Stortinget vedtok i juni 1999 en del endringer i konkurs- og pantelovgivningen som trådte i kraft 1. januar 2000. I proposisjonen fra Justisdepartementet (Ot. prp. nr. 26 1998-99) var det foreslått å innføre en ordning med legalpant på 5 % for å skaffe midler til bobehandlingen. Stortinget gikk ikke inn for forslaget og ba Justisdepartementet om å utrede alternative måter å skaffe midler til bobehandlingen på (Justiskomiteens innstilling Innst. O. nr. 77 1998-99).

I utgangspunktet skal omkostningene til bobehandlingen dekkes av boets egne midler. Ca. ¾ av alle boer er imidlertid såkalte nullboer. I det store flertall av boene er det er derfor kun rekvirentbeløpet som er til disposisjon til bobehandling, jfr. konkursloven § 73.

Rekvirentansvaret ble i forskrift av 17. juli 1989 nr 566 begrenset til kr 20 000,- . Beløpet har senere ikke blitt endret. Dersom beløpet på kr 20 000,- hadde fulgt Statistisk Sentralbyrås konsumprisindeks ville rekvirentansvaret i april 2000 vært kr 26 015,-. Ved konkursåpning skal det innbetales 25 ganger rettsgebyret til staten, jfr. rettsgebyrloven § 16. I innstillingsboer betales 12,5 ganger rettsgebyret, jfr. rettsgebyrloven § 18 annet ledd. I perioden fra 1989 til 2000 har rettsgebyret økt fra kr. 390,- til kr. 600,-. Det har dermed reelt sett blitt stadig mindre midler igjen til bobehandling.

Konkursrådet mener det er nødvendig at boene tilføres mer midler for å sikre en forsvarlig bobehandling. Det er viktig at skyldnerens økonomiske forhold blir gjennomgått på en slik måte at omstøtelige transaksjoner og økonomisk kriminalitet kan avdekkes. Bobestyrer er pålagt en rekke offentligrettslige oppgaver. Disse oppgavene ble sterkt utvidet ved konkursloven av 1984 og ble ytterligere utvidet ved lovendringen i 1999. Det siktes her arbeidet med å undersøke om det foreligger straffbare forhold, utrede spørsmålet om konkurskarantene og varsle om forurensningsfare. Skal dette arbeidet gjøres på en forsvarlig og ordentlig måte, kreves ikke ubetydelige arbeide som skal honoreres. Når boet ikke har midler, vil undersøkelsene bli overflatiske. Dette er man ikke tjent med.

Konkurs var i utgangspunktet et rent privatrettslig institutt. Kreditorene begjærte konkurs for å få dekning. Utvidelsen av pantsettelsesadgangen kombinert med prioritetsreglene har gjort at det er lite å hente for private konkursrekvirenter.

Skal man få midler til bobehandling, kreves flere virkemidler:

1.

Hvis boet ikke har midler, bør det offentlige sørge for betaling for de offentligrettslige oppgavene som boet er pålagt. Når et selskap tvangsavvikles, dekkes kostnadene sammenligningsvis i dag av Staten.

Dette kan oppnås gjennom en subsidiær garantiordning for denne type boomkostninger. Garantien bør finansieres gjennom gebyrene for registrering i enhetsregisteret, og kostnadene ved garantien vil da inngå i det regnestykket som settes opp når man fastsetter hva det bør koste å registrere nye selskaper og sende endringsmeldinger. Inn i dette regnestykket bør man også legge kostnadene med tvangsavvikling av selskaper som ikke oppfyller de krav Foretaksregisteret stiller.

En slik ordning vil innebære at omkostningene i realiteten dekkes av næringslivet selv gjennom registreringsgebyrene.

Konkursrådet er skeptisk til å innføre en forsikringsordning, slik enkelte har foreslått, med en egen administrasjon. Man kan isteden tenke seg at den ovennevnte selvfinansierende garantiordningen administreres direkte av tingretten.

Dette kan løses ved at boer som ikke har midler får til disposisjon et bestemt maksimumsbeløp (f. eks. kr. 20.000) til å ivareta de offentligrettslige oppgavene. Det offentliges ansvar bør være subsidiært i forhold til rekvirentens ansvar.

Selv om dette beløpet stilles til disposisjon, skal det ikke automatisk medføre at beløpet skal medgå til bobehandling. Tingretten skal i hvert enkelt tilfelle fastsette salærene og vil i den forbindelse foreta en vurdering av om arbeidet med de offentligrettslige oppgavene har vært nødvendig. Garantien bør vare automatisk slik at boet ikke behøver å søke om midler, med de omkostninger dette medfører for boet og den etat som skal behandle søknaden. Kontrollen av om det var nødvendig å benytte garantien bør skje i ettertid i forbindelse med salærfastsettelsen. På den måten sparer man administrasjon.

2.

Gebyret til tingretten for behandling av innstillingsboer bør også reduseres. I enkle innstillingsboer står tingrettens godtgjørelse ikke i rimelig forhold til det arbeidet tingretten har med boet. Det er ingen saklig grunn til at staten skal tjene der andre taper. Gebyrene bør gjøres avhengig av boenes størrelse. Fullt gebyr kan f. eks settes til 10 R med tillegg av 2R for hver tvist boet involveres i. I innstillingsboer kan gebyrene falle bort i den grad boet ikke kan dekke det selv.

3.

Rekvirentansvaret bør økes. Det er ikke noen grunn til at det skal være for billig å iverksette et så drastisk virkemiddel som konkurs. Det pekes i denne forbindelse på at det i for eksempel Danmark er et krav om at man skal ha rettslig interesse i å få åpnet konkurs ved at det er utsikt til dividende. Rekvirentansvaret kan for eksempel knyttes til rettsgebyret slik at beløpet automatisk blir regulert i takt med prisutviklingen. Rekvirentansvaret foreslås satt til 40 R, alternativt ca. kr. 25 000,-.

4.

Dersom man kombinerer disse tiltak med et legalpant for boomkostningene, vil man ha de midler som trengs til å foreta en forsvarlig bobehandling både ut i fra en sivilrettslig og en offentligrettslig vinkel.

Panthaverne har åpenbart en interesse av bobehandlingen som gjør at det rimelig at de betaler i alle fall for deler av denne. Panthaverne har for eksempel interesse av en gjennomgang av skyldnerens virksomhet med sikte på å avdekke, sikre og verdsette skyldnerens eiendeler. Konkursrådet har inntrykk av at det i mange tilfeller tas for lett på arbeidet med å finne en korrekt verdi på de eiendeler som inngår i konkursbeslaget. Det er nødvendig å kjenne verdien av eiendelene for å kunne beslutte realisasjon på en måte som gir best mulig økonomisk resultat.

I og med at store deler av eiendelene normalt er pantsatt, er dette noe som vil komme panthaverne til gode. Legalpantet kan gjøres subsidiært og trenger ikke å være på mer enn 2-3 % av pantets verdi på det tidspunkt panthaver innløser boets legalpanterett.

Dersom disse tiltakene iverksettes vil man etter Konkursrådets syn skaffe de midler som er nødvendige til å foreta en forsvarlig bobehandling, noe alle er tjent med.