I selskapet K ble det åpnet konkurs 17. juli 2003. I boets sluttinnberetning var bostyrers salærkrav kr 244.000, og dette utgjorde hoveddelen av netto udekkede massekrav. Salærkravet var i innberetningens regnskap forutsatt dekket ved diverse offentlige garantier, bla kr 20.000 som statens garantiansvar (jf kkl § 73), og garantier fra fordringshavere, bla kr 150.000 som garanti fra Arbeidstilsynet. Ved skifterettens kjennelse, hvor bobehandlingen ble innstilt, ble salæret satt til kr 224.000. Nedsettelsen på kroner 20.000 tilsvarte statens garantiansvar, som skifteretten mente ikke fikk anvendelse i denne type bo. Ved kjæremål av 6. mai 2005 påkjærte Arbeidstilsynet skifterettens salærfastsettelse. Salærfastsettelsen forutsatte at boets masse tilføres full innfrielse av garanti stillet av Arbeidstilsynet og Skattedirektoratet. Forutsetningene for dette var etter Arbeidstilsynets mening ikke til stede. I synet på Arbeidstilsynets garantier uttalte lagmannsretten at: "Etter konkursloven § 135 kan bobestyrer kontakte fordringshavere eller berørte offentlige myndigheter med sikte på å få dem til å stille sikkerhet for omkostninger ved fortsatt bobehandling hvis boets midler ikke er tilstrekkelige til å dekke omkostningene. Det er dette bobestyrer har gjort i denne saken. Arbeidstilsynet er i denne sammenheng å anse som en ordinær fordringshaver og dets garantistillelse en privatrettslig handling på linje med garantier fra andre kreditorer. Arbeidstilsynets garanti er etter sin art således vesensforskjellig fra den garanti eller det ansvar staten har i henhold til § 73 tredje ledd." Videre uttalte lagmannsretten at "Når det derimot gjelder garantiene fra fordringshavere, faller det utenfor skifterettens kompetanse å prøve godheten av disse, jf også § 145 om rettens kompetanse. En tvist mellom boet og en fordringshaver om garantien må i så fall avgjøres av de ordinære domstoler gjennom et sivilrettslig søksmål" Lagmannsretten mente skifterettens salærfastsettelse ikke innebar noen avgjørelse av gyldigheten eller omfanget av Arbeidstilsynts garantiansvar. Kjæremålet gjaldt salærfastsettelsen som sådan, og ikke omfanget av eller gyldigheten av garantien - hvilket heller ikke kunne være gjenstand for kjæremål. Skifterettens kjennelse ble stadfestet. Les hele saken her.