Konkursrådet har avgitt følgende uttalelse til Justisdepartementet:

Det vises til departementets brev av 22. september 1999 vedrørende Straffelovrådets utredning i NOU 1999: 23 om forbrytelser i gjeldsforhold, med høringsfrist 15. februar 2000.

Konkursrådet vil innledningsvis understreke behovet for å foreta visse endringer i straffelovens kapittel 27, for å effektivisere håndhevingen av bestemmelsene vedrørende konkurskriminalitet. Etter Konkursrådets oppfatning kan flere bestemmelser forenkles, uten at dette på noen betenkelig måte utvider bestemmelsenes virkeområde.

På denne bakgrunn støtter Konkursrådet de fleste forslag som fremsettes i utredningen. For enkelte forslags vedkommende, er rådet i tvil om de foreslåtte endringer  er hensiktsmessige. Konkursrådets flertall går imot forslaget om opphevelse av strl § 283 a første ledd nr. 2.

a)

Konkursrådet støtter forslaget om å innta som alternativ til insolvens at skyldneren står i påtagelig fare for å bli insolvent. Selv om innføringen av alternativet »påtagelig fare» ikke innebærer noen forenkling av beviskravene knyttet til hva som kreves for å konstatere

strafferettslig insolvens, vil man kunne ramme straffverdige handlinger som er foretatt på et tidspunkt hvor insolvens ennå ikke er inntrådt, men er nært forestående, eller hvor det i alle fall knytter seg usikkerhet til dette.

Det må dog antas at det vil oppstå tolkningsproblemer i forhold til vilkåret »påtagelig fare». Konkursrådet oppfatter forslaget dithen at det tas sikte på å ramme de tilfeller hvor det er høy grad av sannsynlighet for at insolvens vil inntreffe, og at dette vil skje i en nær fremtid. Muligens ville »nærliggende fare» være et noe mer treffende uttrykk i denne sammenheng.

I forhold til utkastets § 281, vil innføringen av »påtagelig fare» etter Konkursrådets syn medføre at alternativet »påtar seg forpliktelser» får et for vidt anvendelsesområde. Før insolvens inntreffer bør straff bare kunne anvendes i de tilfelle hvor det å påta seg forpliktelser var uforsvarlig. I motsatt fall vil bestemmelsen legge for sterke begrensninger på skyldnerens handlefrihet i en situasjon hvor virksomheten nettopp vil ha behov for handlingsrom. Forslaget til endring av utkastets § 281 er inntatt under punkt h) nedenfor.

b)

Konkursrådet er videre enig i at boforringelse og kreditorbegunstigelse fortsatt bør reguleres i forskjellige straffebud og med forskjellig strafferamme. En regulering av disse forhold i samme bestemmelse vil etter rådets oppfatning medføre at en slik bestemmelse blir for omfattende og derved lite presis, jf for øvrig kommentarene til utkastets § 281 nedenfor. Dessuten vil kreditorbegunstigelse gjennomgående være mindre straffverdig enn boforringelse, hvilket bør avspeiles i strafferammene.

c)

Konkursrådet støtter forslaget om å innføre grov uaktsomhet som sideordnet skyldkrav i §§ 281, 283a, 284 og 285, og at forsettlige og grovt uaktsomme overtredelser skal ha felles strafferamme.

d)

Konkursrådet støtter også forslaget om å heve strafferammen for grove overtredelser av § 281 til bøter eller fengsel inntil 6 år, og likeledes at strafferammen i § 286 heves til hhv 3 og 6 år, selv om denne bestemmelse i praksis har fått sitt anvendelsesområde vesentlig innskrenket på bakgrunn av regnskapsloven § 8-5.

e)

Konkursrådet støtter forslaget om å innføre kriteriet »uforsvarlig» i § 284, selv om bestemmelsen i dag tolkes slik at den også i dag i hovedsak vil ramme uforsvarlige tilfeller av forfordeling.

f)

Når det gjelder forslaget om å innføre begrepet »insolvent» i lovteksten, innebærer dette språklig en forenkling i forhold til de formuleringer som i dag beskriver insolvensvilkåret, og Konkursrådet antar under noe tvil at dette bør være utslagsgivende.

Det påpekes imidlertid at når det derved anvendes et begrep som er legaldefinert i konkursloven, svekkes muligens bevisstheten hos brukerne i forhold til at det strafferettslige insolvensbegrep – som påpekt av Straffelovrådet – ikke fullt ut er kongruent med det sivilrettslige begrep. I noen sammenhenger antas dette også å kunne påvirke bevisstheten i forhold til de ulike krav til bevis for insolvens i strafferetten og sivilretten, eksempelvis hos bobestyrere og borevisorer.

Et spørsmål vil dog være om ikke innføringen av alternativet »påtagelig fare» i stor grad vil fange opp situasjoner som tidligere ville måtte utledes av et strafferettslig insolvensbegrep, idet sivilrettslig insolvens ikke var inntruffet. Dersom dette legges til grunn, vil behovet for å operere med et avvikende strafferettslig insolvensbegrep reduseres betydelig.

g)

Et flertall i Konkursrådet (7 medlemmer) er uenig i at § 283a første ledd nr 2 bør oppheves. Dels henger dette sammen med synet på utkastets § 281, dels med at bestemmelsen antas å ha en viktig preventiv effekt.

Etter strl § 286, er § 283a første ledd nr 2 den bestemmelse i straffelovens kap. 27 som hyppigst medtas i innberetninger til tingretten i medhold av kkl § 120 første ledd nr 5. Selv om et fåtall av sakene ender med tiltale og dom, er det etter flertallets oppfatning viktig å opprettholde en bestemmelse som eksplisitt pålegger oppbudsplikt i en håpløst tapsbringende virksomhet. Bestemmelsens pedagogiske betydning er den viktigste årsak til at flertallet går imot opphevelse. Konkursrådets flertall antar at någjeldende bestemmelse er relativt godt kjent av eksempelvis styremedlemmer og rådgivere (revisorer/advokater) i virksomheter i krise, og at denne tas i betrakting ved vurderingen av virksomhetenes handlingsvalg.

Selv om den foreslåtte bestemmelse er så vidt formulert at den vil kunne tolkes som en forpliktelse til å begjære oppbud i visse situasjoner, fremstår et slikt tolkningsresultat etter flertallets oppfatning som noe anstrengt. Dessuten vil man – som Straffelovrådet påpeker – måtte foreta en innskrenkende fortolkning av bestemmelsen, for å unngå en utvidelse av virkeområdet i forhold til någjeldende krav om at virksomheten klart går med tap og at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles innen rimelig tid. Det må antas at en regulering av oppbudsplikten innenfor utkastets § 281 annet ledd første punktum vil medføre betydelige tolkningsproblemer og derved en usikkerhet i forhold til rettshåndhevelsen, som det ikke kan ses noen fornuftig begrunnelse for.

En opphevelse vil etter flertallets oppfatning ha en uheldig signaleffekt, og kan dessuten ikke ses å være i samsvar med lovgivers ønske om å legge forholdene til rette for at oppbud blir begjært tidligere enn det som har vært vanlig. Det vises i denne forbindelse til endringen i kkl § 67 fjerde ledd, hvoretter skyldneren nå er fritatt for kravet om forskuddsbetaling.

Konkursrådets mindretall (2 medlemmer) viser til at prinsippene i § 283a første ledd nr 2 videreføres i utkastets § 281, og at det således ikke er behov for å opprettholde bestemmelsen. Det vises videre til at bestemmelsen anvendes lite som straffebestemmelse, hvilket også kan tale for at den bør fjernes. Mindretallet viser for øvrig til den begrunnelse Straffelovrådet har gitt, og tiltrer denne.

h)

Konkursrådet er i tvil om hvorvidt utkastets § 281 har fått en heldig utforming. Bestemmelsen er omfattende, og fremstår som tungt tilgjengelig. Særlig bestemmelsens annet ledd første punktum har etter Konkursrådets oppfatning fått en utforming som pedagogisk er lite heldig. For øvrig vil bestemmelsen kunne gjøres mer oversiktlig og derved »brukervennlig» ved en annen redigering, eksempelvis ved nummerering av leddene (1) til (3) og bokstavpunkter a) og b) for  markering av første og annet ledds første og annet punktum.

Annet ledds første punktum er etter Konkursrådets syn blitt unødvendig omfattende. For det første kan det ikke være nødvendig å gjenta strafferammen, og heller ikke passusen »i andre tilfelle enn etter første ledd». Någjeldende utforming »(p)å samme måte straffes» en skyldner som forsettlig…», anses som enklere og mer hensiktsmessig.

Videre anses henvisningen til første ledd »på tilsvarende måte», som lite hensiktsmessig. I første ledd er handlingene beskrevet som »ved fortielse eller uriktige opplysninger eller på annen måte..». Utenfor konkurs eller gjeldsforhandlinger er fortielse og uriktige opplysninger lite praktiske måter å foreta boforringende handlinger på. Henvisningen må således først og fremst ta sikte på passusen »på annen måte», og gir da i realiteten liten mening.

Etter Konkursrådets syn bør bestemmelsen innledningsvis kunne utformes slik:

På samme måte straffes en skyldner som forsettlig eller grovt uaktsomt foretar handling som er egnet til….

 

Alternativt bør eksemplifiseringen i någjeldende § 281 annet ledd beholdes.

Som nevnt under punkt a ovenfor, foreslår Konkursrådet at handlingsalternativet »påtar seg forpliktelser» endres til å lyde:

            uforsvarlig påtar seg forpliktelser…

For øvrig ser Konkursrådet det som svært positivt at unnlatelse av å bidra til at formuesgoder i utlandet blir gjort tilgjengelig for fordringshaverne foreslås straffet på samme måte som bounndragelse.

Videre støttes forslaget om å straffe som bounndragelse de tilfelle hvor det er foretatt kreditorskadelige handlinger, men hvor det på grunn av manglende eller mangelfulle regnskaper ikke er tilstrekkelig grunnlag til å ta stilling til insolvensspørsmålet. En slik regel vil kunne få stor betydning i forhold til å kunne straffeforfølge handlinger som nevnt i de tilfelle hvor politiet i dag enten helt unnlater å etterforske forholdet på grunn av insolvensproblematikken, eller hvor det må anvendes store ressurser for å søke å fastsette et strafferettslig insolvenstidspunkt.