I en enstemmig kjennelse av 23. september uttaler førstvoterende dommer Oftedahl Broch at konkurskarantene ikke kan sies å representere noen "endelig...domfellelse" for en straffbar handling. Det er videre uttalt at "verken karakteren av konkurskarantenen, formålet bak eller det begrensete alvoret av inngrepet leder til at karanteneinstituttet kan ses som straff i konvensjonens forstand”. Den alt vesentlige begrunnelsen ligger i det preventive formålet bak reglene, samt det tilsvarende britiske karanteneinstituttet som EMD ved flere anledninger har vurdert til å være et sivilrettslig regelsett. Alle de tre kjennelsene kan du lese i sin helhet her. Mange ble nok overrasket over utfallet av behandlingen i Høyesterett. Det uttales i domspremissene at heller ikke utvidet karantene etter kkl. § 142 fjerde ledd ut i fra sin grad av alvorlighet kan sies å innebære noen ”criminal charge”. Konklusjonen på Høyesteretts behandling er at konkurskarantenereglene kan benyttes i samme grad og omfang som tidligere. Dette medfører igjen at det nå vil komme en rekke straffesaker for retten, som har ligget i bero hos påtalemyndighetene i påvente av Høyesteretts behandling. Etter at Agder lagmannsrett i april i år kom til det motsatte resultat av Høyesterett, ble alle straffesaker hvor det var ilagt konkurskarantene for straffbare forhold stilt i bero. Høyesteretts kjennelse fra 1. april i år fastslo at ileggelse av konkurskarantene i det minste måtte gjelde en persons ”civil rights and obligations”, og at saksbehandlingsreglene i EMK artikkel 6 nr. 1, herunder en rett til muntlige forhandlinger, kom til anvendelse. Justisdepartementet sendte med bakgrunn i denne avgjørelsen ut sitt rundskriv av 24. juni 2003, der alle førsteinstansdomstoler gjøres oppmerksomme på skyldnerens rettigheter. Skyldneren har krav på varsel, og skal gis anledning til å kreve muntlige forhandlinger, før kjennelse om karantene avsies. Uavhengig av dette har Konkursrådet i sin uttalelse nr. 44 til Justisdepartementet tatt til ordet for omfattende endringer av karantenereglene, både materielt og prosessuelt. Endringsforslagene som tas opp har som ”siktemål å ivareta og styrke de lovgivningspolitiske siktemål om å bekjempe økonomisk kriminalitet, skjerpe aktsomheten hos skyldnere og å forebygge økonomisk tap for kreditorer og for samfunnet, samt å styrke rettssikkerheten for partene i saker om konkurskarantene”. Uttalelsen kan leses i sin helhet her. Høyesteretts kjennelser har slik redaksjonen ser det ikke gjort behovet for endringer i reglene mindre aktuelle. Unntak fra dette er Konkursrådets tidligere bekymringer i forhold til EMK og dobbeltstraffproblematikk, som nå må anses å være endelig fastlagt. Etter det redaksjonen erfarer hersker det i dag betydelige ulikheter med hvordan konkurskarantenesaker følges opp i domstolene i første instans. Mange dommere er ikke videre komfortable med den rollen de er tildelt når det gjelder ileggelse av konkurskarantene, og mangelen på partsprosess forsterker inntrykket av at dette ligger på siden av det anklageprinsippet som gjelder i norsk rett. Det er grunn til å tro at dette er en medvirkende årsak til at karantene i mange tilfelle ikke ilegges på tross av at vilkårene er tilstede. Dette må nok også dessverre ses på bakgrunn av den knappe ressurssituasjonen som mange embeter opplever, hvor oppgaver som ikke er obligatoriske ofte skyves ut på bekostning av andre gjøremål. Høyesteretts avgjørelser gjør således ingen endringer i behovet for en kritisk gjennomgang av reglene.