Riksadvokaten sendte 30.11.98 ut et brev til alle statsadvokatene med Konkursrådets uttalelse nr. 18 som vedlegg. Riksadvokaten skriver at han er enig i det som anføres og ber om at denne gjøres kjent for politimestrene.

I mars 1998 mottok Konkursrådet en henvendelse fra en advokat som tok opp spørsmålet om bostyrers rett til å påklage henleggelser i straffesaker når boet er sluttet.

Retten til å påklage påtalevedtak, herunder henleggelser, er lovfestet i straffeprosessloven § 59 a. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 19. juli 1996 nr 58 og trådte i kraft 1. november samme år. Tidligere var klageadgangen basert på praksis.

Spørsmålet om hvem som innehar klagerett er regulert i § 59 a, 3. ledd, nr 1-3. Det er alternativet i nr 2 som er relevant for bostyrere, dvs at spørsmålet er om bostyrere har "rettslig klageinteresse". Ved fortolkningen av begrepet vil den praksis som er utviklet i tilknytning til tvistemålsloven § 54 og forvaltningsloven § 28, som benytter uttrykkene "rettslig interesse" og "rettslig klageinteresse", være veiledende. Se for øvrig Bjerke / Keiserud, Straffeprosessloven bind I, 2. utg, s 170, note 3 m/ videre henvisninger om fortolkningen av § 59 a.

Utgangspunktet er at den som har status som fornærmet ved handlingen har rettslig klageinteresse. For andre vil spørsmålet om rettslig klageinteresse avhenge av om de kan sies å ha en viss tilknytning til saken og en aktuell interesse i den.

Bostyreren vil således ha klagerett i de tilfeller hvor konkursboet har status som fornærmet. Det vil f eks være tilfelle ved unndragelse av boets midler under konkurs, jf straffeloven § 281, 1. ledd. Ofte vil straffbare forhold rettet mot midler som går inn i boets masse, være begått før konkursåpning. Innen teorien er det ledende synspunkt at retten til å opptre som fornærmet er et personlig rettsgode, slik at det er den enkelte kreditor personlig, og ikke boet som sådant, som er å anse som fornærmet i disse tilfellene. Det vises til Hov, Fornærmedes stilling i straffeprosessen, 1983, s 63, og Andenæs, Norsk straffeprosess I, 2. utg, s 97, petit.

Det kan likevel ikke anses tvilsomt at bostyreren har klagerett når overtredelsen er rettet mot verdier som går inn i boets masse. En strafferettslig forfølgning av forholdet kan både øke muligheten til å tilføre boet midler, og bidra til en riktig fordeling av midlene blant kreditorene. Dessuten har bostyreren innberetningsplikt om straffbare forhold avdekket ved konkursbehandlingen, jf konkursloven § 120, 1. ledd, nr 5 og 6. Innberetningsplikten gjelderovertredelse av straffeloven §§ 281-286, jf § 288, dvs de fleste straffebud i straffeloven kapittel 27 om forbrytelser i gjeldsforhold. Videre omfatter den "andre alvorlige straffbare forhold", f eks bedrageri, underslag, økonomisk utroskap m.v. Innberetningsplikten gjelder derfor selv om ikke boet som sådant er fornærmet. I følge konkursloven § 120, 5. ledd, 2. pkt, plikter bostyreren å sende innberetningen til påtalemyndigheten "dersom det kan være grunn til strafforfølgning". Når han har gjort det har han også en korresponderende interesse i at forholdene undergis strafferettslig forfølgning.

Dersom konkursbehandlingen avdekker overtredelser av regnskaps-, skatte- og avgiftslovgivningen, er det rent offentlige interesser som er krenket, slik at verken kreditorene eller konkursboet har status som fornærmet. Spørsmålet er om bostyreren har rettslig klageinteresse ved henleggelse av slike saker.

Også her er det naturlig å legge vekt på innberetningsplikten, som foruten krenkelser som rammer boets midler omfatter krenkelse av straffebud satt til vern av rent offentlige interesser. Dette følger av konkursloven § 120, 1. ledd nr 5, som ved henvisningen til straffeloven § 286 inkluderer vesentlige overtredelser av regnskapslovgivningen, og nr 6 som ved uttrykket "andre alvorlige straffbare forhold" også innbefatter vesentlige overtredelser av skatte- og avgiftslovgivningen. Bostyreren vil på grunn av det arbeid som er nedlagt i å avdekke og påvise mulige overtredelser ha reell interesse i den strafferettslige forfølgning, noe som tilsier at han har den nødvendige og aktuelle tilknytning til saken som gir rett til å påklage en eventuell henleggelse.

Klageretten innskrenkes neppe av at boet sluttes. Ved overtredelser hvor boet har status som fornærmet, kan en inndragningsdom resultere i at boet tilføres midler som kan etterutloddes, jf konkursloven § 129. Dessuten kan etterforsking medføre at det fremkommer nye opplysninger som gir grunnlag for å fortsette bobehandlingen, jf konkursloven § 139. De overtredelser som krenker rent offentlige interesser er det særlig av almenpreventive grunner viktig å strafforfølge. Dette hensyn gjør seg gjeldende selv om boet er sluttet. Det antas derfor at bostyrers klagerett er i behold selv om boet er sluttet.

Fra riksadvokaten har Konkursrådet fått opplyst at man før ikrafttredelsen av § 59 a, behandlet flere klager fra bostyrere, selv om boet var sluttet, og at man ikke anser at bestemmelsen har innskrenket denne klageadgang.

Konkursrådets konklusjon er at bostyrer har rett til å påklage henleggelser for forhold som omfattes av innberetningsplikten, selv om boet ikke har status som fornærmet og uavhengig av om boet er under behandling eller er sluttet.

Riksadvokaten har opplyst til Konkursrådet at han vil gjøre innholdet i denne uttalelse kjent i påtalemyndigheten.