gis opplysning om hvorvidt forretningsfører eller styremedlem har gjort seg skyldig i slikt forhold. Etter lovendringen i 1999 er innberetningsplikten ikke lenger begrenset til visse typer kriminalitet. Den gjelder nå alle straffbare handlinger med tilknytning til debitors næringsvirksomhet. Ved lovendringen ble det også tilføyd en ny § 122a i konkursloven som pålegger bostyreren ”så tidlig som mulig å gi opplysninger til påtalemyndigheten dersom det antas å foreligge forhold som nevnt i § 120 første ledd nr 5”.

Bostyrer skal således under bobehandlingen se etter straffbare handlinger, vurdere om disse skal innberettes og legge grunnlaget for etterforskningen ved å gi politiet og påtalemyndigheten de opplysninger som er nødvendige for beslutningen om hvorvidt etterforskning skal iverksettes og i tilfelle for hvorledes saken skal avgrenses og etterforskningen legges opp.

Bostyrets hovedoppgave er likevel å skaffe oversikt over hvilke eiendeler som inngår i boet og realisere disse på en måte som gir kreditorene høyest mulig dividende, samt å gjennomgå og ta stilling til de anmeldte fordringer i boet. Men ofte vil det være samsvar mellom bostyrets interesse i å bringe eiendeler inn i boet og politiets interesse i å oppklare straffbare handlinger. Særlig gjelder dette ved undersøkelser av om transaksjoner kan omstøtes. Sammenligner man gjerningsbeskrivelsen i straffelovens bestemmelser om boforringelse og kreditorbegunstigelse med omstøtelsesreglene i dekningsloven kapittel 5 - særlig § 5-2 om gaver, § 5-5 om ekstraordinær betaling og § 5-7 om sikkerhetsstillelse for eldre gjeld - ser man at disse er ganske like. Bostyrets arbeid med mulige omstøtelige transaksjoner og politiets arbeid med å oppklare straffbare kreditorbegunstigelser og boforringelser, vil således ofte gjelde de samme transaksjoner, og det er langt på vei de samme spørsmål om faktum som må klarlegges.¹

Mange konkurssaker inneholder også mulige overtredelser av skatte- eller avgiftslovgivningen. Ofte har debitor unnlatt å sende selvangivelse eller merverdiavgiftsoppgaver eller å foreta skattetrekk. Ikke sjelden forekommer unndragelser av skatt og avgift. Debitor har f eks holdt omsetning utenom regnskapet og oppgitt for lav omsetning i merverdiavgiftsoppgaver og for lav inntekt i selvangivelsen. Den skjulte inntekt kan være plassert i utlandet. Slike transaksjoner vil interessere både politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene og bostyret. Skatte- og avgiftsmyndighetene og politiet har som en felles oppgave å sørge for at mer alvorlige overtredelser av blant annet ligningsloven og merverdiavgiftsloven blir etterforsket og påtalt. For bostyret er det viktig at skjulte eiendeler blir funnet og kan komme kreditorene til gode. Dessuten vil unndragelsene etter omstendighetene også kunne rammes som forbrytelser mot kreditorene, noe bostyret skal innberette og politiet etterforske.

Som fremstillingen ovenfor viser, er situasjonen ofte at bostyreren, kontrolletatene og politiet arbeider med å klarlegge de samme eller nær beslektede faktiske forhold. Dette gjør det naturlig å stille spørsmålet om i hvilken grad disse organene kan samarbeide om undersøkelser og utveksle opplysninger. Behovet for slikt samarbeid er åpenbart:

1. 1. • Gjennom et samarbeid kan man utnytte den samlede kunnskap om saksforholdet. Bostyret har gjennom bobehandlingen fått en rekke opplysninger og besitter mye dokumentasjon. Skatte- og avgiftsmyndighetene vil som følge av ligningsbehandling og avgiftsfastsettelser ha omfattende informasjon om debitor og hans økonomiske virksomhet både generelt og om enkelttransaksjoner. Det kan f eks være opplysninger debitor selv har gitt tidligere, funn gjort ved bokettersyn og kontrollopplysninger innhentet fra tredjemenn. Politiet kan gjennom sin etterforskning ha fremskaffet informasjon i form av vitneforklaringer og dokumentbevis som er ukjent for de andre organene.

I mange tilfeller er det derfor slik at bostyret, politiet og kontrollorganene hver for seg kjenner deler av faktum, men trenger ytterligere opplysninger. Dersom disse kan utveksle informasjon unngår man at informasjon som ett organ besitter, og som er viktig for et av de andre organene, forblir ukjent for det organet som trenger opplysningen.

1. 1. • Dernest har organene ulik faglig kompetanse. Gjennom et samarbeid kan denne tverrfagligheten utnyttes. I kompliserte økonomiske straffesaker - også konkurssaker - er tverrfaglig samarbeid helt nødvendig for at politiets etterforsking skal bli målrettet og effektiv. I fellesskap kan man f eks drøfte hvilke faktiske forhold det er viktig å klarlegge og hvorledes det er mest hensiktsmessig å gå frem for å skaffe den informasjon som trengs.
      • De ulike organer har forskjellige "kanaler" som kan brukes til å innhente informasjon. For politiet gjelder straffeprosesslovens regler, herunder adgangen til å bruke tvangsmidler. For kontrolletatene gjelder bestemmelsene i kontrollovgivningen, som gir omfattende adgang til å kreve opplysninger både fra skattyteren/den avgiftspliktige selv og fra tredjemenn. Bostyret trer i prinsippet inn i debitors økonomiske rettigheter, og kan benytte denne posisjonen til å fremskaffe informasjon. Dersom man til enhver tid kunne anvende den "kanal" som passet best og deretter utveksle informasjonen, ville dette gi alle samarbeidspartnerne gode muligheter til å få tak i de opplysninger det var behov for.
      • Gjennom et samarbeid kan de totale ressurser utnyttes mest effektivt. Så lenge flere av samarbeidspartnerne har behov for den samme informasjon, er det uhensiktsmessig bruk av ressurser om de hver for seg må innhente denne. Dersom undersøkelsene koordineres, kan det avtales hvem som skal gjøre hva.
      • Ved vurderingen av i hvilken utstrekning bostyret, kontrolletatene og politiet bør kunne samarbeide har selvsagt ikke bare de praktiske behov og effektivitetshensyn vekt. Oppgavene er forskjellige. Rettssikkerhetshensyn og personvernhensyn taler mot en ubegrenset adgang til utveksling av informasjon.

1.2. Avgrensninger

Temaet for denne artikkelen er de rettslige rammer for et samarbeid mellom bostyret, politiet/påtalemyndigheten og kontrolletatene. Jeg forutsetter at organene ønsker å samarbeide. Jeg drøfter derfor ikke i hvilken utstrekning disse kan kreve opplysninger av hverandre. Emnet er adgangen til å utveksle informasjon. Dette reguleres av bestemmelsene om taushetsplikt.

Artikkelen er en fremstilling av gjeldende rett, ikke en drøftelse av hvorledes bestemmelsene burde ha vært. De generelle hensyn som taler for og mot en vid adgang til informasjonsflyt behandles derfor ikke annet enn som tolkingsmomenter.

Fremstillingen er begrenset til straffesaker. Jeg forutsetter at politiet/påtalemyndigheten, bostyret og kontrolletatene alle er aktuelle samarbeidspartnere i en sak som er under etterforskning. Problemstillingen er da i hvilken utstrekning bostyret og kontrolletatene kan gi opplysninger fra sine undersøkelser til politiet, og hvor langt politiet kan gi opplysninger fra etterforskningen til bostyret og kontrolletatene. Informasjonsutveksling mellom bostyret og kontrolletatene utenom straffesak behandles således ikke.

Samarbeid er et omfattende begrep. Enhver oversendelse av informasjon kan sies å være samarbeid. Informasjonen kan være en enkeltstående opplysning eller være mer omfattende. Det kan dreie seg om ensidig avgivelse av opplysninger eller være gjensidig informasjonsutveksling. Informasjon kan gis av eget tiltak eller på forespørsel. For de rettslige drøftelser i denne fremstillingen er det ikke nødvendig å presisere samarbeidsbegrepet nærmere. Men utgangspunktet for fremstillingen er behovet for en gjensidig og ganske omfattende utveksling av opplysninger.

Fremstillingen avgrenses til etterforskningsstadiet. Avgjørende for om politiets virksomhet er ”etterforsking” i lovens forstand, er dens formål. Etter straffeprosesslovens § 226 første ledd er formålet med etterforskingen blant å annet skaffe til veie de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre spørsmålet om tiltale og å tjene som forberedelse for behandlingen av saken i retten. Hvis siktemålet er å avklare om straffbart forhold finner eller har funnet sted, og i tilfelle hvor, når og hvem som er ansvarlig, er virksomheten å anse som etterforsking. Er formålet et annet, dreier det seg ikke om etterforsking. Generell innsamling og systematisering av informasjon med sikte på å avverge eller oppklare mulige fremtidige straffbare forhold faller derfor i alminnelighet utenfor etterforskingsbegrepet. Sondringen mellom etterforsking og annen virksomhet har rettslig betydning, fordi adgangen til å utveksle opplysninger er atskillig snevrere når det ikke foreligger en straffesak. I grensetilfellene kan det være vanskelig å ta stilling til om det foreligger en straffesak eller ikke. I prinsippet beror løsningen på en tolking av den enkelte bestemmelse om taushetsplikt/adgang til å gi opplysninger.²

2. TAUSHETSPLIKTEN OG UNNTAKENE FRA DENNE

2.1. Innledning

I det følgende skal taushetspliktsreglene gjennomgås for bostyret, politiet og kontrolletatene. Det vil føre for langt å behandle taushetspliktsbestemmelser for alle kontrolletater. Fremstillingen begrenses derfor til de etater som er mest aktuelle i et samarbeid i konkurssaker. Dette vil være ligningsforvaltningen, merverdiavgiftsforvaltningen og skatteoppkreveren.

Felles for disse samarbeidspartnere er at de er pålagt taushetsplikt i lov. Bostyrerens taushetsplikt fremgår av konkurslovens § 160. For ligningsforvaltningen følger taushetsplikten av ligningsloven § 3-13. Merverdiavgiftsforvaltningen har taushetsplikt etter merverdiavgiftsloven § 7. For skatteoppkreveren gjelder taushetsplikt etter skattebetalingsloven § 47 nr 2 for opplysninger han blir kjent med under bokettersyn. Straffeprosessloven § 61a regulerer politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt for opplysninger i straffesaker.

Forutsetningen for at opplysninger kan gis til andre deltakere i et samarbeid er derfor enten at hovedreglene om taushetsplikt er utformet slik at de ikke omfatter slik informasjonsutveksling, eller at det finnes bestemmelser som gjør unntak fra taushetsplikten.

Som fremstillingen vil vise, er taushetspliktsbestemmelsene stort sett ikke til hinder for at bostyreren, politiet/påtalemyndigheten og kontrolletatene utveksler informasjon i forbindelse med etterforskningen av en konkret sak.

2.2. Politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt i straffesaker

Hovedregelen om politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt i straffesaker står i straffeprosesslovens § 61a første ledd. Bestemmelsen lyder slik:

"Enhver som er ansatt i eller utfører tjeneste eller arbeid for politiet eller påtalemyndigheten, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i straffesaker får vite om:

§       1) noens personlige forhold, eller

§       2) tekniske innretninger og framgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessige betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår."

Taushetsplikten er begrenset til personlige forhold og bedriftshemmeligheter. I praksis vil det meste av den informasjon det er aktuelt å gi i pågående straffesaker til samarbeidspartnere falle inn under disse begreper. Allerede det forhold at en person er under etterforskning av politiet er således som utgangspunkt omfattet av taushetsplikten. Utenfor området for taushetsplikt vil derimot falle økonomisk informasjon om selskaper så langt denne informasjonen ikke kan sies å inneholde en forretnings- eller driftshemmelighet, og her skal det en del til. For at det skal foreligge en forretnings- eller driftshemmelighet må det ha konkurransemessig betydning for bedriften at opplysningene holdes hemmelig, og opplysningen må rent faktisk være hemmelig.

Fra hovedregelen om taushetsplikt har straffeprosessloven flere unntak. Således bestemmer straffeprosesslovens § 61c nr 2 at taushetsplikten etter § 61a ikke er til hinder for "at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, bl.a. kan de brukes i forbindelse med etterforsking, saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll."

Denne bestemmelsen gir politiet og påtalemyndigheten en vidtgående adgang til å gi opplysninger til samarbeidspartnere når dette er hensiktsmessig som ledd i etterforskningen, med andre ord når det er i politiets egen interesse å gi informasjon. Et eksempel på et tilfelle hvor dette kan være hensiktsmessig er når informasjon fra politiet vil sette mottakeren i stand til å foreta egne undersøkelser som i sin tur kan frembringe nye opplysninger som politiet har bruk for i sin etterforskning. Ved at politiet f eks gir bostyreren opplysninger om en mistenkelig transaksjon kan bostyreren eller borevisor undersøke debitors korrespondanse og regnskaper for å fremskaffe ytterligere opplysninger. Disse vil dels kunne ha betydning for om transaksjonen er straffbar, dels for om den kan omstøtes.

Etter straffeprosesslovens § 61c nr 7 er taushetsplikten etter § 61a heller ikke til hinder for at opplysninger blir gitt til andre enn partene når dette har særskilt hjemmel i lov eller generell instruks fastsatt av Kongen eller riksadvokaten. Påtaleinstruksen er en slik generell instruks fastsatt av Kongen. Påtaleinstruksen § 16-5 bestemmer at dokumenter i en verserende straffesak "bare kan lånes ut når særlige grunner foreligger og det anses ubetenkelig av hensyn til sakens videre behandling". Selv om bestemmelsen etter sin ordlyd bare regulerer adgangen til utlån av straffesaksdokumenter, er det på det rene at politiet - når vilkårene etter bestemmelsen foreligger - også kan gjøre det mindre, nemlig å gi opplysninger fra straffesaken. Påtaleinstruksen § 16-5 er den relevante bestemmelse når innsyn er ønskelig ut fra samarbeidspartnerens behov uten at dette korresponderer med noen tilsvarende interesse for politiet/påtalemyndigheten.

Etter ordlyden i § 16-5 er vilkårene strenge. Det må foreligge særlige grunner, og i tillegg må innsynet anses ubetenkelig av hensyn til sakens videre behandling. Bestemmelsen må imidlertid tolkes i lys av at den er en helt generell bestemmelse om utlån av saksdokumenter. Både behovet for innsyn og de hensyn som taler for og mot å gi innsyn kan således variere sterkt med hvem som ønsker innsyn. Som utgangspunkt må det legges til grunn at såvel offentlige kontrolletater som bostyrer har en tungtveiende interesse i å få opplysninger fra etterforskningen i straffesaker som gjelder problemstillinger og faktiske forhold de selv arbeider med. Samtidig må det legges til grunn at betenkelighetene ved å gi innsyn er små. Både kontrolletatene og boorganene er vant til å behandle sensitiv informasjon og kan gjøre dette på en forsvarlig måte.

Påtaleinstruksen § 16-5 henviser til § 4-3. Her bestemmes at utlånte dokumenter bare kan brukes til det formål som begrunner utlånet, og at det bare kan tas kopi av dokumentene i den grad det er nødvendig av hensyn til formålet. I de fleste tilfeller vil det være ubetenkelig at offentlige kontrollorganer og bostyrer får kopi av de aktuelle straffesaksdokumenter.

Straffeprosessloven § 242 bestemmer at fornærmede på begjæring skal gis adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter. Kontrolletatene vil imidlertid aldri være fornærmet i straffeprosesslovens forstand i saker som gjelder overtredelser av lovgivning innenfor deres forvaltningsområde. Dette skyldes at bestemmelsene beskytter offentlige interesser. Selv om fylkesskattesjefen anmelder en merverdiavgiftsundragelse, er merverdiavgiftsforvaltningen således ikke å anses som fornærmet med de rettigheter som fornærmede har etter straffeprosessloven. Straffeprosessloven § 242 hjemler derfor ikke innsyn for kontrolletatene.

Dette kan stille seg annerledes for bostyreren. Dersom overtredelsen gjelder et straffebud som beskytter private økonomiske interesser, og hvor konkursdebitor må regnes som fornærmet, vil bostyret/bostyreren tre inn i fornærmedes rettigheter. Et eksempel på dette har man hvis A som eneeier av aksjene i et aksjeselskap, forut for konkursen har overført midler tilhørende selskapet til en konto i utlandet som han disponerer personlig. Dette vil kunne rammes som underslag eller utroskap overfor selskapet, jf Rt 1994 s. 1002. Her vil selskapet være fornærmet, og bostyret vil inneha de rettigheter som etter straffeprosessloven tilkommer fornærmede, herunder retten til dokumentinnsyn. Et vilkår for innsyn etter § 242 er at dette kan skje "uten skade eller fare for etterforskningens øyemed eller for tredjemann". Det kan sjelden tenkes at det vil være til skade for etterforskningen å gi bostyreren innsyn i sakens dokumenter eller opplysninger fra etterforskningen.

På samme måte som nevnt ovenfor i tilknytning til påtaleinstruksen § 16-5, innebærer retten til dokumentinnsyn også at politiet kan gi opplysninger på annen måte enn ved å oversende saksdokumenter.

2.3. Boorganenes taushetsplikt

Konkurslovens § 160 første ledd bestemmer:

"Medlemmer av gjeldsnemnda, bostyreren, medlemmer av kreditorutvalget, revisor ... skal i den utstrekning det er forenlig med bobehandlingen bevare taushet om det de under utførelsen av sine verv har fått kjennskap til om skyldnerens personlige forhold. De skal også bevare taushet om det de har fått kjennskap til om andres personlige forhold, i den utstrekning skyldneren ville ha hatt taushetsplikt om dette i medhold av lov."

Taushetsplikten etter § 160 første ledd første punktum er begrenset til opplysninger om skyldnerens personlige forhold. Informasjon om debitors økonomiske forhold vil derfor normalt ikke være omfattet av taushetsplikten. I enkelte tilfeller kan det imidlertid tenkes at økonomiske opplysninger også kan sies å være et personlig forhold. Om første ledd annet punktum – som gjelder andres personlige forhold og som er nytt ved lovendringen i 1999 – vises til omtalen i Ot prp nr 26 (1998-99) side 249.

Taushetsplikten gjelder bare i den utstrekning det er "forenlig med bobehandlingen". Dette medfører for det første at opplysninger kan gis til politi/påtalemyndighet eller til kontrolletatene så langt det er i boets egen interesse. Som eksempel nevnes at det vil være i boets interesse å gi opplysninger når disse kan gjøre det mulig for politiet eller kontrolletaten å foreta nærmere undersøkelser som også boet har behov for. Eksempelvis kan opplysninger om transaksjoner som muligens kan være bounndragelser, sette politiet i stand til bedre å etterforske transaksjonene. Informasjon fra etterforskningen kan boet i neste omgang ha bruk for som ledd i en omstøtelsessak.

For det andre følger det direkte av konkursloven at bostyret skal gi opplysninger til politiet og kontrolletatene i ganske stor utstrekning, jf konkursloven §§ 120 nr 5 og 122a. Konkurslovens § 120 nr 5 fastsetter at bostyret i innberetningen skal gi opplysninger om mulige straffbare forhold i tilknytning til skyldnerens økonomiske virksomhet.

Bestemmelsen i § 122a ble tilføyd ved lovendringen i 1999 og regulerer nærmere bostyrers og borevisors oppgaver i forhold til påtalemyndigheten (og Kredittilsynet). Av forarbeidene fremgår at formålet med lovendringen er å legge til rette for et mer rutinemessig og nært samarbeid mellom påtalemyndigheten og boet i tilfeller hvor det foreligger mistanke om straffbare forhold, jf. Ot prp nr 26 (1998-99) side 241. Etter § 122a første ledd skal bostyreren så tidlig som mulig gi opplysninger til påtalemyndigheten dersom det antas å foreligge forhold som nevnt i § 120 første ledd nr 5. Om nødvendig skal altså slik informasjon gis forut for innberetningen etter § 120. Begrunnelsen er dels hensynet til en effektiv og vellykket etterforsking, dels hensynet til å unngå oversittelse av eventuelle foreldelsesfrister, jf proposisjonen side 241.

I annet ledd første punktum, jf tredje ledd, fastsettes at bostyrer og borevisor har bistandsplikt overfor påtalemyndigheten. Således skal bostyreren og borevisor på begjæring bistå med å fremskaffe opplysninger og dokumenter som tilhører boet til bruk i etterforskingen av forhold som nevnt i § 120 nr 5. Unntak er gjort når taushetsplikt overfor tredjeperson er til hinder for slik bistand. Om dette unntaket – som antas å ha begrenset betydning i praksis – vises til proposisjonen side 241.

Bistandsplikten gjelder selv om bostyrer/borevisor påføres arbeid som går ut over den ordinære bobehandling, men i slike tilfeller har bostyrer/borevisor krav på særskilt godtgjørelse, jf annet ledd annet punktum. Det er derfor viktig å trekke grensen mellom bistand som omfattes av den ordinære bobehandling (og som ikke gir krav på vederlag fra påtalemyndigheten) og bistand som faller utenfor denne. I proposisjonen side 241-242 uttales om dette:

”Det er vanskelig å angi nærmere hva som skal anses å høre til den ordinære bobehandlingen. Spørsmålet har en side til diskusjonen om hvilke formål bobehandlingen skal ivareta. I utgangspunktet er konkursen et sivilrettslig instrument som primært skal ivareta kreditorenes interesser, jf … formålsbestemmelsene i § 85 første ledd og § 88 annet ledd. Påtalemyndighetens og Kredittilsynets ønske om å forfølge skyldneren er strengt tatt kreditorene uvedkommende. Samtidig er det klart at bobehandlingen et stykke på vei også må sies å vareta offentlige interesser, bl a det offentliges interesse i å etterforske og påtale straffbare forhold.

Hva som skal regnes å høre under den ordinære bobehandlingen, må avgjøres konkret. Departementet legger til grunn at kurante henvendelser som bostyreren (eventuelt borevisoren) enkelt kan besvare, ikke kan gi grunnlag for særskilt godtgjørelse. Bistanden må ha et visst omfang. Tidsforbruket vil her måtte stå sentralt. I de typiske innstillingsboene, hvor utgiftene til bobehandlingen (herunder gebyret til skifteretten) i praksis gjerne må holdes innenfor 20 000 kroner (sml konkursloven § 73, jf forskrift 17 juli 1989 nr 566) sier det seg selv at det er begrenset hva en privatpraktiserende advokat eller revisor kan pålegges av arbeid uten særskilt godtgjørelse. Dette stiller seg selvfølgelig annerledes hvis det er stilt garanti etter Justisdepartementets særskilte garantiordning for fortsatt bobehandling … Her vil jo bobehandlingen nettopp tilføres midler i den hensikt å avdekke straffbare forhold i forbindelse med konkursen.”

Også for spørsmålet om vederlag har det betydning når begjæringen om bistand kommer, sml. første ledd. Det vil være atskillig mindre arbeidskrevende for bostyrer/borevisor å bistå påtalemyndigheten hvis dette kan skje samtidig som bobehandlingen pågår, enn om anmodningen om opplysninger kommer lenge etter at arbeidet med boet er avsluttet.

For politiet/påtalemyndigheten vil det være viktig å ha bostyreren som samarbeidspartner. Bostyreren er den som best kjenner boet og det materialet som der finnes. De undersøkelser bostyreren foretar under bobehandlingen, særlig regnskapsundersøkelser og undersøkelser av mulige omstøtelige forhold, vil gi politiet/påtalemyndigheten svært nyttig informasjon som grunnlag for avgrensning og målretting av etterforskningen. Bostyreren vil videre ha materiale som vil ha stor betydning i straffesaken. Blant annet vil debitors korrespondanse, regnskaper med bilag og andre dokumenter regelmessig være i bostyrerens besittelse.

Bostyreren vil videre kunne bidra under etterforskningen ved å utnytte sin sivilrettslige kompetanse. Bostyreren trer som hovedregel inn i debitors rettslige posisjoner og kan derved innhente informasjoner fra andre som politiet har behov for. Eksempelvis kan bostyrer samtykke i at banker eller debitors revisor gir opplysninger til politiet. Ofte kan bruk av bostyreren også være den enkleste måten å få opplysninger fra utlandet på.

De aktuelle opplysninger vil politiet som regel også kunne skaffe seg på egen hånd ved å anvende straffeprosessloven og rettshjelpkonvensjoner, men dette vil i mange tilfeller være både mer tungvint og mer tidkrevende.

2.4. Ligningsforvaltningens taushetsplikt

Hovedregelen om taushetsplikt fremgår av ligningsloven § 3-13 nr 1 første punktum:

"Enhver som har eller har hatt verv, stilling eller oppdrag knyttet til ligningsforvaltningen, skal hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til det han i sitt arbeid har fått vite om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold."

Forvaltningsloven gjelder ikke for saker som behandles etter ligningsloven, jf loven § 1-1³.

Etter hovedregelen om taushetsplikt i § 3-13 nr 1 er i praksis alle opplysninger som det er aktuelt å gi til samarbeidspartnerne, underlagt taushetsplikt. Taushetsplikten omfatter således både personlige forhold, formues- og inntektsforhold og andre økonomiske og bedriftsmessige forhold. Taushetsplikten i ligningsloven er mer omfattende enn taushetsplikten etter straffeprosessloven og forvaltningsloven, som i tillegg til personlige forhold bare omfatter bedriftshemmeligheter, jf ovenfor under 2.2 og nedenfor under 2.5. I praksis kan man legge til grunn at alle opplysninger som politiet er interessert i å få fra ligningsmyndighetene etter sitt innhold er undergitt taushetsplikt.⁴ Spørsmålet er derfor i hvilken utstrekning denne taushetsplikten gjelder overfor politiet.

Det fremgår av hovedregelen i § 3-13 nr 1 at taushetsplikten bare gjelder i forhold til "uvedkommende". I den utstrekning politiet og påtalemyndigheten kan anses som "vedkommende" foreligger således ingen taushetsplikt.

Videre inneholder § 3-13 nr 2 unntak fra taushetsplikten. Ligningsloven § 3-13 nr 2 bokstav f lyder slik:

"Taushetsplikten etter nr 1 er ikke til hinder for at opplysningene gis
...
til politi eller påtalemyndighet til bruk i straffesak. Gjelder straffesaken overtredelse av bestemmelser utenfor skatteetatens forvaltningsområde, kan opplysninger bare gis når det foreligger skjellig grunn til mistanke om overtredelse som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder."

Ligningsloven sondrer således mellom straffesaker innenfor og straffesaker utenfor skatteetatens forvaltningsområde. Dersom opplysningene gjelder en sak innenfor forvaltningsområdet, gjelder ingen begrensninger. Her er politiet/påtalemyndigheten ikke "uvedkommede" etter § 3-13 nr 1, og det fremgår uttrykkelig av unntaket i § 3-13 nr 2 bokstav f første punktum at opplysninger kan gis.

Spørsmålet blir så hvilke saker som hører inn under skatteetatens forvaltningsområde. Ligningslovens § 3-13 ble endret ved lov 10. april 1992 nr 32. I forarbeidene til endringsloven⁵ uttales at straffesaker om skatte- og avgiftsunndragelse etter ligningsloven, folketrygdloven, merverdiavgiftsloven og investeringsavgiftsloven, samt overtredelser av regnskaps- og revisjonslovgivningen ligger innenfor forvaltningsområdet.

Opplysninger kan gis i straffesaker som gjelder regnskaps- og revisjonslovgivningen selv om den aktuelle overtredelse ikke har noen tilknytning til en skatte- eller avgiftsunndragelse. Dette har sammenheng med at skatteetaten baserer sitt arbeid på foretakenes regnskaper. For skatteetaten er det derfor viktig at regnskapene er korrekte. Etaten har en generell kontrollinteresse i at regnskapsbestemmelsene blir overholdt og i at brudd på bestemmelsene medfører reaksjoner.

Dersom de aktuelle opplysninger gjelder en straffbar handling utenfor ligningsetatens forvaltningsområde, kan opplysninger bare gis til politiet og påtalemyndigheten såfremt vilkårene i § 3-13 nr 2 bokstav f annet punktum er oppfylt. Det kreves her at det foreligger skjellig grunn til mistanke om en overtredelse som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Uttrykket "skjellig grunn til mistanke" er det samme som brukes i straffeprosesslovens bestemmelser om tvangsmidler, se f eks straffeprosessloven § 171 om pågripelse. Uttrykket må i ligningsloven forstås på samme måte som i straffeprosessloven. Dette innebærer at det må foreligge sannsynlighetsovervekt for at en straffbar handling er begått, og mistanken må være konkret forankret.

Et spørsmål her er om ligningsforvaltningen har et selvstendig ansvar for å ta stilling til om vilkårene er oppfylt, eller om ligningsmyndighetene skal legge påtalemyndighetens fremstilling til grunn. Av forarbeidene til endringsloven i 1992⁶ fremgår at "forvaltningen (må) rent faktisk bygge på politiets eller påtalemyndighetens fremstilling av saken, både når det gjelder den rettsanvendelse og den bevisbedømmelse som anføres." I dette ligger at ligningsmyndighetene normalt ikke skal overprøve påtalemyndighetens subsumsjon. Ligningsmyndighetene skal normalt heller ikke overprøve påtalemyndighetens vurdering av om mistanken er tilstrekkelig sterk til å oppfylle lovens krav om skjellig grunn. Ligningsmyndighetene har likevel et selvstendig ansvar for at lovens vilkår er oppfylt, fordi det i motsatt fall foreligger taushetsplikt. Dersom det er åpenbart at vilkårene ikke foreligger, må således ligningsmyndighetene nekte å gi opplysninger. I praksis vil imidlertid dette være rene unntakstilfeller.

Når politiet ber ligningsforvaltningen om opplysninger, må det kreves at politiet kort anfører hvilken straffbar handling mistanken gjelder, og konstaterer at det foreligger skjellig grunn til mistanke. Det kan neppe kreves at politiet nærmere skal gjøre rede for hvorfor det foreligger slik mistanke.

Mistanken må gjelde en overtredelse "som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder". Strafferammen er her avgjørende.

Et særlig spørsmål er hvilket organ innenfor ligningsforvaltningen som kan gi opplysninger til politiet og påtalemyndigheten. Når mistanken gjelder straffbare handlinger utenfor skatteetatens forvaltningsområde, bestemmer § 3-13 nr 2 bokstav f siste punktum at ligningskontorene, med unntak av Oslo ligningskontor, ikke kan gjøre dette. Slike opplysninger må således gis av fylkesskattekontorene eller av annen overordnet ligningsmyndighet.

Hvis mistanken gjelder en straffbar handling innenfor skatteetatens forvaltningsområde, inneholder loven ingen begrensninger. Slike begrensninger kan imidlertid være gitt ved intern instruks i ligningsforvaltningen. Av gjeldende anmeldelsesinstruks framgår at anmeldelser kan inngis av sentralskattekontorene, fylkesskattekontorene og av ligningskontorene i Oslo og Bergen.

Ligningslovens § 3-13 nr 2 bokstav f tredje punktum inneholder en særbestemmelse om standardopplysninger til bruk for straffutmåling eller fastsettelse av erstatning. Opplysninger om brutto- og nettoinntekt, bruttoformue og gjeld kan gis av ligningskontorene.

De opplysninger som gis, må være "til bruk i straffesak", jf § 3-13 nr 2 bokstav f. I dette ligger at opplysningene etter sin art må være relevante under etterforskningen av den straffbare handling. Det er ikke avgjørende om opplysningen er vesentlig eller mindre vesentlig. Det spiller heller ingen rolle om opplysningen er nødvendig eller gjelder forhold som allerede er godt belyst gjennom andre bevismidler. Det er også likegyldig om opplysningen har betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet eller bare for reaksjonsfastsettelsen.

Bestemmelsen sondrer ikke mellom opplysninger som gjelder mistenkte og opplysninger om tredjepersoner. Avgjørende er hele tiden om opplysningene er relevante for straffesaken. I en straffesak mot A kan det f eks være behov for opplysninger om B som har et mellomværende med A. Her kan politiet gis opplysninger fra Bs selvangivelse med vedlegg.

På samme måte er det uten betydning hvor ligningsmyndighetenes informasjon stammer fra. Det kan dreie seg om opplysninger fra vedkommendes selvangivelse, kontrollopplysninger innhentet i medhold av ligningsloven kapittel 6 eller opplysninger mottatt på annen måte.

I en del tilfeller vil et dokument eller en dokumentsamling som det er aktuelt å gi politiet innsyn i, både inneholde opplysninger som er relevante for straffesaken og opplysninger som ikke har betydning. Informasjonen som er uten betydning kan gjelde andre sider ved mistenktes virksomhet enn de som er relevante i straffesaken, eller tredjepersoners virksomhet. Slike opplysninger kan betegnes som overskuddsinformasjon. Her oppstår spørsmålet om ligningsmyndighetene må "sile" informasjonen slik at politiet bare får de opplysninger som er relevante.

På den ene side kan anføres at unntaket fra taushetsplikt bare gjelder opplysninger som er "til bruk i straffesaker", dvs relevante opplysninger. Utenfor dette området gjelder taushetsplikten. På den annen side melder praktiske hensyn seg med stor styrke. Dersom det dreier seg om omfattende dokumenter eller store dokumentsamlinger, vil det være svært tidkrevende å gjennomgå disse og fjerne all overskuddsinformasjon. Dessuten vil det ofte være vanskelig for ligningsmyndighetene å ta stilling til hva som er relevant i straffesaken. Det er først og fremst politiet som har den informasjon som trengs for å vurdere dette. Forarbeidene gir veiledning om hvorledes spørsmålet bør løses. Her uttales - riktignok i forhold til bestemmelsen slik den lød før lovendringen i 1992 og i forhold til domstolene:⁷

"En har antatt at alle opplysninger som ligningsmyndighetene har brukt under ligningen, må kunne legges fram for domstolen. En annen forståelse av loven ville bety at ligningsmyndighetene var avskåret fra å føre bevis for faktum i skattesaken. I prinsippet gjelder dette også ligningsopplysninger som skriver seg fra andre enn skattyteren selv, for eksempel fra bokettersyn hos hans medkontrahent, oppdragsgiver eller lignende. Men Finansdepartementet har uttalt at i slike tilfeller må ligningsmyndighetene avgrense framleggingen i rimelig utstrekning, slik at en unngår unødig informasjon utover rettssakens tema."

Spørsmålet om omfanget av den informasjon som kan gis til politiet bør løses på samme måte. Framleggingen må avgrenses i rimelig utstrekning slik at en unngår unødig informasjon ut over sakens tema. Utgangspunktet er således taushetsplikt, men de praktiske hensyn tillegges betydelig vekt.

Et enkeltstående dokument må alltid kunne overleveres politiet. Det kan ikke være aktuelt å sladde deler av dokumentet. Dersom det dreier seg om en dokumentsamling, må enkeltdokumenter som ikke er relevante for straffesaken tas ut dersom dette enkelt kan gjøres.⁸

Kan politiet gi opplysninger mottatt fra ligningsmyndighetene videre til andre kontrolletater og til bostyreren? Systemet i norsk lovgivning om taushetsplikt er at taushetspliktsreglene er knyttet til de enkelte organer og ikke til opplysningene. Når en opplysning lovlig er gitt fra ett organ til et annet, er utgangspunktet således at taushetspliktsbestemmelsene for mottakerorganet avgjør om informasjonen kan gis videre til andre. Når politiet som ledd i en etterforskning har mottatt opplysninger fra ligningsmyndighetene, beror det således på straffeprosesslovens regler om opplysningene kan gis videre til bostyreren eller til andre kontrolletater, med mindre ligningsloven selv bestemmer noe annet. Ligningsloven § 3-13 nr 4 inneholder en regel om avledet taushetsplikt. Her bestemmes at dersom opplysninger gis til noen som ikke selv har taushetsplikt etter annen lov, gjelder taushetsplikten etter nr 1 tilsvarende for den som får opplysningene. Ettersom politiet har taushetsplikt etter straffeprosesslovens § 61a, får bestemmelsen ikke betydning for informasjon som gis til politiet til bruk i straffesak.⁹

Særlige spørsmål oppstår ved opplysninger innhentet fra utlandet i medhold av samarbeidsavtaler mellom de enkelte lands ligningsforvaltninger. Dels må det klarlegges i hvilken grad ligningsforvaltningen kan gi slike opplysninger videre til politiet, dels kan det være særskilte regler for politiets bruk av opplysningene. Norge har skatteavtaler med en rekke land. Avtalene setter vanligvis strengere begrensninger for hvorledes informasjon kan brukes enn taushetspliktbestemmelsene i ligningsloven. I forarbeidene til lovendringen i 1992¹⁰ uttales om dette:

"For det første skal opplysningene normalt bare brukes i saker som gjelder de skatter avtalene omfatter, som regel bare inntekts- og formuesskatt og ikke indirekte skatter og avgifter. For det annet skal opplysningene bare brukes i skattesak, det vil si at de ikke kan benyttes i saker om overtredelse av andre straffebud. I prinsippet er det derfor utelukket å gi opplysninger mottatt gjennom skatteavtale til påtalemyndigheten i annet enn skattesak. Imidlertid kan opplysninger som måtte bli offentlige i skattesaken kunne benyttes av påtalemyndigheten også i andre straffesaker selv om disse ikke er om skatteforhold."

Utgangspunktet er således at ligningsforvaltningen bare kan gi opplysninger mottatt gjennom skatteavtaler til politiet i de tilfeller hvor det foreligger mistanke om overtredelse av ligningsloven. Ligningsforvaltningen kan således ikke gi opplysninger om andre straffbare forhold, selv om opplysningene omfattes av unntaket fra taushetsplikten i § 3-13 nr 2 bokstav f.

Når politiet har mottatt opplysninger til bruk i skattesak, må også politiet og påtalemyndigheten respektere de begrensninger som gjelder. Politiet kan således ikke henlegge skattesaken og bruke opplysningene som bevis for andre straffbare forhold, f eks bounndragelse eller utroskap. Politiet kan heller ikke gi opplysningene videre til andre, f eks til bostyreren.

2.5. Merverdiavgiftsforvaltningen

På regionalt nivå er merverdiavgiftsforvaltningen fylkesskattekontorene når disse behandler saker etter merverdiavgiftsloven og investeringsavgiftsloven.

Hovedregelen om taushetsplikt for merverdiavgiftsforvaltningen finnes i merverdiavgiftsloven § 7 første ledd:

"Enhver som innehar offentlig verv, stilling eller oppdrag som er knyttet til avgiftsforvaltningen etter denne lov, skal med de begrensninger som følger av hans gjøremål, bevare taushet om det han i sitt arbeid har fått vite om noens forretnings-, drifts-, formues- og inntektsforhold og om andre økonomiske og personlige forhold som ikke er alminnelig kjent. Han må heller ikke gjøre bruk av sin viten om slike forhold i egen næringsvirksomhet."

Bestemmelsen i merverdiavgiftsloven suppleres av forvaltningslovens taushetspliktsregler, jf forvaltningsloven § 13 f. Forvaltningslovens hovedregel om taushetsplikt fremgår av § 13. Første og andre ledd lyder:

"Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om:

§       1) noens personlige forhold, eller

§       2) tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår.

Som personlige forhold regnes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må ansees som personlige ..."

Som sitatene viser, er taushetsplikten mer omfattende etter merverdiavgiftsloven enn etter forvaltningsloven. Således pålegger merverdiavgiftsloven taushetsplikt om alle forretningsforhold og økonomiske forhold som ikke er alminnelig kjent, mens forvaltningsloven her begrenser taushetsplikten til bedriftshemmeligheter. Merverdiavgiftslovens strengere regler går da foran. Uttrykket "personlige forhold" må forstås på samme måte i de to lovene.

En begrensning i taushetsplikten etter merverdiavgiftsloven fremgår av § 7 første ledd som fastsetter at taushetsplikten bare gjelder "med de begrensinger som følger av hans gjøremål". Videre gjør § 7 annet ledd unntak fra taushetsplikten. Denne bestemmelsen lyder:

"Bestemmelsene i første ledd ... gjelder heller ikke når almene interesser tilsier at opplysningene gis og departementet samtykker i dette".

Unntakene i merverdiavgiftsloven suppleres av unntakene i forvaltningsloven. Den relevante bestemmelse her er § 13b nr 6 som lyder slik:

"Taushetsplikt etter § 13 er ikke til hinder for ... at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger (jfr. også nr 5) om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølging av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver."

Sammenholder man unntakene i merverdiavgiftsloven og forvaltningsloven, ser man at det for merverdiavgiftsforvaltningen - på samme måte som for ligningsforvaltningen - må sondres mellom straffbare forhold innenfor forvaltningsområdet og straffbare forhold utenfor forvaltningsområdet.

For straffbare forhold innenfor avgiftsforvaltningens saksområde, kan opplysninger fritt gis til politiet og påtalemyndigheten. I disse tilfellene er det en del av avgiftsforvaltningens oppgaver å bidra til at overtredelser blir forfulgt strafferettslig. Det "følger av hans gjøremål" å gi opplysningene, jf merverdiavgiftslovens § 7 første ledd. I forvaltningslovens terminologi har det "naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver" å gi opplysningene.

Spørsmålet er så hvilke straffbare forhold som ligger innenfor merverdiavgiftsforvaltningens forvaltningsområde. I Finansdepartementets praksis er lagt til grunn at dette omfatter overtredelser av merverdiavgiftsloven, investeringsavgiftsloven, ligningsloven og regnskapslovgivningen.

Utenfor avgiftsforvaltningens saksområde kan opplysninger bare gis dersom allmenne hensyn tilsier dette. Kravet om allmenne hensyn fremgår her både av merverdiavgiftsloven § 7 annet ledd ("almene interesser") og av forvaltningslovens § 13 b nr 6 ("allmenne omsyn").

Ved vurderingen av hvorvidt det foreligger allmenne hensyn vil det mest tungtveiende moment være hvor alvorlig slike overtredelser generelt anses å være. Det beste uttrykk for dette gir strafferammen i vedkommende straffebestemmelse. Tungtveiende grunner taler for å tolke merverdiavgiftsloven § 7 annet ledd slik at grensen blir den samme som i ligningsloven § 3-13 nr 2 bokstav f. Således bør det avgjørende være om det foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Reelle hensyn og hensynet til sammenheng i rettsreglene tilsier at unntakene fra taushetsplikten bør være de samme når fylkesskattekontoret opptrer som ligningsforvaltning og når fylkesskattekontoret opptrer som avgiftsforvaltning. At grensen bør trekkes slik styrkes også av den endring som skjedde i tolloven § 8 ved lov 3. juni 1994 nr. 14. Etter tolloven § 8 nr 2 bokstav f kan tollvesenet gi opplysninger til politiet om straffbare handlinger utenfor tollvesenets forvaltningsområde dersom den straffbare handling kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Grensen er således den samme etter tolloven som etter ligningsloven. De beste grunner taler etter dette for å tolke det mer generelle uttrykk "almene interesser" i merverdiavgiftsloven § 7 annet ledd på samme måte som de mer presise bestemmelser i ligningsloven og tolloven.

Om merverdiavgiftsforvaltningens ansvar for å kontrollere om vilkårene for å gi opplysninger til politiet er oppfylt, og om "siling" av opplysninger som ikke er relevante, vises til drøftelsen av de tilsvarende spørsmål for ligningsforvaltningen ovenfor under 2.4. Løsningene blir de samme for merverdiavgiftsforvaltningen.

Merverdiavgiftsloven § 7 tredje ledd inneholder en regel om avledet taushetsplikt. Det fastsettes her at den som mottar opplysninger i medhold av § 7 annet ledd, selv har taushetsplikt. Omfanget av denne taushetsplikten reguleres imidlertid ikke. Det må da legges til grunn at politiets/påtalemyndighetens adgang til å bruke opplysningene er den samme som etter de mer detaljerte taushetspliktbestemmelsene i straffeprosessloven §§ 61a ff.

2.6. Skatteoppkreveren

Skattebetalingsloven inneholder kun en bestemmelse om taushetsplikt for opplysninger skatteoppkreveren får kjennskap til ved bokettersyn, jf § 47 nr 2, og forvaltningsloven gjelder ikke som supplerende regler, jf skattebetalingslovens § 58.

Etter skattebetalingsloven § 56 nr 1 kan imidlertid departementet gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av loven. Med hjemmel i denne bestemmelsen har Finansdepartementet 5. februar 1996 fastsatt instruks for skatteoppkrevere. Instruksen § 1-4 omhandler taushetsplikt og lyder slik:

”1. Enhver som har hatt stilling, verv eller oppdrag knyttet til skatteoppkreverens kontor, skal hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til det han eller hun i sitt arbeid har fått vite om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold.

…

3. Taushetsplikten etter nr 1 er ikke til hinder for at opplysninger, med skatteoppkreverens eller overordnet myndighets samtykke, gis til mottakere som nevnt i ligningsloven § 3-13 nr 2 og 3. Ligningsloven § 3-13 nr 4 om taushetsplikt for mottakeren gjelder tilsvarende.”

Gjenstanden for taushetsplikt er den samme i instruksen § 1-4 nr 1 som i ligningsloven § 3-13 nr 1. Jeg viser derfor til omtalen av ligningsloven i pkt 2.4 ovenfor.

Instruksen § 1-4 nr 3 gjør unntak fra taushetsplikten for opplysninger som gis til en av de mottakere som er nevnt i ligningsloven § 3-13 nr 2 og 3. Politiet og påtalemyndigheten er blant disse, jf pkt 2.4 ovenfor. Således er taushetsplikten ikke er til hinder for at ansatte hos skatteoppkreveren – med skatteoppkreverens eller overordnet myndighets samtykke – gir opplysninger til politiet. (Overordnet myndighet er her skattefogden, Skattedirektoratet og Finansdepartementet.) Slik bestemmelsen i § 1-4 nr 3 er utformet, ser adgangen til å gi opplysninger ut til å være generell. Likevel må det antas at meningen har vært å etablere det samme system som etter ligningsloven § 3-13 nr 2 bokstav f, slik at det utenfor skatteoppkreverens forvaltningsområde må være et vilkår at det foreligger skjellig grunn til mistanke om overtredelse som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder.

Spørsmålet er så hvilke straffbare handlinger som faller innenfor skatteoppkreverens forvaltningsområde. Bestemmelsene om anmeldelser gir her god veiledning. Således bestemmer skattebetalingsloven § 55:

"Lovgivningens bestemmelser om taushetsplikt skal ikke være til hinder for at liknings- og innkrevningsmyndighetene melder overtredelser av denne lov til påtalemyndigheten eller annen myndighet etter nærmere bestemmelser som gis av vedkommende departement".

Instruksen for skatteoppkrevere § 4-6 fastsetter at ”innberetning og anmeldelse av straffbare overtredelser av bestemmelser i skattebetalingsloven eller forskrifter gitt med hjemmel i denne lov skal foretas i samsvar med særskilt instruks”. Slik anmeldelsesinstruks (trekkanmeldelsesinstruksen) er fastsatt av Finansdepartementet 9. mai 1997. Instruksen gjelder anmeldelser av mulige straffbare forhold på skattebetalingsområdet. I § 1 defineres dette slik:

”Med slike straffbare forhold siktes til overtredelser av skattebetalingslovens straffebestemmelser, samt andre straffebestemmelser vedrørende underslag, mislig skyldnerforhold, bedrageri og annen opplysningssvikt, regnskapssvikt og lignende i forbindelse med sikring, betaling og innkreving av midler etter skattebetalingsloven.”
 

De straffbare forhold som er oppregnet i trekkanmeldelsesinstruksen § 1, må anses å falle innenfor skatteoppkreverens forvaltningsområde. Her gjelder derfor ikke noe krav til strafferamme eller mistankens styrke for at opplysninger skal kunne gis til politiet, jf instruksen for skatteoppkrevere § 1-4 nr 1 og nr 3. Informasjon av betydning for etterforskingen av andre straffbare handlinger kan derimot bare gis hvis det foreligger skjellig grunn til mistanke og den aktuelle forbrytelse eller forseelse kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Utenfor forvaltningsområdet faller også straffbare handlinger som etter sin art omfattes av oppregningen, men som ikke er begått i tilknytning til sikring, betaling og innkreving av midler etter skattebetalingsloven. Således vil f eks et underslag av skattetrekk inngå i skatteoppkreverens forvaltningsområde, mens opplysninger om at bedriftens daglige leder har underslått midler fra bedriften ikke omfattes.

3. BRUK UNDER HOVEDFORHANDLINGEN AV DOKUMENTER OG FORKLARINGER INNHENTET AV KONTROLLETATENE OG BOSTYRET - BEGRENSNINGER FOR SAMARBEIDET ?

3.1. Innledning - problemstilling

Ovenfor er gjennomgått hvilke regler som gjelder for kontrolletatenes og bostyrets adgang til å gi opplysninger til politiet under etterforskningen. Opplysninger omfatter også overlevering av dokumenter som kontrolletatene og bostyret har innhentet, og skriftlige redegjørelser og notater fra forklaringer som kontrolletatene og bostyret har mottatt. Som fremstillingen foran har vist, kan det ofte være praktisk som ledd i et samarbeid at opplysninger som kontrolletatene og bostyreren har, gis videre til politiet istedenfor at politiet selv skal måtte fremskaffe den samme informasjon. I en del tilfeller vil det også være enklere å innhente informasjon gjennom kontrolletatenes eller bostyrerens hjemler enn å bruke bestemmelsene i straffeprosessloven.

At bostyret eller kontrolletatene har adgang til å gi opplysninger til politiet er imidlertid ikke det samme som at dette materialet kan anvendes som bevis når saken kommer for retten. Spørsmålet er således om materiale i form av dokumenter, skriftlige erklæringer og notater fra forklaringer som politiet har fått overlevert fra kontrollorganene eller bostyret kan fremlegges eller brukes på annen måte i bevisførselen under hovedforhandlingen. Dersom det er begrensninger her, vil dette påvirke samarbeidet på etterforskningsstadiet, idet politiet må sørge for at bevisene innhentes på en måte som gjør at de kan brukes i retten.

Problemstillingen oppstår som følge av den grunnleggende forskjell mellom det straffeprosessuelle system og det forvaltningsrettslige system. Etter straffeprosessloven har den mistenkte rett til å nekte å forklare seg både for politiet og for retten. Han har rett til å nekte å fremlegge dokumenter. Han kan også uten å komme i straffansvar gi uriktige opplysninger og forspille bevis. Prinsippet er at en mistenkt i en straffesak ikke har noen plikt til å bidra til sin egen domfellelse. Til gjengjeld kan politiet bruke tvangsmidler mot ham (f eks pågripelse, ransaking og beslag).

I kontrollovgivningen er ordningen en annen. Kontrollen bygger for en stor del på opplysninger fra de skatte- og avgiftspliktige selv. Kontrollovgivningen pålegger derfor borgerne å gi fullstendige og riktige opplysninger og å fremlegge dokumenter. Dette gjelder selv om oppfyllelse av plikten vil vise at vedkommende har begått et straffbart forhold.

Konkursdebitor står her i en mellomstilling. Han plikter som utgangspunkt å gi opplysninger og fremlegge dokumenter for bostyret, jf konkursloven § 101. En begrensning i dette følger imidlertid av konkursloven § 149, som gir tvistemålsloven første, andre og fjerde del "tilsvarende anvendelse så langt de passer og ikke annet er bestemt". I forhold til bestemmelsene om bevis i tvistemålsloven regnes konkursdebitor som vitne, og tvistemålsloven § 208 gir et vitne rett til å nekte å svare på spørsmål når svaret kan utsette vitnet eller hans nærmeste for straff eller tap av borgerlig aktelse. Plikten til å fremlegge dokumenter er etter tvistemålsloven § 251 nr 2 knyttet til forklaringsplikten. Et vitne kan bare pålegges å utlevere dokumenter som ikke inneholder opplysninger vitnet kan nekte å forklare seg om. Anvendelsen av tvistemålsloven § 208 på konkursdebitor er usikker.¹³ De nevnte bestemmelser i tvistemålsloven gjelder etter konkursloven § 149 bare "så langt de passer". Dersom debitor kunne påberope seg tvistemålsloven § 208 , ville det innebære at debitor har plikt til å forklare seg om sine eiendeler bortsett fra de eiendeler han har unndratt fra kreditorene. Boorganene ville da være avskåret fra å kreve forklaring der behovet er størst. Hensynet til bobehandlingen taler derfor med styrke for at begrensningene i forklaringsplikten etter tvistemålsloven § 208 ikke bør gjelde overfor boorganene. I Rt 1984 s 430 synes imidlertid Høyesterett å legge til grunn at debitor kan nekte å forklare seg. Men denne avgjørelsen gjaldt den gamle konkursloven, og forarbeidene til konkursloven av 1984 åpner for "elastisitet" ved anvendelsen av § 208.¹⁴ Noen avgjørelse av spørsmålet etter konkursloven av 1984 foreligger så vidt vites ikke, og jeg tar ikke stilling til hvilken løsning som er den rette. I den videre drøftelse forutsettes at debitor har forklaringsplikt og plikt til å fremlegge dokumenter. I motsatt fall oppstår ikke noen kollisjon mellom debitors konkursrettslige plikter og hans straffeprosessuelle rettigheter.

Det rettslige utgangspunkt for drøftelsen er straffeprosesslovens regler om bevisføring under hovedforhandlingen og bestemmelsene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Etter menneskerettsloven § 2 nr 1 og straffeprosessloven § 4 gjelder lovens regler med de begrensninger som følger av folkeretten eller av overenskomst med annen stat.

3.2 Rt 1994 s 610 (Bølgepapp)

Den sentrale rettsavgjørelse er Rt 1994 s 610 (Bølgepapp). Avgjørelsen gjaldt spørsmålet om forklaringer avgitt til prismyndighetene på kontrollstadiet måtte avskjæres som bevis under den etterfølgende hovedforhandling. Høyesterett svarte benektende på dette. Om utgangspunktet sier førstvoterende (s 614):

"Utgangspunktet må være, mener jeg, at rettergangsreglene på strafferettens område gjelder under straffesaken, herunder politietterforskningen, og bare da. Det er riktig som de tiltalte fremholder, at straffeprosessloven gir regler som skal beskytte tiltalte og vitner mot å måtte "inkriminere" seg selv, § 90 og § 123. Men disse bestemmelser gjelder ikke utenfor eller forut for selve straffesaken; det kan ikke av det straffeprosessuelle regelverk, og heller ikke av straffelovens § 167, utledes noen alminnelig setning om at ingen skal være forpliktet til å bidra til sin egen domfellelse".

Hovedregelen er videre at partene i en straffesak har adgang til å føre de bevis de vil påberope seg, med mindre loven uttrykkelig bestemmer noe annet eller beviset er fremskaffet på ulovlig måte, jf. Rt 1990 s 1008, særlig s 1010. Noe annet er at straffeprosessloven, for å sikre bevisumiddelbarheten, ofte foreskriver at beviset bare kan føres på en bestemt måte, f.eks. når det gjelder utenrettslige forklaringer og erklæringer."

Videre uttales om forholdet mellom kontrollundersøkelser og etterfølgende etterforskning (s 615):

"I denne saken dreier det seg om forklaringer avgitt til prismyndighetenes tjenestemenn på et tidspunkt da saken ennå var på kontroll- og undersøkelsesstadiet, lenge før strafferettslig etterforskning ble innledet. Et slikt stadium vil man ofte ha på reguleringslovgivningens område. De kontrollmyndigheter som har ansvaret for håndhevingen, må gå inn i virksomhetene for å kartlegge de faktiske forhold før det blir tale om etterforskning av eventuelle lovbrudd. I noen reguleringslover har man, som i pris- og konkurranselovgivningen, uttrykkelig hjemmel for opplysnings- og forklaringsplikt under straffansvar, uten at jeg her finner grunn til å gå inn i de enkelte lovregler. Man kan nok, som Andenæs gjør i Norsk Straffeprosess I, side 204-205, tale om en viss "spenning" mellom reglene om opplysningsplikt i og utenfor rettergang. Men jeg finner det klart at man ikke av de straffeprosessuelle regler kan utlede noe alminnelig forbud mot at opplysninger som er gitt pliktmessig på denne måten, benyttes som bevis i en etterfølgende straffesak."

Høyesterett legger således til grunn at forklaringer som mistenkte pliktmessig har avgitt på kontrollstadiet, dvs så lenge etterforskning ikke er iverksatt, kan brukes som bevis under den senere hovedforhandlingen.

Høyesterett tok også stilling til hvorledes forklaringssammendragene kan brukes. Avgjørende her er om materialet anses for å ha blitt til "i anledning av saken" eller ikke, jf straffeprosessloven § 290, § 296 og § 297. Dokumentbevis er dokumenter som etter sitt innhold har betydning som bevis og som ikke er blitt til i anledning av saken. Disse kan dokumenteres under hovedforhandlingen, dvs de fremlegges for retten og leses opp. Erklæringer som er blitt til i anledning av saken, kan ikke brukes på denne måten. Dette gjelder uansett om erklæringen er utarbeidet av tiltalte (straffeprosessloven § 290) eller av vitner (straffeprosessloven §§ 296 og 297). Slike erklæringer kan bare benyttes til konfrontasjon, det vil si at tiltalte eller vitnet kan foreholdes erklæringen under eksaminasjonen i retten hvis det er motstrid mellom det vedkommende forklarer i retten og det som fremgår av erklæringen, eller hvis det er punkter han eller hun i retten ikke husker eller nekter å forklare seg om. De aktuelle deler av erklæringen kan da leses opp. Begrunnelsen for denne regelen er hensynet til bevisumiddelbarheten. Høyesterett la til grunn (på side 621) at forklaringssammendragene ikke kunne legges frem som dokumentbevis, men brukes til konfrontasjon.

3.3 Den europeiske menneskerettighetsdomstols dom 16. desember 1996 (Saunders v. Storbritannia)

Saksforholdet var i korte trekk dette:

Det forelå mistanke om at Saunders, som var administrerende direktør i Guinness PLC, hadde manipulert kursen på Guinness-aksjer i forbindelse med overtakelsen av et annet selskap. Inspektører fra Department of Trade and Industry (DTI) innledet undersøkelser i slutten av 1986. Påtalemyndigheten ble orientert om saken i januar 1987, men fant da ikke grunn til å iverksette politietterforskning. Dette ble først gjort i mai 1987. Etter bestemmelser i Companies Act 1985 hadde Saunders forklaringsplikt overfor inspektørene, og fra februar 1987 til juni 1987 avga han flere forklaringer. To av forklaringene ble opptatt etter at straffesaken var innledet i mai. Det ble senere tatt ut tiltale mot Saunders. De to forklaringene som ble avgitt etter at politietterforskningen var iverksatt i mai, ble avskåret, men de øvrige ble brukt som bevis mot ham under hovedforhandlingen. Det var på det rene at Saunders var pålagt å avgi forklaringene under trussel om straffansvar.

Ved dommen av 16. desember 1996 i EMD fikk Saunders medhold i at det forelå brudd på kravet til "fair trial" i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon ( EMK) artikkel 6 nr 1, (dissens 16-4). Flertallet viste til at retten til å nekte å forklare seg og til ikke å inkriminere seg selv var en alminnelig anerkjent internasjonal standard - i kjernen av prinsippet om "fair trial" i artikkel 6 nr 1 (dommen pkt 68). I motsetning til hva Høyesterett la til grunn i Rt 1994 s 610, tolket således EMD konvensjonen slik at prinsippet gjelder også når de forklaringer det er spørsmål om å bruke, er opptatt før etterforskning ble iverksatt.

Dommen kan ikke forstås slik at kravet om "fair trial" medfører at bruk av enhver forklaring som mistenkte pliktmessig har avgitt på kontrollstadiet, må avskjæres. Det må foretas en vurdering av forklaringens betydning. Antakelig er bruk av slike forklaringer bare i strid med EMK dersom forklaringen utgjør et vesentlig element i bevisene mot mistenkte (sml dommen pkt 72).

3.4 Betydningen av Saunders-dommen for norsk rett

Et generelt prinsipp er at norske rettsregler tolkes slik at det ikke oppstår konflikt med Norges folkerettslige forpliktelser. Videre bestemmer straffeprosessloven § 4 at loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat. Regelen er således at dersom motstrid oppstår mellom en norsk prosessregel og EMK, går EMK foran. Visse presiseringer må likevel gjøres. Om dette uttaler førstvoterende i Rt 1994 s 610 (på side 616-617):

"... jeg er enig i at norske domstoler må anvende prosessreglene på strafferettens område slik at rettergangen blir forenlig med våre traktatforpliktelser, og at det kan bli tale om å sette de norske regler til side om det skulle foreligge motstrid, jf strpl § 4. For at en norsk domstol skal ha grunnlag for å fravike det som følger av nasjonale prosessregler, må den avvikende regel som kan bygges på folkerettslige kilder, fremtre som tilstrekkelig klar og entydig til at den bør tillegges en slik virkning. Særlig må dette gjelde, antar jeg, dersom det blir tale om å endre en rettstilstand som bygger på klar og innarbeidet norsk lovgivning eller rettspraksis. Ved bedømmelsen av hvorvidt en avgjørelse truffet av en internasjonal domstol skal gis en slik virkning i internasjonal rett, er det også av betydning om den bygger på et saksforhold i faktisk og rettslig henseende som er faktisk jevnførbart med det som foreligger til avgjørelse for den norske domstol."

Som nevnt ovenfor, tolket Høyesterett i denne avgjørelsen EMK artikkel 6 nr 1 slik at det ikke stred mot konvensjonen å bruke sammendrag av forklaringer som pliktmessig var avgitt av mistenkte på kontrollstadiet, som bevis i straffesaken. Dette kan neppe lenger opprettholdes. Etter Saunders-dommen må det legges til grunn at slike forklaringer ikke kan brukes. De kan således verken fremlegges for retten eller brukes til konfrontasjon. Det kan heller ikke på annen måte føres bevis for innholdet av forklaringene, f eks ved at den tjenestemann som mottok forklaringen føres som vitne (sml Rt 1991 s 1096) eller ved at det siteres fra andre dokumenter som gjengir forklaringen.

Dette medfører at skillet mellom mistenkte/tiltalte og vitner vil få større betydning enn før. Motsetningen mellom retten til ikke å bidra til egen fellelse og plikten til å forklare seg oppstår ikke for personer som har status som vitne under hovedforhandlingen. Disse har forklaringsplikt både overfor kontrolletaten og for retten. Det kan derfor være aktuelt å begrense straffesaken til en eller noen få personer for å kunne bruke forklaringer øvrige impliserte har gitt på kontrollstadiet som bevis under hovedforhandlingen.

Saunders-dommen gjaldt pliktmessig avgitte forklaringer. Retten til å forholde seg taus er rettighet mistenkte har. Det er ikke tale om noe bevisforbud. Hvis mistenkte frivillig gir opplysninger, kan disse senere brukes under en hovedforhandling mot ham. Således er det på det rene at dersom kontrolletaten eller bostyreren gjør uttrykkelig oppmerksom på at man ikke vil fremtvinge noen forklaring, men at det er en frivillig sak å gi opplysninger, kan forklaringen benyttes. Dersom det synes nærliggende at straffesak senere kan bli reist, vil det derfor være en fordel om kontrolletatene og bostyreren forsøker å få informasjonen frivillig.

I Saunders-dommen presiserer domstolen at den bare tok stilling til bruken av opplysningene under hovedforhandlingen. Det fremgår direkte av dommen (pkt 67) at EMK ikke er til hinder for at kontrolletaten anvender sine hjemler for å innhente informasjon på kontrollstadiet og at slik informasjon gis videre til politiet. Problemet oppstår først under hovedforhandlingen når det blir spørsmål om å bruke opplysningene.

Saunders-dommen gjaldt bare forklaringer. Andre former for tvang mot mistenkte berøres ikke av EMK artikkel 6 nr 1. I dommen pkt 69 sies at retten til ikke å inkriminere seg selv ikke hindrer bruk av materiale som kan fremskaffes hos mistenkte ved hjelp av tvangsmidler og som eksisterer uavhengig av mistenktes vilje. Dokumenter nevnes som eksempel på slikt materiale.

Det forhold at kontrolletaten på kontrollstadiet eller bostyrereren under bobehandlingen har krevd at mistenkte skulle utlevere dokumenter, og mistenkte har etterkommet dette pålegget, kan således ikke medføre at dokumentene må avskjæres som bevis under den senere hovedforhandling. Riktignok er dokumentet i et slikt tilfelle pliktmessig utlevert av mistenkte, men et dokument eksisterer og har et innhold uavhengig av mistenktes vilje. Dokumentbeviset kunne dessuten vært sikret hos mistenkte gjennom ransaking og beslag.

I mange tilfeller er det å gi uriktige opplysninger et eget straffbart forhold, jf f eks ligningsloven § 12-1 nr 1 bokstav a og merverdiavgiftsloven § 72 nr 1. Saunders-dommen er selvsagt ikke til hinder for at den uriktige forklaring brukes som bevis for denne overtredelsen, selv om forklaringen må avskjæres som bevis for den bakenforliggende skatte- eller avgiftsovertredelse.

Konsekvensen av Saunders-dommen kan lett bli at man må vie hensynet til å sikre bevis til bruk ved en eventuell straffesak større vekt på kontrollstadiet og under bobehandlingen. Dette vil antakelig medføre at kontrolletater og bostyrere vil innberette saker til politiet på et tidligere stadium enn før, og til at politiet i større grad vil bruke tvangsmidler. Om dette - sett fra mistenktes side - er en utvikling i riktig retning kan nok diskuteres.

Fotnoter

1. En annen sak er at skyldkravet er ulikt. Etter de omstøtelsesregler som er nevnt ovenfor kan omstøtelse skje uten hensyn til om det er utvist noen skyld, og etter den subjektive omstøtelsesregel i dekningsloven § 5-9 kreves uaktsomhet hos kreditor. Etter straffebestemmelsene må debitor - eller den som har opptrådt på debitors vegne - ha utvist skyld. Ofte er skyldkravet blandet, dvs det kreves fortsett med hensyn til noen momenter i gjerningsbeskrivelsen mens det er tilstrekkelig med uaktsomhet ved andre.

2. Det vil føre for langt her å gjøre nærmere rede for grensedragningen. Det vil også føre for langt å redegjøre for reglene om informasjonsutveksling utenfor straffesak. Som eksempel nevnes at ligningsmyndighetenes adgang til å gi opplysninger til politiet er begrenset til "straffesaker", jf ligninglovens § 3-13 nr 2 bokstav f. Taushetsreglene for politiet og påtalemyndigheten i straffeprosessloven § 61a ff er begrenset til det tjenestemannen får vite i "straffesaker", jf straffeprosessloven § 61a første ledd. Så lenge det ikke foreligger en straffesak gjelder taushetspliktsreglene i politiloven og strafferegistreringsloven. Etterforskingsbegrepet er nærmere drøftet i riksadvokatens rundskriv nr. 3/1999.

3. Dette gjelder likevel ikke forvaltningslovens kap 7 om forskrifter.

4. For ordens skyld nevnes at skattelisten er offentlig, jf ligningsloven § 8-8. Denne inneholder imidlertid bare opplysninger om skattbar inntekt og formue og utlignet skatt. Ved etterforskning av straffesaker har disse opplysningene begrenset interesse.

5. Ot prp nr 21 (1991-92) side 33 sp 1

6. Ot prp nr 21 (1991-92) side 33 sp 2

7. Ot prp nr 21 (1991-92) side 25-26

8. Om disse spørsmål vises for øvrig til ekspedisjonssjef Thorbjørn Gjølstads artikkel "Rettslige rammer for samarbeid og informasjonsflyt mellom politi og kontrollorganer" i Eriksen (red), Økonomisk kriminalitet bind I (1990) side 215 følgende på side 227 til 228. Det er ikke noe som tyder på at det var meningen å gjøre endringer her ved lovrevisjonen i 1992.

9. En annen sak er at de andre kontrolletatene og - i mer begrenset grad - bostyreren kan få opplysninger direkte fra ligningsmyndighetene.

10. Ot. prp. nr. 21 (1991-92) side 27 sp 1

13. Se drøftelsen hos Brækhus, Omsetning og kreditt 1 (1991) s 181-184

17. Saunders-saken er nærmere omtalt i Eriksen, Om forholdet mellom stat og borger (Lov og Rett 1995 s 168) på side 179 ff.

[INNHOLD]

Sist oppdatert 8. aug 1997