1. Hva som omfattes av uttrykket ”omkostningene ved bobehandlingen” i konkursloven § 73

Omkostningene ved konkursbobehandlingen skal dekkes av boets masse. Det følger av dekningsloven § 9-2 første ledd nr 2. Dersom boets masse ikke er tilstrekkelig, bestemmer konkursloven § 73 første ledd første punktum at konkursrekvirenten er ansvarlig for den del av omkostningene som ikke kan dekkes av boets masse. Ved bestemmelsens første ledd annet punktum er Kongen gitt fullmakt til å begrense konkursrekvirentens ansvar. Ved Justisdepartementets forskrift av 17 juli 1989 nr 566 er rekvirentens ansvar for tiden begrenset til kr. 20.000 . Omkostninger som rekvirenten ikke hefter for eller ikke kan betale, plikter staten å dekke i henhold til konkursloven § 73 tredje ledd. Konkursloven § 67 fastsetter at den som begjærer konkurs åpnet, ved innlevering av konkursbegjæringen skal innbetale til retten et beløp som tilsvarer det maksimale ansvar for kostnadene ved bobehandlingen etter § 73.


Hvilke utgifter som omfattes av ”omkostningene ved bobehandlingen” som nevnt i § 73 og som konkursrekvirenten kan holdes ansvarlig for innen garantibeløpet på kr. 20.000, fremgår ikke klart verken av lovens ordlyd eller lovforarbeidene. En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier også at boomkostninger bare omfatter utgifter som er pådratt etter at konkursbegjæringen er mottatt, eller fra og med konkursåpningen. Det er ved mottak av konkursbegjæringen at konkursbehandlingen starter og retten pådrar utgifter til rettsgebyr, kunngjøring, salær til bostyrer mv. Også konkursloven § 74 taler for en slik forståelse, idet konkursbehandlingen er definert til å vare fra rettens kjennelse om konkursåpning og avsluttes ved rettskraftig avgjørelse i henhold til konkursloven § 137. I NOU 1972: 20 s. 132 er nevnt behandlingsgebyr, forkynnelsesgebyr og utgifter til kunngjøring av konkursåpning. Det trekker i retning av at omkostningsansvaret er begrenset til utgifter pådratt etter at konkursbegjæringen er innlevert.

Dekningsloven kapittel 9 regulerer bare rekkefølgen for dekning av fordringer i den grad det er midler i boet, og ikke hvem som er ansvarlig for boomkostningene dersom boets midler ikke er tilstrekkelige til å dekke disse. Derfor kan ikke ordlyden i § 9-2 nr 2 ha avgjørende betydning for forståelsen av det tilsvarende uttrykket ”omkostningene ved bobehandlingen” som nevnt i konkursloven § 73. Også en tolkning av lovens ordlyd taler for at uttrykket i de to bestemmelsene ikke skal tolkes likt. Av overskriften til dekningsloven § 9-2 følger at massefordringer og dermed likestilte fordringer skal dekkes foran all annen gjeld. Hvilke fordringer dette omfatter følger av bestemmelsens første og annet ledd nr 1 til 3. Første ledd nr 2 omfatter ”omkostninger ved bobehandlingen”. Hvilke omkostninger dette gjelder fremgår av henvisningen til konkursloven §§ 67, 73, 157-159 og rettsgebyrloven kapittel 5. Ved uttrykket ”bl.a.” i henvisningen følger at den ikke er uttømmende og at også andre utgifter enn nevnt i disse bestemmelser kan anses som ”omkostninger ved bobehandlingen”. Det taler for å tolke uttrykket ”omkostninger ved bobehandlingen” som nevnt i dekningsloven § 9-2 videre og til å omfatte noe mer enn det tilsvarende uttrykket i konkursloven § 73. Dekningsloven § 9-2 nr 2 har dessuten en tilføyelse om at uttrykket ”omkostninger ved bobehandlingen” også skal omfatte visse utgifter pådratt før konkursåpningen, jf. uttrykket ”derunder rimelige omkostninger” osv. Konkursloven § 73 inneholder ikke en tilsvarende formulering. Det taler for at uttrykket ”omkostninger ved bobehandlingen” som nevnt i konkursloven § 73 skal tolkes snevrere enn det tilsvarende uttrykk i dekningsloven § 9-2 nr 2.

At uttrykket ”omkostninger ved bobehandlingen” som nevnt i konkursloven § 73 skal tolkes snevert, fremgår også av konkursloven § 67 første ledd annet punktum, som har en henvisning til § 73. Første del av denne setningen viser til omkostninger som nevnt i § 73, mens siste del inkluderer også utgifter til realisasjon av eiendeler. Forutsetningen for å bruke sikkerhetsbeløpet til slike utgifter synes å være at de skal refunderes ved salg av eiendelene, og at salgsomkostningene bare kan pådras dersom salg vil medføre at utgiftene fullt ut vil bli dekket av salgssummen.

Formålet med innbetaling av sikkerheten og rekvirentens ansvar for boomkostningene, er å sikre at de utgifter som staten pådrar konkursboet ved bobehandlingen blir dekket, enten av konkursboets masse eller av konkursrekvirenten. Dersom rekvirentansvaret også skal dekke utgifter som er pådratt før konkursåpningen, vil en betydelig del av sikkerhetsbeløpet på kunne gå med til dekning av salær og andre utgifter knyttet til fremsettelse av konkursbegjæring og begjæring om rådighetsforbud. Sikkerhetsbeløpet må derfor reserveres til å dekke utgifter som pådras boet fra det tidspunktet begjæringen innleveres retten og fram til boets slutning. Dette harmonerer også med rettsgebyrlovens regler om rekvirentens ansvar for rettsgebyr og sideutgifter, og forskuddsbetaling til sikkerhet for utgiftene. Rettsgebyret pådras når saken er innført i domstolens saksliste og sideutgiftene pådras etter at saken er innkommet. På samme måte skal forskuddsbetalingen etter konkursloven § 67 sikre dekning for rettsgebyr og senere pådratte utgifter knyttet til bobehandlingen.

Konkursrådet konkluderer på denne bakgrunn med at rekvirentansvaret i henhold til konkursloven § 73 er begrenset til å omfatte utgifter til rettsgebyr, som pådras når konkursbegjæringen er innført i rettens saksliste og utgifter som pådras etter at kjennelse om konkursåpning er avsagt. Ansvaret omfatter ikke utgifter som er pådratt før dette tidspunkt, som for eksempel til utarbeidelse av konkursbegjæring eller begjæring om rådighetsforbud før konkursåpning.


2. Bruk av sikkerhetsbeløpet i boer med egne midler

Konkursrekvirentens forskuddsbetaling skal tjene som sikkerhet for ansvaret etter § 73, slik at ikke staten må dekke utgifter som ikke kan dekkes av boets midler. Den innbetalte sikkerhetsstillelse er et depositum eller en garanti, og er ikke en del av boets masse. Garantibeløpet kan bare benyttes til dekning av boomkostninger i den utstrekning boets egne midler ikke er tilstrekkelige. Det følger at rekvirentens ansvar for boomkostningene er subsidiært i forhold til konkursboet.

Hvor mye av sikkerhetsbeløpet som kan nyttes til konkursbobehandlingen i tillegg til boets egne midler fremgår ikke klart av konkursloven. Av forarbeidene til loven av 1984 fremgår at det var meningen å begrense konkursrekvirentens ansvar for boomkostningene til det som var strengt nødvendig.

Konkurslovutvalget foreslo at konkursrekvirenten skulle fritas for omkostninger som påløp etter at boet burde vært innstilt etter konkursloven § 135, og i alle tilfeller for omkostninger som påløp etter annen ordinære skiftesamling. Justisdepartementet gikk inn for en sterkere og enklere form for ansvarsbegrensning, til et bestemt beløp fastsatt i forskrift. I Justisdepartementets rundskriv G-143/85 til konkursloven heter det: ”Statens ansvar for bokostnadene innebærer ikke at det skal være noen videre adgang enn tidligere til å fortsette bobehandlingen ut over det som boets egne midler kan dekke.” Sett i sammenheng med tidligere praksis i skifterettene og Konkurslovutvalgets forslag, viser dette at konkursrekvirenten bare skulle holdes ansvarlig for strengt nødvendige boomkostninger, som ikke omfatter mer enn det som er nødvendig for å innstille bobehandlingen. Det har ikke vært meningen at garantibeløpet fra konkursrekvirenten skulle være et tillegg til boets egne midler til å fortsette bobehandlingen ut over en meget kort saksbehandling, fortrinnvis ikke ut over første skiftesamling.

HR sak 2003-699 tar stilling til om sikkerhetsbeløpet kan kreves dekket som et massekrav i boet etter dekningsloven § 9-2 nr 2. Dette spørsmålet besvares benektende under henvisning til at beløpet i seg selv ikke er en boomkostning. Når det gjelder forståelsen av garantiansvaret som følger av forskrift nr 566 av 17 juli 1989, viser Høyesterett til forskriftens formulering om at rekvirenten er ansvarlig ”for de første 20.000 kroner”, og at det innebærer at rekvirenten er ansvarlig for 20.000 selv om det er midler i boet. Derimot tar ikke Høyesterett stilling til hvor omfattende bobehandlingen kan gjøres ved bruk av garantibeløpet. Det er ikke gitt åpning for at garantibeløpet kommer i tillegg til boets midler uten hensyn til hvor meget midler det er i boet. Konkursrådet mener at det bare kan bli tale om en meget begrenset bobehandling for å få klarlagt om boet skal innstilles etter § 135.

Konkursrådet konkluderer med at bostyrer kan bruke av sikkerhetsbeløpet i boer med egne midler. Bruken av midler er begrenset til en meget begrenset bobehandling, fortrinnsvis til det som er nødvendig for å innstille konkursbobehandlingen etter § 135.

Konkursrådet har i denne uttalelsen ikke gått nærmere inn på omfanget og arten av det arbeidet som bostyrer kan kreve dekket i henhold til § 135, dersom det viser seg at boets midler ikke er tilstrekkelige til å dekke de omkostninger som er pådratt fra konkursåpningen. Om forståelsen av § 73 vises til Konkursrådets anbefaling om offentlige garantiordninger, også publisert i publikasjonen Konkurs i praksis (2000) s. 65.


3. Advokatutgifter i forbindelse med oppbudsbegjæring

Dekningsloven § 9-2 nr 2 definerer ”rimelige omkostninger påført en rekvirent” som et massekrav. Om uttrykket ”rekvirent” omfatter bare konkurskreditorer og ikke skyldneren, fremgår ikke eksplisitt av lovens ordlyd, forarbeidene eller av juridisk litteratur. Begrunnelsen for å anerkjenne utgiftene knyttet til konkursbegjæringen som et massekrav er at utgiftene må anses påført i kreditorenes interesse. Det taler for å tolke uttrykket ”rekvirenten” til å omfatte også skyldnere som begjærer konkurs.

Av lovens ordlyd er det imidlertid mest nærliggende å slutte at uttrykket rekvirent er begrenset til å omfatte bare konkurskreditorer. De utgiftene som i bestemmelsen kan anerkjennes som massekrav, er av en art som en konkursskyldner normalt ikke vil pådra seg, som for eksempel begjæring om rådighetsforbud før konkurs og tilbakekall av konkursbegjæring.

I NOU 1972: 20 s. 346-347 synes det også å fremgå av sammenhengen at det siktes til konkurskreditorer som rekvirent. Det er blant annet nevnt at vilkår for å få utgiftene dekket, må være at det har vært rimelig å fremsette begjæringen, at det ved flere parallelle konkursbegjæringer er adgang til å dekke flere rekvirenters utgifter med fremsettelse av konkursbegjæringen og at omkostninger på grunn av et spesielt innviklet eller uklart konkurskrav ikke kan kreves dekket.

Plikten for skyldneren til å begjære oppbud er sanksjonert med straffeansvar. Utgiftene med å sette opp en oppbudsbegjæring bør derfor være en ordinær driftsutgift for skyldneren og som ikke bør kunne medtas som et massekrav. Loven stiller meget beskjedne krav til en oppbudsbegjæring og skifteretten har etter loven plikt til å yte bistand til den som trenger hjelp til det. Det vil derfor bare unntaksvis være nødvendig for skyldneren å søke advokatbistand.

Konkursrådet konkluderer med at dekningsloven § 9-2 nr 2 ikke gir hjemmel til dekning av en konkursskyldners utgifter til advokat i forbindelse med oppbudsbegjæring.


4. Saksomkostninger

Ved henvisningen fra konkursloven § 149 til tvistemålslovens første del, kommer regler om saksomkostninger i tvistemålsloven kapittel 13 til anvendelse. Saksomkostninger skal tilkjennes dersom lovens materielle vilkår for det er oppfylt. Forutsetningen er at en part har fremsatt krav om det, jf. tvistemålsloven § 179 annet ledd. Dessuten er det ikke egne omkostninger, men utgiftene til rekvirentens prosessfullmektig som kan kreves dekket. Blir rekvirentens begjæring om konkurs tatt til følge, følger det av tvistemålsloven § 172 første ledd at saksomkostninger skal tilkjennes, med mindre noen av unntaksbestemmelsene kommer til anvendelse. Saksomkostningskravet er i henhold til tvistemålsloven § 176 første ledd begrenset til å omfatte nødvendige omkostninger i anledning saken. Det omfatter salær til prosessfullmektig for å utforme en konkursbegjæring, og ikke for arbeid forut for dette, som for eksempel omkostninger med forsøk på inndrivelse av kravet ved enkeltforfølgning. Loven oppstiller ingen formkrav til en konkursbegjæring. Derfor vil rekvirentens saksomkostninger som regel være meget beskjedne.

Konkursrådet mener at skifteretten etter loven skal tilkjenne en part saksomkostninger dersom parten krever det og lovens materielle vilkår for tilkjennelse av saksomkostninger er oppfylt. Unnlater parten å kreve saksomkostninger, skal ikke retten fastsette saksomkostningene. Det betyr at det er konkursrekvirenten som må velge om han vil benytte seg av tvistemålslovens regler, eller bare anmelde et krav om dekning av ”rimelige” omkostninger som nevnt i dekningsloven § 9-2 nr 2. Dersom konkursrekvirenten velger å ikke nedlegge påstand om saksomkostninger, kan han ikke melde noe saksomkostningskrav i boet ut over det som er ”rimelige” omkostninger. Det å få tilkjent saksomkostninger kan være av interesse dersom det har vært tvist om konkursåpningen, slik at omkostningene er større enn det som godkjennes som massekrav (kun ”rimelige omkostninger”) og det blir dividende i boet til uprioriterte kreditorer.