I forbindelse med konkursbehandling av to selskaper avga bostyrer sluttinnberetning hvor det ble innstilt på konkurskarantene i fem år. I tingretten ble krav om konkurskarantene ikke tatt til følge, og staten ble pålagt saksomkostninger etter analogisk anvendelse av forvaltningslovens § 36. Skyldneren påanket avgjørelsen til lagmannsretten og hevdet det tilkjente beløp var for lavt, mens staten innga motkjæremål og hevdet det ikke var hjemmel til å tilkjenne staten omkostninger. Skyldnerens anke ble avvist av Borgarting lagmannsrett, mens staten ble frikjent for kravet om saksomkostninger. Avgjørelsen ble påanket til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom frem til at lagmannsrettens avgjørelse ikke bygget på en uriktig lovforståelse. Utvalget uttalte at man i flere avgjørelser har lagt til grunn at når en rent forvaltningsmessig avgjørelse av en domstol blir omgjort etter kjæremål, kan staten ilegges ansvar for saksomkostninger ut fra alminnelige rettsprinsipper etter analogi fra forvaltningsloven § 36 første ledd. Retten kunne ikke se at det var grunnlag for å utvide analogien fra forvaltningsloven § 36 ut over det avgrensede anvendelsesområdet bestemmelsen selv har på dette punkt, i en sak som den foreliggende. Utvalget kunne heller ikke se at lagmannsretten skulle ha kommet til et annet resultat på grunnlag av bestemmelsene i EMK artikkel 6, herunder prinsippet om «equality of arms», eller EMD-praksis i tilknytning til dette. Kjæremålet måtte derfor forkastes. Les hele avgjørelsen her.