Styremedlemmers erstatningsansvar overfor enkeltkreditorer ved et aksjeselskaps konkurs
Av Stud. jur Mari Paulsen
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING
1.1 Oppgavens tema og problemstilling
1.2 Rettskilder
1.3 Erstatningsrettslige utgangspunkter
1.3.1 Erstatningsmessig skade
1.3.2 Ansvarsgrunnlag
1.3.3 Årsakssammenheng
1.3.4 Aksjelovens ansvarsregler
1.4 Selskapsrettslige utgangspunkter
1.4.1 Hensynet til å sikre selskapskapitalen
1.4.2 Selskapet som eget rettssubjekt
1.4.3 Styrets oppgaver
1.4 Selskapsrettslige utgangspunkter
2 RETTSTILSTANDEN I DANMARK OG SVERIGE
2.1 Rettstilstanden i Danmark
2.1.1 Styremedlemmers erstatningsansvar
2.1.2 Sondringen mellom fellesskapets og enkeltkreditors erstatningskrav
2.2 Rettstilstanden i Sverige
2.2.1 Styremedlemmers erstatningsansvar
2.2.2 Sondringen mellom fellesskapets og enkeltkreditors erstatningskrav
3 KREDITORS, SELSKAPETS ELLER KONKURSBOETS ERSTATNINGSKRAV
3.1 Skillet mellom fellesskapets og enkeltkreditorens tap
3.1.1 Innledende bemerkninger
3.1.2 Den skadelidte interesse
3.1.3 Begrepet selskapsinteressen
3.2 Konkurrerende krav
3.3 Brudd på oppbudsplikten – ansvar som følge av at selskapet har vært drevet for kreditorenes regning
3.3.1 Styrets plikt til å begjære oppbud
3.3.2 Er brudd på oppbudsplikten erstatningsbetingende?
3.3.3 Hvem er skadelidt ved brudd på oppbudsplikten?
3.4 Skade påført selskapet
3.4.1 Rettstilstanden de lege lata
3.4.2 Konkursloven §118(2)
3.5 Prosessuelle spørsmål
4.0 ENKELTKREDITORS SÆRKRAV
4.1 Innledning
4.2 Culpanormen
4.2.1 Culpa in contrahendo
4.2.2 Når inntrer opplysningsplikten om selskapets sviktende økonomi?
4.2.3 Innholdet i culpanormens subjektive side ved brudd på opplysningsplikten
4.2.4 Forholdet mellom revisor og styret
4.2.5 Culpa in contractu
4.3 Erstatning som følge av at selskapets egenkapital er lavere enn forsvarlig
4.3.1 Har innføringen av asl §§3-4 og 3-5 betydning for erstatningsansvaret?
4.3.2 Ansvarets forhold til vilkåret om erstatningsmessig skade
4.3.3 Uaktsomhetsvurderingen ved underfinansiert selskap
4.4 Erstatningsutmålingen
5 OPPSUMMERING OG KONKLUSJON
6 LITTERATURLISTE
7 RETTSPRAKSIS
7.1 Norske domstoler
7.1.1 Høyesterett
7.1.2 Lagmannsrett
7.1.3 Byrett
7.2 Danske domstoler
8 LOVREGISTER
8.1 Norske lover
8.2 Danske lover
8.3 Svenske lover
9 OFFENTLIGE PUBLIKASJONER
1. Innledning
1.1. Oppgavens tema og problemstilling
Oppgavens problemstilling er i hvilken utstrekning et aksjeselskaps styremedlemmer har et erstatningsansvar overfor enkeltkreditor ved selskapets konkurs. For et aksjeselskaps medkontrahenter er det avgjørende at selskapet har tilstrekkelige midler til å dekke sine forpliktelser. Blir selskapet insolvent og tatt under konkursbehandling, vil det ikke være tilstrekkelige midler i selskapet til å dekke kreditorenes krav. Ved konkurs vil derfor et erstatningsansvar for selskapets styremedlemmer kunne være av stor betydning for kreditorene.
Tallet på konkurser pr. år var på under 1000 i perioden 1928 til 1983. Ved inngangen til 90-årene ble antallet mangedoblet. Tall fra Konkursregisteret viser at antallet konkurser fortsetter å øke. Ved utgangen av tredje kvartal 2002 hadde antallet konkurser økt med 20,2% sammenlignet med samme periode i fjor. Pr. 30.09.02 hadde 3169 selskaper gått konkurs i 2002, mot 2637 på samme tid i 2001.
Selskapets valgte styremedlemmer plikter å utføre sine verv i selskapets og aksjonærfellesskapets interesse. Måten styremedlemmene utfører sine verv på, vil imidlertid også ha betydning i forhold til tredjemann. Dersom styremedlemmene under utførelsen av sine verv uaktsomt påfører kreditorene tap, og selskapet ikke er i stand til å dekke sine forpliktelser, oppstår spørsmålet om styremedlemmenes erstatningsansvar.
Selskapets revisor regnes ikke som en tillitsmann for selskapet, men betegnes som oppdragstaker. Selskapets revisor er imidlertid valgt av generalforsamlingen på samme måte som selskapets styre, jfr asl §7-1. Det er klart at også revisor etter omstendighetene kan bli holdt erstatningsansvarlig for tap påført enkeltkreditorer. Revisors oppgaver er imidlertid så vidt forskjellige fra styrets oppgaver, at det ikke vil være plass til en fremstilling av revisors erstatningsansvar i denne oppgaven.
Av plasshensyn behandles heller ikke spørsmål som reiser seg i forbindelse med erstatningsansvar for medlemmer av selskapets bedriftsforsamling eller daglige leder. Imidlertid vil mye av det som sies gjelde tilsvarende for slike tillitsmenn og ansatte.
Jeg vil videre konsentrere meg om rettsstillingen i aksjeselskaper, som er selskaper med begrenset ansvar, da det er her problemstillingen har størst praktisk interesse. Størsteparten av avhandlingen vil gjelde tilsvarende for styremedlemmers ansvar når selskapet er et allmennaksjeselskap.
Endelig vil jeg avgrense mot selskaper som er solvente. I slike selskaper vil det være tilstrekkelig med midler til å dekke kreditorens fordring. En enkeltkreditor vil i slike tilfeller ikke kunne ha noe erstatningskrav mot selskapets styremedlemmer, fordi kreditoren ikke har lidt økonomisk tap.
Aktsomhetsnormen for selskapets styremedlemmer blir bredt behandlet i rettspraksis. Hvorvidt styremedlemmet har handlet uaktsomt, må vurderes konkret ut fra en skjønnsmessig helhetsvurdering. Jeg vil ta opp spørsmålet om styremedlemmet har plikt til å foreta selvstendige vurderinger av selskapets økonomiske stilling. En slik plikt vil innebære at det at revisor foretar vurderinger, ikke automatisk fratar styremedlemmene plikten til selv å vurdere. Videre vil jeg spørre om styremedlemmet plikter å opplyse eventuelle medkontrahenter om selskapets svake økonomiske stilling, og at det dermed er fare for tap, og eventuelt når denne plikten inntrer. Endelig vil jeg reise spørsmål om selskapets styremedlemmer kan bli ansvarlige overfor medkontrahenten som følge av at selskapet er underfinansiert.
Prosessuelt vil jeg drøfte spørsmålet om en erstatningssak reist av en enkeltkreditor for et krav som tilkommer selskapet, skal avvises eller om styremedlemmet eventuelt må frifinnes.
Oppgavens tema er etter dette en rettslig vurdering av hvorvidt enkeltforfølgende
kreditorer kan fremme erstatningskrav mot styremedlemmer for å få sitt tap dekket, uavhengig av om styremedlemmene er erstatningsansvarlige overfor selskapet.
I oppgaven henviser jeg en del til lagmannsrettspraksis. I utgangspunktet har ikke lagmannsrettspraksis spesielt stor vekt som rettskilde.[1] Imidlertid foreligger det på dette området en svært entydig lagmannsrettspraksis. Dette taler for å ilegge denne praksisen større vekt. I samme retning taler at lagmannsrettspraksisen samsvarer med Høyesterettspraksis på området. Lagmannsrettspraksisen som presenteres i oppgaven må derfor tillegges vekt som rettskilde.
1.3 Erstatningsrettslige utgangspunkter
For at et styremedlem skal holdes erstatningsansvarlig, må de alminnelige vilkårene for erstatning være oppfylt. De alminnelige erstatningsvilkårene er at det må foreligge erstatningsmessig skade, ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng. Vilkårene er kumulative. Styremedlemmers erstatningsansvar gjelder normalt erstatning for ren formuesskade. Det er derfor ikke sikkert at erstatningsrettslige prinsipper som gjelder for person- og tingsskade vil kunne få anvendelse på ansvaret.
Den som krever erstatning må ha lidt økonomisk tap som følge av den skadevoldende handling eller unnlatelse. Vilkåret reiser særlige problemer i tilknytning til oppgavens tema. Selv om selskapet selv er blitt påført erstatningsmessig skade som følge av styremedlemmets handlinger, kan det stilles spørsmål om vilkåret også er oppfylt i forhold til den enkelte kreditor. Er styremedlemmets adferd erstatningsbetingende overfor selskapet, kreditorene eller begge? Det må følgelig avgjøres hvilke skadelidte styremedlemmene kan bli holdt erstatningsansvarlige overfor. Kreditorenes interesser er som utgangspunkt ikke erstatningsrettslig vernet så lenge selskapet er solvent.[2] Aarum uttaler:
"Kreditorenes interesser kan ikke sies å være skadelidt om et solvent selskap påføres skade, Rt. 1993 s. 20 (Sjødal-dommen). Så lenge selskapet er i stand til å dekke sine forpliktelser, er kreditorene ikke påført tap. Enda lenger går Høyesteretts flertall i Rt. 1993 s. 987 (Stiansen-dommen) ved å legge til grunn at tapet utelukkende rammer kreditorene og ikke selskapet og aksjonærene etter at selskapet er blitt insolvent. I Rt. 1993 s. 1399 (Ytternes-dommen) tok en enstemmig Høyesterett avstand fra flertallets rettsoppfatning slik den kom til uttrykk i Stiansen-dommen. Insolvensen blir uansett et skjæringspunkt."[3]
Jeg vil komme nærmere tilbake til spørsmålet om når vilkåret om erstatningsmessig skade er oppfylt overfor enkeltkreditor i kapittel 3.
Styremedlemmers erstatningsansvar overfor enkeltkreditor er et culpaansvar. Styremedlemmet må ha utført en handling eller en unnlatelse som kan bebreides ham. Simpel uaktsomhet er tilstrekkelig. Culpanormen består av objektive og subjektive elementer. Den objektive delen består i å kartlegge om styremedlemmet har brutt en plikt som er pålagt ham, og deles vanligvis inn i skrevne atferdsnormer, sedvaner og reelle hensyn.[4] Jeg vil i punkt 1.4.3 behandle en rekke lovregler som regulerer styremedlemmenes oppgaver. Brudd på disse lovreglene vil følgelig være viktige momenter i en culpavurdering. Culpavurderingens subjektive side inneholder en konkret vurdering av om styremedlemmet har utvist skyld; om bruddet på den skrevne adferdsnormen kan bebreides ham som uaktsom.
Både handlinger og unnlatelser kan være culpøse. Unnlatelsesansvaret vil være viktig i forbindelse med styremedlemmers erstatningsansvar. Unnlatelsesansvaret er ikke særlig gjennomarbeidet i forhold til den alminnelige culpanormen. Alminnelige erstatningsrettslige prinsipper kan derfor gi få innspill til drøftelsen av styremedlemmers ansvar for unnlatelser.[5]
Det siste vilkåret for erstatning er at det må foreligge adekvat årsakssammenheng mellom handlingen eller unnlatelsen og tapet. Av rettspraksis fremgår det at det gjelder et strengt årsakskrav når det gjelder styremedlemmers erstatningsansvar, se
Rt-1929-705, Rt-1973-821 og Rt-1979-46. Betingelseslæren formulerer kravet til årsakssammenheng, og fastsetter at A er årsak til B dersom A er en nødvendig forutsetning (vilkår) for B's inntreden.[6]
1.3.4 Aksjelovens ansvarsregler
Aksjeloven av 1976 (asl1976) §15-1 bestemte at:
"[s]tifter, styremedlem, medlem av bedriftsforsamling eller representantskap samt administrerende direktør, plikter å erstatte skade som han under utførelsen av sin oppgave forsettlig eller aktløst volder selskapet, aksjeeier eller andre" (forfatterens kursivering).
Følgelig hjemlet asl1976 §15-1 erstatningskrav mot styret, også fra enkeltkreditor. Asl §17-1 erstatter asl1976 §15-1. Kan enkeltkreditorers erstatningskrav fortsatt hjemles i den nye bestemmelsen?
Asl §17-1 bestemmer at
"[s]elskapet kan kreve at styremedlemmer, medlemmer av bedriftsforsamlingen, daglig leder, aksjeeiere eller granskere erstatter tap som de forsettlig eller uaktsomt har voldt det under utførelsen av sin oppgave."
Det følger av bestemmelsens ordlyd at ansvarsreglenes anvendelsesområde er endret, ved at anvendelsesområdet blir innsnevret til kun å gjelde selskapets krav.
Da erstatningsansvar overfor enkeltkreditorer ikke reguleres av asl §17-1, må ansvaret hjemles i alminnelige ulovfestede erstatningsregler. Dette må i alle fall gjelde for krav som følge av skade påført enkeltkreditoren direkte. Hvorfor styremedlemmenes erstatningsansvar overfor enkeltkreditorer ikke lenger er lovfestet, er ikke begrunnet i aksjelovens forarbeider. Et slikt ansvar har eksistert i nærmere hundre år, men ble først lovfestet ved aksjeloven i 1976. Bortfall av ansvaret ville krevd nærmere begrunnelse. Det kan derfor med rimelig sikkerhet gås ut fra at lovgiver ønsket å opprettholde styremedlemmers erstatningsansvar overfor enkeltkreditorer, selv om lovhjemmelen har falt bort.
Styremedlemmers erstatningsansvar er et individuelt ansvar. Følgelig må det foretas en separat vurdering av hvert enkelt styremedlems forhold. Det foreligger altså ikke et kollektivt ansvar for styret som sådant. Blir flere styremedlemmer erstatningsansvarlige, hefter de solidarisk, jfr. skl §5-3 nr.1.
1.4 Selskapsrettslige utgangspunkter
1.4.1 Hensynet til å sikre selskapskapitalen
Hensynet til beskyttelse av selskapskapitalen er sentralt i aksjeloven. Dette er nærmere presisert i forarbeidene:[7]
"Siden selskapsdeltakernes ansvarsbegrensning er det som i første rekke skiller et aksjeselskap fra andre virksomhetsformer, er det naturlig at aksjeloven inneholder regler som har til formål å avbøte enkelte uheldige virkninger av denne ansvarsbegrensningen. Dette gjelder i første rekke regler som pålegger deltakerne å gjøre et innskudd i selskapet, regler som skal sikre at denne innskuddsforpliktelsen er reell, og regler som skal hindre at deltakerne på ulovlig måte får sitt innskudd tilbake. Hensynet til selskapets kreditorer er derfor et av de grunnleggende hensyn som aksjeloven bør ivareta."
Det er hovedsakelig i tilknytning til de reglene som skal beskytte selskapskapitalen, at det har blitt innført nye og strengere regler med betydning for styrets erstatningsansvar, spesielt asl §§ 3-4 og 3-5.[8] Det kan i denne forbindelse synes som om lovgiver således har valgt å benytte styreansvaret som virkemiddel for å ivareta hensynet til selskapskapitalen.[9]
1.4.2 Selskapet som eget rettssubjekt
Et aksjeselskap regnes som et eget rettssubjekt. Dette innebærer at selskapets kreditorer som hovedregel må søke dekning i selskapets midler, og ikke kan kreve at selskapets aksjeeiere dekker selskapets gjeld. Aksjeselskapsformen innebærer en ansvarsbegrensning for selskapets eiere, ettersom de ikke er ansvarlig for mer enn sitt aksjeinnskudd, jfr. asl §1-1 og §1-2(2). At selskapets kreditorer må søke dekning i selskapets midler, innebærer at så lenge selskapet er solvent, vil ikke kreditorene lide noe erstatningsmessig tap.
Høyesterett kommer med prinsipielle uttalelser om selskapets rettssubjektivitet i Rt-1991-119:[10]
"Loven gir gjennom aksjeselskapsformen adgang til ansvarsbegrensning nettopp for risikofylte virksomheter. Aksjeselskapets ansvar er begrenset til de midler selskapet disponerer over. Dersom kreditor ikke får dekning gjennom disse midler, må det kreves noe spesielt for at han skal kunne skjære gjennom ansvarsbegrensningen og søke dekning hos de enkelte deltakerne – aksjonærene – eller hos styremedlemmene som har stått for ledelsen av selskapet."
Rettens generelle uttalelser om at det må kreves noe spesielt for at man skal kunne skjære gjennom ansvarsbegrensningen, er viktige som utgangspunkt for vurderingen av styremedlemmers erstatningsansvar. Dommen viser at man ved avgjørelsen av spørsmål om styremedlemmers erstatningsansvar, må se reglene om hvilke muligheter som finnes for å komme rundt ansvarsbegrensningen i sammenheng.[11] Etter dette er det på det rene at man må ta utgangspunkt i ansvarsbegrensningen ved vurderingen av erstatningsansvaret.
1.4.3 Styrets oppgaver
Som nevnt i punkt 1.3.2 om ansvarsgrunnlaget, vil rettsreglene om styrets oppgaver kunne gi veiledning i en culpavurdering. Styrets oppgaver har forskjellige formål, og flere hensyn begrunner reglene. Både hensynet til selskapet selv, hensynet til selskapets aksjeeiere samt hensynet til selskapets kreditorer og ansatte kan begrunne reglene. I prinsippet vil hensynet til samfunnet for øvrig også ha betydning.
Et aksjeselskaps styre har ansvaret for forvaltningen av selskapet, jfr asl §6-12(1) 1.punktum, som regnes som hovedbestemmelsen om styrets gjøremål.[12] Bestemmelsen sier at "[f]orvaltningen av selskapet hører under styret." I tillegg bestemmer asl §6-12(1) at styret skal sørge for forsvarlig organisering av virksomheten. Bestemmelsen bygger på en forutsetning om at i alle fall hovedprinsippene i organiseringen av selskapet og vesentlige endringer i denne er en styresak.[13] "Forvaltning" innebærer all ledelse av selskapet. Med ledelse menes at styret fatter overordnede beslutninger som legger føringer for driften av selskapet. Styret kan også representere selskapet utad, eller gi fullmakt om dette til for eksempel et styremedlem, jfr asl §§6-30, 6-31. Som et generelt krav må forvaltningen av selskapet og styrets forretningsmessige avgjørelser være forsvarlige.[14] Forsvarlighetskravet gjelder så vel saksbehandlingen som innholdet av styrets beslutninger.
Etter asl §6-12(3) plikter styret å holde seg orientert om selskapets økonomiske stilling. Styremedlemmet vil dermed ha tilstrekkelig kunnskap til å kunne gi selskapets medkontrahent tilfredsstillende opplysninger om selskapets økonomi.[15] I tillegg pålegger tredje ledd styret en plikt til å påse at selskapets "virksomhet, regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll." Dette kan for eksempel gjøres gjennom ansettelse av en ekstern regnskapskyndig, eller i større virksomheter at selskapet ansetter regnskapsmedarbeidere.
Det fremgår av asl §6-13(1) at styret skal føre tilsyn med den daglige ledelse og selskapets øvrige virksomhet. Tilsynsplikten kan sees som en del av styrets forvaltningsansvar. Imidlertid inneholder asl §6-12 også et betydelig tilsyns- eller kontrollelement, slik at dette er en av styrets viktigste oppgaver. Tilsynspliktens omfang og innhold vil avhenge av hvilken type virksomhet selskapet driver og hvor omfattende denne er.
Aksjeloven inneholder også en rekke spesialbestemmelser om styrets oppgaver. Spesialbestemmelsene står i nær tilknytning til de generelle bestemmelsene om forvaltning og tilsyn, og kan sies å presisere og utvide disse pliktene i visse tilfeller. Eksempler er asl §§6-2(2), 6-12(2), 6-13(3), 6-18, 6-30 og 6-31.
Asl §3-4 krever at selskapet skal ha en "forsvarlig" egenkapital. Hvorvidt egenkapitalen er forsvarlig, skal vurderes ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet. Asl §3-5 omhandler styrets handleplikt ved tap av egenkapital, og bestemmer at styret skal behandle saken dersom det må antas at egenkapitalen er "lavere enn forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet." Det må foretas en helhetsvurdering ut fra forholdene i det enkelte tilfelle. Forholdene er så varierende at et bestemt forholdstall mellom egenkapitalen og virksomheten vanskelig kan gjøres til en alminnelig regel.[16] Videre pålegger asl §3-5 styret å innkalle selskapets generalforsamling, og gi en redegjørelse for selskapets økonomiske stilling. Dessuten skal styret foreslå tiltak som vil kunne gi selskapet en forsvarlig egenkapital. Dersom styret ikke finner grunnlag for å foreslå slike tiltak, eller tiltak ikke er gjennomførbare, skal selskapet foreslås oppløst. Styrets handleplikt gjelder også dersom det må antas at selskapets egenkapital er blitt mindre enn halvparten av aksjekapitalen, jfr 1. ledd siste punktum. Asl §§ 3-4 og 3-5 retter seg mot selskapets reelle egenkapital, ikke den bokførte.[17] Asl §§3-4 og 3-5 har blant annet til formål beskytte kreditorenes interesser.[18] Dette fordi kreditorenes dekningsobjekt er selskapets aktiva.
2 Rettstilstanden i Danmark og Sverige
For å sette de norske rettsreglene i et nordisk perspektiv, vil jeg i dette kapitlet gi en oversikt over dansk og svensk rett på området for styremedlemmers erstatningsansvar. De danske og svenske reglene kan dessuten gi innspill ved løsningen av norske rettsspørsmål.
2.1 Rettstilstanden i Danmark
2.1.1 Styremedlemmers erstatningsansvar
Den danske aktieselskabsloven §140 hjemler styremedlemmers erstatningsansvar overfor blant andre selskapets kreditorer. Erstatningsansvaret omfatter de tilfeller der styremedlemmet ved forsett eller uaktsomhet har overtrådt aktieselskabsloven eller vedtektene. Culpaansvaret overfor kreditorene er etter dette lovfestet etter dansk rett. Ordlyden tilsier at ansvaret er begrenset til å gjelde culpøs overtredelse av aktieselskabsloven eller vedtektene. Andre culpøse handlinger omfattes følgelig ikke. Ansvar for slike handlinger kan imidlertid etter dansk rett hjemles i ulovfestet culpaansvar. Stillingen blir derfor som etter norsk rett.
At selskapet går konkurs, medfører ikke i seg selv at styremedlemmet blir erstatningsansvarlig overfor kreditorene for det oppståtte tapet. Dette følger av ansvarsbegrensningen for aksjeselskaper som også gjelder i dansk rett.[19] For at erstatningsansvar skal kunne pålegges, kreves det at det er utvist forsømmelse eller uforsvarlig adferd i forhold til de erstatningssøkende kreditorer. Dette følger av dansk rettspraksis, se som eksempler UfR1984.1115-SH og UfR1985.1029-H.
Et styremedlem som forutså selskapets umiddelbart forestående konkurs, er i henhold til dansk rett etter omstendighetene ansvarlig overfor en leverandør som ikke blir betalt.[20] Dette må gjelde under forutsetning av at styremedlemmet ikke har fortalt leverandøren om selskapets økonomiske stilling. Det vil i slike tilfeller likevel være slik at styremedlemmet ikke hefter som garantist for oppfyllelsen av kontrakten, han skal kun erstatte leverandørens tap.[21] Det kan være vanskelig å trekke grensen mellom en forsvarlig og uforsvarlig presentasjon av en virksomhet i vanskeligheter overfor medkontrahenter, der den uforsvarlige presentasjonen er erstatningsbetingende.[22] I alminnelighet er det ikke tilstrekkelig for at styremedlemmene kan pådra seg ansvar at et selskap med sviktende betalingsevne og kredittverdighet søker og oppnår kreditt. Dette følger av den danske Højesterets dom UfR1993.789-V.
2.1.2 Sondringen mellom fellesskapets og enkeltkreditors erstatningskrav
Erstatningskrav mot styremedlemmer som følge av tap disse har påført selskapet, kan etter dansk rett gjøres gjeldende av selskapet, eller dersom selskapet er tatt under konkursbehandling, av boet. Erstatningen vil da komme alle kreditorene til gode. Dersom boet velger å ikke kreve erstatning, kan enhver kreditor forfølge kravet på boets vegne. Dette følger av aktieselskabsloven §144 og den danske konkurslovs §137. Den enkelte kreditor kan ikke på egenhånd kreve erstatning til seg selv eller boet for tap som har rammet selskapet, såfremt boet selv fremsetter krav om erstatning eller inngår forlik med skadevolderen.[23] Kreditorfellesskapet kan imidlertid også regnes som en selvstendig erstatningsrettslig vernet enhet, slik at fellesskapet kan kreve erstatning uavhengig av om selskapet er påført tap.
Enkeltkreditor har søksmålsadgang når skaden alene eller i særlig grad har rammet den enkelte kreditor. En enkeltkreditor kan ikke kreve erstatning for sitt tap ved siden av og utover en erstatning til selskapet eller dettes bo, som omfatter alle berørte kreditorers tap.[24] En individuell erstatningssak, som klart overlapper et krav reist av boet, må følgelig avvises. Synspunktet følger også av dansk rettspraksis.[25]
Man kan som utgangspunkt dele de tilfellene der en enkeltkreditor kan kreve erstatning inn i to kategorier. Begge kategoriene relaterer seg til skade påført enkeltkreditorer. Den første kategorien betegnes av Andersen som "direkte motivation til kreditgivning".[26] Denne kategorien omfatter de tilfeller der styremedlemmet blir ansvarlig for kreditors tap når kreditoren har ytt kreditt i tillit til et feilaktig eller misvisende regnskap, og dette er eller burde være kjent for styremedlemmet.
Den andre kategorien omhandler ledelsens plikt til å erkjenne selskapets økonomiske tilstand og ta konsekvensen av denne. Ut fra premissene i dommen i UfR1961.515-H kan regelen formuleres slik at det er ansvarsbetingende å pådra kreditt på et tidspunkt hvor det må være klart for ledelsen at en fortsettelse av forretningsvirksomheten uten tap for kreditorene er utelukket. Dette vil være tilfellet når selskapet ikke kommer til å oppfylle forpliktelsen. Regelen er senere bekreftet av Højesteret i UfR1998.1137 og UfR1999.591, og er helt grunnleggende med hensyn til ansvaret overfor enkeltkreditor.[27]
2.2 Rettstilstanden i Sverige
2.2.1 Styremedlemmers erstatningsansvar
Som i de fleste rettssystemer er hovedregelen i svensk rett at et aksjeselskaps styremedlemmer normalt ikke hefter for selskapets forpliktelser. Styremedlemmene kan imidlertid pådra seg erstatningsansvar overfor tredjemann, som for eksempel selskapets kreditorer. Den svenske aktiebolagslagens (1975:1385) 15. kapittel 1§ bestemmer at et styremedlem kan bli erstatningsansvarlig overfor tredjemann når styremedlemmet har overtrådt aktiebolagslagen, " tillämplig lag om årsredovisning eller bolagsordningen". Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet. Meningen med 15. kapittel 1§ er å sanksjonere ved hjelp av erstatning de reglene i de nevnte regelsett som nettopp har til formål å beskytte tredjemenn.[28]
Formuleringen i 15. kapittel 1§ tilsvarer formuleringen i den danske aktieselskabsloven, men ansvaret er likevel snevrere etter svensk rett. Dette kan begrunnes i den restriktive svenske holdningen til idømmelse av erstatningsansvar for ren formuesskade, den såkalte "spärregel", se 2. kapittel 4§ Skadeståndslagen. Regelen innebærer at erstatningsansvar for ren formuesskade forutsetter en straffbar handling, dersom erstatningsansvaret ikke er hjemlet i lov. På denne bakgrunn kan ikke erstatningsansvaret utvides med et ulovfestet culpaansvar som i Danmark.
Når det gjelder styremedlemmenes erstatningsansvar overfor enkeltkreditor for direkte skade, uttaler Dotevall følgende om forholdet mellom svensk og dansk og norsk rett:[29]
"I dansk och norsk rätt har bolagsledningens ansvar mot bolagets borgenär behandlats på et nogot annorlunda sätt än i svensk rätt, vilket sannolikt främst har att göra med den något annorlunda synen på ersättning för ren förmögenhetsskada som gäller i dessa länder."
Etter dette synes rettstilstanden når det gjelder erstatning for direkte skade i utgangspunktet å være noe annerledes i svensk rett enn i dansk og norsk rett.
Aktiebolagslagens 13. kapittel 17§ hjemler også et økonomisk ansvar for selskapets styremedlemmer ved selskapets konkurs. Ansvaret inntrer etter første ledd dersom:
" […] styrelsen har underlåtit att
1. i enlighet med 12 § upprätta och låta bolagets revisor granska en kontrollbalansräkning enligt 13 §,
2. i enlighet med 14 § sammankalla en första kontrollstämma,
3. i enlighet med 16 § ansöka hos rätten om att bolaget skall gå i likvidation"
Ansvaret kan imidlertid ikke karakteriseres som et vanlig erstatningsansvar, da det ikke er noe krav om at de alminnelige vilkår om økonomisk tap og årsakssammenheng skal være oppfylt. Skyldkravet er culpa med omvendt bevisbyrde. Dette innebærer at styremedlemmenes personlige betalingsansvar etter kapittel 13 17§ er strengere enn styremedlemmenes ansvar etter norsk rett.
2.2.2 Sondringen mellom fellesskapets og enkeltkreditors erstatningskrav
Etter alminnelig oppfatning kan selskapskreditor bli påført skade på to måter, dels indirekte gjennom at selskapets formue minsker, og dels direkte uten at selskapet lider noen skade.[30] Det samme gjelder etter norsk og dansk rett. Om skillet mellom indirekte og direkte skade uttaler Dotevall:
"För aktieägare og borgenär är skillnaden mellan omedelbar och medelbar skade av betydelse, eftersom möjligheterna att få ersättning för respektive skadetyp varierar. […] Ett problem är om aktieägare och borgenär överhuvudtaget skall ges möjligher att föra talan om ersättning för medelbar skada och i så fall vilka begränsningar som finns."[31]
Etter dette vil enkeltkreditors mulighet til å kreve erstatning av selskapets styremedlemmer avhenge av hvorvidt kreditoren kan sies å ha lidt direkte eller indirekte skade som følge av styremedlemmets erstatningsbetingende handling.
Som nevnt er rettstilstanden for erstatning for direkte skade i utgangspunktet annerledes i svensk, enn i norsk og dansk rett. Dotevall nevner i denne forbindelse at det i norsk rett finnes flere eksempler på at styremedlemmer er blitt erstatningsansvarlige ved siden av selskapet for svikt ved oppfyllelsen av en kontrakt.[32] Det er i disse tilfellene normalt daglig leder som blir erstatningsansvarlig. Ved siden av dette ansvaret påpeker Dotevall at det etter norsk rett også finnes eksempler på at styremedlemmer har blitt erstatningsansvarlige mot enkeltkreditor for forsømmelse i forbindelse med inngåelse av kontrakt (culpa in contrahendo). Ansvaret vil omfatte de tilfeller der ledelsen har inngått avtaler på selskapets regning, men samtidig vært klar over at selskapets økonomiske stilling har vært slik at det er usannsynlig at selskapet kommer til å oppfylle avtalen.
Når det gjelder styremedlemmets ansvar for culpa in contrahendo, argumenterer Dotevall for at det samme som gjelder etter norsk rett også må kunne gjelde etter svensk rett. I denne forbindelse uttaler han følgende:[33]
"Enligt min mening kan 15:1 ABL tillämpas då företrädare för bolaget ingår förbindelse, samtidig som han vet eller bort veta att bolaget inte kommer att kunna fullgöra förbindelsen. Vad sålunda beträffar svensk rätt skulle skadeståndsregeln i 15:1 ABL kunna tillämpas så att ansvar för bolagsledningen kan bli aktuelt i fall av culpa in contrahendo, vilket ju är fallet i dansk och norsk rätt."
Det kan etter dette argumenteres for at selskapets styremedlemmer også etter svensk rett kan bli erstatningsansvarlige for culpa in contrahendo.
Det kan også stilles spørsmål om enkletkreditor har adgang til å kreve erstatning for indirekte skade etter svensk rett. Etter Dotevalls mening, kan en enkeltkreditor, ved siden av erstatning for direkte skade, også ha et erstatningskrav for indirekte skade som følge av at selskapet er påført tap.[34] Dette ansvaret er imidlertid betinget av at selskapet er insolvent, samt at styremedlemmene har brutt rettsregler som også må sies å ha til formål å beskytte kreditorene. Johansson henviser til de samme hensynene som Dotevall, men kan ikke sies å ha samme oppfatning. Etter Johanssons mening, blir kreditorenes interesse etter at selskapet er gått konkurs, ivaretatt av konkursboets krav mot styret for tap påført selskapet.[35]
Andersson er av den oppfatning at aksjonærers mulighet til å kreve erstatning av selskapets styremedlemmer for indirekte skade ikke bør være så begrenset som det etablerte standpunktet i svensk rett tilsier.[36] Hans synspunkter kan i en viss utstrekning anvendes også på enkeltkreditorers erstatningskrav. Andersson påpeker at det etter ABL 15:1§ ikke oppstilles noe skille mellom direkte og indirekte skade.[37] Dette betyr at bestemmelsen i utgangspunktet vil ramme begge deler.[38] Videre legger Andersson blant annet vekt på individuelle rettferdighetsbetraktninger, som tilsier at den økonomiske risikoen for culpøse overtredelser av aktiebolagslagen plasseres på skadevolderen og ikke på den skadelidende.[39] Etter Anderssons syn kan det følgelig anføres reelle hensyn for at det skal være like muligheter for å få erstatning for indirekte skade som for direkte skade. Disse hensynene må også kunne overføres på enkeltkreditorers mulighet til å få erstatning for indirekte skade etter svensk rett.
Gjennomgangen av svensk juridisk teori viser at det er uenighet om hvorvidt enkeltkreditor etter svensk rett har et erstatningskrav mot selskapets styremedlemmer for indirekte skade.
3 Kreditors, selskapets eller konkursboets erstatningskrav
3.1 Skillet mellom fellesskapets og enkeltkreditorens tap
3.1.1 Innledende bemerkninger
Dersom styremedlemmets uaktsomme opptreden medfører tap, vil dette utløse erstatningsplikt. Hovedspørsmålet i dette kapitlet er i hvilke tilfeller det er selskapet eller kreditorfellesskapet som har lidt tap, og i hvilke tilfeller tapet er påført en enkeltkreditor direkte. Spørsmålet er vanskelig, og det finnes motstridende oppfatninger både i rettspraksis og juridisk teori. I tillegg er spørsmålet viktig, da vilkåret om erstatningsmessig skade må være oppfylt for at enkeltkreditor skal kunne få erstatning.
3.1.2 Den skadelidte interesse
Spørsmålet som må drøftes er hvilken interesse styremedlemmenes uaktsomhet går utover, altså hvem som blir skadelidt ved den ansvarsbetingende handling.
Som utgangspunkt er vilkåret om erstatningsmessig skade oppfylt i forhold til enkeltkreditoren dersom denne kan sies å ha lidt et særtap som følge av styremedlemmets ansvarsbetingende handling eller unnlatelse. For at et særtap skal foreligge, må handlingen eller unnlatelsen være rettet direkte mot denne enkeltkreditoren. Selskapet eller fellesskapet må på den annen side sies å lide skade dersom styremedlemmet bryter de reglene som bestemmer at styret plikter å forvalte selskapet på en forsvarlig måte, se asl §6-12. Dersom styremedlemmets uaktsomme opptreden kan sies å skade selskapsformuen, vil det utelukkende være selskapet selv eller dets konkursbo som kan fremme erstatningskravet. Dette vil gjelde selv om kreditorenes dekningsmulighet blir nedsatt som følge av styremedlemmenes uaktsomme forhold, da kreditorinteressen må anses som en del av selskapsinteressen. Det finnes støtte for dette synspunktet i omfattende rettspraksis.
Den første dommen av betydning er Hidle-dommen.[40] Her ble erstatningskrav reist av en enkeltkreditor mot selskapets styreformann Jacob Hidle. Kravet var begrunnet med at selskapets styremedlemmer ikke hadde sørget for tilstrekkelig forsikring av et fabrikkskip, som var selskapets vesentligste aktivum. Skipet brant og selskapet ble tatt under konkursbehandling. Spørsmålet i dommen var om enkeltkreditoren hadde lidt tap som følge av styreformannens handlinger, og derfor kunne kreve erstatning. Høyesterett uttaler følgende om vilkåret erstatningsmessig skade:[41]
"For sine handlinger i selskapets anliggender til skade for selskapsformuen staar et aktieselskaps styre eller dettes enkelte medlemmer som saadanne alene til ansvar likeoverfor sin principal eller mandant, selskapet.
[…]
Selskapets kreditorer har derimot ikke som saadanne nogen adgang til at gjøre ansvar gjeldende paa grund av at selskapets evne til at dekke almindelige gjeldsfordringer ved styrets forhold er blit nedsat. Kommer selskapet under konkursbehandling, faar konkursboet adgang til at gjøre et saadant gjeldende mot selskapets styre eller styremedlemmer. Ved konkursens aapning gaar nemlig selskapets (konkursskyldnerens) mulige erstatningsfordring over til konkursboet (kreditorfælleskapet)."
Konkursboet hadde i det foreliggende tilfellet besluttet å ikke gå til erstatningssak mot Hidle. Høyesterett tok ikke stilling til om enkeltkreditoren kunne fremme søksmålet på boets vegne, da kreditoren utelukkende hadde anlagt saken i egen interesse, for å få dekket sin fordring på selskapet. Etter rettens oppfatning har en enkeltkreditor ikke lidt erstatningsmessig skade når styremedlemmenes handlinger fører til skade på selskapsformuen, slik at selskapets evne til å dekke sine fordringer blir nedsatt. Dette vil gjelde selv om styremedlemmenes handlinger går ut over kreditorenes dekningsmuligheter. Dommen gir støtte for oppfatningen om at styremedlemmenes vanstyre av selskapets anliggender som fører til dets insolvens, er ansvarsbetingende overfor selskapet. Det forutsettes i Høyesteretts premisser at når styrets forsømmelige forhold fører til en reduksjon i selskapets formuesforhold, så er selskapet skadelidt.[42] Når styremedlemmenes brudd på forvaltningsplikten er så alvorlig at bruddet resulterer i at selskapet blir insolvent, er det nettopp uaktsomheten som er årsaken til reduksjonen i selskapets formuesstilling. Følgelig blir styret ansvarlig overfor selskapet.
I Rt-1933-155 ble det reist spørsmål om Hidle-dommen måtte anses som et avgjørende prejudikat for løsning av saken. Dommen omhandler stillingen i et andelsselskap, men vil likevel ha betydning her. En av selskapets långivere, Kielland, saksøkte selskapets styremedlemmer etter at selskapet hadde gått konkurs. Høyesteretts flertall bestående av seks dommere kom til at resultatet i Hidle-dommen ikke var avgjørende for den forliggende sak. Flertallet uttalte at selskapet i dette tilfellet ikke var påført noe tap, da dets formue ikke var forringet, men tvert i mot økt med 30.000 kroner, som tilsvarte lånebeløpet. Tapet gikk følgelig ikke ut over selskapet eller kreditorfellesskapet. Dommen gir et eksempel på at selskapet i enkelte tilfeller kan tjene på det ansvarsbetingende forhold. At selskapet har lånt penger som ikke tilbakebetales er et eksempel, et annet er at selskapet har fått levert varer på kreditt som ikke blir betalt.[43] I disse tilfellene vil jo nettopp lånebeløpet eller varene tilføres selskapsformuen, på bekostning av långiveren eller kredittyteren. Den uaktsomme handling vil derfor i slike tilfeller kun gå ut over nettopp långiveren eller kredittyteren, og det er disse som lider den erstatningsmessige skade.
Spørsmålet om hvilken interesse som må anses skadelidt ved styremedlemmenes uaktsomme handlinger, var også oppe i tre sentrale høyesterettsdommer fra 1993. Den første dommen er Sjødal-dommen.[44] Her ble den tidligere styreformannen i et aksjeselskap, Øivind Sjødal, saksøkt av en rekke enkeltkreditorer. Sjødal var også en av selskapets aksjonærer. Enkeltkreditorenes påstand var at styreformannen forsettlig eller uaktsomt hadde redusert selskapets aktiva slik at selskapet var blitt insolvent og dermed ute av stand til å dekke sine forpliktelser overfor kreditorene. Kravet var prinsipalt begrunnet med at ledelsen i selskapet hadde etablert og ledet selskapet og handlet med en fast eiendom i ren spekulativ hensikt for å skaffe seg uberettiget vinning.[45] Erstatningskravene ble tatt til følge i byretten, og lagmannsretten stadfestet byrettens dom.
Høyesterett avviste i utgangspunktet at kreditorene hadde søksmålsinteresse, og fastslo at de ikke hadde søksmålskompetanse. Kreditorene reiste erstatningskrav isteden for at det ble åpnet konkurs i selskapet, hvilket etter Høyesteretts mening var rettsteknisk uheldig. Beregningen av kreditorenes tap ville nemlig kreve en full oversikt over selskapets aktiva og passiva, som innebar at retten prejudisielt måtte foreta vurderinger som ellers ville hørt hjemme under en konkursbehandling. Førstvoterende uttalte at en kreditor ikke bør kunne reise erstatningssøksmål etter asl1976 §15-1 mot et styremedlem i et insolvent aksjeselskap.[46] Imidlertid mener førstvoterende at enkeltkreditorer kan reise krav mot selskapets styremedlemmer når det dreier seg om særkrav som enkeltkreditorer gjør gjeldende fordi styreformannens erstatningsbetingende handlinger er rettet direkte mot dem.[47]
Det må etter dette noe mer til for at en enkeltkreditor skal ha søksmålsinteresse enn at hans dekningsmulighet er nedsatt, og at han dermed lider tap. Styremedlemmets erstatningsbetingende handlinger må ha vært rettet direkte mot enkeltkreditoren for at denne skal anses skadelidt. Dette var ikke tilfellet i Sjødal-dommen, og enkeltkreditorene kunne ikke anses for å ha lidt erstatningsmessig skade. I dommen slår Høyesterett imidlertid fast at selskapets kreditorer i fellesskap i enkelte tilfeller kan reise erstatningskrav når styremedlemmenes erstatningsbetingende handlinger er rettet mot selskapet. Retten uttaler:[48]
"Hvis boet utloddes eller innstilles uten at kravet er reist, følger det av kjennelsen i Rt. 1987-1569 at kreditorene, hvis de har rettslig interesse i det, kan reise søksmål til fordel for kreditorfellesskapet. Noe grunnlag for søksmål ut over dette er det etter mitt syn ikke. Jeg kan ikke se at det er særlig behov for søksmål om enkeltkreditorers krav. Jeg peker også på at når bobehandlingen – som i det foreliggende tilfelle – er avsluttet uten utlodning, kan de praktiske problemer være omtrent de samme som når konkurs ikke har vært åpnet."
Kreditorene kunne etter Høyesteretts mening etter omstendighetene reise erstatningskrav på vegne av kreditorfellesskapet med hjemmel i den dagjeldende asl §15-1. Uttalelsene hadde imidlertid ikke direkte betydning i den foreliggende sak, da kreditorenes erstatningskrav ble avgjort på annet grunnlag. Høyesterett ga enkeltkreditorene medhold etter en totalvurdering, der handlemåten til de personer som sto bak selskapet ble lagt til grunn. Dessuten la retten vekt på kreditorenes rett til å få dekket sine krav før selskapsmidler tas ut til aksjonærene. Førstvoterende konkluderer med at Sjødals forhold representerte et klart og forsettlig rettsbrudd i forhold til kreditorene. Han fant det klart at styreformannen måtte anses direkte ansvarlig for kreditorenes tap.[49]
Sjødal-dommen kan ses på flere måter. For det første kan dommen ses som et eksempel på et tilfelle hvor styreformannen ble gjort ansvarlig overfor enkeltkreditorers tap på grunnlag av ulovfestet culpaansvar. Dette fordi ansvar på grunnlag av asl1976 §15-1 ikke kunne føre frem. For det annet kan dommen ses som et eksempel på heftelse på grunnlag av ulovfestede regler om ansvarsgjennombrudd.[50] Dommen fastslår videre at kreditorenes interesser ikke kan anses skadelidt dersom et solvent selskap påføres skade.[51] Synspunktet er at kreditorene ikke vil ha lidt noe tap så lenge selskapet er i stand til å dekke sine forpliktelser, ettersom de kan søke dekning i selskapets midler. Imidlertid vil det være slik at styrets vanskjøtsel er ansvarbetingende overfor selskapet. Dette kravet kan konkursboet tre inn i etter konkursåpningen.
Det kan spørres om dommen kan tas til inntekt for at kreditorene kan fremme krav på vegne av kreditorfellesskapet, slik at dette må regnes som en selvstendig erstatningsrettslig vernet enhet. Dommen må mest naturlig oppfattes dithen at kreditorfellesskapet ikke er en selvstendig erstatningsrettslig vernet enhet, men at kreditorfellesskapet i en insolvenssituasjon får rett til å fremme selskapets krav.[52]
Dommen kan virke forvirrende, da Høyesterett til tross for at retten slo fast at den enkelte kreditor ikke hadde søksmålsinteresse, likevel påla styreformannen erstatningsansvar. Dommen kan gi holdepunkter for at styremedlemmenes klanderverdige forhold i enkelte tilfeller vil kunne være erstatningsbetingende både i forhold til selskapet og i forhold til kreditorene. Aarum antar at resultatet bygger på gjennomskjæringssynspunkter.[53] Som en følge av dette må dommen mest naturlig oppfattes slik at når styremedlemmenes ansvarsbetingende handlinger fører til en reduksjon i selskapets formuesstilling, så er forholdet ikke ansvarsbetingende direkte i forhold til kreditorene. Dette må gjelde også når selskapet var eller ble insolvent på skadetidspunktet.
Dommen kan etter min mening også tas til inntekt for den oppfatning at enkeltkreditorer har lettere for å nå frem med sitt erstatningskrav dersom styremedlemmets handling er av graverende karakter. Dette synes å gjelde også dersom hans handlinger direkte har gått ut over selskapet. I slike tilfeller vil hensynet til konkret rimelighet veie tyngre enn hensynet til generell rimelighet i form av rettsteknisk enkle regler.
Skillet mellom selskapets og enkeltkreditors tap var også oppe i Stiansen-dommen.[54] Saken omhandler et konkursbo som reiser sak mot styreformannen i selskapet, Dag Stiansen, med krav om erstatning for tap påført kreditorene ved at han ikke hadde ivaretatt selskapets og kreditorenes interesser. Det var ikke avholdt styremøter eller generalforsamlinger, samt ikke ført regnskaper. Påstandsbeløpet tilsvarte det samlede beløp av anmeldte fordringer som var godkjent av bostyret. Konkursboet innrømmet at dette var uheldig, men fremholdt at noe annet alternativ ikke forelå.
Høyesterett delte seg inn i et flertall på tre og et mindretall på to dommere. Spørsmålet i saken var ifølge førstvoterende som talsmann for flertallet, om de krav som er reist kunne gjøres gjeldende av selskapets konkursbo, eller om de måtte fremmes av de enkelte kreditorer. Det måtte følgelig avgjøres hvem som hadde lidt den erstatningsmessige skade. Om tapsberegningen uttaler førstvoterende at denne angir karakteren av det krav som er gjort gjeldende, og at det ikke er sannsynliggjort at selskapet som sådant har hatt et tap som boet kan kreve erstattet. Førstvoterende ser det slik at for at konkursboet skal kunne reise erstatningskrav mot styreformannen, må aksjeselskapet og derigjennom aksjonærene være påført tap ved hans ansvarsbetingende handlinger eller unnlatelser.[55] Dette begrunner førstvoterende i at fordi et aksjeselskap har begrenset ansvar, kan ikke aksjonærene tape mer enn sine verdier i selskapet. Da selskapet i dette tilfellet var uten aktiva og i lengre tid var drevet for kreditorenes regning, mente førstvoterende at forbindelsen mellom ansvarsgrunnlaget og selskapets tap måtte anses avskåret. Det slås fast at selskapets tap ikke øker med økende gjeld, da tapet utelukkende vil ramme kreditorene i en slik situasjon. Flertallets konklusjon ble etter dette at erstatningskravet ikke kunne reises av konkursboet, som følge av at selskapet ikke hadde lidt noe tap. Erstatningskravet måtte isteden reises av kreditorer enkeltvis eller i fellesskap, dersom kreditorene mener at det foreligger ansvarsgrunnlag i forhold til de krav som gjøres gjeldende.[56]
Mindretallet på to dommere mente at kravet kunne fremmes av konkursboet. Mindretallet var enig med flertallet i at boet bare har krav på erstatning for tap påført selskapet, og således ikke for tap påført de enkelte kreditorer. Dessuten var mindretallet enig i at boet kunne reise krav på vegne av kreditorfellesskapet uavhengig av om selskapet hadde noe krav.[57] Imidlertid mente mindretallet at det påberopte ansvarsgrunnlag, forsømmelser fra styreformannens side, også er relevant i forhold til et erstatningskrav fra selskapet. Spørsmålet var følgelig om øket underbalanse må anses for å påføre selskapet tap. Annenvoterende er uenig med flertallet i at insolvenstidspunktet er et skjæringspunkt for mulig tap på selskapets hånd og for styreformannens ansvar overfor selskapet, og fortsetter:
"Selskapet er så lenge det er i virksomhet ansvarlig overfor sine kreditorer og må etter min mening anses å lide tap ikke bare hvor selskapets verdier reduseres, men også ved øket underbalanse som følge av at det pådras ytterligere gjeld." [58]
Aarum er enig i dette, og anfører at det at selskapet ikke bør nyte erstatningsrettslig vern etter at det er blitt insolvent, ikke er så logisk som flertallets resonnement kan gi inntrykk av.[59] Av Sjødal-dommen følger at kreditorene ikke er påført erstatningsmessig skade så lenge selskapet er solvent, da de i en slik situasjon kan søke dekning i selskapets midler. I denne forbindelse uttaler Aarum:
"At selskapet drives slik at det blir insolvent, og i tilfelle mer og mer insolvent, bør etter min oppfatning imidlertid være ansvarsbetingende i forhold til selskapet, fordi også selskaper med begrenset ansvar har en beskyttelsesverdig interesse i å kunne dekke sine kreditorer. Denne interessen bør nyte erstatningsrettslig vern."[60]
Spørsmålet om hvem som lider erstatningsmessig skade ved styremedlemmets uaktsomme handlinger var også oppe i Ytternes-dommen.[61] Saken omhandler et aksjeselskaps konkursbo som gikk til erstatningssøksmål mot selskapets revisor. Grunnlaget for kravet var at revisoren hadde gitt uriktig erklæring om innbetaling av aksjekapital. Selv om dommen direkte gjelder revisors erstatningsansvar, må Høyesteretts uttalelser ha betydning også når et styremedlem har opptrådt uaktsomt.
Saken bygget på at revisoren hadde bekreftet at selskapets aksjekapital var fullt innbetalt i kontanter. Etter at selskapet var tatt under konkursbehandling, oppdaget imidlertid bostyreren at dette ikke stemte. Konkursboets erstatningskrav tilsvarte selskapets påståtte aksjekapital på 500 000 kroner. Summen ble forklart med at revisorens erklæring var uriktig, og at han derved hadde påført "kreditorfellesskapet" et tap som iallfall tilsvarte aksjekapitalen.
Førstvoterende, med tilslutning fra de øvrige dommerne, gjorde først rede for sitt syn på den uklarhet som Stiansen-dommen kan ha skapt om innholdet i og rammen for de erstatningssøksmål som kan reises av et aksjeselskaps konkursbo etter den dagjeldende aksjelovs kapittel 15. Førstvoterende redegjorde i denne forbindelse først for Sjødal-dommen, og uttalte at saken dreide seg om et tap påført selskapet, ikke om et særtap voldt den enkelte kreditor ved ansvarsbetingende handlinger rettet direkte mot denne. Førstvoterende påpeker at etter Høyesteretts mening i Sjødal-dommen, kunne krav om erstatning etter §15-1 for skade som er voldt selskapet, bare gjøres gjeldende av selskapet selv eller dets konkursbo dersom selskapet er konkurs. Førstvoterende uttaler at det forutsettes i Sjødal-dommen at en kreditor ikke kan forfølge selskapets krav ved erstatningssøksmål etter den dagjeldende asl §15-1, men at erstatningskrav kan fremsettes av kreditoren dersom den skadevoldende handling er rettet direkte mot ham og ikke mot selskapet som sådant.[62] Erstatningskravet blir i en slik situasjon fremsatt som et særkrav mot det ansvarlige styremedlem.
Videre er det etter førstvoterendes mening avgjørende for om sak kan reises av konkursboet, om ansvarsgrunnlaget er knyttet til selskapet, og om erstatningen skal gå inn i boet etter reglene i konkurs- og dekningsloven.[63] Det er i slike tilfeller fortsatt tale om selskapets krav på grunn av selskapets tap, men dette vil inngå i konkursboet fordi boet regnes som selskapets rettsetterfølger.
Søksmålet i Ytternes-dommen ble opprinnelig begrunnet med at revisoren hadde voldt "kreditorfellesskapet" tap. Førstvoterende fastslår imidlertid at man fra dette ikke kunne slutte at saken dreide seg om særkrav for kreditorene, men at det i realiteten hele tiden hadde vært tale om selskapets tap. Fra dette konkluderte Høyesterett at revisoren måtte betale erstatning tilsvarende aksjekapitalen som skulle vært innbetalt.
I Ytternes-dommen tar Høyesterett uttrykkelig avstand fra flertallets rettsoppfatning i Stiansen-dommen. Høyesterett var ikke enig i det syn at erstatningsansvar etter aksjelovens ansvarsregler ikke kan gjøres gjeldende av et insolvent selskap, eller av dets konkursbo, når erstatningen reelt sett utelukkende vil komme kreditorene til gode. Høyesterett mente, i motsetning til flertallet i Stiansen-dommen, at det i slike tilfeller fortsatt var tale om selskapets tap.
3.1.3 Begrepet selskapsinteressen
Jeg vil i dette avsnittet drøfte hvilke interesser som må sies å inngå i selskapsinteressen. Et sentralt spørsmål er hvorvidt kreditorenes interesse kan sies å være en del av denne.
Begrepet "selskapsinteressen" kan ikke benyttes til løsning av rettsspørsmål i konkrete tilfeller, og det er ikke gitt at begrepet alltid har samme innhold.[64]
Begrepet selskapsinteressen ble drøftet i Stiansen- og Ytternes-dommen.[65] Flertallets oppfatning i Stiansen-dommen av hva som ligger i begrepet, gir uttrykk for en lite tilfredsstillende rettstilstand. Flertallet var av den oppfatning at et insolvent aksjeselskap ikke kan påføres erstatningsmessig tap. Løsningen var basert på at selskapsinteressen tilsvarer aksjonærenes interesser.[66] Etter flertallets mening, kunne tap bare påføres kreditorene etter at aksjonærene hadde tapt sine verdier i selskapet. Stiansen-dommen illustrerer også at anvendelsen av et snevert selskapsbegrep kan være like farlig som anvendelsen av et utvidet selskapsbegrep.[67] Stiansen-dommen er imidlertid mindre interessant etter at Ytternes-dommen kom.
Etter min mening bygger Høyesteretts flertall i Stiansen-dommen på en åpenbar feilslutning i forbindelse med sin drøftelse av "selskapsinteressen". Flertallet uttaler at det er et vilkår at aksjeeierne må være påført tap for at det skal kunne sies at selskapet har lidt tap. Denne uttalelsen kan ikke være riktig. Selskapet kan for eksempel lide tap dersom aksjeeierne unnlater å innbetale aksjeinnskudd, mens aksjeeierene da ikke har lidt tap. Samme situasjon kan forekomme der selskapet bare har en aksjeeier og denne ikke innbetaler sitt aksjeinnskudd.
Spørsmålet om kreditorenes interesse er en del av selskapsinteressen, kan også formuleres som et spørsmål om kreditorfellesskapet er en selvstendig erstatningsrettslig vernet enhet. Dette spørsmålet var oppe i Ytternes-dommen.[68] Aksjekapitalen er sammen med selskapets øvrige aktiva kreditorenes dekningsobjekt.[69] Det må følgelig anses like meget en kreditorinteresse som en aksjonærinteresse at aksjekapitalen er tilstede i selskapet. Dette ble også presisert av Høyesterett i Ytternes-dommen, der det uttales at kreditorenes interesse i å ha selskapsformuen som dekningsobjekt også er en selskapsintersse. Dette forklares med at når det er opprettet et aksjeselskap, har aksjonærene skilt ut en del av sin formue, som deres ansvar som aksjeeiere er begrenset til, og som på den annen side selskapets kreditorer har fortrinnsrett til. Ytternes-dommen må etter dette få den betydning at kreditorene nyter et selvstendig erstatningsrettslig vern som en del av selskapsinteressen. Dette vernet må også gjelde dersom den erstatningsbetingende handling er rettet direkte mot selskapet, og ingen bestemt kreditor kan kreve erstatning alene. Det er konkursboet som kan fremme erstatning på vegne av kreditorfellesskapet i slike tilfeller. Kreditorenes krav nyter følgelig erstatningsrettslig vern uavhengig av om det solvente selskapet, representert ved den alminnelige aksjonærinteressen, får medhold i sitt erstatningskrav.[70] Dette gjelder i motsetning til hvordan det er nærliggende å tolke resultatet i Sjødal- og Stiansen-dommen, der det ble fastslått at kreditorfellesskapet ikke kunne fremme et erstatningskrav dersom selskapet ikke kunne sies å ha lidt tap.[71]
Det kan etter dette sies at kreditorenes interesse er en del av selskapsinteressen.
Selskapets enkeltkreditorer kan bli rammet av styremedlemmenes handlinger direkte eller indirekte. Bakgrunnen for at en enkeltkreditor lider skade indirekte, er at styremedlemmene påfører selskapet tap. Styremedlemmenes uaktsomme handling eller unnlatelse rammer selskapsinteressen. Kreditorenes interesse må imidlertid regnes som en del av selskapsinteressen. Spørsmålet er derfor om en enkeltkreditor kan fremme erstatningskrav på egne vegne som følge av dette indirekte tapet.
Kan en enkeltkreditor selv kreve en forholdsmessig andel av selskapets tap erstattet, ved å fremme et direkte krav mot styremedlemmene for den indirekte skade han er blitt påført? Det var tidligere uklart om det fantes en slik adgang, men spørsmålet reguleres nå av asl §17-6.[72] Asl §17-6 er altså materielt ny i forhold til asl1976. Bestemmelsen regulerer enkeltkreditorers søksmålsadgang når erstatningskravet utgjør kreditorens andel av selskapets tap. I forarbeidene uttales det at bestemmelsen handler om situasjonen der både selskapet og en kreditor reiser erstatningssøksmål til dekning av det samme tapet på grunn av den samme skadegjørende handlingen.[73] Departementet fremholder at det ikke vil begrense adgangen for kreditorer til å fremme direkte krav, slik aksjelovutvalget foreslo.
Asl §17-6 har overskriften "konkurrerende krav", og bestemmer at kreditorer som har lidt tap som følge av at selskapet har lidt tap, er bundet av selskapets skadeoppgjør. Dessuten avgjør bestemmelsen at kreditorens tap står tilbake for selskapets krav.
Perland uttaler følgende om asl §17-6[74]:
"En særlig regel for noen bestemte typer krav fra andre enn selskapet er innført i asl/aasl §17-6. Denne bestemmelsen er materielt ny i forhold til aksjeloven av 1976. Regelens anvendelsesområde er situasjoner der aksjonærer, kreditorer eller andre lider et indirekte tap ved at selskapet selv lider et tap.
[…]
Det kan spørres om skadelidte med indirekte tap må nøye seg med å vente på at selskapet selv gjør kravet gjeldene, og indirekte få kompensasjon gjennom selskapets skadeoppgjør, eller om de selv kan gjøre sitt indirekte tap gjeldende direkte overfor skadevolder. Det var etter eldre rett tvilsomt om aksjonærer og kreditorer hadde en slik direkte søksmålsadgang for sine indirekte tap. Ved innføringen av bestemmelsen i asl/aasl §17-6 fremgår det forutsetningsvis at det foreligger en slik søksmålsadgang.[…] For kreditorer vil krav av denne typen i utgangspunktet bare være aktuelt dersom selskapet er insolvent uten at det er åpnet konkurs."
Når det gjelder Perlands påstand i siste setning her, vil dette være fordi kreditorene i en situasjon hvor det ikke er åpnet konkurs, ikke vil ha adgang til å gå til søksmål med hjemmel i kkl §118.[75]
Det fremgår av §17-6 at en enkeltkreditors krav for en forholdsmessig andel av selskapets tap, er subsidiært i forhold til selskapets eget krav. Selskapets krav har følgelig fortrinnsrett fremfor enkeltkreditors krav. Dette har sammenheng med at dersom selskapet får full dekning, vil skadevolderen ha gjort opp for seg, og kreditoren vil ikke lenger ha noe å kreve.[76]
Situasjonen som hjemles i asl §17-6 må avgrenses mot en enkeltkreditors særtap. Et slikt tap vil oppstå uavhengig av om selskapet har lidt tap. Erstatningskrav for en enkeltkreditors særtap korresponderer ikke med noe tap selskapet lider, og kan følgelig ikke anses subsidiært i forhold til selskapets krav slik stillingen er etter §17-6. Det kan også tenkes situasjoner der den samme skadevoldende handling kan skape et erstatningskrav for selskapet samtidig som den skaper et særkrav for en enkeltkreditor. Denne situasjonen reguleres heller ikke av asl §17-6. Aarbakke m.fl. uttaler følgende om denne situasjonen:[77]
"Én og samme skadesituasjon kan skape et erstatningskrav for selskapet og dessuten særkrav for aksjeeiere og kreditorer. For eksempel kan en mislykket investering medføre et tap som selskapet har krav på å få erstattet, og det kan skape et særkrav for aksjetegnere og kreditorer som foretok investeringer i selskapet på grunnlag av uriktige opplysninger om prosjektet. Hvis de ansvarlige dekker selskapets tap, vil i praksis også aksjeeiernes og kreditorenes tap være dekket. For så vidt har man en situasjon som ligner den §17-6 tar sikte på. Denne bestemmelse kan imidlertid ikke anvendes […]"
Etter dette kan det synes vanskelig å koordinere de forskjellige kravene. Det er derfor viktig å holde de forskjellige skadegjørende handlinger fra hverandre. Dersom man kommer til at den samme skadegjørende handlingen har påført flere tap, blir kravene regulert av §17-6, mens bestemmelsen ikke kommer til anvendelse dersom det dreier seg om flere skadegjørende handlinger. Det kan imidlertid også oppstå tilfeller der den samme skadevoldende handlingen påfører både selskapet tap og en enkeltkreditor et særtap. I slike tilfeller er det tale om to forskjellige skadelidte som begge påføres erstatningsmessig skade. Her må også kravene holdes fra hverandre, og avgjøres hver for seg. Asl §17-6 kommer ikke til anvendelse i en slik situasjon.
3.3 Brudd på oppbudsplikten – ansvar som følge av at selskapet har vært drevet for kreditorenes regning
3.3.1 Styrets plikt til å begjære oppbud
Oppbudsbegjæring kan bare fremsettes av selskapets styre, jfr asl §6-18(1). Følgelig har styret avgjørelsesmyndigheten når det gjelder om konkurs skal begjæres. I enkelte tilfeller har styret også plikt til å melde oppbud. Plikten innebærer at styret må sende konkursbegjæring eller be om gjeldsforhandlinger. Rettstilstanden vedrørende styrets oppbudsbegjæring er noe endret ved aksjeloven av 1997.[78] Lovendringen har imidlertid ikke betydning for styrets plikt til å begjære oppbud.
Brudd på oppbudsplikten er straffesanksjonert gjennom strl §283a. Etter strl §283a kan den som ikke begjærer åpning av gjeldsforhandling eller konkurs til tross for at han "bør innse" at alle fordringshaverne ikke kan bli tilfredsstilt, straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år forutsatt at et tilleggsvilkår er oppfylt. Det mest aktuelle tilleggsvilkåret for styremedlemmer i aksjeselskaper er nr 2, som innebærer at han bør innse at den næringsvirksomhet han bestyrer "klart går med tap", og at fordringshaverne ikke kan tilfredsstilles innen rimelig tid. Underskuddet må følgelig ikke være ubetydelig, og situasjonen må ikke være forbigående.
3.3.2 Er brudd på oppbudsplikten erstatningsbetingende?
Brudd på styrets plikt til å begjære oppbud vil kunne medføre erstatningsansvar overfor kreditorene. Dette kan forklares med at strl §283a er satt til beskyttelse av skyldnerens fordringshavere. Dessuten gir straff vanligvis uttrykk for en større grad av fordømmelse enn erstatning, slik at styrets forhold generelt ikke behøver å være like alvorlig for å ilegge erstatningsansvar som straffansvar.[79] Det subjektive vilkår etter strl §283a er simpel uaktsomhet. Dette innebærer at rammen om erstatnings- og straffansvaret er den samme, da det kreves culpa i begge tilfeller. Rammen er den samme selv om det gjelder et strengere beviskrav i straffesaker.
At selskapets styremedlemmer kan pålegges erstatning dersom oppbudsplikten ikke overholdes, har støtte i omfattende rettspraksis, særlig Eidsivating lagmannsretts dom av 15.12.72, Agder lagmannsretts dom av 06.01.88 og Oslo byretts dom av 15.12.92.
3.3.3 Hvem er skadelidt ved brudd på oppbudsplikten?
Hvilken interesse må anses skadelidt når styremedlemmene ikke har begjært oppbud i tide, og selskapet har vært drevet for kreditorenes regning? Spørsmålet er hvorvidt det er kreditorfellesskapet/selskapet eller enkeltkreditor, eventuelt begge, som lider erstatningsmessig skade ved brudd på oppbudsplikten.
Strl §283a beskytter kreditorfellesskapet som sådant, og det er prinsipielt ikke er noe til hinder for at kreditorfellesskapet også betraktes som skadelidt erstatningsrettslig.[80] Ansvarsvilkårene i straffebestemmelsen er ikke knyttet til krenkelse av den enkelte fordringshaver, men utformet slik at det er kreditorfellesskapet som fremstår som den beskyttede interesse. Dette taler for at skyldnerens konkursbo kan gjøre kreditorfellesskapets samlede tap gjeldende.
Spørsmålet om de erstatningsrettslige konsekvenser av brudd på oppbudsplikten var oppe i Stiansen-dommen.[81] Konkursboet reiste her erstatningssak mot selskapets styreformann, og et av grunnlagene var at det ikke var begjært oppbud selv om oppbudsplikten var inntrådt. Høyesteretts flertall på tre dommere inntok den oppfatning at konkursboet ikke er erstatningsrettslig vernet etter at selskapet er insolvent. Det er mulig at dommen på grunn av flertallets oppfatning må tolkes slik at styremedlemmer ikke kan pålegges en erstatningssanksjonert oppbudsplikt. En annen mulig tolkning er at styremedlemmet kan bli ansvarlig overfor enkeltkreditor på dette grunnlag.[82] Dersom man legger det første tolkningsalternativet til grunn, gir dommen uttrykk for en form for lempning av styremedlemmers erstatningsansvar når selskapet er insolvent.[83] Mindretallet i Stiansen-dommen var av den oppfatning at selskapet etter omstendighetene kan anses for å bli påført erstatningsmessig tap som følge av at oppbudsplikten var overtrådt. Aarum er enig i dette, men mener at unnlatelsen av å begjære oppbud også bør kunne være erstatningsbetingende overfor kreditorfellesskapet, noe som etter mitt syn er fornuftig.[84] Tolkningen av Stiansen-dommen har imidlertid mindre betydning etter at Ytternes-dommen[85] ble avsagt. Aarum finner støtte for sin oppfatning nettopp i denne dommen. I dommen fraviker en enstemmig Høyesterett flertallets oppfatning i Stiansen-dommen, og fastslår at kreditorene nyter selvstendig erstatningsrettslig vern som en del av selskapsinteressen. Dette medfører at kreditorfellesskapet kan påføres erstatningsmessig skade uavhengig av om aksjonærfellesskapet kan sies å lide tap.
Spørsmålet om hvem som må anses skadelidt ved brudd på oppbudsplikten, ble også behandlet i et obiter dictum i Borgarting lagmannsretts dom av 17.10.96. En enkeltkreditor reiste her erstatningssøksmål mot styremedlemmene og daglig leder i et aksjeselskap som var konkurs. Lagmannsretten bemerker at kreditoren opprinnelig synes å ha begrunnet sitt krav i at det var unnlatt å begjære oppbud, og at fortsettelse av driften førte til en reduksjon i kreditorenes dekning. Retten slår fast at et slikt krav i utgangspunktet skal reises av boet, ikke av den enkelte kreditor. Begrunnelsen for kravet ble imidlertid endret under hovedforhandlingen for byretten. Kravet måtte for lagmannsretten derfor anses å bygge på påstått uaktsomme kjøpshandlinger i en insolvenssituasjon. Lagmannsrettens uttalelser må tolkes dit hen at en enkeltkreditor ikke kan sies å lide erstatningsmessig skade dersom selskapet har vært drevet for kreditorenes regning.
Spørsmålet om hvem som må anses skadelidt ved brudd på oppbudsplikten er omstridt i juridisk teori.
Aarum og Andenæs er av den oppfatning at styremedlemmene i første rekke blir erstatningsansvarlige overfor kreditorfellesskapet dersom oppbud ikke begjæres i tide, og at dette kravet er en følge av at kreditorfellesskapet i en insolvenssituasjon får rett til å fremme selskapets krav.[86] Mitsem deler ikke denne oppfatning.[87] Etter hans mening er det enkeltkreditor som blir skadelidt når selskapet drives for kreditorenes regning og styret følgelig ikke har oppfylt sin oppbudsplikt. For det første peker han på at en gjennomgang av de kreditorer som danner konkursboet, gir den konklusjon at det dreier seg om en svært lite homogen masse. Blant disse er forutsetninger og forhold så forskjellige at det snarere taler mot enn for et felles erstatningskrav overfor styret og daglig leder, som skal fordeles likt mellom dem gjennom samme dividende.[88] I alle fall gjelder dette innen samme prioritetsklasse. Etter Mitsems mening lider selskapet som sådant ikke noe erstatningsbetingende tap ved de enkelte transaksjoner som foretas når selskapet drives for kreditorenes regning, og at det derfor i utgangspunktet er vanskelig å se hvordan konkursboet kan overta og inntale et erstatningskrav i denne forbindelse.[89]
Om fortsatt drift i forhold til enkeltkreditorer uttaler Ro:
"Fortsatt drift vil også kunne påføre enkeltkreditorer et tap ved at det stiftes ny gjeld ovenfor disse. Dersom man bestiller varer eller tjenester på vegne av et selskap som man forsto eller burde ha forstått var insolvent, pådrar man seg et erstatningsansvar ved å kontrahere med vedkommende kreditor. Dette er et erstatningskrav som den enkelte kreditor kan forfølge uavhengig av selskapets mulige krav.
Poenget er at når driften pågår for lenge, kan det tenkes at man opptrer erstatningsbetingende både overfor selskapsformuen og overfor en eller flere enkeltkreditorer. Den erstatningsbetingende handling overfor selskapet er at man ikke har stanset driften i tide og således minsket selskapsformuen. Den erstatningsbetingende handling overfor enkeltkreditorer vil være å kontrahere med disse i en situasjon hvor selskapet ikke er i stand til å oppfylle avtalen."[90]
Ansvaret overfor enkeltkreditorer vil ifølge Ro ta til å gjelde etter at selskapet er blitt insolvent.[91] Ro oppstiller i realiteten to ulike grunnlag for styremedlemmenes erstatningsansvar i slike tilfeller. For det første vil styremedlemmene være erstatningsansvarlige overfor kreditorfellesskapet for å ha drevet selskapet for lenge, og dermed brutt oppbudsplikten. For det annet vil styremedlemmene bli erstatningsansvarlige overfor den enkelte kreditor som har inngått en kontrakt med selskapet etter at insolvens er inntrådt, uten å ha fått tilstrekkelige opplysninger til å kunne bedømme risikoen ved å inngå kontrakten. Dette vil være et tilfelle av culpa in contrahendo som har medført et særtap for den aktuelle kreditor. Ros oppfatning på dette punkt fremtrer som fornuftig og rettsteknisk lett å forholde seg til.
Erstatningsansvar som følge av drift på kreditorenes regning ble nylig drøftet i EU-rapporten "Report of the high level group of company law experts on a modern regulatory framework for company law in Europe" av 04.11.02, der det uttales:
"A rule on wrongful trading should be introduced at EU level, which would hold company directors (including shadow directors) accountable for letting the company continue to do business when it should be foreseen that it will not be able to pay its debts."[92]
Gruppen foreslår en regel som tilsvarer den i engelsk, fransk og belgisk rett, og uttaler:
"[…] if the directors ought to foresee that the company cannot continue to pay its debts, they must decide either to rescue the company (and ensure future payment of creditors) or to put it into liquidation. Otherwise, the directors will be liable fully or in part to creditors for their unpaid claims."[93] (Forfatterens kursivering)
Det fremgår ikke klart av rapporten hvem styremedlemmene skal ha et erstatningsansvar overfor. Uttrykket "their unpaid claims" kan imidlertid tale for at ekspertgruppen foreslår en paneuropeisk regel der ansvaret retter seg mot de enkeltkreditorer som direkte lider tap.
Det kan anføres reelle hensyn både for og imot den oppfatning at det er konkursboet på vegne av kreditorfellesskapet som har søksmålsadgang når selskapet har vært drevet for kreditorenes regning. Mot en søksmålsadgang for det samlede kreditorfellesskap taler det faktum at det kan være store forskjeller mellom de enkelte kreditorer med hensyn til ansvarsgrunnlag, tapsberegning og årsakssammenheng. Det vil for det første foreligge forskjeller mellom prioriterte og uprioriterte kreditorer. For det annet vil kreditorene ha ervervet sine krav på ulike tidspunkter. Enkelte kreditorer vil ha ervervet sine krav når selskapet var solvent, mens andre ervervet sine krav når selskapet var klart insolvent. Dersom det er kreditorfellesskapet som kan sies å ha lidt den erstatningsmessige skade, vil det kunne medføre at de faktisk skadelidende enkeltkreditorer ikke ville få erstatning tilsvarende sitt tap. Som eksempel kan nevnes at det kun er én kreditor som har ytt kreditt etter at selskapet er blitt insolvent, og at det samtidig er bedre prioriterte fordringer i boet. Denne kreditoren vil da risikere å ikke få nyte godt av den erstatning som tilkjennes konkursboet, fordi hele erstatningssummen blir fordelt på bedre prioriterte fordringshavere. Når det gjelder de kreditorer som ervervet sine krav etter at selskapet var insolvent, kan disse i tillegg ha et særkrav mot selskapets styremedlemmer. Dette kravet må baseres på at det var uaktsomt av styremedlemmet å kontrahere med kreditoren etter skjæringspunktet. De kreditorer som ervervet sitt krav før insolvenstidspunktet må derimot basere seg på å få dekket sitt tap gjennom konkursboets erstatningskrav.
På den annen side kan det også anføres reelle hensyn mot en søksmålsadgang for en enkeltkreditor for tap som følge av at selskapet har vært drevet for kreditorenes regning. Selskapets styremedlemmer vil i en slik situasjon risikere en rekke søksmål fra enkeltkreditorer. Rettsteknisk kan dette være uheldig dersom flere av kreditorene kan ha krav basert på lignende eller samme ansvarsgrunnlag. Dessuten vil retten normalt ikke kunne ta stilling til tapsutmålingen før bobehandlingen er avsluttet, da størrelsen på den enkelte kreditors tapspost vil være avhengig av hvor stor dividende den enkelte kreditor vil få utdelt. Slike rettstekniske hensyn må veie tungt.
Etter min mening bør det etter dette kunne sies at drift på kreditorenes regning må sies å skade kreditorfellesskapet som helhet, slik at en enkeltkreditor ikke kan kreve erstatning på dette grunnlag. Enkeltkreditoren kan imidlertid anføre alternative erstatningsgrunnlag, for eksempel som følge av at han har lidt et særtap ved inngåelse av en kontrakt med et selskap med sviktende økonomi.
3.4 Skade påført selskapet
3.4.1 Rettstilstanden de lege lata
Dersom enkeltkreditoren som fremmer erstatningskravet ikke kan anses å ha lidt direkte skade ved styremedlemmenes handlinger, må det avgjøres hvem som kan anses skadelidt, og følgelig kan fremme erstatningskravet. I Sjødal-dommen[94] fastslår Høyesterett at når styremedlemmets erstatningsbetingende handling har gått ut over selskapet, kan konkursboet fremme selskapets krav etter konkursåpningen, og uttaler følgende i denne forbindelse:[95]
"Spørsmål om krav fra en kreditor kan først oppstå dersom selskapet ikke reiser krav etter §15-1 og under forutsetning av at selskapet er insolvent. Er selskapet ikke insolvent, kan dekning søkes i selskapets midler, og noe tap for kreditorene er ikke oppstått. Men er selskapet insolvent, bør det regulært åpnes konkurs, og da vil konkursboet tre inn i selskapets krav etter §15-1, og kreditorene vil etter konkursloven §118, som jeg kommer tilbake til, kunne sørge for at søksmål blir reist."
Etter Høyesteretts mening skal følgelig enkeltkreditorenes krav normalt dekkes gjennom en konkursbehandling.
Erstatningskrav som refererer seg til skade på selskapsinteresser, må altså som hovedregel gjøres gjeldende av selskapet selv. Slikt ansvar for selskapets styremedlemmer kalles internt ansvar, da de blir erstatningsansvarlige for utøvelsen av sine verv i selskapet. Etter at selskapet er tatt under konkursbehandling, trer konkursboet inn i det erstatningskrav selskapet måtte ha, på samme måte som boet trer inn i selskapets andre krav. Dette kan konkursboet gjøre, da det regnes som selskapets rettsetterfølger. Det samme vil følge av deknl §2-2, som bestemmer at fordringshaverne har rett til dekning i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden. Selskapets erstatningskrav må regnes som et formuesgode som reguleres av denne bestemmelsen. Dersom boet får medhold sitt erstatningskrav, vil kreditorene som utgjør boet, få dekket noe av sine tap som følge av konkursen, da boets aktiva økes tilsvarende erstatningssummens størrelse.
Dersom konkursboet finner at det ikke skal forfølge selskapets mulige erstatningskrav mot styremedlemmene, hjemler kkl §118 en rett for enkeltkreditor til å forfølge saken på boets vegne. Kreditoren fremmer altså boets krav. Forutsetningen er at enkeltkreditoren har stemt for å forfølge saken på skiftesamlingen, men ikke fått flertallet med seg. Enkeltkreditorens søksmålskompetanse etter bestemmelsen er forutsatt av at boet ikke har inngått forlik med det ansvarlige styremedlemmet. Dessuten må kreditoren påta seg ansvar og stille sikkerhet for de utgifter boet måtte bli tilført ved at saken blir fremmet. Elstad uttaler følgende om kkl §118(2):
"Forarbeidene antar at bestemmelsen neppe vil bli meget brukt, men «kan virke som en nødventil mot et flertallsdiktatur på skiftesamlingen». Bestemmelsen har ikke vært brukt ved Bergen skifterett, men kan tenkes å få anvendelse i saker om ansvar mot styret eller den daglig ledelse i et aksjeselskap […]"[96]
Bestemmelsen er likevel ikke så upraktisk som det fremkommer her. I Oslo Næringsselskaps-dommen[97] ble bestemmelsen brukt som hjemmelsgrunnlag for at en enkeltkreditor, NCC Eeg Henriksen, fremmet boets erstatningskrav mot en bank. Dommen gjelder følgelig ikke erstatningskrav mot et selskaps styremedlemmer, men kan brukes som illustrasjon på et tilfelle der en enkeltkreditor fremmer konkursboets sak.
Kapitlets problemstilling reiser også prosessuelle spørsmål. Det må spørres hvorvidt en erstatningssak reist av en enkeltkreditor, skal avvises eller om styremedlemmet eventuelt må frifinnes, dersom retten kommer til at enkeltkreditoren fremmet et krav som egentlig tilkom selskapet.
Mindretallet i Stiansen-dommen[98] kom med uttalelser av betydning for dette spørsmålet. Mindretallet uttalte at spørsmålet som forelå for retten, var hvorvidt boet hadde søksmålskompetanse.[99] Det avgjørende var etter mindretallets mening om boet selv pretenderer å fremme selskapets eller kreditorenes krav. Annenvoterende som talsmann for mindretallet, fremhevet i denne forbindelse at dette spørsmålet etter hennes mening ikke kunne vurderes helt løsrevet fra det materiellrettslige spørsmålet om boet hadde noe erstatningskrav i det foreliggende tilfelle.
Etter dette ser vi at Høyesterett mener at boets søksmålskompetanse ikke er et rent prosessuelt spørsmål, men at det også må vurderes materiellrettslig hvorvidt boet har noe erstatningskrav i det foreliggende tilfellet.
Spørsmålet ble også drøftet i Gulating lagmannsretts kjennelse av 18.07.94. I saken ble det fremmet krav om avvisning av en enkeltkreditors erstatningssøksmål mot styremedlemmer og aksjonær i et aksjeselskap som hadde gått konkurs. Saken dreide seg om det konkursrammede AS Fiskeprodukt som før konkursen hadde kjøpt varer på kreditt fra Vest-Norges Fiskesalgslag. På grunn av betalingsvansker inngikk partene en avtale om at gjelden skulle nedbetales etter hvert som AS Fiskeprodukt solgte ut sitt varelager. Avtalen ble imidlertid ikke oppfylt fra AS Fiskeprodukts side. Varelageret ble også påført en skade etter at nedbetalingsavtalen ble inngått mellom partene. Salgslaget hevdet å ha blitt påført et økonomisk tap som selskapets styremedlemmer og aksjonær måtte bære ansvaret for, fordi disse ikke sørget for riktig gjennomføring av avtalen, og fordi de illojalt unnlot å informere om skaden på varelageret og det påfølgende forsikringsoppgjøret.
Herredsretten besluttet å behandle avvisningsspørsmålet særskilt, og kom til at saken kunne fremmes. Lagmannsretten var enig med herredsrettens rettsanvendelse, og tiltrådte i hovedsak dens begrunnelse. Lagmannsretten uttalte at vurderingen av avvisningskravet må bygge på salgslagets pretensjon om at styremedlemmene og aksjonæren måtte være erstatningsansvarlige. Lagmannsretten viste til
Sjødal-dommen[100], som slår fast at en kreditor ikke kan fremme selskapets erstatningskrav i andre tilfeller enn der kkl §118 gir hjemmel for det. Retten uttaler:
"Begrensningen gjelder allikevel bare i de tilfellene den skadevoldende handling er rettet mot selskapet. Er den skadevoldende handling rettet direkte mot en kreditor kan han reise erstatningssak som et særkrav mot den ansvarlige. Dette er situasjonen i den foreliggende sak. Det pretenderes at de kjærende parter har handlet på en måte som spesielt har påført Salgslaget en skade. Stiansen-dommen, Rt-1993-987, og Ytternes-dommen, Rt-1993-1399, inneholder intet som endrer denne rettsoppfatning."
Lagmannsretten kom altså til at saksøkerens pretensjon om at han hadde et særkrav mot styremedlemmene og aksjonær i AS Fiskeprodukt skulle være avgjørende for at saken skulle fremmes. Retten kom følgelig til at avvisningskravet ikke kunne tas til følge, og saken måtte avgjøres ved dom.
Dommen viser etter dette at det er den saksøkende enkeltkreditors pretensjon om at han har et særkrav mot styremedlemmet som er avgjørende for om saken skal fremmes. Fremkommer det imidlertid at det er selskapets erstatningskrav enkeltkreditoren fremmer, må resultatet bli avvisning. Dette fordi kreditorens pretensjon må være at han har blitt tilført et særtap ved styremedlemmets handlinger eller unnlatelser.
4 Enkeltkreditors særkrav
4.1 Innledning
I tillegg til indirekte skade kan en enkeltkreditor bli påført skade direkte. Kreditoren blir påført et særtap. Særtapet oppstår uavhengig av selskapets tap. Spørsmålet er når en enkeltkreditor har lidt et særtap, og hva som skal til for at styremedlemmene skal bli ansvarlige overfor enkeltkreditoren. I forrige kapittel behandlet jeg spørsmålet om når vilkåret om erstatningsmessig skade er oppfylt i forhold til enkeltkreditoren. I dette kapitlet skal det foretas en nærmere analyse av hva som skal til for at styremedlemmene har handlet uaktsomt når enkeltkreditor er påført et særtap. Dessuten vil enkelte spørsmål i tilknytning til erstatningsutmålingen behandles.
Styremedlemmenes ansvar er selvsagt betinget av at vilkåret om ansvarsgrunnlag er oppfylt. Styremedlemmene må ha opptrådt uaktsomt.
Culpa kan for det første foreligge dersom styremedlemmet har opptrådt uaktsomt overfor enkeltkreditoren i forbindelse med inngåelse av kontrakt med denne. Dette kalles culpa in contrahendo. Det dreier seg imidlertid om inngåelse av kontrakt på vegne av selskapet, slik at styremedlemmet ikke blir part i kontrakten.
Culpa in contrahendo kan for det første foreligge dersom styremedlemmet har kommet med mangelfulle eller villedende opplysninger om selskapets svake økonomiske stilling.[101] Et eksempel på erstatningskrav som følge av villedende opplysninger foreligger i dommen inntatt i Rt-1933-115.[102] Her ble selskapets styremedlemmer avkrevd erstatning av en långiver på bakgrunn av at regnskapene långiveren var blitt vist i forbindelse med lånetilsagnet var uriktige. Flertallet i Høyesterett uttaler at långiveren gjør gjeldende:[103]
"et særkrav bygget på, at han er blitt vil ledet [sic!]av uriktige regnskaper og av den grunn har innlatt sig paa at laane selskapet de 30.000 kroner, som for den vesentlige del er tapt."
Kravet måtte etter rettens mening bygge på at regnskapene som ble forevist var så uriktige at långiveren ble ført bak lyset, og at selskapets styremedlemmer dermed hadde utført så forsømmelige forhold at de måtte være personlig ansvarlige for tapet. Høyesterett vurderte imidlertid ikke hvorvidt dette var tilfelle, men opphevet byrettens dom, og hjemviste saken til ny behandling.
Også i Hålogaland lagmannsretts dom av 02.12.94 var det gitt positivt villedende opplysninger om selskapets økonomi.[104] Enkeltkreditoren som krevde erstatning, hadde uriktig fått opplyst at selskapet hadde en ny aksjekapital på 3 millioner kroner. Lagmannsretten slo fast at opplysningene åpenbart var egnet til å villede enkeltkreditoren, og at styremedlemmet visste eller burde forstått dette.
En annen form for uaktsomhet i forbindelse med avtaleinngåelsen kan tenkes å foreligge dersom styremedlemmet helt har unnlatt å opplyse om selskapets vanskelige økonomiske stilling.[105] Gulating lagmannsretts dom av 15.11.94 illustrerer problemstillingen. Dommen omhandler en enkeltkreditor som gikk til sak mot Einar Midle, som var både styreformann og daglig leder i et entreprenørselskap. Bakgrunnen for kravet var at Midle hadde unnlatt å opplyse om selskapets svake økonomiske stilling ved inngåelse av en kontrakt. Lagmannsretten kom til at Midle hadde handlet uaktsomt, og uttaler:
"Midle må ha forstått at selskapet var i en meget vanskelig økonomisk situasjon og at det ikke forelå omstendigheter som tilsa noen positiv endring av situasjonen.
[…]
Manglende forståelse av og innsikt i situasjonen må under enhver omstendighet tilskrives ham som uaktsom.
Midle burde etter dette ha forstått at det var en nærliggende fare for at AS Garmi ikke kunne oppfylle sine forpliktelser overfor H. Nicolaysen AS. Han hadde således plikt til å opplyse om AS Garmis økonomiske situasjon til H. Nicolaysen AS, og forsømmelsen er ansvarsbetingende."
Retten fremhever at Midle i egenskap av styreformann og daglig leder hadde plikt til å sette seg inn i selskapets regnskaper. Dette må innebære at retten ikke anså den ene stillingen som mer sentral enn den andre. Midle hadde derfor trolig også blitt erstatningsansvarlig dersom han kun var styreformann.
For det tredje vil fortielse av forhold vedrørende kontraktsgjenstanden eller villedende opplysninger om denne i forbindelse med kontraktsinngåelsen kunne medføre erstatningsansvar. Dersom styremedlemmet ikke oppfyller sin opplysningsplikt, inngår medkontrahenten en avtale han ellers ikke ville ha inngått. Enkeltkreditoren vil i en slik situasjon lide et særtap som følge av styremedlemmets brudd på opplysningsplikten overfor ham. Et eksempel på dette finnes i Bruktbil-dommen, Rt.-1998-276. Dommen er et eksempel på uaktsomhet i forbindelse med avtaleinngåelsen.[106]
Bruktbil-dommen omhandler et erstatningskrav mot Gunnar Maurseth, som var daglig leder, styreformann og eneaksjonær i et selskap som drev bruktbilsalg. Selskapet ble senere tatt under behandling som konkursbo. Bakgrunnen for saken var at Maurseth ga uriktige og mangelfulle opplysninger om en bils kilometerstand i forbindelse med et salg. Kjøperen krevde erstatning for det tapet han ble påført som følge av at han inngikk kjøpsavtalen. Maurseth anførte at det var en forutsetning for ansvar etter tidligere aksjelov §15-1 at selskapet selv ikke kunne oppfylle sine forpliktelser. Etter Maurseths mening var hans ansvar av subsidiær karakter i forhold til selskapets. Høyesterett var ikke enig i dette, og begrunnet sitt synspunkt med at bestemmelsen var en lovfesting av skyldansvaret. Høyesterett uttaler:[107]
"For at Maurseth skal bli erstatningsansvarlig, er det etter hans syn et grunnvilkår at det var uaktsomt av ham å medvirke til at kontrakten ble inngått fordi han måtte forstå at det var stor risiko for at selskapet ikke ville oppfylle sine forpliktelser i tilfelle mislighold.
En slik begrensning i bestemmelsens rekkevidde har, slik jeg ser det, ikke støtte i lovteksten eller lovforarbeidene. Jeg viser her til at bestemmelsen ved en konflikt som dette er en lovfesting av skyldansvaret."
Dommen viser etter dette at styremedlemmet er forpliktet til alltid å gi korrekte opplysninger om salgsgjenstanden, uavhengig av selskapets økonomi.
Det kan imidlertid spørres om det hadde noe å si for Maurseths ansvar at han var både daglig leder, styreformann og eneaksjonær. Er ansvaret som ble pålagt ham et typisk "styreansvar"? Høyesterett henviser i uaktsomhetsvurderingen til at Maurseth var selskapets daglige leder. Retten uttaler at de forhold som kan bebreides Maurseth som uaktsomme, måtte anses å falle innenfor hans oppgaver som daglig leder i selskapet. Derimot er det slik at retten i vurderingen legger vekt på Maurseths helt dominerende stilling i selskapet. Her blir også Maurseths rolle som styreformann vektlagt. I tillegg baseres erstatningsansvaret i dette tilfellet på asl1976 §15-1 som påla ansvar både for administrerende direktør og styremedlem. Dette taler for at retten foretar den samme vurderingen uavhengig av hvilken stilling skadevolderen har. På denne bakgrunn mener jeg at de prinsipielle sidene av Bruktbil-dommen kan brukes som eksempel på styreansvar, selv om dommen kanskje ikke er noe typetilfelle. Dette vil i hvert fall gjelde dersom styremedlemmet har opptrådt aktivt i forbindelse med avtaleinngåelsen, da han i andre tilfeller neppe ville ha kjent til feilen ved kontraktsgjenstanden.
4.2.2 Når inntrer opplysningsplikten om selskapets sviktende økonomi?
Et eget spørsmål som må oppstilles i forbindelse med culpavurderingen, er hvorvidt culpa in contrahendo også vil kunne foreligge dersom styremedlemmet forsto eller burde forstått at selskapet ikke ville kunne innfri forpliktelsene avtalen pålegger det, altså i tilfeller der selskapets økonomi er sviktende.[108] Ettersom styremedlemmet ikke kan sies å ha handlet uaktsomt dersom han har opplyst medkontrahenten om selskapets vanskelige økonomiske stilling, blir spørsmålet når styremedlemmets opplysningsplikt inntrer.[109] Dersom styremedlemmet overholder sin opplysningsplikt, blir medkontrahenten klar over hvilken risiko han tar ved å inngå avtalen, slik at avtaleinngåelsen ikke blir rettsstridig overfor ham.[110] Dette kan begrunnes i at medkontrahenten aksepterer den risikoen det er å inngå en avtale med et selskap med sviktende økonomi.
Begrepet opplysningsplikt er etter min mening ikke alltid like dekkende for situasjonen der styremedlemmet selv faktisk ikke sitter inne med opplysningene han plikter å bringe videre til medkontrahenten. I slike situasjoner er det kanskje mer treffende å operere med begrepet undersøkelsesplikt, som vil resultere i en opplysningsplikt når styremedlemmet har skaffet seg de nødvendige opplysninger. Jeg vil likevel benytte begrepet opplysningsplikt også i de tilfeller der styremedlemmet ikke sitter inne med opplysningene, da begrepet gjennomgående er benyttet i juridisk teori.
Styremedlemmet vil handle uaktsomt dersom han på tross av selskapets vanskelige økonomiske situasjon likevel inngår en avtale om for eksempel et kredittkjøp. Styremedlemmet har plikt til å ikke inngå slike avtaler og til å forhindre at slike avtaler blir inngått.
Vil styremedlemmenes opplysningsplikt inntre når selskapets økonomi generelt sett er sviktende, eller kun i en insolvenssituasjon? Ro uttaler:[111]
"En enkeltkreditor kan f.eks. ha et erstatningskrav dersom det var uaktsomt av den som opptrådte på vegne av selskapet, å kontrahere med kreditoren. Hvis man kjøper inn på kreditt etter at man forsto eller burde ha forstått at selskapet var insolvent, kan man pådra seg et erstatningsansvar overfor den enkelte kreditor."
Etter Ros oppfatning inntrer opplysningsplikten følgelig når styremedlemmet forsto eller burde ha forstått at selskapet var insolvent. Styremedlemmene kan i alle fall ikke holdes erstatningsansvarlige for å ha inngått eller ikke å ha forhindret at avtaler ble inngått på selskapets vegne, så lenge selskapet er solvent.[112] Dette fordi selskapet da vil ha tilstrekkelige midler til å dekke sin forpliktelse. Det kan i denne forbindelse vises til Eidsivating lagmannsretts dom av 14.05.91 der enestyret og daglig leder ble frifunnet for enkeltkreditors erstatningskrav. Lagmannsretten uttalte her at den ikke hadde funnet grunn til å fastslå at selskapet var insolvent ved avtaleinngåelsen. Etter Aarums mening kan det tenkes at det skal mer til enn at selskapet er insolvent for at styremedlemmets opplysningsplikt skal inntre. Dette kan begrunnes i at styret i et begrenset tidsrom etter insolvensens inntreden må få tid til å prøve å redde selskapet, og at dette ikke er så enkelt dersom styremedlemmene pålegges en opplysningsplikt om selskapets sviktende økonomi.[113]
Det finnes også noe høyesterettspraksis rundt dette spørsmålet. Den sentrale dommen er Rt.-1975-198. Aarum legger også vekt på denne dommen i sin argumentasjon. Etter hennes mening gir dommen en viss støtte for at styret ansvarsfritt kan inngå kredittavtaler på et insolvent selskaps vegne, hvis det likevel finnes holdepunkter for at selskapet kan drives videre.[114] Aarum uttaler imidlertid at rettspraksis ikke gir noe klart svar på om det er tilstrekkelig til å statuere rettsstrid at selskapet var insolvent ved avtaleinngåelsen.[115] Det må være culpanormens objektive element Aarum her tenker på.
Den foreliggende problemstilling har også andre ganger vært oppe for retten. Spørsmålet ble for det første behandlet i Hålogaland lagmannsretts dom av 02.12.94. Her ble erstatningskrav reist mot styremedlem og daglig leder i et entreprenørselskap etter et kredittkjøp. Kredittyteren begrunnet kravet i at de ikke burde bli invitert til å levere varer på kreditt når selskapets økonomiske stilling var så dårlig. Lagmannsretten kom til at styremedlemmet, som også var majoritetsaksjonær i selskapet, måtte være klar over dets økonomiske stilling. Selskapet var i realiteten i en situasjon der det drev virksomheten på kreditorenes regning, med andre ord insolvent. Retten mente at selskapets styremedlemmer i en slik situasjon pliktet å opptre slik at:
"ikke nye kreditorer påføres tap eller utsettes for større tapsrisiko enn man normalt må regne med i forretningslivet."
Rettens uttalelser tyder på at styremedlemmets opplysningsplikt inntrer ved insolvenstidspunktet. Også rettens uttalelser i Borgarting lagmannsretts dom av 17.10.96 taler for at opplysningsplikten inntrer ved insolvenstidspunktet.
Hensynet til medkontrahenten taler imidlertid for at selskapets styremedlemmer også ved en overhengende fare for at selskapet vil bli insolvent bør opplyse medkontrahenten om selskapets økonomiske stilling. Hålogaland lagmannsrett påpeker i den nevnte dommen av 02.12.94 at opplysningsplikten vil inntre i de tilfeller der tapsrisikoen er større enn man normalt må regne med i forretningslivet. Dette vil også være tilfelle når det er overhengende fare for insolvens. Et slikt skjæringspunkt vil imidlertid ikke være lett å praktisere. En regel som tilsier at tillitsmannens opplysningsplikt inntrer ved overhengende fare for insolvens, vil være rettsteknisk uheldig.
Etter dette vil konklusjonen være at styremedlemmenes opplysningsplikt om selskapets økonomiske forhold inntrer ved insolvenstidspunktet, da dette etter min mening vil gi den rettsteknisk beste løsning. Dessuten mener jeg at hensynet til medkontrahenten blir tilstrekkelig ivaretatt på denne måten.
4.2.3 Innholdet i culpanormens subjektive side ved brudd på opplysningsplikten
Det må også spørres hvorvidt styremedlemmet alltid kan pålegges erstatningsansvar dersom han ikke har opplyst om selskapets økonomiske stilling ved avtaleinngåelsen når selskapet var insolvent. Utgangspunktet for drøftelsen må tas i at styremedlemmenes erstatningsansvar ikke er et objektivt ansvar, men avhengig av at styremedlemmet har handlet uaktsomt. Det er uaktsomhetsnormens subjektive side jeg skal drøfte i dette underpunktet.
I Rt-1975-198 kommer Høyesterett med uttalelser som taler for at styremedlemmenes subjektive forhold skal vurderes. Retten uttaler:[116]
" Det er klart at A.G. Johansen A/S [selskapet] pr. 23. januar 1968 objektivt sett var insuffisient og insolvent. Derimot er det omstridt i hvilken utstrekning brødrene Johansen [styremedlemmene] var klar over situasjonen, og om og i hvilken grad de kan bebreides for ikke å ha vært klar over insolvensen."
I dommen vurderer Høyesterett følgelig hvorvidt de subjektive momentene for ansvar er til stede, noe som ville vært overflødig dersom selskapets insolvens objektivt sett hadde vært tilstrekkelig til å konstatere at avtalen ikke burde vært inngått. Høyesteretts argumentasjon må være riktig, da culpanormen inneholder et subjektivt element.
I Borgarting lagmannsretts dom av 17.10.96 ble det ikke pålagt erstatningsansvar på tross av at selskapet var insolvent. Bakgrunnen for erstatningskravet fra enkeltkreditoren var ubetalte leveranser til selskapet. Kreditoren mente at styremedlemmene forsto eller i alle fall burde ha forstått at selskapet var insolvent. Lagmannsretten fant at styremedlemmene trodde at selskapet kunne gjøre opp for seg, både gjennom fortsatt drift eller ved avvikling eller salg av virksomheten. Retten kom under tvil til at styremedlemmes oppfatning om at selskapet hadde tilstrekkelig aktiva til å betale leverandørene, ikke kunne karakteriseres som uaktsom. Retten påpekte at det ikke var ansvarsbetingende å foreta slike normale kjøp som saken dreide seg om. I dette tilfellet var altså ikke styremedlemmene uaktsomme med hensyn til selskapets insolvens. Dette taler for at det ikke er tilstrekkelig for å statuere ansvar at selskapet er insolvent.[117] Denne løsning følger også av den alminnelige erstatningsrettslige lære om culpaansvar.
Hensynet til styremedlemmet tilsier også at det må klare holdepunkter til for å kunne si at han har handlet uaktsomt dersom han ikke har opplyst om selskapets økonomiske stilling når det var insolvent. Det er til styremedlemmets fordel at også hans subjektive forhold vurderes, slik at han ikke alltid kan anses uaktsom dersom selskapet var insolvent og han har brutt sin opplysningsplikt. Dette synspunktet er sikker rett.
Etter dette må konklusjonen være at selskapets insolvens ikke er tilstrekkelig til å statuere erstatningsansvar når styremedlemmet har brutt opplysningsplikten, men at det også kreves at det kan bebreides styremedlemmet at han ikke opplyste medkontrahenten om selskapets sviktende økonomi.
Når det gjelder innholdet i den subjektive vurderingen, skal det normalt svært mye til før styremedlemmet kan påberope seg en subjektiv unnskyldningsgrunn med ansvarsbefriende virkning. Ved brudd på opplysningsplikten som inntrer ved selskapets insolvens, er det muligens grunn til å operere med en mindre streng subjektiv bedømmelse. Dette kan begrunnes i at vurderingen av om selskapet er insolvent er meget komplisert, slik at det ikke er så enkelt for styremedlemmene å fastslå eksakt når insolvens er inntrådt. Dette tilsier at det skal mye til for å si at styremedlemmets unnlatelse av å opplyse medkontrahenten om selskapets sviktende økonomi var uaktsom.
4.2.4 Forholdet mellom revisor og styret
Når det gjelder styremedlemmenes ansvar i forbindelse med kontraktsinngåelsen, kan det stilles spørsmål om deres forhold til selskapets revisor. Kan styremedlemmet stole på vurderingene revisoren gjør med hensyn til selskapets økonomi, eller må styremedlemmet foreta en selvstendig vurdering av selskapets økonomiske stilling? Etter asl §6-12(3) plikter selskapets styre som nevnt å holde seg løpende orientert om selskapets økonomiske stilling. Styret må etter dette selv ta initiativ for å innhente informasjon, eventuelt foreta nærmere undersøkelser av økonomien, jfr. 4. ledd og asl §6-15(2).[118] Bestemmelsen i asl §6-12(3) gir etter dette uttrykk for at styremedlemmene ikke kan stole på revisors vurderinger av selskapets økonomi, men må foreta selvstendige overveielser. Dette må i alle fall gjelde når det gjelder vurderingen av om det er grunnlag for fortsatt drift. Det er imidlertid større tvil om det kan kreves at et styremedlem setter seg grundig inn i selskapets regnskaper for å vurdere hvorvidt revisjonen er tilfredsstillende utført, slik at styremedlemmene her kan stole på revisors vurderinger.
Spørsmålet om styrets forhold til revisor var oppe i Gulating lagmannsretts dom av 15.11.94. I forbindelse med rettens vurdering av om det forelå ansvarsgrunnlag for styremedlemmet uttales:
"Han kan ikke høres med at han på grunn av manglende regnskapsinnsikt ikke forsto selskapets svake økonomiske situasjon, og han kan heller ikke høres med at selskapets revisor mente det var grunnlag for fortsatt drift. I egenskap av styreformann og daglig leder har han plikt til i nødvendig grad å sette seg inn i selskapets regnskaper. Han har også plikt til å vurdere selskapets økonomiske utvikling uavhengig av revisor."
Rettens uttalelser tilsier at et styremedlems manglende regnskapsinnsikt ikke er noen unnskyldning for ikke å sette seg inn i selskapets økonomiske situasjon. Også annen rettspraksis støtter denne oppfatning, se blant annet Eidsivating lagmannsretts dom av 05.12.91. Retten fastslår i dommen at det ikke er en relevant unnskyldningsgrunn at styremedlemmet manglet reell innflytelse på og oversikt over selskapets økonomi.
Styremedlemmet må etter dette ha nødvendig oversikt over selskapets regnskaper, og kan ikke gjemme seg bak det faktum at selskapets økonomi er under tilsyn av en regnskapskyndig. Hensynet til selskapets kreditorer tilsier at både selskapets styremedlemmer og revisor foretar selvstendige vurderinger av selskapets økonomiske situasjon. Dersom styremedlemmet etter sin vurdering kommer til at selskapet er insolvent, vil opplysningsplikten overfor medkontrahenten inntre i samsvar med min konklusjon i punkt 4.2.2.
For det andre kan styremedlemmet pådra seg ansvar ved culpa in contractu. Med culpa in contractu menes uaktsomhet i forbindelse med oppfyllelse eller ikke-oppfyllelse av kontrakt.
Spørsmålet om en styreformanns uaktsomhet i forbindelse med mislighold av en avtale var oppe i Rt-1979-46. Avtalen gikk ut på at selskapet i forbindelse med en prioritetvikning skulle betale visse gjeldsavdrag. Retten uttaler at det avgjørende for om styreformannen har vist manglende aktsomhet må være hans forhold i forbindelse med avtalen, ikke om hans forhold som styreformann ellers kunne kritiseres.[119] Styreformannen hadde etter rettens mening ikke fått noen anmodning om at han straks skulle foreta seg noe for at avtalen kunne bli oppfylt. Høyesteretts konklusjon var at styreformannen ikke hadde hatt en særlig oppfordring til å gripe inn for at avtalen skulle bli oppfylt, og følgelig ikke hadde vært uaktsom. Dommen gir holdepunkter for at selskapets styremedlemmer kun kan bebreides i forbindelse med oppfyllelsen av en avtale dersom det har foreligget forhold som har gitt spesiell oppfordring til å handle. Dette vil særlig gjelde dersom selskapet har daglig leder.[120]
Rt-1977-608 omhandler også spørsmålet om uaktsomhet i forbindelse med oppfyllelse eller ikke-oppfyllelse av kontrakt. To selskaper hadde inngått en samarbeidsavtale, og det ene selskapet reiste erstatningssøksmål mot et styremedlem i det andre. Bakgrunnen for selskapets krav var at styremedlemmet hadde forsømt sin aktsomhetsplikt ved ikke å sørge for løpende innbetalinger av selskapets tilgodehavender. Høyesterett kom til at styremedlemmet måtte ilegges erstatning, og viste til lagmannsrettens dom.[121] Lagmannsretten påpekte at styremedlemmet hadde tilbakebetalt omtrent halvparten av det han skulle. Resten hadde han beholdt dels til eget bruk, hvilket ble ansett uaktsomt.
Ved culpa in contractu må det etter dette foretas en vurdering av om styremedlemmet rettstridig har påført enkeltkreditoren skade ved uaktsomt forhold. Den nevnte rettspraksis viser at uaktsomhet kan foreligge dersom kontrakten ikke blir riktig oppfylt. Imidlertid må det være slik at styremedlemmet ikke kan pålegges et kontraktsansvar, da han ikke er part i avtalen. Det avgjørende må være om han har påført medkontrahenten skade ved sitt uaktsomme forhold i forbindelse med selskapets oppfyllelse av denne. Det kreves i tillegg at styremedlemmet har hatt en oppfordring til å handle i forbindelse med kontraktsoppfyllelsen. Hvis ikke kan hans forhold ikke betraktes som uaktsomt.
4.3 Erstatning som følge av at selskapets egenkapital er lavere enn forsvarlig
4.3.1 Har innføringen av asl §§3-4 og 3-5 betydning for erstatningsansvaret?
Det kan spørres om innføringen av de nye bestemmelsene i asl §§3-4 og 3-5 får betydning for styremedlemmers erstatningsansvar overfor enkeltkreditorer.[122] Grunnlaget for enkeltkreditorens krav vil da være at selskapet var underfinansiert da kontrakten ble inngått, slik at det forelå en plikt for styremedlemmet til ikke å kontrahere. Det kan også reises spørsmål om styremedlemmet kan holdes erstatningsansvarlig overfor kreditorfellesskapet på dette grunnlag.
Det må være på det rene at et aksjeselskap kan være underfinansiert, men ikke insolvent. Dette må bety at dersom det kan statueres et erstatningsansvar overfor enkeltkreditorer når selskapet er underfinansiert, vil dette ansvaret komme i tillegg til den opplysningsplikten styremedlemmet har når selskapet er insolvent. Det eventuelle erstatningsansvaret for underfinansiert selskap vil derfor kunne inntre tidligere enn opplysningsplikten og det korresponderende erstatningsansvaret som inntrer på insolvenstidspunktet. Med underfinansiert selskap mener jeg her et selskap med en egenkapital som er lavere enn forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten.
Forarbeidene uttaler følgende om asl §§ 3-4 og 3-5:[123]
"Det kanskje viktigste er at en slik rettslig standard gir selskapets ledelse en påminnelse og en oppfordring til å foreta fortløpende vurderinger av selskapets økonomiske stilling, og til å iverksette nødvendige tiltak. En plikt til å foreta slike vurderinger ligger for så vidt innebygget i hele systemet, men det har etter departementets syn en egenverdi at kravet fremgår uttrykkelig av loven. Denne funksjonen mener departementet at bestemmelsen vil kunne fylle selv om den er skjønnsmessig utformet.
Videre vil en slik klarere betoning av at det er en del av ledelsens plikter å sørge for at selskapet har en forsvarlig egenkapital, trolig gjøre det enklere å vinne frem med et erstatningskrav mot ledelsen […] dersom ledelsen ikke løser disse oppgavene på en forsvarlig måte. Etter departementets syn må den foreslåtte bestemmelsen på denne måten sees som et supplement til ansvarsbestemmelsene, og kan ikke anses overflødig ved siden av disse."
Perland hevder at disse uttalelsene i forarbeidene har meget stor prinsipiell interesse, da det fremgår klart at det fra lovgivers side har vært tilsiktet å skjerpe styreansvaret på dette området.[124] Perland uttaler:
"På dette punkt er det grunn til å forvente at det i praksis vil kunne skje en skjerpelse av praksis for styrets ansvar for å sørge for kapitalisering av selskapet."
Etter Andenæs' oppfatning, vil asl §§3-4 og 3-5 derimot ikke ha betydning for erstatningsansvaret.[125] Han begrunner dette med at det etter bestemmelsenes formål kan foreligge handleplikt for styret uten at det er tale om forhold som kan medføre erstatningsansvar.[126] Andenæs' standpunkt kan imidlertid ikke være riktig. Etter mitt syn vil erstatningsansvar kunne inntre dersom vilkårene for handleplikt er til stede samtidig som styremedlemmet har vært uaktsom. Det er altså riktig som Andenæs påpeker at det kan foreligge tilfeller der handleplikt vil inntre uten at det vil foreligge erstatningsansvar, men dette betyr ikke at bestemmelsene i asl §§3-4 og 3-5 ikke får noen betydning for styremedlemmenes erstatningsansvar overhodet. Perland påpeker at Andenæs' standpunkt må bero på en misforståelse.[127] Etter Perlands mening kan det ikke være tvilsomt at brudd på forsvarlighetsstandarden i asl §§ 3-4 og styrets handleplikt etter asl §3-5 vil kunne utløse erstatningsansvar for styret.[128] Perland viser bl.a. til de nevnte uttalelser fra lovens forarbeider.
Etter dette må det være på det rene at innføring av bestemmelsene i asl §§3-4 og 3-5 har betydning for styremedlemmers erstatningsansvar. Forholdet til erstatningsvilkårene vil bli behandlet i de påfølgende underpunkter.
4.3.2 Ansvarets forhold til vilkåret om erstatningsmessig skade
Det må her spørres hvorvidt styremedlemmet kan bli erstatningsansvarlig overfor enkeltkreditoren på grunn av underfinansiert selskap. Hvem lider den erstatningsmessige skade?
Som nevnt følger det av lovens forarbeider at innføringen av asl §§ 3-4 og 3-5 skulle medføre en reell skjerpelse av styreansvaret. Også av forarbeidene til asl1976 fremgikk at det kunne pålegges erstatningsansvar for underfinansiert selskap. Imidlertid synes ikke aksjelovens forarbeider å ta opp eller drøfte spørsmålet om hvem som kan anses skadelidt når styremedlemmene pålegges erstatningsansvar for å ha drevet et underfinansiert selskap. Dette kan forklares i at lovgiver hadde begrenset med tid under forberedelsen av den nye aksjelovgivningen, slik at dette spørsmålet ikke ble reist overhodet.
Rt-1991-119 kan gi enkelte holdepunkter i løsningen av den foreliggende problemstilling. En av et befrakterselskaps enkeltkreditorer krevde erstatning for tap påført kreditoren ved at selskapet ikke kunne innfri et leverandørkrav som hadde sjøpanterett i et skip tilhørende kreditoren. Selv om enkeltkreditoren ikke fikk medhold, kan dommen tolkes slik at dersom det foreligger uforsvarlig spekulasjon på en kreditors bekostning, må denne kunne reise erstatningskrav på bakgrunn av at selskapet var underfinansiert.[129]
Perland mener at styret kan bli ansvarlig på dette grunnlag både med hjemmel i asl §17-1 og i det alminnelige ulovfestede erstatningsansvar.[130] Dette må bety at styremedlemmene kan holdes ansvarlige overfor både selskapet selv og dets enkelte kreditorer. Hvorvidt vilkåret om erstatningsmessig skade er oppfylt overfor enkeltkreditoren, må vurderes konkret. Vurderingen må blant annet tas ut fra tidspunktet for avtaleinngåelsen. Ansvaret overfor enkeltkreditoren må begrunnes i at han har inngått avtalen med selskapet på et tidspunkt da dets egenkapital var lavere enn forsvarlig. Derimot må ansvaret overfor selskapet begrunnes i at styremedlemmet på generelt grunnlag har drevet selskapet videre på tross av at det var underfinansiert, og selskapet som en følge av dette har lidt erstatningsmessig skade. Styremedlemmets erstatningsansvar på grunnlag av underfinansiert selskap må etter dette betegnes som et "både-og-ansvar", selv om styremedlemmet etter min mening må sies å ha utført ulike erstatningsbetingende handlinger. Dette innebærer at styremedlemmet ikke må betale erstatning for det samme forhold flere ganger, da det etter mitt syn er tale om erstatningsplikt for ulike handlinger. Synspunktet må etter dette sies å være i overensstemmelse med alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.
Reelle hensyn tilsier også at styremedlemmet blir ansvarlig overfor en enkeltkreditor dersom han har inngått en avtale for eksempel om et stort prosjekt, men som selskapet ikke hadde nok kapital til å gjennomføre. Hensynet til medkontrahenten tilsier da at styremedlemmet ikke bør kontrahere på vegne av selskapet. I denne situasjonen er den ansvarsbetingende handlingen etter min mening rettet mot enkeltkreditoren, slik at et krav fra kreditorfellesskapet på dette grunnlaget er utelukket. Det kan imidlertid tenkes at styremedlemmet kan bli ansvarlig overfor kreditorfellesskapet på annet grunnlag, for eksempel for å drive selskapet videre på uforsvarlig grunnlag. Denne situasjonen vil være et eksempel på det nevnte "både-og-ansvaret" for styremedlemmet.
Styrets handleplikt etter asl §3-5 må antas først og fremst å beskytte selskapet og kreditorfellesskapets interesser. Det er derfor etter min mening lite trolig at brudd på bestemmelsen kan utløse et erstatningsansvar overfor en enkeltkreditor.
Det kan på denne bakgrunn konstateres at styremedlemmer kan pålegges erstatningsansvar overfor enkeltkreditor på grunnlag av at selskapet er underfinansiert.
4.3.3 Uaktsomhetsvurderingen ved underfinansiert selskap
For at styremedlemmet skal bli erstatningsansvarlig når selskapet er underfinansiert, må han ha utvist ansvarsbetingende uaktsomhet. Som nevnt inneholder culpanormen en objektiv og en subjektiv side. I dette tilfellet vil den objektive siden innebære en vurdering av om selskapets egenkapital var uforsvarlig, mens den subjektive siden vil være spørsmålet om styremedlemmet forsto eller burde forstått at selskapet var underfinansiert. Det sentrale er hvorvidt det var uforsvarlig å drive selskapet videre uten å sørge for tilstrekkelig finansiering.[131] I dette må det påligge en plikt for styremedlemmet til ikke å inngå avtaler når selskapet er underfinansiert.
Et eget spørsmål er om det at styremedlemmet har gitt medkontrahenten tilstrekkelige opplysninger, slik at medkontrahenten kan bedømme selskapets egenkapitalsituasjon i forhold til driften, kan medføre ansvarsbortfall eller reduksjon i erstatningen. Dersom medkontrahenten får slike opplysninger før avtaleinngåelsen, men likevel velger å inngå kontrakten, kan han sies å ha akseptert den risikoen det er å inngå en avtale med et underfinansiert selskap. Han bør derfor heller ikke få erstatning for sitt eventuelle tap. Prinsippet om skadelidtes aksept av risiko er et generelt erstatningsrettslig prinsipp, og bør etter min mening også få anvendelse på styremedlemmets erstatningsansvar når selskapets egenkapital er lavere enn forsvarlig.
I forarbeidene uttales det følgende om ansvarsvurderingen:[132]
"Som nevnt vil en sterkere betoning av selskapets plikter med hensyn til egenkapitalens størrelse trolig bidra til å gjøre det enklere å vinne frem med et erstatningskrav. Dette er etter departementets syn ønskelig. Departementet er ikke redd for at bestemmelsen vil føre for langt i så måte. For at ansvar skal være aktuelt, må egenkapitalen rent faktisk være uforsvarlig lav, og i tillegg må ledelsens vurdering av situasjonen anses uaktsom. De usikkerhetsfaktorer som gjør seg gjeldende ved vurderingen av om kapitalen er forsvarlig, tilsier at ledelsen får et visst spillerom og at ansvar bare fastsettes i noe grovere tilfeller."
Forarbeidenes uttalelse må bety at det ikke er tilstrekkelig for ansvar at egenkapitalen objektivt sett er uforsvarlig lav, men at det i tillegg kreves uaktsomhet fra styremedlemmets side. Dette følger også av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. At ansvar bare fastsettes i "noe grovere tilfeller" må tilsi at domstolene må utvise en viss forsiktighet med å ilegge ansvar i tvilstilfelle.[133] Synspunktet har støtte også i eldre rettspraksis.
Forarbeidene fastslår at en viktig del av styrets forvaltningsansvar er at virksomheten til enhver tid tilpasses det som er forsvarlig i forhold til selskapets egenkapital.[134] Lovgiver mener videre at bestemmelsene i asl §§3-4 og 3-5 innebærer en plikt for selskapets ledelse til å avholde seg fra utvidelse eller videreføring av virksomhet som går ut over hva tilgjengelig kapital gjør forsvarlig. Dette må innebære at culpanormens objektive side er overtrådt dersom styremedlemmet bryter disse pliktene.
Når det gjelder uforsvarlighetsvurderingen, kan Høyesteretts uttalelser i Rt-1991-119 gi veiledning. Høyesterett la vekt på at man hadde håp og berettiget forventning om å unngå tap, og at ytterligere kapital ville bli stilt til disposisjon dersom dette skulle bli nødvendig. Aksjekapitalen i selskapet var på 150.000 kroner, noe som måtte betraktes som beskjedent i forhold til hvilken virksomhet befrakterselskapet drev. Retten påpekte at det i saken verken var gikk uriktige eller villedende opplysninger om selskapets økonomi, men at tvistespørsmålet var om selskapets økonomi på den aktuelle tid var så dårlig at styret burde ha søkt avverget at ytterligere krav ville oppstå mot selskapet – krav som selskapet ikke ville være i stand til å dekke når de forfalt.[135] Retten presiserte at selskapet ikke var insolvent på avtaletiden. Høyesterett ga ikke enkeltkreditoren medhold. Retten kunne ikke se at det forelå noen uforsvarlig spekulasjon på kreditorenes bekostning. I uforsvarlighetsvurderingen la Høyesterett vekt på at det i ettertid er vanskelig for utenforstående å fastslå at befraktningen innebar en erstatningsmessig tilsidesettelse av hensynet til bortfrakteren når man baserte seg på den kapital som var til disposisjon og de opplysninger som den gang forelå. Høyesterett uttaler:[136]
"Her er det særlig tre momenter som springer en i øynene: Det var til disposisjon en kapital på ca USD 113.000, man hadde et ikke urealistisk håp om at reisen ville gi overskudd og dermed snu stillingen for linjen – iallfall hadde man håp om å kunne unngå tap. Endelig finner jeg å måtte legge til grunn at styremedlemmene iallfall i februar 1984 handlet i tillit til at interessentene fremdeles var så innstilt på å opprettholde linjen at ytterligere kapital ville bli stillet til disposisjon dersom dette skulle bli nødvendig."
Høyesterett kom til at selv om man kanskje kunne si at styremedlemmene handlet ut fra en noe høy grad av optimisme, måtte det likevel sies å ligge en normal forretningsmessig vurdering til grunn for deres disposisjon. Retten kunne ikke se at det forelå noen uforsvarlig spekulasjon på kreditorenes bekostning.[137]
I tillegg til at selskapet objektivt sett var underfinansiert, må det for å ilegge ansvar kreves at det var uaktsomt av styremedlemmet å drive videre uten å ha tilstrekkelig finansiering. Hva skal til for at styremedlemmet er uaktsomt i slike tilfeller? Culpanormens subjektive side må innebære at styremedlemmet forsto eller burde forstått at utvidelsen eller videreføringen av virksomheten går utover hva tilgjengelig kapital gjør forsvarlig. Forarbeidene tilsier imidlertid at ledelsen må få et visst spillerom ved bedømmelsen av om egenkapitalen er forsvarlig.[138] Dette er begrunnet i at enkelte usikkerhetsfaktorer gjør seg gjeldende ved forsvarlighetsvurderingen. Etter dette må det kunne sies at culpanormens subjektive side ikke er så streng som ved de andre erstatningsgrunnlagene.
I dette punktet vil jeg behandle hvilke prinsipper som må legges til grunn ved beregningen av enkeltkreditorens erstatning. Spørsmålet er med andre ord hvilke poster enkeltkreditoren kan kreve erstattet. Utgangspunktet for fastsettelsen av erstatningssummens størrelse må være at den erstatningsmessige skade tilsvarer det tap som er forårsaket av styremedlemmenes ansvarsbetingende feil.[139] Dette følger av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper om at det skal være årsakssammenheng mellom den skadegjørende handlingen og tapet. Den skadelidte skal som hovedregel ha erstattet sitt fulle økonomiske tap, ved at han skal stilles økonomisk som om den ansvarsbetingende handlingen ikke var begått.[140] At skadelidte skal ha "full erstatning" for formuesskader er lovfestet i skl §4-1.
Enkeltkreditorens erstatning må etter dette utmåles på bakgrunn av at han ellers ikke ville inngått kontrakten. Tapet han har lidt vil tilsvare de omkostninger han hadde som følge av at han inngikk kontrakten, den negative kontraktsinteresse.
I Bruktbil-dommen, Rt-1998-276 kommer Høyesterett med uttalelser om hvordan erstatningen skal utmåles når enkeltkreditoren har lidt et særtap. Skadelidte krevde oppfyllelsesinteressen erstattet, han krevde å bli stilt som om kontrakten var blitt riktig oppfylt. Høyesterett uttaler:[141]
"Granrud [kjøperen] har anført at Maurseths erstatningsansvar også omfatter oppfyllelsesinteressen. Denne utgjør den merverdi utover kjøpesummen som bilen ville hatt dersom den oppgitte kilometerstand hadde vært riktig. Etter mitt syn kan Granrud ikke få medhold i dette kravet. Erstatningskravet mot Maurseth bygger nettopp på den forutsetning at Granrud ikke ville kjøpt bilen dersom Maurseth ikke hadde utvist erstatningsbetingende uaktsomhet. Det foreligger da ikke årsakssammenheng mellom fortjenestetapet og Maurseths uaktsomhet. Heller ikke rettspraksis gir støtte for at tapt fortjeneste skal erstattes når et selskaps tillitsmenn/daglig leder er erstatningsansvarlig på deliktsgrunnlag […]." (Min understreking)
Rettens uttalelse gir en klar indikasjon på at den skadelidtes erstatning må utmåles på bakgrunn av at han ikke ville inngått kontrakten dersom skadevolderen ikke hadde opptrådt uaktsomt. Dette er også i samsvar med det som følger av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper om at skadelidte har krav på å få erstattet skaden forårsaket av den ansvarsbetingende handling. Høyesterett slår også fast at det ikke foreligger den nødvendige årsakssammenheng mellom fortjenestetapet og styremedlemmets uaktsomhet. Kjøperen fikk følgelig ikke medhold i kravet om å få erstattet oppfyllelsesinteressen, men fikk erstattet tapet han hadde som følge av inngåelsen av kjøpekontrakten.
Når det gjelder spørsmålet om enkeltkreditoren kan kreve erstattet tapt eller uteblitt fortjeneste, uttaler byrettens flertall i dommen inntatt i Rt-1975-198:[142]
"Det saksøkeren i tilfelle kan kreve erstattet er det tap han har lidt. Det blir i det foreliggende tilfelle ikke salgssummen, men det kabelpartiet har kostet A/S Elektrisk Produksjon. I salgssummen må det derfor gjøres fradrag med 8-10.000,- som utgjør det beløp saksøkeren skjønnsmessig har oppgitt som den fortjeneste salget skulle ha innbragt. Retten legger derfor til grunn at kabelpartiets kostpris for selgeren var kr. 90.000,-. Det er dette beløp med fradrag av den dividende saksøkeren vil få av salgssummen i konkursboet til Johansen A/S – som i tilfelle skal erstattes."
At saksøkeren kan kreve erstattet det tapet han har lidt, følger av kravet til årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende handling og tapet. Ansvaret omfatter følgelig ikke erstatning for uteblitt fortjeneste.
Aarum mener at enkeltkreditoren ikke uten videre kan kreve erstattet hele sin utestående fordring på selskapet med fradrag av den dividende boet gir. Medkontrahenten kan på grunnlag av en årsaksbetraktning bare "kreve erstattet de omkostninger avtalen har påført ham".[143] Aarum inntar her samme standpunkt som Høyesterett i Bruktbil-dommen, der enkeltkreditoren som nevnt bare fikk erstattet den negative kontraktsinteresse.
Etter dette må erstatningsutmålingen foretas på bakgrunn av hvilke omkostninger avtalen har påført enkeltkreditoren. I tillegg må det gjøres fradrag for den dividende kreditoren får av kontraktssummen i sin medkontrahents konkursbo.
Som påpekt flere ganger tidligere i oppgaven, er det på det rene at de tre vanlige erstatningsvilkårene må være til stede for at erstatningsansvar for selskapets styremedlemmer skal inntre. Vilkåret som volder størst problemer i tilknytning til oppgavens problemstilling, er vilkåret om at den som krever erstatning må ha blitt påført erstatningsmessig skade. Styremedlemmenes uaktsomme handlinger eller unnlatelser kan skade selskapsinteressen, eller påføre enkeltkreditor et særtap. I selskapsinteressen inngår blant annet både aksjonærinteressen og kreditorenes interesser. Dersom selskapet drives videre etter at oppbudsplikten er inntrådt, må det antas at det er selskapsinteressen som påføres tap. Tap som rammer selskapsinteressen må fremmes av selskapet eller dettes konkursbo som selskapets rettsetterfølger. Kreditorfellesskapet må anses som en selvstendig erstatningsrettslig vernet enhet når kreditorenes selskapsinteresse er skadelidt. I slike tilfeller må konkursboet fremme erstatningskravet på vegne av kreditorfellesskapet.
Når en enkeltkreditor har lidt et særtap, kan han kreve dette tapet erstattet av selskapets styremedlemmer under forutsetning av at det foreligger ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng. Særtap kan for eksempel oppstå dersom kreditoren får villedende eller uriktige opplysninger om selskapets økonomi ved inngåelse av en kontrakt. Dessuten kan særtap oppstå dersom styremedlemmet helt har unnlatt å opplyse om selskapets økonomiske stilling. Styremedlemmets opplysningsplikt om selskapets økonomi inntrer ved insolvenstidspunktet. Enkeltkreditoren kan også lide særtap dersom styremedlemmet har fortiet forhold vedrørende kontraktsgjenstanden, eller gitt villedende opplysninger om denne. Dessuten kan styremedlemmet holdes erstatningsansvarlig overfor enkeltkreditor ved culpa in contractu.
Et selskaps styremedlemmer har plikt til å foreta selvstendige vurderinger av selskapets økonomi. Dette innebærer at styremedlemmene ikke kan unnskylde seg med at selskapets økonomi er under tilsyn av revisor.
Dersom selskapets egenkapital er lavere enn forsvarlig, kan styremedlemmene pådra seg erstatningsansvar overfor enkeltkreditor dersom de har handlet uaktsomt overfor denne. Styremedlemmene kan ha vært uaktsomme ved for eksempel å inngå avtale om et stort prosjekt som selskapet ikke hadde kapital nok til å gjennomføre.
Når enkeltkreditor har lidt et særtap, skal hans erstatning utmåles på bakgrunn av at han ellers ikke ville inngått kontrakten med selskapet.
Avgjørende for en enkeltkreditors erstatningskrav mot selskapets styremedlemmer i konkurs, blir etter dette om han kan sies å ha lidt et særtap. I tillegg kommer at styremedlemmet må ha handlet uaktsomt, og at det må foreligge årsakssammenheng mellom den uaktsomme handling og kreditoren særtap.
Andenæs, Mads Henry (1993). Konkurs. – Oslo: M. H. Andenæs, 1993. – 387 s. – ISBN 82-91064-06-7
Andenæs, Mads Henry (1997). Rettskildelære. – Oslo: Grafisk Hus a.s., 1997. – 200 s. - ISBN 82-91064-11-3
Andenæs, Mads Henry (1998). Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. – 2. opplag. – Oslo: Grafisk Hus a.s., 1998. – 563 s. – ISBN 82-91-064-12-1
Andersen, Paul Krüger (2000). Aktie- og anpartsselskabsret. – 6. rev. utg. – København: Jursist- og Økonomforbundets Forlag, 2000. – 574 s. – ISBN 87-574-0317-1
Andersson, Jan (1999). Medelbar skada och aktieägares skadeståndsanspråk. – s. 81-100. – Nordisk Tidsskrift for Selskabsret nr. 3 1999. – ISSN 1399-140x
Asmundsson, Steffen og Geir Gustavsson (1995). Utvidet aksjonæransvar – ansvarsgjennombrudd. – s. 189-300.- Jussens Venner 1995 Hefte 4 (1995). – ISSN 0022-6971
Augdahl, Per (1959). Aksjeselskapet efter norsk rett. – 3. utg. – Oslo: Wittusen & Jensen, 1959. – 423 s.
Dotevall, Rolf (1989). Skadeståndsansvar för styrelseseledamot och verkställande direktör. – Stockholm: Nordstedts forlag, 1989. – 613 s. – ISBN 91-1-897482-1
Dotevall, Rolf (1999). Bolagsledningens skadeståndsansvar. – Stockholm: Nordstedts Juridik, 1999. – 232 s. – ISBN 91-39-00336-1
Elstad, Erik (1999). Kommentar til konkursloven i Karnov, Norsk kommentert lovsamling Bind 2. – Oslo: Gyldendal Rettsdata, 1999. – ISBN 82-91511-83-7
Gomard, Bernhard (2000). Aktieselskaber og anpartsselskaber.- 4. omarbejdede udgave.- København: Jurist- og Økonomforbundets Forlag, 2000. – 498 s. – ISBN 87-574-5009-9
Johansson, Svante (2001). Nials svensk associationsrätt. – åttonde rev. upplagan.-Stockholm: Norstedts Juridik, 2001. – 384 s.- ISBN 91-39-20280-1
Lødrup, Peter (1999). Lærebok i erstatningsrett. - 4. utg. - Oslo : P. Lødrup, 1999. - 592 s. – ISBN 82-91724-05-9
Marthinussen, Hans Fredrik og Magnus Aarbakke (1986). Aksjeloven med kommentarer. – Oslo: Aschehoug, 1986. – 656 s. – ISBN 82-03-11433-4
Mitsem, Pål (1990). Styret og daglig leders erstatningsansvar når selskapet går konkurs.- s. 443-465.- Lov og Rett nr. 8 1990 (1990). – ISSN 0024-6980
Perland, Olav Fr. (1999). Styreansvar etter de nye aksjelovene.- s. 125-158.- Tidsskrift for Forretningsjus nr. 2 1999 (1999). – ISSN 0805-4355
Ro, Knut (1994). Konkursboet eller enkeltkreditorers erstatningskrav. – s. 233-241. – Lov og Rett 1994 (1994). – ISSN 0024-6980
Aarbakke, Magnus m.fl. (2000). Aksjeloven og allmennaksjeloven med kommentarer. – Oslo: Tano Aschehoug, 2000. – 1138 s. – ISBN 82-518-3770-7
Aarum, Kristin Normann (1994). Styremedlemmers erstatningsansvar i aksjeselskaper. – Oslo: Ad notam Gyldendal, 1994.– 658 s.– ISBN 82-417-0390-2
7 Rettspraksis
7.1 Norske domstoler
7.1.2 Høyesterett
Rt.-1918-841
Rt.-1923-774
Rt.-1929-70
Rt.-1933-115
Rt.-1938-129
Rt.-1973-821
Rt.-1975-198
Rt.-1979-46
Rt.-1987-1569
Rt.-1991-119
Rt.-1993-20
Rt.-1993-987
Rt.-1993-1399
Rt.-1998-276
Rt.-1998-1712
Eidsivating lagmannsretts dom av 15.12.72
Agder lagmannsretts dom av 06.01.88
Eidsivating lagmannsretts dom av 05.11.91
Gulating lagmannsretts kjennelse av 18.07.94
Gulating lagmannsretts dom av 15.11.94
Hålogaland lagmannsretts dom av 02.12.94
Borgarting lagmannsretts kjennelse av 17.10.96
Borgarting lagmannsretts kjennelse av 07.02.97
RG.-1987-190
Oslo byretts dom av 15.12.92
RG.-1994-420
UfR-1961.515-H
UfR-1977.274
UfR-1984.1155-SH
UfR-1985.1029-H
UfR-1992.780-V
UfR-1993.789-V
UfR-1998.1137
UfR-1999.591
8 Lovregister
8.1 Norske lover
Almindelig borgerlig Straffelov, straffeloven (strl) av 22. mai 1902 nr. 10.
Lov om skadeserstatning, skadeserstatningsloven (skl) av 13. juni 1969 nr. 26.
Lov om gjeldsforhandling og konkurs, konkursloven (kkl) av 8. juni 1984 nr. 58.
Lov om fordringshavernes dekningsrett, dekningsloven (deknl) av 8. juni 1984 nr. 59.
Lov om aksjeselskaper (opphevet), aksjeselskapsloven (asl1976) av 4. juni 1976 nr. 59.
Lov om aksjeselskaper, aksjeloven (asl) av 13. juni 1997 nr. 44.
Lov om aktieselskaber, aktieselskabsloven, LBK nr. 9 av 9. januar 2002.
Lov om konkurs, konkursloven, LBK nr. 118 av 4. februar 1997.
Aktiebolagslagen (ABL) av 15. desember 1975 nr. 1385.
Skadeståndslagen (SkL) av 2. juni 1972 nr. 207.
Ot. prp nr. 36 (1993-94) Om lov om aksjeselskaper (aksjeloven)
Ot. prp nr. 23 (1996-97) Om lov om aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper
NOU 1996:3 Ny aksjelovgivning
[1] Se bl.a. Andenæs, Rettskildelære (1997) s. 45.
[2] Jfr. Aarum, Styremedlemmers erstatningsansvar i aksjeselskaper (1994) s. 154 (heretter Aarum).
[3] Aarum s. 154-155.
[4] Asmundsson og Gustavsson, Utvidet aksjonæransvar – ansvarsgjennombrudd (1995) s. 221.
[5] Aarum s. 71.
[6] Lødrup, Erstatningsrett (1999) s. 296 (heretter Lødrup).
[7] Ot.prp. nr. 23 (1996-1997) s. 14.
[8] Se punkt 1.4.3, samt punkt 4.3.
[9] Perland, Styreansvar etter de nye aksjelovene (1999) s. 128-129 (heretter Perland).
[10] S. 123.
[11] Aarum s. 54.
[12] Jfr. Andenæs, Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper (1998) s. 290 (heretter Andenæs (1998).
[13] Jfr. Aarbakke m.fl., Aksjeloven og allmennaksjeloven med kommentarer (2000) s. 398 (heretter Aarbakke m.fl.).
[14] Se Aarbakke m.fl. s. 397.
[15] Se om bestemmelsens betydning for erstatningsansvaret i punkt 4.2.3.
[16] Jfr Andenæs (1998) s.39.
[17] Se Ot.prp nr. 23 (1996-97) s.52.
[18] Se om bestemmelsenes betydning for erstatningsansvaret i punkt 4.2.4.
[19] Andersen, Aktie- og anpartsselskabsret (2000) s. 431 (heretter Andersen).
[20] Jfr. Gomard, Aktieselskaber og anpartsselskaber (2000), s. 430 (heretter Gomard).
[21] Jfr. Gomard s. 430.
[22] Se Gomard s. 433.
[23] Se Gomard s. 445.
[24] Gomard s. 445-446.
[25] UfR1992.780-V med note 1.
[26] Andersen s. 431.
[27] Andersen s. 433.
[28] Johansson, Nials svensk associationsrätt i hovuddrag (2001) s. 349 (heretter Johansson).
[29] Dotevall, Bolagsledningens skadeståndsansvar (1999) s. 198 (heretter Dotevall (1999)).
[30] Se bl.a. Dotevall, Skadeståndsansvar för styrelseseledamot och verkställande direktör (1989), s. 101 (heretter Dotevall (1989)).
[31] Dotevall (1989) s. 102.
[32] Dotevall (1999) s. 198-199.
[33] Dotevall (1999) s. 204.
[34] Dotevall (1989) s. 511flg.
[35] Johansson s.353.
[36] Andersson, Medelbar skada och aktieägares skadeståndsanspråk (1999) s.81flg (heretter Andersson).
[37] Andersson s.82.
[38] Se også Dotevall (1999) s.178.
[39] Andersson s.90.
[40] Rt-1918-841.
[41] S. 842.
[42] Aarum s. 155
[43] Se Aarum s. 290
[44] Rt-1993-20
[45] Se s. 22.
[46] Se s. 26.
[47] På s. 26.
[48] S. 26.
[49] S. 28.
[50] Aarum s. 36.
[51] Aarum s. 154
[52] Aarum s. 492-493
[53] Aarum s. 158
[54] Rt-1993-987
[55] Se s. 990.
[56] Se s. 990-991.
[57] Se s. 991.
[58] Se s. 992.
[59] Aarum s. 161.
[60] Aarum s. 161.
[61] Rt-1993-1399.
[62] Se s. 1403.
[63] Se s. 1404.
[64] Jfr. Aarum s. 365.
[65] Rt-1993-987, Rt-1993-1399.
[66] Aarum s. 365.
[67] Aarum s. 366.
[68] Rt-1993-1399.
[69] Se Aarum s. 160.
[70] Jfr Aarum s. 171.
[71] Aarum fotnote 156 s. 518.
[72] Se også kkl §118 som jeg kommer tilbake til i punkt 3.4.2.
[73] Se Ot.prp. nr. 23 (1996-1997) s. 181.
[74] Perland s. 132-133.
[75] Se Ot.prp. nr. 23 (1996-97) s. 122. Se om kkl §118 i punkt 3.4.2.
[76] Aarbakke m.fl. s. 799
[77] Se Aarbakke m.fl. s. 787.
[78] Se Aarbakke m.fl. s. 421.
[79] Se Andenæs, Konkurs (1993) s. 36 (heretter Andenæs (1993)), og Aarum s. 491.
[80] Andenæs (1993) s. 35flg.
[81] Rt-1993-987.
[82] Jfr Aarum s. 493.
[83] Se Aarum s. 511.
[84] Aarum s. 494.
[85] Rt-1993-1399
[86] Aarum s. 492-493, Andenæs (1993) s. 35flg.
[87] Mitsem, Styrets og daglig leders erstatningsansvar når selskapet går konkurs (1990) s. 443flg. (heretter Mitsem).
[88] Mitsem s. 455-456.
[89] Mitsem s. 457.
[90] Ro, Konkursboet eller enkeltkreditorers erstatningskrav (1994) s. 237 (heretter Ro).
[91] Ro s. 239.
[92] Rapportens s. 12.
[93] Rapportens s. 68.
[94] Rt-1993-20
[95] På s. 26
[96] Elstad i Karnov 1999, bind 2 s. 1668.
[97] Rt-1998-1712.
[98] Rt-1993-987
[99] På s. 991.
[100] Rt-1993-20
[101] Se Augdahl, Aksjeselskapet efter norsk rett (1959) s. 291 (heretter Augdahl).
[102] Se Aarum s. 163
[103] Se s. 116.
[104] Dommen omhandles også i punkt 4.2.2.
[105] Spørsmålet om når opplysningsplikten inntrer behandles i punkt 4.2.2. Se Augdahl s. 291
[106] Se Aarbakke m.fl. s. 783.
[107] Se s. 282.
[108] Se Aarum s. 523.
[109] Se Aarum s. 527.
[110] Jfr. Rt-1939-679 og Aarum s. 524.
[111] Ro s. 234.
[112] Aarum s. 537.
[113] Aarum s. 542.
[114] Jfr Aarum s. 539-540
[115] Aarum s. 568
[116] På s. 202.
[117] Rt-1938-129 taler for en motsatt løsning, se Aarum s. 538.
[118] Se Aarbakke m.fl. s. 404.
[119] På s. 48.
[120] Jfr. Aarbakke m.fl. s. 783.
[121] Se s. 612.
[122] Se om disse bestemmelsene i punkt 1.6.3.
[123] Ot.prp. nr. 23 (1996-97) s. 52.
[124] Perland s. 140-141
[125] Andenæs (1998) s. 40.
[126] Se Andenæs (1998) s. 39.
[127] Perland i fotnote 91 s. 140.
[128] Perland s. 139.
[129] Jeg vil komme tilbake til rettens begrunnelse i punkt 4.3.3.
[130] Perland s. 140.
[131] Aarbakke m.fl. s. 784.
[132] Ot.prp. nr. 23 (1996-97) s. 52.
[133] Jfr. Perland s. 141.
[134] NOU 1996:3 s. 46.
[135] Se s. 124.
[136] S. 126-127
[137] Se s. 127.
[138] Ot.prp. nr.23 (1996-97) s. 52.
[139] Jfr. Aarum s. 552 og s. 559.
[140] Lødrup s. 395.
[141] På s. 282.
[142] Inntatt etter Høyesteretts dom i Rt-1975-198 på s. 210.
[143] Se Aarum s. 561.
Opprettet 04.01.03